Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Laila Reiertsen og lederen Erlend Wiborg,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid
Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Sigbjørn Toskedal, viser til Representantforslag 63 S
(2018–2019) om å hindre en utvikling der arbeidstakere mister fundamentale
rettigheter.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til et tverrpolitisk mål om et godt organisert arbeidsliv
med ryddige lønns- og arbeidsvilkår. Faste og direkte ansettelser
er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, noe som fremgår
uttrykkelig av arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd. Fra 1. januar
i år inneholder denne også en definisjon av hva det innebærer å
være fast ansatt. Øvrige ansettelsesformer, slik som midlertidig
ansettelse og innleie, er unntak som krever at særskilte vilkår
er oppfylt. Fafo-rapport 2018:38 viser at 11 pst. av de sysselsatte
er midlertidig ansatt, innleide eller selvstendig næringsdrivende
uten ansatte, noe som viser at fast ansettelse i praksis også er
hovedregelen.
Flertallet viser til at når
det gjelder håndheving av innleie, ble det varslet i Prop. 73 L
(2017–2018) at departementet er i gang med å utrede hvordan myndighetene
gjennom offentlig kontroll kan styrke håndhevingen av innleiereglene,
herunder likebehandlingsreglene. Dette arbeidet følger samtidig
opp flere anmodningsvedtak fra Stortinget.
Flertallet viser til forslag
for å styrke ansattes adgang til medbestemmelse i egen virksomhet,
hvor regjeringen har satt i gang et forskningsprosjekt som skal
se nærmere på hvordan medvirkning og medbestemmelse praktiseres
i norsk arbeidsliv i dag, herunder om grunnleggende rettigheter
og ordninger påvirkes av endringer i arbeidslivet. Oppdraget er
tildelt Fafo, og sluttrapport skal leveres ved utgangen av 2020.
Flertallet viser til at arbeidsgiver
er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker
for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet
arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. En
utvidelse av arbeidsgiverbegrepet, blant annet til konsernselskaper
og andre selskaper med bestemmende innflytelse, ble blant annet vurdert
i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov, se Ot.prp. nr. 49
(2004–2005). Departementet kom da til at en utvidelse ikke var ønskelig,
blant annet fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene
er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten
ligger. Etter gjeldende rett er det også en viss åpning for at arbeidsgiveransvaret
etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er
et særskilt grunnlag for det.
Flertallet viser til at representantene
ønsker lovendringer for å sikre at rammeverket er tydelig på hvem som
har arbeidsgiveransvar, blant annet for å unngå at man kan organisere
seg bort fra dette.
Flertallet er oppmerksom på
at endringer og trender i arbeidsmarkedet over tid kan føre til
behov for endringer av eksisterende lovverk for å sikre at det gir
de rettigheter og vern norske arbeidstakere ifølge lovens intensjon
skal ha. Det henvises i forslaget til Høyesteretts dom i saken mellom
Norwegian Air Shuttle ASA og ansatte i Norwegian, som ble representert
av YS-forbundet Parat.
Flertallet viser til at regjeringen
har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som blant annet skal vurdere konsekvenser
for arbeidstakere i luftfarten som følge av nye forretningsmodeller
og endring i tilknytningsform for de ansatte.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at forslagsstillerne ber regjeringen fremme forslag om endringer
i arbeidsmiljøloven som sikrer lovens formål med trygge arbeidsforhold,
ved blant annet å «sikre effektive håndhevingsmekanismer ved ulovlig
innleie». Disse
medlemmer vil her vise til Representantforslag 57 L (2018–2019)
fra representanten fra Senterpartiet. I dette lovforslaget foreslås
det å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å håndheve lovbestemmelser
om innleie fra bemanningsforetak.
