Bakgrunn

Mobilitet mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv er både positivt og ønskelig. Samtidig er det viktig at overganger mellom politikk, offentlig forvaltning og næringsliv ikke fører til misbruk av informasjon, til at noen får særlige konkurransefordeler, eller til at det oppstår mistanke om det. I særlige tilfeller kan derfor politikere, embetsmenn og statsansatte ilegges karantene eller saksforbud når de går over til stillinger og verv utenfor statsforvaltningen eller etablerer egen næringsvirksomhet.

Karantenelovutvalget fikk i mandat å gjennomgå og fremme forslag til endringer i deler av karanteneloven som regulerer overgangen for politikere til stillinger eller verv utenfor statsforvaltningen og etablering av egen næringsvirksomhet. Bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt, var blant annet at Karantenenemnda i enkelte av årsmeldingene sine hadde pekt på at det kan problematiseres hvordan man skal forstå enkelte av bestemmelsene i loven, og at det kan være behov for å vurdere enkelte endringer i regelverket.

Formålsbestemmelse

Karanteneloven har ingen formålsbestemmelse i dag. Formålet med loven fremgår mer indirekte av de materielle vilkårene for å ilegge karantene eller saksforbud.

Karantenelovutvalget foreslo å innføre en formålsbestemmelse i loven. Utvalget la vekt på at en formålsbestemmelse kan ha en pedagogisk funksjon både overfor de som er omfattet av loven, og overfor allmennheten. I tillegg kan den gi retning for hva slags atferd som er forventet ved overganger. Utvalget mente dessuten at en formålsbestemmelse som klargjør hensynene bak regelverket, vil ha betydning for hvordan de andre reglene i loven skal tolkes.

Departementet bygger på Karantenelovutvalgets forslag og foreslår blant annet en supplering av den formålsbestemmelsen som Karantenelovutvalget foreslo, slik at også hensynet til et klart skille mellom den politiske ledelsen og embetsverket går tydelig frem av loven.

Informasjonsplikt for politikere

Karantenelovutvalget foreslo å innføre en plikt for politikere til å gi opplysninger til Karantenenemnda om endringer i arbeidsoppgaver, ansvar og organisatorisk plassering i stillingen, vervet eller næringsvirksomheten i 18 måneder etter fratredelsen som politiker. Utvalget foreslo å ta dette inn i nytt andre ledd til bestemmelsen om informasjonsplikt.

Med utgangspunkt i forslaget fra Karantenelovutvalget foreslår departementet flere endringer i karanteneloven § 5 om informasjonsplikt for politikere overfor Karantenenemnda.

Departementet foreslår å følge opp forslaget fra Karantenelovutvalget om at informasjonsplikten til politikere blir utvidet i tid, slik at den omfatter alle overganger som skjer inntil 18 måneder etter fratredelse fra det politiske embetet eller den politiske stillingen. En slik utvidelse av informasjonsplikten i tid gir god sammenheng med forslaget om at saksforbud i særlige tilfeller kan ilegges i 18 måneder fra fratredelsen fra det politiske embetet eller den politiske stillingen uten at politikeren samtidig blir ilagt karantene.

Departementet foreslår i motsetning til Karantenelovutvalget at det ikke skal vises til en aktsomhetsplikt i lovbestemmelsen om politikernes informasjonsplikt.

Departementet foreslår at informasjonsplikten ved endringer i stilling, verv eller egen næringsvirksomhet blir konkretisert til å omfatte endringer i de sektorene eller bransjene politikeren skal arbeide med, kontakt med myndighetene og organisatorisk plassering.

Departementet foreslår ikke egne regler om saksbehandling eller frister knyttet til informasjonsplikt ved endringer i ny stilling, verv eller næringsvirksomhet. Plikten politikeren har til å informere om slike endringer, og Karantenenemndas frist for å fatte vedtak, skal følge de vanlige reglene.

