Merknader frå komiteen
Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet,
Jette F. Christensen, leiaren Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg,
Marianne Marthinsen og Jonas Gahr Støre, frå Høgre, Hårek Elvenes,
Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, frå Framstegspartiet,
Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og Morten Wold, frå Senterpartiet,
Emilie Enger Mehl og Liv Signe Navarsete, frå Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, frå Venstre, Trine Skei Grande, og frå Kristeleg
Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til at Representantforslag
165 S (2020–2021) omhandlar ei opptrapping av norske bidrag til
internasjonal klimafinansiering. Komiteen merkar seg at forslagsstillarane
ber om at regjeringa i høve statsbudsjettet for 2022 skal kome med
ei stortingsmelding om norsk klimafinansiering fram mot 2030. Meldinga
skal greie ut korleis Noreg kan trappe opp bidraga sine til internasjonal
klimafinansiering i tråd med landets rettmessige ansvar.
Komiteen er kjent med at Parisavtalen
forpliktar rike land til å bidra til klimafinansiering i utviklingsland for
å bidra til målet om globale kutt i klimagassutsleppa. Klimafinansieringa
skal gå til både klimatilpassing og utsleppskutt i utviklingsland.
Komiteen peikar på at i avgjerda
frå Paris vart målet frå klimatoppmøtet i København i 2009 (COP
15) gjentatt, og semja medfører at dei rike landa er forplikta til
å bidra med minst 100 mrd. amerikanske dollar (USD) frå 2020. Innan
2025 skal avtalepartane også verte samde om eit nytt kollektivt
mål.
Komiteen viser til påstanden
i representantforslaget om at verda heng etter når det gjeld målsetjingane
frå Paris om klimafinansiering, og at det er særskilt støtta til
klimatilpassing som er for låg.
Komiteen merkar seg at ulike
aktørar reknar ulikt og dermed har ei ulik oppfatning av i kor stor
grad rike land når lovnadane. Ifølge OECD har rike land lagt 78,9 mrd.
USD på bordet i 2018 til føremålet. Ifølge den humanitære organisasjonen
Oxfam International er det reelle talet langt lågare, mellom anna
fordi ein så stor del av midlane er lån. I rapporten Climate Finance Shadow
Report 2020 vert det operert med eit nedre estimat på 19 til 22,5
mrd. USD årleg i 2017–2018.
Komiteen peikar på at det
i forslaget vert vist til at landas eigne målsetjingar må auke i
løpet av 2020-talet dersom ein skal klare å kutte klimautsleppa
og avgrense global oppvarming til 1,5 grader. Det vert også vist
til at sjølv om dette er krevjande, finst det i dag rammeverk for
ei slik utrekning. Komiteen merkar
seg at rammeverket som Stockholm Environment Institute (SEI) har utvikla
gjennom «Climate Equity Reference Project» (CERP), tek utgangspunkt
i to grunnleggjande prinsipp:
Komiteen merkar seg at på
same måte som Klimakur 2030 og Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan
for 2021–2030 skildrar vegen mot at dei norske måla for utsleppskutt
skal nåast, skal ei slik stortingsmelding vere eit vegkart for ei
opptrapping av klimafinansieringa internasjonalt. Komiteen merkar seg at stortingsmeldinga
ifølgje forslagsstillarane bør drøfte ulike finansieringsløysingar
og gjere greie for eventuelle modellar og løysingar som også kan
vere aktuelle for andre land, og for norsk deltaking i det internasjonale
klimafinansieringssamarbeidet.
Komiteen merkar seg uttalen
frå Utanriksdepartementet i saka. Det vert frå departementet si
side vist til at Noreg lenge har vore ein betydeleg bidragsyter
av offentleg klimafinansiering til utviklingsland. Gjennom finansiering
via multilaterale kanalar, Norfunds investeringar i fornybar energi
og ei omfattande klima- og skogsatsing er Noreg eit føregangsland
innan langsiktig og føreseieleg finansiering.
Komiteen viser til at statsråden
påpeikar at Noreg ikkje har ei individuell forplikting til å auke
klimafinansieringa si, men at Noreg saman med andre industriland
må bidra til at målet på 100 mrd. USD årleg til klimafinansiering
innan 2020 vert nådd.
