2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra
Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til at proposisjonen
er en samleproposisjon som inneholder forslag til endringer i folketrygdloven,
trygderettsloven, arbeidsmarkedsloven og lov om supplerende stønad
til personer med kort botid i Norge som følger av forslag som er
fremmet i Prop. 1 S (2019–2020) Statsbudsjettet. Videre inneholder
proposisjonen også noen mindre forslag til endringer i trygderettsloven
og enkelte tekniske endringer i folketrygdloven.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
mener at å sikre velferdsstatens bærekraft for fremtiden er en av
våre viktigste oppgaver. Derfor har det vært og vil være nødvendig
å justere, endre eller fjerne ytelser og ordninger på et faktabasert
grunnlag når det viser seg at disse enten ikke fungerer etter intensjonen
eller over tid har blitt erstattet av andre ytelser eller tjenester
eller har mistet sin funksjon. Dette øker velferdsstatens evne til
å ta vare på de som trenger den mest. Det er usosialt å opprettholde eller
utvide ordninger som ikke fungerer eller ikke lenger er relevante,
da dette ikke bare svekker velferdsstatens økonomiske fundament,
men også svekker kvaliteten og innholdet av hjelpen velferdsstaten
er ment å gi. I statsbudsjettet for 2020 setter flertallet av 444 mrd. kroner
til folketrygden. Til sammenligning var utgiftene til folketrygden
på 369 335,8 mrd. kroner i saldert budsjett 2013, som var det siste
budsjettåret regjerningen Stoltenberg satt.
Flertallet viser til at i
Sintefs evaluering av arbeidsavklaringspenger fra 2015 (Mandal m.fl.
2015) pekes det på at innføringen av arbeidsavklaringspenger medførte
at nye grupper oppfyller vilkårene sammenlignet med de tre forutgående
ordningene, attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset
uførestønad. Blant annet gjelder dette unge mennesker uten tidligere
arbeidsinntekt, og uten at det ble stilt krav til en forutgående
periode med minst 50 pst. nedsatt arbeidsevne. Målsettingen med
innføring av arbeidsavklaringspenger var redusert varighet på stønadsløpet
og raskere overgang til arbeid. Bakgrunnen for endringene i ordningen
med arbeidsavklaringspenger fra 2018 viste at disse målene ikke
i tilstrekkelig grad var nådd.
Flertallet viser til NOU 2019:7
«Arbeid og inntektssikring – Tiltak for økt sysselsetting», der
Sysselsettingsutvalget peker på at minsteytelsen for arbeidsavklaringspenger
i aldersgruppen 18–24 år gir denne gruppen en vesentlig høyere inntekt
enn gjennomsnittet for andre i samme aldersgruppe som ikke mottar trygd.
Dermed kan ytelsen bli et rullebånd ut av arbeidslivet, slik seniorforsker
Simen Markussen ved Frischsenteret beskrev ordningen i Dagsavisen
8. juni 2016. Dette var også bakgrunnen for at Nav i 2016 foreslo
å endre ytelsen for arbeidsavklaringspenger til unge under 25 år til
omtrent samme beløp som unge på kvalifiseringsprogrammet og tilbakeføre
hele innsparingen for dette til Nav, slik at de kan gi bedre og
tettere oppfølging til unge på AAP. Målet er å hjelpe flere tilbake
eller inn i aktivitet eller arbeid for å forebygge et liv i utenforskap
og fattigdom og samtidig avklare de som skal ha en inntektssikring
gjennom uføretrygd så raskt som mulig. Endringen vil kun gjelde
nye tilfeller, og disse vil ha en ytelse som er lik ytelsen til
personer i samme aldersgruppe som er på kvalifiseringsprogrammet
eller introduksjonsprogrammet. Forslagene må ses i sammenheng med
forslaget i Prop. 1 S (2019–2020) om styrket oppfølging av unge
mottakere av arbeidsavklaringspenger ved at budsjetteffekten av
lovendringene i 2020 benyttes til en tilsvarende økning i driftsbevilgningen
til Arbeids- og velferdsetaten.
Flertallet mener derfor at
de foreslåtte endringene i arbeidsavklaringspenger er et nødvendig grep
og i tråd med anbefalingene fra kompetansemiljøer og arbeidslivsforskning.
