Bjørn Lødemel (H) [14:29:50]: Det var spennande å vere med på å forhandle fram rovviltforliket i juni 2011, og det var svært viktig at alle partia på Stortinget slutta seg til det nye forliket.

Høgre har ei klar målsetting om at dette forliket skal redusere konfliktnivået betydeleg, og at tapstala for beitedyr skal gå ned. Dessverre har det ikkje blitt slik enno.

Eg meiner at teksten i rovviltforliket er eit godt grunnlag for å redusere konfliktnivået mellom rovvilt og beitenæring, men då må forvaltninga følgje opp det som står der. Det er dessverre ikkje mykje som har endra seg etter forliket på dette området, og det er heller ikkje noko som tyder på at forvaltninga har lagt om kursen.

For Høgre er det ein del formuleringar i det nye forliket som er ekstra viktige, og som vi derfor held eit ekstra vake auge med. Det gjeld særleg formuleringane om at det skal

«legges vekt på regional forvaltning, respekt for eiendomsretten, og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet».

Det andre er at det ikkje skal vere rovvilt som representerer skadepotensial, i prioriterte beiteområde for husdyr og kalvingsområde for tamrein.

Dette er heilt nye formuleringar i eit rovviltforlik, og for Høgre er dette klare føringar om at rovviltforliket skal ta større omsyn både til beitenæringa og til dei som bur i rovviltbelasta område.

Bakgrunnen for denne interpellasjonen er både dei faktiske tilhøva i dei sørsamiske tamreinområda og eit spørsmål eg stilte statsråden i spørjetimen i haust, om kva Miljøverndepartementet har gjort for å oppfylle punktet i rovviltforliket om at det ikkje skal vere rovdyr som representerer skadepotensial, i prioriterte beiteområde for husdyr og kalvingsområde for tamrein.

Dei svara eg fekk frå statsråden var svært urovekkande. Det einaste konkrete den gongen var denne utsegna:

«Dette inneber at det i prioriterte beiteområde for husdyr og kalvingsområde for tamrein skal praktiserast ein låg terskel for løyve til uttak av rovvilt for å hindre skade på husdyr og tamrein.»

Dersom det ikkje kjem langt meir konkrete tiltak i denne debatten, er det store spørsmålet om statsråden bryt rovviltforliket.

Eg har reist mykje rundt i dei områda som har stor rovviltbelastning dei siste åra. Eg har vore i Nord-Trøndelag ved fleire høve, i lag med stortingskollega Lars Myraune frå Høgre og lokale høgrepolitikarar, for å møte representantar for beitenæringa. Eg har også vore i Engerdal og besøkt reindriftsnæringa, i lag med stortingsrepresentant Gunnar Gundersen og andre høgrepolitikarar.

Situasjonen i dei sørsamiske tamreinområda er etter mitt syn dramatisk. Det er så store tap til rovvilt at heile den sørsamiske tamreindrifta kan gå under. Det gjeld både i Nord-Trøndelag og i resten av dei sørsamiske tamreinområda.

Sørsamisk tamreindrift har eit forsterka vern i både internasjonalt og nasjonalt lovverk. Både i ILO-konvensjonen og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar er urfolk sine rettar omtala, og Noreg har slutta seg til desse. I Miljøverndepartementets vurdering av FN-konvensjonens artikkel 27 står det:

«Den tradisjonelle samiske næringsutøvelsen skal bevares, og det sentrale er at statens innsats totalt sett i et gitt område sørger for dette.

En restriktiv rovviltforvaltning i områder med samisk utmarksnæring er et viktig bidrag i så måte. Det vises blant annet til at det ikke skal være ulv i de samiske tamreinområder, og at det er kvotefri gaupejakt i områder som dekker betydelige deler av samiske utmarksnæring.»

I rovviltforliket heiter det i punkt 2.2.8:

«Det skal iverksettes nødvendige tiltak både innenfor rovdyrforvaltningen og reindriften med sikte på å sikre situasjonen for sørsamisk tamreindrift.»

Det totale rovviltpresset i kalvingsområde for tamrein i Nord-Trøndelag er for stort. Det er dokumentert åtte ynglingar av jerv – det skal vere fire. Det er dokumentert elleve ynglingar av gaupe – det skal vere seks. Det er svært mykje som tyder på at kongeørnbestanden er mykje større enn han skal vere. Når det gjeld bjørn, er det i dag to ynglingar – det skal doblast, det skal opp til fire.

I tillegg til alt dette har fylkesmannen i Nord-Trøndelag lagt fram ei skisse til rovviltnemnda der han føreslår å endre dagens ynglingssone og omlokalisere og konsentrere førekomsten av bjørn, jerv og gaupe i Indre Namdal – midt i det viktigaste kalvingsområdet. Også statsråden må sjå at dette får dramatiske konsekvensar både for beitenæringa og for den sørsamiske tamreindrifta. Eg ønskjer klart svar frå statsråden på om dette er slik det skal vere.

I Luru reinbeitedistrikt samla ein rein for slakting sist månad. Med ein flokk på 1 000 dyr har det vore vanleg å slakte om lag 300 dyr – no vart det slakta 96 dyr. Utan dei ekstraordinære tapa skulle denne flokken ha vore på 1 400 dyr, og ein skulle kunne ha slakta 500–600 dyr, i staden for 96. Dersom dette held fram, vil det bety store økonomiske tap for næringa, i tillegg til at det blir vanskeleg å ha tilstrekkeleg med dyr til å halde flokkane oppe.

Rovviltbestandane i desse kalvingsområda i Nord-Trøndelag er omtrent dobbelt så store som dei skal vere. Det får dramatiske konsekvensar, særlig for tap av reinkalv. Ein reineigar som var med i NINA-prosjektet om produksjon og tap innan reindrifta, viser til at berre 60 pst. av simlene hadde kalv i juli. I oktober var det redusert til 30 pst. Dette får store konsekvensar for produksjonsdyr, i tillegg til at det får dramatiske konsekvensar økonomisk.

Torsdag 22. november var det eit stort oppslag i Nationen om NINA-prosjektet «Beregning av produksjon» der seniorforskar Torkild Tveraa hevdar det er for mykje rein i forhold til areal i Nord-Trøndelag. Det er ein merkeleg påstand når ein veit at det berre er i overkant av 13 000 reinsdyr, medan det etter planen skal vere ca. 15 500 reinsdyr i dette området. I den same artikkelen avviser leiar i Reindriftsstyret, Inge Ryan, desse påstandane. Han slår fast at rovdyr er eit mykje større problem enn beite, og at det må takast ut meir rovdyr.

Sjølv om det føregår fleire forskingsprosjekt når det gjeld rein og rovvilt, er likevel det store spørsmålet kva ein gjer med den akutte situasjonen som alt for store rovviltbestandar skapar. Det ventar eg svar på i denne debatten.

Sist vår gjekk ulvealarmen i Elgå reinbeitedistrikt. Det var observert ulv i kalvingsområdet for tamrein. Den 28. mai skreiv reineigarane brev til statsråden, der dei bad om eit hastemøte for å diskutere kva ein kunne gjere for å stoppe ulv som drap nyfødde reinkalvar, og kva slags tiltak som kunne setjast i verk for å beskytte den sørlegaste sørsamiske tamreindrifta i Norge.

Sjølv om dette var ein svært akutt situasjon, gjekk det ein månad før departementet svara. Det korte svaret var at statsråden dessverre ikkje hadde høve til å passe eit slikt møte inn i sitt fastsette program. Eg må seie det er rimeleg arrogant når ein veit at det er snakk om at det blir bedd om hjelp i ein akutt situasjon, i tillegg til at departementet sjølv slår fast at det ikkje skal vere ulv i dette området.

Både i juli og i august blei det observert ein ulveflokk på tre–fire ulvar som jaga rein i same området. På nytt blei det sendt brev både frå reineigarane og frå Engedal kommune, der dei bad om møte omgåande for å drøfte den akutte situasjonen. Det gjekk over to månader før dei fekk svar.

