Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:14]: (ordfører for saken): Først et par bemerkninger til den debatten vi har hatt, og de samlede grunnlovsforslag som vi behandler. Jeg tror at hvis man ser på forslagsstillere og uttalelser, vil man også se en ulik tilnærming til Grunnloven som sådan. Jeg tilhører et relativt grunnlovskonservativt parti, og skulle alle disse forslagene vært vedtatt, hadde vi stått overfor en relativt kraftig revisjon av den norske grunnloven. Jeg vil fortsatt si at jeg bekjenner meg til den måten vi har endret Grunnloven på, altså litt mer fredelig, også gjennom en praksisendring som kanskje ikke helt har vært i tråd med det som opprinnelig sto i Grunnloven. I den grunnlovstradisjonen vi har hatt i Norge, synes jeg det er en praksis som til syvende og sist har stått seg godt. Det sier jeg med det bakteppe at det har vært representanter som har ønsket en helt grunnleggende gjennomgang av hele vår grunnlov fram mot jubileet som kommer om ikke lenge.

Denne saken gjelder opphevelse av de såkalte prerogativene, altså å frata Kongen makt gjennom instrukser til regjeringen, at Stortinget kunne gripe inn i så måte. Tradisjonelt har prerogativene satt skranker for Stortingets instruksjonsrett, og det har vært bred enighet om at Stortinget ikke kunne fatte vedtak på prerogativenes områder, som er rettslig forpliktende for regjeringen. Dette har imidlertid ikke vært til hinder for at Stortinget har gitt uttrykk for sin mening også i slike saker som hører inn under regjeringens myndighetsområde, men man har vært mer varsom. Det hindrer selvfølgelig heller ikke at et flertall, dersom det er misfornøyd med hva en regjering foretar seg på prerogativenes områder, har full rett til å sørge for at den må gå av.

Det foreliggende grunnlovsforslag innebærer en opphevelse av de paragrafene i Grunnloven som omhandler de kongelige prerogativene, der Kongen i denne sammenheng er Kongen i statsråd. Forslaget omfatter altså ikke Kongens personlige prerogativer.

Komiteen har merket seg at forslagsstillerne mener at bestemmelsene ikke lenger er i tråd med parlamentarisk praksis og derfor ønsker å skape debatt om prerogativenes rolle i dag og om maktbalansen mellom Stortinget og regjeringen. Og uavhengig av syn på prerogativene og hvilken stilling de eventuelt skal ha i Grunnloven, vil jeg faktisk anbefale at man leser innstillingen også fra mindretallet, fordi det gir en interessant gjennomgang både av teori og av lovgivers syn på dette og den utviklingen som har vært på feltet, og hva både professorer og storting har sagt i ulike sammenhenger når det gjelder prerogativenes rolle. Jeg tror egentlig ikke det er så stor uenighet om hvilken rolle de spiller i det praktiske, parlamentariske liv. Spørsmålet er om det skal komme til uttrykk i grunnlovs form slik det har gjort, til i dag, også fremover.

Som jeg sa har ikke prerogativene vært til hinder for en praktisk arbeidsdeling mellom storting og regjering. Den fungerer under både flertalls- og mindretallsregjeringer. Men bestemmelsene bidrar til å markere regjeringens ansvar for sine særlige ansvarsområder, og dermed også regjeringens ansvar overfor Stortinget, som ledd i det man kan kalle en parlamentarisk styringskjede.

Flertallet ønsker ikke å avvikle prerogativene i grunnlovs form. Det er det flere grunner til. For det første foreligger det forslag som omhandler paragrafer i Grunnloven som er foreslått endret som følge av – og det er noe vi har hatt til debatt før i dag – brede forlik i Stortinget om forholdet mellom Den norske kirke og staten. Et eventuelt vedtak vedrørende Grunnloven §§ 12, 21 og 22 ville da foregripe de endringsforslag som vedrører dette stat–kirke-forliket, og vanskeliggjøre gjennomføringen av forliket. Komiteen viser også til at en opphevelse av § 12 første ledd vil være til hinder for å vedta endringsforslag som er fremmet vedrørende oppløsningsrett og investitur. Dette har også forslagsstillerne vært med og pekt på i merknads form.

