Åslaug Haga (Sp): Etter sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Cancun synes det nå som om klimaet i prosessen er i endring, og at en kan være på vei inn i nye substansielle forhandlinger. På denne bakgrunn er det viktig at man fra norsk side bruker tida godt for å sikre et utfall som i større grad tjener norske interesser enn hva som kunne ha blitt utfallet etter Cancun-møtet.

For landbruket ville et sluttresultat i Cancun i tråd med de siste tekstene som ble presentert på møtet, vært en ulykke. Og det ville ikke bare ha vært en ulykke for norske bønder eller alle dem i Norge som er opptatt av at landbruket er ryggraden i mange norske bygder. Det ville ikke bare vært en ulykke for alle dem som mener at Norge bør opprettholde et småskala og miljøvennlig landbruk for å sikre trygg mat, eller for alle dem som er opptatt av at Norge skal være velholdt og ha et attraktivt kulturlandskap. Forhandlingsresultatet i Cancun ville også ha vært en ulykke for utviklingsland som er nettoimportører av mat, og som har behov for å beskytte egen matproduksjon. Og la meg understreke: Dette utgjør over halvparten av utviklingslandene. De landene som ville ha tjent på et Cancun-resultat, er de landene som produserer storskala, industrielt og for eksport.

For at man skal komme ut av den knipa man er i i landbruksforhandlingene, må det tas store grep. Interessemotsetningene mellom de store landbrukseksporterende landene og de land som ut fra ulike behov har ønsker om beskyttelse for egen matproduksjon, er som kjent svært store og synes bortimot uoverstigelige. Etter Senterpartiets oppfatning ligger et av de store grepene som må tas, i at man utvikler et todelt regelverk for landbruket – ett for produksjon av mat for nasjonalt forbruk og ett for produksjon for eksport. Å etablere et slikt skille mellom produksjon for nasjonalt konsum og eksport vil være helt nytt, men det er ikke mer radikalt enn at det ligger inne i Regjeringas forhandlingsutgangspunkt for landbruksforhandlingene. I en interpellasjonsdebatt i mars i fjor uttrykte landbruksministeren glede over å registrere at en gruppe land hadde sluttet seg til den norske posisjonen.

Gjennom etableringen av et slikt skille vil man kunne skape et velfungerende handelsregime for landbruksprodukter som går på tvers av grenser, og man vil samtidig kunne la land få ivareta de hensyn man mener det er i nasjonal interesse å ivareta. For noen land vil hensynet til å forsvare sitt folk mot sult være det tyngste argumentet for en nasjonal landbrukspolitikk, for andre land vil hensynet til bosetting og kulturlandskap være avgjørende.

Utgangspunktet for denne tenkningen er at mat ikke kan betraktes som en vanlig handelsvare, fordi mat er livsnødvendig. Det er en menneskerett å ha tilgang til mat, og landbruket representerer verdier langt utover det reint produksjonsmessige.

Senterpartiet mener at etableringen av det nevnte skillet både vil være nøkkelen til at landbruket kan utvikles slik vi ønsker det i Norge, og at det kan være nøkkelen til å finne omforente løsninger i WTO. Det er på denne bakgrunn vi ønsker å få klarlagt hvordan Regjeringa jobber med å få aksept for dette skillet, og hvilken oppslutning man har.

Det er en myte at utviklingslandenes viktigste krav i forhandlingene har vært økt markedsadgang. Det er en overforenkling og en myte som tåkelegger de videre strategiske valgene Norge bør ta. Utenriksministeren erkjente dette forholdet i interpellasjonsdebatten i mars i fjor, der han sa:

«Det er også mange utviklingsland som i tillegg ønsker at de selv skal ha helt eller delvis unntak fra tollreduksjoner. En stor gruppe utviklingsland er opptatt av å beholde ulike preferanseordninger som gir tollreduksjoner eller trollfritak i i-land og andre u-land via ulike preferanseordninger.»

Det er ikke den norske bonden som blokkerer utvikling for de fattigste. Når utviklingslandene kritiserer Vestens landbrukssubsidier, er det ikke den norske bondens inntekt de vil til livs. Mange fattige land understreker at beskyttelse av egen produksjon er et spørsmål om liv eller død på landsbygda i deres land. Selvfølgelig er det uhyre få av utviklingslandene som ønsker å yte internstøtte til eget landbruk, men de ønsker å beholde retten til å beskytte innenlandsk produksjon ved hjelp av toll. Tollmurer er nødvendige for å beskytte eget sårbart landbruk.

Siden dagens WTO-avtale trådte i kraft, har 16 utviklingsland gått fra å være sjølforsynte med mat til å bli nettoimportører av mat. Disse landenes interesse ligger først og fremst i å sikre seg retten til å produsere maten som befolkningen trenger, ikke først og fremst å få økt markedsadgang. Landene har blitt tvunget til å redusere sitt eget importvern og øke importen, og de greier ikke å stå imot presset fra dumpingeksporten fra de store landene.

Norges posisjon har også vært en avvikling av eksportsubsidier, noe Senterpartiet er svært glad for. Dette faller sammen med utviklingslandenes krav, siden det først og fremst er eksportsubsidiene som utkonkurrerer deres egne produkter. Norge bør gå høyere på banen for å fremme denne posisjonen og støtte opp under utviklingslandenes krav.