Eg reagerer sterkt på den arrogante måten departementet handsamar desse sørsamane på. Eg reiste sjølv til Elgå i lag med lokale høgrerepresentantar i slutten av juli for å få førstehandskunnskap om kva som skjedde. Det gjorde sterkt inntrykk då reineigarane fortalde om kva dei følte når dei visste at det var rovdyr som jaga flokken deira, og eg skulle verkeleg ønskje at statsråden sjølv kunne ha vore der for å oppleve den maktesløysa desse reineigarane følte på kroppen.

På same måten som i Nord-Trøndelag er det også i dette området eit stort rovviltpress. Også kongeørna gjer truleg stor skade i dette området. Då eg var der, vart eg gjort merksam på at myndigheitene hadde sett opp kunstige reir for kongeørn, utan at lokale styresmakter eller tamreinnæringa hadde blitt orienterte eller rådspurde.

Eg sende eit skriftleg spørsmål til statsråden i august om kvifor desse kunstige ørnereira var sette opp, og kven som hadde ansvaret for at dette var gjort. Det forundrar meg mykje at statsråden kan akseptere at slikt skjer når alt tyder på at kongeørna tek mykje reinkalv.

For Høgre er det viktig å gjennomføre rovviltforliket på ein effektiv og rasjonell måte. Høgre har i energi- og miljøkomiteens merknadar til årets budsjett peika på fleire tiltak som må setjast i verk for å få tapstala på beitedyr ned, som private/profesjonelle skadefellingslag, og førebyggande uttak av rovvilt i prioriterte beiteområde og kalvingsområde for tamrein.

I dag blir det berre teke ut ein liten del av skadefellingsløyva som Direktoratet for naturforvaltning eller Fylkesmannen tildeler. Det fører til stor frustrasjon frå beitenæringa og til unødvendig store tap av beitedyr. Det er kommunane som har ansvaret for skadefelling, og det er opp til kommunane å organisere dette. Høgre meiner at ein måte å få meir effektive skadeuttak på er å legge til rette for å opprette private/profesjonelle skadefellingslag der kommunane ønskjer det, og at regelverket må tilpassast dette føremålet.

Naturmangfaldlova opnar også for førebyggande uttak av rovvilt sjølv om det ikkje har skjedd skade. Når det er ei klar målsetjing i rovviltforliket at rovvilt ikkje skal representere skadepotensial i prioriterte beiteområde og kalvingsområde, er dette eit verkemiddel som bør nyttast oftare.

Høgre og dei andre ikkje-sosialistiske partia stod saman om desse merknadane i komiteen, men regjeringspartia slutta seg ikkje til.

Eg ser fram til å høyre kva statsråden vil kome med av konkrete tiltak for å følgje opp viktige punkt i rovviltforliket om at rovvilt ikkje skal representere skadepotensial i prioriterte beiteområde og kalvingsområde for tamrein, og for å sikre situasjonen for sørsamisk tamreindrift.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:40:20]: Det er ei veldig viktig problemstilling representanten tek opp her. Reindrift er ein viktig berar av den samiske kulturen, og det er brei politisk einigheit om at vi skal oppretthalde denne næringa. Samtidig ser vi at tamreindrifta i ulike delar av Noreg – ikkje berre i den sørsamiske regionen – slit med fleire problem. Det er ingen tvil om at rovdyra er ei av utfordringane næringa står overfor, men talet på rein og ressurstilgangen er òg eit problem i delar av næringa. Skal vi løyse problema i den samiske reindrifta, krev det ein innsats på fleire plan, også frå næringa sjølv.

Som representanten viser til, så heiter det i rovviltforliket av 2011 punkt 2.2.19:

«Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»

Rovviltforliket slår òg fast at det skal setjast i verk nødvendige tiltak, både innanfor rovdyrforvaltninga og reindrifta, med sikte på å sikre situasjonen for sørsamisk tamreindrift.

Det er eit tydeleg mål at ein skal liggje så nær bestandsmålet som mogleg. I forvaltningsregion 6, som er Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, skal det vere 10 ynglingar av jerv, 12 ynglingar av gaupe og 4 ynglingar av bjørn. For kongeørn er det ikkje sett eit eksakt bestandstal, men i rovviltforliket frå 2004 er det sagt at bestanden nasjonalt skal oppretthaldast på det som då vart vurdert å vere dagens nivå, på 850–1 200 hekkande par.

Det er dei regionale rovviltnemndene som legg føringar for den geografiske differensieringa i sin rovviltregion gjennom forvaltningsplanen for rovvilt. I innlegget sitt syner interpellanten til at bestanden av jerv og gaupe ligg over det nivået det skal vere på i Nord-Trøndelag. Eg vil peike på at rovviltnemnda i region 6 har fordelt det regionale bestandsmålet på fylkesnivå, og at delmåla for dei ulike fylka er eit val nemnda har gjort. Departementet si oppgåve når det gjeld rovviltforliket er å vurdere om bestandsmålet for regionen sett under eitt er nådd.

Siste bestandsstatus for gaupa viser at bestanden har gått ned frå 26,5 ynglingar før jakt i forvaltningsregion 6 i 2009 til 14 ynglingar før jakt i 2012 – altså ein betydeleg reduksjon. Etter fleire år med høge kvoter er altså bestanden av gaupe redusert og ligg i dag om lag på – eller rett over – bestandsmålet, både nasjonalt og regionalt for Midt-Noreg. I 2012 vart det registrert 13 ynglingar av jerv i region 6, Midt-Noreg. Av dei vart eitt hi teke ut gjennom ekstraordinære uttak utført av Statens naturoppsyn. Bestanden ligg altså 2 ynglingar over bestandsmålet.

Lisensfelling skal vere hovudverkemiddelet i bestandsreguleringa av jerv, men vi har ei utfordring med å få lisensfellinga til å verte effektiv i alle område. Der lisensfellinga ikkje har gitt eit tilfredsstillande uttak, skal Direktoratet for naturforvaltning vurdere å fatte vedtak om ekstraordinære uttak av jerv. Dette vert gjort basert på registreringar av jerv, skadar på beitedyr og nemndene sine prioriteringar.

Rovviltforliket presiserer at det skal vere ein tydeleg forskjell mellom prioriterte beiteområde og prioriterte rovviltområde. Likevel er det i nokre regionar aktuelt å ta ut individ òg i område der rovdyr har prioritet. Dette avheng av korleis situasjonen er for bestanden.

Vanskelege vêr- og sporforhold vil innverke på moglegheita for uttak av jerv, både gjennom lisensfelling og ekstraordinære uttak. Dette har vore tilfelle m.a. i Nord-Trøndelag vest for E6. Dette er eit område som har vore prioritert for ekstraordinære uttak i fleire år.

Det er viktig at rovviltnemndene tek omsyn til tapssituasjonen og er geografisk spesifikke i tildeling av kvoter. Kalvingsområde for rein skal prioriterast, både gjennom vedtak om ekstraordinær skadefelling ved akutte skadesituasjonar og gjennom ordinære fellingsregime, som lisensfelling og kvotejakt.

Når det gjeld kongeørn, så vart arten innlemma i overvakingsprogrammet for rovvilt i 2006. Kongeørn vert i dag overvakt ved å kartleggje noverande og tidlegare hekketerritorium over heile landet, basert på eksisterande kongeørndata som vert samla inn frå ulike aktørar. Den innleiande kartleggingsfasen er no fullført i fleire område, og kongeørn vil frå 2013 inngå i overvakingsprogrammet meir på linje med dei andre artane.

I Nord-Trøndelag er det nyleg laga ein rapport i regi av Norsk institutt for naturforskning om kongeørn. Tala frå rapporten tyder m.a. på at reproduksjonen i Nord-Trøndelag har vore svært låg i perioden 2009 til 2012. Rapporten samanliknar òg situasjonen med undersøkingar tilbake til 1976 og viser at kongeørnbestanden i Nord-Trøndelag truleg har vore om lag stabil i snart 40 år.

Interpellanten legg i sitt spørsmål til grunn at tapet av tamrein på beite har auka dramatisk. Tal frå erstatningsoppgjeret for tap forårsaka av rovvilt viser derimot at tapet til rovvilt har vore ganske stabilt i Nord-Trøndelag dei siste sju reindriftsåra. Reindriftsåret 2005/2006 vart det erstatta om lag 2 950 rein, medan det i 2011/2012 vart erstatta om lag 2 800 rein. Eg er likevel klar over at den sørsamiske tamreindrifta står overfor store utfordringar knytte til rovvilt, og det er utfordrande å finne gode tapsførebyggjande tiltak som ikkje kjem i konflikt med tradisjonell reindrift.

