7.1 Sammendrag

Helsedirektoratet har siden 2012 hatt et lovpålagt ansvar for å utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer for hele helse- og omsorgstjenesten.

De nasjonale kvalitetsindikatorene fordeler seg på områdene somatisk helsetjeneste, psykisk helsevern og rus og kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det har vært en positiv utvikling på de fleste indikatorene. Til sammen fire indikatorer viser en negativ utvikling. Det er observert negativ utvikling når det gjelder individuell plan for barnehabilitering og individuell plan for pasienter med diagnosen schizofreni i psykisk helsevern for voksne. Datagrunnlaget for indikatoren som måler individuell plan er imidlertid mangelfullt, og dette kan påvirke resultatet. Videre er det også målt en negativ utvikling innenfor sannsynlighet for reinnleggelse, henholdsvis for eldre pasienter etter brudd og eldre per kommune.

Resultatene på enkeltindikatorer gir ikke et helhetlig bilde av kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten. Ved å sette sammen resultater for et sett av indikatorer som sier noe om struktur, prosess og resultat – en «pakke» av indikatorer – vil det være mulig å danne seg et mer helhetlig bilde av kvaliteten i tjenesten. Slike «pakker» gjør det mulig å følge utviklingen innenfor et innsatsområde nærmere. Det er en forutsetning at det er tilgang til data på området. Det mangler fortsatt et tilstrekkelig datagrunnlag og nasjonale kvalitetsindikatorer innen enkelte fagområder til at det kan gis et mer helhetlig bilde av kvaliteten i disse tjenestene.

Det var flere «pakker» under utvikling i 2015. I meldingen gis det eksempler innen områdene hjerneslag, omsorgstjenester og pasientsikkerhet. Kunnskap om årsaker til variasjon for de nasjonale kvalitetsindikatorene er viktig for å kunne tolke resultatene og for å kunne bruke disse i kvalitetsforbedringsarbeidet.

For mange av indikatorene er det ikke klare definisjoner for hva som er rett nivå for måloppfyllelse. Regionale helseforetak og behandlingsenheter, kommuner og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten, bør derfor gjøre seg kjent med sine resultater. Videre bør de analysere årsaker dersom deres virksomhet avviker fra andre enheter det er naturlig å sammenligne seg med, eller fra et ønsket mål eller nivå.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen ser positivt på at det utarbeides kvalitetsindikatorer på flere områder, og at disse brukes til kvalitetsstyring og kvalitetsforbedring i tjenestene. Komiteen viser til «pakker» av nasjonale kvalitetsindikatorer som kan gi et mer helhetlig bilde av kvaliteten i tjenestene. Når det gjelder kvalitetsindikatorer i omsorgstjenestene, vil komiteen bemerke at blant langtidsbeboere på sykehjem var bare vel 50 pst. vurdert av lege siste 12 måneder, og bare 33 pst. vurdert av tannhelsepersonell siste 12 måneder. Det er store geografiske forskjeller, men komiteen vil understreke at dette viser behovet for satsing på styrket legedekning og tannhelsetjenester ved sykehjem. Komiteen vil også fremheve at resultatet når det gjelder bruk av individuell plan hos mottakere av habilitering og rehabilitering, er for dårlig. På landsbasis har 61,6 pst. av tjenestemottakerne med vedtak om habilitering og rehabilitering i institusjon ikke individuell plan.

Komiteen merker seg at det er få kvalitetsindikatorer for akuttmedisinske tjenester, utenom aksesstid og responstid. Når det gjelder reinnleggelser, merker komiteen seg at analysene på KOSTRA-gruppenivå viste at sannsynligheten for reinnleggelse var signifikant høyere enn referanseverdien i storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Komiteens medlem fra Venstre mener det er positivt at det utarbeides flere kvalitetsindikatorer til bruk for bedre kvalitetsstyring og kvalitetsforbedring som kan danne et godt grunnlag for å måle utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Dette medlem mener det også er naturlig at den årlige kvalitetsmeldingen inneholder en statusrapport og analyse av legemiddelsituasjonen i Norge. Dette medlem ber derfor om at kvalitetsmeldingen inneholder en årlig redegjørelse for utviklingen i legemiddelmangel i Norge. Dette medlem mener en slik redegjørelse må omhandle utviklingen i antall mangler, deres alvorlighet og varighet. Dette medlem mener en slik redegjørelse også bør inneholde en vurdering av utviklingen og av de tiltak som er satt i verk.

Komiteen viser til at det innenfor psykisk helsevern fra 2017 vil bli etablert et nytt sett med nasjonale kvalitetsindikatorer knyttet til bruk av tvangsmidler i institusjon. Det skal da være mulig å følge utviklingen i bruk av både tvangsmidler og tvangsinnleggelser gjennom tertialvis publisering av data på helsenorge.no. Komiteen mener dette er viktig og positivt som ett av flere tiltak, og vil i denne sammenheng understreke alvoret i den påviste omfattende ulovlige tvangsbruken i norsk psykiatri. Dette er ikke akseptable funn. Det er avgjørende for det grunnleggende menneskeverdet og for vår rettssikkerhet at vi kan være trygge på at helsehjelpen gis, og at alle pasienter blir ivaretatt på en god og forsvarlig måte.

Komiteen vil påpeke behovet for en helhetlig gjennomgang av psykisk helsevern for å prioritere tiltak for å redusere unødvendig bruk av tvang og sikre nok ressurser til de mest alvorlig syke pasientene. Komiteen vil også igjen understreke at det bør være et mål å se på bruk av tvang overfor alle pasienter og brukere som er under offentlig omsorg. I tillegg til psykisk helsevern gjelder dette rusavhengige, barnevernsbarn, psykisk utviklingshemmede og eldre med kognitiv svikt. Østenstad-utvalget skal se på tvangsreglene i helse- og omsorgssektoren, men det er behov for å harmonisere dette arbeidet med Barnelovutvalget. Det er også nødvendig med økt kunnskap og oppmerksomhet om bruk av tvang og tvangsmedisinering overfor mennesker med demens og kognitiv svikt. Det er behov for et generelt kunnskapsløft om etisk og rett bruk av tvang, med økt vekt på pasientens integritet, involvering og selvbestemmelse.

Komiteen viser for øvrig til Innst. 169 S (2016–2017), jf. Dokument 8:90 S (2015–2016), om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Representantforslag om en offentlig granskning av tvangsbruk i norsk psykiatri, Dokument 8:23 S (2016–2017), jf. Innst. 174 S (2016–2017).