Utviklingslandenes største problem er USAs og EUs dumping på u-landenes markeder gjennom subsidiert produksjon. EU og USAs felles forslag før Cancun ble så provoserende for mange utviklingsland fordi forslaget ikke gikk langt nok i kutt i eksportstøtte, men allikevel ville opprettholde støtte til produkter som blir eksportert. Dessuten foreslo USA og EU kutt i tollvernet i utviklingsland, noe som ville svekke deres egen matproduksjon for eget forbruk.

Til tross for at Norge innførte nulltoll og fjernet kvotereguleringene fra MUL-land i 2002, har importen fra disse landene gått ned fra 265 mill. kr i første halvår 2002 til 208 mill. kr ett år seinere. Dette er svært beklagelig, og jeg vet at Regjeringa og utviklingsministeren har lagt stor prestisje i å utvikle dette arbeidet. Derfor er det et paradoks at Regjeringa ikke fokuserer mer på utviklingslandenes krav om preferensiell behandling. Preferensiell behandling, slik som norsk MUL-import, vil bli undergravd dersom WTO-regimet går videre med en generell nedbygging av toll for alle land.

For å oppsummere: Etter Senterpartiets syn må landbruksforhandlingene ta utgangspunkt i at alle land må ha rett til egen matproduksjon og foredling. Internstøtte til produksjon for eget forbruk må unntas reduksjonsforpliktelser, og tollsatser fastsettes slik at hvert land har reell mulighet til egen matproduksjon. Tak på tollsatser bør ikke aksepteres på strategiske matvarer som land sjøl produserer. Videre må tvungen minimumsimport – tollkvoter – ikke økes, tvert imot bør reglene om tvungen import fjernes.

Mekanismen for å få dette på plass må være etableringen av et skille mellom produksjon for nasjonalt konsum og produksjon for eksport. Måten å få aksept for dette skillet på er at Norge allierer seg med en bredere krets av land enn vi tradisjonelt har gjort, og spesielt de netto matimporterende landene.

I interpellasjonsdebatten i mars i fjor fikk vi offensive svar fra utenriksminister og landbruksminister på landbrukets vegne. I utenriksministerens redegjørelse 13. juni var stemningen som ble formidlet, noe mer dyster. Etter forhandlingsbruddet i Cancun har Regjeringa vært sparsom både med kommentarer og offentlige redegjørelser for hvordan man jobber for å nå Regjeringas opprinnelige målsettinger.

I dagens interpellasjonsdebatt håper vi å få brakt klarhet i hva Regjeringa nå gjør, hvilke allianser som bygges, og hvordan situasjonen vurderes.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg deler fullt ut den oppfatning interpellanten la til grunn, nemlig at det nå er en ny dynamikk i utviklingen. Det har åpenbart vært en periode med refleksjon etter Cancun, som etter handelsutsending Zoellick’s brev jo nå på mange måter har fått en ny omdreining. Det viste ikke minst det uformelle handelsministermøtet jeg deltok i i Davos på fredag, ganske tydelig, og det redegjorde jeg for også i min redegjørelse som jeg nettopp holdt.

Vi er nå åpenbart kommet i den fasen hvor det er viktig å innlede konsultasjoner på bred front for å se hvor det er mulig å finne åpninger for det som er norske standpunkter. Det kommer jeg til å gjøre. Det er viktig at den norske innsatsen er i god kontakt med den virkelighet som også andre aktører i WTO-systemet føler.

Jeg synes det er svært viktig at denne interpellasjonen nå blir holdt. Regjeringen har hele tiden, også i høst, søkt så mye debatt om dette som mulig, nettopp fordi vi her står overfor viktige og vanskelige avveininger. Riktignok omfattet interpellasjonen bare et av de temaene vi står overfor, nemlig landbruk, og jeg er sikker på at interpellanten er enig med meg i at Norge også har svært viktige målsettinger når det gjelder ikke minst å sikre Kyst-Norge, og når det gjelder tjenester. Alle ting må vi ha et blikk på.

La meg gjenta at ut fra en samlet vurdering av Norges offensive og defensive interesser er Regjeringens overordnede målsetting å bidra til at WTO viderefører sin sentrale rolle på det handelspolitiske området. Det er derfor beklagelig at det i Cancun ikke var mulig å fatte de nødvendige politiske beslutninger for å bringe forhandlingene videre på en konstruktiv og balansert måte. Regjeringens siktemål er å bidra til at reelle forhandlinger skal komme i gang så snart som mulig.

Manglende enighet om premissene for de videre forhandlingene om landbruk var en hovedårsak til at vi ikke kom videre i Cancun. Det store flertallet av utviklingsland krevde at industrilandene skulle foreta vesentlige reduksjoner i tollsatsene på import av landbruksprodukter, at de skulle fjerne eksportsubsidier og i vesentlig grad skulle redusere andre nasjonale støtteordninger til landbruket. Samtidig ønsket mange utviklingsland fortsatt å beskytte sine hjemmemarkeder for å hindre at subsidierte varer fra industrilandene utkonkurrerer deres produkter på hjemmemarkedet. Oppmerksomheten fra utviklingslandenes side ble med andre ord rettet mot den totale støtten landbruksprodukter nyter godt av, uavhengig av om dette er eksportstøtte eller annen støtte.

