Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [10:01:59]:Hensikten med denne interpellasjonen er å sette søkelyset på hvordan vi i Norge kan øke handel og samkvem med Russland og dets innbyggere på alle nivå.

Først litt historikk: Omstillingen i Kirkenes etter nedleggelsen av AS Sydvaranger var tøff, og hvis det ikke var slik at en del av grensehindringene på grensen mot Russland i den samme tidsperioden var blitt borte, ville omstillingen i Kirkenes og Kirkenes-området blitt enda hardere. Som eksempel kan nevnes at Kirkenes-området i dag som samfunn har butikker og salgskjeder til en befolkning på ca. 16 000 mennesker, mens det i realiteten ikke bor mer enn ca. 9 500 der. Med andre ord: Handelen med Russland har betydd mye for bosettingen i området og for mennesker på begge sider av grensen, for dem som reiser over Storskog for å handle, og ikke minst relatert til de russiske trålerne som ligger i Kirkenes. Det foreligger også rapporter som tilsier at hvis grensepasseringer/visumordninger var enklere, ville langt flere russere enn i dag ønsket å komme på besøk til Norge, noe som igjen ville økt handelen og styrket Sør-Varangers stilling som brohode overfor Russland.

I dag er 7–8 pst. av innbyggerne i Sør-Varanger av russisk herkomst. Antallet av russisk herkomst har også økt betraktelig i det øvrige Finnmark. Derfor er det viktig å få på plass et regelverk som tar høyde for at det vil bli en økning i samkvem og handel. Det blir litt meningsløst når regelverket i dag hindrer en russisk mor å stelle sin egen alvorlig syke datter i Kirkenes som har norsk statsborgerskap, samtidig som Norge satser millioner på folk til folk-samarbeid, og samtidig som mulla Krekar går på gaten som en fri mann.

Russland er et land i endring og med stadig sterkere privat og offentlig økonomi. I tillegg er det mange andre samfunnsmessige endringer i nord som tilsier et økende behov for samkvem og handel: Viktigheten av nordområdene i et nasjonalt, økonomisk og økologisk perspektiv, våre fiskeriinteresser og våre maritime interesser, et økende internasjonalt fokus, norsk suverenitet i nord, uavklarte grenseavtaler, utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, ulike typer beredskap, den arktiske dimensjon, den marine bioprospektering i nord og ikke minst det at alle er klar over hvilke enorme verdier som er der, relatert til olje-, gass- og fiskeriressurser.

Jeg mener det er på høy tid å fokusere på hvordan vi kan redusere grensehindringene og gjøre grensepasseringen smidigere enn hva den er i dag, på en slik måte at Norge ensidig bygger ned selvpålagte restriksjoner. Det er på mange måter der skoen trykker, for historisk har det vært en gjensidighet i våre avtaler med Russland. Det burde være mulig for de fleste å forstå at det er enklere å bygge dette ensidig ned med en befolkning på 4,5 millioner innbyggere enn det kanskje er med en befolkning på 145 millioner, som er tilfellet i Russland. Men det er en utfordring at i forbindelse med de fleste problemene vi kommer opp i som vil forenkle grensepasseringen, er det slik at det er mange aktører og mange departementer som er involvert.

Jeg bor og lever i dette området, og alle skal være klar over at gjennom år har jeg fått utrolig mange klager på det systemet som Norge i dag prediker. Det er mange russere som er meget misfornøyde. Derfor mener jeg at det overordnede mål nå må være hva vi fra norsk side kan gjøre for å bidra konstruktivt for å tilpasse grensepassering og visumordninger gjennom større grad av fleksibilitet og mindre byråkrati. Dette vil ikke komme i veien for stabilitet og forutsigbarhet i nord. Tvert imot vil dette være et viktig initiativ for å bedre forholdene mellom Norge og Russland.

Når vi ynder å kalle oss et vestlig demokratisk samfunn, burde vi kanskje legge noen ressurser inn i dette, slik at vi som nasjon kan framstå som enkel og ubyråkratisk overfor russere, og at vi i praksis framhever viktigheten av folk til folk-samarbeidet.

Praktiske ting som kan gjøres: Man kan oppgradere veien fra Storskog til Kirkenes. Vi kan bygge ut kapasitet på ut- og innreise, slik at tidsfaktoren man bruker på en grensepassering, blir forutsigbar. Man kan få til flere kjørefelt og parkeringsplasser. Man kan gjennomføre elektronisk passering av pendlere og sjåfører som passerer ofte. Man kan fjerne de svarte vinduene med enveis utsikt, som gir inntrykk av at man ankommer et avhørsrom og ikke et åpent samfunn. Man kan plassere skilt som faktisk ønsker russere velkommen på Storskog, og man kan drive informasjon som gjør at de russerne som kommer over grensen, er i stand til å fatte og forstå at de faktisk er velkomne til Norge.

Videre har Norge en rekke unødvendige og selvpålagte restriksjoner for visumutstedelse til russiske borgere. Dette, sammen med en uholdbar lang behandlingstid og tidvis dårlig service overfor visumsøkere ved generalkonsulatet i Murmansk, gjør at Norge kan oppfattes som et lite gjestmildt land som ikke ønsker handel og samkvem.

Norge kan ta bort selvpålagte restriksjoner for utstedelse av visum uten at dette kommer i konflikt med Schengen-regelverket. I tillegg bør Norge innta en langt mer offensiv holdning i arbeidet med visumlettelser mellom Schengen og Russland. Vi kan redusere saksbehandlingstiden for visumsøknader fra dagens selvpålagte to uker til tre–fem dager. Vi kan redusere ventetiden for multivisum fra fire–seks uker til 14 dager. Generalkonsulatet i Murmansk bør forstå at de som søker visum, er lovlydige, normale reisende. Vi kan endre selvpålagte regler om helt nøyaktig ut- og innreisedato ved å innføre en fleksibilitet på et par dager. Forsinkelse i flytrafikken er i dag nok til å sette en som skal over grensen, i en veldig vanskelig klemme.

Vi kan fjerne kravet om invitasjon. Har visumsøkeren forsikring, økonomiske midler og rent rulleblad, må og bør personen kunne få visum til Norge. Vi kan tillate at russere som enkeltpersoner eller som gruppe kan få innreisevisum til norske flyplasser. Vi kan fjerne visumgebyrer for større grupper. Dette vil styrke norsk infrastruktur.

Vi kan også etablere et UDI-kontor i Kirkenes, som har som oppgave å samarbeide med regionale aktører og generalkonsulatet i Murmansk. Det vil derfor være ønskelig å lette disse restriksjonene. Det vil også være ønskelig med etablering av russiske selskaper i Norge og stimulerende tiltak til dette, og videre tilrettelegge for etablering av norske bedrifter i Russland, slik at Norge i praksis har et høyere ambisjonsnivå enn hva vi har hatt til nå. Noe av det som burde være innlysende i så måte, er å foreta en gjennomgang av statuttene for investeringsfondet for Nordvest-Russland, slik at fondet blir en pådriver for etablering av ulik type industri i området – på begge sider av grensen. Derfor burde forvaltningen av fondet bli flyttet fra Oslo til Kirkenes, slik at ringvirkningene av fondet skjer der det faktisk naturlig hører hjemme.

Det må også, slik jeg ser det, komme en fullstendig gjennomgang av hvordan toll- og avgiftssystemet for folk flest og næringslivet fungerer ved grensepassering, og da slik at regelverket også her tilrettelegger for økt handel og samkvem og at det ikke er, slik mange opplever i dag, direkte hindrende for økt handel og samkvem.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:11:31]: Jeg vil først få takke representanten Fredriksen for å ta opp dette viktige temaet. Jeg vil også takke for at han i sitt innlegg hadde mange spennende tanker og ideer om grensepassering helt inn på det praktiske nivå. Jeg har merket meg dem, og jeg vil følge dem opp utover det svarinnlegget jeg nå gir.

