Ifølgje det strategiske målet for kulturminnepolitikken,
slik det er vedteke av Stortinget, skal mangfaldet av kulturminne
og kulturmiljø forvaltast og takast vare på som bruksressursar og som
grunnlag for kunnskap, oppleving og verdiskaping. Eit representativt
utval av kulturminne og kulturmiljø skal takast vare på i eit langsiktig perspektiv,
jf. Innst. S. nr. 256 og St.meld. nr. 8 (1999–2000) Regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.
Det strategiske målet blir stadfesta i Innst.
S. nr. 227 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med
kulturminner, og utdjupa i tre nasjonale resultatmål:
Nasjonalt resultatmål
1: Det årlege tapet av verneverdige kulturminne og kulturmiljø som
følgje av fjerning, øydelegging eller forfall skal minimaliserast
og skal innan 2020 ikkje overstige 0,5 prosent årleg.
Nasjonalt resultatmål 2: Freda og fredingsverdige
kulturminne og kulturmiljø skal vere sikra og ha ordinært vedlikehaldsnivå
innan 2020.
Nasjonalt resultatmål 3: Den geografiske,
sosiale, etniske, næringsmessige og tidsmessige breidda i dei vedtaksfreda
kulturminna og kulturmiljøa skal betrast, og eit representativt utval
av kulturminne skal vere freda innan 2020.
Miljøverndepartementet, Riksantikvaren, fylkeskommunen,
Sametinget og Sysselmannen på Svalbard utgjer kulturminneforvaltninga
i Noreg. Miljøverndepartementet har det overordna nasjonale ansvaret
for kulturminnevernet. Departementet er ansvarleg for å koordinere
arbeidet til regjeringa med å fastsetje miljøvernpolitiske mål og
har ansvar for å utvikle og følgje opp måla for kulturminneforvaltninga.
Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning, ligg under
Miljøverndepartementet og er den rådgivande og utøvande faginstansen
for Miljøverndepartementet når det gjeld forvaltning av kulturminne.
Fylkeskommunen er regional kulturminnemyndigheit. Sametinget er tillagt
kulturminnemyndigheit for samiske kulturminne.
Det nasjonale ansvaret til Miljøverndepartementet
på kulturminneområdet omfattar arkeologiske og marinarkeologiske
kulturminne, bygningar og anlegg, kulturmiljø og fartøy. Undersøkinga
er avgrensa til området freda og verneverdige bygningar på bakgrunn
av at dette er eit vesentleg område innanfor kulturminnevernet med
risiko for manglande måloppnåing. Målet med Riksrevisjonens undersøking
har vore å vurdere om Miljøverndepartementet varetek sitt overordna
nasjonale ansvar for å sikre at freda og verneverdige bygningar
blir vareteke slik at dei nasjonale måla på området kan bli nådd.
Følgjande problemstillingar er undersøkte:
I kva grad sikrar
Miljøverndepartementet at tapet av verneverdige bygningar som følgje
av at dei blir fjerna, øydelagde eller forfell, blir minimalisert,
og at tapet ikkje overstig 0,5 prosent årleg innan 2020?
I kva grad sikrar Miljøverndepartementet
at eit representativt utval av bygningar blir freda innan 2020?
I kva grad sikrar Miljøverndepartementet
at alle freda bygningar har eit ordinært vedlikehaldsnivå innan
2020?
I kva grad varetek Miljøverndepartementet
og Sametinget automatisk freda samiske bygningar?
I problemstillingane er det lagt vekt på i kva
grad Miljøverndepartementet har utvikla mål på området bygningsvern,
i kva grad departementet har innhenta styringsinformasjon og vidareformidla styringssignal
og informasjon, og i kva grad det er utvikla effektive verkemiddel.
Undersøkinga byggjer på ein kombinasjon av intervju,
spørjeskjemaundersøking, dokumentanalyse og kvantitative data. Undersøkinga
er oppdatert fram til 1. januar 2009.
Dokumentet gjer nærare greie for gjennomføringa
av undersøkinga.
Ifølgje nasjonalt resultatmål 1 skal det årlege tapet
av verneverdige bygningar som følgje av at dei blir fjerna, øydelagde
eller forfell, minimaliserast, og tapet skal ikkje overstige 0,5
prosent årleg innan 2020. Ein verneverdig bygning kan definerast
som ein bygning som gjennom ei kulturminnefagleg verneverdivurdering
er identifisert som verneverdig. Verneverdige bygningar kan bli
gitt eit formelt vern gjennom regulering til spesialområde bevaring
etter plan- og bygningslova.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet ikkje
har etablert eit tilfredsstillande rapporteringssystem for å ha
oversikt over tap av verneverdige bygningar. Nasjonalt resultatmål
1 er operasjonalisert i ein resultatindikator som ikkje omhandlar
verneverdige bygningar.