På i-landsiden har særlig EU og USA betydelige eksportinteresser på landbruksområdet. Dertil hevder de at også de har beskyttelsesbehov. De ønsker derfor ikke å redusere sine egne eksportstøtteordninger uten å få bedret markedsadgang i viktige u-land som motytelse. Det er disse motsetningene som fortsatt preger forhandlingssituasjonen.

Regjeringens siktemål er å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar våre behov, og som sikrer et levedyktig landbruk i Norge. Vår situasjon er preget av at hovedtyngden av produksjonen forbrukes innenlands, kun en liten del eksporteres. Dette var bakgrunnen for at vi tidlig i fjor fremmet et forslag om en todeling når det gjelder reduksjon av prisstøtte. Forslaget går ut på at prisstøtten reduseres mer jo høyere andel av produksjonen som eksporteres. Dette innebærer at forslaget vil få konsekvenser for de land som eksporterer en høy andel av sin produksjon, mens land med en liten eksportandel, som Norge, kan opprettholde mer av sin støtte.

I den første tiden etter at forslaget ble fremmet, kunne vi registrere en viss forståelse for og støtte til forslaget. Dessverre har utviklingen siden ikke vært like positiv. Våre synspunkter ble ikke reflektert i rammeforslagene som forhandlingslederen presenterte før Cancun, og heller ikke i forslagene som ble fremsatt under møtet.

Årsaken til den manglende oppslutning er selvsagt ikke vanskelig å se. Forslaget vil naturlig nok ha konsekvenser for sentrale aktører som USA og EU, som har en omfattende eksport av subsidierte landbruksprodukter. På den annen side står toneangivende utviklingsland, herunder den såkalte G-20-gruppen, som ikke synes at vårt forslag går langt nok. De ønsker kraftige reduksjoner i det samlede støttenivå til landbruket i industrilandene. Det er i denne sammenheng man må vurdere forslaget fra G-20-gruppen, som i likhet med vårt innebærer at støtte til produkter som eksporteres, skal reduseres mer enn støtten til produksjonen for innenlands forbruk. Men: det er et stort men: Deres utgangspunkt er at dette kuttet skal komme på toppen av de kraftige reduksjonene de krever i nasjonale støtteordninger, og ikke som vårt forslag, gjøre det mulig å opprettholde mer av den nasjonale støtten. Selv om forslaget fra G-20-gruppen isolert sett kan forstås dit hen at det til en viss grad samsvarer med norske landbruksinteresser, er det derfor ut fra de premisser som ligger til grunn for det, ikke nødvendigvis tilfellet. Det må også tas med i vurderingen at selv om vi fra norsk side uttrykker forståelse for u-landenes beskyttelsesbehov, er det ikke gitt at de vil vise forståelse for og akseptere at et rikt land som Norge skal ha mulighet for å ta i bruk de samme tollvirkemidlene som de fattigste landene for å begrense import av landbruksvarer.

Norge arbeider fortsatt nært sammen med bl.a. Japan og Sveits i den såkalte G-10-gruppen, som har som sitt hovedformål å arbeide for å opprettholde et tilfredsstillende tollvern. Regjeringen begrenser seg selvsagt ikke til å drøfte disse spørsmålene med land vi er enige med. Vel så viktig er det å arbeide for forståelse for vår situasjon og våre synspunkter i forhold til land som ikke er på linje med oss. Dette står enda klarere for meg etter de uformelle konsultasjonene mellom 19 handelsansvarlige ministere i Davos sist fredag.

Utviklingen siden interpellasjonsdebatten i mars i fjor har med all tydelighet demonstrert at multilaterale forhandlinger er en dynamisk prosess, hvor alliansemønstre og fokus i forhandlingene endrer seg hele tiden. En utfordring for oss er derfor løpende å vurdere hvorledes vi skal klare å få størst uttelling for våre synspunkter på ulike stadier i prosessen.

Til tross for manglende resultater bidrog forhandlingene i Cancun iallfall til én ting: Kjerneproblemene på landbrukssiden har kommet langt klarere frem. Toneangivende utviklingsland krever at i-landene fjerner sine eksportsubsidier, at i-landene foretar vesentlige reduksjoner i den totale støtten til landbrukssektoren, at i-landene foretar vesentlige reduksjoner i tollsatsene på import av landbruksprodukter, og at u-landene fortsatt skal kunne beskytte sine hjemmemarkeder bl.a. gjennom unntak fra tollreduksjonene.

Forhandlingsposisjonene til sentrale i-land som USA og EU innebærer på sin side bl.a. økt markedsadgang gjennom betydelig nedbygging av tollsatsene både for u-land og i-land som Norge, og endringer i regelverket som i liten grad påvirker deres egne støtteordninger, men som vil gi vesentlige reduksjoner i støtteordningene som er av stor betydning for norsk landbruk. Hva som etter dette er like klart, er at presset på de norske posisjonene iallfall ikke er blitt mindre etter bruddet i Cancun enn det var for et år siden. Men la meg avslutningsvis igjen gjøre det helt klart at Regjeringen vil gjøre det den kan for at vi skal kunne føre en landbrukspolitikk som er i samsvar med våre behov. At dette ikke blir noen lett oppgave, skulle det vel være unødvendig å gjenta.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker utenriksministeren for svaret. Bruddet i Cancun gav alle en mulighet til å tenke seg om og til å reposisjonere seg.

