Svar vedrørende representantforslag
125 S (2018-2019) om en mer effektiv rovdyrforvaltning
Jeg viser til brev
av 30. april 2019 fra Energi- og miljøkomiteen vedrørende representantforslag
125 S (2018–2019) om en mer effektiv rovdyrforvaltning.
Innledning
Det internasjonale
naturpanelet (IPBES) la nylig fram en rapport som tegner et svært
alvorlig bilde av tilstand og utvikling for verdens naturmangfold.
Én million av verdens åtte millioner arter trues av utryddelse. Parallelt
med fremleggelsen av rapporten fra naturpanelet fremmer Senterpartiet
en rekke forslag i Stortinget om å tillate felling av våre truede
rovviltarter, uten konkret vurdering av behovet for felling, om
det finnes andre tilfredsstillende løsninger, eller hva som er konsekvensene
for rovviltbestandene. Tillatelsene skal være såkalt "stående",
dvs. gjelde til en hver tid for alle individer, og kun utløses av
at rovdyrindividet beveger seg i, eller gjennom, et område som av
de regionale rovviltnemndene eller Stortinget er definert som prioritert
for beitedyr. I tillegg vil Senterpartiet åpne for at alle rovdyr i
områder prioritert for rovdyr kan felles uten noen nærmere vurdering
dersom de beveger seg i områder definert som innmarksbeiteareal.
Kongeørn skal kunne felles i hele landet uten at skader på beitedyr
er påvist.
Jeg vil minne om
at de fire store rovdyrartene, ulv, bjørn, gaupe og jerv, alle er
klassifisert som kritisk eller sterkt truet på Norsk rødliste for
arter 2015, en tilstand disse artene også vil fortsette å ha gitt
de bestandsmål Stortinget har fastsatt. Av de fem artene som inngår
i det vi i dagligtale kaller rovviltforvaltningen, er det kun kongeørn
som ikke er klassifisert som truet. Kongeørn er imidlertid, i likhet
med med ulv, bjørn og jerv, en fredet art i Norge og er beskyttet
etter den strengeste kategorien for arter etter Bernkonvensjonen.
Utgangspunktet er altså at vi har en forvaltning av de store rovdyrene på
et minimumsnivå, der det av hensyn til beitenæringene er satt lave
bestandsmål. Det store kompromisset for best mulig å ivareta hensynet
til beitenæringene, jf. den todelte målsettingen, ble altså gjort
ved fastsettelsen av det som må betegnes som lave bestandsmål. Jeg mener
dette er viktig å ha med seg når vi vurderer virkemiddelbruken i
rovviltforvaltningen.
Med små og truede
bestander kreves en grundig og fortløpende vurdering av bestandenes
tilstand, behovet for felling for å unngå tap og om det finnes andre
tilfredsstillende løsninger enn felling. Utgangspunktet, etter norsk
lov og Norges internasjonale forpliktelser, er at ulv, bjørn, jerv
og kongeørn er totalfredet, og flere vilkår skal være oppfylt før
unntaksbestemmelsene i naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen om
felling kommer til anvendelse. Også gaupebestanden er sterkt truet
og fåtallig i Norge, og krever en kunnskapsbasert og regulert forvaltning.
Jeg mener forslagene fra Senterpartiet om å fjerne de forutgående
vurderingene før rovvilt felles ikke er forsvarlige for arter som
er truet og/eller fredet.
Jeg vil for øvrig
gjøre oppmerksom på at flere av forslagene i representantforslaget
er identiske med forslag Senterpartiet har fremmet tidligere. Dette
gjelder blant annet forslag 3, 4, 5 og 6, som alle er likelydende
forslag som Stortinget tidligere har avvist, jf. Representantforslag
86 S (2017–2018) og Innst. 204 S (2017–2018)). Jeg viser i den sammenheng
også til vurderinger i svarbrev av 10. januar 2018 til Energi- og
miljøkomiteen fra tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen.
Under følger en
nærmere vurdering av de ni forslagene i representantforslaget.
Forslag
1. Stortinget ber
regjeringen utvide uttaket av jerv i reinbeiteområdene før kalving
dersom kvotene på jerv i regionen ikke er tatt ut under den ordinære
lisensjakten.
