Til Stortinget

1. Innledning

Kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet i møte 13. januar 2015 å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget om utsendelse av lengeværende asylbarn, jf. Stortingets forretningsorden § 15 første ledd annet punktum.

Bakgrunnen for saken var en serie artikler i Bergens Tidende vedrørende utsendelse av lengeværende asylbarn samt statsrådens uttalelser i Stortinget, herunder redegjørelsen som ble holdt 2. desember 2014.

Saken startet med at komiteen i møte 4. desember 2014 vedtok å sende brev med spørsmål til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen om saken.

Komiteen viste til justis- og beredskapsministerens uttalelser i replikk til representanten Trine Skei Grande om utsending av asylbarn under trontaledebatten 6. oktober 2014. Komiteen viste videre til statsministerens svar på spørsmål fra representanten Hans Olav Syversen 7. oktober 2014.

Det ble også vist til justis- og beredskapsministerens redegjørelse i Stortingets møte 2. desember 2014 der det ble reist spørsmål vedrørende regjeringens underliggende etaters håndtering av instruksjoner gitt i tildelingsbrev, hva gjelder utsendelse av lengeværende barn. Saken hadde sin bakgrunn i avisoppslag i Bergens Tidende samme dag.

Komiteen stilte følgende 4 spørsmål i brevet av 4. desember 2014:

«1. Kan statsråden bekrefte at han selv og departementet ikke kjente til den manglende oppfølgingen før saken ble omtalt i Bergens Tidende, og evt. hvorfor ble ikke den manglende oppfølgingen oppdaget tidligere?

2. Hvordan har den klare politikkendringen kommet til uttrykk i tildelingsbrevet, og har denne politikkendringen vært uttrykt klart nok til at den ikke kunne misforstås?

3. Hva vil statsråden foreta seg for å undersøke hvorfor tildelingsbrevet ikke ble fulgt?

4. Hva vil statsråden foreta seg for å se til at liknende situasjoner ikke vil oppstå?»

Komiteen sendte 9. desember 2014 et nytt brev til statsråden der det ble bedt om «en komplett statistikk fra departementet over de barn som har hatt oppholdstid i Norge i mer enn tre år og som er sendt ut tilbake til mars 2013, inkludert hvilket land barna er sendt til og hvor lang botid de har hatt i Norge».

Komiteen ba også om å få oversendt rapporteringen om utsendelser som departementet hadde mottatt fra Politiets utlendingsenhet (PU).

Videre ba komiteen om innsyn i dialogen mellom departementet og Politidirektoratet, mellom direktoratet og Politiets utlendingsenhet og mellom Politiets utlendingsenhet og politidistriktene om forståelsen av prioriteringen av utsendelser av barn. Komiteen ba også om innsyn i eventuelle andre pålegg som kunne ha innvirkning på prioriteringer knyttet til utsendelse, for eksempel måltall.

Komiteen mottok svarbrev med en rekke vedlegg fra statsråden 19. desember 2014.

Statsråden viste til Stortingets og regjeringens mål på utlendingsfeltet, hvor blant annet antallet personer med lovlig opphold skal reduseres ved at arbeidet med tvangsretur generelt er høyt prioritert.

Statsråden skrev blant annet:

«Det er videre viktig å oppklare den misforståelse som enkelte medier har kommet i skade for å fremføre når det gjelder hvilke føringer departementet har gitt om kategorier som skal prioriteres. Jeg vil understreke at det ikke er gitt politiske føringer om at barn av foreldre som har oppholdt seg lenge ulovlig i Norge skal skjermes fra utsendelse. Det er derimot gitt politiske føringer om at saker som omfatter barn generelt, ikke lengeværende spesielt, skal prioriteres. Den føringen ble lagt inn i tildelingsbrevet for 2014 etter beslutning fra meg. …»

Det fremgikk også:

«At det noen ganger går lang tid fra avslag på en asylsøknad til vedtaket blir effektuert, skaper usikkerhet og uforutsigbarhet som særlig rammer barna. Derfor har departementet gitt beskjed i tildelingsbrevet om at saker som involverer barn skal prioriteres, og at det skal prioriteres å uttransportere så raskt som mulig etter utreisefristens utløp. All erfaring tilsier at uttransporteringene blir vanskeligere for alle involverte jo lengre de som uttransporteres har vært i Norge.»

Det fremgikk videre av svaret:

«Jeg kan bekrefte at jeg først ved omtalen i Bergens Tidende ble oppmerksom på at formuleringen i departementets tildelingsbrev til Politidirektoratet (POD) for 2014 ikke var fulgt opp med den samme ordlyd i PODs disponeringsskriv til politidistriktene og særorganene.»

Det fremgikk videre at departementet 20. februar 2014 hadde mottatt en kopi av disponeringsskrivet, men at dette ikke hadde blitt lest av departementet med sikte på å kvalitetssikre at innholdet i det allerede utsendte disponeringsskrivet var i samsvar med formuleringene i tildelingsbrevet. Departementet oppdaget derfor ikke at formuleringen i disponeringsskrivet ikke var i samsvar med teksten i tildelingsbrevet før Bergens Tidende gjorde oppmerksom på det.

Statsråden uttalte videre:

«Som jeg tidligere har meddelt Stortinget, og som fremkommer i tildelingsbrevet, ble politiet for 2014 altså bedt om å prioritere retur i saker som omhandler barn generelt, ikke de som har vært lenge i landet.

Dette er utrykk for en endret politikk, hvor det nå er rask retur som er et viktig kriterium, ikke opphold over lang tid. Jeg presiserer imidlertid at det ikke er gitt noen føring om at lengeværende barn skal skjermes på noen måte, men at de ikke særskilt skal prioriteres foran andre returer.»

Statsråden understreket at når det gjelder de 76 barna med oppholdstid over fire år som ble uttransportert til og med oktober 2014, ble samtlige uttransportert fordi de ikke hadde lovlig opphold i Norge og etter de nødvendige beslutninger i utlendingsforvaltningen. Returene ble gjennomført i samsvar med dagjeldende rett. Han uttalte videre at det ikke er mulig å svare på om noen av disse barna kunne kommet inn under det nye regelverket for lengeværende barn, og at samtlige saker avgjøres etter en konkret individuell vurdering også etter det nye regelverket.

I brev av 13. januar 2015 varslet komiteen at den hadde åpnet egen sak. Under henvisning til oppslag i Bergens Tidende 12. januar 2015 ba komiteen om å få oversendt eventuell dokumentasjon i dialogen mellom departementet, Politidirektoratet og Politiets utlendingsenhet og øvrige interne dokumenter med relevans for saken, som så langt ikke var gjort tilgengelige for komiteen.

Komiteen mottok svarbrev fra statsråden 22. januar 2015 med ytterligere vedlegg. Det fremgikk at alle dokumentene som var mottatt fra Politidirektoratet (POD) i saken ble oversendt, selv om det kunne stilles spørsmål ved enkelte av dokumentenes relevans.

I brev av 29. januar 2015 viste komiteen til medieoppslag vedrørende reaksjoner fra afghanske myndigheter i forbindelse med tvangsreturer av afghanske familier og ba om å få oversendt det omtalte brevet fra november 2014 i norsk oversettelse. Komiteen ba også om en redegjørelse for hvordan signalene fra afghanske myndigheter var fulgt opp av regjeringen.

Komiteen fikk oversendt flere ulike oversettelser av det etterspurte brevet både på norsk og engelsk som vedlegg til svarbrevet fra statsråden.

Statsråden viste til at det hadde vært løpende kontakt mellom norske myndigheter, primært ved ambassaden i Kabul og afghanske myndigheter siden den første treparts returavtalen ble undertegnet 10. august 2005.

Statsråden viste videre til at de forhold som ble tatt opp i den aktuelle noten av 2. november 2014 ifølge ambassaden ble utkvittert fra afghanske myndigheters side i desember 2014. Det fremgår videre:

«Det er ikke ukjent at afghanske myndigheter mener at tvangsretur er utfordrende, og at de mener forholdene for dem som returnerer er vanskelige. Dette er spørsmål som jevnlig er en del av dialogen med Afghanistan, og som norske myndigheter har et bevisst forhold til. …

Jeg vil også legge til at ingen returer til Afghanistan er avvist i den aktuelle perioden. Fra 2010 og frem til i dag, har kun én retur vært avvist, grunnet ID-tvil, som senere ble oppklart og førte til retur til Afghanistan.

Jeg viser også til at Justis- og beredskapsdepartementet nylig har sendt en instruks til UDI om henvisning av barnefamilier til internflukt i Afghanistan, som innebærer at internflukt skal anses som et alternativ bare dersom familien har tilstrekkelig nettverk og/eller tilstrekkelige ressurser i det området det er aktuelt å returnere til.»

Den 17. februar 2015 sendte kontroll- og konstitusjonskomiteen nytt brev til statsråden med 13 tilleggsspørsmål. Komiteen stilte blant annet spørsmål om det som følge av den ressursomprioriteringen som ble foretatt høsten 2014, kan ha vært en fare for at saker med kriminelle asylsøkere ble nedprioritert. Videre ble det blant annet stilt spørsmål om på hvilket tidspunkt det åpnet seg en ny mulighet for retur til Afghanistan, og hva denne muligheten innebar. Det ble videre bedt om en utdypende begrunnelse for hvilke endringer som skjedde som medførte en endret situasjon for retur høsten 2014.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens spørsmål ble besvart av statsråden i brev av 4. mars 2015. Statsråden viste blant annet til at:

«I PUs plan for å nå måltallet for 2014 var et av tiltakene å målrette ressursbruken mot de sakstypene der de mente det var et potensiale for å øke antall returer. Dette ville innebære at ressurser ble flyttet fra landporteføljer der det den siste tiden ikke hadde vært mulig å gjennomføre returer, til porteføljer der det var et potensiale for flere returer. Kriminelle kan befinne seg i mange ulike porteføljer, også der hvor retur er vanskelig å få gjennomført.

Jeg vil også vise til vedlagte brev fra Politidirektoratet hvor det står: 'PU har ikke nedprioritert arbeidet med uttransport av kriminelle asylsøkere med endelig avslag.'

