Svar på anmodning om lovteknisk
bistand fra komiteleder Karin Andersen og et forslag til endring
– Prop. 126 L (2016–2017)
1. INNLEDNING
Jeg viser til henvendelser
av 7. og 8. februar 2018 fra leder av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, stortingsrepresentant
Karin Andersen.
I henvendelsene
bes det om lovteknisk bistand til å utforme endringer i departementets
forslag til ny § 106 c i utlendingsloven, som gjelder særlige regler
om pågripelse og internering av mindreårige.
2. INTERNERING VED IDENTITETSTVIL
Spørsmålet fra
komiteleder Karin Andersen:
«I forslaget til
ny bestemmelse § 106 c fremgår det at ‘i ekstraordinære situasjoner
hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller
i’. Ber om bekreftelse på om det er mulig å stryke henvisningen
til § 106 a. Dersom ikke, bistand for å utforme bestemmelsen uten
mulighet til å internere i ‘ekstraordinære situasjoner osv…’»
Den aktuelle
bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)
§ 106 c første
ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:
«En mindreårig utlending
kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres
i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner
hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll,
eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt
avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For
øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt
avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen
som gir grunnlag for interneringen.»
Departementets
svar:
Det er ikke presisert
helt tydelig hva formålet med komitelederens endringsønske er, men
det forutsettes at det er å stenge for internering (men ikke pågripelse)
av mindreårige i ID-tilfellene.
I så fall er det
ikke tilstrekkelig å gjøre endringer i første setning i § 106 c
første ledd, for denne setningen inneholder bare begrensninger i
adgangen til internering.
For å oppnå det
forutsatte endringsønsket bør det gjøres mer omfattende endringer
i § 106 første ledd. Dette kan mest hensiktsmessig gjøres ved å
gi § 106 c første ledd følgende ordlyd:
«En mindreårig utlending
kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres
i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende
som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan
en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende
som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir
grunnlag for interneringen. En mindreårig utlending kan likevel ikke
interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a.»
Det presiseres at
dersom det også er meningen å stenge for pågripelse (og ikke bare
internering) av mindreårige i ID-tilfellene, må siste setning i
forslaget lyde:
«En mindreårig utlending
kan likevel ikke pågripes eller interneres i medhold av § 106 første
ledd bokstav a.»
3. BARNEVERNTJENESTENS OPPGAVER
Spørsmålet fra
komiteleder Karin Andersen:
«Ber
om lovteknisk bistand til å utforme bestemmelsen med følgende tilleggsmomenter
og endringer i forslag til ny § 106c fjerde ledd:
-
Hovedregelen er
at barnevernet skal være til stede ved fengsling, ikke dersom det
anses nødvendig.
-
At barnevernet skal
uttale seg om alternativer
-
At barnevernet skal
uttale seg om at kun en forelder skal fengsles
-
At barnevernet skal
uttale seg om forsvarlighet av barnet fengsles sammen med foreldre
-
At barnevernet skal
uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven.»
Den aktuelle
bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)
§ 106c fjerde ledd
har følgende ordlyd i departementets forslag:
«Politiet skal varsle
barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter
at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel
skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner
tilsier det. Barneverntjenesten skal så vidt mulig avgi en skriftlig
uttalelse i saken, med mindre retten eller barneverntjenesten finner
det åpenbart unødvendig. Barneverntjenesten skal delta i møte om
internering dersom retten eller barneverntjenesten finner deltagelse
nødvendig. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.»
Departementets
svar:
Ut fra de ønskede
endringene, kan § 106 c fjerde ledd gis følgende ordlyd:
«Politiet skal varsle
barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter
at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel
skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner
tilsier det. Barneverntjenesten skal som hovedregel delta i møte
om internering. I tilfeller hvor barneverntjenesten ikke deltar,
skal de så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre
retten eller barneverntjenesten finner det åpenbart unødvendig.
I forbindelse med deltakelse i møte om internering eller eventuelt skriftlig
uttalelse, skal barneverntjenesten uttale seg om behovet for tiltak
etter barnevernloven, alternativer til internering, situasjonen
dersom kun en av barnets foreldre interneres og forsvarligheten
av at barnet interneres sammen med foreldrene. Reglene i straffeprosessloven
§ 118 gjelder tilsvarende.»