I 2009 leverte ei arbeidsgruppe for reduksjon av konfliktnivået rovdyr–reindrift i Nord-Trøndelag ein rapport til Miljøverndepartementet. I rapporten viser ei samla gruppe til at det er eit stort kunnskapsbehov i reindrifta. Det er store forskjellar i tap, som vanskeleg kan forklarast med rovvilt aleine. For å få eit større kunnskapsgrunnlag og meir presis forvaltning med mål om lågare tap, sette departementet i 2011 i gang eit forskingsprosjekt i Midt-Noreg, der ein undersøker produksjon i reindrifta og tap av rein til gaupe og jerv. Ein er enno i ein tidleg fase av prosjektet, men resultata frå dette prosjektet og tidlegare prosjekt tyder på at variasjon i næringsressurstilgangen for reindrifta i Nord-Trøndelag påverkar produksjonen i betydeleg grad gjennom variasjon i reintal og klima.

I 2011 vart det sett av 2 mill. kr, og i 2012 vart det sett av 3,5 mill. kr til dette prosjektet. Prosjektet vert vidareført på same nivå i 2013, i tillegg til ein auke på 2 mill. kr til forsking på m.a. kongeørn. Vi ser fram til å få fleire resultat frå denne forskinga.

Eg er innstilt på å samarbeide med næringa og med alle som kan bidra til at den sørsamiske tamreindrifta kan halde fram på tilfredsstillande vis. Rapporten om den sørsamiske tamreindrifta frå 2009 inneheld mange gode forslag til tiltak, som eg trur kan bidra til å løyse mange viktige problem innan næringa. Etter kvart som vi no får betre kunnskap om ulike faktorar som påverkar næringa, vil vi òg kunne ta i bruk dei mest effektive verkemidla, i eit samspel mellom næringa og myndigheitene.

La meg avslutningsvis få seie at eg legg stor vekt på å følgje opp rovviltforliket frå Stortinget – som eg elles sjølv var ein av underskrivarane på, og som eg kjenner godt – og at vi på ei rekkje punkt allereie har gjort det: Det er gjort vedtak her i Stortinget om nødverje for hund, budsjettet for neste år inneber ein auke på 22 mill. kr, det er sett i gong ei rekkje ulike tiltak for å følgje opp rovviltforliket. Men eg vil òg fortsetje i tett dialog med partane, altså alle partia i Stortinget, og følgje opp etter beste evne, og dessutan halde partane informerte om ulike utfordringar vi skulle møte på i oppfyllinga av forliket.

Bjørn Lødemel (H) [14:49:24]: Med bakgrunn i at vi har stilt litt av dei same spørsmåla tidlegare, i ein annan spørjetime, hadde eg kanskje forventa litt meir klare svar frå statsråden med omsyn til effektive verkemiddel for å betre rovviltsituasjonen, som statsråden sjølv seier. Så eg håper jo vi kan få utdjupa dette litt utover i debatten.

For Høgre er dette viktige spørsmål. Statsråden snakkar om rovviltbestanden i region 6. Eg har valt å halde denne debatten til kva som skjer når det gjeld sørsamisk tamreindrift. Då er det situasjonen i Nord-Trøndelag som er avgjerande, og eg ønskjer i neste runde å få klarare svar frå statsråden med tanke på kva han konkret gjer med omsyn til at rovviltbestanden i dei sørsamiske tamreinområda i Nord-Trøndelag ligg omtrent dobbelt så høgt som han skal vere.

Eg er glad for at det er representantar frå mange parti i denne salen i dag, så eg ønskjer òg å utfordre andre parti på korleis dei ser på oppfølginga av rovviltforliket når det gjeld sørsamisk tamreindrift. Eg ønskjer også å få ein kommentar til to av dei komitémerknadene som Høgre og dei andre ikkje-sosialistiske partia hadde til budsjettet, som går ut på at ein skal leggje til rette for at kommunane skal kunne bruke private/profesjonelle skadefellingslag for å ta ut skadedyr som det er gjeve løyve til å ta ut. Eg meiner det er ein måte ein kan bruke for å få meir effektive uttak, og eg trur det vil vere med på å dempe konfliktnivået og også redusere tapa.

Ein annan merknad som var i det same dokumentet, handla om førebyggjande uttak. Vi veit at når ein reineigar eller ein bonde skal sleppe ut dyra sine i eit område der ein veit det er rovdyr, er det ei veldig belasting. Når vi har område kor det ikkje skal vere rovdyr, som altså representerer ein potensiell fare i prioriterte beiteområde og kalvingsområde for tamrein, må det kunne leggjast til rette for større bruk av førebyggjande uttak. Eg ønskjer gjerne også å få eit syn frå andre parti på kvifor dei ikkje sluttar seg til den merknaden, om dei har ei grunngjeving for det.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [14:52:14]: Det første eg vil seie, er at det kanskje viktigaste og mest effektive verkemidlet er å halde bestandsmålet for særleg gaupe og jerv. Der har vi tidlegare lege langt over, både nasjonalt og i regionen, men der har vi no både nasjonalt og regionalt for gaupe kome ned mot bestandsmålet, og òg jerv ligg no to over regionalt.

Så er eg klar over at om ein ser på fylkesfordelinga, ser ho litt annleis ut. Men eg vil iallfall seie at eg vil vere tilbakehalden med å overstyre det, og eg er for så vidt òg spørjande til om det betyr at Høgre no inviterer til ein debatt rundt om vi skal gå inn og overstyre dei regionale rovviltnemndene i større grad. Eg trur eg vil seie at det klart viktigaste eg kan gjere når det gjeld rovviltforliket på det området, er å sørgje for at vi ligg så tett opp mot bestandsmåla både regionalt og nasjonalt som vi kan. Der har vi hatt ei klar forbetring dei siste åra.

Førebyggjande tiltak er viktige. Eg gjekk gjennom litt av det. Men det er ingen tvil om at det òg er ei utfordring med omsyn til sørsamisk reindrift og den måten ho blir gjord på. Det er noko eg oppfattar at representanten Lødemel òg erkjende i sitt innlegg. Det gjer det krevjande. I Nord-Trøndelag er reindrifta arealkrevjande, rovdyr krev areal, og det er ingen tvil om at det er eitt av fylka der det skapar dei største utfordringane og potensielle konfliktane.

Så vil eg avslutningsvis seie at eg synest det i innlegget mitt var viktig å peike på at det i næringa òg er andre årsaker til tap av beitedyr og variasjonar i slaktevekt, enn rovvilt. Det å faktisk få endå betre kunnskap om kva faktorar som påverkar det, og kva slag tiltak som i sum kan sikre den sørsamiske reindrifta best, synest eg er viktig. Då har eg forhåpningar til den forskinga vi har sett i gang, som nettopp har hatt som siktemål at ein skal betre vilkåra for den sørsamiske reindrifta.

Torstein Rudihagen (A) [14:54:56]: Det er veldig bra at representanten Lødemel fokuserer på oppfølginga av rovviltforliket, og at vi får ein diskusjon om det. Samtidig er det på ein måte litt leitt at det skal vere nødvendig å diskutere oppfølginga av rovviltforliket. For når vi har fått dette gledelege, breie forliket her i huset, må ein forvente at det blir gjennomført. Så er det kanskje ikkje så enkelt likevel, for ein oppdagar fort at det begynner å bli ulike tolkingar av kva som står i det forliket.

Eg var med på rovviltforliket i 2004, og eg opplevde rundt omkring, ikkje minst i mitt eige dalføre oppe i Gudbrandsdalen, at det var eit veldig bra forlik, men folk opplevde ikkje at det var slik det blei gjennomført i praksis. Det var ein veldig reaksjon mot forvaltinga sin måte å følgje opp det som var Stortingets vedtak den gongen. Eg håper inderleg at vi ikkje får en sånn situasjon no, når vi har eit samla storting som står bak ei god forvalting av rovdyra, samtidig som vi skal ta vare på beitemoglegheitene – for det er der problematikken ligg. Det er ei gedigen utfordring. Vi skal ta vare på dei fire store rovdyra våre, samtidig som vi skal nytte beitemoglegheitene i dette landet. Vi har beiterett, og han må vi ta vare på. Utnyttinga av næringa som ligg i utmarka, har på mange måtar vore grunnlaget for mykje av busettinga rundt omkring i heile landet. Men eg meiner faktisk at denne balanseringa, denne utfordringa, klarte rovviltforliket å vareta. Derfor er det ikkje bra at det no blir sådd tvil om dette forliket.

