Sammendrag
Regjeringen foreslår
endringer i engangsavgiften for motorsykler og drosjer, og at vrakpantavgiften
utvides til å gjelde lastebiler, motorsykler, mopeder og campingvogner,
se nedenfor. For øvrig foreslås at satsene prisjusteres for 2019,
se forslag til avgiftsvedtak § 2.
Engangsavgiftens
formål er å skaffe staten inntekter og stimulere til en mer miljøvennlig
bilpark. Ved utformingen av avgiften er det i tillegg lagt noe vekt
på sikkerhet, fordeling og at kostnadene ved å administrere avgiften
holdes lav.
Engangsavgiften
betales første gang kjøretøyet registreres i det sentrale motorvognregisteret.
Avgiften ilegges de fleste typer kjøretøy unntatt store lastebiler
og busser med lengde over seks meter og med mer enn 17 seteplasser.
Kjøretøyene er delt inn i ni avgiftsgrupper med til dels ulike satser
og beregningsgrunnlag. Avgiftsberegningen skjer på grunnlag av data
fra motorvognregisteret, som igjen er hentet fra typegodkjenningen.
Enkelte kjøretøytyper er fritatt fra engangsavgiften, blant annet
elbiler (herunder brenselcellebiler).
For kjøretøy i
avgiftsgruppe A (personbiler mv.) beregnes engangsavgiften på grunnlag
av kjøretøyenes egenvekt, CO2-utslipp
og NOX-utslipp. For kjøretøy
som ikke har oppgitt CO2-utslipp,
beregnes avgiften på grunnlag av slagvolum. Dette gjelder i første
rekke bruktimporterte biler av eldre årgang. Det er ikke nær sammenheng
mellom slagvolum og CO2-utslipp.
Det er imidlertid gjort noen tilpasninger i slagvolumkomponenten
for å etterligne CO2-komponenten,
blant annet gjennom ulike satser for bensin- og dieselbiler.
For kjøretøy i
avgiftsgruppene B, C, H og J (varebiler klasse 2, campingbiler,
drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis
andel av avgiften i avgiftsgruppe A. I avgiftsgruppe E (beltebiler)
beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe
F (motorsykler) benyttes slagvolum og CO2-utslipp som beregningsgrunnlag.
For motorsykler som ikke har registrert CO2-utslipp, benyttes i stedet
motoreffekt sammen med en stykkavgift. For avgiftsgruppe G (beltemotorsykler)
beregnes engangsavgiften ut fra kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt
og egenvekt.
Det er til dels
store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene.
De fleste avgiftssatsene er gjengitt i tabell 1.6 i proposisjonen.
For 2019 foreslår
regjeringen at engangsavgiften for motorsykler og drosjer endres,
og at det innføres vrakpantavgift for lastebiler, motorsykler, mopeder
og campingvogner, som tilsvarer utbetalingene ved vraking.
Engangsavgiften
for motorsykler ble miljødifferensiert fra 1. juli 2017 etter modell
av engangsavgiften på personbiler. Etter omleggingen benyttes slagvolum
og CO2-utslipp som beregningsgrunnlag.
For motorsykler som ikke har registrert CO2-utslipp fastsettes avgiften
ut fra motoreffekt sammen med en stykkavgift.
For å stimulere
til å velge motorsykler med lave utslipp, foreslås ytterligere omlegging
i miljøvennlig retning. Konkret foreslås å senke innslagspunktene
og øke satsene i CO2-komponenten.
Det laveste innslagspunktet senkes med 5 gram til 70 gram CO2/km og dermed vil insentivene
til utslippsreduksjoner omfatte flere motorsykler. Videre senkes
innslagspunktet for den høye satsen med 10 gram, og den lave og
høye satsen økes med henholdsvis 8 og 12 pst. utover prisjustering.
Omleggingen gjennomføres provenynøytralt ved at skjerpelsene i CO2-komponenten motsvares av
reell reduksjon av satsene i slagvolumkomponenten med 17 pst. for
motorsykler med registrert utslippsinformasjon.
Drosjer har fordeler
i engangsavgiften sammenlignet med ordinære personbiler. De har
en mindre progressiv CO2-komponent
og de ilegges kun 40 pst. av satsene i vektkomponenten. Fordelene
forutsetter at kjøretøyene er registrert på innehaver av drosjeløyve.