Saksforbud

Karantenelovutvalget mente at det er formålstjenlig å gi en mer omfattende definisjon av saksforbud i loven for at dette skal være klart og forutsigbart. Karantenelovutvalget foreslo en definisjon av saksforbud der det fremgår at et saksforbud innebærer forbud mot å drive påvirkningsarbeid, gi råd til eller opptre på vegne av andre og delta i saksbehandling, møte eller forhandlinger i bestemte saker eller på bestemte saksområder.

Karantenelovutvalget foreslo at karanteneloven bør åpne for at en politiker kan ilegges saksforbud i inntil 18 måneder etter fratredelse når særlige grunner tilsier det, uten at politikeren samtidig må ilegges karantene. Utvalget foreslo at muligheten for å ilegge en politiker saksforbud av så lang varighet skal gjelde i de tilfeller hvor Karantenenemnda etter gjeldende rett kan ilegge saksforbud i inntil 12 måneder i tillegg til en karantene på inntil 6 måneder, og eventuelt andre tilfeller med tilsvarende behov for skjerming av saker eller saksområder i et lengre tidsrom.

Departementet foreslår å definere saksforbud slik Karantenelovutvalget foreslo, men med en noe annen språklig utforming.

Departementet følger opp forslaget om at politikere kan ilegges saksforbud i inntil 18 måneder etter fratredelse, uten at det er et vilkår at Karantenenemnda samtidig fatter vedtak om karantene. Forslaget gjelder bare for overganger for politikere. Forslaget vil ikke gjelde overganger for embetsmenn og statsansatte, der det heller ikke i dag er hjemmel for å ilegge restriksjoner som strekker seg utover 12 måneder etter fratredelse fra embetet eller stillingen i staten.

Reglene om godtgjørelse for politikere

Karantenelovutvalget foreslo at det ikke skal gis godtgjørelse for ilagt karantene ved overgang til næringsvirksomhet som en politiker har opprettet etter å ha tiltrådt det politiske embetet eller den politiske stillingen. Det samme gjelder ved overgang til næringsvirksomhet som ikke tidligere har hatt reell drift.

Departementet foreslår å følge opp forslaget fra Karantenelovutvalget, med noen presiseringer, og vurderer i likhet med at Karantenelovutvalget at Grunnloven m.m. ikke er til hinder for det.

Reaksjoner ved brudd på regelverket

Karantenelovutvalget foreslo en ny bestemmelse i karanteneloven som gir hjemmel for at Karantenenemnda eller ansettelsesmyndigheten kan fatte vedtak om at en tilkjent godtgjørelse skal stanses og kreves tilbakebetalt helt eller delvis ved brudd på vedtak om karantene. Departementet foreslår å følge opp dette forslaget fra Karantenelovutvalget.

Slik Karantenelovutvalget vurderte det, er kravet til skyld etter gjeldende bestemmelse om overtredelsesgebyr (forsett eller grov uaktsomhet) et strengt skyldkrav. Utvalget viste til at det kan være utfordrende for Karantenenemnda å ta stilling til skyldkravet på bakgrunn av skriftlig saksbehandling. Utvalget vurderte derfor om overtredelsesgebyr bør kunne ilegges med redusert krav til skyld, slik at vanlig uaktsomhet er tilstrekkelig, eller om overtredelsesgebyr også bør kunne ilegges på objektivt grunnlag, det vil si uten hensyn til skyld. Utvalget kom til at det bør stilles krav om at politikeren har utvist skyld, for at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges, men at det er tilstrekkelig at politikeren har utvist alminnelig uaktsomhet.

Departementet foreslår å følge opp forslaget fra Karantenelovutvalget om å endre skyldkravet for ileggelse av overtredelsesgebyr, slik at Karantenenemnda eller ansettelsesmyndigheten kan gi overtredelsesgebyr til den som uaktsomt bryter karanteneloven eller vedtak fattet med hjemmel i loven.