Ulven er vareteken gjennom soneinndelinga – no skal vel ho òg bli evaluert. Som det står i rovviltforliket, skal det altså ikkje vere rovdyr som kan utgjere eit skadepotensial i prioriterte beiteområde og i kalvingsområde for reindrift. Ein ser jo med ein gong at dette er eit diskusjonstema. Eg kan nemne eit eksempel frå Lesja, ein stor utmarkskommune med mykje sauehald. Der dukka det opp ulv. Dei søkte om å få felle ulven, for lesjingane rekna med at når det var ulv som slo seg til i beiteområdet for sau, var det eit skadepotensial. Men dei fekk avslag. Ulven sette i gang, tok sau for ende og hadde gjort det over lang tid. Da blei det gitt fellingsløyve, og da klarte dei ikkje å felle ulven.

Her trur eg at vi må skjerpe intensjonen i rovviltforliket, nemleg at det i langt større grad må gis åtgang til å ta ut ein ulv som kjem inn i slike prioriterte beiteområde. Sjølvsagt kan det skje at ein ulv så vidt er innom området og går ut att, så ein skal ikkje ta dette heilt slavisk, men viss ein ulv gir seg til i eit prioritert beiteområde, utgjer han – etter mi oppfatning av det norske språket – eit skadepotensial.

Så utfordrar eg òg Lødemel og dei andre partia på ein del punkt. Eg kan seie når det gjeld profesjonelle jaktlag, at det iallfall uansett er viktig, anten det er statlege eller kommunale jaktlag, at det blir gjort på ein profesjonell og effektiv måte, slik at ein får effektuert dei fellingsløyva som blir gitte. Det kan sikkert gjerast på fleire måtar.

Eg har allereie sagt at eg meiner at førebyggjande uttak må ein kunne opne for. Når ein ser at eit rovdyr beveger seg inn i prioriterte beiteområde der det utgjer eit skadepotensial, er det førebyggjande å kunne ta det ut før det rekk å gjere skade. Det skal ikkje være nødvendig at det fyrst har gjort stor skade før ein opnar for felling.

Eg har ikkje vore så veldig mykje innom denne sørsamiske reindrifta som var utgangspunktet for interpellasjonen, men dette er problemstillingar som er generelle og som går att over heile landet.

Oskar J. Grimstad (FrP) [14:59:51]: Som interpellanten viser til, er det all grunn til å spørje seg om regimet knytt til forvaltinga av rovviltforliket blir følgt opp i tråd med teksten og intensjonen i forliket. Så er det litt ulikt, som det blei sagt, frå region til region. Men det som nærast ser ut til å vere regelen, er at ein vel å liggje over bestandsnivået.

Vi ser ei gjentakande overprøving av rovviltnemndene, ei overprøving som minner om ei manglande forståing av dei faglege anbefalingane ein får lokalt og regionalt. For det er ikkje slik at desse nemndene konkluderer på manglande gode, faglege anbefalingar – eller meiner statsråden at miljøvernorganisasjonane har betre fagleg hjelp enn rovviltnemndene? Det er eit spørsmål som det må vere lov å stille seg, når ein ser dei overprøvingane som blir gjorde.

Det er mange som stiller spørsmål ved overprøvinga. Som eksempel kan ein nemne Rovviltnemnda i Troms og Finnmark si anbefaling av lisensjakt på fire ulvar, som blir lagd fullstendig til sides, og fellingstalet blir null.

Ulven får altså leve på Finnmarksvidda. Er dette i tråd med forliket? Så veit vi at det ikkje har vore registrert ulv der sidan 2011. Men dette er eit prioritert beiteområde, og spørsmålet er om dette er i tråd med forliket.

Når det gjeld gaupekvoten, er han sett, og no kjem anking av vedtak frå miljøvernorganisasjonane. Det må vere lov å gi uttrykk for at no må anbefalingane frå dei regionale nemndene få større vekt enn organisasjonane, som i utgangspunktet ønskjer jaktforbod på alle rovdyr.

Det er anbefalt at det kan fellast 134 gauper i kvotejakta, som startar 1. februar – og det blir spennande å sjå om dette målet no blir overprøvt av Miljøverndepartementet.

Også når det gjeld jerv, har ein store problem i enkelte regionar med å kome ned på avtalt bestandsnivå. Når det gjeld denne problemstillinga, bør ein i større grad kunne håpe på at lisensjakta lykkast betre, framfor hiuttak, som mange reagerer negativt på. Det er svært forståeleg.

Lat meg no til slutt berre gi eit klart signal når det gjeld bestandsmåla. Det er like feil å liggje langt over som det er å liggje langt under. Bestandsmålet er ikkje eit minimumsnivå, slik ein opplever forvaltinga i dag.

Det er òg eit uttrykt, klart mål, som fleire har nemnt her, at det ikkje skal finnast rovdyr i det som representerer eit skadepotensial i prioriterte beiteområde for husdyr og kalvingsområde for tamrein. Spesielt med omsyn til sørsamisk overlevingsevne og kultur, for at sørsamane skal kunne klare å overleve med det rovdyrtrykket dei har i dag, må dette punktet respekterast. Førebyggjande jakt må også kunne brukast i den samanhengen, spesielt i det området som vi snakkar om her.

Gunnar Gundersen (H) [15:03:15]: Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp temaet igjen. Det gir en god mulighet til å diskutere en av de store konfliktssakene der ute som får veldig liten oppmerksomhet på Stortinget.

Jeg synes et av de morsomste uttrykket Stortinget har funnet på, er «rovvilt med skadepotensial». Såpass realistiske bør vi være at man kan spørre: Kan du vise meg et rovdyr uten skadepotensial? Jeg mener faktisk det hører med til en realitetsorientering.

Jeg skal ta det viktigste først: Sørsamene har et spesielt vern etter ILO-konvensjonen. Vi sitter nå med en ulvestamme som er russisk. Den er overhodet ikke truet, sånn som Stortinget er blitt fortalt gjennom mange år. Den har et utbredelsesområde fra Stillehavet og til Atlanterhavet. Jeg mener faktisk at sørsamene og også norsk tamrein – vi er det eneste gjenlevende området som har tamrein – bør ha en mye større beskyttelse enn en russisk ulv som har innvandret, og som er høyst livskraftig der den kommer fra, og hvor vi skal erkjenne at vi hører til det store utbredelsesområdet for, men som vi definitivt ikke har noe spesielt ansvar for, sånn som det framstår.

Det første jeg synes statsråden burde avklare, er om det kommer til å komme stående fellingstillatelse på ulv som nærmer seg, eller i og for seg også på rovvilt som nærmer seg, områdene der sørsamene driver, og områdene der man har villrein. Jeg har mange eksempler på at det er uhyre vanskelig å få fellingstillatelse. Det er vanskelig å få fellingstillatelse, da man vet man kan ha suksess med å felle rovdyr. Det har noe med sporsnø og den type ting å gjøre. Når vegetasjonen kommer for fullt, er det nærmest umulig å ta uttak. Vil statsråden innenfor de områdene der vi har et helt spesielt vern om sørsamer og villrein – som Norge har et helt spesielt ansvar for internasjonalt, og som det kan argumenteres veldig godt for – komme med stående fellingstillatelse på ethvert rovvilt som nærmer seg? For jeg tror ikke det finnes rovvilt uten skadepotensial.