Disse medlemmer viser til at
arbeidstakeres rettigheter blir utfordret som følge av en utvikling
i retning av nye og uoversiktlige organisasjonsformer. Dette kan
være flytting av arbeidsgiveransvar internt i selskapsstrukturen,
inngåelse av lange kontraktskjeder og etablering av bemanningsforetak
som leier inn personell til mor- og datterselskap. Disse medlemmer viser til at
Høyesterett i avgjørelse av 12. desember 2018 frifant flyselskapet
Norwegian Air Shuttle ASA for det arbeidsgiveransvar de flygende
mente flyselskapet hadde. Høyesterett aksepterer med dette Norwegians
modell, hvor flygende personell opererer flyselskapets flygninger
mens de er ansatt i egne interne bemanningsselskaper i konsernet.
Disse medlemmer viser til høringssvar
fra arbeidstakersiden i åpen høring i saken 31. januar 2019, der
utfordringene knyttet til avgjørelsens påvirkning på norsk arbeidsliv
kommer tydelig frem.
Disse medlemmer viser til at
Høyesterett med dette aksepterte en modell som innebærer at de flygende
har et fast ansettelsesforhold hos et annet konsernselskap enn det
de utøver sitt arbeid hos og for. I praksis blir dette et fast og
indirekte ansettelsesforhold, i stedet for et fast og direkte, som
er arbeidsmiljølovens hovedregel. Flyselskapet Norwegian beholder
derved innflytelse over arbeidsforholdene. Arbeidstakernes rettigheter
begrenses til datterselskapet der arbeidskontraktene er plassert,
og som ikke driver egen selvstendig økonomisk virksomhet.
Disse medlemmer mener dommen
bidrar til at norsk lov åpner for selskapsmodeller som effektivt
hindrer arbeidsmiljølovens vernebestemmelser, og norske arbeidstakere
står i fare for å miste medbestemmelse og innflytelse. Dommens konklusjoner
innebærer at rettigheter og ansvar i arbeidsmiljøloven ikke lar
seg håndheve og dermed ikke gir norske arbeidstakere de rettigheter
og vern de ifølge lovens intensjon skal ha. Dette er en utvikling
som er i strid med hovedregelen i norsk rett, og som truer norske
arbeidsfolks trygghet i arbeidslivet.
I dommen slår førstvoterende
dommer Henrik Bull, på samme måte som Borgarting, fast at dette
er et spørsmål for lovgiver – ikke domstolene (avsnitt 119):
«Som Høyesterett
bemerket i Rt-2013-998 (Quality People) avsnitt 63, kan nye måter
å organisere næringsvirksomhet på utfordre arbeidsmiljølovens formål
om å sikre trygge ansettelsesforhold. Det er videre slik at flytting
av arbeidstakere til andre selskaper innen et konsern får konsekvenser
for deres rett til informasjon, samarbeid og medbestemmelse i henhold
til hovedavtalen og arbeidsmiljøloven. Gitt de klare lovgiveruttalelsene
knyttet til gjeldende arbeidsgiverbegrep må det imidlertid være
opp til lovgiver å avgjøre om det bør gis en slik regel som arbeidstakersiden
her har argumentert for.»
Disse medlemmer er bekymret
for at dommen får betydning for ansattes mulighet til å håndheve
de rettighetene som følger av arbeidsmiljøloven og andre vernelover,
fordi arbeidsgiverbegrepet og -ansvaret pulveriseres. Dommen gir
virksomheter mulighet til å organisere seg slik at de kan beholde
all innflytelse over arbeidsforhold, men uten samtidig å sitte med
det nødvendige ansvaret for ansatte. Arbeidstakere må vite hvem
de skal gå til med sine ønsker, krav eller forhandlinger. Når arbeidstakere
organiseres bort og fjernes fra den virksomheten de faktisk er tilknyttet,
svekkes de ansattes reelle og formelle stilling.
Disse medlemmer viser til skriftlig
høringssvar fra LO som fremhever at det er særlig rettigheter knyttet til
stillingsvern og rettigheter til medinnflytelse gjennom lov og avtaleverk
som blir svekket med en slik organisering. Dette kan igjen redusere
verdien av å være organisert og dermed selve grunnlaget for et organisert arbeidsliv
og trepartssamarbeidet.
