Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Gunnar
Bakke og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 8:30 S (2016–2017)
fra representantene Kjersti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om
opprettelsen av en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og
urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.
Komiteen viser også til at
det ble avholdt åpen høring om representantforslaget 15. mai 2017.
Høringen viste at forslaget om å opprette en kommisjon har full
oppslutning blant representantene fra alle de ulike samiske miljøene
og fra Norske Kveners Forbund. De kommunene, fylkeskommunene og
representanter fra Kirken som deltok i høringen, var av samme oppfatning.
Troms, Nordland og Nord-Trøndelag fylkeskommuner har også fattet
positive vedtak. Fylkesordføreren fra Finnmark ga sin støtte, og opplyste
at Finnmark fylkesting ville behandle saken i juni. Forslaget fikk
også støtte fra de fagmiljøene som deltok i høringen. Den eneste
som under høringen uttalte at representantforslaget ikke ga grunnlag for
en sannhetskommisjon, var forbundslederen i Norsk-Finsk Forbund.
Komiteen vil takke deltakerne
for at de delte sine sterke historier og opplyste komiteen på en
god måte om det mørke kapittelet i norsk historie som fornorskningspolitikken
representerte for den samiske befolkningen og kvener/norskfinner.
Som det kom frem
i komiteens høring,
ble det allerede fra rundt midten av 1800-tallet satt i verk tiltak
for å tvinge samene og kvenene/norskfinnene til å forlate sitt språk
og kultur. Fornorskningspolitikken sto ved lag i mer enn hundre
år, og gjaldt etter hvert de fleste samfunnssektorer som skole og
språk, kirke, rettsvesen, helsevesen og jordbruk. Ett utslag var blant
annet at det i 1902 ble vedtatt en lov hvor det ble gitt hjemmel
til å nekte ikke-norsktalende personer kjøp av jord i Finnmark.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at
hovedmålsettingen med å opprette en kommisjon må være at det etableres
en felles forståelse av historien, slik forslagsstillerne blant
annet peker på. Når det gjelder bakgrunnen for de negative tiltakene,
bør det også drøftes hvorvidt fornorskningspolitikken hadde samme
begrunnelse for begge gruppene – det vil si samer og kvener/finner,
selv om innholdet i politikken ble den samme.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener også at det
er viktig å få frem hvilke holdninger fornorskningspolitikken bidro
til å skape i majoritetssamfunnet og blant samene og kvenene. Denne
delen av arbeidet bør også omfatte dagens samfunn. Det må for eksempel
forutsettes at fornorskningspolitikken hadde ulik effekt i de forskjellige
geografiske områdene, noe som ventelig gjør at grupper og enkeltmennesker
innen den samiske befolkningen har ulike erfaringer med fornorskningspolitikken,
og der konsekvensene kan være forskjellige både i sin art og i sitt
omfang.
Forslagsstillerne
viser til at det i dag foreligger mye forskningsbasert kunnskap
om samisk og kvensk historie, og om urfolks- og minoritetshistorien. Dette flertallet er
enig i at det foreligger mye materiale om fornorskningspolitikken,
og at dette i hovedsak bør legges til grunn for det arbeidet som planlegges
i en kommisjon. Gjennom en grundig systematisering vil dette materialet
i betydelig grad også kunne si noe om virkningshistorien, som det
er særlig viktig å få en klarere fremstilling av.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at
det er viktig for hele det norske samfunnet å få frem relevant og
eventuelt ny kunnskap om dette kapitlet i vår historie, gjennom
at det opprettes en kommisjon. Høringen avdekket også et behov mange
samer og kvener har for å kunne fortelle sin historie og bli lyttet
til. Det finnes mye kunnskap om fornorskningspolitikken, men mye
av denne kunnskapen er lite kjent. Etter flertallets mening vil en
kommisjon kunne endre på dette, og bidra til økt kunnskap i majoritetsbefolkningen.
Felles kunnskap og felles forståelse av fornorskningspolitikken
vil bidra til forsoning.
Flertallet mener at å opprette
en kommisjon vil føre til at storsamfunnet i større grad blir kjent med
fornorskningspolitikken, og hvor ødeleggende den har vært for mange
som opplevde overgrep og urett. Økt kunnskap vil være et godt bidrag
for å motvirke liknende hendelser i fremtiden.
Flertallet mener også at en
grundig utredning av en parlamentarisk kommisjon vil gi autoritet
til videre oppfølgende tiltak.
Flertallet er derfor enig
med forslagsstillerne i at det er Stortinget som bør nedsette en
kommisjon for å belyse dette vanskelige feltet. Det er imidlertid nødvendig
å drøfte betegnelsen på en slik kommisjon. Dette ut fra en hovedmålsetting
om at kommisjonen skal få frem en sammenfattende beskrivelse av
de dypereliggende årsakene til at fornorskningen fant sted og hvilke
konkrete tiltak som ble iverksatt i den forbindelse. Kommisjonsarbeidet
må også beskrive og analysere de skadevirkningene som ble påført
de kulturene og enkeltmenneskene som ble rammet, og skissere opplegg
for å skape større likeverd i forhold til majoritetskulturen.
Komiteen viser
til at det fra 1980-tallet fram til i dag er gjort et omfattende
arbeid med å bygge samiske institusjoner og lovfeste samiske rettigheter
til språk, undervisning og landområder.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at ulike regjeringer har vært meget bevisste
på å følge opp Grunnloven § 108 (sameparagrafen) med et reelt innhold. Disse medlemmer erkjenner
at det fortsatt gjenstår å få frem og formidle forskningsbasert
kunnskap.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at det er et betydelig økonomisk etterslep på for eksempel tilgang
til samiske læremidler, finansiering av undervisningstimer i og
på samisk i grunnskolen, satsing på lule- og sørsamisk språk osv.