Så er det, for å ta en liten gjennomgang, gaupe og kongeørn. I Hedmark bor vi nå i et så rovviltutsatt område at det nesten ikke regnes for å være rovvilt. Det er en uhyre mye større belastning av jerv, bl.a. Jerven skytes og observeres nå helt nede i Sør-Hedmark, altså i skogsområdene, langt utenfor dens naturlige leveområder. Det tar jeg utelukkende som et tegn på at bestanden er så stor at den presses ut av sine naturlige leveområder. Det må statsråden begynne å gjøre noe med. Det er dramatisk hvor dårlig forvaltningen av jerv er, og hvor lav suksessrate det er på uttak.

Så er det bjørn. Der er jeg enig med representanten Grimstad: Vi må passe på at bestandsmålet, sånn som det er fastsatt, ikke skal være et minimumsmål. Det skal være et gjennomsnittsmål. Det er en del instrukser til rovviltnemndene som gjør at det faktisk egentlig praktiseres som et minimumsmål. Det har jeg ikke sett noen tegn til at man har gjort noe med. Jeg har ikke sett noe tegn til at departementet har gjort noen ting i forhold til det Stortinget sa om hannbjørnproblematikken. Det skulle være et antall hannbjørner per hunnbjørner, i og med at vi har fastsatt bestandsmålet i ynglende binner. Det er det ikke gjort noen ting med. Jeg tror at det kommer til å bli dramatiske skadetall når det gjelder bjørn.

Så til slutt til ulv. Revirhevdende ulv er dramatisk, og vi vet at det påvirker folks livskvalitet. I mitt område nå tas hunder på gårdsplassen. Jeg får oppringinger av fortvilte gamle damer som ikke tør å gå ut på sin egen gårdsplass. Man kan sikkert diskutere om dette er rasjonelt. Det er det jo ikke. Jeg hører ikke med til dem som har frykt, men jeg blir også pålagt å ha med meg mobiltelefonen når jeg går til skogs. Når kona pålegger meg å ha med mobiltelefon, er det en reduksjon av min livskvalitet. Jeg vil ikke ha med meg mobiltelefon til skogs. Men dette går faktisk – jeg ser statsråden smiler – på livskvalitet. Det er godt dokumentert av HiST gjennom Helseundersøkelsen i Sør-Trøndelag at dette er et spørsmål om livskvalitet. Det er altså en russisk ulv. Den er ikke truet. Den har utbredelsesområde fra Atlanterhavet til Stillehavet, og vi burde realitetsorientere oss. Nå har vi hatt et ulvesoneutvalg som ikke har noen som helst legitimitet i det området som faktisk er berørt, og jeg er veldig spent på behandlingen av det senere.

Lars Egeland (SV) [15:08:35]: Overdreven jakt gjennom historien resulterte i at de fire store rovdyrene våre – gaupe, jerv, ulv og bjørn – nesten var utryddet i forrige århundre. Sakte, men sikkert fikk vi mer kunnskap om rovdyrenes naturlige plass i den norske faunaen, og det har selvfølgelig nettopp med skadepotensialet hos rovdyrene å gjøre, nemlig at de reduserer antallet byttedyr og hindrer sykdomsutbrudd på byttedyr. I dag er målet å sikre levedyktige bestander av de norske rovdyrene. Det er det Stortinget ble enig om i rovdyrforliket.

Dagens norske bestander av store rovpattedyr deler vi i stor grad med våre naboland, og ulve- og bjørnebestandene er økende. Men de er fortsatt så små at det, spesielt i ulvens tilfelle, er fare for – som man har vært inne på her – at det genetiske utvalget ikke er stort nok for å skape en levedyktig bestand.

I gaupas og jervens tilfelle er bestandsmålene nådd. Det betyr at vi har kommet opp i det antallet dyr forvaltningen har bestemt at vi skal ha. Men artene er fortsatt å anse som sårbare, og det er derfor viktig å følge bestandene tett. Mye av rovdyrarbeidet som foregår i Norge, dreier seg om å jobbe sammen for å finne de gode løsningene til sameksistens mellom bufe i utmark og levedyktige rovdyrbestander. Det er viktig. Særlig er det forebyggende arbeidet viktig.

I 2012 er det estimert 65–69 familiegrupper av gaupe på landsbasis. Det tilsvarer en bestand på 384–408 dyr i Norge. Det er det tredje år på rad at vi registrerer en nedgang i antall familiegrupper av gaupe. Det er en nedgang på 7 pst. sammenliknet med tallet for 2011.

Det betyr at gaupebestanden – siden det blir sagt her at det ser ut til at den alltid skal ligge over bestandsmålet – lå 6 pst. over bestandsmålet, før jakt. Det betyr i realiteten at vi ligger under målet for ynglinger. Vi har i tillegg hatt tilbakegang de siste tre årene.

Når det gjelder jerv, ble det påvist 68 antatte ynglinger i Norge. Det er en økning på 10 ynglinger i forhold til i fjor. Ser vi på det nasjonale bestandsestimatet, basert på antall ynglinger de tre siste årene, er det en økning fra 364 voksendyr i 2011 til 395 i 2012. Det betyr at vi ligger godt over bestandsmålet for jerv. Men her er det én viktig ting å legge merke til: Hele den økningen, hele det tallet som ligger over bestandsmålet, handler om Nord-Troms og Finnmark. Ellers ligger vi på bestandsmålet i de andre regionene. Det er etter min mening meningsløst å bruke penger på hiuttak av jerv i områder som ikke er prioriterte beiteområder, bare for å holde bestandsmålet nede.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag er ferdig med å behandle søknadene om tap av sau til rovdyr for 2012. Det ble søkt om totalt 5 424 sau og lam som tapt til fredet rovvilt. Man må helt tilbake til 2004 for å finne tap som er lavere enn årets. Når det gjelder innvilgede søknader, er det en klar gradvis nedgang fra 2005.

Tapene når det gjelder rein, er rimelig stabile, men med en liten nedgang i Nord-Trøndelag fra 2007 og framover mot 2011–2012, da det ble erstattet 2 773 rein i Nord-Trøndelag.

Det er ikke observert ulv i Finnmark i år. Det er ikke registrert skader forårsaket av ulv i regionen siden juni 2011. Det er grunnen til at Miljøverndepartementet har sagt nei til ulvejakt i Finnmark.

Konklusjonen min er at det kan synes som om vi har forskjellig vektlegging her. Interpellanten synes det er et problem at det er rovdyr i regionene, mens jeg er mer opptatt av hvordan vi kan gå inn med tiltak for å dempe konfliktnivået og sørge for at vi beholder bestandene, men sørger for å redusere tapstallene på buskap. Der går utviklingen i riktig retning.

Jeg har også vært i Nord-Trøndelag og diskutert rovvilt. Jeg var på rovviltsenteret på Namsskogan. Der er de ikke naive om rovdyr, og de tar redselen for rovdyr alvorlig, og mener at det skal vi gjøre. Men de understreker samtidig at det er verken blant reindriftens folk eller bøndene, som kjenner naturen, at engstelsen for rovdyrene er sterk.

Erling Sande (Sp) [15:13:54]: Interpellanten fokuserer på eit viktig område. Norsk rovdyrforvalting har i lang tid vore kime til konflikt. Då Stortinget i fjor vedtok det såkalla rovviltforliket, var det med sikte på å dempe dette konfliktnivået. På nokre område har det lukkast. På andre område er ein endå ikkje i mål.

Frå Senterpartiet si side har vi lenge peika på at rovdyrforvaltinga må ta omsyn til dei menneska som lever i og driv næring i område med desse store rovdyra våre. Dei opplever ikkje rovdyr som tal på eit papir eller i ein statistikk, men som ein del av naturen i sitt område. Nokre opplever, som det blei referert til tidlegare, å finne sine eigne dyr drepne eller hardt skadde etter møte med rovdyr. Andre kjenner frykt når dei får nokre av dei store rovdyra i nærleiken av familie og heim. Dette må vi ta på alvor. Ikkje minst eksisterer det i befolkninga som lever i rovdyrtette område, mykje kunnskap – fagleg for all del, men òg erfaringsbasert kunnskap – om rovdyra. Dette er erfaringar og kunnskap som ikkje alltid har blitt lytta like nøye på av dei etablerte fagmiljøa, men som i etterkant ofte kan vise seg å vere meir presis. Det kan gjelde alt frå talet på rovdyr i eit område, til korleis det oppfører seg. Denne kunnskapen har Stortinget ved fleire høve sagt er ein viktig del av den samla kunnskapen.