Jeg forstår utenriksministeren dit hen når det gjelder forholdet mellom å skape skille mellom produksjon for eksport og innenlandsk produksjon, at Regjeringa bortimot har gitt opp å kjøre den linja. Det stiller jeg meg litt undrende til, nettopp ut fra de signalene vi får fra en rekke utviklingsland. Posisjonene samsvarer ikke helt med de norske, men de trekker i stor grad i samme retning. Derfor ber jeg utenriksministeren være enda klarere på om det er slik at tenkningen som går på å etablere dette skillet, fortsatt kjøres fram som et hovedsynspunkt fra norsk side, eller om man har gitt det opp.

Så vil jeg utfordre utenriksministeren på å være klarere på hvilket arbeid som nå nedlegges for å skape nye alliansepartnere. Utviklingslandene har aldri stått sterkt i WTO, men vi har etter Cancun sett at de organiserer seg bedre og fremmer sine interesser med større styrke. Det presenteres nå i større grad brev fra disse landene, med klarere synspunkter enn man har sett tendenser til tidligere. Og vi ser i den kommunikasjonen som foregår mellom en rekke av disse utviklingslandene og WTO, at her er det ting hvor vi har klar felles interesse med disse landene.

Derfor utfordrer jeg utenriksministeren på å være klarere på hvilke land man nå er i arbeid med å bygge allianser til. Hvilke strategiske valg er det man gjør i forhold til å utvikle alliansepartnere? Og hvilke vurderinger har utenriksministeren av mulighetene for i større grad å spille på lag med utviklingslandene? Jeg er overbevist om at hvis vi i større grad skal greie å ivareta også våre egne landbruksinteresser i de kommende forhandlingene, må vi stå tettere sammen med utviklingslandene.

Utenriksminister Jan Petersen: Det er ganske spesielt å ha en stortingsdebatt, ikke om mål og hva vi ønsker å oppnå, men faktisk om selve det taktiske opplegget for forhandlinger. Det har jeg for så vidt ingenting imot at man har, men jeg må allikevel si at det er svært viktig å beholde fleksibiliteten for nettopp å søke enighet og se hvor det er åpninger. Slik jeg ser bildet foreløpig, er det ikke lett å se hvor alle åpningene er. Det er et gjenstående arbeid nettopp å finne ut av det, og det er et arbeid som bare kan skje ved ganske omfattende konsultasjoner. Som jeg sa innledningsvis, har vi nå, etter den nye dynamikken hvor det er ting som legges på bordet, nettopp kommet i den situasjonen hvor det påkalles – og det skal jeg love at jeg skal gjøre.

Jeg må nok si at jeg tror Åslaug Haga hoppet forholdsvis glatt over det jeg sa ikke minst om G-20-gruppen, som jo på mange måter er land under utvikling. Det er ikke de fattigste landene, men det er så tunge aktører som Brasil, som India og som Kina, og det er klart at dette er blant de tyngste aktørene.

Vi må jo da se i øynene at det er tre tunge aktørgrupper her. Det er EU, det er USA, og det er G-20-gruppen. Og det er ikke minst hvordan synspunktene der utvikler seg, som bestemmer mye av hva som er realitetene i det vi står overfor. Jeg vil advare mot enhver tenkning som går ut på at man ikke ser tydelig i øynene hvor dynamikken i selve disse forhandlingene er. Og det er det vi gjør.

Vi har over lengre tid selvfølgelig hatt et godt og nært samarbeid f.eks. med den tradisjonelle G-10-gruppen. Vi hadde i Cancun omfattende samtaler med dem hele tiden. Jeg tror vi hadde møte med japanerne to ganger og sveitserne tre ganger allerede den første dagen. Men det er på mange måter ikke spesielt godt nytt heller, fordi poenget er, som interpellanten var inne på, å rekke utover den gruppen som er nærmest oss. Vi har bl.a. gjort handelsspørsmålene til en viktig del av det nordisk-afrikanske utenriksministermøtet som ble holdt før jul, uten at jeg kan si at det gav oss noen særlig nye åpninger i forhold til hva vi nå står overfor. Derfor er noe av poenget, og det vi må legge vekt på, nettopp å forholde oss til de store, tunge gruppene og se om det der er mulig å finne åpninger for det som er de norske synspunktene. Det er ikke til fortrengsel for også å snakke med andre – for all del – men det er viktig å forstå hvor dynamikken i disse samtalene ligger.

Gunhild Øyangen (A): WTO-forhandlingene i Cancun i fjor høst brøt sammen som følge av at avstanden mellom utviklingslandene og de rike landene var for stor. Utviklingslandene stod sammen på en mye mer kraftfull måte enn tidligere, med bl.a. land som Brasil, India og Kina i samme gruppe.

Det skal godt gjøres når nasjoner som representerer godt over halvparten av jordas befolkning, slår seg sammen, å overse denne gruppen i internasjonale fora. Årsaken til sammenbruddet var at de rike land forsøkte å presse fram forhandlinger på nye områder, de såkalte Singapore-temaene, før det lå an til en god løsning på de vanskelige jordbruksforhandlingene.

Doha-runden i WTO er også kalt utviklingsrunden, og forslagene som ble lagt fram i Cancun, skilte også klart mellom utviklingsland og industriland, med mindre krav til liberalisering på jordbrukssektoren for utviklingslandene.