Ett av hovedpoengene i nordområdestrategien er tiltak for å øke samarbeidet med Russland, og, som det heter i strategien, «å gjøre det så enkelt og omkostningsfritt som mulig å styrke forbindelsene med Russland på alle plan». Regjeringen har annonsert flere tiltak for å bidra til dette. I denne interpellasjonen vil jeg redegjøre for noe av det som er gjort siden vi la fram nordområdestrategien i Tromsø 1. desember 2006, og hva vi akter å arbeide med av tiltak i tiden framover.

La meg først si at jeg er enig i at økt samhandel mellom Norge og Russland i nord vil ha stor betydning for befolkningen i nordområdet og i grenseområdet – for hele nordområdesatsingen og vårt forhold til Russland. Og som jeg tidligere har sagt, dette er også en del av vår europapolitikk. Den økonomiske utviklingen vi har vært vitne til i Russland de siste årene, gir store muligheter for nordnorsk næringsliv – muligheter som mange allerede har sett og benyttet, men det er fortsatt mye som kan gjøres. Likevel ser vi nå et bredere engasjement fra flere deler av næringslivet, og det er noe vi ønsker velkommen og ønsker mer av. Energi er viktig, og mulige felt i Barentshavet er viktig, men våre ambisjoner må gå dypere og bredere.

Så til de konkrete spørsmål om grensepasseringer over vårt eneste passeringspunkt med Russland, Storskog. Her er jeg opptatt av å se flere ting i sammenheng. Vi er alle enige om målet: det skal være så få hindringer som mulig for trafikken over grensen.

Som vi alle vet, har det de siste 15–20 årene vært en eksplosjonsartet økning i trafikken over denne grensen. Før Sovjetunionenes oppløsning hadde man et antall grensepasseringer på kun et par–tre tusen i året, mens trafikken økte til over 80 000 grensepasseringer begge veier i 1992, ytterligere økning til 131 000 i 1999, og antallet var 106 000 i 2006 – omtrent det samme som i 2005. Økningen har gitt store utfordringer for alle norske etater som er involvert; utenrikstjenesten, politiet, tollvesenet, utlendingsmyndighetene og andre.

Det norske myndigheter enklest kan gjøre noe med, er tiltak som letter grensepasseringen for russiske borgere inn til Norge. Vi må se på hele kjeden fra visumsøknaden innleveres på generalkonsulatet i Murmansk, til den reisende har passert bommen ved Storskog, som representanten Fredriksen også var inne på.

Ett tiltak som allerede er iverksatt, er at behandlingstiden for visumsøknader til Norge ved generalkonsulatet fra 1. februar er blitt redusert til det halve: fra ti til fem arbeidsdager. Vi har klart å få dette til selv om arbeidspresset på grunn av den store trafikken er stort, og selv om nye rutiner for visumbehandling er innført. Dette tiltaket er en betydelig forbedring. Jeg vil gjerne få gi honnør fra denne talerstol til dem som jobber ved generalkonsulatet for den innsatsen de gjør i denne sammenheng.

Den nye visumavtalen framforhandlet mellom Norge og Russland vil forhåpentligvis tre i kraft før sommeren. Dette vil forenkle visumprosedyrene for mange grupper reisende nordmenn og russere. Det vil også gi større muligheter for flerreisevisum for en lengre periode, både til Russland og til Norge.

Arbeidet er også i gang med å forberede ombygging av grensestasjonen på Storskog for å gjøre den mer publikumsvennlig.

Nordområdestrategien viser til at det er oppnådd enighet med Russland om å utvide åpningstidene ved denne grensestasjonen. Fra vår side vil vi være klare til å iverksette dette tiltaket i løpet av første halvår i år, slik at stasjonen vil være åpen fra klokken seks om morgenen til klokken elleve om kvelden. Dette er et tiltak som er kommet i stand bl.a. etter uttrykt ønske fra næringslivshold i Finnmark.

Ett av spørsmålene som tas opp med myndighetene, er rutinene på Storskog når russiske reisende med visum til Norge passerer. Det hevdes at disse møter strengere krav til dokumentasjon enn det som er vanlig om han eller hun flyr til Norge, eller krysser grensen fra Russland til Finland. Jeg har tatt opp denne saken med utlendingsmyndighetene, som i samarbeid med politiet vil se nærmere på saken, med sikte på å få til så smidige prosedyrer som mulig. Jeg kan love at jeg vil følge opp det som disse myndighetene nå er i gang med. Samtidig vil vi legge vekt på å overholde de forpliktelsene vi har, siden dette er yttergrense for Schengen-området. I så måte tror jeg det er en interessant, men krevende diskusjon, med altfor mange ensidige norske tiltak i det som er et ansvar Norge har i forhold til andre land. Men jeg har tro på at vi gjennom en del konkrete tiltak – noen er allerede nevnt – skal få grensepasseringen til å gå smidigere. Det skal ikke være vanskeligere – for å si det slik – for en russisk reisende å møte norske myndigheter på Storskog enn på Gardermoen. Tiltak som kortere behandlingstid, ny visumavtale, utvidet åpningstid, ombygging av grensestasjonen – ja, det gjelder bl.a. å fjerne de sorte sotede rutene – og smidigere grensepassering vil gjøre det enklere og mindre tidkrevende, særlig for dem som krysser grensen ofte. Møtet med Norge skal kjennetegnes av imøtekommenhet og gjestfrihet. Så får vi se om vi også kan sette opp et skilt som sier det samme.

Interpellanten tar også opp spørsmålet om arbeidstillatelse i Norge. Jeg antar at han har russiske arbeidstakere i tankene. Dette er et spørsmål som ofte også er reist fra næringslivets side, i lys av stor mangel på arbeidskraft mange steder i landsdelen. Her er det flere forhold som spiller inn, og de berører arbeids- og inkluderingsministerens ansvarsområde. For det første: Brukes de ordningene som allerede finnes, fullt ut? Og for det andre: Finnes det begrensninger i lover og regelverk som vi kan og bør gjøre noe med? Det finnes ordninger der faglærte arbeidssøkere utenfor EØS-området faktisk kan søke om såkalt jobbsøkervisum – reise til Norge, søke jobb her og så søke arbeidstillatelse mens de er i Norge, dersom de får jobb. Det er ikke krav om at arbeidsgivere må dokumentere at det ikke er norsk arbeidskraft å oppdrive før de kan ansette den utenlandske søkeren. Denne ordningen, som naturligvis også gjelder russiske søkere, er lite brukt. Det kan gjøres en jobb både fra myndighetssiden og fra næringslivets organisasjoner for å gjøre ordningen bedre kjent. Jeg er åpen for en dialog med næringslivet om disse spørsmålene, der vi gjennomgår hvilke behov næringslivet har, hvilke hindringer de møter, og hva som kan gjøres for å utnytte eksisterende ordninger bedre.

