Ola Borten Moe (Sp) [10:07:44]: (ordfører for saken): Som presidenten gjorde rede for, er det nå to grunnlovsforslag som handsames i lag. Det ene forslaget handler om å stryke hele innholdet i Grunnloven § 107, nemlig odels- og åsetesretten, det andre kun om å stryke odelsretten.

Disse instituttene representerer lange tradisjoner i norsk lov og i norsk kultur. Det er knapt noen institutter som vi har hatt med oss lenger, de strekker seg helt tilbake til all kjent norsk historie.

Forslagsstillerne hevder i sine forslag at instituttene er i strid med prinsippene om frihet og eiendomsrett, og at de legger uheldige bånd på strukturutviklingen og hemmer utviklingen mot et lønnsomt og robust landbruk.

Jeg har lyst til å tilføye at dette har vært en gjenganger av en diskusjon, faktisk helt siden Eidsvoll og 1814. Et likelydende forslag fikk faktisk flertall midt på 1850-tallet, men ikke grunnlovsflertall. Det er derfor grunnlag for å si at de forslagene vi nå handsamer, ikke er uttrykk for noen nye tanker.

Vi som forsvarer odels- og åsetesretten, er ikke bare opptatt av tradisjon og historie, men – viktigst av alt – også av den sikkerheten og fastheten instituttet representerer rundt det som har vært idealet gjennom 1 000 år, nemlig sjøleiende og frie norske bønder.

Det er også verdt å merke seg at odelsinstituttet er enestående i Europa og i Vesten i dag. Jeg vil gå så langt som å si at odels- og åsetesinstituttet har preget måten vi i Norge tenker rundt eiendom og eiendomsrett på. Og hva er det som kjennetegner norsk tenkning – hvis jeg får bruke to ord på det? For det første er det balanse mellom rett og plikt. Det følger forpliktelser med de rettighetene som eiendomsretten innebærer. Der er Norge trygt plantet i en germansk tradisjon, og de sterkeste uttrykkene for det er driveplikten, som er hjemlet i konsesjonsloven, og boplikten, som også er hjemlet i konsesjonsloven. Men mest av alt er det at norsk eiendomsrett er demokratisk. Måten vi har håndhevet og utviklet norsk eiendomsrett på, har gjort at det er mulig å si at dette er en mulighet for de mange og ikke en rettighet for de få. Det har resultert i nesten 200 000 jord- og skogeiendommer i Norge, som mange mener er altfor mye. Men det at det er 200 000 som eier jord og skog, vitner også om et egalitært samfunn og en tenkning rundt eiendom som preger oss. Dette har også slått over på norsk boligpolitikk, og jeg tror at man skal lete lenge etter land der det er en så stor sammenheng mellom folkeregisteret og grunnboka. Det å ha en egen heim, det å ha en egen eiendom, skaper frie mennesker. Dette mener jeg også peker framover, men det kommer ikke av seg sjøl, det krever reguleringer, og det krever vilje til at dette skal være utviklingen. Dermed er vi ved et stort ideologisk skille i norsk politikk når disse forslagene nå debatteres.

Det går ikke an å se dette forslaget alene, vi er nødt til å se totalen i den pakken som opposisjonen – Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet – tilbyr her. For det er ikke bare odels- og åsetesinstituttet som angripes, også konsesjonsloven, med prisregulering, boplikt, alle former for offentlige reguleringer, angripes systematisk av høyresiden i norsk politikk. Det betyr at det fra opposisjonens side igjen er sånn at det er kapitalen som skal slippes til på norske bygder, og at det er kapitalen som igjen skal være styrende for hvem det er som skal ha kontroll med jord- og skogressursene i Norge. Dette kommer til å konsentrere eiendomsretten på få kapitalsterke selskap og enkeltpersoner. Så vil noen si at dette er skrekkpropaganda fra undertegnede. Men det er bare å kikke rundt seg, til Sverige, til Danmark, til Tyskland, til Europa, så vil man se at det er den tradisjonen som gjelder, og at det er virkeligheten i alle disse samfunnene. Jeg vil kalle det en unorsk utvikling og et tap for nasjonen i så fall. For det er sånn at odels- og åsetesretten og konsesjonsloven sikrer en demokratisk og egalitær eiendomsrett som er lokalt forankret.

Så kommer spørsmålet: Finnes det uheldige konsekvenser og utslag av odelsretten og åsetesretten? Ja, det skal jeg være ærlig å innrømme, det gjør det selvsagt. Det går an å føre argumenter i marken mot den, men fordelene er langt større enn ulempene. Det var også den nesten entydige konklusjonen fra Odelslovutvalget, som behandlet dette spørsmålet grundig få år tilbake.

Opposisjonen er igjen på ferde når det gjelder landbruket, og tegner et bilde på landbrukssiden av en næring som ikke er i stand til å omstille seg, som ikke er effektiv, der det ikke skjer mye. Det synes jeg at Høyre og Fremskrittspartiet, spesielt Fremskrittspartiet, bør slutte med. Man bør begynne å snakke pent om landbruket, rett og slett fordi det skjer en enorm omstilling. Kanskje skjer den for fort, kanskje er det sånn at vi ikke klarer å ta vare på en del av de verdiene som er uhyre viktige for denne nasjonen på mange vis. Et uttrykk for det som skjer, er at produktivitetsveksten i næringen er langt større enn i alle andre deler av norsk næringsliv, samtidig som lønnsomheten er lav.

Så er det også sånn at odelsinstituttet ikke er statisk. Et annet inntrykk som gis, er at det ikke omstilles i tråd med tida og tilhøva. Til det er det å anføre at odelsinstituttet har vært gjenstand for store endringer over tid.

Selv grunnlovfestede institutt må være i takt med tida og tilhøva. Det ble foretatt store endringer kort tid tilbake – våren 2009 – der flertallet nettopp la til rette for en friere omsetning av landbrukseiendommer og skogeiendommer, la vekt på hensynet til å slippe flere til og ønsket en større sammenheng mellom dem som eier jord, og dem som driver jord.

Det er gjort store endringer, og det er derfor med svært god samvittighet jeg kan legge fram en flertallsinnstilling som også denne gangen slår ring om odels- og åsetesinstituttet.

Marit Nybakk (A) [10:15:35]: Jeg er en av dem som har hatt odel, og sammen med mine tre søsken har jeg fraskrevet meg odelsretten både for meg selv og for mine etterkommere – det er slik det er – til et småbruk i Nord-Odal. Jeg gjorde det i forvissning om at hun som overtok – det var hun – ville sikre drift og vedlikehold, ikke minst sikre kulturlandskapet på eiendommen. Det var nemlig avgjørende for oss. For odelsretten har sikret både en sunn bygdeutvikling, et høyst nødvendig kulturlandskap og vært en bremse for kommersielt oppkjøp av jordeiendommer i Norge. Odelsretten har bidratt til, vil jeg påstå, en mer egalitær utvikling og har etter hvert også sikret kvinner likestilling i forhold til å erverve gårdsbruk.