Oversikten over antall uttransporterte i 2014 viser at PU gjennomførte flere returer i kategorien bort- og utviste enn forutsatt, mens resultatet for kategorien tidligere asylsøkere var noe lavere enn budsjettforutsetningene. I underkant av 39 prosent av de uttransporterte i 2014 var ilagt en straffereaksjon. Jeg mener tallene viser at kriminelle som gruppe har blitt prioritert for retur. Innenfor returrestanseprosjektet var det for øvrig en lavere andel ilagt straffereaksjon (ca 15 %) enn det var i kategorien asyl (ca 18%) eller i gruppen bort- og utviste (ca 58 %). I den sistnevnte kategorien ble antall returnerte økt med nesten 64 % i perioden september – desember 2014 sammenlignet med januar – august 2014.»

Statsråden viste videre til at PU opplyste at antallet returer til Afghanistan har økt gradvis fra 57 returer i 2010 til 428 returer i 2014. Afghanske borgere har i perioder utgjort den største gruppen med utreiseplikt i norske asylmottak. Utlendingsforvaltningen opplyser at de løpende har vurdert muligheten for å øke antall returer. Den gradvise økningen har vært gjort i tett kontakt og i forståelse mellom PU, ambassaden i Kabul og afghanske myndigheter.

Det fremgikk videre at siden det har vært mange familier med utreiseplikt i mottakene, har utlendingsforvaltningen siden 2012 løpende arbeidet for å få mulighet til å returnere familier til Afghanistan. Returer av barnefamilier kom i gang i januar 2014, og økte i omfang fra høsten 2014, blant annet som følge av at PU hadde ressurser til det og økt kapasitet til returarbeidet ved den norske ambassaden i Kabul fra sensommeren 2014. Da økte antall spesialutsendinger for utlendingssaker fra én til to.

Det fremgår videre:

«Oppsummert er det altså ikke en enkelthendelse eller ett spesielt forhold som endrer seg i dialogen mellom Afghanistan og Norge som gjør at det åpner seg en returmulighet også av familier, men det at dialogen samlet sett har ført til at afghanske myndigheter har akseptert slik retur. Slik jeg har forstått PU gjennomfører de returer etter samarbeid med ambassaden, som holder i dialogen med afghanske myndigheter og som gir hjelp til å tolke den aktuelle situasjonen. De returene som foreslås gjennomført blir varslet afghanske myndigheter i forkant. I 2014 ble det altså akseptert returer av familier og PU utnyttet da denne muligheten. Det ble også mulig å returnere et høyere antall personer samlet sett hver måned. Fra ambassadens side ble muligheten for enda bedre dialog med afghanske myndigheter styrket i 2014, blant annet ved at det ble opprettet en ny spesialutsending for utlendingssaker ved ambassaden.»

På spørsmål om Justis- og beredskapsdepartementet på noe tidspunkt fikk noen bekymringsmeldinger knyttet til økt plan om uttransporteringer til Afghanistan og i tilfelle hva disse bekymringene gikk ut på, og hvilke konsekvenser det i tilfelle ble uttrykt bekymring for, svarte statsråden:

«Som komiteen er kjent med, mottok JD en note av 2.11.14 fra afghanske myndigheter. Noten ble fulgt opp av ambassaden i Kabul og afghanske myndigheter meddelte ambassaden at de anså saken som avsluttet den 9. desember 2014. Jeg har forståelse for at mange land, blant annet Afghanistan, opplever det som krevende å reintegrere personer som har fått avslag på en asylsøknad i Norge eller andre vestlige land. Derfor gir Norge omfattende støtte og assistanse til avviste asylsøkere, og også støtte til generelle sosiale og økonomiske tiltak i mange opprinnelsesland. Samtidig har det alltid vært norske myndigheters politikk å understreke at et hvert land ut fra folkeretten har en plikt til å ta i mot egne borgere. (…)»

Statsråden viste videre til at departementet nå hadde mottatt en note fra den nigerianske ambassaden i Stockholm som omhandler retur av barnefamilier i 2014.

Statsråden uttalte avslutningsvis:

«Jeg vil for ordens skyld igjen understreke at det er jeg som har ansvaret for alt som skjer i departementet og i underliggende etater. Det er ikke bare et formelt ansvar, men et reelt ansvar. Det å forklare årsakssammenhenger som jeg har gjort både i Stortinget og overfor komiteen er ikke et forsøk på å legge skyld eller ansvar noe annet sted enn der hvor det hører hjemme, nemlig hos meg. (…)»

Komiteens korrespondanse med justis- og beredskapsministeren følger som vedlegg 1–9 til innstillingen.

2. Sammenfatning av saken

2.1 Nærmere om de politiske føringene

I Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet for 2014 fremkommer det under delmål 4.2 «Rask retur av utlendinger uten lovlig opphold» blant annet:

«Det er et mål at personer uten lovlig opphold returnerer rask, og primært med assistert retur, men om nødvendig med tvang.

Følgende prioritering skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer:

• 1. Utviste straffedømte.

• 2 Personer som skal returneres i henhold til Dublin forordningen.

• 3. Utlendinger med avslag som ikke har fått utsatt iverksettelse.

Saker som omfatter barn skal prioriteres.»

I Disponeringsskriv for politi- og lensmannsetaten 2014 står det følgende under punkt 3.4.2 «Retur av utlendinger uten lovlig opphold»:

«Det er et mål at personer uten lovlig opphold returneres raskt.

Følgende prioritering skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer:

• 1. Utviste straffedømte.

• 2. Personer som skal returneres i henhold til Dublin forordningen.

• 3. Utlendinger med avslag som ikke har fått utsatt iverksettelse.

Saker som omfatter barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse skal prioriteres.»

Forskjellen mellom tildelingsbrevet og disponeringsskrivet var at disponeringsskrivet inneholdt formuleringen «som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse».

11. april 2014 ble forslag til endring i utlendingsforskriften (ny § 8-13 om engangsløsning for lengeværende barn) sendt på høring.

Forskriftsbestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2014 og gjaldt for barn som per 30. september 2013 hadde oppholdt seg i Norge i minst 3 år, og disse barnas nærmeste familie. Bestemmelsen omfattet en avgrenset gruppe og følgende forutsetninger ble lagt til grunn:

• Barnet skulle bo i Norge uten oppholdstillatelse

• Norge skulle ha returavtale med barnets hjemland

• Returavtalen skulle ha trådt i kraft etter at asylsøknaden ble levert eller barnet ble født i Norge

Forskrift om endringer i utlendingsforskriften (varig ordning for lengeværende barn og begrunnelse i vedtak som berører barn) trådte i kraft 8. desember 2014. Endringen innebærer at det skal fremgå tydelig hvilke momenter som skal tillegges vekt i vurderingen av barnets tilknytning til Norge. Videre stilles det krav om at barnets foreldre som hovedregel har samarbeidet om identitetsavklaring og retur, og at et avslag på søknad om oppholdstillatelse skal være barnefaglig forsvarlig. Formålet med forskriftsendringen (§ 8-5) er at barnets beste skal tillegges større vekt enn etter tidligere praksis. Etter UNEs praksis vil det foreligge sterke menneskelig hensyn når barn har bodd i Norge ca. 4 1/2 år og har gått minst 1 år på skole.

Det fremgår av Prop. 1 S Tillegg 1 (2013–2014) Endring av Prop. 1 S (2013–2014) Statsbudsjettet 2014 fra regjeringen Solberg:

«Regjeringen vil ha en mer effektiv behandling av asylsøknader og raskere retur av personer uten lovlig opphold samt kriminelle og foreslår til sammen 200 mill. kroner til tiltak som vil bidra til dette. 150 mill. kroner av forslaget gjelder politiets utgifter til uttransporteringer. I Gul bok 2014 er det lagt til rette for 4 900 uttransporteringer i 2014. Regjeringen foreslår å øke måltallet med 1 800 til 6 700 uttransporteringer i 2014.»

Stortinget vedtok 3. desember 2013 å øke bevilgningen til politiet med 150 mill. kroner for å kunne uttransportere totalt 6700 personer i 2014.

I forbindelse med Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett 20. juni 2014 ble måltallet økt med 400, fra 6 700 til 7 100 personer.

Totalt 123 barn med botid over 3 år ble uttransportert i 2014, hvorav 80 barn med botid 4 år eller mer.

De to landene PU returnerte flest barn til i 2014 var Afghanistan (42) og Nigeria (27).

Statistikken for 2013 (fra og med mars måned) viser at totalt 61 barn med botid over 3 år ble uttransportert, hvorav 35 barn med botid på 4 år eller mer. Ingen av disse barna ble returnert til Afghanistan eller Nigeria.

2.2 Justis- og beredskapsministerens uttalelser i Stortinget

Under trontaledebatten 6. oktober 2014 uttalte representanten Trine Skei Grande:

«Statsråden har opplevd – og det er noe av det nærmeste jeg tror det går an å komme at en politiker opplever på kroppen – Venstres engasjement når det gjelder asylbarna. Nå kan det i media virke som om Fremskrittspartiet i regjering prøver å sende ut flest mulig før det nye regelverket virker, og som om man har endret mange av utsendelsesrutinene og -reglene fordi man ønsker å få ut flest mulig før det nye regelverket trer i kraft.

Nå vil jeg ha et svar fra statsråden på om det er riktig at det er gitt noen slike beskjeder i systemet. Det kommer nok til å avgjøre Venstres stemmegivning med hensyn til det forslaget som ligger her i dag, som Venstre har fremmet mange ganger før og stått alene om. Så mitt spørsmål til statsråden er: Har han gitt noen beskjeder i systemet som gjør at vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?»

Statsråd Anders Anundsen svarte:

«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge, som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk. Det mener jeg også ville vært en uakseptabel opptreden i forhold til den avtalerelasjonen som regjeringen har med Venstre og Kristelig Folkeparti.»

Under trontaledebatten 7. oktober 2014 uttalte representanten Hans Olav Syversen (KrF):

«(…) Statsministeren snakket om muligheter for enkeltmennesket, og jeg har lyst til å ta opp situasjonen for lengeværende asylbarn, som ikke minst sitter og venter på en avklaring. Vi hadde en runde her i salen i går, og dette vet statsministeren er en avtale mellom de fire partiene. Jeg vil gjerne få bekreftet at statsministeren ser behovet for en rask avklaring for de lengeværende asylbarna, og at man vil følge opp uten tvil at barnets beste skal tillegges større vekt enn med det rød-grønne regelverket.»