Nordområdestrategien slår fast at grenseoverskridende næringssamarbeid i nord er et prioritert felt. Gjennom satsing på kunnskap, innovasjon og bedriftsutvikling vil Regjeringen legge til rette for økt økonomisk samhandel mellom Norge og Russland. I tillegg til de konkrete og praktiske tiltakene jeg har nevnt, har Regjeringen tatt noen grep på det næringspolitiske området for å fremme samarbeidet. La meg nevne følgende: For å styrke norske investeringer i Russland trapper Regjeringen gjennom Innovasjon Norge opp virksomheten rettet mot Nordvest-Russland. Dette gjøres ved regionkontoret i Vadsø, det nyetablerte kontoret i Kirkenes og gjennom representasjon på generalkonsulatet i Murmansk siden august 2006. SIVA arbeider med å etablere innovasjonssentre i Murmansk og Arkhangelsk, som skal fremme økonomisk samhandel og norsk næringslivs mulighet til å posisjonere seg i regionen. Dette er verdifulle bidrag som skal styrke de økonomiske forbindelsene mellom landene. I budsjettet for i år er det satt av 5 mill. kr til videreutvikling av SIVAs engasjement i Nordvest-Russland.

Som en del av satsingen på økt norsk-russisk næringslivssamarbeid som drivkraft for utviklingen i nordområdene har Regjeringen foreslått å fremme forslag om opprettelse av en økonomisk og industriell samarbeidssone i grenseområdene. Nordområdestrategien redegjør for at Regjeringen arbeider med et forslag om en slik sone, med sikte på å presentere det for russiske myndigheter i løpet av våren. Vi er godt i gang med dette arbeidet, og et forslag vil bli lagt fram innen kort tid. Ideen om et tett landbasert samarbeid mellom Norge og Russland for å fremme økonomisk samkvem på begge sider av grensen, spesielt for å betjene framtidig petroleumsvirksomhet i Barentshavet, er god. Selv om det er for tidlig å gå inn på detaljer rundt dette, vil jeg understreke at prinsippene for en slik sone er at den skal bygge på norsk regelverk på norsk territorium og russisk regelverk på russisk side.

Interpellanten nevner at det er utfordringer knyttet til russisk næringsetablering i Norge. Det er riktig at russiske etableringer og investeringer til nå har hatt et begrenset omfang her. Kontakten mellom norsk og russisk næringsliv har derimot økt betydelig, og Innovasjon Norges kontorer i utlandet mottar ofte henvendelser fra russiske selskaper som ønsker informasjon og bistand. Ofte gjelder dette russiske selskaper som vil søke om prosjektstøtte fra det norske virkemiddelapparatet i Russland. Jeg tror at økt kommunikasjon, tettere samarbeid og nettverksbygging mellom norske og russiske næringslivsaktører vil danne et grunnlag for økt norsk-russisk næringssamarbeid i grenseområdene.

Så har vi prosessen med russisk medlemskap i WTO. Dette er en lang og vanskelig prosess, men her er det gjort framskritt. En bilateral protokoll ble inngått med USA i november i fjor, og med Norge allerede i 2005. Fortsatt gjenstår mye arbeid, men jeg tror at når prosessen er gjennomført, vil det være et viktig skritt for å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Russland. Inngåelse av en frihandelsavtale mellom EFTA og Russland er et annet tiltak som vil kunne styrke samhandelen. Så snart Russland blir medlem av WTO, vil arbeidet med å forhandle fram en slik avtale bli prioritert høyt fra vår side.

La meg til slutt si noen ord om veisambandet. Her har det skjedd mye det siste året, særlig på russisk side. Utenriksdepartementet bevilget i 2006 midler til fortsatt utbygging av veien Nikel–Priretsjnyj. Dette er en sikker omkjøringsvei for hovedforbindelsen mellom Storskog og Murmansk over Petsjenga, som av og til må stenges i uvær, og der det også er en del militære restriksjoner. Det er også bevilget midler til trafikksikkerhetstiltak på russisk side. Den nye broen over Kolafjorden i Murmansk by, som russerne åpnet for trafikk i fjor, og som er finansiert fullt ut av russerne selv, gir kortere og bedre innfart til Murmansk for trafikk fra Norge. Dette har bidratt til bedre framkommelighet og sikkerhet for trafikk mellom våre land.

Det er også ønske om utbedringer både på E6 og på E105 på norsk side av grensen. Dette vurderes av Samferdselsdepartementet i forbindelse med stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan 2010–2019. Fra vår side vil føringene i nordområdestrategien være en viktig del av arbeidet med Nasjonal transportplan. Stortingets ventede behandling av denne meldingen våren 2009 vil gi de endelige prioriteringene.

Jeg håper dette innlegget har vist at Regjeringen tar arbeidet med å styrke samarbeidet i nord på alvor. Mye er gjort, mye gjøres fortsatt, og interpellanten har kommet med mange nyttige innspill i så henseende.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [10:21:57]: Tusen takk til utenriksministeren.

Det var mange interessante ting og detaljer som kom fram. Det jeg synes det ble hoppet litt bukk over, er om vi skal fortsette den tradisjonen vi har hatt relatert til invitasjon. Jeg tror det er på høy tid at vi begynner å behandle russere som et nabofolk. Er det i framtiden nødvendig at man skal ha andre krav enn at en person har økonomiske midler og rent rulleblad for å kunne få visum? Må man også dra med seg en invitasjonsbit? For den er selvpålagt.

Om det i framtiden opprettes en pomorsone, som det heter, eller ikke, vil de fleste av de momenter som jeg har beskrevet som problematiske vedrørende grensepassering, være der uansett om man får denne sonen eller ikke. Det er også slik at Russland som sådan, relatert til vei, har investert utrolig mye mer enn hva vi har, selv om Norge også her har bidratt på russisk side. Men det jeg først og fremst tok for meg, var hva vi kunne gjøre på norsk side relatert til vei, for det at Norge har vært en viktig giver og har ytt bistand når det gjelder russiske veiprosjekt, er helt sant. Det har vi vært.

Jeg vil også framheve hva jeg opplever som viktig; nettopp det at Norge står for en ensidig nedbygging. Skal vi fortsette den tradisjonen vi har hatt og si at vi ikke kan bygge ned nå på norsk side før man eventuelt har gjort det samme i Russland, tror jeg dette vil bli en veldig lang vei mot mål. Den eneste måten vi kan gå foran på og være et godt eksempel som et vestlig demokratisk land, er at vi tar et initiativ i saken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:24:42]: La meg først bare gjenta at representanten Fredriksen i sitt innlegg tok opp en lang rekke forhold som jeg synes var verdifulle. Når jeg får det skriftlige utkastet av innleggene, ønsker jeg å gå gjennom alle punktene og se status på det. Jeg tror mitt innlegg dekket en del, men jeg vil se om det var ting det ikke dekket, og så vil jeg gjerne få komme tilbake til representanten med status for dem. Jeg setter pris på at det her i salen er så detaljert fokus på disse ordningene, for dette betyr mye for både enkeltpersoner og virksomheter.

Jeg er helt enig i det representanten legger vekt på; at man behandler russere som et vanlig folk, og at det er det Norge vil stå for, det er det vi ønsker å vise over tid. Representanten nevnte dette med stabilitet og forutsigbarhet. Nettopp det ønsker vi skal være kjennetegn. Han har rett i at sone eller ikke så blir det utfordringer med å passere disse grensene, så vi er nødt til å fokusere på det. Jeg står ved at det skal være enklest mulig å komme over denne grensen. Det er ikke slik i Norge i dag – jeg sier i dag – at vi bruker grensepasseringene som en reguleringsmekanisme for å skape en tilstrekkelig høy terskel fordi vi ikke ønsker mer samkvem.

Samtidig vil jeg likevel mane til en viss refleksjon rundt dette med ensidig nedbygging. Det er riktig, som representanten sier, at vi, fordi vi har et land av vår størrelse og med våre tette kontakter, har enklere for å gjøre tiltak fort, og at det på russisk side er mer krevende. Hvis vi nå får fjernet de sotede rutene – iallfall noen av dem – så er det et viktig signal. Å gjøre det hyggeligere å passere grensen er et viktig signal. Men jeg må si at det er jo ikke alltid en fest å reise andre veien – for å si det forsiktig – og det er viktig å engasjere russerne i mest mulig gjensidighet. Vi som står ved grensestasjonen andre veien, ser at det også skjer endringer på russisk side – det gjør det faktisk – men jeg tror det er en del av den gjensidigheten vi har mellom Norge og Russland som der har utslag.