Odelsloven har røtter tilbake til de gamle lagdommerlovene, bl.a. Gulatingsloven. Jordeiendom ble ansett å tilhøre slekten. Derfor ble det tillagt slekten visse rettigheter, både forkjøpsrett og løsningsrett. Odelsretten ble av de danske juristene – det skal vi også huske på – på 1700-tallet hardt angrepet, og den hindret da de danske godseierne å kjøpe opp jord og skog i Norge. Den ble i 1814 ansett som et nasjonalt klenodium – hvis representantene vil slå opp og se – og derfor ble den grunnlovfestet. Og det er egentlig det vi behandler i dag, spørsmålet om hvorvidt odelsloven skal være grunnlovfestet.

Odelsrett kan bare erverves over jord på landet – minst 25 dekar dyrket jord eller 500 dekar produktiv skog, løsningsrett seks måneder. Odel oppstår som rett etter 20 års uavbrutt eiendomsbesittelse av samme person eller hans arvtagere. Odelsrett tilkommer etterkommerne av den som eier. Arvefølgen var i utgangspunktet det som vel heter – jeg får prøve ikke å snuble i ordene – agnatisk-kognatisk etter førstefødteretten. Nå er altså denne blitt likestilt, ikke bare mellom kvinner og menn, men den er også likestilt når det gjelder adopterte barn. Odelsrett er for øvrig fullverdi – det gjelder ved krav om odelsdeling.

La meg legge til at odelsloven skulle sikre at eiendommen forble så stor at den kunne brødfø en familie. Det har sikret mot for sterk oppdeling. Odelsretten har ellers vært en bremse mot jordakkumulasjon på få hender. Norge har derfor hatt en likere fordeling enn de fleste andre land, og det har altså i Norge ikke vært behov for en jordreform – det skal vi også huske på.

Odelsloven gir i dag kvinner en sterkere rett til å erverve gårdsbruk. Vi ser også nå at det er en del kvinner på vei til å få odel – det har det vært en stund – og som også overtar små og store gårdsbruk.

Jeg tror ikke – og jeg mener at saksordføreren også sa det – at det finnes andre land som har et system som fungerer bedre, tross alt. For eksempel har Finland hatt helt fri omsetting i ti år, og det har ført til en uheldig oppsplitting, bl.a. av skogeiendommer.

Så er selvfølgelig ikke odelsloven perfekt. Den kan innebære en unødvendig innlåsing. De justeringer som den nåværende regjeringen har foretatt, viser så langt at også denne odelsloven kan tilpasses nye tider. En enstemmig komité ber regjeringen vurdere, når det skal legges fram en landbruksmelding om ikke så lenge, å redusere omfanget av kretsen som har odel. Det er ingen grunn til at nevøer til onkel, søskenbarn og andre litt perifere slektninger skal kunne kreve denne retten. Det bør være i direkte linje – søsken, barn osv. nedover.

Til slutt: Saksordføreren – eller det er kanskje en rådgiver, hva vet jeg – har i komitéinnstillingen tatt for seg både riksmøtet på Eidsvoll, Nicolai Wergeland og Christian Magnus Falsen. Når de titter ned på oss her, skal vi nettopp huske på Falsens ord om at odelsretten hadde medvirket til at ingen her til lands hadde hatt mulighet til å samle seg store jordeiendommer. Det er en verdi som har bidratt til vårt egalitære samfunn, et samfunn som vi alle sammen er veldig stolte av. Vi mener derfor fra Arbeiderpartiets side at odelsretten fortsatt bør være grunnlovfestet i samsvar med tradisjonen og den utviklingen vi har hatt – kanskje av respekt for eidsvollsmennene, som jo var menn den gangen. Jeg vil derfor anbefale flertallsinnstillingen om at vi fortsatt skal ha grunnlovfesting, og vi stemmer derfor mot de to forslagene.

Anders Anundsen (FrP) [10:21:23]: (komiteens leder): Odels- og åsetesretten har vært en viktig del av norsk landbrukstenkning og juridisk kulturarv i svært lang tid. Det er imidlertid også på det rene at allerede før grunnlovsfedrene samlet seg på Eidsvoll ble det lagt opp til at odelsretten skulle avvikles. Begrunnelsen var i all hovedsak å fjerne innskrenkningen odelsretten utgjorde for eiendomsretten og hensynet til et mer effektivt landbruk. Grunnlovsforsamlingens flertall var klart uenig i den tankerekken og fikk etter betydelig strid nedlagt forbud mot opphevelse av odelsretten i Grunnloven.

I 2003 la Landbruksdepartementets tall til grunn at nærmere 80 pst. av landbrukseiendommene med dyrket jord og skog og utmarksområder skulle være odelsjord. Det er vanskelig å forsvare denne forretten odelsretten gir de få som er familiært tilknyttet denne formen for landbrukseiendom. I realiteten er retten en grundig innskrenking av den eiendomsrett som resten av landets borgere har i forhold til sin eiendom, og den virker svært innsnevrende i forhold til utviklingen av landbrukspolitikken.

Dette er i grunnen i all hovedsak de samme argumentene som ble brukt mot odelsretten for 200 år siden. En rekke av de hensyn odels- og åsetesretten i utgangspunktet er ment å ivareta, kan politisk ivaretas gjennom eksempelvis konsesjonslovgivning. På den måten kan en også raskere tilpasse lovverket den aktuelle situasjonen i landbruket.

Det er ikke utenkelig at det å ha et rammeverk rundt landbrukspolitikken som er hundrevis av år gammelt, legger noen begrensninger i evnen til å utvikle et bærekraftig og moderne landbruk i 2011. Jeg synes det illustreres godt i flertallsmerknaden fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i innstillingen, og som også representanten Marit Nybakk gjentok her fra talerstolen i dag, når de viser til at Christian Magnus Falsen i 1815 ga ut et skriv med tittelen «Norges Odelsrett, med hensyn paa Rigets Constitution», hvor han nettopp skrev at odelsretten hadde medvirket til at ingen i Norge hadde hatt mulighet til å samle seg store jordeiendommer. Slik er det i grunnen fortsatt, med noen få unntak, hvor staten er det største.

Er det virkelig slik at norsk landbruk bør ha den samme enhetsstørrelse og struktur som i 1815? Jeg kan forstå at en ut fra et landbrukskonservativt ståsted, hvor utgangspunktet er at alt egentlig var bedre før, kan si at odelsretten er et gode. Imidlertid er det langt mer problematisk å se at odelsretten i seg selv skal bidra til å gjøre norsk landbruk mer levedyktig, mer lønnsomt og mer attraktivt som arbeidsplass. Derfor kan det være passende, ikke minst tatt i betraktning innlegget fra representanten Nybakk, å avslutte med noen ord som angivelig skal ha falt fra Christian Frederik i forbindelse med Eidsvollforsamlingens behandling av dette spørsmålet – det kan egentlig være en slags illustrasjon på det som fortsatt er odelsrettens forsvareres fremste argument. Hans syn er gjengitt slik:

«Han troede man burde understøtte den, om dens Fordele endog kun ere Fordomme.»

Jeg tar med det opp mindretallsforslaget på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre. Jeg gjør samtidig oppmerksom på at Fremskrittspartiets representanter naturligvis anbefales å støtte det forslaget, og subsidiært det forslag som antakelig vil bli tatt opp av Venstre noe senere i debatten.

Presidenten: Da har representanten Anders Anundsen tatt opp det forslag han refererte til.