Disse medlemmer er bekymret
for en utvikling der ansattes rettigheter og medbestemmelse må vike
til fordel for andre hensyn. Disse medlemmer viser til at
hovedregelen om faste og direkte arbeidsforhold i norsk arbeidsliv
må presiseres i loven. Disse
medlemmer viser videre til LOs høringssvar, som understreker
at en presisering/endring i arbeidsmiljøloven bør tydeliggjøre at
også en indirekte styring over arbeidsforhold gjennom såkalt «bestemmende
innflytelse», mellom morselskapet og selskapsstrukturen, vil danne
særlig grunnlag for rettigheter og plikter som arbeidsgiver.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av Representantforslag 37 S (2018–2019), jf. Innst. 135
S (2018–2019), 12. februar 2019. Disse medlemmer viser til forslag
fremmet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
i denne behandlingen:
«Stortinget ber regjeringen
legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som tydeliggjør at
den som reelt har bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet,
i tillegg til det som fremkommer av arbeidsmiljøloven § 1-8 annet
ledd, også har retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til
arbeidsmiljøloven.»
Disse medlemmer viser til at
Høyesterett også konkluderte med at Norwegian hadde drevet organisert
og langvarig ulovlig innleie. Dette fremkommer av dommens avsnitt
(136). Bruddet på hovedregelen fikk imidlertid ingen konsekvenser
for flyselskapet. Håndheving av forbudet mot ulovlig innleie må
styrkes, og sanksjonene skjerpes. Hvis ikke blir regelen for ulovlig innleie
en regel uten innhold, og arbeidsgiver kan enkelt unngå ansvar ved
ulovlig innleie. Disse
medlemmer viser til Representantforslag 57 L (2018–2019),
hvor denne problemstillingen tas opp.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen har nedsatt et utvalg om norsk luftfart, som blant
annet skal vurdere konsekvenser for arbeidstakere i luftfarten som
følge av nye forretningsmodeller og endring i tilknytningsform for
de ansatte. Disse
medlemmer mener dette er viktig, men understreker at konsekvensene
av avgjørelsen i «Norwegian-saken» også vil kunne få konsekvenser
for helt andre bransjer enn luftfarten. Det er derfor viktig at
disse utfordringene ses i et generelt arbeidstakerperspektiv og
ikke begrenses til én bransje.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endringer i arbeidsmiljøloven
som sikrer lovens formål med trygge arbeidsforhold ved å:
-
presisere arbeidsgiverbegrepet
i arbeidsmiljøloven
-
presisere hovedregelen
om faste og direkte arbeidsforhold i norsk arbeidsliv
-
sikre at den som
har styringsrett, også har arbeidsgiveransvar
-
styrke ansattes
adgang til medbestemmelse i egen virksomhet
-
hindre at arbeidsgiver
kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret ved å dele opp
i underselskaper som ikke driver selvstendig økonomisk aktivitet.»
Disse medlemmer understreker
at det er avgjørende at det blir gjort nødvendige endringer i lovverket i
kjølvannet av avgjørelsen i «Norwegian-saken». Disse medlemmer understreker
også at det er svært viktig at utredninger ikke forbeholdes én bransje,
men omfatter hele arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette ned et partssammensattutvalg som skal utrede
hvilke konsekvenser avgjørelsen i «Norwegian-saken» har for arbeidstakeres rettigheter.
Utvalget skal komme med forslag til lovendringer som ivaretar balansen
mellom partene i arbeidslivet ved at arbeidsgiveransvaret alltid
påhviler den virksomhet som arbeidstakerne står i et avhengighets-
og underordningsforhold til, herunder styring som skjer gjennom
morselskap og selskapsstruktur. Formålet med dette er å sikre arbeidervernet
ved at den som utøver styringsrett og nyter alle fordeler ved arbeidsforholdene,
ikke kan organisere seg bort fra sitt arbeidsgiveransvar. Utredningen
skal ikke forbeholdes luftfart, men omfatte hele arbeidslivet.»