I tråd med rovviltforliket
av 2011 er det Miljødirektoratet som har myndigheten til å fatte
vedtak om såkalte ekstraordinære uttak av jerv. Slike uttak vurderes
fortløpende av Miljødirektoratet, og omfang og prioritering i de
enkelte områder drøftes med de regionale rovviltnemndene, blant
annet ut fra skadehistorikk og skadepotensial. Årlig gjennomføres
et større antall ekstraordinære uttak av jerv, og hensynet til kalvingsområder for
tamrein vektlegges i Miljødirektoratets vurderinger.
Omfanget av ekstraordinære
uttak kan av ulike årsaker, slik som oppdaterte opplysninger om
bestandsstørrelse eller skadepotensial, avvike fra de lisensfellingskvoter
rovviltnemndene fastsatte sommeren før. Avviket kan innebære at
flere eller færre jerv blir felt, blant annet vurdert ut fra hvor
mange ynglinger som registreres, hvor de er lokalisert og oppdaterte
vurderinger av skadehistorikk og skadepotensial i ulike områder. Når
det gjelder forholdet til bestandsmålet vil det være tilnærmet umulig
å praktisere en forvaltning eksakt på 39 årlige ynglinger gjennom
ekstraordinære uttak av jerv. Dette har blant annet sammenheng med
at slike uttak i stor grad gjennomføres underveis i yngleperioden, samt
at antall jervetisper som får unger varierer mellom år, og at det
således ikke er mulig å ha fullstendig oversikt over bestanden før
i etterkant av uttakene.
Jeg mener rovviltforvaltningen
er dynamisk og at forvaltningen gjør gode faglige og praktiske vurderinger i
møte med de utfordringer som hele tiden oppstår på dette feltet.
Dette gjelder også Miljødirektoratets løpende oppfølging og vurdering
av behovet for ekstraordinære uttak av jerv. Jeg vil fraråde at
Stortinget vedtar dette forslaget fra Senterpartiet.
Forslag
2, 3, 6, 7 og 8.
-
2. Stortinget ber regjeringen etablere
en stående fellingstillatelse på jerv i beiteprioriterte områder.
-
3. Stortinget ber regjeringen om
å innføre stående fellingstillatelse for ulv som går inn i beiteprioriterte områder
og i områder med samisk tamreindrift.
-
6. Stortinget ber regjeringen legge
fram forslag om en stående fellingstillatelse i beitesesongen for
rovdyr innenfor rovdyrsikre beitegjerder og på innmarksbeite.
-
7. Stortinget ber regjeringen innføre
en stående fellingstillatelse for gaupe i beiteprioriterte områder.
-
8. Stortinget ber regjeringen innføre
en stående fellingstillatelse for skadefelling av bjørn i beiteprioriterte områder.
Disse
fem forslagene er i stor grad likelydende, men er delt inn i egne
forslag per rovdyrart. Jeg kommenterer forslagene samlet.
Forslag om såkalte
stående fellingstillatelser har vært reist flere ganger tidligere
og er også behandlet i Stortinget. Stående fellingstillatelser innebærer
i praksis at rovdyr skal kunne felles til enhver tid, uten en forutgående
konkret vurdering av situasjonen. Utgangspunktet i Norge er imidlertid
at ulv, bjørn, jerv og kongeørn er totalfredet både her i landet
og etter Bernkonvensjonen, og både naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen
oppstiller vilkår som må være oppfylt dersom felling skal kunne
tillates. Konkret skal det gjøres vurderinger av bestandens overlevelse,
behovet for felling og om det foreligger andre tilfredsstillende
løsninger. Også gaupa er fåtallig og sterkt truet i Norge, noe som
krever en kunnskapsbasert og regulert forvaltning. Jeg mener det
er vanskelig å se at det finnes et juridisk handlingsrom for å kunne
innføre stående fellingstillatelser. Jeg viser her også til min
innledende beskrivelse i dette brevet.