Flertallet viser til at det
i tillegg foreslås å avvikle folketrygdlovens særskilte bestemmelser
for flyktninger. Videre foreslås en generell heving av botidskravet for
rett til ulike trygdeytelser fra tre til fem år. Samtidig utvides
ordningen med supplerende stønad til å omfatte uføre personer med
flyktningstatus. Dermed ivaretas flyktninger som har en slik alder
eller helsetilstand at deltakelse i arbeidslivet ikke er realistisk.
Flertallet viser til at stønad
til blant annet teksttelefon oppheves, da disse ikke lenger produseres,
selv om det fortsatt foretas noe reparasjon av de få som finnes.
Flertallet mener at det er
usosialt å la være å endre velferdsstatens innretninger dersom man
ser at de ikke virker etter hensikten eller ikke lenger er relevante. Det
er ikke sosialt å opprettholde, utvide eller uthule ordninger slik
at knappe ressurser blir brukt på andre enn det ordningen er ment
for. Det svekker tiltakene, fordi de blir brukt på andre enn tiltakene
var tilpasset til. Det svekker Nav, fordi ressursene ment for noen
må brukes på flere. Og ikke minst svekker det tilliten til velferdsstaten
vår.
Flertallet viser til at i
forbindelse med utvidelsen av pleiepenger i 2017 ble retten til
pleiepenger i en overgangsperiode når barnet dør, ikke videreført.
Før reformen hadde foreldre som hadde mottatt ugraderte pleiepenger
sammenhengende i minst tre år, rett til fortsatte pleiepenger i
tre måneder dersom barnet døde. Denne retten ble ved en inkurie
opphevet i 2017, men ble derfor heller ikke omtalt i Prop. 48 L
(2016–2017). Disse foreldrene har siden måttet søke om sykepenger
på linje med andre foreldre som mister barn i sykdom eller ulykke,
noe enkelte foreldre har opplevd som en tilleggsbelastning.
Flertallet viser til forslag
om gjeninnføring av rett til pleiepenger etter barnets død for de
som har mottatt pleiepenger sammenhengende i mer enn tre år, og
at det videre innføres en ny rett til pleiepenger i inntil seks
uker for de som har hatt pleiepenger i mindre enn tre år.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er svært alvorlig
at ordningen med rett til å beholde pleiepenger i tre måneder hvis
barnet dør, ble fjernet i 2017, og at endringen ikke ble omtalt
i høringen eller lovproposisjonen.
Disse medlemmer minner om
at når foreldre mister et barn, er det viktig at systemene rundt
er så forutsigbare og gode som mulig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at foreldre som mottar pleiepenger og har innrettet seg etter dette,
vil kunne ha en svakere tilknytning til arbeidslivet enn foreldre
som ikke har vært ute av arbeidslivet med pleiepenger, for eksempel
i tilfeller med dødsfall som følge av plutselige hendelser. Noen
kan være i langvarig permisjon, og noen vil ikke ha et løpende arbeidsforhold
å gå tilbake til, men må søke nytt arbeid når pleiesituasjonen opphører.
Denne gruppens mulighet til å tilpasse seg den nye situasjonen og
inntektsbortfallet kan derfor være mer begrenset.
Flertallet viser til at det
vil være store individuelle variasjoner med hensyn til hvor lang
tid den enkelte vil trenge før man er i stand til å arbeide etter
at barnet dør. Det er derfor lite hensiktsmessig å regulere overgangsperioden
på bakgrunn av en skjønnsmessig vurdering av når man anser den enkelte
i stand til å begynne å arbeide igjen. Den tidligere bestemmelsen
kunne oppleves urimelig for dem som mistet barnet sitt før de hadde
mottatt pleiepenger i tre år, og for dem som hadde hatt pleiepenger
i minst tre år, men som i en stabil periode hadde latt barnet være
i barnehage/skole mens foreldrene arbeidet. Flertallet foreslår derfor
nå en todelt løsning.
Flertallet foreslår å gjeninnføre
bestemmelsen som gjaldt frem til 1. oktober 2017, slik at alle som
har mottatt fulle pleiepenger i minst tre år, vil få pleiepenger
i en overgangsperiode på opptil tre måneder etter at barnet dør.