Gunnar Gundersen (H) [10:25:04]: Det er ikke vanskelig å være enig med saksordføreren i at odels- og åsetesretten har lange tradisjoner, men den ble altså skapt i en annen tid, som andre talere har vært inne på. Når man gjør den så saliggjørende som saksordføreren gjorde den, må jeg nok si at jeg blir nokså provosert. Det er en særnorsk bestemmelse, de fleste andre land klarer seg utmerket godt uten.

Hvis man ser på utviklingen av det norske samfunn siden odelsretten ble skapt, har vi gått fra å være et agrarsamfunn til nå å være et samfunn som er basert på kunnskap og tjenestebasert næringsliv. Det er svært få, en liten andel av befolkningen, som er sysselsatt innenfor landbruket. Det har vært en ganske konstant nedgang i sysselsettingen i landbruket, men samtidig har næringen opplevd en sterk produktivitetsvekst, en sterk utvikling av forskning og innovasjon. Det har bidratt til å sikre at man faktisk produserer mer enn det landbruket som var totalt dominerende på sysselsetting – altså en suksesshistorie.

Det er betydelig færre aktive utøvere. En har gått fra ca. 200 000 etter krigen til 50 000 i dag. Statistikken viser en ganske forskrekkelig forgubbing, en manglende rekruttering og masse gårdsbruk uten lys og aktivitet. Jordleie står for 40 pst. av driften av jordbruksarealene, men sikrer at arealene holdes i hevd. Det er en viktig del av dette. Bosettingen i Distrikts-Norge i dag er mer avhengig av annen sysselsetting enn av aktiviteten på gårdene. Det viser også fraflyttingsstatistikken, som er sterkest der alternativ sysselsettingsmulighet er dårligst.

Gården kan bli en flott boplass og en ettertraktet tilleggssysselsetting, men den vil ikke lenger være hovedinntekt for de fleste. Derfor tror jeg odelsplikten i mange sammenhenger kommer til å bli like framtredende som odelsretten. Det er ganske betimelig med en diskusjon rundt odelsrettens plass i det norske systemet.

Landbruket er i endring. Man burde være mye flinkere til å markedsføre at man egentlig er ganske flink til å takle disse endringene, som jeg var inne på tidligere, men det er en annen debatt. Høyre har imidlertid innsett at tiden er nå kommet for å fjerne grunnlovsbeskyttelsen av odels- og åsetesretten. Vi støtter derfor forslagene i Dokument nr. 12:8 for 2007–2008 om å oppheve Grunnloven § 107. Subsidiært støtter vi forslagene i Dokument nr. 12:11 for 2007–2008 der åsetesretten består.

Som andre talere har vært inne på, kan det framføres argumenter både for og mot odels- og åsetesretten. Den sikrer kvinners mulighet til overtakelse. Det har flertallet og representanten Nybakk helt rett i, og har slik sett vært viktig for å endre i hvert fall kjønnsstrukturen i landbruket litt over tid. Det skaper en større sikkerhet for neste generasjon, uavhengig av forgjengerens nykker, men konsesjonsloven har ingen direkte relevans for odelsloven. Men konsesjonslovens prisreguleringer holder prisnivået på norske landbrukseiendommer nede. Det har staten og Statskog demonstrert veldig godt gjennom kjøp av Borregaard Skoger.

Så lenge odelsloven består, sikrer man at verdiene opparbeidet gjennom flere generasjoner, ikke overføres til andre uten at familien kan sikre seg de skjulte verdiene, altså, man fjerner litt av usikkerheten innad i familiene. Men det avslører også mange av ulempene. Odelsloven er en del av et lovverk som hindrer nødvendig omstilling, strukturrasjonalisering og modernisering i norsk landbruk. Den er et inngrep i den private eiendomsrett. Uansett hva saksordføreren og Senterpartiet framfører, er den et inngrep i eiers egen bestemmelse over egen eiendom. På alle disse områdene er imidlertid reguleringene som utgjøres av konsesjonslovene, et større hinder og må fjernes samtidig eller først. Når flertallet kan skrive at odelsloven bidrar til å sikre gårdbrukeren som selveiende, må det bero på en misforståelse.

Odelsloven gir eldste barnet en rett til å overta. Det er ikke nødvendigvis den som er best skikket, det kan historien vise mange eksempler på. At Odelslovutvalget og flertallet kan påstå at dette er en god forutsetning for et bedre landbruk og riktig eiendomsstruktur, blir en forunderlig argumentasjon. Det man kan si, er at det sikrer at ting består som de er, i en verden preget av store endringer og krav til utvikling, altså en innlåsingseffekt, som Nybakk var inne på. Men om det er så veldig riktig, burde man i hvert fall kunne reflektere over, for omstruktureringsbehovet er stort i norsk landbruk. Tradisjonelle og familiære bindinger er uansett store, og så kommer alle reguleringene i tillegg og låser det hele fast enda mer. Når saksordføreren sier at odelsloven gir mulighet for de mange og ikke er en rettighet for de få, må jeg også undres over hvilke perspektiv man har. Det er klart den gir en rettighet innad i familien, men den holder jo de aller fleste andre utenfor markedet. Så jeg vil bestride den delen av saksordførerens argumentasjon. Jeg vil også spørre om han har dokumentasjon på at det er kapitalen som styrer i alle andre land. Jeg tror faktisk det er den enkeltes kompetanse, kreativitet og vilje til å utvikle som styrer i de fleste andre landbruksland. Som jeg sa innledningsvis, klarer de fleste andre land seg uten odelslov, og vi må i hvert fall ikke svartmale hva de driver med, uten at vi har god dokumentasjon på det.

Så det er et paradoks at vi tviholder på en bruksstruktur i en næring der produktivitetsveksten er konstant og høy. Det betyr at arbeidet på gården krever stadig mindre, og driften blir tilsynelatende mindre lønnsom. Dette er det ingen politisk vilje til å dekke opp gjennom overføringer, og det som kunne vært en god historie for næringen, blir en kilde til stor frustrasjon, alt på grunn av manglende vilje til å se at strukturen må få lov til å endre seg naturlig gjennom friere omsetning av eiendommene.

Jeg nevnte at odelsretten for mange nok er mer en følt forpliktelse. Det er et voldsomt oppdemt behov for et generasjonsskifte. Gjennomsnittsalderen på eiere er høy. For mange er odelsretten snarere en plikt enn en rett, og det faktum at eiendommen grunnet konsesjonsloven ikke kan omsettes fritt til andre, medfører en belastning. Verdier vil bli overført til andre gjennom prisreguleringer om man ikke velger å flytte hjem. Det er et betydelig press som legges på mange unge i dag, og jeg tror det er relevant også å diskutere den siden av saken.

Alle disse argumentene tilsier at odelsloven nok vil bli gjenstand for diskusjon framover. Den skal vi ikke ta i dag, men det er et riktig steg å oppheve grunnlovsbeskyttelsen av odelsretten.

Åsetesretten er et verdsettingsprinsipp og sikrer nærmeste ættede person til eieren i rett nedadstigende linje en rett til å overta en gård til spesielt gunstige vilkår. Den berører ikke andre enn forholdet mellom generasjonene og overføringen av verdier dem imellom. Det er altså et høyst internt familiespørsmål som egentlig er regulert gjennom åsetesretten. Mange familier har sikkert behov for det, men det bør ikke lenger være knyttet til Grunnloven.