Så er det bra at talet på tap av husdyr har gått ned som følgje av rovdyrforliket i delar av landet. Vidare er det bra at ein del av dei rutinane som rovviltforliket sa skulle vere på plass for å ta ut rovdyr som ikkje blei felte i lisensjakta, no er på veg til å bli innarbeidde. Det er ein viktig del av arbeidet med å halde bestandstalet så nær som mogleg det nivået som Stortinget har sett. Dette er viktig generelt, og så er det viktig spesielt knytt til akkurat denne saka. Reindrifta er ei viktig næring. Vi veit at det sørsamiske miljøet òg er viktig som tradisjonsberar og kulturberar i landet vårt.

Så viste Stortinget i rovdyrforliket til at rovdyr som representerer eit skadepotensial i beiteområde og kalvingsområde for tamrein, skal takast ut. Punktet bar preg av at ein ynskte ei endring av det som var tilfellet fram til ein forhandla fram rovviltforliket, nemleg at ein meir eller mindre kravde kadaverfunn eller skadepåvising før ein kunne ta ut rovdyret. Slik eg oppfatta desse forhandlingane som vi hadde i dette huset, var det eit klart ynskje om ei endring av den praktiseringa til at ein skal kunne gå inn og ta ut dyra før dei gjer skade, dersom dei t.d. er i eit område med beitedyr. Eg er glad for at statsråden òg peika på at det skal vere mogleg. Eg kjenner framleis ikkje til tilfelle der dette har vore praktisert. Eg vil understreke at det er viktig for legitimiteten til forliket at dette òg blir gjort – no kan det vere andre som kjenner til eksempel på det – for dersom ein ikkje får denne endra praksisen, er det etter Senterpartiet sitt syn ikkje i tråd med den intensjonen ein hadde då ein førte forhandlingar om temaet i dette huset.

Det er inga meining i at lokalbefolkninga skal observere rovdyr, be om fellingsløyve, få nei til det, for så å oppleve store skadar på husdyra, med den belastninga det er for lokalbefolkninga, og så ei erstatningsutbetaling som kostar fellesskapen pengar, og så få ei dyrare jakt etterpå, som vel kan resultere i at rovdyret blir teke ut. Men dette medfører urimeleg høg belastning og urimeleg høge kostnader, som ein kan unngå, og som rovdyrforliket seier at ein skal unngå. Det hadde representanten Rudihagen eksempel på.

Å oppretthalde det biologiske mangfaldet er viktig. Men biologisk mangfald handlar ikkje berre om dei fire store rovdyra, sjølv om den offentlege debatten kan vere prega av det. Det handlar faktisk om 30 pst. av raudlisteartane våre som lever i eit kulturlandskap som nettopp blir oppretthalde bl.a. fordi vi har ei beitenæring som bruker utmarka vår. Det er eit faktum at mange av dei som bruker utmarka no til næring, ser seg nøydde til å leggje ned, m.a. på grunn av rovdyrproblematikken. Det er det verdt å ha med seg.

Susanne Bratli (A) [15:19:19]: :Jeg takker interpellanten for å sette et viktig tema på dagsordenen. Særdeles viktig er det for oss som er fra Nord-Trøndelag. Jeg takker også for engasjementet fra mennesker og representanter fra andre deler av landet for den situasjonen som den sørsamiske reindriften har i vårt fylke.

Det er jo rovdyrforliket og situasjonen for reindriften i Nord-Trøndelag som er utgangspunktet og temaet for denne interpellasjonen. Poenget mitt med å ta ordet er egentlig å fokusere på at dette handler om mye mer enn rovdyrforliket og situasjonen for reindrifta i Nord-Trøndelag, for dette handler om framtida for den sørsamiske kulturen og framtida for det sørsamiske språket.

Den sørsamiske kulturen er en viktig del av identiteten til oss som er nordtrøndere. Det er en særs sårbar kultur, og det er et ekstremt sårbart språk. Vi setter inn tiltak for å styrke kulturen og styrke språket, og sist var jo det et tema da Kommunaldepartementets budsjett ble debattert her i Stortinget for ikke så mange dager siden.

Vi setter inn alle mulige tiltak på mange områder for å opprettholde kulturen og språket, men alt sammen henger på om man får til at reindrifta overlever, for det er reindrifta som er hovedbæreren av den sørsamiske kulturen. Frykten er jo at ryker reindrifta, så ryker både kulturen og språket. Da blir spørsmålet: Har vi som nasjon råd til det? Det er det ene spørsmålet. Det andre spørsmålet er: Har vi lov til å la det skje?

Nord-Trøndelag er forvaltningsområde for sørsamisk språk. Det er to kommuner som er blitt det nå, det er Snåsa og Røyrvik – og fylkeskommunen. Det er sørsamisk på Grong videregående skole, og Høgskolen i Nord-Trøndelag har også sørsamisk undervisning. Så Nord-Trøndelag tar sitt ansvar for det sørsamiske på fullt alvor, men ryker reindrifta, så ryker språket og kulturen – vi mister en verdifull del av Nord-Trøndelag, og vi blir fattigere.

Så var det sånn at rovdyrforliket ga et nytt håp, det ga en ny optimisme i reindriftsnæringa. Men når jeg nå hører at man snakker om en akutt situasjon, må jeg stille spørsmål ved det, for det er ikke en akutt situasjon – det har jo vært en akutt situasjon i mange år. Det er mange år siden man fikk føle på kroppen hvordan rovdyrproblematikken og rovdyrpolitikken virket inn på den sørsamiske reindrifta. Virkningene forsterkes fra år til år, og tapene er så store at det blir problemer med reproduksjonen. Da blir det også problemer med tanke på hvor mange dyr man kan ta ut, og slaktevekta går ned. Det går ut over lønnsomheten.

Nå er det sånn at store arealer i Nord-Trøndelag er vernede områder. Vi har store, fine nasjonalparker. Blåfjella–Skjækerfjella nasjonalpark og Børgefjell nasjonalpark er de områdene i fylket hvor man hovedsakelig driver med reindrift, og spesielt der man har kalvingsområdene. Noe av det man faktisk får til i disse verneområdene, er reindrift. Hva skal man så gjøre hvis man ikke får til å drive reindrift på grunn av rovdyrproblematikken?

Jeg må ha en visitt til representanten Gundersen, som snakket om HiST og helseundersøkelser i Sør-Trøndelag. Det heter HUNT, og helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag har påvist at rovdyrsituasjonen virker negativt, ikke bare på livskvaliteten, men det virker psykisk negativt for innbyggerne i de mest belastede områdene i Nord-Trøndelag – ikke bare på sørsamene.

Jeg har ikke svaret på hva som er rett å gjøre, men jeg er glad for at det er satt i gang forskningsprosjekter. Spørsmålet er om vi er for sent ute, for forskningsprosjektene burde ha vært satt i gang for lenge siden. Hvis vi er for sent ute, og den sørsamiske reindrifta ikke overlever, frykter jeg, som sagt, at både språket og den sørsamiske kulturen følger etter. Da har vi begått en uopprettelig feil. Det er en feil som vi absolutt ikke har råd til.

Karin Andersen (SV) [15:23:33]: Situasjonen for den sørsamiske kulturen og næringsdrifta, reindrifta, er kritisk. Det er veldig viktig at vi greier å få etablert en slags framtidstro i reindriftsnæringen, for den er – sånn som foregående taler sa – hele grunnlaget for den samiske kulturen. Den sørsamiske kulturen er jo knyttet til reindrifta.

Dette gjelder også i Hedmark. Vi har det sørligste sørsamiske området. Det er en veldig liten næring, og sånn sett kan jo tallene bli så små at noen tror at det ikke er viktig. Men vi har et ansvar for å ivareta dette.

Jeg er også glad for at vi har fått satt i gang forskning på dette området, men det haster med å legge noen planer, slik at vi er sikre på at vi greier å bevare disse kulturene.

Rovdyrpolitikken er konfliktfylt. Hedmark, som har en lang grense til Sverige, har jo alle rovdyrene. Vi er også et veldig grisgrendt fylke, og har hatt et stort innslag av primærnæringer som har gjort seg nytte av utmarksbeite. Derfor har denne saken vært konfliktfylt i Hedmark i veldig mange år – før den på en måte ble en stor, nasjonal konfliktsak.