Norge er som kjent et av verden rikeste land, med høy beskyttelse av jordbruket. Å framstille det slik at vi har sammenfallende interesser med utviklingslandene i denne sammenheng, er i beste fall søkt. I tillegg er Norge en stor eksportør av mat, nemlig fisk. Norge er jo blitt rik nettopp ved å eksportere bl.a. fisk, tømmer, olje og gass. Vi er mer enn mange andre avhengig av rettferdige spilleregler for handel. FNs generalsekretær har senest i Davos appellert sterkt om å få fart på forhandlingene igjen, og understreket at det nå er et stort behov for en avtale som er god for de fattige. Forhandlingene er Regjeringens ansvar, og jeg legger til grunn at Regjeringen søker både å ivareta landets samlede interesser og u-landenes behov. Jeg vil understreke at for å få like konkurransevilkår for jordbruket i nordlige områder med spredt bosetting, lange avstander og kaldt klima, må disse konkurranseulempene tas hensyn til ved utforming av politikken. Arbeiderpartiet har alltid støttet et livskraftig jordbruk i hele landet og ser det som viktig at Regjeringen ivaretar distriktsprofilen i de videre forhandlingene. Hvilke alliansepartnere som egner seg best for å få forståelse for våre behov, må Regjeringen selv vurdere.

Finn Martin Vallersnes (H): Tre faktorer gjør WTO viktig for internasjonalt økonomisk samkvem, og det er det folkerettslig bindende regelverket, tvisteløsningssystemet og organisasjonenes rolle som forum for forhandlinger. Som kjent bygger regelverket på de tre prinsippene om bestevilkår, nasjonal behandling og bindende forpliktelser, med unntak av de to hovedformålene, å fremme regionalt økonomisk samarbeid og å fremme eksport fra utviklingsland. Ikke minst for så små land som Norge er det av vital interesse for trygghet og forutsigbarhet å få på plass og etterleve slike internasjonale regelverk og spilleregler.

Doha-erklæringen stadfestet den langsiktige målsettingen om å skape et rettferdig og markedsorientert handelssystem for jordbruksvarer. Det ble lagt føringer for å oppnå betydelige forbedringer i markedsadgangen, betydelige reduksjoner i handelsvridende internstøtte og reduksjoner med sikte på å fase ut alle former for eksportstøtte. Det var også enighet om at positiv særbehandling av utviklingslandene er en integrert del av forhandlingene, og at det skal tas hensyn til de ikke handelsmessige sidene ved landbruket. Norges posisjoner i forhandlingene er vel kjent, og utenriksministeren har i dag klart redegjort for utviklingen av standpunktene til de toneangivende partene.

Det synes åpenbart at vi har seilt inn i et nytt farvann etter Cancun. Da trengs det også nye draft og tilpassing av kursen. Interpellanten Haga gir inntrykk av å tviholde på de gamle draftene, selv om skuta har forlatt hennes ønskede farvann.

Det kan ligge betydelig dramatikk i denne utviklingen når forhandlingene på ny skyter fart. De gode løsningene for Norge vil kunne komme i klemme mellom posisjonene til de store landene og blokkene. Til tross for en solid innsats fra norsk side kan en risikere et resultat som ligger langt unna våre ønsker, og som kan bli tøft å forene med våre interesser og særegne forhold. I møte med næringens organisasjoner imponeres jeg av deres realisme og forståelse for at vi eventuelt kan ende opp med et sluttprodukt som kan ligge langt unna vårt eget utgangspunkt. Jeg ser frem til at også Senterpartiet stikker fingeren i jorden.

Til sjuende og sist må det bli de samlede resultatene som avgjør vår vurdering av hva landet er tjent med. Det vil bety at en ivaretar de grunnleggende prinsippene, og at en vurderer det totale forhandlingsresultatet i forhold til Norges samlede offensive og defensive interesser. Da gjelder det å huske at enkeltresultater bare er en flik av totaliteten.

Morten Høglund (FrP): Som flere har vært inne på, er positive resultat av Doha-runden viktig ikke bare for Norge, men for hele verdenshandelen. Jeg vil også berømme interpellanten for å ta opp spørsmålet i dag.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at «Doha-runden står og faller på landbruk.» Og jeg tror nok det er en viktig erkjennelse at man nå spisser seg inn på å finne en løsning her. Diskusjonene rundt Singapore-temaene i Cancun ble en avsporing, og noen satte kanskje helt riktig foten ned og tvinger nå frem en løsning. Da må noen gå foran og vise vei, og forhåpentligvis er det noe av det vi er i ferd med å se. Men som en liten aktør her og – som også flere har vært inne på – som en rik aktør på landbruksområdet er det kanskje en mulighet for at Norge nå kan vise vei og gi innrømmelser. Jeg oppfattet ikke utenriksministerens svar på interpellasjonen slik at vi i hvert fall nå vil signalisere noen innrømmelser, og det beklager jeg.

Han nevnte våre nære allierte i disse forhandlingene, som Japan og Sveits, land som i hvert fall ikke viser vilje til innrømmelser. Jeg hadde gleden av å delta på et WTO-seminar for ikke lenge siden, hvor jeg hørte de japanske synspunktene. Man fokuserte der på frihandelsavtaler som et alternativ til WTO-prosessen. Frihandelsavtaler er jeg for øvrig en sterk tilhenger av, men fra japansk side var dette et alternativ fordi man kunne bevare det unike ved det japanske landbruket fremfor å måtte gå inn på en WTO-avtale. Selvfølgelig er Japan unik i landbrukssammenheng, som Sveits er det, og som Norge er det. Men hvis alle skal bevare sin unikhet og sin annerledeshet, blir det ikke mye til avtale, og derfor deler jeg representanten Hagas syn på at vi bør være obs på våre allierte, hvem vi forhandler med, og hvem vi er i bås med. Jeg har tidligere fra denne talerstol sagt at land som Japan og Sveits i denne sammenheng ikke bør være dem vi har nærmest allianse med, og at vi heller bør finne andre. Jeg tror det er behov for å se på dette med nye øyne.

