Jeg har, i likhet med mange andre, fulgt saken hvor Dagens Næringsliv gjennom en rekke artikler har satt fokus på leiegårdsloven og brudd på meldeplikten om overdragelser. Uten å kommentere denne saken særskilt, mener jeg det er alvorlig dersom en eiendomsaktør unngår å følge lovbestemte plikter som skal gjøre det lettere for folk å komme inn på boligmarkedet.

Jeg er imidlertid tvilende til om det å innføre straffesanksjoner er et egnet virkemiddel for å oppnå bedre etterlevelse av loven.

Selv om loven ikke har særskilte sanksjoner om reglene brytes, kan loven håndheves. Leiegårdsloven er en lov – som i likhet med flere andre lover – forutsettes håndhevet av partene selv, eventuelt ved hjelp av domstolene. Etter foreldelsesreglene kan en utløst forkjøpsrett vare i inntil 13 år. Dersom meldepliktige kjøp ikke er meldt, har derfor leietagerne sine rettigheter etter loven i behold, selv om det er gått lang tid siden overdragelsen. Rent faktisk antar jeg at dette, for kjøperen som har forsømt sin varslingsplikt, kan oppleves som en kraftig sanksjon.

I spørsmålet om å sanksjonere brudd på leiegårdsloven med straff, mener jeg det er relevant å sammenligne med andre lover som har bestemmelser om forkjøpsrett.

Konsesjonsloven fra 1974 hadde regler om forkjøpsrett for det offentlige ved overføring av fast eiendom.¹ Fristen for å gjøre gjeldende forkjøpsrett var etter loven tre måneder fra kommunen mottok konsesjonssøknad eller melding etter lovens bestemmelser (og fristen for å søke konsesjon var etter loven fire uker).²Konsesjonssøknaden måtte blant annet inneholde opplysninger om forhold som kunne ha betydning for utøvelse av statens eller kommunens forkjøpsrett. Dersom fristen for å søke konsesjon – med de nødvendige opplysninger – ikke ble overholdt, kunne fylkesmannen fastsette frist for dette. Ved oversittelse av fristen hadde det offentlige, ved Statens landbruksforvaltning³, hjemmel til å fastsette en løpende tvangsmulkt for den som brøt fristen. For øvrig hadde ikke loven straffesanksjoner for brudd på bestemmelsene om forkjøpsrett.

Lov om løysingsrettar (lov 9. desember 1994 nr. 64) har også regler om forkjøpsrett. Heller ikke denne loven har regler om straff for brudd på forkjøpsrettsbestemmelser. På samme måte som i leiegårdsloven (og den tidligere konsesjonsloven), starter fristen for å gjøre forkjøpsretten gjeldende fra det tidspunktet den forkjøpsberettigede fikk kunnskap om forholdene som utløste forkjøpsretten.⁴

Før det eventuelt er aktuelt å legge frem forslag om å innføre straffesanksjoner for overtredelse av leiegårdsloven, må dette uansett utredes grundig. En slik utredning må blant annet forsøke å få faktiske opplysninger om etterlevelse av loven. Dagens Næringsliv har satt fokus på én aktør som har brutt meldeplikten etter leiegårdsloven, men vi har ingen kjennskap til at dette er representativt for etterlevelsen av loven generelt. Tidligere har vi ikke fått rapporter om at loven ikke etterleves. Et annet sentralt spørsmål er om straffesanksjoner vil motivere til (økt) etterlevelse og kan forhindre brudd på loven.

I Justis- og beredskapsdepartementets «Veiledning om lov- og forskriftsarbeid. Lovteknikk og lovforberedelse» pekes det videre på at det bør vises varsomhet med å legge nye oppgaver til politiet, jf. punkt 9.1. Justis- og beredskapsdepartementet fremhever at lovgiver alltid må vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å bruke straffesanksjoner som håndhevingsmekanisme. I den forbindelse bør man også vurdere muligheten for å bruke andre, sivilrettslige håndhevingsmekanismer. Slike sivilrettslige håndhevingsmekanismer har loven allerede i dag, jf. omtalen ovenfor om at forkjøpsretten kan gjøres gjeldende i lang tid etter overdragelsen som utløste forkjøpsretten.

På denne bakgrunn, og sett hen til at det ikke er vanlig med straffesanksjoner knyttet til lovbestemmelser om forkjøpsrett, er min vurdering at det ikke er hensiktsmessig å sette i gang et utredningsarbeid med tanke på å innføre straffebestemmelser i leiegårdsloven.