Til sist: Odelsloven er særnorsk, som jeg har sagt et par ganger. Dette skaper en utfordring i forhold til bl.a. utenlandske kjøpere. Norsk landbruk har jo vært veldig oppsatt på at utenlandske kjøpere skal man ikke ha inn. Men vi ser nå at mange distriktskommuner rekrutterer utlendinger til Norge gjennom å si at det står tomme småbruk til salgs som kan tas i bruk. Da kommer det personer inn i Norge som ikke har noen erfaring med den særnorske odelsretten.

Dagens Næringsliv hadde et ganske interessant tosiders oppslag, der det sto: «Brente seg på odelsretten». Det gjaldt en familie som av en kommune i Telemark ble lokket hit opp gjennom å si at man fikk kjøpe småbruk. De hadde satt seg såpass godt inn i dette at de i hvert fall hadde fått et muntlig tilsagn om at odelsretten var fraskrevet. Men det viste seg å ikke holde når det kom til retten. De fleste nordmenn vet at man må få slike ting skriftlig. Men overfor et så særnorsk regelverk som odelsløsning er, vil de fleste utlendinger stå ganske rådville. De flyttet hit, kjøpte seg et gårdsbruk, og resultatet var at de ble tvunget bort fra det igjen ved odelsløsning. Så norske kommuners ambisjoner om å rekruttere hollendere eller andre utlendinger for å sikre befolkningstallet bør i hvert fall skape litt ettertanke gjennom en sånn sak.

Tiden er kommet til å fjerne odels- og åsetesretten fra Grunnloven.

Trine Skei Grande (V) [10:35:35]: Det ble sagt fra saksordføreren at dette er en gammel ordning, og det er den absolutt. Det er heller ikke noen ny debatt, for de som har vært imot ordningen, har også hatt den debatten i veldig mange runder i dette hus, nesten siden tidenes morgen, for her er det prinsipper som bryter mot litt gammeldagse idealer.

Det fins mange land rundt omkring i verden som har gamle systemer. Det betyr ikke at man skal ta vare på de gamle systemene fordi om man har hatt dem lenge. Kastesystemet i India har man også hatt lenge. Det er det også viktig å nedkjempe. Det er veldig mange arvede, gamle systemer som man trenger å nedkjempe på grunn av prinsipper og nye idealer.

For Venstre, som er et liberalt parti, er det en grunnleggende tankegang at posisjoner ikke arves. Det å framføre arv som en fordeling av posisjoner som et demokratisk perspektiv, skjønner ikke jeg. Her blir det framført at hvis den førstefødte har arverett, vil det føre til sterkere demokrati enn om alle har muligheten. Det skjønner ikke jeg. Det er en argumentasjon som jeg ikke syns henger på greip.

Det man ser i dag, er for det første det som har blitt framført av mange, at odelsretten oftere opptrer som en odelsplikt enn en odelsrett. Veldig mange føler at de ikke har muligheten til å velge. Dermed får vi mange bønder som egentlig ikke er motivert for å ta jobben, men føler at de må forvalte hus og jord ut fra forfedrenes jobb. Jeg tror at norsk landbruk hadde hatt mye bedre av å få inn engasjerte bønder, som har lyst til å bruke gården til noe annet enn det å føle en plikt til å ta vare på en arv. Det er jo spesielt at jordbruket er det eneste området der bedrifter må gå i arv til førstefødte. Er det andre typer bedrifter, ettersom dette er et så enormt stort demokratisk grep, der man også vil innføre et system der førstefødte skal ha rett til å overta bedriften ut fra arv?

Så ble det sagt at hvis ikke hadde kapitalen styrt, eller, ble det framført, at dette hindrer at det blir kommersielle løsninger. Jeg trodde at poenget med å drive en bedrift også innenfor landbruk og innenfor skogbruk var å tjene penger. Det mener jeg er kommersielt. Det at noen driver landbruket kommersielt, syns jeg er helt flott.

Jeg vet ikke om man i går så et matprogram på tv. Det er noen som reiser rundt i landet fra gårdsbruk til gårdsbruk og lager matprogram. En bonde har utviklet gården sin ved å ta i bruk et helt annet dyr enn dem vi vanligvis har i Norge, nemlig sørafrikanske geiter. Han har bygd opp et kjempekonsept rundt gården sin, utviklet gården til en bedrift og har mange ansatte i dag. Vi trenger flere sånne bønder. Men for å gjøre et sånt stort løft med landbrukseiendommen sin er det helt andre drivkrefter man trenger enn plikten til å ta vare på noe etter sine forfedre. Skal vi ha et aktivt landbruk som utvikler seg, og som klarer å ha inntjening i framtida, trenger vi de kreative bøndene, de som klarer å tenke nytt. Da er det kanskje best at den som er mest motivert, overtar, og ikke at det alltid er den førstefødte som skal ha den største motivasjonen for å overta noe. Historien har vist oss det motsatte.

Jeg er veldig glad for at Høyre i dag stemmer med Venstre, for dette er en av de grunnleggende tingene som Høyre og Venstre tradisjonelt har vært uenige om, der Høyre har stått på odelsrettens side, og Venstre har kjempet imot. Så dette er en politisk bevegelse som jeg syns er veldig positiv, og som viser at kanskje noen av de gamle reglene fra virkelig gamle debatter her er i ferd med å oppheves.

Vi ser at det er et aspekt til ved det demokratiske her. Det er at man her virkelig lar rettigheten gå til noen få. Vi har jo også hatt eierstrukturer. Jeg som kommer fra en husmannsplass, vet at det var helt andre regler for disse når det gjaldt eiendom, når det gjaldt pliktarbeid, og når det gjaldt ansvar. Det har også vært en del av norsk landbrukstradisjon, men en del av norsk landbrukstradisjon som jeg ikke syns at vi skal ta vare på.

Dette er en kamp mot rettigheten og plikten som blir pålagt noen få, i forhold til den demokratiske retten som gjør at alle skal ha muligheten til å komme inn i landbruket, sjøl om de ikke har arv å vise til. Dette er en kamp for å la dem som er engasjert i landbruket, få lov til å overta, få muligheten til å utvikle det.

Dette er en veldig gammel tradisjon som vi nå burde riste av oss. Hvis noen har ment at den har hatt en historisk rolle, er den i så fall over nå.

Med det vil jeg ta opp det forslaget som Venstre har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Arne L. Haugen (A) [10:42:10]: Jeg ber om ordet for å kunne si noe om denne saken fra mitt ståsted i næringskomiteen og fra mitt praktiske ståsted, med erfaring fra arbeidet med landbruksspørsmål. Det kan høres ut, fra opposisjonens side, som at hvis du ikke går inn for å fjerne grunnlovsvernet av odelsloven og åsetesretten, ja så er du imot modernisering av norsk landbruk. Det er ikke tilfellet.

Det ene forslaget innebærer altså at Grunnloven § 107 blir opphevet. Det andre forslaget går altså på å endre § 107 slik at grunnlovsvernet av odelsloven fjernes, mens vernet av åsetesretten opprettholdes.