Jeg vil også legge vekt på at jeg tror det er viktig for Norges omdømme i Europa og som Schengen-medlem at vi håndterer dette grenseforholdet til Russland på en veldig skikkelig, forutsigbar og regelbasert måte. Men vi kan jo der også være et eksempel ved å vise at vi gjør lettelser fordi vi mener at grunnlaget nå er lagt for å gjøre lettelser. Fordi vi er omtrent det eneste landet – det er vi og Finland – som har den type grense med Russland, så er det viktig at vi viser dette som en del av den nordlige dimensjonen, og bl.a. har tett kontakt med Finland.

I mitt møte med grenserepresentanter i Kirkenes i begynnelsen av januar ble jeg forsikret om at noen av de sotede glassene skulle bort. Samtidig ble det også argumentert for at det var en politifaglig begrunnelse for at man faktisk hadde muligheter til å se på folk på andre siden. Jeg er opptatt av å finne den riktige balansen, slik at vi også kan forsikre folk på norsk side om at dette skjer på en regulert og ordentlig måte. Men som sagt: Malen skal være at det er enklest mulig og mest mulig forutsigbart.

Olav Akselsen (A) [10:28:02]: (komiteens leder): Potensialet for samarbeid med vårt største naboland er stort, og det må utnyttast i mykje større grad enn i dag. Dette gjeld for land generelt, men det gjeld sjølvsagt særleg der me har felles grense. Der kan ein skapa aktivitet som igjen er med og bidreg til utvikling, skapar jobbar og betre velferd på begge sidene av grensa.

Frå gammalt av er det eit ordtak som seier at vennskap gjev kjennskap. Eg trur at det er viktig å få til integrering, og at ein på den måten bidreg til avspenning. Eg trur at når folk er gjensidig avhengige av kvarandre, har dei mykje lettare for å løysa felles problem enn dersom dei sit på kvar si side og eventuelt ser over eit høgt gjerde, slik det var for ikkje svært mange år sidan.

Etter mitt syn må det vera eit mål at aktiviteten over grensa vår i nordaust til vår største nabo blir like lett som aktiviteten over grensa til våre andre naboar, som Sverige, Finland og Danmark. I dag kan dette verka heilt urealistisk, men dersom me ser på Europas historie dei siste 15 åra, har det faktisk skjedd svært mykje urealistisk òg der. Kven hadde trudd at jernteppet som gjekk gjennom Europa, skulle bli erstatta med integrasjon? Der det før var ei hermetisk lukka grense, er det i dag inga grense i det heile. Kven hadde trudd at dei tidlegare warszawapaktlanda skulle bli fullt integrerte i EU og medlemer i NATO? På eit generelt grunnlag vil eg seia at det er viktig no at me unngår å byggja opp ei ny grense og at Europa på nytt blir delt – denne gongen lenger aust. Derfor må me jobba for størst mogleg openheit og færrast mogleg hindringar mellom EU/EØS og landa aust for oss. Russland og Ukraina må få ei moglegheit til å bli integrerte i Europa og ikkje bli møtte med unødvendige hindringar.

Historisk har det vore tette band over den norsk-russiske grensa. Pomorhandelen var viktig for begge landa og bidrog til utvikling. No har me på nytt ei moglegheit til å utnytta det potensialet som ligg for ei større samhandling i dette området. Derfor må me i fellesskap bidra til at det som var ei lukka grensa under sovjetisk tid, blir ein parentes i historia. Målet må vera å gjera hindringane så få som mogleg og bidra til eit normalt samarbeid på så mange område som mogleg.

Det er positivt at det no på nytt blir fokusert på denne utfordringa. Dersom det er slik som interpellanten hevdar, at det finst mange nasjonale avgrensingar, meiner eg me må ha som ambisjon å fjerna desse. Slik eg opplever utanriksministeren, er han òg positiv til denne innfallsvinkelen. Dersom det er slik at me med praktiske endringar f.eks. av grensestasjonar eller andre ting kan hjelpa til for å integrera folket på dei to sidene av grensa betre, må det gjerast så fort som mogleg.

Likevel trur eg me må vera ærlege på at det ikkje berre er opp til Noreg aleine å løysa desse problema. Me er medlem av Schengen, og det trur eg nok kan påverka handlingsrommet vårt. Eg kunne tenkja meg å spørja utanriksministeren om kor stort handlingsrom me eigentleg har. Kor sjølvstendig politikk kan me ha? Er det f.eks. slik at me kan gjera unntak når det gjeld reglane for gebyr knytte til Schengen-visum, eller på andre måtar gjera det billigare og enklare for russarar å besøka Noreg?

Men det er òg mitt klare inntrykk at det finst utfordringar på russisk side. Eg har ved ulike anledningar hatt samtalar med norske næringslivsleiarar som opererer i Russland, og dei gjev uttrykk for at det er ein god del problem. Eg trur det er viktig at me i Noreg nyttar politiske samtalar med russiske kollegaer til å ta opp slike ting. I ein slik samanheng kan det òg vera mogleg å få til ein dialog som gjer at ein i fellesskap kan redusera ulike hindringar.

Heilt avslutningsvis: Russland er ein stadig viktigare marknad på grunn av sin økonomi. Men òg den russiske befolkninga blir stadig rikare, og ikkje minst som turistar vil dei reisa meir. Det er viktig at Noreg blir eit positivt og godt turistland for russarar som ønskjer å koma hit.

Morten Høglund (FrP) [10:33:27]: Jeg vil også, i likhet med utenrikskomiteens leder, understreke den politiske dimensjonen som ligger i dette, og det historiske i at Russland nå er integrert i Europa på en helt annen måte enn det man opplevde for noen år tilbake.

Jeg vil også gi ros til interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. Selv om vi snakker om en grensestasjon, er det symbol på noe mye mer. Vi er fra vår side svært tilfreds med den måten utenriksministeren imøtekom dette på. Han peker på en rekke prosesser som er på gang, og en del som han vil ta tak i. Vi imøteser nå resultater av disse prosessene og ser fremover mot at mange av de spørsmålene som i dag ses på som problematiske utfordringer, finner sin løsning, og at man bidrar til en økende fleksibilitet og smidighet.

Schengen og Schengen-regelverket har vært nevnt. Representanten Akselsen stilte noen viktige spørsmål i forhold til hvilken grad av fleksibilitet vi har. Men vi må også når vi sitter ved Schengen-bordet sammen med de andre Schengen-landene, ta aktivt del i utformingen av regelverket og spille inn de hensyn og de interesser vi har. Det kan f.eks. her nettopp gå på gebyrer, på visum og slike ting. Dette er spørsmål som ikke bare har blitt reist i forhold til Russland. Også f.eks. i forhold til både Ukraina og Hviterussland er dette viktige spørsmål.

Ellers er jeg veldig glad for at utenriksministeren pekte på det handelsmessige, og at man når Russland forhåpentligvis nå ganske snarlig blir fullt medlem av WTO, vil ta opp tråden og forfølge en frihandelsavtale mellom EFTA og Russland, som jeg tror vil være svært gunstig og svært viktig for Norge.