Flertallet mener at det påligger
Stortinget et ansvar for å finansiere ulike samiske tiltak på en
tilfredsstillende måte med utgangspunkt i de forpliktelsene Norge
har per i dag, da dette etter flertallets mening er noe
som bør tas tak i umiddelbart. Gjennomføringen av et slikt opplegg
vil bidra til en felles forståelse av en vanskelig fortid, noe som
er det viktigste bidraget til forsoning og dermed rettferdighet. Det
vil si at begrepet rettferdighetskommisjon er mer dekkende, gjennom
at dagens politikere legger et solid, kunnskapsbasert og omforent
fundament for fremtidig samliv mellom folkegruppene. Etter flertallets oppfatning
er det å formulere et endelig mandat for kommisjonen en utfordrende
oppgave. Når det gjelder konkretisering av tiltak, er det iallfall nødvendig
at kommisjonen peker på de kulturelle etterslep for samisk og kvensk/norskfinsk
kultur som fornorskningen skapte. Det er likeledes viktig at den skisserer
opplegg for å skape større likeverd i forhold til majoritetskulturen.
I den offentlige debatt om etableringen av en kommisjon, har det
vært stor enighet om at samfunnet behøver mer kunnskap om fornorskningsperioden.
Som en refleks av fornorskningspolitikken «forsvant» også
kunnskapen om det langvarige samlivet mellom samer, kvener/norskfinner
og nordmenn på et felles territorium, og at betydelige deler av
staten Norge er etablert også på gamle samiske områder. Derfor er
viktige formål for en rettferdighetskommisjon å bidra til at en
slik kunnskap reetableres, og at man peker på tiltak som hever kunnskapsnivået
om samer og kvener/norskfinner i skoleverket og i offentlig administrasjon,
og at dette blir en del av folkeopplysningen i Norge.
Flertallet mener også at mandatet
og sammensetningen av kommisjonen bør utarbeides i nært samarbeid
med Sametinget og kvenske/norskfinske organisasjoner, noe også statsråden
understreker i sitt brev til komiteen av 22. mai 2017. Brevet vedlegges denne
innstillingen.
Flertallet vil på dette grunnlaget
foreslå at Stortinget vedtar å gi presidentskapet i oppdrag å utarbeide
forslag til mandat og sammensetning av en kommisjon. Presidentskapet
skal også fremme forslag til navnet på kommisjonen. Saken legges
frem for Stortinget før endelig behandling.
På dette grunnlag
fremmer flertallet følgende forslag:
«Stortinget
ber presidentskapet utarbeide forslag til mandat for kommisjonen,
dens navn og sammensetning.»
På tross
av det vi anerkjenner som gode intensjoner i Dokument 8:30 S (2016–2017),
vil komiteens
medlemmer fra Høyre ikke kunne stemme for representantforslaget
eller forslaget fra komiteens flertall i sin nåværende form. Disse medlemmer mener
at formålet må være å få frem ny forskningsbasert kunnskap.
Disse medlemmer er enige med
statsråden i at det allerede finnes mye tilgjengelig kunnskap om fornorskningspolitikken
som er lite kjent blant allmennheten. Det er derfor et behov for
informasjon, og kunnskapsinnhenting kan skje gjennom historisk og
vitenskapelig forskning. Dette kan gjøres ved for eksempel å etablere
ett eller flere spissede forskningsprogrammer, som kan være vel
så egnede virkemidler. Mulige forskningstemaer kan for eksempel være
ettervirkninger av fornorskningspolitikken i dag, eller den nyere
samiske historien.
Disse medlemmer finner at
det er behov for fortsatt arbeid med forsoning, og at dette er et
arbeid som vil ta tid. For å tette kunnskapshullet i vår felles, nasjonale
hukommelse, kan man ved å etablere ett eller flere forskningsprosjekter
gi beklagelsen og forsoningen et reelt innhold. Disse medlemmer mener også
at forskningen og kunnskapsinnhentingen samt videre oppfølging bør
utarbeides i nært samarbeid med Sametinget og kvenske/norskfinske organisasjoner,
noe også statsråden understreker i sitt brev til komiteen av 22. mai
2017.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det ikke er naturlig å opprette
granskingskommisjoner når det en ønsker å få frem er en historisk
dokumentasjon om fornorskningspolitikken som ble ført,
og de konsekvenser dette har medført. Granskingskommisjoner bør
forbeholdes situasjoner hvor det kan være aktuelt å gjøre ansvar
gjeldende. Som det kom frem under høringen, er det som skjedde neppe
noen brudd på menneskerettigheter eller folkeretten, all den tid
dette fant sted før Norge sluttet seg til disse konvensjonene.
Disse medlemmer viser til
at det i dag foreligger mye forskningsbasert kunnskap om samisk
og kvensk historie, og om urfolks- og minoritetshistorien. Etter disse medlemmers vurderinger
er det mer naturlig at eventuelle nye utredninger om fornorskningspolitikken
gjøres av historikere som kan gå igjennom hva som skjedde og hvilke
konsekvenser dette har fått. I så fall bør dette gjøres av andre
enn Stortinget.
Disse medlemmer kan ikke støtte
representantforslaget eller forslaget fra komiteens flertall.