Det er fullt mulig å tilpasse odelsloven til dagens utfordringer. Sist det ble gjort, var vel i 2009, ved at frister og saksbehandling ble strammet inn – som saksordføreren gjorde rede for – en mer effektiv odelslovsbehandling. På det feltet tror jeg det kan gjøres mer.

Jeg har merket meg at høyrepartienes begrunnelse for å fjerne grunnlovsvernet av odelsloven er å jamstille handel med landbrukseiendom mest mulig med annen handel, overlate også disse transaksjonene til markedet. Det er for så vidt et ok standpunkt, hvis en vil at kapitalen fullt ut også skal styre eiendomsutviklingen i landbruket. Jeg tror ikke at det vil bli noen bra utvikling. Jeg tror det er viktig å ha forutsigbarhet, en lovgivning som sikrer at den som eier, også driver. Vår differensierte landbruksstruktur og vår tradisjon sikrer en sterk binding og lojalitet til landbrukseiendommen. Jeg tror det er bra. De som hevder at odelsloven hindrer endringer i eiendomsstruktur og strukturendringer i landbruket, bør se på dagens landbruk, se hvor mye som skjer. Saksordføreren var inne på det helt konkret.

Som det går fram av komiteens innstilling, har det vært stilt spørsmål ved odelslovens berettigelse mange ganger opp gjennom historien. Sist dette ble håndtert på en grundig måte, var i Odelslovutvalget fra 2003. Flertallet mente da at odelsretten medvirket positivt til et bedre landbruk, styrket selveierbegrepet, la til rette for en fornuftig eiendomsstruktur, distriktsbosetting, likestilling mellom kjønnene osv. – en lang rekke gode argumenter som kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall slutter seg til. Det er også jeg enig i. Odelslovutvalgets flertall peker imidlertid også på at odelsloven gir enkelte uønskede virkninger, men vurderer det slik at de samfunnsmessig gunstige effektene er langt flere og tyngre enn ulempene.

Men en må ikke stikke under stol de ulempene som er, og de uheldige virkningene odelsloven kan ha. Den har ødelagt for hensiktsmessige generasjonsskifter. Inngripen fra odelsberettigede til fortrengsel for dem som har tatt ansvar på bruket, gjerne sammen med den eldre generasjonen, er vel et klassisk eksempel, eller kort og godt at dyktige og kompetente interessenter ikke har kommet til. Det får ofte stor medieoppmerksomhet.

Jeg tror ikke en skal generalisere ut fra denne typen enkeltsaker. Det er beklagelig hver gang dyktige folk ikke kommer til. Men jeg vil minne om at i langt de fleste tilfellene er den som overtar på odel, både kompetent og motivert, det er planlagt over år, og det er så absolutt en villet situasjon.

Alt i alt mener jeg at det fortsatt er slik at grunnlovsvern av odelsloven og åsetesretten har flere tyngre, samfunnsmessig gunstige effekter enn ulemper.

Dette er en sak som har aktualitet, kanskje spesielt dette året. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Da bør det være aktuelt å vurdere sider av lovverket som er relevant i forhold til eiendoms- og arealpolitikken. Jeg slutter meg derfor fullt ut til komiteflertallets anmodning til regjeringen om å vurdere å redusere omfanget av odelskretsen. For egen del vil jeg legge til at det også kan være andre elementer i lovverket det bør vurderes å gjøre noe med for at odelsloven og lovverket for øvrig skal være best mulig tilpasset framtidens utfordringer, til beste for yrkesutøverne i landbruket og for landet som helhet.

Michael Tetzschner (H) [10:48:15]: Jeg la merke til at representanten Nybakk påberopte seg en av eidsvollsmennene, nemlig Christian Magnus Falsens ord om odelsloven. Da kan jeg kanskje si at det er dristig å føre ham inn som sannhetsvitne – ja, egentlig generelt når det gjelder grunnlovsendringer – for da han senere satt på Stortinget, fremmet han som kjent ikke mindre enn over 20 grunnlovsendringsforslag fordi han anså sin deltakelse i riksforsamlingen på Eidsvoll for å være en misforstått ungdomssynd. Hans endringsforslag gikk stort sett ut på å avskaffe de særlige rettighetene som var skrevet inn i Grunnloven opprinnelig. Det gjenstår litt markarbeid for å se hva han i sine senere år mente om odelsretten. Han ble så upopulær at han til slutt avrundet sin politiske karriere som amtmann i Bergen, hvor han nedla forbud mot å feire 17. mai.

Så til det alvorlige i dette, eller det seriøse poenget. Det må jo være et tankekors for dem med sosialdemokratisk sinnelag at man stiller opp overfor en nokså anakronistisk rettsinstitusjon som grunnleggende sett går ut på å behandle overgangen av eiendom ut fra blodsbånd og privilegier og ut fra samfunnet slik det tilfeldigvis ble lagt. Det er en merkelig form for konservatisme, som faktisk motvirker den alminnelige utvikling vi har i samfunnet, i retning av spredning av eiendomsrett, det at mennesker kan arbeide seg frem til eiendom, etterspørre den og få realisert sine drømmer.

Det er også fremhevet nærmest som et argument for odelsloven at den også sikrer en nærhet mellom drivere og eiere. Sannheten er at det utvikler seg et forpaktnings- og bortleiesystem som gjør at det er avstand mellom de som står som hjemmelshavere, og de som driver gården som enhet. Til dem som måtte tro at dette er en spesiell beskyttelsesordning for bygdene: Vi har til og med sett at det har kommet velsituerte vestkantfamilier og løst inn slektsgården på odel, hvor de ved første gangs besøk på denne odelsgården har måttet be lokale bygdefolk om å peke ut riktig vei til eiendommen, som de da altså senere har fortrengt forpakterne bort fra. Da kan man jo spørre: Har man da truffet blink, ut fra et ønske om sosial utjevning og spredning av eiendomsretten?

Jeg har også en bemerkning til saksordføreren. Jeg skal overlate til folk å tenke hva de vil om hans henvisning til germanske rettsinstitutter og Blut und Boden-kulturen. Jeg synes det er ganske spesielt at vi i 2011 skal stå og argumentere for ordninger som gir folk privilegier ut fra hvilke slektskapsforhold de har, og hvilken arverekke de har i familien.

Jeg må også peke på at Senterpartiet inngår i en regjering som i det daglige motvirker folks sparing, som straffer det å skaffe seg eiendom, og som nå har sendt ut endringer i ligningsgrunnlaget som skal legge grunnlaget for en helt annen beskatning av vanlige folks hjem. Da vil jeg spørre Senterpartiets representant som kommer etter meg: Hvordan passer dette med Senterpartiets lovprisning av selveierdemokratiet, når man er med i en regjering som i det daglige gjør det vanskeligere for folk å legge seg opp kapital?

Så er det slik at noen av oss kan være litt mer frihetsorientert, andre kan være mer reguleringsmessig orientert, men det er jo ikke sånn at man ved å oppheve odelsloven gir fra seg styringsmuligheter for de som måtte ønske det. Vi har altså en konsesjonslov som ikke er skrevet inn i Grunnloven, og som lar seg endre med det endrede politiske flertallet i denne sal. Man har takstbestemmelser for dem som er store tilhengere av det. Så det er jo ikke noe liberalt frislepp vi diskuterer i dag, ved kanskje å frigjøre oss fra denne anakronismen som odelsloven i dag representerer i et moderne samfunn.