Jeg er veldig glad for det rovdyrforliket som alle partiene inngikk i juni i 2011, særlig fordi man veldig sterkt understreket viktigheten av de forebyggende og konfliktdempende tiltakene, som jeg oppfatter at det nå er god framdrift på i regjeringen. Men det er uhyre viktig at man følger dette opp veldig nøye, slik som forliket er. Som flere har vært inne på, oppleves det meningsløst for dem som oppdager at det er rovdyr i nærheten av beitedyra, at man må avvente til det er blitt veldig store skader før man får en fellingstillatelse. Det oppleves veldig meningsløst, for det skjer gang på gang. Da oppnår man heller ikke vern av noen rovdyr, for man må jo uansett felle disse rovdyrene når de har gjort stor skade.

Så er jeg opptatt av dette med uttak når man har bestemt felling. Jeg mener bestemt at det er av de tingene vi må jobbe videre med, sånn at vi får uttak når vi har bestemt felling. Jeg er åpen for å vurdere ulike måter å gjennomføre det uttaket på, for poenget er jo å få gjennomført det vedtaket man har bestemt seg for. Det har jo vist seg at i mange av fellingstillatelsene som er gitt, blir det ikke felling fordi dette er en veldig vanskelig og veldig komplisert jakt. Det er heller ikke slik at det alltid er ressurser til stede lokalt for å greie å gjennomføre den lenge nok. Her er det gjort ulike endringer som går i riktig retning, men jeg tror dette er av de tingene man må se nærmere på for å få et system som gjør at man kan effektuere de tiltakene som man har satt i gang.

Jeg er også litt spent på hvordan man skal følge opp dette med uttak av hannbjørner, som i Hedmark har vært et veldig stort problem. Det har vært et veldig stort overtall av hannbjørner, og de har gjort veldig stor skade. De har ikke noen reproduktiv funksjon og er sånn sett ikke viktige for den videre bestanden.

Til rovdyr og næring. Jeg har snakket om reindrifta, og jeg har snakket om beite av småfe i skogen, altså sau. Det er klart at det er vanskelig. Men det er også et positivt næringspotensial knyttet til rovdyr. Det er også under utvikling i Hedmark. Det er veldig mye som kan utvikles på det området, som ikke bare er negativt for utkanten. Jeg mener det er veldig viktig at vi greier å få utviklet det også, for rovdyrpolitikken kan lett handle om utkanten mot sentrum. Jeg tror at vi her kan skape en bedre allianse hvis vi støtter bedre opp om de næringsprosjektene som har rovdyr som et positivt utgangspunkt.

Lars Myraune (H) [15:28:49]: Jeg vil takke interpellanten for at han har reist en usedvanlig viktig sak, særlig for reindriftsnæringen i Nord-Trøndelag, som interpellasjonen spesifikt er rettet mot i dag. Det er flere som har tatt opp rovdyrsituasjonen i hele landet, som for så vidt er viktig, men ikke direkte relevant i denne saken.

Den sørsamiske reindriftsnæringen i Trøndelag er virkelig på hæla, om jeg kan bruke det uttrykket. Bjørn Lødemel og jeg har vært oppover der flere ganger og hatt møter med representanter for næringen. Jeg må si at Susanne Bratlis innlegg satte det hele egentlig på plass. Det er så ille. Det er ille for hele den sørsamiske kulturen hvis man tar bort næringsgrunnlaget, og det er nettopp det som er i ferd med å skje.

Vi trodde at da rovdyrforliket ble vedtatt her for ett års tid siden, skulle ting bli bedre. Mange sier at det faktisk er blitt verre. Nå rapporteres det om, etter forskning, at det er for mange reinsdyr. Nei, tallet sier at det ikke er det, men det tragiske er at simlene som skulle ha født kalver, ikke har kalver. Nå behøver vi kanskje ikke gå helt til reindriftsnæringen for å finne ut at når en blir forstyrret i kjønnsakten, blir det ikke akkurat like morsomt å holde på, så det kan nok hende det ligger noe der, samt at når de blir jaget av rovdyr, går det på helsa løs også for simlene. Så den utviklingen som skjer, er ikke unaturlig. Det er bare halvparten av disse simlene som har kalver, og det er selvfølgelig helt tragisk.

Det som er riktig ille, er at det eksisterer uenighet om antallet rovdyr. Hele tiden blir det påstått fra såkalte – unnskyld uttrykket – forskere at det ikke er så mange rovdyr, mens de som er i naturen og observerer rovdyrene, som en i utgangspunktet skulle tro hadde de beste forutsetninger for å få en idé om antall rovdyr, sier noe helt annet. Det er de som føler det på kroppen.

En har også hatt tilfeller hvor det har vært legitimt heller å ta ut rovdyr før de har gjort noen skade enn etter at de har gjort skade. Og når mange rapporterer om enten spor eller ekskrementer etter rovdyr, har ikke forskerne tid til å komme før det faktisk er for sent.

Forskning er viktig, men en må være klar over at det er veldig mange som tilhører den forskergruppen, som faktisk er mer glad i rovdyr enn i beitedyr, og det må jeg be om at statsråden legger merke til, sånn at de som er utøvere av næringen, også får anledning til å være med og si sitt i forskningssammenheng.

Susanne Bratli tok også opp helsetilstanden, som er resultatet av at man blir presset så hardt i en næring. Det har også representanten Lødemel og jeg observert når vi har vært på besøk i Nord-Trøndelag. Det er rett og slett så tragisk som Susanne Bratli presenterte det. Så med bakgrunn i det vil jeg be statsråden ta dette på alvor, og da dreier det seg ikke om å ha en framtidig forskning som skal finne ut av dette. Det trengs faktisk å gjøres noe nå, ellers går det nedover med den sørsamiske kulturen. Det ville være ille.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [15:32:56]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling – en problemstilling som ikke bare gjelder for Trøndelagsfylkene og den sørsamiske reindriften, men også for store deler av landet som har rovdyr.

Det ble fra talerstolen her sagt av representanten Egeland at vi skal ha en levedyktig bestand av rovdyr, og det tror jeg alle er enige om. Men så kommer spørsmålet: Hva er en levedyktig bestand? Representanten Gundersen var inne på at vi i Norge har en russisk ulvestamme. Den er godt utbredt, fra Stillehavet til Atlanterhavet. Det er ingen fare for at den ulvebestanden blir utryddet på noen som helst måte, og i hvert fall ikke i overskuelig framtid. Da mener jeg vi har en levedyktig bestand. Det betyr ikke at den levedyktige bestanden nødvendigvis trenger å være i Norge og på begrensede områder i Norge. Så lenge vi har en levedyktig bestand på verdensbasis, så har vi en levedyktig bestand. Da kan kanskje Norge, som er et lite land som er avhengig av utmarksnæringer, ha noen færre av en art, når vi har såpass mange av andre arter som gaupe, jerv og bjørn.

Egeland var også inne på antall, og det er litt interessant i denne debatten. Rovviltforliket og alle debatter som dreier seg om rovvilt, dreier seg om ynglinger. Det er litt spennende. Det høres ikke så veldig mye ut at vi har 68 ynglinger av jerv. Men faktum er at når du skal få et overslag over hvor mange jerv det er, må du gange det med 6,5. Da får du antallet. Da er vi faktisk oppe i over 440 jerv. Det begynner å bli ganske mye.

Så er det noen som sier at jerven yngler bare annethvert år hvis ikke fôrtilgangen er spesielt god. Det er også riktig. Men i de områdene hvor det er én ynglende jervetispe, er det gjerne to jerver. Så de yngler hvert år – men annet hvert år hvis fôrtilgangen er dårlig. Så bestanden vil holde seg oppe, og vil øke uansett.

Noen var også inne på telling av gaupe. De fleste tellinger av gaupe foregår ved observasjoner. Det viser seg at hver eneste gang de utfører linjetaksering, øker bestanden og nesten dobler seg i enkelte områder. Derfor er det også viktig at vi har et edruelig forhold til nettopp det å telle bestander, og at vi bruker de metodene som er mest effektive, slik at vi får en riktig bestand og ikke bare et estimat.