Vi må gjerne ta u-landenes behov på alvor. Der tror jeg ikke Åslaug Haga og jeg deler synspunkt på hva som er i u-landenes interesse, men det er greit. Jeg er villig til også å inngå et kompromiss og si: Ja, la u-landene få lov til å ha beskyttelse, gjerne gradvis over en viss periode, og så skal vi komme tilbake til det, men da må vi gi avkall på vår beskyttelse. Og det kan være en innrømmelse til Åslaug Haga, at kravet fra enkelte u-land om å beskytte sin landbrukssektor kan de få innfridd over en viss periode, så kan vi komme tilbake til det om f.eks. 5–10 år, mot at vi gir avkall på vår beskyttelse.

Bjørn Jacobsen (SV): Utanriksministeren sa det veldig godt: Her gjeld det å komme med innrømmingar. Eg skal komme med ein liten ein sjølv først: Eg må innrømme at jubelen etter samanbrotet i Cancun slokna ganske fort hos meg då eg såg at vi faktisk ikkje hadde komme fram til noko resultat, spesielt ikkje på dette med eksportstøtte. Det er eit stort problem at ein bruker massevis av skattepengar, som heller burde vore brukte på anna enn å akkumulere overproduksjon. Så der skal utanriksministeren ha rett.

Noreg har faktisk vist vilje og evne før. Forslaget vårt om eit multifunksjonelt landbruk fekk vi G-10-gruppa først til å take fullt opp i seg. Sveits gjorde ein kjempejobb i Cancun og heldt oss på plass. Kristeleg Folkeparti og Jon Lilletun var òg ute og justerte kursen for Noreg – at Noreg må halde fast ved posisjonane frå Cancun.

Vi ser òg at G-20-gruppa har teke opp i seg delar av dette norske initiativet. Men når det gjeld vidare innrømmingar, må vi sjå på kva slags landbruk vi skal ha i Noreg. Klarer vi å leggje grunnlaget for eit landbruk som ikkje byggjer på sprøytemiddel, altfor mykje bruk av kraftfôr og altfor mykje bruk av kunstgjødsel, har vi eit landbruk som vi kan verne. Då kan vi seie til resten av verda at no kan vi opne opp på dei områda der vi ikkje treng å verne norsk produksjon. Det må vi òg først og fremst bli einige om, men det er sjølvsagt næringskomiteen som skal ta den delen av jobben.

Problemet med eksportstøtta er at vi lagar ein verdsmarknadspris som i det heile teke ikkje er reell. Han er laga på grunnlag av statstilskott. Vi må framover stille oss spørsmål om kva for posisjonar vi bør take, og kva for land – og alliansar – vi bør samarbeide med, som interpellanten sjølvsagt spør om. Vi kan godt gå i lag med andre OECD-land med låg sjølvforsyningsgrad, og vi kan klare å finne alliansepartnarar i WTO som er nettoimportørar av landbruksvarer. Det viktige innhaldet i landbrukspolitikken blir då kva vernebehov ein har, og forholdet til marknadshøve. Innspelet frå G-33-gruppa om såkalla strategiske produkt som dei vil verne, går som hand i hanske med Noregs behov for å verne enkeltprodukt som kjem av vår måte å produsere etter naturgrunnlaget på, dersom vi klarer å ende opp med den landbrukspolitikken.

For mange land vil det vere behov for å verne basisproduksjon av f.eks. ris, bønner og mais. Vi veit at veldig mange utviklingsland har problem med at slikt blir dumpa der. Det tek ca. 4–5 år med anten matvarehjelp eller annan eksport for å knuse lokale småbønder. Vi må klare å innsjå at det er ein feil politikk. Dei vil òg ha behov for at eksportprodukt som kaffi, te, sukker, tropiske produkt osv. får komme inn på marknaden. For Noreg er det lett å gje etter for dette, for vi har ikkje denne produksjonen sjølve. Så G-20-gruppa held døra open og har ei viss eigeninteresse. Og her er det vi kan leite etter alliansepartnarar som kan bli viktige i framtidige forhandlingar.

Jon Lilletun (KrF): Interpellanten tek opp ei svært viktig sak. Utfallet av desse forhandlingane vil vere noko av det som er avgjerande for om vi skal ha levande bygder, eit kulturlandskap slik vi er vande med å sjå det, og eit landbruk som tek vare på matvaretryggleiken vår – ein matvaretryggleik som kan gje nok god og rein mat, og som kan hindre dyrebåla vi har sett i Europa.

Den andre utfordringa er at utviklingslanda så til dei grader treng ein avtale og handel. Det er innanfor landbruk og tekstil at utviklingslanda har potensial, det er der dei kan klare seg. Så skal vi prøve både å vareta det ynsket vi har i forhold til eige landbruk og i forhold til at dei fattigaste skal få eksportert det dei kan eksportere.