Ivar Kristiansen (H) [10:35:52]: Utenrikskomiteens leder sier at det må være en målsetting at det skal være like enkelt å passere russlandsgrensen som det i dag er å passere grensen til Sverige og Finland. Det tror jeg vi alle sammen må ha som en helt klar målsetting. Men så sier han samtidig at dette er ikke bare opp til Norge alene. Det har han selvfølgelig helt rett i, samtidig som utenriksministeren slår fast det kjente faktum at det er ikke alltid like morsomt eller enkelt å reise andre veien. Det har han åpenbart helt rett i.

På den annen side er dette en større utfordring for oss enn det er for noen andre. Jeg tror det er all grunn til også å stille spørsmålet i denne debatten: Er det sånn at andre land lykkes bedre i sitt hopehav, sin samhandling, med Russland enn hva Norge gjør, som har den strategiske muligheten og de strategiske utfordringene som vi faktisk har når vi slår ring om begrepet «nordområdepolitikk»? Jeg tror at det på mange måter er et faktum at andre land har lyktes bedre. I ærbødighetens navn må vi bare slå fast at de siste par års utvikling har gitt en del tilbakeslag som gjør at vi er nødt til å stille oss selv spørsmålet: Hvorfor er ikke kommunikasjonen, samhandlingen, bedre enn den faktisk er? Det er nok å nevne som eksempler boikott som har rammet norsk fiskerinæring, og tilbakeslaget som har rammet samarbeidet innenfor utvikling av offshore. Vi har sett at i forbindelse med oppryddingsprosjekter – AMEC-prosjekter – har offisielle tjenestemenn fra Norge blitt stoppet og sendt tilbake igjen.

Vi har noen eksempler som gjør at vi er nødt til å stille oss selv kompliserte spørsmål. Og det har interpellanten faktisk gjort i dag. Jeg synes at selv om interpellanten går svært langt i sin dom, er det all grunn til å stoppe opp og stille spørsmålet: Hvorfor har vi den utviklingen som vi har i dag, med at det går så smått med å åpne grensen i et litt raskere tempo enn det vi gjør? Selv om vi ser at antallet russere som kommer hit med visum, er økende, er det faktisk først og fremst i vår interesse at vi lykkes bedre på dette området. Russland er, og kommer i større grad til å bli, en økonomisk stormakt, en energipolitisk stormakt, selv om vi i dag ser at vi har en gedigen velferdskløft mellom Norge på den ene siden, som verdens kanskje rikeste land, og Russland, som har et fattigdomsbegrep hengende over seg innenfor disse geografiske områdene. Jeg tror at man ennå innenfor forvaltningen – og det er også et snev av tendens til det innenfor norsk politikk – ser på denne regionen som en slags lokalpolitisk greie. Det må man slutte med hvis vi skal komme noen steg videre.

Jeg tror at den tilnærming som vi har til disse utfordringene, er veldig bra. Det skal ikke så veldig mye fantasi til for å se for seg at denne regionen om få år kan bli Europas aller, aller største anleggsområde. Da er det at vi må berede grunnen, som både interpellanten og utenriksministeren har vært inne på.

Det er først og fremst i vår interesse at vi lykkes. Vi har en felles forvaltning av ressurser. Vi har noen miljøpolitiske utfordringer som ikke kjenner sitt sidestykke noe sted i verden rett og slett, i vårt naboskap her oppe. Vi har, som interpellanten har vært inne på, også en del andre utfordringer som går på myndighetsutøvelse, og som berører de sikkerhetspolitiske grep. Derfor er det viktig at man i sin videre tilnærming også har kurs for hva vårt virkemiddelapparat innenlands og utenriks kan bidra med. Utenriksministeren har nevnt SIVA. Jeg tror at det også er på høy tid å se på om ikke Innovasjon Norge skal få en mer aktiv hånd på rattet – om ikke den jobbingen som gjøres med satsing i Sentral-Europa, nå rett og slett i større grad må flyttes nord- og vestover. Innovasjon Norges hovedkontor i Praha er muligens nå så godt oppe og går at man kan vende blikket litt mer mot nord og vest. Derfor er det viktig at utenriksministeren fortsatt i sin positive tilnærming til interpellasjonen har «hands on» i disse saker.

Ågot Valle (SV) [10:41:17]: Åpnere grense mellom Storskog og Boris Gleb handler om grenseløst samarbeid og å knytte bånd fra folk til folk, kultursamarbeid. Det handler om å løse svære miljøutfordringer og få fart på utvikling innenfor næring, utdanning og forskning.

En debatt om åpen grense mellom Norge og Russland er historisk for oss i SV. Partiet oppstod som en protest mot et absurd atomkappløp og kald krig, ikke minst i nord. Nå rydder vi opp, nå knytter vi bånd. I grenseområdene er næringsutvikling og folk til folk-samarbeid, kultur, miljø og sikkerhet sammenvevd. Derfor har Regjeringa en bred rød-grønn nordområdestrategi, ikke en tynnere markedsblå innfallsvinkel.

SV vedtok en tiårig Nord-Norge-strategi i 2005, der internasjonalt samarbeid og åpen grense mot Russland er viktige punkter. Denne ambisjonen er fulgt opp både i Soria Moria-erklæringa og i strategien for nordområdene som Regjeringa la fram før jul.

De siste 15 åra har det skjedd mye. Antallet grensesperringer over Storskog og Borisgleb er tidoblet, til over 100 000 pr. år. Vegene er utbedret, og Norge har brukt 22 mill. kr til å bygge grensestasjonen på russisk side. Det jobber nå over 1 000 mennesker i norske bedrifter etablert i Russland. Det er bygd 80 bedrifter i 14 ulike bransjer. Dette går også begge veger. Bare i havna i Kirkenes jobber 300 med russlandshandel. Vegene er forbedret mellom Kirkenes og Murmansk, men det må gjøres mer både på kort og på lang sikt. Som utenriksministeren sa, er det gjort mye, og det vil bli gjort mye mer. For det er opplagt at det må gjøres noe, både med flaskehalsen grensesperringene og visumreglene, som skaper vanskeligheter. Vi får mange reaksjoner på at framskaffelse av visum, spesielt arbeidsvisum, kan være tungt og tidkrevende, enten det skyldes reglene eller praktiseringa. Vi får meldinger om at russiske fagfolk og arbeidsfolk med behov for visum, ikke får behandlet sine søknader raskt nok, eller at de får avslag, og at det er for vanskelig å komme til Norge.

Nordlys skrev f.eks. nylig om en russisk innleder som var invitert til konferansen Arctic Frontiers i Tromsø. Han fikk ikke komme fordi han hadde vært for mange dager i Norge i løpet av det siste året. Derfor er det arbeidet som nå gjøres, viktig, og det er bra at den nye visumavtalen åpnes for flerreisevisum.

Pomorhandelen kan få sin renessanse. På russisk side er det markeder i vekst og en stadig mer kjøpekraftig befolkning, og nordvest vil bety stadig mer for utskipning og innførsel av varer til det enorme russiske området. Murmansk fylke har mer enn ti ganger Finnmarks innbyggertall. Økonomien er i sterk vekst, og parallelt med skrikende nød er det også en overklasse og en middelklasse som ser vestover. Nøden må det gjøres noe med, og det er også en del av den rød-grønne nordområdepolitikken å bidra til helsemessig og sosial utvikling. Her er det opplagt et marked der det er muligheter for mye mer turisme, også fra Russland til Norge.

Det er mange utfordringer. SV vil spesielt framheve satsing på miljøvennlig infrastruktur, økonomisk samarbeid for å rydde opp i miljøet og satsing på fornybar energi. For å få til økt grensehandel og økonomisk samkvem er det viktig å satse på infrastruktur, og da miljøvennlig infrastruktur.