Dette vil ivareta de foreldrene som har vært lenge utenfor arbeidslivet,
og som derfor antas å ville trenge mer tid til å tilpasse seg en
ny tilværelse.
I tillegg foreslår flertallet at
alle som mottar pleiepenger på det tidspunktet barnet dør, men som
ikke har mottatt fulle pleiepenger i minst tre år, skal ha rett
til pleiepenger i en overgangsperiode på seks uker. Dette vil altså
gjelde uavhengig av hvor lenge man har mottatt pleiepenger, og om
man har mottatt fulle eller graderte pleiepenger. Dette er samme
periode som foreldrepenger utbetales dersom barnet dør mens foreldrene
mottar dette (folketrygdloven § 14-9). Forslaget innebærer en harmonisering
av regelverket for pleiepenger og foreldrepenger når barnet dør.
Det er den ytelsen foreldrene mottar ved dødsfallet, som forlenges,
slik at dersom utbetaling av foreldrepenger er utsatt som følge
av utbetaling av pleiepenger, er det pleiepengene som forlenges.
Flertallet foreslår dermed
både en gjeninnføring av den gamle ordningen og samtidig en betydelig
utvidelse av personkretsen som vil kunne motta pleiepenger når barnet
dør. På denne måten vil alle som mottar pleiepenger når barnet dør,
få en rimelig overgangsperiode med pleiepenger. Dersom medlemmet
i løpet av denne perioden har arbeidsinntekt, graderes pleiepengene
mot arbeidsinntekten. Foreldre som etter overgangsperioden på tre
måneder eller seks uker er arbeidsuføre, vil kunne ha rett til sykepenger
etter vanlige regler.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:
§ 9-10 nytt fjerde
ledd skal lyde:
Dersom barnet dør
i stønadsperioden, ytes det pleiepenger i opptil 30 stønadsdager
(seks uker). Til den som har mottatt fulle pleiepenger i minst tre
år ytes det pleiepenger i opptil tre måneder. Ved eventuell arbeidsinntekt
i denne perioden graderes pleiepengene mot arbeidsinntekten.»
Flertallet foreslår
at endringen trer i kraft 1. januar 2020, jf. tilrådingen V, punkt
1.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser
med uro på regjeringen Solbergs kutt i ytelser som skal være med
på å gjøre hverdagen enklere og tryggere for innbyggerne i Norge. Disse medlemmer mener
at velferdsstatens verdifundament er ideen om at alle mennesker
skal ha lik rett og mulighet til å delta i samfunnet. Disse medlemmer mener
regjeringen gjennom flere usosiale kutt i perioden 2013–2019 har
minsket velferdsstatens evne til å gi alle lik mulighet til å delta
i samfunnet på like vilkår. Disse medlemmer mener det
er en tydelig trend fra denne regjeringen hvor de reduserer statens
bidrag til å hjelpe mennesker i utsatte posisjoner samtidig som
de lemper mer av det økonomiske ansvaret over på kommunene. Disse medlemmer mener
forslagene om å redusere arbeidsavklaringspenger for unge uføre
er et dårlig tiltak.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader i Innst. 15 S
(2019–2020):
«Disse medlemmer
viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2020 hvor
man øker kap. 605 post 1 med 83 mill. kroner til styrket oppfølging
av unge på arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.»
Disse
medlemmer viser også til sine merknader i Innst. 15 S (2017–2018):
«Disse medlemmer
foreslår også at det settes i gang en aktivitets- og jobbreform
for unge på gradert uføretrygd for direkte å motvirke den bekymringsfullt
store økningen i antallet unge uføre. Reformen skal inneholde bedre
planlegging, oppfølging og gjennomføring av ordningen med arbeidsavklaringspenger
slik at flere kommer tilbake i arbeid, økt bruk av gradert uføretrygd med
tiltak for at personer med gradert uføretrygd skal få brukt sin
arbeidskapasitet. Disse medlemmer mener Nav skal få et overordnet
ansvar for å sikre at det finnes jobber tilpasset denne gruppen
både i offentlig og privat sektor, samt at kommunene i tillegg skal
få en plikt til å sikre at denne gruppen får jobb. Kommunenes merkostnader
til ordningen skal dekkes inn, og Disse medlemmer mener reformen
først skal innføres for personer født i eller etter 1990, og viser
til forslag under kap. 2655 om å gjennomføre en aktivitetsreform
med jobbgaranti for unge på gradert uføretrygd.»