Jeg viser også til hvilken skade odelsinstituttet har gjort ved å undergrave realkreditten på landsbygda, fordi en løsningsrett alltid vil ligge som en risiko for dem som vurderer å yte lån til jordbrukseiendom. Dette er jo dokumentert fra vitenskapelig hold. Ved det som tidligere het Norges Landbrukshøgskole, på Ås, som i dag heter Universitetet for miljø- og biovitenskap, er det et høyst livskraftig økonomisk miljø som nettopp har interessert seg for hva undergravingen av realkredittene har ført til av skadevirkninger. Da er det ikke lenger spørsmål om hvorvidt dette er en bestemmelse som man bare skal smykke seg med og fortsatt ha i Grunnloven fordi den har vært der lenge, men om den rett og slett gjør mer skade enn gagn.

Vårt parti er kommet til at tiden er inne for å erstatte en bestemmelse som faktisk virker motproduktivt, og som ikke bidrar til å spre eiendom.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:54:12]: Jeg vil først takke saksordfører Borten Moe for en sterk og klar prinsipiell begrunnelse for odelsinstituttet.

Det som særpreger det norske landbrukssamfunnet, er sjølstendige og sjøleiende, frie gårdbrukere. Det som de som står for den økonomiske liberalismens ideologi, her unnlater å si, er jo at nettopp denne tradisjonen, disse prinsippene om den sjøleiende, frie gårdbruker i mange land er sett på som et forbilde. Det er mange bevegelser og jordbrukere rundt om i verden som ser på det som et forbilde, ikke minst en rekke utviklingsland. De som følger med i hva som skjer i diskusjoner om jordreformer og det å få frihet, slik at en kan få beholde en større del av avkastninga av sitt eget arbeid, ser hen til slike systemer som odelsinstituttet representerer. Mange argumenterer for jordreformer, vekk fra et system hvor fjerntstående eiere styrer over landarealene og de landarbeidendes interesser. En ønsker seg et system med sjøleiende, frie gårdbrukere.

Det er sterkt når den parlamentariske lederen i Venstre sammenligner odelsinstituttet med kastesystemet i India. Det er noe på sida og sterkt å erfare for den som har lest Venstres historie, som også Senterpartiet har sin bakgrunn fra. Jeg vil påstå at den tradisjonen som Senterpartiet viderefører her, lever i beste velgående i forhold til det som var det demokratiske Venstres viktige prinsipper i partiets storhetsperiode.

Odelsinstituttet er, som flere har vært inne på, vern mot kapitalkreftene. Det er vern mot dem som primært har sine interesser knyttet til eierskapet, ikke til den langsiktige bruken. De som har stått for en økonomisk liberalisme som sin ideologi, har gjennom alle tider og i alle land vært imot slike institutt som odelsloven representerer. Det norske Høyre har ikke tidligere vært i en slik økonomisk liberalistisk tradisjon og har, ut fra sin tidligere verdikonservatisme, sluttet opp om odelsloven. Nå er det forandret. Det er uhyre viktig, og det blir en viktig diskusjon rundt omkring.

Senterpartiet ser maktfordeling som svært sentralt, og fordeling av eiendomsrett er en viktig del av maktfordelinga. Gjennom en spredning av eiendomsretten til landarealene til de mange får vi en spredning av makt. Det er sjølsagt derfor spørsmålet om synet på privat eiendomsrett gjennom alle tider har vært viktig. De som har sluttet seg til en kommunistisk ideologi, har ment at en kunne ikke ha privat eiendomsrett, for det ga de private eiendomsrettshaverne en makt som var utilbørlig i forhold til dem som ikke hadde det. I Norge har vi – inspirert av odelsinstituttet og fordeling av eiendomsrett til de mange når det gjelder landarealer – også fått en situasjon der en, når en kobler synet vårt til eiendomsretten, til eiendomspliktene, sjølsagt har en samfunnsinstitusjon som er sett på som fordelaktig. Den er også, som nevnt, med på å styrke demokratiet.

Forvalteransvaret til knappe naturressurser er svært sentralt, og odelsinstituttet sikrer langsiktighet. Jeg vil påstå at ikke i noen næringsvirksomhet er langsiktighet og forvalteransvar viktigere enn knyttet til arealer. Alle som kjenner til fruktbarhet i jorda og omløpet i skogspørsmål når det gjelder planting, tynning, hogst og det hele, vet at vi snakker om en langsiktighet som går over flere generasjoner. Det er et biologisk faktum at slike forhold blir best ivaretatt når en har institusjoner som stimulerer til den type tankegang og trygghet. Derfor er det også tilrettelagt i den norske tradisjonen. Dette synet på eiendomsrett for de mange har også – som Ola Borten Moe var inne på – sin politiske parallell til eiendomsretten på bolig. I Norge er det et stort flertall som eier sin bolig, ikke leier bolig. Inspirasjonen til det kommer sjølsagt fra synet på eiendomsretten til arealer, og ingen tør i dag å stå fram og si at det ville vært en fordel at vi i Norge hadde flere som leide, og færre som eide sin egen bolig.

Fortsatt er det slik at i partiet Høyre er det en fordel at de fleste skal eie sin egen bolig. Men det å ta virkemidlene i bruk, slik at en sikrer det, er det ikke så sterkt med mange ganger. For Senterpartiet og Arbeiderpartiet har det sjølsagt vært helt sentralt at vi skulle ha juridiske og økonomiske virkemidler som gjorde at folk flest hadde sjanse til å eie sin egen bolig. Det var noe flott, det er en del av det norske, det norskeste av det norske, og det er noe særnorsk. Det er noe som vi er stolt av. Vi skal være stolt av det særnorske som fungerer godt fordi det har vist seg formålstjenlig, og at mange driver sin gård i dag ut fra et forvalteransvar i en odelstradisjon. Jeg vil påstå at mange driver det i økonomisk forstand på tross av de økonomiske mulighetene, men har det forvalteransvaret i seg, og det er noe av det fine.

Jeg har vært på en del arbeidsplasser og møtt stolte fagarbeidere. Jeg husker jeg var på en Kværner-bedrift oppi Nydalen og opplevde da den tilknytningen til arbeidsplassen som disse fagarbeiderne hadde, samtidig som fagarbeiderne ikke hadde noen eiendomsrett. De hadde ikke noen styringsrett, som jeg som gårdbruker har til min gård. Jeg skjønte da den store forskjellen og det store privilegiet det er å ha en kobling av en eiendomsrett og et forvalteransvar. Jeg ble dermed også en varm tilhenger av at fagarbeiderne skulle få større innflytelse over sin egen arbeidsplass, for det utløste noe positivt og produktivt hos dem, som var til deres og samfunnets beste. Vi står overfor noe av det flotte her med det synet vårt på eiendomsrett, som altså er koblet til plikter knyttet til eiendomsretten.