Pr. dato er det slik at veldig mykje av den importen vi har, kjem frå dei landa som gjev stor eksportstøtte. Sjølv etter MUL-vedtaket, at dei fattigaste skal få levere tollfritt, har vi problem med å importere derfrå på grunn av tryggleiken. Felleskjøpet byggjer opp kapasitet i Mosambik, som er eit eksempel til etterfølging, slik at vi kan begynne å importere derfrå.

Eg trur at vi kan byggje alliansar òg i forhold til u-land. Det som må vere ein veg vidare, er at vi sjølvsagt har ein allianse med dei vi har hatt det med. Men kva er det som vil vere det verste scenarioet for oss? Jau, det er dersom dei landa som har så stor eksportstøtte, er dei som i hovudsak vinn igjennom, eller at det vert ein allianse, med u-landa, Brasil og Argentina endå meir, utan at våre interesser er komne med.

Eg synest utanriksministeren på ein god måte illustrerte kompleksiteten. Han heldt på ein god måte fast i ambisjonane. Men eg trur at i den grad denne gruppa vi har vore allierte med, skal nå fram, er ein nøydd til å prøve å gå i ein allianse òg med dei aller fattigaste – dei som treng kapasitetsbygging, dei som treng meir enn nokon å eksportere. Så eg synest at den saka som er teken opp i dag, er viktig, og eg synest utanriksministeren på ein god måte har gitt uttrykk for kompleksiteten. Så må vi verkeleg ynskje lykke til med det som er så viktig for vår busetjing og vår levestandard, og som er så viktig for at dei fattigaste kan få lov til å kome seg oppover.

Aud Gaundal (A): Det er ingen tvil om at resultatet av WTO-forhandlingene vil ha konsekvenser for norsk landbruk – jeg vil nesten si – uansett hva resultatet måtte bli. Én side er tollmurer og eventuelt tak på disse, noe annet er kravet til omlegging av overføringsordningene – fra en ordning med overføringer knyttet til produksjonsmengde til en dreining mot overføringer som ikke i så stor grad er knyttet til antall produserte kilo og antall liter melk. Slik Gunhild Øyangen sier, er det imidlertid viktig at Regjeringa har som mål å ivareta de multifunksjonelle sidene ved norsk landbruk, at det skal være landbruksproduksjon i hele landet, og at de spesielle klimatiske forholdene blir tillagt vekt.

U-landenes situasjon er viktig. Det er bekymringsfullt at mange av disse landene har fått forverret sin situasjon rent handelsmessig. Fra å være eksportører for salg som skulle gi fortjeneste og utvikling, har mange u-land, slik interpellanten sier, blitt importører av mat, bl.a. ved at rike land dumper sine overskudd inn på deres marked.

Eksportsubsidiene er vi enige om må bort, men det vil også koste noe i forhold til norsk landbruk. Ca. 2 000 melkebruk vil falle bort hvis vi ikke klarer omstillingen.

Forhandlingene er Regjeringas ansvar, og jeg tar det for gitt at Stortinget på egnet måte blir orientert både om prosessene i forhandlinger og om resultatet av de tekstene som kan bli vedtatt. Jeg tror det er godt hvis vi kan ha en god dialog i denne prosessen som nå pågår.

Jeg deler utenriksministerens bekymringer i forhold til en utvikling hvor vi får bilaterale avtaler der det blir den sterkes rett som gjelder. Det tjener i hvert fall ikke u-landene noe på, og det tjener heller ikke vi noe på. Prosessen er viktig i forhandlingene, slik utenriksministeren sier. Etter min mening er det også viktig at en har et nært samarbeid mellom Regjeringa og landbrukets organisasjoner i denne prosessen.

Inge Lønning (H): Internasjonale handelsforhandlinger føres vanligvis ikke i eller av Stortinget, og denne interpellasjonen er vel en nyttig bekreftelse på at det er en fornuftig arbeidsdeling. Det som er Stortingets oppgave i slike sammenhenger, er naturligvis å legge de overordnede målsettingene for norsk politikk på dette området, og så er det Regjeringens forpliktelse etter evne å sørge for at forhandlingsforløpet er slik at vi får størst mulig gjennomslag for våre norske standpunkter.

Nå er det et godt, gammelt norsk ordtak som antyder at man kan bli så opptatt av Toten at norgeskartet forsvinner. Og det er vel heller ikke ukjent at man kan bli så opptatt av norgeskartet at man glemmer at Norge er en del av verden. Realiteten er jo den at Norge er et av de land som har den aller mest grunnleggende interesse av at det lykkes å utarbeide forutsigbare internasjonale kjøreregler for verdenshandelen, simpelthen fordi den største del av verdiskapingen i Norge er av en slik art at vi er helt avhengig av å kunne eksportere bl.a. norsk mat over hele kloden. Derfor ligger et av problemene i Norges situasjon i at det vi liker å kalle våre interesser, ikke uten videre er et enhetlig begrep. Norge har så vel defensive som offensive interesser, for å bruke det uttrykket, men det er ingen tvil om at de offensive interessene langt overstiger i betydning og omfang de defensive interessene. Derfor er det etter mitt skjønn lite interessant politisk å diskutere de taktiske sidene ved forhandlingsprosessen og hvilke land Norge på ethvert trinn i forhandlingsprosessen skal forsøke å knytte seg tettest mulig opp mot.