Statsminister Erna Solberg svarte:

«Jeg vil gjerne bekrefte at vi både skal jobbe raskt med dette og at barnets beste skal tillegges større vekt. En av de tingene regjeringen gjorde for inneværende år, var å endre tildelingsbrevet til UDI, som i 2013 stadfestet at man skulle prioritere å sende ut lengeværende barn, mens vi i 2014 sa at man skal prioritere å sende ut barn, men ikke legge vekt på dem som var lengeværende, nettopp fordi vi har en avtale. Det at vi har returnert flere barn i år, er bl.a. fordi vi har returnert mange innenfor Dublin-konvensjonen. Det er ikke barn som har vært her lenge, det er barn som har vært her relativt kort. Vi skal legge vekt på den avtalen vi har, og vi jobber på spreng for å få på plass en varig ordning.»

I stortingsmøte 2. desember 2014 fikk representanten Trine Skei Grande ordet i henhold til § 54 andre ledd i Stortingets forretningsorden:

«Kristelig Folkeparti og Venstre har bedt justisministeren om å komme hit i dag for å redegjøre om noe som vi anser for å være en viktig hastesak.

Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk en avtale med regjeringa i 2013 om å lage nye regler for lengeværende barn. For Kristelig Folkeparti og Venstre var de lengeværende barna selve kjernen i at en sånn avtale ble inngått. Mens den forrige regjeringa hadde prioritert å kaste ut barn som hadde bodd lenge i Norge, ble det sagt av Solberg-regjeringa at mens man ventet på nye regler for de lengeværende barna, skulle man ikke prioritere den gruppa som hadde vært her lenge.

Noen utkastelser gjorde at Venstre og Kristelig Folkeparti var bekymret. Derfor sendte representanten Iselin Nybø et spørsmål til justisministeren den 3. oktober i år og fikk følgende svar den 8. oktober samme år:

'Det er ikke gitt noen politiske føringer om at lengeværende asylbarn skal prioriteres for uttransport.'

Likevel ønsket Venstre å løfte denne saken i trontaledebatten, der statsråden var til stede, og den 6. oktober 2014 ble det samme spørsmålet stilt i denne salen. Da sa statsråden:

'Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort.'

Og videre sa han:

'Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært lenge, som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får en sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at man skal kunne sende dem raskere ut i forkant av et regelverk. Det mener jeg også ville vært en uakseptabel opptreden i forhold til den avtalerelasjonen som regjeringen har med Venstre og Kristelig Folkeparti.'

Det sa statsråden i denne sal.

I dag har vi gjennom Bergens Tidende blitt gjort kjent med at dette er feil. Både i disponeringsskrivet for politi- og lensmannsetaten og i disponeringsskrivet for Politiets utlendingsenhet, som faktisk håndhever dette, er det i 2014 ikke gjort de endringene som statsråden i sitt svar til oss påstår at han har gjort.

Mitt første spørsmål er: Hvordan forklarer statsråden at hans eksplisitte politiske føringer om å reversere den rød-grønne regjeringas prioriteringer om utsendelse av lengeværende asylbarn ikke har nådd fram til Justisdepartementets underliggende direktorat og etater som fatter vedtak om effektuering av utkastelse?

Mitt andre spørsmål er: Betyr det at barn som ville falt inn under et nytt regelverk, nå har blitt sendt ut på grunn av dette? Og kan statsråden forsikre oss om at det ikke har skjedd?

Mitt tredje spørsmål er: Betyr det at barn også framover kan stå i fare for å bli sendt ut på grunn av at dette ikke har blitt endret, og hvordan kan statsråden forsikre oss om at det ikke skjer igjen?

Kl. 15.45 i dag i Bergens Tidende uttrykker statsråden at han ikke skulle «tømme lageret» av barn. Jeg syns ikke det er en heldig kommentar. Jeg forventer i hvert fall at statsråden har en litt annen tone når det gjelder asylbarna, når han skal svare på disse spørsmålene.»

Statsråd Anders Anundsen svarte:

«La meg først få takke for denne muligheten til å gjøre rede for en pågående sak så raskt. Jeg vil først si litt om fakta.

Departementet benytter tildelingsbrev som grunnlag i sin styringsdialog med underliggende etater. Der ligger også de politiske styringssignalene fra departementet. I tildelingsbrevet for 2014 gjorde departementet en viktig endring i hvordan politiet skal prioritere blant de som skal transporteres ut av landet fordi de ikke har lovlig opphold.

Når det gjelder forholdet til barn, var det tidligere slik at lengeværende barn skulle prioriteres. Fra 2014 endret vi det, slik at det fra 2014 er saker som omhandler barn generelt, som skal prioriteres, men ikke med vekt på saker som involverer lengeværende barn. Bakgrunnen for dette er at vi arbeider med nye retningslinjer for utsendelse av lengeværende barn, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det skulle da ikke være slik at vi skulle prioritere å sende ut barn som kunne bli omfattet av nytt regelverk i større grad enn andre uten lovlig opphold.

Underliggende etater skal følge opp instruksjonen i tildelingsbrevene i egne disponeringsskriv som går videre til direktoratets underliggende virksomheter. Det er i dette skrivet det ser ut til å ha oppstått en feil, ved at Politidirektoratet ikke har fulgt opp endringen som skal gjelde fra 2014, men benyttet formuleringen fra 2013, fra den forrige regjeringen.

I tildelingsbrevet for 2014 står det følgende:

'Det er et mål at personer uten lovlig opphold returnerer raskt, og primært med assistert retur, men om nødvendig med tvang. Følgende prioritering skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer:

• 1. Utviste straffedømte.

• 2. Personer som skal returneres i henhold til Dublin forordningen.

• 3. Utlendinger med avslag som ikke har fått utsatt iverksettelse.

Saker som omfatter barn skal prioriteres.'

Dette er i samsvar med den informasjonen som jeg har gitt i Stortinget, og som representanten Skei Grande uttrykte.

I disponeringsskrivet fra Politidirektoratet til politidistriktene og PU står det følgende om barn:

'Saker som omfatter barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse skal prioriteres.'

Jeg har ansvaret for alt som skjer i mine underliggende etater, og jeg har i dag bedt politidirektøren komme for å forklare hva som har skjedd, hvordan det har skjedd og hvilke praktiske konsekvenser det har hatt. I tillegg skal den føringen vi har lagt til grunn for tildelingsbrevet i 2014, gjelde med umiddelbar virkning.

Dette er en situasjon som er svært uheldig, og jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage. Politidirektoratet har, som underliggende etat, ikke fulgt opp den klare politikkendringen som ligger i tildelingsbrevet for 2014. Slike feil skal ikke forekomme.

Det er foreløpig ikke klart i hvilken grad den manglende oppfølgingen har hatt konsekvenser i praksis, men det vil bli undersøkt på en grundig måte.»

Det ble åpnet for en kort kommentarrunde, der hver partigruppe tok ordet.

Statsråd Anders Anundsen holdt avslutningsvis følgende innlegg:

«Jeg vil også takke presidenten for den anledningen vi har fått til å ha denne gjennomgangen. Som jeg nevnte i min redegjørelse, vil vi gå gjennom de sakene som har vært i porteføljen. Men en skal ha i bakhodet at dette jo dreier seg om personer uten lovlig opphold som utgangspunkt, men at det kan ha vært feil i prioriteringen av hvilke personer som skal sendes ut med tanke på de politiske signalene som har vært helt utvetydige i det tildelingsbrevet som Justis- og beredskapsdepartementet har sendt til Politidirektoratet.

Jeg kan forsikre om at vi skal være enda tydeligere når det er behov for det, det har vi jo sett i denne saken, og at vi skal følge opp underliggende etaters oppfølging av tildelingsbrevene. Tildelingsbrevene er det fundamentale styringsdokumentet fra et departement til underliggende etater. Det går altså ut i starten av året, og disponeringsskrivene går ut kort tid deretter. Dette har altså vært en politisk føring hvor Politidirektoratet har fulgt føringene fra den forrige regjeringen, og ikke endret dem, slik de skulle ha gjort etter det nye tildelingsbrevet.

Som jeg gjorde rede for, tar jeg dette på det største alvor. Jeg er glad for at også Kristelig Folkeparti og Venstre har gitt meg anledning til å gjøre rede for det som er fakta i saken, og anledning til å vise at vi tar dette på det dypeste alvor, også for det som skal gjelde fremover. Når det gjelder spørsmålene om avtalen mellom Kristelig Folkeparti og Venstre og fremtidig regelverk, så er også vi helt på det rene med at det må komme raskest mulig.»

Det er også fremsatt flere skriftlige spørsmål og representantforslag i saken.

3. Åpen kontrollhøring

Kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet i møte 27. januar 2015 å avholde kontrollhøring i saken. Høringen ble avholdt fredag 6. februar 2015.

Komiteen besluttet at høringen skulle omhandle – men ikke begrense seg til – følgende tre problemstillinger:

• 1. Justis- og beredskapsdepartementet endret i sitt tildelingsbrev til Politidirektoratet for 2014 en formulering knyttet til prioritering av barn for utsendelse. I Stortinget 2. desember 2014 ble formuleringen, av statsråden, omtalt som en «klar politikkendring». Hvordan ble formuleringen forstått og implementert av underliggende etater?

• 2. Hadde departementet grunnlag for å forstå, og burde det forstått, at denne endrede formuleringen ikke ble videreformidlet til underliggende etater?

• 3. Har statsrådens opplysninger til Stortinget vært korrekte og fullgode, og i tråd med de faktiske forhold?

Følgende ble invitert og møtte til høring:

• Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen sammen med statssekretær Jøran Kallmyr og tidligere statssekretær Himanshu Gulati.

• Politidirektør Odd Reidar Humlegård

• Sjef Politiets utlendingsenhet Kristin Ottesen Kvigne

• Tidligere statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, Pål Lønseth

• Tillitsvalgt Geir Petter Pettersen i Politiets utlendingsenhet

• NOAS v/generalsekretær Ann-Magrit Austenå

• Avdvokatforeningen v/advokat Brynjulf Risnes

Komiteen inviterte også tidligere justis- og beredskapsminister Grete Faremo.

Som executive director for UNOPS oppholder hun seg for tiden i New York, og hun ba derfor om forståelse for at hun måtte melde forfall til høringen. I en e-post til komiteen skrev hun at statssekretær Pål Lønseth, i hennes periode som justis- og beredskapsminister, hadde det daglige ansvaret for å følge opp innvandringsfeltet på hennes vegne. Hun var derfor innforstått med at han møtte i kontrollhøringen uten at hun selv var til stede, for å svare på komiteens spørsmål.

Stenografisk referat fra høringen følger som vedlegg til komiteens innstilling til Stortinget.

4. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og Anne Sandum, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson viser til at bakgrunnen for kontrollsaken er en endring gjort i Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet for 2014. Tildelingsbrevet ble for 2014 endret under punktet «Delmål 4.2 – Rask retur av utlendinger uten lovlig opphold». Endringen ble gjort etter den innledende setningen «Følgende prioriteringer skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer». Endringen besto i at ordene «som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse» ble strøket. Formuleringen som sto igjen var dermed «Saker som omfatter barn skal prioriteres».

Komiteen viser også til at dette ble offentlig kjent gjennom en serie oppslag i Bergens Tidende i desember 2014, det første den 2. desember 2014. Oppslagenes kjerne var at endringen i tildelingsbrevet til Politidirektoratet for 2014 ikke var blitt fulgt opp og videreformidlet til underliggende etater. Allerede samme dag bekreftet justis- og beredskapsministeren i Stortinget at endringen ikke var videreformidlet, og han beklaget dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at selv om disponeringsskrivet fra Politidirektoratet (POD) til de underliggende etater ikke inneholdt endringene i tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet (JD), mottar alle etater begge dokumentene, både tildelingsbrevet og disponeringsskrivet. Disse medlemmer er enig med statsråden i at ved tillitsbasert ledelse må en kunne forvente at dokumenter fra overordnet ledelse leses og følges opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det er svært uheldig at en leder på denne måten skyver ansvaret for feil nedover i systemet. Departementet mottok selv kopi av disponeringsskrivet, uten å følge det opp tilstrekkelig. Departementet fikk brev med spørsmål om endringen, uten å følge det opp tilstrekkelig. Departementet mottok en rekke enkeltrapporter om saker, uten å følge formuleringene i dem tilstrekkelig. Med dette som bakteppe er det dårlig ledelse, og det motsatte av å ta ansvar, å antyde at problemet skyldes manglende lesning av et dokument i Politiets utlendingsenhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke se at det representerer ansvarsfraskrivelse at det under en muntlig høring uttrykkes at en forutsetter at underliggende etat leser skriftlige føringer.

Komiteenviser til at rutinene i departementet nå gjennomgås med sikte på en grundigere oppfølging av disponeringsskrivene i underliggende etater, særlig der det gjøres politikkendringer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at statsråd Anundsen i sin redegjørelse til Stortinget den 2. desember 2014 omtalte denne endringen i tildelingsbrevet som «en viktig endring» og «den klare politikkendringen». Flertallet har til tross for denne beskrivelsen fra statsråden ikke kunnet konstatere at ledelsen i JD gjennom 2014 foretok seg noe for å sikre at politikkendringen ble forstått og implementert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at statsråd Anundsen i replikkordskiftet 6. oktober 2014 var tydelig på hva som konkret var gjort for å endre politiets prioritering:

«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk.»

Disse medlemmer mener det fremgår klart at det er gjennom tildelingsbrevet dette spørsmålet er fulgt opp politisk, og utgangspunktet for spørsmålet til statsråden var om statsråden hadde «gitt noen beskjeder i systemet som gjør at vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?».

Disse medlemmer viser videre til at statsråd Anundsen i sin redegjørelse 2. desember sa følgende:

«I tildelingsbrevet for 2014 gjorde departementet en viktig endring i hvordan politiet skal prioritere blant de som skal transporteres ut av landet fordi de ikke har lovlig opphold.»

Disse medlemmer viser til at Anundsen også her er helt presis i sin omtale av hva departementet har gjort for å iverksette den aktuelle endringen, nemlig gjennom endringen i tildelingsbrevet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at endringen i formulering i tildelingsbrevet ikke er stor, rent språklig. Departementet burde tatt høyde for at en så vidt begrenset endring kunne være for vag til å bli oppfattet av underliggende organer som en klar politikkendring, uten videre oppfølging. En slik oppfølging fant ikke sted. Flertallet har ikke kunnet bringe på det rene at JD i styringsdialogmøtene med POD og PU på noe tidspunkt har tatt opp med de underliggende organene at endringen av formuleringen i tildelingsbrevet skulle utgjøre en klar politikkendring som organene skulle forholde seg til.

Derimot mottok JD en rekke signaler om at endringen ikke var forstått og implementert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at varslene fra Politiets utlendingsenhet via Politidirektoratet om enkeltsaker hadde som formål å forberede departementet på saker som kunne skape medieinteresse, en praksis som har vært gjeldende i mange år. I og med at også lengeværende barn kunne sendes ut, var antallet, i alle fall frem til september 2014, såpass lavt at det ikke var noen grunn til å reagere. Avviket i september skyldes en større uttransportering til Nigeria. Som statsråden redegjorde for under høringen, var det flere måneder i 2014 hvor det ikke ble sendt ut mindreårige barn som hadde oversittet utreisefristen mer enn to år.

Komiteen viser til at JD 14. mars 2014 fikk et brev fra POD, der direktoratet i sitt spørsmål nummer 2 ba om en presisering av hvordan de øvrige prioriteringene for 2014 påvirket prioriteringen av å sende ut «(lengeværende) barn»:

«Hvordan påvirker prioriteringen av de nyeste sakene de øvrige prioriteringene, særlig føringen om at saker der (lengeværende) barn er involvert, skal prioriteres?»

Komiteen konstaterer at JD til PODs spørsmål 2 i det aktuelle brevet svarte med den samme formuleringen som hadde stått i tildelingsbrevet, uten antydninger eller påpekninger om at dette skulle utgjøre en klar politikkendring:

«Vi vil for øvrig presisere at saker som omfatter barn skal prioriteres i 2014.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at JD her hadde en åpenbar foranledning til å klargjøre overfor POD hvordan endringen i formulering på dette punktet skulle forstås. Departementet burde som et minstemål ha reagert på at POD brukte formuleringen «lengeværende barn». At ordet «lengeværende» var satt i parentes endrer ikke på det vesentlige, og bruken av formuleringen burde ha gitt opphav til mistanke hos departementet om at de underliggende organene ikke hadde oppfattet noen politikkendring.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at statsråd Anundsen i brev til komiteen datert 19. desember 2014 skriver om dette:

«I ettertid ser jeg at vi kunne vært enda tydeligere i tilbakemeldingen til POD på dette punktet, dersom en var usikker på om det var samsvar mellom tildelingsbrev og disponeringsskriv.»

Dette flertallet tar til etterretning at statsråden tar selvkritikk på dette allerede i brevet til komiteen.

Komiteen registrerer videre at JD mottok kopi av disponeringsskrivet som POD sendte til sine underliggende etater for 2014. I disponeringsskrivet ble formuleringen fra tildelingsbrevet fra departementet for 2013 brukt. Den nye formuleringen fra tildelingsbrevet for 2014 ble med det ikke formidlet videre. Komiteen har ikke kunnet bringe på det rene hvem i JD som leste kopien av disponeringsskrivet, eller om det i det hele tatt ble lest.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,konstaterer at JD i alle tilfeller heller ikke på dette tidspunktet foretok seg noe for å sikre at den påståtte politikkendringen var forstått og ble fulgt opp.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at departementets viktigste styringsdokument overfor underliggende etater er tildelingsbrevet. Det må forutsettes at tildelingsbrevet blir lest grundig og oppfattet av underliggende etater dersom en skal sikre en effektiv ledelse. Disse medlemmer viser videre til at tildelingsbrevet blir sendt ut til underliggende etater i tillegg til disponeringsskrivet. Disse medlemmer viser til at statsråden i svar til komiteen av 19. desember 2014 gjør det klart at det ikke var noe i tallmaterialet som skulle indikere at endringen i tildelingsbrevet ikke var oppfattet, og det gav derfor ikke grunn til særlig oppfølging.

Komiteen vil peke på at Politiets utlendingsenhet gjennom e-poster varsler UD og JD via POD om saker med potensial for å vekke medieoppmerksomhet. I 2014 inneholdt et tyvetalls e-poster av denne typen den følgende formuleringen:

«Det er imidlertid mulig at det faktum at en barnefamilie tvangsreturneres, i seg selv kan skape medieoppmerksomhet eller andre reaksjoner, særlig mht Regjeringsplattformens og Firepartiavtalens varsel om s.k. amnesti for visse barnefamilier. PU har imidlertid ikke mottatt føringer om tilbakeholdenhet overfor denne gruppen, og gjennomfører derfor uttransporter som planlagt.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at formuleringen over burde ha vært fanget opp av JD som et signal om at PU ikke hadde registrert noen politikkendring, og i alle fall gitt grunnlag for spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til kontrollhøringen der det ble klargjort at disse varslene bygger på en langvarig praksis, og at de er ment for å forberede politisk ledelse på eventuelle mediesaker. Disse medlemmer viser til at varselet omtaler utsendelse av barn generelt, ikke lengeværende spesielt. På grunn av den store økningen av antall tvangsreturer i 2014, var det også klart at det skulle utsendes flere barn enn tidligere. At slike saker kan få medieoppmerksomhet uavhengig av barnets oppholdstid er åpenbart, særlig fordi det forelå en avtale mellom de fire partiene. Disse medlemmer mener det er dette som fremkommer i disse varslene.

Disse medlemmer mener videre at formuleringer som «ikke mottatt føringer om tilbakeholdenhet overfor denne gruppen» ikke kan forstås slik at PU ikke hadde fått med seg politikkendringen. Disse medlemmer vil presisere at endringen ikke innebar at lengeværende barn skulle skjermes fra retur. Også lengeværende barn kunne bli sendt ut, men skulle ikke prioriteres foran andre barn.

Komiteen bemerker at informasjon som den har fått i forbindelse med høringen, har vist at JD responderte som følge av enkelte av brevene fra PU. I ett konkret tilfelle ble en utsendelse stoppet av JD. Departementet viste da til at den midlertidige bestemmelsen i utlendingsforskriften snart ville tre i kraft, og ba PU vente med å sende ut den aktuelle familien.

Komiteen viser til at det i forslaget til statsbudsjett for 2014 fra den rød-grønne regjeringen ble satt et måltall for uttransporter på 4 900. Etter regjeringsskiftet foreslo Solberg-regjeringen i sin tilleggsproposisjon at måltallet for 2014 skulle økes til 6 700 uttransporteringer i 2014. I revidert statsbudsjett for 2014 ble dette tallet økt til 7 100. Måltallet var med det langt høyere enn de foregående årene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de foreslåtte målene er vedtatt av Stortinget, og at det må forventes at en statsråd legger konkrete arbeidsplaner for å nå mål fastsatt av Stortinget som dertil også har gitt ekstra bevilgninger for at målene skal nås.