Dette sikrer at avgiftsfordelene forbeholdes kjøretøy som benyttes
som drosjer på heltid. Avgiftssystemet bør stimulere til å velge
biler med lavere utslipp, også for drosjer. En mindre progressiv
CO2-komponent for drosjer
gjør at insentivene til å kjøpe miljøvennlige drosjer ikke er like
sterke som ved kjøp av ordinær personbil. Regjeringen foreslår derfor
at drosjer skal ilegges de samme satser i CO2-komponenten som personbiler
for øvrig. Når denne fordelen i CO2-komponenten
fjernes, vil insentivet til å velge drosjer med lavere utslipp øke.
Endringen anslås å gi et merproveny på 18 mill. kroner påløpt og
17 mill. kroner bokført i 2019.
Vrakpantordningen
er en del av systemet for å håndtere kasserte kjøretøy. Bilimportørene
er pålagt å sørge for forsvarlig innsamling og behandling av norskregistrerte
kasserte kjøretøy (produsentansvar). Dette er organisert gjennom
et nett av behandlingsanlegg som er forpliktet til å ta imot alle
typer kjøretøy som omfattes av ordningen, uten kostnad for eieren.
Ved innlevering
av kasserte kjøretøy til behandlingsanlegg utbetales vrakpant. Vrakpanten
er ment å gi et økonomisk insentiv til å levere kjøretøy til vraking. Størrelsen
på vrakpanten fastsettes av Stortinget årlig. Den generelle satsen
for 2018 er 3 000 kroner.
Utbetalinger av
vrakpant er finansiert gjennom vrakpantavgiften. Vrakpantavgiften
inngår som en egen komponent i engangsavgiften og omfatter alle
avgiftspliktige kjøretøy med unntak av beltebiler (avgiftsgruppe
E) og motorsykler (avgiftsgruppe F). For 2018 er vrakpantavgiften
satt til 2 400 kroner. Vrakpantavgiften er ikke øremerket til utbetaling
av vrakpant, men det er lagt til grunn at systemet skal være selvfinansierende ved
at inntekter og utgifter over tid skal balansere. Selv om det ikke
er fullt samsvar mellom vrakpantavgiften og vrakpantutbetalingene,
fungerer ordningen for alle praktiske formål som en panteordning.
I forbindelse med
behandling av statsbudsjettet for 2017 vedtok Stortinget å innføre
tilskudd til vraking av mopeder, motorsykler, lastebiler, bobiler
og campingvogner. Dette er gjennomført gjennom en tilskuddsordning
der midlene fordeles mellom eier av kjøretøyet gjennom vrakpant,
og tilskudd til behandlingsanleggene til dekning av kostnadene med
å håndtere kjøretøyene. Det siste har sammenheng med at det ikke
er etablert produsentansvar for disse kjøretøygruppene. Bobiler
var allerede gjenstand for vrakpantavgift/vrakpant, og utvidelsen
betydde derfor i første rekke at det nå også gis driftstøtte til
behandlingsanleggene for bobiler. Fordelingen mellom vrakpant og
tilskudd til behandlingsanleggene fordeler seg som det fremgår av
tabell 13.1 i proposisjonen.
Ved utvidelsen
av vrakpantordningen ble det ikke gjort tilsvarende endringer i
vrakpantavgiften. Dette innebærer at sammenhengen mellom hvilke
kjøretøy som omfattes av vrakpantavgiften og utbetalingen av vrakpant
er svekket. Forutsetningen om at inntektene fra vrakpantavgiften
skal dekke utgiftene til vrakpantutbetalingene, taler for å utvide
vrakpantavgiften til også å omfatte de nye kjøretøygruppene. Dette
vil også styrke ordningens funksjon som panteordning. Det foreslås derfor
at vrakpantavgiften utvides til også å omfatte følgende kjøretøygrupper,
og med følgende satser:
Den
foreslåtte utvidelsen av vrakpantavgift er anslått å gi et merproveny
på 40 mill. kroner påløpt og 37 mill. kroner bokført i 2019.
Vrakpantordningen
er beskrevet i Prop. 1 S (2018–2019) Klima- og miljødepartementet.