Så har jeg lyst til å ta fram et lite eksempel fra Oppland for noen få år siden. Det gjelder muligheten for å ta ut dyr. Oppland skal ikke ha ynglende bjørn. Det ble registrert 19 forskjellige individer bjørn i Oppland, og det var hannbjørner. Hannbjørner får ikke unger, men de er med og lager dem. En del av disse bjørnene overvintret, men de var fortsatt ikke stedbundne. De overvintret andre og tredje året. Da fant disse forskerne ut at de var ikke stedbundne, men de var stedbundne streifende! Jeg vet ikke helt hva det er for noe, men det var i hvert fall et uttrykk som forskerne fant ut var riktig.

Det som skjedde, var at en av disse bjørnene i et bestemt område tok om høsten 120 sau – 120 sau fra samme gårdbruker. Det vil si at hele buskapen hans ble borte. Det ble gitt en tidsbegrenset fellingstillatelse. De klarte ikke å felle bjørnen på denne tillatelsen, tiden gikk ut. Det ble vinter, bjørnen gikk i hi og overvintret. Så søker de om våren om å få ta ut denne bjørnen, og får nei. Begrunnelsen var: Det er ikke sikkert at denne bjørnen kommer til å ta sau når den går ut igjen! I dette området i Gausdal kaller de sauen for bamsemums, og det er en grunn til det.

Da denne søknaden ble avslått om våren, ble det tatt en elg, og så fikk bjørnen gå i fred likevel. Han tok en elg til, og så bestemte bøndene seg for at ok, vi gjør et forsøk og slipper ut ti sauer. Det gikk ikke mange dagene før tre av dem var borte, de var tatt av bjørn. Det som er så viktig her, er at når det er fare for at husdyrene kan bli tatt av rovdyr, må vi aksjonere umiddelbart. Det går ikke an å vente og tro at rovdyr som lever godt på husdyr, ikke skal fortsette å gjøre det selv om de har overvintret. Det er enkelt for rovdyr å ta husdyr, slik som sau, det er mye enklere enn å ta elg og rådyr. Derfor må de som driver landbruk, også kreve å få lov til å beskytte næringen sin og ta vare på det næringsgrunnlaget de har – uten å være redd for at grunnlaget skal bli borte fordi noen ønsker å ha mer rovdyr enn det Norge er klar for å ha.

Bjørn Lødemel (H) [15:38:06]: Det er alltid ein viss fare med å ta opp ein rovdyrdebatt når ein heiter Bjørn, men heldigvis er ein senior og ikkje ein ung hannbjørn lenger.

Eg takkar for ein veldig fin debatt. Det har vore mange gode synspunkt. Eg får gå igjennom litt av dette. Til det som statsråden seier: Høgre ønskjer ikkje å overprøve dei regionale rovviltnemndene. Det må vere rimeleg klart. Vi har stor tillit til dei – kanskje større tillit enn visse andre.

Når det gjeld Rudihagen, var det interessant at han nemnde ulv på Lesja, for på Lesja skal det ikkje vere ulv. Det er klart at når dei som driv i sauenæringa på Lesja, veit at det tuslar ein ulv i det området, er det langt på veg ein slags psykisk terror for dei, som skal sleppe ut dyra sine. Så førebyggjande uttak bør skje automatisk.

Når det gjeld Egeland, snakka han om at tapet av sau går ned, og at det er positivt. Det er sjølvsagt positivt, men då må ein spørje kva utgangspunktet er. Er utgangspunktet at folk har gjeve opp sauehald – at det rett og slett er mykje mindre sau som går på beite? Det er i alle fall noko ein bør undersøke vidare. Vi ser det som skjer i ulvesonen, at folk gjev opp å drive med beitedyr, og det er klart det blir mindre tap til rovvilt da.

Representanten Sande er einig i ein del av mine synspunkt, men det er synd dei ikkje får større gjennomslag i regjering.

Når det gjeld Bratli, har ho observert det same som eg har observert. Det er litt spesielt at ein Høgre-politikar frå Sogn og Fjordane reiser fleire turar til Nord-Trøndelag og til Elgå og andre plassar for å lære om denne situasjonen. Og det er ei veldig korrekt betraktning med omsyn til situasjonen. Derfor er eg også veldig bekymra.

Når det gjeld det som representanten Andersen seier om dei rovdyra som det blir gjort vedtak om uttak for, at det må skje raskt og effektivt, er eg heilt einig i det. Per i dag er det faktisk under 10 pst. av det som Fylkesmannen har gitt uttaksløyve for, som blir gjennomført. Og det er komplisert; det kan til og med vere farleg. Derfor er det visstnok slik at dersom kommunane ønskjer private/profesjonelle skadefellingslag, må det vere ein måte å kome vidare på her. Det meiner i alle fall eg.

Elles har eg reist en del i desse rovviltbelasta områda, bl.a. til sørsamiske Elgå og Ristin Mortensson, som no sit og høyrer på. Eg var og besøkte Femunden og reineigarane der, og ein reineigar, Jon Anders Mortensen, seier at dette ikkje lenger er eit spørsmål til miljøvernministeren og Miljøverndepartementet, det kan bli eit spørsmål til helseministeren. Med omsyn til det dei føler når det gjeld rovvilt og beitedyr, fortel det kor alvorleg situasjonen er.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:41:30]: Lat meg berre først svare på eit par–tre spørsmål som dukka opp.

Lisensfelling av ulv: Med unntak av Troms og Finnmark vart vedtaka i dei regionale rovviltnemndene ståande i alle regionar – det var godt dokumentert med eit lite unntak av ei grenseendring i Hedmark. Men talet var godt dokumentert med omsyn til skadar på og observasjon av ulv.

Når det gjeld Troms og Finnmark, er det slik at det ikkje er dokumentert skadar, det er ikkje gjort observasjonar av ulv i det heile, men det er gjort eit vedtak om felling av fire ulvar. Det vart overprøvd, og ein fekk avslag på den fellinga fordi det rett og slett ikkje var gjort observasjon av eller dokumentert skade i det heile. Då vil det etter mitt syn vere feil å tillate lisensfelling.

Det andre gjeld bjørn. Vi følgjer opp det som er i rovviltforliket. Det var lisensfelling av bjørn i fjor haust, som mange vil hugse. Det var ekstraordinær felling no i vår fordi ganske få vart tekne i fjor haust, og vi vil løpande vurdere om det er behov for fleire der – trass i at eg nok vil reservere meg noko mot den beskrivinga som vart gjeve her frå talarstolen om at hannar ikkje har nokon reproduktiv funksjon. Det er likevel riktig å følgje opp det som ligg i rovviltforliket der, noko som eg òg trur kan ha betydning.

Så vil eg berre kort seie at når det gjeld rovviltforliket, er det mykje bra i det, men det er to ting det nok ikkje kan sørgje for. Det eine er at rovviltforliket ikkje kan fjerne dei reelle konfliktane og utfordringane som er med den delte målsettinga om at vi skal ha både beitenæring og rovvilt i Noreg. Det faktumet at det faktisk eksisterer konfliktar og utfordringar knytte til det, vil bestå, men vi kan redusere dei, handtere dei betre og førebyggje dei.

Det andre er at det nok heller ikkje kan fjerne ei reell ueinigheit og ulike syn på det, som vi har sett i denne salen. Fleire av dei representantane som har vore oppe, har hatt synspunkt som ligg langt utanfor rovviltforliket. Det er lov, det er legitimt, og det er reelt. Mi oppgåve er å følgje opp det rovviltforliket som er vedteke her i Stortinget, så eksakt som mogleg – sørgje for at det vert følgt opp og ta dei utfordringane vi skulle ha med dette, vidare.

Til slutt vil eg takke for ein god debatt. Eg synest det har vore ein konstruktiv tone i debatten. Det er eit viktig tema som har vorte teke opp. Eg synest òg vi har fått demonstrert av fleire representantar at debatten har gått forbi det temaet som det begynte med, nemleg forholdet mellom rovviltpolitikken og reindrifta, til å verte eit spørsmål om korleis vi skal bere vidare ein viktig kultur som ein del av historia til landet vårt og en del av framtida til landet vårt.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.