Komiteen har merket seg at statsråd Anundsen gjennom 2014 fulgte oppnåelsen av dette måltallet tett. Særlig i andre halvdel av 2014 medførte dette et kraftig press på underliggende etater. I august 2014 sendte PU meldinger til POD og JD om at det kunne bli vanskelig å nå måltallet. Som følge av dette ble det i august avholdt minst ett møte mellom JD og POD og PU med måltallene som tema. I etterkant av møtet ble det av PU utarbeidet en tiltaksplan. Denne planen ble lagt frem 23. august 2014, og ble så satt i verk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det høsten 2014 forekom en betydelig økning i antallet uttransporterte lengeværende barn. Sammenlignet med året før er økningen betydelig, både i absolutte tall og som andel av totalt antall uttransporterte, se vedlagte tabeller (vedlegg 10). Økningen i uttransporter fikk enkeltpersoner, organisasjoner, advokater og støttegrupper til å reagere. Som følge av dette ble utsendelse av lengeværende barn et tema i Stortinget.

Flertallet viser til at statsråd Anundsen 29. september 2014 fikk et skriftlig spørsmål fra representanten Karin Andersen. Spørsmålet lød:

«Flere barnefamilier med langvarig opphold har blitt sendt ut på tross av og før de varslede endringene for lengeværende barnefamilier er gjennomført. De siste ukene ser det ut til at det er gjennomført planmessig utsendelse av nettopp slike familier.

Kan justisministeren tallfeste hvor mange barnefamilier med opphold i Norge på mer enn tre år og endelig avslag, som har blitt sendt ut av landet siden 28. februar, og til hvilke land er de returnert?»

Statsråd Anundsen svarte 3. oktober 2014 slik:

«Ifølge Politidirektoratet har politiet i perioden 01.03.14 til 31.08.14 uttransportert til sammen 16 barnefamilier uten lovlig opphold i Norge, og som har oppholdt seg her i mer enn tre år. Disse er sendt til Afghanistan, Filippinene, Iran, Jemen, Jordan, Kirgisistan, Kosovo, Pakistan og Usbekistan.»

Flertallet konstaterer at statsråd Anundsen her fikk en foranledning til å undersøke tempoet i utsendelser av lengeværende barn. Representanten Andersen formulerer seg på et vis som antyder at tempoet har steget særlig de siste ukene. Likevel velger statsråden å avgrense sitt svar slik at hele september måned ikke tas med i svaret.

Flertallet finner det underlig at statsråden valgte en slik avgrensning, og at han ikke på bakgrunn av spørsmålet undersøkte nærmere om tempoet i utsendelser av lengeværende barn hadde steget i september.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at når måltallet for uttransportering øker med ca. 45 prosent, vil antallet uttransporterte i alle grupper øke. Fordelingen mellom de returnerte vil derimot være knyttet til enkeltsaker og øvrige returforutsetninger som ikke kan påvirkes av norske vedtak.

Disse medlemmer viser til at når konkrete tall oppgis til Stortinget, må dette være kvalitetssikrede tall som det erfaringsmessig tar tid å fremskaffe. Av vedlegg til svarbrevet fra statsråd Anundsen fremgår det at departementet ikke fikk tilgang til oppdatert statistikk for september måned før i en rapport datert 8. oktober 2014. Disse medlemmer mener en må legge til grunn at statsråden i sitt svar brukte det mest oppdaterte og tilgjengelige tallmaterialet.

I trontaledebatten i oktober 2014 fortsatte lengeværende barn å være et tema, i flere innlegg og replikker. 6. oktober 2014 stilte representanten Skei Grande følgende spørsmål til statsråd Anundsen:

«Statsråden har opplevd – og det er noe av det nærmeste jeg tror det går an å komme at en politiker opplever på kroppen – Venstres engasjement når det gjelder asylbarna. Nå kan det i media virke som om Fremskrittspartiet i regjering prøver å sende ut flest mulig før det nye regelverket virker, og som om man har endret mange av utsendelsesrutinene og -reglene fordi man ønsker å få ut flest mulig før det nye regelverket trer i kraft.

Nå vil jeg ha et svar fra statsråden på om det er riktig at det er gitt noen slike beskjeder i systemet. Det kommer nok til å avgjøre Venstres stemmegivning med hensyn til det forslaget som ligger her i dag, som Venstre har fremmet mange ganger før og stått alene om. Så mitt spørsmål til statsråden er: Har han gitt noen beskjeder i systemet som gjør at vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?»

Statsråd Anundsen svarte på dette spørsmålet følgende:

«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge, som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk. Det mener jeg også ville vært en uakseptabel opptreden i forhold til den avtalerelasjonen som regjeringen har med Venstre og Kristelig Folkeparti.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at statsråden i sitt svar ikke opplyste om at det var satt i verk en tiltaksplan i PU for å nå måltallene for 2014, og at dette kunne få konsekvenser for utsendingen av lengeværende barn. Statsråden opplyste heller ikke om at antallet lengeværende barn som var sendt ut i september 2014, var uvanlig høyt. Videre informerte statsråden ikke om at praksis for tilbakesendelser til Afghanistan var lagt om, slik at det fra januar 2014 ble sendt barnefamilier tilbake til landet i gradvis økende tempo, eller om at det den 24. september 2014 gikk et charterfly til Nigeria der det ble returnert 26 lengeværende barn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne på disse punktene trekker konklusjoner på feilaktig grunnlag. Det er ikke lagt frem dokumentasjon som skulle tilsi at de tiltakene PU gjennomførte, ville få eller kunne få konsekvenser for antall lengeværende barn som ville bli returnert. Disse medlemmer viser videre til at departementet ikke var gjort kjent med antallet barn som ble returnert i september på dette tidspunktet. Disse medlemmer kan heller ikke finne dokumentasjon på at departementet var kjent med at praksis for retur av barnefamilier til Afghanistan var endret i særlig grad. Disse medlemmer viser til at retur av barnefamilier til Afghanistan omfattet et relativt beskjedent antall fordelt på antall måneder etter at returmulighet åpnet seg. Disse medlemmer finner heller ingen dokumentasjon på at departementet var kjent med en bestemt retur av mange barnefamilier til Nigeria. Dette var opplysninger disse medlemmer har forstått ble gjort kjent for departementet gjennom rapport datert 8. oktober 2014.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at flere andre representanter tok opp det samme temaet med andre kommentarer og spørsmål, både i trontaledebatten og ved hjelp av skriftlige spørsmål.

Flertallet kan ikke si med sikkerhet hvilken informasjon statsråd Anundsen rent faktisk og subjektivt hadde kjennskap til da han deltok i trontaledebatten og svarte på ulike spørsmål i denne perioden. Dersom statsråden og departementet hadde tilgjengelig deler av eller hele den kunnskapen vi i dag har, er det flertallets vurdering at den burde vært delt med Stortinget.

Flertallet viser til at tallene på dette tidspunkt viste en klar økning i utsending av lengeværende barn, og at forklaringen på det var i stor grad de ovennevnte forhold. Det burde Stortinget blitt orientert om, for ikke å bli villedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener kravet til å gi Stortinget de nødvendige opplysninger klart er oppfylt gjennom de svarene statsråden har gitt. Statsråden har avgrenset sitt svar basert på den kunnskap som forelå, og det er vanskelig å forstå en forventning om at statsrådens opplysningsplikt skal føre til et krav om hele tiden å ha oppdaterte kvalitetssikrede tall, tall som er gjenstand for løpende endringer fra måned til måned.

Ifølge statsrådens egne opplysninger i høringen 6. februar 2015 kom tallene for september den 8. oktober 2014. Komiteen har ikke funnet spor av at statsråd Anundsen i etterkant av trontaledebatten eller som følge av senere skriftlige spørsmål, foretok seg noe for å undersøke ovennevnte forhold nærmere, eller orientere Stortinget om dem etter at tall for september var klare.

Etter at saken ble offentlig kjent, og komiteen henvendte seg om den, ga statsråd Anundsen i brev 19. desember 2014 uttrykk for at politiet hadde forstått og oppfattet politikkendringen som endringen i tildelingsbrevet var ment å være. Under høringen ble dette spørsmålet løftet av flere av komiteens medlemmer. Særlig PU-sjef Kvigne og politidirektør Humlegård ble spurt om dette. Politidirektøren fikk eksempelvis følgende spørsmål fra saksordfører Solhjell:

«Du er einig i at verken du eller PU-sjefen har fått med seg den konkrete endringa?»

Til dette svarte politidirektøren:

«Det har vi ikke fått med oss. Det er også slik at vi i et brev til departementet i mars spør om dette. Det viser at vi ikke har sett denne nyansen, og at vi har hatt vår oppmerksomhet rettet mot engangsløsningen – at vi har forstått politikkendringen på den måten. Vi fulgte heller ikke opp da vi fikk et svar fra departementet – da vi kanskje burde forstått at de ikke forsto at vi ikke hadde forstått, for å si det som det faktisk er.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det etter dette er på det rene at politiet ikke oppfattet at prioriteringen knyttet til utsendelse av lengeværende barn var endret.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til brev fra Politidirektoratet til Justis- og beredskapsdepartementet datert 8. desember 2014 hvor det står følgende:

«Politiet har forstått formuleringen om at «Saker som omhandler barn skal prioriteres» som en føring om at lengeværende barn ikke skal prioriteres foran andre utsendelser.»

Videre står det:

«Vi vil likevel understreke at politiet har forstått og lagt til grunn Justisdepartementets føringer i tildelingsbrevet for 2014 når det gjelder uttransporter.»

Disse medlemmer viser til at den forståelsen Politidirektoratet legger til grunn i dette brevet, samstemmer fullstendig med den forståelsen statsråden i høringen ga uttrykk for var hensikten med endringen i tildelingsbrevet. Disse medlemmer viser videre til at statsråd Anundsen i sitt brev til komiteen 19. desember 2014 siterer fra Politidirektoratets brev av 8. desember 2014. At en statsråd siterer fra et brev mottatt fra underliggende etat, kan ikke være kritikkverdig. Det kan heller ikke være kritikkverdig at en statsråd legger til grunn at underliggende etat faktisk har forstått det de skriftlig meddeler statsråden at de har forstått.

Disse medlemmer viser imidlertid til at politidirektøren sa noe annet i kontrollhøringen, hvilket statsråd Anundsen også bemerket i sin innledning til kontrollhøringen.