Rovviltforvaltningen
er svært operativ og dynamisk, og vi har svært gode systemer for
overvåking, skadedokumentasjon og rask saksbehandling av søknader om
felling eller andre tiltak. Det praktiseres en lav terskel for å
tillate felling av rovdyr i prioriterte beiteområder, og vi har
også innført særlige krav til rask behandling av søknader om skadefelling
som er kortere enn de krav som følger av forvaltningsloven. Søknader
om skadefelling skal behandles innen maksimalt tre dager, og i praksis
har vi i dag en forvaltning der normalen er en behandlingstid på
kun minutter eller timer i akutte situasjoner. Tilbakemeldingene
fra berørte aktører er også i all hovedsak at de er godt fornøyd
med den raske saksbehandlingen av søknader om skadefelling, og jeg
mener forslaget fra Senterpartiet ikke er forankret i reelle utfordringer
på dette området. Jeg vil i denne sammenhengen også minne om at
Stortinget i rovviltforliket av 2011 vedtok at "Det skal være en rask behandling
av skadefellingssøknader i beitesesongen. (…)". Det ligger
altså til grunn for den politiske enigheten på dette feltet at skadefelling
skal være søknadsbasert, og jeg mener hensynet til rask saksbehandling
følges opp på en svært god måte i rovviltforvaltningen.
I tillegg til de
generelle vurderinger av stående fellingstillatelser, som gjelder
alle arter, ser jeg behov for å understreke de særskilte genetiske
utfordringene i ulvebestanden. Ulvene i den sør-skandinaviske bestanden har
et gjennomsnittlig slektskap likt det man finner hos helsøsken.
Dette har sammenheng med at den lille bestanden er etablert fra
et fåtall individer, og innvandring av nye ulver fra Finland/Russland
er derfor helt nødvendig for å ivareta arten i våre områder på sikt.
Alternativet vil være en alvorlig trussel mot bestandens overlevelse, og
fra svenske myndigheter er det tidligere beskrevet et mulig behov
for en betydelig større ulvebestand på om lag 1 700 individer dersom
slik innvandring med påfølgende reproduksjon fra disse individene
mislykkes. Dette vil i så fall bety helt nye utfordringer for beitenæringene
sammenlignet med dagens situasjon der vi har om lag 400 ulver totalt
i Sør-Skandinavia. Å ta særlige hensyn til genetisk verdifulle individer
er etablert politikk i både Norge og Sverige, og vi har også felles
retningslinjer på tvers av landegrensen for så langt det er mulig
ikke å felle slike ulver. Også Stortinget vedtok blant annet i 2011
at "Ved beslutning
om uttak av et dyr skal det vurderes om det er mulig med flytting
dersom individet er særlig verdifullt". Ulvesonen utgjør i
dag om lag fem prosent av Norges areal. Senterpartiets forslag vil
innebære at det til enhver tid er åpent for felling av alle ulver
som måtte bevege seg gjennom de øvrige 95 prosent av Norges areal
uten noen forutgående vurdering av verken behov, andre tilfredsstillende
løsninger eller konsekvenser for bestanden. Dette vil naturligvis
også gjøre det lite sannsynlig at ulv fra Finland/Russland lykkes
med å vandre inn og etablere seg i den sør-skandinaviske bestanden.
Jeg ser det ikke
som et forsvarlig alternativ å forvalte truede rovviltbestander
på en slik måte Senterpartiet her foreslår, og jeg vil fraråde Stortinget
å vedta disse forslagene.
Forslag
4 Stortinget ber
regjeringen endre rovviltforskriften slik at den i situasjoner der
det er dokumentert et større skadeomfang over flere år i samme område,
gir en generell åpning i hele landet for at det tillates felling
av kongeørn forut for skade og uten at det foreligger en akutt skadesituasjon,
så fremt det foreligger fare for større skade. Slike tillatelser
skal kunne knyttes til et bestemt område og tidspunkt uten krav
til identifisering av skadegjørende individ.
Forslaget
er, som beskrevet over, tidligere behandlet og avvist i Stortinget,
jf. Representantforslag 86 S (2017–2018) og Innst. 204 S (2017–2018).
Jeg vil for øvrig
vise til at det er igangsatt videre forskning om forholdet mellom
kongeørn og sau på Fosen i Trøndelag, samt at det arbeides for så
raskt som mulig å få på plass et tilsvarende prosjekt i Troms om forholdet
mellom kongeørn og tamrein, jf. Innst. 335 S (2015–2016). Jeg mener
det ikke bør gjøres regelendringer for en fredet art uten en kunnskapsbasert
og konsistent argumentasjon, og jeg mener derfor kunnskapen fra
denne forskningen må komme på plass før det tas endelig stilling
til eventuelle regelendringer i fellingsregimet for kongeørn. Vi
vet per i dag for lite om forholdet mellom kongeørn og beitedyr,
mulige bakenforliggende årsaker til kongeørnskader og om andre tapsårsaker.