Departementet bemerker
at formuleringen «som hovedregel» er uheldig, for den sier ikke
noe om når hovedregelen kan eller skal fravikes. Dette bør helst
fremgå av lovteksten. Er det for eksempel hvis retten finner barneverntjenestens
deltakelse unødvendig? I så fall kan § 106 c fjerde ledd tredje
punktum heller lyde: «Barneverntjenesten skal delta i møte om internering
hvis ikke retten finner det unødvendig.» Det kan eventuelt oppstilles
et annet vilkår enn «unødvendig», hvis komiteen ønsker det.
Dersom uttrykket
«hovedregel» beholdes, bør det fremgå av innstillingen hva som skal
til for å gjøre unntak fra hovedregelen om at barneverntjenesten
skal delta i møte om internering.
Departementet gjør
oppmerksom på at formuleringen i forslaget om at barneverntjenesten
som hovedregel skal «delta» i møte om internering, ikke vil være
til hinder for at barneverntjenesten kan delta via telefon eller
videokonferanseteknikk. Dersom hensikten er å pålegge barneverntjenesten
å være fysisk til stede i rettsmøtet, bør uttrykket «delta» erstattes
med uttrykket «være til stede».
4. INTERNERINGSTID
Spørsmålet fra
komiteleder Karin Andersen:
«I forslag til ny
§ 106 c sjette ledd bestemmes hvor lenge den mindreårige kan interneres.
Forslaget er i dag 3 + 3 dager, men med en mulighet til forlengelse
i en uke av gangen. Ber om bistand for å utforme bestemmelsen hvor
maksgrensen for internering er 6 dager. Ber også om bistand til
å utforme bestemmelsen slik at det maksimale antall dager et barn
kan være internert er 14.»
Den aktuelle
bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017)
§ 106 sjette ledd
har følgende ordlyd i departementets forslag:
«En mindreårig utlending
kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid
kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det
foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det
i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig
del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre
innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for
uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis
er grunnlag for internering ut over 6 døgn, skal internering bare
kunne besluttes for inntil 1 uke av gangen.»
Departementets
svar:
Dersom den maksimale
grensen for internering skal være 6 dager, kan § 106 c sjette ledd
gis følgende ordlyd:
«En mindreårig utlending
kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid
kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn.»
Dersom den maksimale
grensen for internering skal være 14 dager, kan § 106 sjette ledd
gis følgende ordlyd:
«En mindreårig utlending
kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid
kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 6 døgn, med mindre det
foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det
i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig
del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre
innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for
uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis
er grunnlag for internering ut over 6 døgn, kan internering forlenges
med inntil 8 døgn.»
Departementets
eget forslag om endring i § 106 c sjette ledd
Ved gjennomgangen
av § 106 c sjette ledd i forbindelse med svaret til komiteleder
Karin Andersen ovenfor, har departementet blitt oppmerksomme på
at de to siste setninger i forslaget til bestemmelse er uheldig
formulert. Dette gjelder tredje og fjerde punktum som i proposisjonen
lyder:
«Med særlig grunn
siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har
en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt
seg gjennomføre innen 6 døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt
et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. I de tilfeller
hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 6 døgn,
skal internering bare kunne besluttes inntil 1 uke av gangen.»
Departementet ser
at formuleringen «innen 6 døgn etter pågripelse» blir misvisende
fordi det i de alminnelige motiver og i spesialmerknadene i proposisjonen
er lagt opp til at tidsregningen først starter fra det tidspunkt
det avsies kjennelse om internering, og at familien da allerede
kan ha sittet pågrepet i ett døgn. Formuleringen i tredje punktum
bør derfor heller være «innen 6 døgn etter første kjennelse om internering».
I fjerde punktum
kommer det ikke helt tydelig fram av ordlyden at det er tale om
internering for inntil 1 uke av gangen etter at familien først har
sittet internert i 6 døgn. Det foreslås derfor en presisering om
dette i fjerde punktum.
Departementet foreslår
etter dette at tredje og fjerde punktum bør lyde (endringer fra
lovforslaget i proposisjonen er markert med kursiv):
«Med
særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet
selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke
har latt seg gjennomføre innen 6 døgn etter første kjennelse om
internering, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering
som ligger nær i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag
for internering ut over 6 døgn, skal ytterligere internering bare
kunne besluttes inntil 1 uke av gangen.»