Undersøkinga viser at kulturminneforvaltninga
i liten grad har sikra at det blir gjort systematiske kartleggingar
og kulturminnefaglege vurderingar av bygningsmassen for å identifisere
verneverdige bygningar. Følgjene er at potensielt verneverdige og
fredingsverdige bygningar kan gå tapt. Miljøverndepartementet har
ikkje informasjon om tap av verneverdige bygningar og kan derfor
ikkje vurdere i kva grad nasjonalt resultatmål 1 blir nådd.
Ifølgje energi- og miljøkomiteen, jf. Innst.
S. nr. 227 (2004–2005), bør vedtektene om regulering til spesialområde
bevaring brukast aktivt som verkemiddel for å sikre kulturminne
og kulturmiljø. Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet har
mangelfull informasjon om omfanget av bruken av regulering til spesialområde
bevaring for å gi verneverdige bygningar eit formelt vern. Departementet
har dessutan mangelfull informasjon om korleis slike spesialområde
blir forvalta og følgde opp av kulturminneforvaltninga, og i kva
grad dette verkemiddelet sikrar verneverdige bygningar.
På bakgrunn av desse funna blir det i undersøkinga
stilt spørsmål om Miljøverndepartementet har tilstrekkeleg styringsinformasjon
til å ivareta ansvaret for å realisere målet om å minimalisere tapet
av verneverdige bygningar innan 2020.
I Innst. S. nr. 227 (2004–2005) peiker fleirtalet
i komiteen på at det er nødvendig å auke medvitet om høvet til å
bruke plan- og bygningslova for å ta vare på verdifulle kulturminne
og kulturlandskap.
Kommunale planar blir utforma og brukte for
å styre utvikling og arealbruk i kommunane. Planar som blir føreslegne,
kan påverke korleis verneverdige bygningar blir tekne vare på. Høvet
til å fremme motsegn er ein viktig og nødvendig reiskap for å sikre
at nasjonale og viktige regionale kulturminneinteresser blir tekne
vare på i kommunale planar. Både fylkeskommunar og Riksantikvaren
kan fremme motsegn mot planforslag. I byggjesaker kan fylkeskommunen rå
kommunane frå å gjere vedtak. Dersom ein slik uttale til eit einskiltvedtak
ikkje blir teke til følgje, kan fylkeskommunen eller Riksantikvaren
klage på vedtaket.
Undersøkinga viser at Riksantikvaren og fylkeskommunane
i liten grad brukar verkemidla motsegn og klage for å hindre tap
av verneverdige bygningar. I 2008 fremma Riksantikvaren sju motsegner
og sette fram tre klager. I 2007 fremma fylkeskommunane 34 motsegner
og sette fram åtte klager. Undersøkinga viser at to tredelar av
fylkeskommunane som i liten grad bruker motsegn og klage, blir avgrensa
av den administrative leiinga eller politikarane i fylkeskommunen
i bruken av desse verkemidla.
Det er indikasjonar på at verneverdige bygningar i
område som er regulerte til spesialområde bevaring, går tapt på
grunn av løyve til omregulering, dispensasjonar og ulovlege forhold. Undersøkinga
viser også at motsegn, klage og freding i liten grad blir brukt
for å sikre verneverdige bygningar innan regulering til spesialområde
bevaring. Det kjem fram at kommunane har store behov for fagleg
bistand frå fylkeskommunane for å ta i bruk og følgje opp verkemiddelet regulering
til spesialområde bevaring.
På bakgrunn av desse funna blir det i undersøkinga
stilt spørsmål om forvaltninga fullt ut bruker dei juridiske verkemidla
som kan bidra til at tapet av verneverdige bygningar blir redusert
innan 2020.
Ifølgje nasjonalt resultatmål 3 skal den geografiske,
sosiale, etniske, næringsmessige og tidsmessige breidda i dei vedtaksfreda
bygningane bli betre, og eit representativt utval bygningar skal
vere freda innan 2020. Representativitet handlar om å synleggjere
den heilskaplege utviklinga av Noreg som samfunn og å synleggjere utviklinga
og historia til heile samfunnet. Verneverdige bygningar av nasjonal
verdi kan bli sikra vern gjennom freding etter kulturminnelova.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet ikkje
har operasjonalisert dette målet i tilstrekkeleg grad. Operasjonaliseringa
av nasjonalt resultatmål 3 i form av resultatindikatorar er ikkje
dekkjande for målet. Resultatindikatorane omhandlar ikkje den heilskaplege
samansetnaden av fredingsmassen, og indikatorane er ikkje endra
etter endring av målformulering i Innst. S. nr. 277 (2004–2005),
jf. St.meld. nr. 16 (2004–2005).
