Svar til Stortinget vedr. representantforslag
63 S (2018-2019) om å hindre en utvikling der arbeidstakere mister
fundamentale rettigheter
Jeg viser til brev
fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 19. desember 2018, der
det er bedt om min vurdering av Dokument 8:63 S (2018–2019).
Regjeringen ønsker
ryddige lønns- og arbeidsvilkår og å legge til rette for et organisert
arbeidsliv. Arbeidsmarkedet er i stadig endring. Endringer i teknologi,
demografi og globalisering skaper muligheter, men kan også utfordre
gjeldende rammeverk. Det er legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet
i lovverket til å skape størst mulig vekst. Samtidig er det vesentlig
at reglene følges, og at arbeidstakerrettigheter ikke undergraves.
Valg av organisasjons-, tilknytnings- og ansettelsesform kan få
betydning for hvem som har hvilke rettigheter, muligheter og plikter,
og dette er det all grunn til å være oppmerksom på.
Representantene
ønsker å presisere at faste og direkte arbeidsforhold er hovedregelen
i norsk arbeidsliv. Fast og direkte ansettelse er allerede hovedregelen
i norsk arbeidsliv. Dette fremgår uttrykkelig av arbeidsmiljøloven
§ 14-9 første ledd, som fra 1. januar i år også inneholder en definisjon
av hva det innebærer å være fast ansatt. Øvrige ansettelsesformer,
slik som midlertidig ansettelse og innleie, er unntak som krever
at særskilte vilkår er oppfylt. At fast ansettelse er hovedregelen viser
seg også i praksis. Fafo-rapport 2018:38 viser at tilsammen 11 prosent
av de sysselsatte er midlertidig ansatt, innleide eller selvstendig
næringsdrivende uten ansatte.
Når det gjelder
håndheving av innleie, er departementet i gang med å utrede hvordan
myndighetene gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen
av innleiereglene, herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet
ble varslet i Prop. 73 L (2017-2018), og følger samtidig opp flere
anmodningsvedtak fra Stortinget.
Representantene
mener også at det bør fremmes forslag som styrker ansattes adgang
til medbestemmelse i egen virksomhet. Regjeringen er opptatt av
kunnskapsinnhenting, og har satt i gang et forskningsprosjekt som
skal se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres
i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter
og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er
tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.
Jeg oppfatter videre
at representantene ønsker lovendringer for å sikre at rammeverket
er tydelig på hvem som har arbeidsgiveransvar, blant annet for å
unngå at man kan organisere seg bort fra dette. Arbeidsgiver er definert
i arbeidsmiljøloven som "enhver som har ansatt arbeidstaker for
å utføre arbeid i sin tjeneste". Vanligvis vil rettssubjektet arbeidsgiver
være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En utvidelse av
arbeidsgiverbegrepet, blant annet til konsernselskaper og andre
selskaper med bestemmende innflytelse, ble blant annet vurdert i
forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005).
Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig, blant
annet fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende
med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter
gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret
etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er
et særskilt grunnlag for det.
Slik jeg ser det,
gir dagens system i utgangspunktet fleksibilitet til å møte ulike
former for organisering i arbeidslivet. Samtidig vet jeg at Norwegian-saken,
som representantene viser til, har skapt engasjement. Slike saker
gir god anledning til å reflektere over om gjeldende mekanismer
er framtidsrettet og tilpasset utviklingen i arbeidslivet. Som i
alle saker er det flere hensyn å ta, og jeg har vært i kontakt med
både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden om denne saken. Generelt
er det god grunn til å være oppmerksomme på trender i arbeidsmarkedet.
Dette gjelder både med hensyn til hvordan arbeid og virksomheter
organiseres, hvilken tilknytning det er mellom den som tilbyr arbeid
og den som utfører arbeid, og hvilke konsekvenser ulik organisering
kan få. Etter min mening bør disse spørsmålene ses i sammenheng,
over et lengre tidsperspektiv, i samråd med partene, og i lys av
forskning på området.
Jeg nevner for ordens
skyld at Regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som
blant annet skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten
som følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform
for de ansatte.