Vi i flertallet – Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV – peker på at ved behandlingen av Frøiland-utvalgets innstilling om Stortingets kontrollfunksjoner, ga man uttrykk for et ønske om å begrense bruken av instrukser fra Stortinget til regjeringen for å sikre nettopp det som er ønsket: ryddige styrings- og ansvarsforhold. Dette ønsket har, vil jeg si, vært fulgt opp i praksis også under mindretallsregjeringer. En opphevelse av prerogativene vil kunne gi inntrykk av at man ønsker det motsatte.

Flertallet vil også peke på at Grunnloven § 12 første ledd gir uttrykk for viktige formelle ansvarsforhold knyttet til utnevnelse av ny regjering, som ikke bør slettes fra Grunnloven. Også paragrafens tredje ledd omhandler forhold som bør være regjeringens ansvarsområde. Flertallet kan heller ikke se at det vil være hensiktsmessig å oppheve bestemmelsen om at det er Kongen i statsråd som har myndighet til å benåde forbrytere.

Dagens grunnlovsbestemmelse bidrar til å gi føringer for forholdet mellom statsmaktene, som etter flertallets mening har vist seg å fungere på en god og hensiktsmessig måte. Det er også bakgrunnen for at forslaget ikke har fått det nødvendige flertall.

Jeg vil med dette anbefale innstillingen.

Martin Kolberg (A) [12:00:25]: Jeg slutter meg til saksordførerens framstilling av flertallsinnstillingen og den begrunnelsen som han ga. Det er jo slik at forslagsstillerne sier at det er nødvendig å rydde opp i Grunnlovens bestemmelser om prerogativene – derfor kommer disse forslagene, slik som det ligger i grunnlovsforslaget. Men det det jo handler om, som saksordføreren også veldig grundig redegjorde for i sitt innlegg, er nemlig spørsmålet om maktbalansen mellom storting og regjering. Dette er med andre ord et meget fundamentalt spørsmål – spørsmålet om organisering av norsk statsskikk.

Nå er det, som det framkommer av innstillingen, veldig tydelig at dette ikke blir vedtatt. Det er ikke tilslutning til forslaget – og da heller ikke fra det partiet som i hovedsak står bak selve forslaget. Det sies at det vil være nødvendig i framtiden å gå grundig gjennom dette, når det gjelder forholdet mellom regjering og storting, og maktbalansen mellom de to makter. Det kan man slutte seg til. Men det forslaget som ligger her nå, er ikke et forslag som kan danne et faktisk grunnlag for en slik diskusjon. Det er også en del av bakgrunnen for flertallspartienes innstilling i selve saken.

Det er jo slik i praksis at Stortinget i dag i atskillig utstrekning har påvirket hvordan regjeringen skal utøve sin myndighet, fordi bestemmelsene er omfortolket i pakt med utviklingen i det parlamentariske systemet. Og det har ikke vært til hinder for en praktisk arbeidsfordeling mellom storting og regjering, både under en flertallsregjering og en mindretallsregjering. Det er med andre ord heller ikke noen faktisk grunn til å be om forandringer på disse områdene, fordi praksis er slik at maktfordelingen fungerer bra slik som den er, hvor den håndteres – i den praktiske parlamentariske utvikling – på en fornuftig måte av alle representanter og alle partier i Stortinget.

Det er en prinsipiell side ved denne saken som jeg har merket meg at saksordføreren ikke tok opp, og som jeg derfor vil benytte anledningen til å legge vekt på, og det er at systemet med prerogativene er jo slik at det markerer regjeringens ansvar. Det er regjeringens ansvar, og den er tildelt den makten også i praksis på mange områder, slik som dette systemet er. Jeg tror vi skal være forsiktige med å flytte på akkurat det prinsippet, fordi dette legger grunnlaget for at Stortinget kan stille regjeringsmedlemmene og regjeringen som sådan til ansvar for hva de faktisk gjør innenfor disse områdene. Hvis disse områdene skulle bli svekket, og det ble uklarheter i Grunnloven knyttet til hvem som har den faktiske makten, er det klart at da ville også Stortinget ha et mer konkret ansvar, og ansvarsfordelingen og maktsystemene ville lett kunne bli mer uklare enn de er, både etter lovens bokstav og praksis i den parlamentariske kultur som vi har i Norge i dag. Derfor er det viktig at det kan være til hinder for at regjeringen og de konstitusjonelt ansvarlige statsrådene kan fritas for ansvar. Det kan vi ikke ønske, vi mener at den praksisen vi har i dag, er en veldig god praksis.