Regjeringa vil fortsette arbeidet med å rydde opp i «atomkirkegården». Det må fortsatt legges press på russerne for å gjøre noe med de enorme, sure utslippene på Nikel. Finnmark har det største potensialet for vindkraft i hele Nord-Europa, og ved Hammerfest har man bygd verdens første tidevannskraftverk. Samtidig er kraftnettet i Finnmark en eneste stor flaskehals. Det må da være et mål å få bygd ut nettet både i fylket og mot Kola. Målet må på sikt være å få faset ut Kola atomkraftverk. Det er altså mange muligheter i nord i tillegg til olje og gass.

Samhandel skjer mellom mennesker. Derfor er folk til folk-samarbeid en sentral del i nordområdestrategien. Målet må være fri flyt av kunst- og kulturuttrykk over grensa, samarbeid mellom kunstnere og kulturarbeidere og barn og unge. Kommunikasjon og forståelse skaper utvikling på begge sider av grensa. Det skaper møteplasser og grobunn for samarbeid på andre samfunnsområder.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:46:49]: La meg starte med å støtte interpellanten i hans engasjement for å konkretisere nordområdepolitikken og videreutvikle det grenseregionale samarbeidet mellom Norge og Russland. Jeg vil også si meg glad for utenriksministerens konstruktive tilnærming til interpellasjonen.

Interpellasjonen fokuserer på konkrete utfordringer i grensesamarbeidet mellom de to land. Det er imidlertid viktig å forstå disse utfordringene i lys av det større politiske bildet i Vest-Europas møte med Russland. De storpolitiske hensyn virker inn på samarbeidsklimaet og viljen til å finne praktiske løsninger som kan lette samkvemmet mellom folkene i grenseregionene. Et lite land som Norge – med felles grense med Russland – har interesse av å beholde et godt forhold uavhengig av det storpolitiske klimaet mellom Vest-Europa og Russland.

De sikkerhetspolitiske vurderingene har tradisjonelt hatt stor betydning for norsk russlandspolitikk. Selv om vi i øyeblikket opplever en økende selvbevissthet i Russland om deres rolle og muligheter, skal ikke denne nasjonaliseringen av russisk politikk og styre forhindre oss i å lete etter konkrete, praktiske løsninger på utfordringene i det grenseregionale forholdet til landet. Det er nettopp i denne situasjonen at kontakten og samarbeidet må bygges på flere områder. De sikkerhetspolitiske perspektivene må balanseres mot behovet for folk til folk-samarbeid, næringsutvikling, kompetansebygging og -utveksling, et godt miljøsamarbeid, bedrede forhold innen helse og velferd og tilrettelegging for urfolkenes kontakt og utvikling.

Jeg legger merke til at det skjer en økende sentralisering i russisk politikk. Makten samles hos presidenten i et forsøk på å få bedre kontroll og mer effektiv styring. Konkret betyr det at beslutningsmyndighet flyttes fra regionene på Kola til Moskva. Det betyr mindre fleksibilitet og lengre tid på beslutninger, kanskje også mindre lydhørhet for lokale og regionale behov.

Men også i Norge må vi vurdere kritisk om vår politikk og våre systemer byråkratiserer og hindrer det grenseregionale samarbeidet. Det gjelder mulighetene for visum til Norge, russernes tilgjengelighet til norske myndigheter, Schengen-avtalens bestemmelser om grensekontroll osv. Og det gjelder vår vilje til å legge til rette for økt næringssamarbeid. Jeg er kjent med ønskene om å bruke Varangerfjorden som omlastingssted for fisk og olje, og at det trekker ut med svar fra norske myndigheter.

Jeg mener Norge har interesse av å finne praktiske løsninger i forhold til Russland. Skal vi lykkes, blir det viktig å bygge direkte kontakt med den russiske presidentmakt for å skape en felles forståelse for mulighetene og utfordringene i denne regionen. Den dialogen må omfatte mer enn bare fisk, energi og olje. Målet må være å bygge ut et bredere næringssamarbeid ut fra regionenes muligheter og behov. Jeg ser også behov for en sterkere dialog med russerne rundt klimaendringer og klimatilpasning i nord, en sterkere fokusering på bærekraftig forvaltning av naturen og redusert forurensning, bl.a. fra Nikel. Et større næringssamarbeid vil kreve smidigere ordninger for grensepassering og øke mulighetene for større samarbeid om kultur, urfolk, helse og velferd.

Jeg tror ikke det mangler økonomiske ressurser for en spennende utvikling i Barentsregionen. Vi trenger å fokusere mer på det juridiske rammeverk for å lette kontakten og gjøre investeringer forutsigbare, og vi trenger økt politisk vilje til praktiske løsninger for å videreutvikle regionen. Det kan vi få til gjennom en konstruktiv dialog med Russland om en felles forpliktende visjon for denne regionen. For å få det til må vi også skape informerte og innsiktsfulle alliansepartnere i Norden, i EU og i USA. I den forbindelse vil jeg nevne konferansen om EUs nordlige dimensjon som en del norske parlamentarikere deltok på i Brussel i forrige uke. Det er helt åpenbart blitt en ny giv i arbeidet med EUs nordlige dimensjon etter at EU og Russlands, Norges og Islands regjeringer ble enige om en felles erklæring om det videre samarbeidet i november i fjor. Denne nye giv gir seg også uttrykk i et økt engasjement blant parlamentarikerne. Jeg vil understreke betydningen av at også denne kontakten brukes til å utvikle vår dialog med Russland, og til å dra inn i denne dialogen informerte og innsiktsfulle partnere, som vi har i de andre nordiske land, som vi har gjennom EUs fornyede og forsterkede engasjement nordover, og som vi også har i det arktiske samarbeidet, der både USA og Canada er med i dialogen. Jeg tror det er mye å hente gjennom å spille også på disse parlamentariske organer i samarbeidet.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:52:14]: La meg innledningsvis få rette en takk til interpellanten Jan-Henrik Fredriksen, som tar opp dette viktige temaet. Jeg vil også få rette en takk til utenriksministeren, som gir en grundig redegjørelse om de utfordringene vi står overfor. La meg også få understreke at det er viktig at vi gir våre russiske venner i nord samme behandling ved grensepassering som vi gir andre i andre deler av landet.

Når det er sagt, må vi med glede få lov til å konstatere at det har skjedd en positiv utvikling i nord. I Sovjet-tiden hadde vi en grensepassering på 2 000–3 000 mennesker pr. år, mot nesten 107 000 i 2006. Det borger for at det er i ferd med å etableres en god kontakt mellom våre to land. Jeg merket meg utenriksministerens vilje til å styrke tiltak for å lette grensepasseringene i tiden som kommer.

Det er vel kanskje ikke så godt kjent at vi har en grenseavtale mellom Norge og Russland av 1948, med underliggende protokoller. Den gjelder fortsatt. Den må holdes i hevd og brukes med den samme kløkt, smidighet og sensitivitet som våre grensekontrollører og grensekommissæren i Kirkenes har utvist til nå. Like gyldig og bindende er den som vår Schengen-avtale, men ikke like kjent.

Det er godt å konstatere at det fortsatt fokuseres sterkt på at vi skal legge til rette for bedre samhandling mellom våre to land. Et folk til folk-samarbeid og en aktiv distriktspolitikk i nord er viktige bidrag fra norsk side for å kunne skape tillit mellom aktørene på de mange felt. Det er avgjørende for oss og gir oss et komparativt fortrinn og et forsprang sammenlignet med en del andre aktører.