Komiteen viser også til at
uttalen frå departementet understrekar at løysinga ikkje utelukkande
ligg i overføring av pengar. Land som mottar klimafinansiering,
må også prioritere eigne ressursar til klimatiltak. Dersom landa
nyttar energikjelder som sol og vind, kan dei få lågare utgifter,
og dei vert mindre avhengige av andre.
Komiteen er gjort kjend med
at regjeringa ser på moglege finansieringskjelder til fornybar energi
utanfor bistandsbudsjettet. Komiteen viser vidare til
at Utanriksdepartementet no gjennomfører ei utgreiing som skal bringe
fram naudsynt grunnlag for å vurdere korleis Noreg kan bidra til
auka investeringar i fornybar energi i utviklingsland med store
klimagassutslepp, med målsetjing om at det skal redusere klimagassutslepp
frå energisektoren, som mellom anna byggjer på Norfunds erfaringar. Komiteen registrerer
at etablering av eit nytt klimafond vert sett på som ei moglegheit.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet er opptatt av å løfte klimapolitikken
inn i utenriks-, utviklings- og ikke minst handelspolitikken i bred
forstand. Disse medlemmer vil forene klima- og utviklingspolitikken
og gi bekjemping av klima- og naturkrisen førsteprioritet i norsk
utviklingspolitikk gjennom en kraftig satsing på fornybar energi,
en revitalisering av regnskogsatsingen og midler til klimatilpasning.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil minne om at Solberg-regjeringen
dessverre har kuttet milliardbeløp i bevilgningene til fornybar
energi i utviklingsland: Under regjeringen Stoltenberg II ble det
i 2013 satset 1701 mill. 2021-kroner på utbygging av fornybar energi
i utviklingsland; regjeringen Solbergs foreslåtte bevilgning til fornybar
energi i 2021 på 794 mill. 2021-kroner var altså mer enn en halvering
sammenliknet med 2013, jf. Finansdepartementets svar på budsjettspørsmål
36, publisert 26. oktober 2020, på spørsmål fra Arbeiderpartiet
om samlede bevilgninger til fornybar energi på utviklingsbudsjettet
i perioden 2010–2021.
Disse medlemmer mener en styrking
av Norges rolle i den internasjonale klimapolitikken, inkludert norsk
klimafinansering, vil bli en svært viktig oppgave for perioden 2021–2025,
men kan ikke se at et eget stortingsvedtak om pålegge regjeringen
å legge fram en stortingsmelding om snaut fem måneder nødvendigvis
er formålstjenlig.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti minner om at kampen mot klimaendringene
og for et rettferdig grønt skifte er den viktigste utfordringen
i vår tid. Det gjelder internasjonalt så vel som i Norge. Akkurat
som for klimaomstillingen i Norge mener dette medlem at det hviler
et ansvar på både Stortinget og regjeringen for å utvikle en konkret
plan for Norges klimafinansiering globalt. Dette medlem merker seg at
det gjennom behandlingen av klimameldingen, Meld. St. 13 (2020–2021),
jf. Innst. 325 S (2020–2021), fremkom at det finnes betydelig oppslutning
i Stortinget for en forpliktende plan for internasjonal klimafinansiering.
Dette medlem merker seg regjeringens
seneste initiativer på dette området, redegjort for i utviklingsministerens
uttalelse til forslaget av 27. april 2021, og merker seg at regjeringen
mener den har gjort klimatilpasning til en prioritet, og at en strategi
for klimafinansiering er under utarbeidelse. Dette medlem registrerer også
at regjeringen fremhever sin satsning på Det grønne klimafondet,
og ser seg nødt til å minne om at regjeringen i budsjettforhandlingene
høsten 2020 godtok store kutt i disse bevilgningene for å komme
til enighet med Fremskrittspartiet. Dette medlem vil fremheve
dette som et viktig eksempel på hvorfor det er tvingende nødvendig
at en forpliktende opptrappingsplan kommer til Stortinget så snart
som mulig. Dette medlem registrerer
også at regjeringen heller ikke ser ut til å stilling til det som
er forslagets hovedintensjon, nemlig å ta høyde for gapet mellom
bidrag til internasjonal klimafinansiering og det rettmessige ansvar
Norge har i kampen mot klimaendringene.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet
for 2022 med en stortingsmelding om norsk klimafinansiering fram
mot 2030. Meldingen skal utrede hvordan Norge kan trappe opp sine
bidrag til internasjonal klimafinansiering i tråd med landets rettmessige
ansvar.»