Så er det da slik, og det er kanskje delvis kommet til – jeg er ikke helt sikker på det – etter at forslaget ble fremmet, at hvis vi vedtar det slik som det ligger, og det gjør vi altså ikke, vil det skape vanskeligheter for gjennomføringen av kirkeforliket, og det ville også skape vanskeligheter i forbindelse med eventuelt innføring av oppløsningsrett og investitur. Det er mulig at forslaget er fremmet før den diskusjonen ble veldig aktualisert – jeg legger bare det inn – men det er i hvert fall et fornuftig argument for ikke å vedta det forslaget som ligger der, og også her viser jeg til saksordførerens innlegg.

Saksordføreren gikk inn på de aller viktigste helt konkrete forslagene, og jeg repeterer ikke dem. Det er ikke nødvendig, og det framkommer veldig tydelig av innstillingen hva flertallet også mener på dette området. Jeg vil bare ta opp ett område som han ikke tok opp, og det er knyttet til Kongens og regjeringens rett til mobilisering og å føre en krig. På dette området har SV en merknad som jeg respekterer, for det er helt åpenbart at det er nødvendig, i dagens system, at Stortinget diskuterer disse spørsmålene, og det er jo det som skjer i praksis. Det er helt nødvendig, jeg understreker det, men jeg vil samtidig si at det er jo slik at det vil være nødvendig å ha en grunnlovsbestemmelse, slik den ligger i dag, som gjør det mulig for regjeringen å være operativ i en eventuell krisesituasjon, uten at Stortinget skal være samlet. Det er en faktisk argumentasjon som flertallet har på dette området, og som jeg har lyst til å fremheve i denne debatten.

Jeg vil også gjerne si at det er ett område som det er etablert en veldig tydelig og god rettspraksis på, og det er benådningsretten. Den retten tilligger altså Kongen i statsråd, slik som Grunnloven i dag har bestemmelser om. En opphevelse av den vil kunne danne utrygghet omkring forholdet mellom de forskjellige konstitusjonelle makter, hvis det er slik at den retten ikke tydelig er plassert slik den er. Derfor vil det også være betenkelig å oppheve den, særlig sett i lys av den praksis som er god, som vi har hatt i Norge gjennom mange, mange tiår, og som følger av Grunnlovens bestemmelser på dette området.

Anders Anundsen (FrP) [12:07:52]: (komiteens leder): Prerogativ i forfatningsrettslig forstand betyr litt forenklet en førsterett eller en særrett til å styre eller fatte beslutning. Prerogativene i vår grunnlov stammer naturligvis fra førparlamentarisk tid, og tok utgangspunkt i et helt annet styringssystem sammen med et helt annet maktforhold mellom statsmaktene enn det som er tilfellet i dag.

Utgangspunktet i 1814-grunnloven var at Kongen hentet sin kompetanse fra Grunnloven direkte som selvstendig maktgrunnlag. Han valgte selv sitt råd, og han ble også tildelt helt konkrete områder hvor hans bestemmelse skulle være endelig. Det er disse bestemmelsene som er blitt utfordret i nyere forfatningstid, særlig sett i lys av instruksjonsretten som konstitusjonell sedvanerett og innføring av parlamentarismen.

I tradisjonell juridisk lære har prerogativene blitt sett på som en skranke mot Stortingets instruksjonsrett. Det innebærer at vedtak Stortinget fatter på prerogativenes område, ikke vil være konstitusjonelt bindende for regjeringen eller dens statsråder. Dette er et fornuftig system når den utøvende makt henter sitt maktgrunnlag direkte fra Grunnloven. Spørsmålet er imidlertid om denne begrensningen er like aktuell i en situasjon hvor Stortingets politiske makt har styrket seg vesentlig på den utøvende makts bekostning gjennom parlamentarismen.