Vi konstaterer at i nord har vi økt petroleumsaktivitet. Vi har forvaltning av felles fiskeriressurser, og vi har muligheter for å utvikle landbasert virksomhet som ytterligere vil styrke samhandlingsforholdet mellom våre to land. Men jeg tror det er viktig at vi tar med oss at det perspektiv vi jobber under, er lengre enn petroleumstidens levetid. Vi har et langt større perspektiv som vi må ivareta. Men skal vi lykkes, må vi har nok folk i området. Vi må ha mennesker med den rette kompetanse. Vi må styrke forskning og utdanning, og vi må vise smidighet og gi arbeidstillatelse til flere mennesker i Barentsregionen – og spesielt i Russland – for å få dette til.

Jeg har merket meg med interesse at vi har et universitet som kalles for Arctic University. Der har man kastet fram tanken om et north2north-program – en grensekryssing i kalottområdet øst–vest, ikke bare nord–sør. Kanskje finner vi en felles arena for mennesker med felles mørketid.

Utenriksministeren nevner næringsperspektivet mellom Norge og Russland. Han nevner innovasjonssentre som bygges i Murmansk og i Arkhangelsk. Han nevner også økt økonomisk og industrielt samarbeid i grenseområdene. Men la oss ta med de andre områdene som også er viktige: fiskeri, reiseliv, kultur og arktisk landbruk, for å nevne noe.

Utenrikskomiteen var på besøk i Russland. Vi fikk samtaler med både næringsutøvere og guvernøren i St. Petersburg, som tok opp det grenseoverskridende samarbeidet og poengterte hvor viktig det er. Derfor er det betimelig at vi ser dette med manglende forskningsaktivitet i Barentshavet i denne sammenheng og prøver å gjøre noe med det.

Vera Lysklætt (V) [10:57:52]: Etter min mening er det en veldig viktig interpellasjon som Jan-Henrik Fredriksen tar opp her i dag. Vi representerer begge Finnmark og er naturlig nok opptatt av en positiv utvikling i nordområdene, noe også Regjeringen legger opp til.

Det er et stort potensial for et økt samarbeid over den norsk-russiske grensen i nord. En større samhandel i denne grenseregionen vil kunne gi svært positive ringvirkninger for befolkningen på begge sider av grensen. Det kan få mye å si for næringsutviklingen i Øst-Finnmark, som kan bli et sterkere handels- og turistsentrum. Vi ser derfor for oss positive ringvirkninger både for næringsliv og lokalsamfunn.

Undersøkelser viser at det innenfor de fleste områder har vært en positiv økonomisk utvikling i Murmansk-området de senere årene. Dette bidrar til økt kjøpekraft for befolkningen, samtidig som næringslivet i regionen får økte muligheter til internasjonal handel og investeringer. Dette åpner igjen for store muligheter.

Venstre er opptatt av at det skal bli en balansert næringsutvikling i Finnmark som følge av dette. Vi støtter derfor etablering av en pomorsone mellom Finnmark og Murmansk, slik den er blitt foreslått i Regjeringens nordområdestrategi, som ble lagt fram 1. desember i fjor. Sonen, som også kalles en norsk-russisk industriell og økonomisk samarbeidssone, kan bli en viktig arena for samarbeid mellom norske og russiske selskap. Det kan baseres på naturlige fortrinn som partene har, samt landanlegg og tilhørende virksomhet knyttet til utbygging av petroleumsfunn i Barentshavet.

Venstre er også opptatt av at det skal legges til rette for etablering av små og mellomstore bedrifter i og utenfor sonen. I tillegg til underleveranser av varer og tjenester til olje- og gassrelatert virksomhet peker bl.a. reiseliv, kultur og handel seg ut som sentrale satsingsområder. Dette vil i større grad kunne fremme øst-vest-handel og annet økonomisk samkvem over grenser enn en ensidig satsing på olje og gass for eksport til fjerntliggende markeder. Det vil dessuten legge forholdene bedre til rette for et enda tettere folk til folk-samarbeid. Nåværende virkemiddelapparat synes ikke fullt ut å dekke dagens behov for å fremme en slik næringsstruktur. Venstre går derfor inn for å se gjennom hele virkemiddelapparatet med sikte på å fjerne grensehindringer, iverksette handelsfremmende tiltak samt prosjektstøtte, kredittytelser, garantistillelser og hospiteringsprogram.

Vi er også opptatt av at det skal blir lettere å få visum og arbeidstillatelser. Det er en viktig forutsetning for å kunne fremme økt økonomisk samkvem og et folk til folk-samarbeid over grenser. Siktemålet vårt er en variert næringsstruktur med så vel store selskaper som en underskog av små og mellomstore bedrifter. Vi ønsker også spesielle tiltak rettet mot mikronivå, dvs. enmannsbedrifter, og mot gründere, som ønsker å sette i gang med grenseoverskridende virksomhet i nord.

Mange av de utfordringene vi står overfor, må løses ved et norsk-russisk samarbeid innen f.eks. miljø- og ressursforvaltning. Derfor må et folk til folk-samarbeid utgjøre en viktig del av vår nordområdepolitikk. Når folk finner sammen i åpenhet og kommunikasjon på ulike områder, blir det skapt forståelse og tillit mellom folk. Dette vil være svært viktig med tanke på en positiv utvikling i nordområdene.

Elisabeth Aspaker (H) [11:02:07]: Noe av det mest spennende som skjer i Norge, skjer kanskje i nordområdene og i Finnmark, som er interpellantens utgangspunkt. Jeg synes det er veldig bra at vi får en ny mulighet til å diskutere og debattere dette temaet.

Det er ingen tvil om at vi har store visjoner for nordområdene. Det er heller ingen tvil om at optimismen i Kirkenes er stor. Det er selve springbrettet i møtet med de mulighetene som er på norsk side, og ikke minst de som er på russisk side.

Det er også slik at vi vil mye i nord, og da er det viktig at vi spiller kortene våre rett. Vi må spille med og ikke mot lokale krefter og ideer. I møtet med Russland er det derfor helt nødvendig at norske sentrale myndigheter vil være døråpnere og pådrivere for å fjerne unødvendige hindringer og bidra til å lette kontakten på tvers av den norsk-russiske grensen, enten vi snakker om den mer menneskelige kontakten, eller vi snakker om handel med varer og tjenester. Vi har simpelthen alt å vinne, men vi har også alt å tape om vi ikke nå lykkes.

Det virker som om vi – når vi besøker Finnmark, når vi besøker Sør-Varanger – faktisk har noe å lære av Finland på dette området. Det virker som om Finland i hverdagen har greid å løse noen av de praktiske problemene som oppleves som ganske tøffe og vanskelige sett med norske øyne.

Mangelen på arbeidskraft er en stor utfordring for hele det norske samfunnet. I Finnmark har særlig fiskeriene opp gjennom tidene hatt et innslag også av russisk arbeidskraft. I erkjennelsen av at knapphet på arbeidskraft vil øke også i Finnmark i årene framover, har Høyre faktisk foreslått at vi skal innføre visumfrihet for russiske arbeidstakere som ønsker å jobbe i nord. Det ville også være et bidrag til å gi jobber til en del av de russerne som finnes i regionen, og som sliter med å finne jobb hjemme hos seg selv.

Da jeg besøkte Kirkenes den 19. februar, møtte jeg en rekke representanter for ulike statsetater og kommuner – og næringsutøvere. Interpellanten har rett når han peker på at det er en del snubletråder som bør fjernes, og det snarest mulig. Det er selvfølgelig svært gledelig, som utenriksministeren her redegjør for, at man skal utvide åpningstidene på Storskog grensestasjon. Men det er litt bekymringsfullt når man kommer til Kirkenes og hører at Tolletaten og Mattilsynet, som må være på plass for at disse åpningstidene skal bli reelle, nesten ikke har hørt om planene. De er ikke blitt tatt med i det forberedende arbeidet. Man vet ikke når denne prøveperioden på et halvt år skal starte opp, og man har slett ikke noen løsning på hvordan man skal finansiere en utvidet åpningstid. Så her er det stort behov for at utenriksministeren er den koordinatoren som han skal være på nordområdesiden, og sørger for at statsetatene går i takt. Det må jo være det minste vi måtte kunne forlange hvis vi skal kunne få til økt uttelling og ta i bruk mulighetene i nord.

