Kompetanseutvikling for godt skoleeierskap

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, mener at man er avhengig av god kompetanse og et systematisk arbeid med kvalitetsutvikling. Gode læringsmiljøer skapes over tid med langsiktig strategisk arbeid, i fellesskap mellom skoleeier, ledere, lærere og andre ansatte i skolen. Det er derfor viktig å bygge kompetanse hos lokale skolemyndigheter, slik at de kan jobbe systematisk over tid. Her jobber også Utdanningsdirektoratet, sammen med KS, om å utvikle et tilbud med mål om å øke kompetansen til lokale ledergrupper.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet påpeker at regjeringen i Prop. 1 S (2024–2025) beskriver et nytt helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling som skal fases inn i 2025 og 2026. I partnerskap med universitets- og høyskolemiljøer skal det nye systemet gi lærere, ledere og andre ansatte bedre muligheter for kompetanseutvikling gjennom hele arbeidslivet. Styrket kompetanse for skoleansatte og administrativt ansatte er viktig for å styrke kvaliteten på tilbudet til elevene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til begrunnelsen for representantforslaget, hvor det blant annet vises til funn fra professor Viviane Robinson og en evaluering av den nasjonale rektorutdanningen, gjennomført av NIFU i 2015–2019.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at det er tydelige forskjeller i elevenes læring i ulike kommuner og på ulike skoler, og at godt skoleeierskap påvirker elevenes resultater. Disse medlemmer mener det er et behov for å styrke kompetansen knyttet til det å være en profesjonell og strategisk skoleeier. Konsekvensen av å ikke drive en systematisk kvalitetsutvikling i samarbeid mellom profesjonsfellesskapet på skolene, skoleledere og skoleeiere kan være dramatisk for elevene som tilfeldigvis sokner til en gitt skole.

Disse medlemmer peker på at disse partiene vil styrke oppfølgingsordningen for kommuner med vedvarende svake resultater og styrke innsatsen for å utvikle flere kompetente skoleeiere og skoleledere. Skoleledere trenger tid, rom og støtte til å utvikle profesjonsfellesskapet og det pedagogiske utviklingsarbeidet. Skoleeier bør så langt det lar seg gjøre sikre et administrativt støtteapparat og faglige ledelsesnettverk som gir skoleleder avlastning og trygghet. For å videreutvikle skolelederrollen og sikre at alle innehar en oppdatert ledelseskompetanse, mener disse medlemmer det bør være et krav om at skoleledere gjennomfører rektorutdanning. Disse medlemmer mener det er en rekke kjennetegn som til sammen betegner en god skoleeier og sikrer en kultur for læring, blant annet god samhandling og langsiktig tenkning av administrativ og politisk ledelse, åpne dialoger og godt samarbeid, bred politisk enighet om mål og retning for skolen, bredt forankret planverk med målbare mål og systematisk kartlegging på elevnivå, for å nevne noe.

Disse medlemmer peker på at kunnskap om skolen er nødvendig for å sikre kunnskap i skolen, og peker på viktigheten av en tilstandsrapport for hver enkelt skole, som sikrer åpenhet om resultater og god ivaretagelse av drøftingsplikten. Likeledes peker disse medlemmer på viktigheten av å ha mulighet til å utvikle profesjonsfellesskapet gjennom tilbud om etter- og videreutdanning, spesialisering og teamarbeid. Det er behov for at skoleeier forstår betydningen av tydelig prioritering av skoleledelse og laget rundt rektor. Skoleleders rolle i utvikling av kvalitet og gode lærings- og arbeidsmiljøer er viktig, og noe det krever kompetanse, tid og støtte til å lykkes med å utøve godt. Disse medlemmer mener noen av kjennetegnene på en god skoleleder nå, og fremover, vil være blant annet pedagogisk utdanning og utpregede lederegenskaper, inkluderende læringsmiljø og utviklende profesjonsfellesskap, samt systematisk kvalitetsarbeid og aktiv deltagelse i skolehverdagen.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt er samde med forslagsstillarane i at det er naudsynt med rett og relevant kompetanse hjå skuleeigar for å kunna utøva sitt eigarskap og styra skulane lokalt. Desse medlemene vil visa til høyringsinnspelet frå KS, der det blir vist til det eksisterande utviklingsprogrammet Absolutt. Moglegheita for å utnytta dette og byggja vidare på programmet som arena for kvalitetsutvikling bør inngå som ein del av det pågåande samarbeidet med KS som er beskrive av statsråden i svarbrevet til komiteen. Vidare vil desse medlemene peika på at KS er kritiske til å stilla nye kompetansekrav både for tilsette i kommuneadministrasjonen og for skuleleiarar. Desse medlemene deler også dette synet. Som KS skriv:

«Stortinget må gi kommunene tillit og handlingsrom for å bidra til at de kan rekruttere kompetent personell og gi disse nødvendig etter- og videreutdanning.»

Desse medlemene er opptatt av gode etter- og vidareutdanningstilbod, også innan skuleleiing og -administrasjon. Det er difor synd at eit fleirtal i komiteen støtta endringar i universitets- og høgskolelova § 2-5 andre ledd, som opnar for å større grad av eigenbetaling for personar i arbeid, gjennom forskrift. For å auka kompetansen ute i kommunane og på dei einskilde skulane er det naudsynt at gratisprinsippet i høgare utdanning også gjeld for desse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at lokale politikere er ansvarlige for å sette prioriteringer og rammeverk for skolesystemet. Uten tilstrekkelig kunnskap om skoleutvikling kan deres beslutninger bli ineffektive eller til og med motvirke de målene som er satt. Derfor er det avgjørende å legge til rette for opplæring og erfaringsutveksling som styrker deres kompetanse.