Hva er i dag trusselen mot den eiendomsrettstradisjonen som vi har? Jo, det er sjølsagt, som noen har vært inne på, at i odelssammenheng har du en odelsrett, men den er da i loven koblet sammen med en odelsplikt, og det er mange som prøver å vri seg vekk fra odelsplikten. Og en odelslov med odelsretter uten odelsplikter blir en dårlig lov. Derfor må Stortinget kontinuerlig påse at det samspillet skal være til stede. Stortinget har også et ansvar for at de som står i denne tradisjonen, har en inntektsmulighet fra sitt arbeid. Representanten Gundersen snakker her som om den norske tradisjonen er at en bare har drevet heltidsbruk. Den norske tradisjonen er et mangfold av tilknytninger til jordbruksvirksomhet, heltid og deltid, i en sann blanding. Det har det vært, det kommer det til å bli, og det er et robust system som er tilpasset de norske naturgitte forholdene. Det er det som er mest fordelaktig, det å ha et slikt system, på alle måter.

Det nevnes at arbeidsproduktiviteten i jordbruket har økt sterkt, i hvert fall de siste ti åra. Ja, den har blitt doblet per år, og det skulle da borge for at en slik arbeidsproduktivitetsutvikling skulle gi inntektsmuligheter for dem som arbeider der, som var bedre enn ellers. Når det ikke har skjedd, henger det sjølsagt sammen med den politiske forståelsen av det arbeidet. Det henger sammen med at det produksjonslivet som matproduksjon og skogproduksjon representerer i dag, ikke er tilstrekkelig påaktet i forhold til andre deler av arbeidslivet. Produksjonslivet er heller ikke tilstrekkelig påaktet i forhold til handelen med de produktene som disse primærprodusentene står for.

Det vi står overfor nå når det gjelder eiendomsretten til jordbruksarealer, er noe langt mer enn spørsmål om odelsloven. Vi står nå oppe i en diskusjon om vi skal satse fortsatt på et familiejordbruk eller et selskapsjordbruk. Det familiejordbruket som vi har i Norge – og vi har lovverk knyttet til det – er et jordbruk knyttet til privat eiendomsrett, retter og plikter og et ubegrenset økonomisk ansvar for dem som driver det. Det er fritt fram for alle mennesker, uavhengig av etnisitet og hvor de kommer fra, å få en inngang inn i en slik tradisjon i Norge. Om en er hollender eller hva en er – ikke noe problem å få til det. Enhver eiendom opparbeider odel i løpet av 20 år og har de rettigheter og plikter som det innebærer. Dersom vi går over til selskapsjordbruket, vet vi fra diskusjonen som vi hadde her før jul i forhold til salg av Borregaard Skoger, at da får vi et jordbruk knyttet til en eierform hvor det ikke er rettigheter og plikter, og hvor det er begrenset økonomisk ansvar. Det er mer kortsiktig og mer ustabilt. Den internasjonale historiske erfaringen er at det er familieeierskapet som er mest bærekraftig, men det er skarpe ideologiske skiller verden rundt om dette. Den norske tradisjonen er familiejordbruket. Den internasjonale og nasjonale liberalistisk-økonomiske tradisjonen er selskapsjordbruket.

Fremskrittspartiet snakker om innsnevrende eiendomsrett. Representanten Gundersen snakker om inngrep i eiendomsretten. Nei, odels- og eiendomsrettstradisjonen som jeg her har prøvd å beskrive, er ikke noe inngrep i den private eiendomsretten. Det er vår eiendomsrettsdefinisjon. Vår eiendomsrettsdefinisjon er en eiendomsrett med retter og plikter. Sjølsagt er en eiendomsrettsdefinisjon med plikter et inngrep for dem som ønsker å skalte og valte med eiendomsretten, for å si det tendensiøst. På den måten er det et inngrep. Men slik som plikter og retter er i norsk eiendomsrettstradisjon, er det norsk – foreløpig, og jeg håper på lang sikt – og Senterpartiets grunnpilar i disse spørsmålene.

Venstre er en sterk motstander, tydeligvis nå, av denne tradisjonen, og en snakker her om at posisjoner ikke skal arves. Det som er kjernen i odelsloven, er jo at en har rett til å overta en eiendomsrett, men en må fylle en plikt. Det er altså en tosidighet i det. Og som nevnt, alle kan opparbeide odel på gård dersom en eier gården i 20 år.

Det er engasjerte bønder, ikke minst blant dem som er i odelskretsen, for de odelsberettigede, vil jeg påstå, har generelt bedre forutsetninger for å overta gjennom den tilknytningen de har til det arbeidsliv og de oppgaver som en her står overfor, samtidig som det er en rekke mennesker utenfor den tradisjonen som har gode forutsetninger, fordi de har en genuin interesse av det, og de skal få anledning til det. Det er Senterpartiets linje.

Til slutt: Representanten Tetzschner snakket om at odelsloven medvirker til et forpaktersystem. Nei, det er de økonomiske rammebetingelsene som gjør at vi får den utviklingen av forpaktersystemet som vi ser i dag ved at du må leie arealer som andre ikke driver.

Så snakket representanten Tetzschner om «privilegier» i forbindelse med odelsloven, mens representanten Gundersen snakker om «inngrep» i eiendomsretten. Det er jo et betydelig misforhold her. En må bestemme seg for om det er privilegier eller inngrep. Og så viser representanten Tetzschner til vitenskapelig hold på landbrukshøgskolen på Ås – ja, det viser vel lite grann om hva som er forståelsen av denne situasjonen. Så langt jeg vet, er den det refereres til, professor Normann Aanesland – min rådgiver for hovedoppgaven i sin tid – og han er en varm tilhenger av både et importvern på matvarer og, så langt jeg også vet, et odelsinstitutt som sikrer denne langsiktigheten.

Det er en flott lov. Jeg er glad for ordførerens innledning og er glad for at det er et flertall for den, og jeg er sterkt glad for at Kristelig Folkeparti er med i det flertallet. Det er en viktig sak, og det er sterkt skuffende at Venstre og Høyre tar det standpunktet som de gjør i dag.

Michael Tetzschner (H) [11:08:43]: Det var henvisningen til Høyres syn på eiendomsretten som fikk meg til å gripe ordet, fordi vårt syn på eiendomsretten er positivt, det er usvekket, og det er prinsipielt. Vi ønsker spredning av eiendomsretten. Odelsinstituttet bidrar ikke til det. Det bidrar til en merkelig køordning i forbindelse med arveoverganger.

Nå la jeg merke til at Venstre brukte et eksempel fra India. Jeg synes det kanskje er mer naturlig å hente eksemplet fra Nicaragua, hvor altså tusen familier syntes det var en utmerket idé at de tusen familiene til enhver tid hadde reservert 80 pst. av Nicaraguas landeiendommer. Det er også et odelsinstitutt.

Vi ønsker altså en demokratisering ved at man bringer nærhet mellom dem som lever av et bruk, og dem som eier det. Det eksemplet ble heller ikke dradd i tvil av representanten Lundteigen at det kan komme som en løsning sett utenfra mennesker uten noen røtter i bygda som påberoper seg et slektskapsforhold, og som fortrenger dem som faktisk har drevet bruket opp gjennom lang tid, gjennom leie- eller forpaktningsinstitutter.