Komiteen viser til at statsråd Anundsen i brev 19. desember peker på at økningen i returer høsten 2014 i det vesentlige skyldes at det ble endrede returforutsetninger for landene Nigeria og Afghanistan. Statsråden skriver:

«Jeg viser til at POD mener at en av forklaringene på at det er returnert flere barn, og flere barn med oppholdstid over fire år, er at det åpnet seg returmulighet til to land det tidligere har vært vanskelig å returnere barnefamilier til. Korrigert for disse to landene, ville antallet returnerte barn med oppholdstid over tre år i perioden 1.1.14 til 10.12.14 være 49. Altså lavere enn i for perioden 1.3.13 til 31.12.13.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det gjennom høringen klart har kommet frem at det er returforutsetningene som i praksis har vært avgjørende for utsendelse av lengeværende barn og ikke føringene i disponeringsskrivene.

Da formuleringene om at lengeværende barn skulle prioriteres særskilt i 2013, gikk antallet uttransporterte ned i forhold til tidligere år. Da formuleringene for 2014 ble endret slik at lengeværende barn ikke skulle prioriteres særskilt, gikk antallet uttransporterte opp fordi returforutsetningene for to land endret seg: Nigeria og Afghanistan. Dette viser med all tydelighet at det har vært returforutsetningene som har vært avgjørende for uttransport av barn, inkludert lengeværende barn.

Komiteen viser til at både justis- og beredskapsministeren og statsministeren til Stortinget omtalte dette som at «det åpnet seg en mulighet» for uttransport til disse landene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har imidlertid ikke funnet spor av dekning for å si at «det åpnet seg en mulighet» for returer til Afghanistan. Norge begynte først i januar 2014 å tvangsreturnere barnefamilier til Afghanistan. Adgangen til å gjøre dette hadde vært til stede også før 2014, men ble i 2013 ikke benyttet.

Flertallet viser til statsråd Anundsens brev av 4. mars 2015, der han skriver:

«Oppsummert er det altså ikke en enkelthendelse eller ett spesielt forhold som endrer seg i dialogen mellom Afghanistan og Norge som gjør at det åpner seg en returmulighet også av familier, men det at dialogen samlet sett har ført til at afghanske myndigheter har akseptert slik retur.»

Flertallet merker seg at statsråden her klart sier at det ikke er mulig å peke på de enkelte elementene som gjør det naturlig å si at det åpnet seg en mulighet i Afghanistan. Statsråden viser til at det var «dialogen samlet sett» som tilsa at det var mulig å tvangsreturnere.

Flertallet bemerker at uttrykket «åpnet seg en mulighet» etter normal språklig forståelse gir mottakeren grunn til å tro at noe konkret og substansielt har endret seg. Flertallet kan ikke finne at det har skjedd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det tidligere ikke var mulig å returnere barnefamilier med tvang til Nigeria. Bakgrunnen var en uenighet mellom Nigeria og Norge knyttet til en sak hvor en mor ble returnert til Nigeria, mens hennes barn ble værende i Norge under barnevernets omsorg. Denne situasjonen endret seg imidlertid, og Nigeria tok igjen imot barnefamilier. Disse medlemmer mener det er dekkende å si at «det åpnet seg en mulighet» for retur av barnefamilier til Nigeria.

Disse medlemmer mener det samme gjør seg gjeldende for retur av barnefamilier til Afghanistan. Mens afghanske myndigheter tidligere hadde motsatt seg å ta imot barnefamilier som ble tvangsreturnert, åpnet de i løpet av 2014 for å ta imot barnefamilier når disse faktisk ankom. Bakgrunnen var et nært samarbeid over tid mellom den norske ambassaden i Kabul og myndighetene i Afghanistan.

Disse medlemmer viser videre til at en vanskelig kan legge til grunn at bruken av et slikt begrep på noen måte kan legge listen for hva opplysningsplikten for statsråder omfatter. Presisjonsnivået til statsråd Anundsen er treffende for den faktiske situasjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har merket seg at afghanske myndigheter 2. mars 2015 ba norske myndigheter om å slutte med tvangsreturer av barnefamilier til Afghanistan. Sammenholdt med protestene høsten 2014 og vinteren 2014/2015 styrker dette inntrykket av at norske myndigheter tok sjansen på kraftig å øke uttransportene til Afghanistan, snarere enn at det ble en åpning på afghansk side.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det som her omtales som «protestene høsten 2014» ikke kan betegnes som noe annet enn en del av den løpende dialogen mellom afghanske og norske myndigheter. Denne «protesten», eller noten som det heter, datert 2. november 2014, ble avsluttet fra afghanske myndigheters side den 9. desember. Disse medlemmer vil hevde at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne tillegger dette en annen betydning enn det rent faktisk har. Disse medlemmer viser til at en slik løpende kontakt mellom returland og Norge er svært vanlig, og viser i den sammenheng til flere noter komiteen har fått oversendt fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Disse medlemmer mener at det snarere er den mediaoppmerksomheten som saken har fått som er årsaken til at afghanske myndigheter i noen få enkeltsaker har stoppet tvangsreturer.

Komiteen vil peke på at statsråden i sitt brev til komiteen 19. desember 2014 skriver følgende:

«Stortinget vedtok etter forslag i Prop 1 S Tillegg 1 (2013-2014) å øke bevilgningen med 150 mill. kr til politiet i 2014 for å kunne uttransportere 1800 flere personer i 2014 enn foreslått i Prop 1 S (2013-2014), noe som også la til rette for 600 flere uttransporteringer av asylsøkere med endelig avslag sammenlignet med forventet antall i 2013. En så stor økning i antall uttransporter vil nødvendigvis medføre at også barn uttransporteres. Imidlertid er andelen barn som er uttransportert i 2014 (9,2%) lavere enn gjennomsnittet i perioden 2010-2013.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, er av den oppfatning at statsråden her trekker frem et tall som tilsynelatende viser at feilen ved videreformidlingen av prioriteringsendringen i tildelingsbrevet ikke har hatt noen konsekvens, da andelen barn som er uttransportert i 2014 er lavere enn gjennomsnittet for årene før. Flertallet bemerker at det sentrale i denne saken er de lengeværende barna, og andelen barn er derfor mindre interessant. Andelen lengeværende barn av de uttransporterte økte betydelig i 2014. Dette gjelder uavhengig av hvilken definisjon av lengeværende som legges til grunn. Det samme resultatet – at andelen lengeværende steg i 2014 – fremgår også av den tabellen fra POD der statsråd Anundsen formodentlig har hentet tallet som han viser til i svaret over. Flertallet konstaterer at statsråden her har trukket frem et tall som er fordelaktig for statsrådens fremstilling, men som ikke har noen særlig relevans for det saken gjelder. Samtidig har statsråden utelatt de tall som er direkte relevante for saken, men som er mindre fordelaktige for statsrådens fremstilling. Flertallet anser at dette er uheldig bruk av tallmateriale fra statsrådens side.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at statsråd Anundsen i sitt svar til komiteen har lagt ved fullstendige oversikter som klart viser hvor mange barn som er returnert med ulik oppholdstid. Det kan vanskelig kritiseres at statsråden trekker frem flere tall for å vise et samlet bilde over den faktiske situasjonen. Den siterte beskrivelsen er en del av statsrådens innledning og er ikke knyttet til komiteens konkrete spørsmål. Det som skrives av statsråden er helt i samsvar med fakta, og disse medlemmer mener det er forståelig og riktig at statsråden tegner et helhetlig bilde av situasjonen som altså viser at det ble returnert en langt høyere andel barn under den rød-grønne regjeringen enn under den sittende regjeringen.

Oppsummert finner komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at justis- og beredskapsministeren på flere punkter har informert Stortinget på en måte de ikke finner tilfredsstillende.

Dette gjelder, slik disse medlemmer ser det, særlig tre forhold:

1. Justis- og beredskapsministeren har til Stortinget formidlet at det har skjedd en «klar politikkendring» som er «viktig» og som «myket opp fokuset». Denne endringen er imidlertid ikke satt ut livet. Det er heller ikke gjort andre forsøk på å sette den ut i livet enn den enkeltstående endringen i tildelingsbrevet. De signalene departementet mottok om at politikkendringen ikke var forstått, ble ikke fulgt opp.

Den fremstillingen Stortinget ble gitt stemte ikke, og det ble ikke gjort vesentlige forsøk på å få den til å stemme.

2. Justis- og beredskapsministeren svarte Stortinget på gjentatte spørsmål om lengeværende asylbarn høsten 2014. I disse svarene var viktig informasjon utelatt: Tiltak og omprioriteringer for å nå måltall for uttransporter, økte utsendelser til Nigeria og Afghanistan, og uttransporteringstallene for august og september. Han valgte, så langt komiteen kjenner til, ikke å undersøke disse forholdene i etterkant av en rekke spørsmål fra Stortinget, og han informerte heller ikke Stortinget om dem før Bergens Tidende skrev om saken.

3. Etter at saken ble offentlig, og kontrollkomiteen stilte spørsmål om den, har justis- og beredskapsministeren forklart at politikkendringen ble forstått av politiet. I brev 19. desember 2014 til komiteen skriver han:

«Dersom komiteens spørsmål henviser til en påstand om at prioriteringen rent faktisk ikke ble fulgt, vil jeg vise til brev fra politidirektoratet 8. desember d.å hvor det står: «Vi vil likevel understreke at politiet har forstått og lagt til grunn Justisdepartementets føringer i tildelingsbrevet for 2014 når det gjelder uttransporter. Ut fra dette er det vår oppfatning at feilen i vårt disponeringsskriv til Politiets utlendingsenhet ikke har hatt til følge at noen barn har blitt uttransportert som ikke skulle vært det.»

Disse medlemmer viser til at det som følge av høringen 6. februar 2015 er på det rene at en slik fremstilling ikke er riktig. Han har videre forklart de høye tallene returnerte, lengeværende barn med at «det åpnet seg en mulighet» i Afghanistan. Det synes ikke å stemme.

Disse medlemmer finner at justis- og beredskapsministeren på alle tre punkter har bidratt til å gi Stortinget et feilaktig bilde av virkeligheten ved ikke å gi tilstrekkelig informasjon og få fram det fulle bildet. Gjennom det har han villedet Stortinget. På det tredje punktet har justis- og beredskapsministeren også gitt uriktige opplysninger til Stortinget, slik disse medlemmerser det.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener statsråd Anundsen har informert Stortinget tilstrekkelig og riktig når det gjelder endringene i tildelingsbrevet. Statsråden har overfor Stortinget allerede beklaget at føringen ikke ble videreført i disponeringsbrevet fra Politidirektoratet til Politiets utlendingsenhet og politimestrene. Disse medlemmer viser til at statsråd Anundsen opplyste i kontrollhøringen at han allerede hadde gjennomført endringer for å bedre kontrollen og oppfølgingen av tildelingsbrevet i fremtidig styringsdialog. Disse medlemmer mener den fremstillingen statsråden ga av saken, var meget presis og basert på den kunnskap statsråden hadde da Stortinget ble informert. Disse medlemmer viser videre til at det ikke på disse tidspunktene var noe i det tallmaterialet departementet var i besittelse av, som tydet på at Politidirektoratet ikke hadde fulgt føringen i tildelingsbrevet. Det var derfor ikke grunn til å følge det særlig opp i forhold til andre deler av tildelingsbrevet.