Det overordnede problem i dagens situasjon er som utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse tidligere i dagens stortingsmøte, at vi opplever en fragmenteringsprosess som helt åpenbart er skadelig, først og fremst for u-landene, men også for norske interesser. I den situasjonen må Stortingets signal til Regjeringen etter mitt skjønn være at man fra norsk side må være villig til å bidra aktivt for å bringe prosessen på sporet igjen.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker for debatten. Jeg lar meg fascinere av representanten Vallersnes, som ber Senterpartiet stikke fingeren i jorda. Vi har like god bakkekontakt på dette området som vi pleier å ha! Det vi nå ser innenfor rammen av landbruksforhandlingene, er at utviklingslandene stadig utvikler sine posisjoner i en retning som vi faktisk er svært tilfreds med. Jeg må virkelig få spørre Vallersnes om han har sett på de siste brevene som har gått fra denne 33-landsgruppa, og innholdet i det.

Utenriksministeren uttrykker – og representanten Lønning gjør noe av det samme – undring over at Senterpartiet er opptatt av prosessen knyttet til disse forhandlingene. Det er det ingen grunn til å undre seg over, for på et svært generelt nivå skulle det ikke forundre meg om utenriksministeren og jeg kunne bli enige om målsettingene for disse landbruksforhandlingene. Men hvis man går ned i detaljene, vil man nok se at det er ulikhet, og alt tyder på at viljen til å gå aktivt inn i disse prosessene for å nå sine mål nok er svært ulik. Jeg frykter at vi skal ende opp i en situasjon hvor Regjeringa ikke bruker tida fra nå av og fram til vi kommer til et endelig forhandlingsresultat, til å være dynamiske, aktive og pågående, men at man sitter og toer sine hender og til slutt, når forhandlingsresultatet er klart, lener seg tilbake og sier: Vi oppnådde ikke mer. Jeg er ikke beroliget av det som kommer til uttrykk fra utenriksministerens side i dag i forhold til vilje til å stå på i denne forhandlingsprosessen. Jeg syns ikke det er betryggende at utenriksministeren ikke er villig til å gi noen signaler om strategi utover at man skal ha gode forbindelser til alle de tre hovedgruppene. Jeg er ikke beroliget over at utenriksministeren ikke kan gå inn og si hvilke land man nå har forhåpninger til at man kan tilnærme seg i forhold til holdninger. Det er ingen land som har identiske holdninger i denne prosessen, men målet er jo at man skal sy sammen sterke allianser som bringer forhandlingsresultatet i riktig retning. Jeg opplever i den debatten vi har hatt nå, at viljen til å stå på, at kreativiteten for å finne åpningene for å gå videre, er begrenset.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg skal, klok av skade, ikke kommentere den siste delen av Åslaug Hagas innlegg, bare kort konstatere at det var en serie feilvurderinger, som alltid går ut på at Senterpartiet vet best. Hun kan være ganske forsikret om at dette går Regjeringen inn i med stor tyngde og med stort alvor, men ikke minst med en forståelse av hvordan dette spillet til sjuende og sist er, hvor tunge grupperingene er, og hvor det er viktig å trykke på. Derfor var de fleste av de påstandene som fremkom, grunnløse.

Så vil jeg gjerne si en ting som, bare for faktums skyld, er viktig å legge til grunn. Det var jo slik at de såkalte Singapore Issues førte til bruddet i Cancun. Det er forbausende å se hvordan disse problemene nå sannsynligvis er ute av diskusjonen. Så vidt jeg kan se, er det bred enighet om at det bare er ett av dem som kommer til å gå inn i sluttrunden, nemlig den såkalte handelsfasiliteringen, mens de øvrige omstridte spørsmål vil bli lagt til side. Og det er derfor landbruket nå blir så sterkt eksponert som det blir.

Representanten Høglund har helt rett i at jeg ikke har signalisert noe rundt posisjonene. Det tilhører jo ikke forhandlingens ABC i et åpent stortingsmøte å drodle rundt hvor man har tenkt å gi seg og ikke gi seg, så det vet jeg i hvert fall at Høglund og jeg er enige om, om ikke andre er enige om det.

Så må jeg si en ting om u-landsposisjoner, nemlig at det er en grunnleggende holdning fra u-landenes side at de skal gi mindre enn i-landene. Det betyr jo at vi ikke umiddelbart kan koble oss på noe som u-landene ville ha glede av, fordi vi ubestridt er et i-land. Det resonnementet må legges til grunn.

Det andre jeg nesten må få lov til å si, er at jeg håper ingen tror at vi slipper unna i denne debatten med bare å snakke om eksportstøtte, for da er det de andre i-landene som først og fremst må gi konsesjoner, ikke Norge. Det er selvfølgelig noe man vil greie å se igjennom. Det er for naivt å tro at det er virkeligheten man vil stå overfor.

Jeg tror veldig mye av denne debatten vil dreie seg om virkelighetsoppfatning og hvordan det reelle forhandlingsbildet til sjuende og sist er. Jeg vet jo utmerket godt hvordan det blir med budbringeren i den sammenhengen, det er gjerne budbringeren som får skylden for verdens fortredeligheter, det kommer vi sikkert til å få av Senterpartiet også ved senere anledninger. Men jeg tror faktisk at det er svært viktig nettopp å lytte til hvordan virkeligheten er der ute, og at vi ikke prøver å skape vår egen virkelighet her hjemme. Det blir så lite resultater av det.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed over.