Jeg er enig med representanten Lundteigen i at boligmarkedet fungerer utmerket. Det gjør det jo fordi man har satset på selveie i Norge, uten noen særlige restriksjoner. Hvis man skulle sammenligne, altså innføre et slags odelsinstitutt i vanlig boligmasse, ville det bety at folk kunne komme og innløse tante Agathes leilighet i Thorvald Meyers gate fordi hun hadde bodd der en gang i 1930-årene, uansett om det hadde vært noen som hadde bodd der imellom.

Det er selvfølgelig viktig at vi har en moderne og tilpasset eiendomsrett, som betyr at man også kan reise kreditt og ta opp lån for å gjøre de investeringene som er nødvendige. Da vil jeg igjen henvise til miljøet på Ås. Nå er det ikke slik at jeg tar alt som er skrevet der ute, for god fisk, men man bør i hvert fall interessere seg for det når de som kjenner fagfeltet, sier at dette har ført til en uttørking av kreditten, som kunne ha vært brukt til omstilling i landbruket.

Gunnar Gundersen (H) [11:11:18]: Det var representanten Lundteigens innlegg som provoserte meg litt til å gå opp, for det var basert på noen ganske så åpenbare misforståelser og også en ganske livlig fantasi, egentlig. Jeg kan ikke skjønne hvor han har det fra at jeg bare snakker om «heltidsbruk». Det har vært lange tradisjoner for, og kommer også til å prege norsk landbruk framover, en kombinasjon av mange forskjellige typer bruksformer, og særlig deltidssysselsetting på bruk. Men det var det jeg nettopp sa, at for å få til det er muligheten for alternativ sysselsetting viktig. Det ser man ganske klart av statistikken: Fraflyttingsproblematikken og tomme bruk er meget framtredende der alternativ sysselsetting ikke er mulig. I visse deler av Nordland tror jeg 40–45 pst. av gårdsbrukene står tomme, nettopp fordi man er langt unna alternativ sysselsetting. Og for å kunne koble dette opp mot at det blir «selskapsjordbruk» i norsk landbruk, skal man ha ganske livlig fantasi. Det er lite som ligger til rette for store selskapsformer i norsk landbruk, selv om det også kan bli et innsmett i visse deler av norsk landbruk. Jeg tror ikke at man ville ta skade av det heller om man åpnet for bl.a. AS-formen, men det er langt utenfor det vi diskuterer i dag.

Så sier Lundteigen at vi har en eiendomsrettsdefinisjon uten plikter og rettigheter. Det er jo nettopp det motsatte. Jeg har tro på at den beste måten å forsvare verdiene på ute, er at man synliggjør dem også gjennom overdragelser, og at det er det som sikrer at man opprettholder kvaliteten på norske gårdsbruk. Jeg kan ikke se hvordan Lundteigen kan opphøye odelsretten til å være den beste forsvarer av det. Hvorfor kan vi da se at veldig mange bruk ikke skifter eier før de går til dødsbobehandling, og at det er ganske dårlig kvalitet på veldig mye av infrastrukturen på bruket? Det er nettopp fordi man har hatt i hvert fall en halv eller nærmere én generasjon uten særlige investeringer i mangel på klarhet med tanke på om noen i det hele tatt vil overta? Så jeg tør påstå at en friere omsetning av landbrukseiendommer ville fremme kvaliteten og investeringsviljen ganske kraftig innenfor det norske landbruket. Jeg synes jo Lundteigen sånn sett burde ta inn over seg når han står og snakker om det selveiende jordbruket der man har kobling mellom drift og eie, at 40 pst. av norsk landareal i dag er leid. Da går det ikke an å stå og snakke ut fra en situasjon som ikke er der lenger. Man må i hvert fall ta realitetene inn over seg.

Og så til det siste, hvor han snakker om inngrep i eiendomsretten og privilegier som en motsetning: Jeg vil jo si at det er nettopp det: Når man gjør inngrep i eiendomsretten, skaper man privilegier. Sånn sett er representanten Tetzschner og jeg helt på linje.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:14:54]: I de to foregående innlegg var stikkordene markedsverdier og uttørking av kredittmuligheter. Her er vi inne på noe av kjernen.

Det blir sagt at odelsinstituttet fører til uttørking av kreditt, som fører til at en ikke kan få den kapital som trengs til omstilling. Hva ligger det i det utsagnet? Jo, det som ligger i det utsagnet, er at en i dag ser at den driftsøkonomiske evne som disse landbrukseiendommene har til å betjene gjeld, er liten. Hvis en derimot fikk et annet system hvor en kunne gi lån ut fra hva alle interesserte kunne være villige til å betale for eiendommen, ville en da sjølsagt kunne få en mye større kreditt. Men den kreditten som en da vil få på de premissene, er altså ikke i noe forhold til hva som er den driftsmessige avkastningen på eiendomsvirkomheten.

Sjølsagt er det i dag sånn at når dyktige gårdbrukere kommer med investeringsobjekter til bankene, gir jo bankene den kreditten dersom de ser at det er et driftsmessig grunnlag for den. Det Høyre her gjør seg til talspersoner for, er å få et sånt system at en kan få opp alle verdier, for dermed også å få en større kreditt – en kreditt som en på driftsmessig grunnlag ikke kan betjene, men som en da må betjene fra en annen inntektskilde. Det er jo systemet som en fikk i Danmark, hvor danskene fikk til slike verdier på eiendommene sine, slike muligheter for å låne opp på eiendommene, at det var helt urealistiske, høye låneverdier i forhold til hva som var det driftsmessige grunnlaget, noe som i dag er en del av årsaken til den djupe økonomiske krise som det danske jordbruket er i.

Representanten Gundersen snakker om at vi ønsker bare litt selskapsjordbruk, vi ønsker bare litt aksjeselskaper. Ja, men ved innføring av mulighet til å ha aksjeselskapseie på produktive arealer bortfaller mulighetene til å gi plikter knyttet til eiendomsretten. Det har som nevnt Borregaard-saken til fulle vist under de nåværende lovforhold.

Så snakkes det fra Høyres side om at en må synliggjøre verdiene gjennom overdragelser. Ja, det er noe av det vi hele tida også diskuterer. En ønsker å få fram de store markedsverdiene som ligger i en jordbrukseiendom. Og det kan være interessant i forhold til dem som har eiepoenget, mens de som står i en brukertradisjon, en jordbrukertradisjon – en bonde buande, den-som-bor-på-og- driver-en-gård-tradisjon – ser på hva som er verdien i forhold til hva de får ut av det. Det er helt andre verdier. Enhver gårdbruker som står i en overdragelsessituasjon, er i dette dilemmaet og må legge vesentlig vekt på brukeraspektet dersom neste generasjon skal ha mulighet til å få arbeidsinntekt på den gården som de da erverver.

Til slutt dette med leiejord: Bestandig i Norge tidligere, og bestandig framover, vil vi ha en stor andel leiejord. Det er en fornuftig sak at en i deler av livsfasene har leiejord. Ungdommer er mer ekspansive enn eldre folk. Derfor er det naturlig at eldre folk leier bort til yngre i en dynamisk overdragelse, sånn som vi kjenner systemet. Det som imidlertid er problemet i dag, er at volumet, omfanget, av jordleie er altfor høyt, og at det øker. Men, som nevnt, årsaken til det ligger i de økonomiske forhold, som er en egen debatt, og som blir kjernen i spørsmålet om matvaresikkerhet framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Vi går da til sak nr. 1.