Disse medlemmer mener statsråd Anundsen opplyste Stortinget tilfredsstillende også i de spørsmålene som ble stilt gjennom Stortingets spørsmålsordning. Det foreligger ikke dokumentasjon på at de tiltak og omprioriteringer PU gjorde for å nå måltallet, ville ha særlig betydning for retur av lengeværende barn. Informasjon om antall utsendelser og returpraksis til Nigeria ble først aktualisert i oktober ved rapporten datert 8. oktober 2014. Returpraksisen til Afghanistan utviklet seg over tid, med relativt få månedlige uttransporter.

Disse medlemmer legger videre til grunn at de opplysningene som ble gitt var fullgode i forhold til de spørsmålene som ble stilt. Det vil være vanskelig å hevde at opplysningsplikten til en statsråd strekker seg så langt at han er forpliktet til å oppdatere Stortinget løpende om nye tall om en senere periode enn det svarene har forholdt seg til. Det er imidlertid avgjørende at en statsråd opplyser Stortinget basert på de opplysninger som foreligger på svartidspunktet. Disse medlemmer mener det er klart at statsråd Anundsen gjorde det.

Disse medlemmer viser videre til at det i merknaden fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti oppstilles en forventning om at en statsråd ikke kan forholde seg til klare meldinger fra underliggende etater om deres forståelse av tildelingsbrevet. I brev av 8. desember 2014 fra Politidirektoratet, som også tjener som grunnlag for store deler av statsrådens svar til komiteen, skriver Politidirektoratet to steder svært tydelig at de har oppfattet styringssignalene i tildelingsbrevet. Statsråden svarer helt konkret i brevet til komiteen at det er Politidirektoratet som opplyser at de har forstått føringene. At det skal foreligge brudd på opplysningsplikten når en statsråd viderebringer en underliggende etats forståelse av tildelingsbrevet i sitats form, må bero på en alvorlig misforståelse av opplysingspliktens omfang. Å viderebringe et slikt sitat er ikke brudd på en statsråds opplysningsplikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det normale og ordinære er at statsråder innhenter informasjon fra underliggende organer, som så formidles videre til Stortinget.

Flertallet understreker at statsråder selv har ansvaret for å sikre at den informasjon de får fra sine underliggende organer er korrekt. Videreformidling av uriktig eller villedende informasjon til Stortinget er objektivt sett brudd på opplysningsplikten.

Flertallet vil advare mot den åpningen for ansvarsfraskrivelse som ligger i den forståelsen av opplysningsplikten som medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet legger til grunn i sin foregående merknad.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har ikke tatt sikte på å utrede opplysningsplikten i Grunnloven § 82 i sin fulle bredde.

Disse medlemmer har utelukkende behandlet de sider som kan sies å vedrøre denne kontrollsaken.

Komiteen vil her vise til hvordan opplysningsplikten er å forstå. Statsråders opplysningsplikt overfor Stortinget har siden 2007 vært nedfelt i Grunnloven § 82. Grunnloven § 82 lyder slik:

«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til forrige avsnitt og vil avstå fra en videre forfatningsmessig utlegning, da det etter disse medlemmers oppfatning ikke har betydning for saken, idet de finner at intet medlem av statsrådet har fremlagt uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil understreke at opplysningsplikten med dette utvetydig er en rettsregel. Inntil kodifiseringen i 2007 var det fortsatt et visst rom for å argumentere for at opplysningsplikten kun var en politisk norm, og ikke en rettsregel.

Opplysningsplikten i Grunnloven § 82 må sees i sammenheng med ansvarlighetsloven § 9. Ansvarlighetsloven § 9 lyder slik:

«Undlater noget medlem av Statsrådet under behandlingen av en sak å gi oplysninger som har betydning for saken, eller gir han uriktige oplysninger, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 5 år.

Det medlem av statsrådet som misligholder sin opplysningsplikt overfor Stortinget, straffes med bøter eller med fengsel inntil 5 år.»

Opplysningsplikten som rettsregel er med det koblet til en hjemmel for straff ved overtredelse.

Flertallet vil nevne at den subjektive skyldgraden som kreves for fellelse etter ansvarlighetsloven § 9, er forsett eller uaktsomhet. Dette følger av ansvarlighetsloven § 4. Ansvarlighetsloven § 4 lyder slik:

«Bestemmelsene i denne lovs 2net og 3dje kapittel kommer også til anvendelse på den handling som er forøvet av uaktsomhet, såfremt det ikke uttrykkelig er bestemt at bare den forsettlige handling er straffbar.»

Flertallet nevner her at forsett i strafferetten er å forstå som viten eller vilje om overtredelse av den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Uaktsomhet er å forstå som klanderverdig uforsiktighet.

Som tidligere omtalt, mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiat statsråden har bidratt til å villede Stortinget, og på minst et punkt gitt Stortinget uriktig informasjon. Disse medlemmer anser etter dette at statsråden ikke har overholdt sin opplysningsplikt slik den følger av Grunnloven § 82.

Disse medlemmer viser til at Stortinget står fritt til selv å velge reaksjonsform om Stortinget mener at en statsråd har brutt opplysningsplikten.

Disse medlemmer mener at denne saken ikke er av en slik karakter at en anmodning til Stortingets ansvarskommisjon om å gjøre nærmere vurderinger er det mest egnede virkemiddelet å gripe til.

Disse medlemmer anser likevel at statsrådens håndtering er svært kritikkverdig.

Komiteenviser til at det norske politiske systemet er bygget opp på en slik måte at regjeringen styrer forvaltningen og har tilgang på de store ressursene og den ekspertisen som det medfører. For å veie opp for regjeringens betydelige ressursovertak er det lang og fast tradisjon for at Stortinget lojalt informeres av regjeringen om fakta i de saker som regjeringen legger frem for Stortinget. Det er også lang og fast tradisjon for at Stortinget av regjeringen gis informasjon som ikke er uriktig og som ikke er villedende. Dette gjelder uavhengig av foranledningen til at Stortinget gis informasjon i det aktuelle tilfellet.

Komiteen vil understreke viktigheten av at Stortinget ikke selv må utrede eller kryssjekke de faktaopplysninger som kommer fra regjeringen. Stortinget har begrenset utredningskapasitet. Regjeringen og forvaltningens utredningskapasitet er svært mye større.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, understreker at saksfeltet som er bakteppet for denne kontrollsaken – utlendingsfeltet – dreier seg om skjebnen til enkeltmennesker. I debatten om lengeværende asylbarn har det i 2014 ved to anledninger vært fremmet forslag i Stortinget om å stille i bero sakene til alle lengeværende barn i påvente av at det nye regelverket skulle komme på plass og tre i kraft. Komiteen bemerker at den informasjon som statsråden har gitt i tilknytning til denne saken, kan ha hatt betydning for stemmegivningen i Stortinget. Statsrådens informasjon kan også ha hatt betydning for andre politiske initiativer som kunne medført andre løsninger for de barna som det her angår.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke slutte seg til en spekulasjonspreget kritikk og vurdering av eventuelle skadevirkninger ved at den rød-grønne regjerings utlendingspolitikk ikke ble erstattet av ny politikk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har gjennom sine undersøkelser i denne saken ikke kunnet lite på at informasjonen som kommer fra statsråden gir et balansert bilde. Det samlede inntrykket er at statsråd Anders Anundsen i denne saken over tid og ved flere anledninger har informert Stortinget på et vis som har vært meget kritikkverdig, og som kan ha hatt direkte betydning for enkeltmenneskers livsløp.

Disse medlemmer har etter dette ikke tillit til statsråd Anders Anundsen og innstiller derfor på at Stortinget fatter vedtak med følgende innhold:

«Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har gjennom den informasjon han har gitt Stortinget vedrørende utsendelse av lengeværende barn, ikke overholdt opplysningsplikten. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har ikke Stortingets tillit.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartietviser til sine merknader og finner ikke grunnlag for den kritikken som fremkommer i merknadene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Statsråden har klart oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget, og statsråden har forholdt seg til de vedtak Stortinget har fattet.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn at saken vedlegges protokollen.

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti viser til at statsråden har uttalt seg til Stortinget flere ganger uten å gi alle de opplysninger som er nødvendig og tilstrekkelig for å opplyse saken på en slik måte at Stortinget kan danne seg et korrekt og dekkende bilde av sakens realiteter. Dette medlem kan fastslå at statsråden ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget, og dette medlem vil videre understreke at statsråden har et selvstendig ansvar for å opplyse om den usikkerhet som opplysninger kan være beheftet med, jf. blant annet Innst. S. nr. 210 (2002–2003) punkt 4.6 om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget.

Dette medlem er av den oppfatning at de utsendelser av lengeværende barn som ble gjennomført i 2014, og spesielt 2. halvår, ikke synes å være i samsvar med det statsråden har gitt uttrykk for i Stortinget. Dette er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig. Samtidig er dette medlem av den oppfatning at det ikke uten videre kan dokumenteres at statsråden hadde kjennskap til noen annen informasjon enn den han formidlet til Stortinget. Dette medlem mener således at statsråden ikke påviselig har formidlet informasjon som han visste ikke var riktig. Samtidig mener dette medlem det er kritikkverdig at en statsråd gjennom et helt år med jevnlige dialogmøter med politietaten ikke på noe tidspunkt har lagt vekt på hvordan det som defineres som «en klar politikkendring», blir fulgt opp i praksis. Dette medlem mener det er urovekkende og kritikkverdig at statsråden uten videre går ut fra at politikkendringen har skjedd med bakgrunn i endringen i tildelingsbrevet som ble sendt ut i januar.