Disse medlemmer mener dette
er bedre tiltak for å sikre at flere unge som er mottakere av arbeidsavklaringspenger
eller uføretrygd, kommer tilbake til arbeidslivet. Disse medlemmer viser til
at disse forslagene ble nedstemt i Stortinget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at regjeringen foreslår å redusere minsteytelsen for mottakere av
arbeidsavklaringspenger under 25 år. Ytelsen kuttes fra 2 G til
2/3 av 2 G, noe som gir en årlig ytelse på 130 000 kroner for unge
på arbeidsavklaringspenger under 25 år. I tillegg foreslås det å
avvikle ung ufør-tillegget for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger
uavhengig av alder. Disse
medlemmer mener denne endringen føyer seg inn i rekken av
regjeringens usosiale kutt og frykter at flere unge under 25 år
må søke sosialhjelp. Disse
medlemmer mener endringen skyver folk lenger vekk fra arbeidslivet
og bidrar til økonomisk utrygghet for den enkelte. Disse medlemmer vil understreke
at kutt i ytelse ikke får flere i arbeid.
Disse medlemmer viser til
Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett
for 2020, hvor man øker kap. 2561 post 70 med 119 mill. kroner.
Dette skal gå til reversering av regjeringens kutt i minsteytelsen
for mottakere av arbeidsavklaringspenger under 25 år og stoppe avviklingen
av ung ufør-tillegget for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets alternative
statsbudsjett for 2020, der disse medlemmer går imot heving av
botidskravet for rett til visse trygdeytelser (jf. Prop. 10 L (2019–2020),
kap. 6). Det samme gjelder avvikling av folketrygdens særskilte
bestemmelser for flyktninger angående rett til visse trygdeytelser.
Dermed faller også begrunnelsen for utvidelse av ordningen med supplerende stønad
bort (jf. Prop. 10 L (2019–2020), kap. 7).
Disse medlemmer viser til
sine merknader i Innst. 15 S (2019–2020) til statsbudsjettet for
2020:
«Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til sitt alternative statsbudsjett for
2020, hvor man reduserer kap. 667 post 70 med 3 mill. kroner, siden
Arbeiderpartiets forslag om verken å øke botidskravet i folketrygden
fra tre til fem år eller avvikle de særskilte bestemmelsene for
flyktninger, innebærer at det ikke er nødvendig å erstatte uføretrygd
med supplerende stønad.
Disse medlemmer
viser til Stortingets behandling 8. juni 2017 av Prop. 85 L (2016–2017),
jf. Innst. 368 L (2016–2017) om endringer i folketrygdloven, kontantstøtteloven
og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg
(ny inntektssikring for eldre og uføre flyktninger og endrede botidskrav
for rett til visse ytelser), der tilsvarende forslag bare fikk støtte
fra Høyre og Fremskrittspartiet, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet
De Grønne stemte imot.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til Senterpartiets alternative statsbudsjett
for 2020, hvor man gikk imot regjeringens forslag om å redusere minsteytelsen
for mottakere av arbeidsavklaringspenger under 25 år samt forslaget
om å avvikle ung ufør-tillegget for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger
uavhengig av alder. Dette
medlem går derfor imot lovforslag om endringer av folketrygdloven
§§ 11-20 og 11-21. Dette
medlem viser til Senterpartiets merknader i Innst. 15 S (2019–2020)
for nærmere grunngivelse.
Dette medlem går videre imot
romertallsforslag IV og lovforslag om endringer i folketrygdloven
som følger av heving av botidskravet for rett til alderspensjon, ytelser
til gjenlevende ektefelle, barnepensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger
og stønad til enslig mor eller far fra tre til fem år. Dette medlem viser
ellers til Senterpartiets merknader i Innst. 15 S (2019–2020).
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at flere av forslagene
som fremmes i Prop. 10 L (2019–2020), bidrar til å svekke folks
rettigheter i folketrygdloven. Dette medlem mener regjeringens
kutt og innstramminger i folks rettigheter har bidratt til at sikkerhetsnettet
i den norske velferden har blitt dårligere. Dette medlem viser til egne
merknader om forslagene i Innst. 15 S (2019–2020).