Komiteens flertall viser i innstillingen til at

«prerogativene bidrar til ryddige styrings- og ansvarsforhold mellom storting og regjering og gjør at Stortinget kan stille statsråder og regjeringer til ansvar og prøve deres handlemåter».

Det må bero på en slags misforståelse, tror jeg. For hele poenget med prerogativene slik de fremstår i dag, er å hindre Stortingets innblanding på prerogativenes område og unnta regjering og statsråder fra konstitusjonell ansvarliggjøring hva gjelder oppfølging av stortingsvedtak på disse bestemte områdene. Det er først etter innføringen av parlamentarismen en kan bruke politiske virkemidler mot en regjering og statsråder som opptrer i strid med Stortingets vilje, også på prerogativenes område. En kan altså ansvarliggjøre politisk, men er frarøvet muligheten til rettslig eller konstitusjonell ansvarliggjøring. Ansvarsforholdet, som enkelte har vært inne på her, mellom storting og regjering, styres jo ikke av prerogativene. De er klargjort i Grunnloven § 3, hvor regjeringen skal utgjøre den utøvende makt, og § 75, hvor Stortingets oppgaver gjengis.

Spørsmålet om prerogativene handler altså ikke, som komiteens flertall later til å tro, om en fordelaktig ansvarsfordeling mellom storting og regjering, men om det i dagens konstitusjonelle situasjon er påkrevd å opprettholde særlige grunnlovsbestemmelser som avskjærer Stortinget fra muligheten til å fatte konstitusjonelt bindende instruksjoner på bestemte områder. Det er dette forslagsstillerne har etterlyst debatt om, og som forslagsstillerne også har sagt, er det ikke mulig å behandle alle prerogativene over ett. Men det er god grunn til å iverksette noen tankerekker om disse spørsmålene dersom en er opptatt av at Grunnloven faktisk skal gjenspeile den reelle politiske vilje og den faktiske konstitusjonelle situasjon. Det ville jo bety at en på enkelte områder vil finne at prerogativene er hensiktsmessige å opprettholde, nettopp for å gi dem fornyet kraft og fornyet styrke, mens det på andre områder vil være naturlig å fjerne særretten. Det er jo bakgrunnen for ønsket om gjennomgang av hvilke prerogativer som skal opprettholdes med straffrihet for regjering og utøvende makt dersom de ikke følger Stortingets pålegg, og hvilke som er konstitusjonelle anakronismer uten reelt innhold.

En er naturligvis ikke avskåret fra å forfølge statsråder eller regjeringer konstitusjonelt i den grad det skulle være nødvendig ved andre brudd på ansvarlighetsloven enn manglende oppfølging av Stortingets vedtak på prerogativenes område.

Så vil helt sikkert noen si at en slik debatt er bortkastet, for det første fordi det er så få som er interessert i den, for det andre fordi det uansett vil være Stortinget selv som avgjør dette spørsmålet om det skulle dukke opp en konkret sak som aktualiserer konstitusjonelt ansvar på prerogativenes område som følge av manglende etterlevelse av Stortingets vedtak, og for det tredje fordi det konstitusjonelle ansvaret i all hovedsak er erstattet av det parlamentariske ansvar, og her foreligger naturligvis ingen begrensning i Stortingets makt. Alle disse argumentene er relevante og kan tillegges vekt. Men dersom en er opptatt av maktforholdet mellom storting og regjering, vil det være umulig å komme forbi problemstillingen om prerogativene som grense for instruksjonsretten.

Vi mener det fortsatt fremstår som aktuelt å diskutere den problemstillingen videre. Men på bakgrunn av at det er fremmet andre grunnlovsforslag, som også er nevnt tidligere, bl.a. som resultat av det historiske kirkeforliket, som jeg selv deltok i forhandlingene om, som er inngått mellom alle partier på Stortinget, fremstår det som mest naturlig ikke å gå inn for endringer på prerogativenes område under dagens behandling. Jeg vil imidlertid understreke at det kan være aktuelt å se nærmere på denne problemstillingen i et nytt grunnlovsforslag etter at Grunnloven er endret på de områder som nå ser ut til å kunne kollidere med forslag lagt frem i Dokument nr. 12:9 for 2007–2008.