Formålsbestemmelse

Presidentskapet er enig med departementet og Karantenelovutvalget i at det vil være klargjørende med en formålsbestemmelse i karanteneloven, og at det kan ha en pedagogisk funksjon både for lovens pliktsubjekter og for allmennheten.

Presidentskapet mener den foreslåtte formålsbestemmelsen synliggjør de hensyn som loven skal ivareta på en god måte, ved at det angis uttrykkelig at den skal bidra til å fremme den alminnelige tilliten til forvaltningen og det politiske systemet ved overganger som omfattes av loven. Videre er det viktig og nyttig at formålsbestemmelsen presiserer at dette skjer ved at loven:

• a. motvirker at noen får særlige konkurransefordeler

• b. beskytter intern informasjon i statsforvaltningen

• c. beskytter andre virksomheters forretningsinformasjon som statsforvaltningen har fått tilgang til

• d. medvirker til å opprettholde skillet mellom politisk ledelse og embetsverk

Presidentskapet ser også at det kan være en fordel at formålsbestemmelsen gir retning for hva slags atferd som er forventet ved overganger, og at den kan ha betydning for hvordan de andre reglene i loven skal tolkes.

Informasjonsplikt

Presidentskapet mener det er klargjørende at forslaget til ny bestemmelse om informasjonsplikt angir at den inkluderer endringer i de sektorene eller bransjene politikeren skal arbeide med, kontakt med myndighetene og organisatorisk plassering. Det er en fordel at bestemmelsen blir konkretisert slik på dette punkt.

Presidentskapet mener videre at det gir god mening å utvide informasjonsplikten til politikere noe i tid, slik at den omfatter alle overganger som skjer inntil 18 måneder etter fratredelse fra det politiske embetet eller den politiske stillingen. Presidentskapet merker seg at en slik utvidelse gir god sammenheng både med dagens maksimale varighet på 18 måneder for karantene/saksforbud, samt med den foreslåtte presiseringen av at saksforbud, dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner, kan ilegges i 18 måneder uten at politikeren samtidig blir ilagt karantene.

Presidentskapet slutter seg til Karantenelovutvalgets og departementets vurderinger av at det ikke er behov for egne regler om saksbehandling eller frister knyttet til informasjonsplikt ved endringer i ny stilling, verv eller næringsvirksomhet.

Saksforbud

Presidentskapet mener at det også for saksforbudets del er nyttige konkretiseringer som foreslås i proposisjonen, ved at det presiseres at det blant annet omfatter å drive påvirkningsarbeid, gi råd til eller opptre på vegne av andre og delta i saksbehandling, møter eller forhandlinger.

Hva gjelder forslaget om at en politiker skal kunne ilegges saksforbud i inntil 18 måneder etter fratredelse uten at vedkommende samtidig ilegges karantene, merker presidentskapet seg at dette ikke er en utvidelse av den maksimale grensen for varigheten av karantene/saksforbud. Presidentskapet viser i den sammenheng til at det fortsatt vil være krav om «særlig tungtveiende grunner» for å ilegge en total varighet på 18 måneder, og at vilkårene for å ilegge saksforbud er de samme som for karantene.

Presidentskapet vil tilføye at det er viktig at Karantenenemndas vedtak er tilstrekkelig presise til at det er klart for vedkommende politikere hva et saksforbud innebærer. Presidentskapet mener det er godt begrunnet at vi har et strengt regelverk på dette området. Samtidig må det legges til rette for at de som vedtakene er rettet mot, har gode forutsetninger for å følge dem.

Godtgjørelse

Presidentskapet viser til at det i proposisjonen foreslås å stramme inn regelverket noe når det gjelder godtgjørelse ved etablering av næringsvirksomhet som gir grunnlag for å ilegge karantene. Innstramningen gjelder ved overgang til næringsvirksomhet som en politiker har opprettet etter å ha tiltrådt det politiske embetet eller den politiske stillingen, eller som ikke tidligere har hatt reell drift.