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet og
Riksantikvaren har mangelfull informasjon om samansetnaden av fredingsmassen
når det gjeld den etniske, tidsmessige, næringsmessige, geografiske
og sosiale tilknytinga til bygningane. Kulturminneregisteret til
kulturminneforvaltninga, Askeladden, gir departementet eit mangelfullt
grunnlag for å kunne vurdere om resultatmålet blir nådd.
Den manglande oversikta til Miljøverndepartementet
over verneverdige bygningar og tapssituasjonen for desse bygningane,
fører til at kulturminneforvaltninga har eit mangelfullt grunnlag
for å vurdere behovet for freding for å sikre eit representativt
utval bygningar.
Ifølgje St.meld. nr. 16 (2004–2005), jf. Innst.
S. nr. 277 (2004–2005), skal det utarbeidast ein fredingsstrategi
som skal leggje rammer og kriterium for nye fredingar fram til 2020,
og det skal utarbeidast landsdekkjande verneplanar og fredingsprogram
som sikrar varig vern av eit breiare utval av kulturminne og kulturmiljø.
Undersøkinga viser at det enno ikkje er utarbeidd ein fredingsstrategi
som kan gi retningslinjer for kva bygningar og bygningsmiljø av
nasjonal verdi som bør fredast. Etter St.meld. nr. 16 (2004–2005)
er det ikkje utforma landsdekkjande verneplanar og fredingsprogram for
å sikre ein fredingsmasse med større geografisk, sosial, etnisk,
næringsmessig og tidsmessig breidde. Freding blir i dag gjennomført som
einskildsaker der bygningar er truga.
Miljøverndepartementet opplyser i svarbrevet
at dei pågåande satsingane med fredingsgjennomgang og tilstandsregistrering
knytte til freda bygningar i privat eige vil gi informasjon som
vil danne eit viktig grunnlag for å lage ein ny fredingsstrategi.
Freding etter kulturminnelova er eitt av dei
viktigaste verkemidla til staten i kulturminnepolitikken. Undersøkinga
viser at kulturminneforvaltninga i liten grad initierer vedtaksfreding
og mellombels freding av bygningar. I 2008 varsla Riksantikvaren
om oppstart av seks ordinære fredingssaker og gjorde vedtak om mellombels
freding seks gonger. Fylkeskommunane varsla om til saman fem ordinære
vedtaksfredingar og to mellombels fredingar i 2008.
I St.meld. nr. 16 (2004–2005), jf. Innst. S.
nr. 227 (2004–2005), blir det peikt på behovet for å redusere saksbehandlingstida
i fredingssaker og behovet for å fastsetje fristar for å gjennomføre fredingsprosessar.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet ikkje har fastsett
fristar for å gjennomføre fredingsprosessar. Saksbehandlingstida
i fredingssaker er i dag lang. Gjennomsnittleg tidsbruk i ordinære
fredingssaker i perioden 2004–2008 var 5,6 år. Saksbehandlingstida
for dei to sist vedtekne kulturmiljøfredingane var 11,3 og 9,6 år.
Det kan stillast spørsmål om den lange saksbehandlingstida er ein
haldbar situasjon for dei som eig bygningane.
Undersøkinga viser at kulturminneforvaltninga har
ei omfattande restanseliste med 84 eldre, uavslutta fredingssaker.
Over halvparten av dei fredingssakene som står att, blei initierte
for over ti år sidan, og den eldste saka er frå 1984. Det kjem fram
i undersøkinga at Miljøverndepartementet og Riksantikvaren vil vere
tilbakehaldne med å starte opp nye fredingssaker før det store etterslepet
av uavslutta saker er redusert.
Ved varsel om oppstart av fredingssak er ikkje bygningane
sikra gjennom vedtektene i kulturminnelova før endeleg fredingsvedtak
er gjort. Undersøkinga viser at meir enn halvparten av sakene i
restanselista er ordinære fredingssaker der bygningane enno ikkje
er sikra med heimel i kulturminnelova. Det utgjer ein risiko for
at dei nasjonale verdiane går tapt.
Samla blir det på bakgrunn av funna stilt spørsmål
om føresetnadene for å sikre eit representativt utval bygningar
gjennom vedtaksfreding innan 2020 i tråd med føresetnadene til Stortinget,
er til stades.