Utover dette tillater jeg meg å anbefale Fremskrittspartiets merknader i innstillingen – som saksordføreren gjorde, nær sagt, han tok vel med flere enn Fremskrittspartiets merknader, men dog – som kveldslektyre for dem som ikke allerede har lest dem nøye.

Per-Kristian Foss (H) [12:13:31]: Forslagsstiller Anders Anundsen, kontroll- og konstitusjonskomiteens leder, sa nylig i sitt innlegg at det er umulig å behandle alle prerogativene under ett. Men han har samtidig fremmet et forslag om at Stortinget skal gjøre det. Det fremstår som noe underlig, for å si det forsiktig. Det er også relativt uvanlig at man anbefaler sitt eget parti å lese merknadene. Ofte pleier man å anbefale å støtte et forslag, men i denne saken er det ikke noe forslag om å støtte det forslag som er fremmet. Forslaget er fremmet av Anders Anundsen, Bård Hoksrud, Carl I. Hagen og Lodve Solholm, alle fra Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet går imot forslagene. Det er en relativt underlig debatt, om jeg så skal si det, særlig tatt i betraktning av at det dreier seg om grunnlovsforslag.

Komiteen sier enstemmig at prerogativene «ikke har vært til hinder for en praktisk arbeidsdeling mellom Stortinget og regjeringen». Så man er med andre ord fornøyd med den situasjonen som er, og fremmer samtidig forslag om å endre den – fra Fremskrittspartiets side. Det fremstår også som en noe uvanlig arbeidsmetode. Så har Fremskrittspartiet skrevet en ganske lang innstilling som, uten å si noe galt om juridiske studenter, fremstår som en interessant oppgave i juridiske studier, men en noe merkelig konstruksjon i stortingssammenheng, om jeg så skal si. Den konkluderer altså med å gå imot de forslag man selv fremmer, men begrunnes med at det er interesse for en debatt om dette. Men det lukker jo øynene for at Stortinget faktisk kontinuerlig diskuterer maktforholdet og maktbalansen mellom storting og regjering. Jeg bare viser til at det i innstillingen faktisk redegjøres historisk for hvordan Stortinget har tatt for seg disse maktforholdene, sak for sak, konkludert og hatt en oppfatning. Også Fremskrittspartiet har deltatt i den prosessen på en konstruktiv måte. Så det er ikke grunnlag for å si at dette er noe Stortinget ikke vil diskutere eller ikke har diskutert. Det er til løpende diskusjon, og det har vært fattet vedtak om det.

Til slutt vil jeg bare si at SVs merknad til slutt i innstillingen, om grunnlovsparagraf 26, også fremstår som en slags historisk markering av at man fortsatt er opptatt av krig og fred og sånn, for å si det litt uhøytidelig. Konklusjonen er at man i grunnen er fornøyd med situasjonen som den er, og praksis slik den er i dag, at bestemmelsen står, men at det selvfølgelig er praksis for at det er brede drøftelser mellom storting og regjering når det gjelder saker som angår norsk deltakelse i krig og krigslignende situasjoner.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:17:09]: Til oppklaring på kommentaren frå Per-Kristian Foss: Det var sånn at SV ønskte å fremma forslag om å endra § 26, men me fekk beskjed om at me ikkje fekk lov fordi det måtte henga saman med Framstegspartiet sine forslag. Derfor forundrar det meg, og også SV, at Framstegspartiet ikkje har teke opp forslag i dag i det heile.

Det som SV har skrive ein prinsipiell merknad om, gjeld § 26, at regjeringa faktisk ikkje er forplikta til å informera Stortinget om moglegheita og retten til å kalla saman troppar og delta i såkalla forsvarskrigar. Det er utgangspunktet for vår merknad, og det er på prinsipielt grunnlag.