Presidentskapet mener det i slike situasjoner er velbegrunnet at det ikke gis godtgjørelse ved ileggelse av karantene, siden karantenen i slike tilfeller utløses av et nytt initiativ fra vedkommende politiker som ikke er forenlig med det politiske embetet eller den politiske stillingen som politikeren har trådt ut av, i perioden rett etter fratredelsen.

Femte visepresident, Ingrid Fiskaa, viser til at et mindretall i Karantenelovutvalget foreslår at godtgjørelsen ved karantene settes til 80 prosent istedenfor full lønn. I henhold til karanteneloven § 9 første ledd mottar politikere som blir ilagt karantene etter gjeldende regler, en godtgjørelse i karantenetiden som tilsvarer den lønn vedkommende hadde ved fratreden.

Dette medlem er enig med Karantenelovutvalgets mindretall i at det ikke er urimelig om godtgjørelsen ikke tilsvarer full lønn, men i stedet settes til en prosentandel av tidligere lønn, for eksempel 80 prosent. Det er riktig at staten skal sørge for inntektssikring ved pålagt karantene, men pålegget følges ikke av krav til innsats eller aktivitet. Dette medlem mener, som Karantenelovutvalgets mindretall, at det ikke er ønskelig å skape insentiv til å velge løsninger som gir lange karanteneperioder, fremfor å søke virksomhet som ikke medfører dette. Dette medlem viser i den sammenheng til at det finnes en rekke inntektssikringsordninger som ikke gir full lønn etter fratredelse.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Karanteneloven § 8 første ledd skal lyde:

En politiker som er ilagt karantene etter § 6, mottar en godtgjørelse i karantenetiden som tilsvarer 80 prosent av den lønn vedkommende hadde ved fratreden som politiker, med tillegg av feriepenger.»

Presidentskapets flertall, stortingspresident Masud Gharahkhani, første visepresident Svein Harberg, andre visepresident Nils T. Bjørke, tredje visepresident Morten Wold og fjerde visepresident Kari Henriksen, viser til at flertallet i Karantenelovutvalget ikke ville ta dette spørsmålet opp til vurdering siden nivået på godtgjørelsen ikke var en del av utvalgets mandat. Presidentskapets flertall merker seg i den sammenheng at utvalgets flertall ga uttrykk for at dette er et spørsmål som reiser flere problemstillinger som ikke ble vurdert av utvalget, og som krever en mer omfattende utredning før det kan vurderes. Presidentskapets flertall viser dessuten til at dette spørsmålet ikke er omtalt eller vurdert nærmere i proposisjonen.

Presidentskapets flertall mener det er god grunn til at dagens regler går ut på at politikere som ilegges karantene, mottar en godtgjørelse i karantenetiden som tilsvarer den lønn vedkommende hadde ved fratreden. Et vedtak om karantene er relativt inngripende overfor den som det er rettet mot. Vedkommende politiker er i karanteneperioden forhindret fra å erverve egen inntekt fra stillingen, vervet eller næringsvirksomheten som det er snakk om. Da er det ikke rimelig at det gjøres reduksjoner i den inntekt som politikeren har hatt.

Reaksjoner

Presidentskapet er enig med Karantenelovutvalget og departementet i at det er behov for en bestemmelse i loven som gir hjemmel for at Karantenenemnda eller ansettelsesmyndigheten kan fatte vedtak om at en tilkjent godtgjørelse skal stanses og kreves tilbakebetalt helt eller delvis ved brudd på vedtak om karantene.

Presidentskapet slutter seg også til forslaget om å endre skyldkravet for ileggelse av overtredelsesgebyr til alminnelig uaktsomhet, slik at denne sanksjonsformen blir en mer reell reaksjonsmulighet. Presidentskapet mener det ville være å gå for langt å endre det slik at overtredelsesgebyr også kunne ilegges på objektivt grunnlag, det vil si uten hensyn til skyld.