Dette er også bekreftet av tidligere studier og fremholdes av mange
i høringsinnspill som Klima- og miljødepartementet har mottatt i
forbindelse med regelverket for skadefelling av kongeørn. Tilsvarende gjelder
hvilke tiltak som er mest effektive og hensiktsmessige. Ut fra foreliggende
kunnskap må den tapsreduserende effekten av tilfeldig uttak av kongeørn
vurderes som høyst usikker. Dette skyldes blant annet at nye ørner
raskt vil overta et ledig territorium dersom etablerte fugler skytes,
samt at et tilfeldig uttak vil gjøre det svært usikkert om individene
som skytes faktisk er skadegjørende. Vi må derfor vite mer om den
mulige skadereduserende effekten av å ta ut kongeørn før det eventuelt gjøres
regelendringer for skadefelling av kongeørn.
Jeg vil på denne
bakgrunnen fraråde at Stortinget vedtar forslaget fra Senterpartiet.
Forslag
5 og 9.
-
5. Stortinget ber
regjeringen ta initiativ til å endre reglene for skadefelling av
stort rovvilt, slik at fellingslagene kan ta i bruk de samme metodene
som brukes av Statens naturoppsyn.
-
9. Ved skadefelling
av bjørn og jerv skal tillatelse om å bruke tiltak som helikopter,
drone, løs, på drevet halsende hund og tilsvarende behandles uten
opphold.
Skadefelling
av rovvilt er krevende, og det finnes ingen enkle løsninger som
kan gi en garanti for raske uttak i enhver situasjon. Dette gjelder
særlig i barmarksperioden, da behovet for skadefelling oftest oppstår.
Årsaker til dette er blant annet at mangelen på snø og tett vegetasjon
utelukker muligheter som å bruke sporsnø eller lokalisere rovviltet
fra lufta. Videre er det flere andre forhold, slik som hensynet
til beitedyr i utmark og yngletid for viltet, som må vektlegges
for å sikre at fellingsforsøk av rovvilt gjøres på en etisk forsvarlig
måte. Dette innebærer blant annet at det er nødvendig med streng
kontroll med bruken av løse hunder i denne perioden av året. Videre
er det økonomiske sider ved dette. Det er lite samfunnsøkonomisk
lønnsomt å sette inn kostnadskrevende virkemidler man av erfaring
vet at det er liten sannsynlighet for at vil ha noen effekt.
Det er over tid
opparbeidet stor kunnskap om fellingsmetoder og hva som fungerer
best under ulike forhold og for ulike rovviltarter. Denne spisskompetansen er
det i stor grad Statens naturoppsyn (SNO) som innehar, men også
enkelte erfarne lokale fellingslag. Regjeringen mener det er et
behov for å samle disse erfaringene og lage en veileder for gjennomføring
av fellingsoppdrag. Jeg har derfor allerede gitt et oppdrag til
Statens naturoppsyn om å utarbeide en slik veileder, og dette arbeidet
skjer i samarbeid med erfarne fellingsledere av lokale fellingslag
og i dialog med Utmarkskommunenes sammenslutning (USS). En slik
veileder, som skal omhandler jaktteknikk, metodebruk, etikk, regelverk,
samhandling og rapportering, mener jeg vil være til stor hjelp for
kommunale fellingslag og bidra til å profesjonalisere gjennomføringen
av skadefellingsoppdrag. Videre vil et bedre system for rapportering
av fellingsaktiviteten gjøre det enklere enn i dag å sikre at erfaringer som
opparbeides kan inngå i en felles erfaringsplattform, for eksempel
ved at veilederen kontinuerlig oppdateres og forbedres. Over noe
tid mener jeg dette vil kunne ha gode effekter på gjennomføringen
av skadefellingsoppdragene, samtidig som dette arbeidet vil kunne
bidra til å dempe debatten om hvilke virkemidler som er best egnet
til å løse ulike skadefellingsoppdrag.
Parallelt med utarbeidelsen
av den omtalte veilederen, har regjeringen styrket Statens naturoppsyn
med 5 mill. kroner fra 2019, særlig med tanke på å kunne gi lokale
fellingslag ytterligere og samtidig bistand i skadefellingsoppdrag.
På denne bakgrunnen
vil jeg fraråde at Stortinget vedtar disse forslagene.