No er det jo sånn at forsvarsministeren og den raud-grøne regjeringa har hatt ei haldning som gjer at ein i praksis har vore her og orientert, både om Afghanistan og andre ting. Seinast i går sa forsvarsministeren at ho ønskjer meir openheit om situasjonen i Afghanistan, og om militæret og forsvaret generelt sett. Så dette er teke vare på i praksis, men problemstillinga er altså at regjeringa formelt sett kan la vera å informera og debattera med Stortinget, og då får ein ikkje den openheita og den prinsipielle tilnærminga som SV har ønskt seg i denne saka.

Den praksisen som blir førd i dag, er SV fornøgd med. Det er ikkje sånn, som Kolberg er inne på, at me ønskjer å ta frå regjeringa operativitet. Tvert imot, me ønskjer berre å slå fast at i spørsmål som dette må det vera ein open og demokratisk debatt i Stortinget.

Anders Anundsen (FrP) [12:19:23]: Først: Det kan virke som jeg kom i skade for å be Fremskrittspartiets representanter om å lese Fremskrittspartiets merknader. Det var naturligvis ikke hensikten. Hensikten var å få de andre til å lese Fremskrittspartiets merknader på sengekanten, gjerne i aften, hvis de ikke allerede har gjort det.

Jeg er litt overrasket over at representanten Foss mener at dette er et forslag som er underlig og ikke hører hjemme i stortingssammenheng. Jeg er fullstendig uenig. Forslaget føyer seg inn i en rekke av grunnlovsforslag som har hatt til hensikt å sette Grunnlovens bokstav i samsvar med den faktiske konstitusjonelle situasjon. Det er forslagsstillernes utgangspunkt i denne sammenheng. Det skjedde f.eks. i forbindelse med det Kosmo-ledede utvalget, hvor parlamentarismen ble innført i Grunnloven. Det var jo ingen tvil om at vi hadde parlamentarisme i Norge, men det ble altså ikke innført i Grunnloven før i forrige stortingsperiode. Det samme gjelder opplysningsplikt. Det var ingen tvil om at opplysningsplikten var en konstitusjonell bestemmelse, men for å bringe det konstitusjonelle skrift, altså Grunnloven, i samsvar med den faktiske konstitusjonelle situasjon førte man det inn i Grunnloven. Og det er jo årsaken til at forslagsstillerne har ønsket en debatt om disse forholdene: for å se om det er mulig å konsentrere seg om hvilke av disse prerogativene som vi ønsker skal ha kraft som prerogativ, og hvilke som ikke lenger fortjener den statusen i Grunnloven. Jeg er helt overbevist om at det vil være en diskusjon som dette hus også kommer tilbake til, og i ulike sammenhenger vil komme til å diskutere.

Så er det jo slik, når situasjonen er blitt slik at forslag i dette grunnlovsforslaget kan resultere i at store, brede politiske forlik vanskeliggjøres, at Fremskrittspartiet altså har kommet til at de ikke ønsker å ta opp disse forslagene. Jeg mener at man fortjener ros for å være ryddig i en sånn situasjon, istedenfor kritikk.

Per-Kristian Foss (H) [12:21:45]: Jeg vil bare for ordens skyld si at jeg ikke vil ha det sittende på meg at jeg skal ha sagt at grunnlovsforslag ikke hører hjemme i nasjonalforsamlingen. Det har jeg aldri sagt og aldri ment, men når jeg har tillatt meg å karakterisere forslaget som underlig, er det fordi representanten Anundsen jo selv sa at det er umulig å behandle alle prerogativer under ett, altså alt fra å erklære krig til å benåde og til å utnevne regjering. Samtidig har han jo fremmet dem under ett, på en måte. Jeg er altså enig i det siste som representanten sa, om at det ikke er mulig å behandle dem under ett – det har da heller ikke Stortinget gjort tidligere – men jeg er uenig i det representanten har gjort, nemlig allikevel å fremme dem under ett. Samtidig fremstår det selvfølgelig som noe underlig at et forslag som er fremmet av representanter for ett parti, heller ikke får disse partiers støtte. Nå er det jo ikke ulovlig å ombestemme seg, og det er slett ikke slik at en forutsetning for å stemme for et grunnlovsforslag er nær sagt at det skal bli vedtatt. Jeg har også selv vært med på å fremme grunnlovsforslag i tidligere storting som har blitt nedstemt – også med deltagelse av representanter fra mitt eget parti. Men la meg si det sånn: Det er håp om at det som er et mindretall, kan bli et flertall. Så det å si at man ikke støtter det fordi det ikke får flertall, synes jeg i seg selv er en relativt dårlig begrunnelse.