Dette medlem registrerer statsrådens uttalelse i Stortingets møte 2. desember 2014 hvor han beklaget at prioriteringsendringen i tildelingsbrevet ikke var fulgt opp av POD og dets underliggende etat. Dette medlem har merket seg statsrådens uttalelse til komiteen i høringen 6. februar 2015 hvor han understreket at det er behov for «å følge opp nye styringssignaler bedre og forsikre seg om at disse faktisk er oppfattet». Dette medlem har videre merket seg at statsråden under høringen uttalte at «saken har gitt grunnlag for læring og forbedring av rutiner og styring på feltet». Dette medlem ser at statsråden her til en viss grad synes å erkjenne at det har vært vesentlige mangler og svakheter ved håndteringen knyttet til helt sentrale sider ved den politiske styringen av denne saken.

Dette medlemvil understreke at statsråd Anundsen i denne saken har informert Stortinget på en måte som er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig. Det synes likevel ikke som om statsråden bevisst har gitt Stortinget informasjon som han visste var feil.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget mener det er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til at kontrollsaken knyttet til utsendelse av lengeværende asylbarn har avdekket en rekke kritikkverdige forhold. Dels er det avdekket at statsråden ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger til Stortinget, og dels er det avdekket at statsrådens underliggende etater ikke har forstått, villet forstå eller fulgt opp de instrukser og den politikkendring statsråden har varslet. Det er også avdekket at statsråden gjorde lite for å forsikre seg om at den avtalte og varslede politikkendring faktisk ble fulgt opp. I tillegg er det avdekket at det ble sendt ut et betydelig antall lengeværende asylbarn i løpet av høsten 2014, noe som ikke synes å være i samsvar med det statsråden selv gav uttrykk for i Stortinget ved flere anledninger.

Dette medlem viser til at statsråden på alle disse punktene både har beklaget og erkjent at det har vært til dels store mangler knyttet til den overordnede styring av disse problemstillingene.

Dette medlem er imidlertid bekymret over at det som følge av den manglende styring og uteblivelse av den politikkendring et flertall i Stortinget står bak, ble sendt ut asylbarn høsten 2014 som kunne fått bli, gitt at den varslede politikkendring hadde blitt iverksatt. Dette medlem tar det for gitt at statsråden snarest iverksetter nødvendige tiltak som sikrer disse barna.

Dette medlem viser til at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som partiets hovedbegrunnelse for å støtte et mistillitsforslag mot justis- og beredskapsministeren uttalte til Dagsrevyen 18. mars 2015 at: «Justisministeren har beskrevet en politikkendring som vi nå vet ikke har funnet sted».

Dette medlem mener at dersom en slik begrunnelse skal legges til grunn for mistillit, har man etablert en helt ny parlamentarisk praksis. Det er rimelig enkelt å vise til en rekke såkalte politikkendringer den forrige regjering varslet, som ikke fant sted. Dette gjelder ikke minst for Støre selv som bl.a. varslet en kreftgaranti som aldri fant sted, eller bygging av 12 000 sykehjemsplasser som heller aldri fant sted. Dette medlem mener at det er sterkt kritikkverdig at varslede politikkendringer som et flertall i Stortinget står bak, ikke blir fulgt opp av den sittende regjering, men at det i seg selv ikke er et grunnlag for mistillit.

Dette medlem viser også til at den faktiske politikkendringen nå har funnet sted, ved at det 5. desember 2014 ble fastsatt en ny§ 8-5 i forskriften til utlendingsloven § 38 hvor det utvetydig slås fast atbarnets botid og tilknytning til Norge skal tillegges større vekt enn i dag ved avveiing mot innvandringsregulerende hensyn, og hvor endringen har til hensikt å muliggjøre opphold for flere lengeværende barn. Den politikkendring dette medfører, sikrer langt bedre rettigheter for lengeværende asylbarn enn det som var tilfellet under den forrige regjering, og som Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen til NRK så sent som 6. februar 2015 fastslår at ligger fast.

Dette medlem mener likevel at statsråd Anundsen i denne saken har opptrådt på en måte som er sterkt kritikkverdig. Spørsmålet er om statsråden har brutt sin opplysningsplikt slik den følger av Grunnloven § 82. Dette medlem mener at det kan diskuteres, men har etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke er åpenbart at det er tilfellet. I et slikt tvilstilfelle er det naturlig at tvilen kommer statsråd Anundsen til gode.

Dette medlemfremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget, og ikke sørget for at den varslede politikkendring ble fulgt, i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener det er kommet tydelig fram både av debatter i Stortinget i løpet av 2014 og Stortingets kontrollhøring 6. februar 2015 at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har utvist liten interesse for å oppklare usikkerhet og avklare sprikende forventninger til regjeringens politikk angående utsendelse av lengeværende asylbarn.

Dette medlem mener det er særlig alvorlig at statsråd Anundsen ikke har sørget for større åpenhet og klarhet rundt et saksområde hvor Stortinget og offentligheten har så stor interesse. Et kjernepunkt i saken er at det ble skapt forventninger i offentligheten om at færre lengeværende barn skulle sendes ut av landet, som følge av avtalen med støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti om forskriftsendringer for å legge mer vekt på barnets beste. Dette medlem mener statsråden burde ha forutsett behovet for å korrigere og klargjøre dette inntrykket overfor Stortinget tidligere enn i trontaledebatten 6. oktober 2014. Til og med oktober hadde så mange som 76 barn med oppholdstid over fire år blitt uttransportert i 2014.

Dette medlem minner om at når det gjelder hvorvidt opplysningsplikten er overholdt eller ikke, er det innholdet i informasjonen som Stortinget får som er avgjørende, ikke innholdet i politikken det informeres om. Dette medlem mener at statsråd Anundsen i trontaledebatten 6. oktober 2014, referert tidligere (s. 5), ser ut til å gi en oppriktig gjengivelse både av sin tolkning av samarbeidsavtalen og av hvor lite regjeringen har foretatt seg for at færre lengeværende barn skal bli sendt ut. Her gjør statsråden det klart at regjeringen kun har såkalt «myket opp fokuset» i tildelingsbrevet til POD, slik at lengeværende barn spesifikt ikke blir prioritert for utsendelse mer enn barnefamilier generelt. Dette medlem minner om at i det samme innlegget viste statsråden til at økte generelle måltall fører til at også flere (lengeværende) asylbarn blir sendt ut, med henvisning til at barnefamilier fortsatt er en prioritert gruppe for utsendelse.

Dette medlem mener det er kritikkverdig at statsråden ikke selv så behovet for å gi flere opplysninger i dette eller senere innlegg i Stortinget, som å informere om tiltaksplanen som PU utformet for å nå måltallet for 2014, og at denne spesifikt ikke skjermet lengeværende barn. Dette medlem mener likevel at det aller vesentligste for å forklare økt utsendelse av lengeværende barn, som har vært kjernen i Stortingets bekymring, er forklart i de opplysningene Stortinget fikk om at barnefamilier, inkludert lengeværende barn, fortsatt er en prioritert gruppe for utsendelse ved siden av (og ikke underordnet) blant andre kriminelle, i en situasjon hvor måltallene for tvangsreturer i tillegg økes.

Dette medlem mener at det er særlig kritikkverdig at statsråden har vært så uklar og til dels villedende overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om den såkalte returmuligheten som «åpnet seg» til Afghanistan. Dette medlem mener imidlertid ikke at statsråden med det uklare uttrykket «åpnet seg en mulighet» kan sies å ha framlagt uriktige opplysninger for Stortinget. Denne informasjonen er etter dette medlems syn heller ikke sentral nok for sakens kjerne til å gi grunnlag for mistillit på bakgrunn av å være villedende informasjon, jf. Grunnloven § 82.

Dette medlem mener at Stortinget etter opplysningsplikten nedfelt i Grunnloven § 82 må kunne forvente at regjeringsmedlemmer foretar seg mer enn det statsråd Anundsen har gjort for å holde seg selv og Stortinget oppdatert, og for å sørge for at beskjeder på sentrale politikkområder blir forstått og fulgt opp av underliggende etater. Dette medlem mener imidlertid at Stortinget har fått tilstrekkelig riktig informasjon til å kunne både forstå og til dels forutsi økte returer av lengeværende asylbarn i 2014.

Dette medlem minner om at et flertall i Stortingets finanskomité sluttet seg til regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2014 om å øke måltallet for antall tvangsreturer med ytterligere 400 personer i 2014, fra 6 700 til 7 100, uten at det ble presisert at lengeværende barn skulle skjermes. De eneste to partier som ikke sluttet seg til økningen av måltallet, var Miljøpartiet De Grønne (som ikke sitter i komiteen) og Sosialistisk Venstreparti. Stortinget traff vedtak om dette 20. juni 2014.

Dette medlem stiller seg undrende til at flere av partiene i det samme stortingsflertallet i ettertid har vært overrasket over at økning i måltallet førte til at flere lengeværende barn ble sendt ut, som del av en generelt prioritert gruppe for utsendelse (barnefamilier). I kontrollhøringen 6. februar 2015 kom det fram at omprioriteringer av ressurser i PU, som kan ha bidratt til at flere barnefamilier ble sendt ut i 2014, kan knyttes til etatens utfordringer med å nå måltallene for tvangsreturer etter den plutselige økningen som Stortinget gjorde i mai 2014. Dette medlem mener derfor at flere partier på Stortinget har grunn til å ta selvkritikk i denne saken.

Dette medlem konstaterer til slutt at kontrollhøringen 6. februar 2015 viste tydelig i hvor stor grad norsk asylpolitikk blir styrt etter måltall. Statsråd Anundsen burde ha vært langt tydeligere ved flere anledninger på hvor høyt regjeringen fokuserer på nettopp måltall foran andre hensyn, slik at Stortinget kunne fått muligheten til eventuelt å skjerme enkeltgrupper i større grad. Kontrollhøringen har også vist tydelig hvor svakt rettsvern særlig lengeværende asylbarn i Norge har i møte med et effektivt apparat som i så stor grad styres etter tall.

Dette medlem viser for øvrig til andre merknader sammen med flertallet i komiteen.

5. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti

Forslag 1

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har gjennom den informasjon han har gitt Stortinget vedrørende utsendelse av lengeværende barn, ikke overholdt opplysningsplikten. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har ikke Stortingets tillit.

Forslag fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne

Forslag 2

Stortinget mener det er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.

Forslag fra Venstre

Forslag 3

Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget og ikke sørget for at den varslede politikkendring ble fulgt, i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.

6. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til saken og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Innst. 214 S (2014–2015) – innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i sak om utsendelse av lengeværende asylbarn og justis- og beredskapsministerens opplysningsplikt etter Grunnloven § 82 – vedlegges protokollen.

Vedlegg finnes kun i PDF

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 24. mars 2015