Disse medlemmer vil påpeke den viktige rollen lokale politikere har i arbeidet med å bygge bro mellom utdanningssystemet og det lokale samfunnet. Lokale skoler bør samarbeide tett med næringslivet, frivillige organisasjoner og andre ressursmiljøer. Gjennom samarbeid med lokale bedrifter kan elever få praksisplasser eller delta i prosjekter som gir relevant arbeidserfaring og praktisk innsikt, skoler kan samarbeide med teknologimiljøer eller næringsliv for å utvikle innovative løsninger, og elevene får en skolegang som kan oppleves som mer relevant og motiverende når man kobler teori til praksis og forbereder dem på arbeidslivet.

Disse medlemmer mener derfor det må legges bedre til rette for kompetanseheving av de som er ansvarlige for skolene lokalt og regionalt. Lokale politikere og byråkrater må ha tilgang til opplæring og ressurser for å kunne ta informerte beslutninger som fører til en bedre skole.

Økonomiske rammebetingelser

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at kommunar og fylkeskommunar nå opplever ein tøff økonomisk situasjon, som ikkje kan sjåast vekk frå i spørsmål om kvalitetsutvikling i utdanningssektoren. Mange stader blir det lagt ned skular for å kutta kostnader. I ein slik situasjon er det avgjerande å sikra dei økonomiske rammene for kommunane, slik at dei kan vidareutvikla seg og utøva godt skuleeigarskap. Skuleleiarforbundet viser i sitt høyringssvar til betre økonomiske rammevilkår. Dei skriv:

«Kommunene må sikres økonomiske midler som gir skoleeiere mulighet til å oppfylle sine ansvar på en forsvarlig måte. Økonomiske begrensinger må ikke være en hindring for kvalitetsutvikling.»

Desse medlemene viser til Sosialistisk Venstreparti og Raudt sine respektive alternative budsjett, der det er føreslått ei kraftig auking av overføringane til kommunane.

Oppfølgingsordningen

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til høyringssvaret frå Utdanningsforbundet, som peiker på at skilnader i elevresultat ikkje kan tolkast i eit vakuum, men at ein må ta omsyn til andre faktorar. Desse skilnadene må sjåast

«i lys av forholdet mellom utdanningspolitikk og annen sektorpolitikk, og om det samlede virkemiddelapparatet er innrettet slik at det får betydning for elevenes læring og utvikling.»

Dei peiker vidare på at det har utvikla seg eit tankesett blant politikarar at stadig fleire samfunnsutfordringar skal løysast i skulen, utan at det nødvendigvis er korkje formålstenleg eller mogleg.

Desse medlemene er samde med Utdanningsforbundet i dette og meiner at forslaget om ein gjennomgang og ei forsterking av oppfølgingsordninga ikkje er rett prioritering nå. Mange av utfordringane som gjer seg gjeldande i skulen, kjem som resultat av forhold knytte til auka forskjellar. Difor er desse medlemene opptatt av at ein må sjå på tiltak for å få ned forskjellane, og sikra at elevar får same moglegheiter uavhengig av sosial bakgrunn.

Komiteens medlem fra Venstre mener det er viktig at skoler som har utfordringer, får ekstra hjelp og støtte. Samtidig så vil det være viktig i en eventuell styrking av oppfølgingsordningen å sørge for å ta tak i utfordringen blant annet Utdanningsforbundet peker på i sitt høringsinnspill. De skriver:

«Vi viser samtidig til at forskere fra Arbeidsforsk-ningsinstituttet (AFI) og By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved OsloMet har evaluert oppfølgingsordningen på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Et sentralt funn i denne evalueringen, var at kommuner som er trukket ut til oppfølgingsordningen, i gjennomsnitt er mindre og har innbyggere med noe dårligere sosioøkonomiske kår og lavere utdanning enn gjennomsnittet av norske kommuner. Ifølge forskerne kan dette bety at noen av kommunene strever med forhold som ligger utenfor skolen, men som blir synlige i form av dårlige skoleresultater. Ifølge forskerne er spørsmålet da om tiltak i skolen er et effektivt virkemiddel, eller om det er nødvendig med en bredere tilnærming til utfordringene i kommunen enn det oppfølgingsordningen kan tilby.»

Dette medlem mener arbeidet med kvalitet i skolen må sees i lys av forholdet mellom utdanningspolitikk og annen sektorpolitikk, og om det samlede virkemiddelapparatet er innrettet slik at det får betydning for elevenes læring og utvikling. Ekstra utfordrende er det for lærere og skoleledere at man ser en tendens til at skolen får ansvar for å løse stadig flere problemer i et spenningsforhold med andre sektorpolitiske forhold. Bruk og utvikling av for eksempel fordelings-, familie-, sysselsettings- og sosialpolitiske virkemidler får betydning for utdanningspolitikken. Det betyr ikke at man ikke skal forsterke arbeidet med kvalitet i skolen, men at det er viktig at arbeidet med skolekvalitet også sees i lys av den konteksten arbeidet gjøres innenfor.