Martin Kolberg (A) [12:23:30]: Den siste delen av ordskiftet fikk meg til å ville komme med en betraktning.

Jeg er enig i det som Anundsen sier om nødvendigheten av grundige diskusjoner i det norske parlamentet om Grunnloven og om forholdet mellom statsmaktene. Uten forkleinelse for noen – for dette har jeg tidligere til dels også vært med på selv – så er det slik at hvis vi skal få de debattene, må vi ha grunnlovsforslag som er bearbeidet grundigere på forhånd enn det som er tradisjon og norsk skikk. Når et parti eller noen representanter relativt tilfeldig kommer sammen og fremmer et forslag, blir det håndtert seriøst av komité og av Stortinget i plenum. Men det er allikevel ofte av en slik karakter at det er tatt ut av en sammenheng, slik at det faktisk ikke er mulig å få det vedtatt. Det fører altså til at ting som kanskje burde vært forandret og kanskje burde diskuteres reelt mye grundigere, ikke kommer til debatt her på en ordentlig måte.

Dette er, som Stortinget forstår, bare en betraktning, for jeg har opplevd dette. Og det eksempelet vi har her, er jo veldig tydelig – altså en rekke forslag som ingen kan stille seg bak, selv om det selvfølgelig er mange prinsipielle sider ved dette, og noen av disse forslagene er av en sånn karakter at de kanskje hadde fortjent en annen behandling og en annen debatt. Men fordi det fremmes på den måten det blir gjort, blir det ikke mulig for plenum å håndtere det, for alt må håndteres sammen, slik som forslaget er lagt fram. Det finnes flere andre eksempler på dette. Når det gjelder forslag vi har til behandling i denne stortingsperioden, vil det formodentlig – med et unntak for stat–kirke-forliket og oppfølgingen av det – ende med at ingenting blir vedtatt.

Dette er en betraktning jeg har lyst til å komme med, fordi det som sagt er riktig at det er mange gode ting som står i mindretallets merknader i denne saken. Og det er helt klart at Fremskrittspartiet har hatt en intensjon med dette som i og for seg er prisverdig, men forslagene kan ikke vedtas slik de ligger som samlet forslag. Det er et problem, og vi bør kanskje komme sammen og diskutere det. Presidentskapet har kanskje også en rolle her. Hvordan dette i tilfelle skal utformes, skal jeg ikke si fra Stortingets talerstol nå. Men jeg føler en viss frustrasjon på dette punktet, og det er derfor jeg sier det jeg nå sier herfra.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anders Anundsen (FrP) [12:26:48]: La meg først si at jeg i all hovedsak deler de betraktningene som representanten Kolberg ga uttrykk for fra talerstolen nå.

Men jeg vet ikke om det er jeg som er utydelig, eller om muligens representanten Foss med vilje misforstår. Jeg siterte ham ikke på at ikke grunnlovsforslag hørte hjemme i salen, men på at denne typen forslag – som var karakteristikken han brukte i sitt innlegg – ikke hørte hjemme her. Det er jeg grunnleggende uenig i. Det er også feil når representanten Foss mener at vi ikke fremmer disse forslagene fordi vi er redd for at de blir nedstemt. Da kan ikke representanten ha fulgt nøye med i det jeg har sagt.

Årsaken til at vi ikke vil fremme disse forslagene, er at de ved å bli vedtatt ville være i strid med forslag Fremskrittspartiet vil støtte senere. Og vi er såpass ryddige at vi vil støtte det forslag som er i tråd med det brede forlik i Stortinget, og derfor ikke vil gå inn for forslag som vil kunne bidra til å vanskeliggjøre den gjennomføringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.