Dette medlem viser til at
regjeringen i proposisjonen foreslår å oppheve noen formål med grunnstønadsordningen.
Regjeringen forslår å fjerne rett til grunnstønad ved bruk av proteser,
støttebandasjer o.l. Dette
medlem mener endringen ikke er godt nok utredet, og er bekymret
for hva dette vil kunne bety for de som er avhengig av slikt utstyr.
Dette medlem mener også at
forslaget om avviklingen av tilleggsstønad til pleie og tilsyn av
andre familiemedlemmer enn barn ikke er godt nok begrunnet.
Dette medlem mener det er
feil å avvikle adgangen dagpengemottakere har til å motta tiltakspenger
i stedet for dagpenger mens vedkommende deltar i arbeidsmarkedstiltak. Dette medlem mener
også det er alvorlig at regjeringen vil kutte tilleggsstønader i
arbeidsmarkedsloven til mottakere av tiltakspenger.
Dette medlem viser til egne
merknader om dette i Innst. 15 S (2019–2020):
«Dette medlem mener
regjeringens forslag til innstramminger i ordningen med tiltakspenger
vil ramme en gruppe som allerede har svært lite. Dette medlem viser
til det er svært alvorlig at regjeringen vil fjerne muligheten til
å få dekket tilleggsstønader til dekning av ekstrautgifter knyttet
til deltakelse i tiltaket. Det er også alvorlig at regjeringen legger
opp til at tiltaksdeltakere må benytte dagpengerettigheter før ev.
overgang til tiltakspenger.»
Dette medlem er imot regjeringens
forslag om å avvikle folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger
angående rett til visse trygdeytelser. Det er svært alvorlig at
personer med flyktningstatus ikke lenger skal ha mulighet til fulle
minsteytelser, herunder garantipensjon.
Dette medlem viser til egne
merknader om dette i Innst. 15 S (2019–2020):
«Særordningene for
flyktninger i trygderegelverket ble innført nettopp i erkjennelsen
av at mange bærer på traumer og skader som gjør at det er umulig
å komme i arbeid og oppfylle kravene. Derfor har personer med flyktningstatus
vært unntatt botidskravet og får rett til full minstepensjon uansett
alder ved ankomst til Norge.
Dette medlem mener
det er svært alvorlig at flyktninger får dårligere 8 muligheter
til en trygg pensjonstid og at regjeringen vil øke kravet til botid
for en rekke ytelser i folketrygden fra tre til fem år. Regjeringens
forslag vil føre til at flyktninger i stedet for trygd og pensjon skal
få behovsprøvde ytelser eller være henvist til økonomisk sosialhjelp.
I utgangspunktet skal ytelsen til flyktninger holde samme nivå som
minstepensjonen fra folketrygden, men vil bli avkortet krone-for-krone mot
andre inntekter og sparepenger mottakeren og ektefellen har.
Uten rett til uførepensjon
eller alderspensjon, vil flyktninger som ikke kan arbeide, havne
i en svært sårbar økonomisk situasjon.
Supplerende stønad
skal behovsprøves mot familiens øvrige inntekt og eventuell formue.
Det legges opp til en ordning hvor det kun innvilges supplerende
stønad for ett år av gangen. Dette vil gi flyktningene en usikker
økonomisk situasjon. Når ytelsen også skal behovsprøves mot formue,
vil det gjøre det umulig for flyktninger som bor lenge i landet
å på sikt spare opp nok penger til egen bolig.
Dette medlem viser
til at regjeringspartiene øker botidskravet fra tre til fem år for
en rekke ytelser i folketrygdloven. Det er ingen grunn til å øke
botiden for å kunne motta disse grunnleggende ytelsene. Dette er
i utgangspunktet strengt behovsprøvde ordninger. Arbeidsavklaringspenger
og uføretrygd går til de som er for syke til å arbeide (helt eller
delvis). Og stønad til enslige foreldre, altså overgangsstønaden,
vet vi at i stor grad går til unge alenemødre der mange har innvandrerbakgrunn.
At disse alenemødrene nå må vente to år til før de kan komme på
overgangsstønad kommer til å sette disse familiene i fattigdomsskapende
venterom.»
