1. INNLEDNING

Jeg viser til henvendelse av 23. februar 2018 fra politisk rådgiver Ingrid Tungen, Sosialistisk venstreparti, på vegne av leder av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, stortingsrepresentant Karin Andersen.

I henvendelsen bes det om lovteknisk bistand til å utforme en ny bestemmelse. Det er også stilt spørsmål til noen uttalelser i proposisjonen om elektronisk kontroll (fotlenke).

2. SPØRSMÅL OM ELEKTRONISK KONTROLL

Spørsmål fra komiteleder Karin Andersen:

«På proposisjonens side 123 så står det noen beskrivelser av ulike løsninger for fotlenke/elektronisk kontroll. I siste avsnitt står det om den andre løsningen hvor det benyttes GPS til å rapporterer personens posisjon hvor systemet kan si ifra om personen er utenfor et gitt område. Dette legger vi til grunn er systemet som brukes til omvendt voldsalarm. Der står det at «Fotlenken er vanskelig å klippe av, men kan ødelegges/saboteres, og batteriet krever betydelig innsats fra brukeren i forbindelse medlading.» Videre at det er rapportert om slike problemer med bruk av dette i Danmark.

Er dette problemer som også er tilstede når personer blir dømt til å gå med omvendt voldsalarm? Det skal jo være et system som beskytter den som har vært utsatt for vold eller lignende i den perioden gjerningsmannen må gå med alarmen. Dersom den kan saboteres så vil ikke formålet være oppfylt. Vi ber om en klargjøring av dette.»

Departementets svar:

Til tross for teknologien som brukes er det mulig å ødelegge lenken eller hindre signaler fra den, dersom domfelte går inn for det. Lenken er satt opp med alarmer som skal gi politiet beskjed hvis dette forsøkes.

Formålet med innføring av elektronisk kontroll i forbindelse med kontaktforbud er at ansvaret for vold og krenkelser plasseres der det hører hjemme – hos voldsutøveren. Tiltaket er ment å gi økt sikkerhet for den voldsutsatte, og antas å ha en preventiv effekt. Det vil også gjøre bevissituasjonen enklere ved nye brudd på kontaktforbudet.

Noen garanti for fornærmedes sikkerhet gir tiltaket derimot ikke. Dette ble også påpekt av en samlet Justiskomité i forbindelse med Stortingets behandling av lovforslaget:

«Komiteen vil understreke at en ordning med omvendt voldsalarm ikke er en garanti for fornærmedes sikkerhet, men vil bidra til økt beskyttelse. Elektronisk kontroll vil heller ikke kunne erstatte den mobile voldsalarmen og andre beskyttelsestiltak, men kan bidra til økt og bedre beskyttelse for den fornærmede. Med omvendt voldsalarm varsles politiet så snart voldsutøveren beveger seg inn i det området forbudet gjelder for, i motsetning til en mobil voldsalarm hvor politiets utrykning er avhengig av at fornærmede selv varsler om at voldsutøveren er i nærheten. Elektronisk kontroll vil også gi politiet bedre oversikt over situasjonen ved at de kan se hvorfor alarmen utløses, og dermed sette i verk tiltak tidligere.

Komiteen vil også peke på at innføring av elektronisk kontroll kan ha en forebyggende effekt ved at tiltaket oppleves som mer inngripende i voldsutøverens bevegelsesfrihet. I tillegg vil elektronisk kontroll gjøre bevissituasjonen enklere for politiet ved brudd på kontaktforbud, fordi de kan dokumentere at vedkommende har brutt forbudet mot å oppholde seg på bestemte steder.»

Jeg minner for øvrig om at det som særlig kjennetegner saker om internering av barnefamilier, er at politiet mener det er betydelig unndragelsesfare. Det er grunn til å tro at risikoen for unndragelse kan øke betydelig dersom politiet oppsøker en familie med beskjed om at de vil bli hentet en av de nærmeste dagene for uttransportering.

Elektronisk fotlenke vil imidlertid ikke forhindre at noen for eksempel går i kirkeasyl eller at familien sørger for å holde seg spredt for å vanskeliggjøre samlet pågripelse. Det vises for eksempel til at den saken som ble behandlet av lagmannsretten i fjor vår, og som jeg kommenterte til komiteen i mitt brev av 15. januar 2018, gjaldt et tilfelle hvor den eldste sønnen i familien fikk meldinger via Facebook fra øvrig familie om å holde seg borte.

For øvrig kan det presiseres at de problemene som det rapporteres om i Danmark gjelder bruk av GPS-fotlenker i straffesakssammenheng. Nærmere bestemt gjelder dette et pilotforsøk i forbindelse med prøveløslatelse.

3. ANMODNING OM LOVTEKNISK BISTAND

Anmodning fra komiteleder Karin Andersen:

«Vi ønsker at det ikke skal være mulig å internere enslige mindreårige asylsøkere i det hele tatt etter vilkårene i utlendingsloven. Det skal kunne åpnes for pågripelse i tråd med § 106 a, men altså ikke internering. Vi ber derfor om hjelp til å få utformet en bestemmelse i § 106 c som gjør at barn uten omsorgspersoner – enslige mindreårige - ikke kan interneres.»

Den aktuelle bestemmelsens ordlyd i Prop. 126 L (2016–2017):

§ 106 c første ledd har følgende ordlyd i departementets forslag:

«En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen.»

Departementets svar:

Det ønskede endringen kan gjennomføres ved å tilføye følgende setning i forslaget til § 106 c første ledd:

«En mindreårig utlending som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret kan ikke interneres.»