Særlig Mattilsynet har store utfordringer knyttet til ressursene. Jeg har nylig stilt et spørsmål til landbruks- og matministeren knyttet til at det er blitt bråstopp i russiske fiskelandinger ved Kirkenes-terminalen. Dette tilskrives at Mattilsynet 1. februar i år har innført nye åpningstider, som betyr at man har null fleksibilitet i forhold til når russiske båter kan losse sine fangster. Det betyr at situasjonen ved terminalen er dramatisk. Store deler av inntektsgrunnlaget er nå faktisk truet. Da er mitt budskap igjen at statsetatene må samarbeide for at det skal bli utvikling, og ikke bidra til å slukke lys i husene i Kirkenes. Landbruksministerens svar var at det utredes ulike alternativer for hvordan Mattilsynet skal takle denne situasjonen, og at en av mulighetene er at åpningstidene blir som i dag. Mitt råd til utenriksministeren er at hvis dette er et alternativ som vurderes, bør det snarest legges i skuffen, for det er et så dårlig alternativ at det truer hele aktiviteten knyttet til russiske landinger. Så kan man spørre: Hvorfor bruker jeg så mye tid på akkurat det eksempelet? Jo, for det illustrerer så godt hvor viktig det er at staten ikke spenner ben under dette, men oppmuntrer og stimulerer til virksomhet i nord.

Jeg skal bruke det siste lille halvminuttet til å snakke om Barentsinstituttet, for jeg har nemlig stilt et spørsmål til utenriksministeren om det. Regjeringen har sagt i nordområdestrategien at kunnskap skal være navet. Da tror jeg det er veldig viktig at utenriksministeren virkelig påtar seg å være en aktiv fadder og «jordfar» for Barentsinstituttet – at man ikke slipper den institusjonen i starten, men at man sikrer langsiktighet og forutsigbarhet, slik at det miljøet kan bygge seg opp til å bli den kompetansebasen som vi alle har forventninger til at instituttet skal kunne bli.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:07:34]:Jeg vil svært gjerne takke for mange interessante innlegg og stort engasjement vedrørende interpellasjonen.

Men noe forundrer meg litt: Man kan bruke lang tid på å prate om oljeomlasting i Sør-Varanger, om generalkonsulatets oppgaver og hvordan det fungerer i praksis, men det vi egentlig snakker om her – visum, grensepasseringer – er på mange måter praktiske øvelser, hva vi vil gjøre i praksis.

Når situasjonen er slik i dag at Norge kan fjerne selvpålagte restriksjoner på utstedelse av visum uten at det kommer i konflikt med Schengen-avtaleverket, og uten at det svekker vårt samarbeid med Russland – det vil heller styrke det – og når man forholder seg til kulturarbeidere, til helsearbeidere eller til industriarbeidere, om man måtte ønske utveksling og samarbeid på det ene eller på det andre feltet, så er spørsmålet faktisk: Hvor skal vi starte for å få dette til? Etter min mening er det helt klart at vi må starte med regelverket. Og med hensyn til regelverket vil vi i den debatten komme i den samme situasjonen som når vi snakker om grensepasseringer i det øvrige Norden: Hver eneste liten bit vi skal fjerne, er en nedbygging av byråkratiet. Har man vilje nok til å gjennomføre dette? Det sitter nemlig mange uerstattelige i systemet som vil forsvare sin egen arbeidsplass. Det kommer vi aldri utenom.

Derfor er følgende viktig: Skal man få en løsning på det vi står overfor her, må man ha vilje – og den må være stor nok – til å gjennomføre dette.

Jeg vil spesielt rette en takk til utenriksministeren for en veldig god redegjørelse relatert til saken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:10:16]: Veldig kort, men ærlig ment: Jeg returnerer den takken til representanten Fredriksen. Vi har hatt en konkret og god debatt her.

Til det representanten Høybråten oppfordret til: Jeg kan klart si at jeg vil være «hands on» i denne saken. Det er viktig – det var vel Kristiansen som nevnte det – at vi følger dette, for framskrittet ligger i detaljene og i regelverket.

Som sagt: Det kom mange interessante illustrasjoner også i innleggene. Kanskje kunne dette temaet være egnet for et skriftlig spørsmål, slik at man kunne orientere om en del av det som ligger i det. Jeg vil imidlertid komme tilbake med dette i egnet form.

Jeg er enig med utenrikskomiteens leder i at visjonen må være – jeg har sagt det selv – at det å reise i nord skal være som å reise hvor som helst ellers i Norden. Det skjer ikke i morgen, men man må ha lov til å ha den visjonen – det er ingen grunn til å ha en annen visjon.

Schengen gir rom for smidighet. La meg bare understreke at når det gjelder gebyr, har vi en veldig liberal praksis. Alle under 18 år er unntatt. Alle som har invitasjoner til ulike ting, blir unntatt. Når det gjelder 37 pst. av søknadene, er det ikke krav om gebyr. Det viser iallfall en vilje til å bruke bestemmelsene på den måten. Og jeg kan også følge opp – til representanten Høglund: Vi vil være aktive rundt Schengen-bordet når det gjelder dette temaet.

Vi har fått mange interessante diskusjoner om tilsynelatende tekniske ting – med store visjoner for nord. Alt henger sammen. For eksempel er nettkapasiteten – som representanten Valle var inne på – et viktig tema. Det er noe man ikke løser over natten, men som vi må sette trykk på.

Igjen til representanten Høybråten – om fisk, olje, næringsliv knyttet til presidentembetet, en nordlig dimensjon: Jeg vil gi Høybråten honnør for det arbeidet han gjør som president i Nordisk Råd, ved å sette denne dagsordenen. Det er viktig.

Så til representanten Aspaker. Jeg er helt enig i at vi må spille med og ikke mot – ikke spenne ben. Det å lære av Finland når det gjelder Russland, er nyttig i veldig mange sammenhenger. Vi har også åpnet for tettere dialog om dette – og vi vil ha det utover våren – ved å sette denne dagsordenen så godt det er mulig.

Jeg merker meg det som er sagt om mat – veterinære forhold og mattilsyn. Det er et krevende tema. Ambisjonene skal være de samme på dette området som på andre områder. Men det er et krevende tema, hvor jo Russland – med respekt å melde – har et svært krevende forhold til veldig mange land i Europa. Polen og kjøtt kan nevnes som et eksempel i den sammenheng. Vi skal forsøke å redusere det som en hindring.

Til sist, når det gjelder Barentsinstituttet: Ja, vi følger det aktivt opp. Men jeg har vært opptatt av å understreke overfor kunnskapsmiljøene i nord at de knytter bånd til Barentsinstituttet, til Universitetet i Tromsø og også til andre, for vi kan ikke regne med at vi kan bygge et kunnskapsmiljø ut fra to personer som sitter på et institutt i Kirkenes. Og jeg har vært veldig opptatt av at styremedlemmene i dette instituttet, som er tunge aktører i næringslivet i nord, må ta ansvar. Jeg er ikke opptatt av å sende et evig signal om full statlig finansiering av drift. Det skal også være et incentiv for aktørene i nord til å komme inn og se betydningen av kunnskap. Vi vil følge det nøye opp.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 avsluttet.