Dette medlem mener det er
bra at regjeringen vil gi foreldre som mister barnet sitt, fortsatt
rett til pleiepenger etter barnets død. Men dette medlem mener det er
feil å innføre en todelt ordning for foreldrene. Alle foreldre som
opplever å miste sitt barn, bør få muligheten til å beholde pleiepenger
i tre måneder.
Dette medlem viser til egne
merknader i Innst. 15 S (2019–2020):
«Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener alle mottakere av pleiepenger
som opplever at barnet dør må ha rett til fortsatt ytelse i tre
måneder etter barnets død. Dette medlem viser til lovforslag fra Audun
Lysbakken, Karin Andersen, Solfrid Lerbrekk, Solveig Skaugvoll Foss
i Representantforslag 11 L (2019–2020) om umiddelbar innføring av
fortsatt rett til pleiepenger i perioden etter barnets død. Her
fremmes lovforslag om sikre at alle som har rett på pleiepenger
skal få dette i tre måneder etter barnets død uavhengig av hvor
lenge de har mottatt ytelsen. Dette medlem viser til signaler fra
regjeringen om å gjeninnføre en ordning med en todelt ordning med
pleiepenger etter barnets død, der de som har hatt pleiepenger i
over tre år når barnet dør, skal få beholde pleiepenger i tre måneder etter
barnets død. Samtidig skal de som har hatt pleiepenger i under tre
år, kun få beholde pleiepenger i seks uker etter barnets død. Dette
medlem vil advare mot å gjeninnføre en todelt ordning. Det er viktig
at alle som mottar pleiepenger får beholde dette i tre måneder når barnet
dør.»
Dette medlem viser til at
tall fra Nav viser at det døde 126 barn i 2017 hvor foreldre hadde
mottatt pleiepenger i forkant av dødsfallet. En del av disse mistet
altså pleiepengene sine samme dag som barnet døde. Tall fra Finansdepartementet
viser at det er 86 personer som har fått stopp i utbetalingen av
pleiepenger på dødsdatoen til barnet i perioden 1. oktober 2017
og ut 2018. Pleiepengene til disse mottakerne ble utbetalt i tilknytning
til 59 barn. Ifølge rapporten Arbeid og velferd nr. 2-2018, Navs
støtteordninger for syke barn – hva vet vi om barna og deres foreldre?
er svært alvorlig og livstruende sykdom eller skade den viktigste
årsaken til at foreldre tar ut pleiepenger. Dette medlem viser til at
reglene om pleiepenger omfatter få personer, men at det kan utgjøre
en stor forskjell for de det gjelder.
Gjennom hele 2000-tallet
har andelen personer registrert med dette kriteriet utgjort mellom
85 og 90 pst. av pleiepengemottakerne. I samme rapport kommer det
frem at kun 1,3 pst. av personer som mottok pleiepenger for pleie
av svært alvorlig syke barn, hadde pleiepenger i en periode på over
3 år i perioden 2010–2016. Ifølge Nav mottok kun 34 personer pleiepenger
etter at barnet deres døde i 2017. For 80 pst. ble pleiepengene avsluttet
etter 1 måned etter dødsfall og for resten 2–3 måneder etter dødsfallet. Dette medlem viser
til at disse tallene viser at ordningen omfatter få personer, men
at den kan utgjøre en stor forskjell for de det gjelder. Nav har
ikke tall for dette bakover i tid.
Dette medlem vil understreke
at når foreldre mister et barn, er det viktig at systemene rundt
er så forutsigbare og gode som mulig. Dette medlem mener derfor
retten til å motta pleiepenger i perioden rett etter barnets død
må gjeninnføres, men at den må gjelde likt for alle foreldre. En
slik ordning kan ikke skille mellom de som har mottatt pleiepenger
i over tre år, og de som har mottatt pleiepenger kortere enn dette. Dette medlem viser
til at alle mottakere av pleiepenger som opplever at barnet dør,
må ha rett til fortsatt ytelse i tre måneder etter barnets død.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:
§ 9-10 nytt fjerde
ledd skal lyde:
Dersom barnet dør
i stønadsperioden, ytes det pleiepenger i opptil tre måneder etter
dødsfallet. Ved eventuell arbeidsinntekt i denne perioden graderes
pleiepengene mot arbeidsinntekten.
II
Loven trer i kraft
1. januar 2020.»