Freda og fredingsverdige bygningar skal vere sikra
og ha eit ordinært vedlikehaldsnivå innan 2020. Målet omfattar alle
freda bygningar. Ordinært vedlikehaldsnivå inneber at den freda bygningen
har ein teknisk tilstand der berre planlagt vedlikehald er naudsynt.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet og
Riksantikvaren har mangelfull oversikt over tilstanden til freda
bygningar. Kulturminneforvaltninga manglar oversikt over den tekniske
tilstanden for 46 prosent av dei 5 223 freda bygningane som er registrerte
i kulturminnedatabasen Askeladden. Riksantikvaren har ikkje utarbeidd
strategi eller tiltak for å sikre oversikt over den tekniske tilstanden
og istandsetjing av alle registrerte freda bygningar. Vidare viser
undersøkinga at freda bygningar som er sette i stand, ikkje er oppdaterte
med ny tilstandsgrad i databasen.
På bakgrunn av dette blir det i undersøkinga
stilt spørsmål om Miljøverndepartementet har tilstrekkeleg informasjon
til å kunne vurdere i kva grad målet om å sikre eit ordinært vedlikehaldsnivå
for freda bygningar blir nådd.
Miljøverndepartementet seier i svarbrevet at Riksantikvaren
har prioritert tilstandsregistrering av vedtaksfreda bygningar i
privat eige, sidan risikoen for å ikkje nå målet om ordinært vedlikehaldsnivå
i 2020 er vurdert som størst for desse bygningane.
Undersøkinga viser at det er knytt utfordringar til
å sikre alle vedtaksfreda bygningar eit ordinært vedlikehaldsnivå
innan 2020. To tredelar av alle vedtaksfreda bygningar i privat
eige har kraftige eller middels symptom på forfall og skade, og
bygningane har moderate eller store behov for utbetringar. Gjennom
undersøkinga kjem det også fram at situasjonen er den same for vedtaksfreda
bygningar i fylkeskommunal og kommunal eige.
Når det gjeld verdslege mellomalderbygningar frå
før 1537, blei desse sette i stand i 1999 til eit ordinært vedlikehaldsnivå.
Undersøkinga viser at desse bygningane no har behov for utbetringar.
I alt 9 prosent av bygningane har kraftige symptom på forfall og
skade, og 70 prosent har middels symptom på forfall og skade. Undersøkinga
viser dermed at det er vanskeleg å halde oppe eit ordinært vedlikehaldsnivå
på freda bygningar. Miljøverndepartementet opplyser i svarbrevet
at Riksantikvaren no har fremma forslag om ein ny modell for tilskot
til eigarar for å dekkje dei antikvariske meirkostnadene knytte til
vedlikehald av freda bygningar.
Kulturminneforvaltninga kan gi eigarar pålegg om
istandsetjing av freda bygningar dersom bygningane forfell som følgje
av manglande vedlikehald. Undersøkinga viser at verken Riksantikvaren
eller fylkeskommunen bruker verkemiddelet om pålegg om istandsetjing
overfor private, kommunale, fylkeskommunale og statlege eigarar.
Undersøkinga viser også at Riksantikvaren og fylkeskommunane
har manglande kapasitet til å følgje opp og kontrollere at istandsetjing
av freda bygningar skjer i tråd med antikvariske retningslinjer,
og at dette aukar risikoen for ikkje å nå målet om istandsetjing
av freda bygningar innan 2020.
Eitt av dei viktigaste verkemidla i kulturminnepolitikken
er tilskotsordningar for å sikre fagleg forsvarleg istandsetjing,
vedlikehald og sikring av freda kulturminne. Private eigarar av
freda bygningar kan få tilskot frå kulturminneforvaltninga til istandsetjing
og vedlikehald.
Undersøkinga viser at Riksantikvaren har manglande
oversikt over korleis fylkeskommunane forvaltar tildelte tilskotsmiddel.
Det er mangelfull rekneskapsrapportering frå fylkeskommunane, og
Riksantikvaren har dermed manglande oversikt over uteståande tilsegner
i fylkeskommunane og i kva grad eldre tilsegner blir trekte tilbake
og omdisponerte.
Ifølgje retningslinjene til Norsk Kulturminnefond
bør 1/3 av fondsmidlane over tid bli tildelt kulturminne som er
freda etter kulturminnelova. Det skal sikrast at det er koordineringsrutinar mellom
Norsk Kulturminnefond og Riksantikvaren i tilskotsforvaltninga.
Undersøkinga viser at ni prosent av fondsmidlane til Norsk Kulturminnefond
over tid har gått til freda kulturminne. Vidare viser undersøkinga
at det er manglande koordinering mellom Norsk Kulturminnefond og
Riksantikvaren når det gjeld løyving av tilskot til freda bygningar.
Samla sett blir det på bakgrunn av desse funna stilt
spørsmål om føresetnadene for å realisere målet om at alle freda
bygningar skal ha eit ordinært vedlikehaldsnivå innan 2020, er til
stades.
Miljøverndepartementet har det overordna ansvaret
for nasjonale mål på kulturminneområdet, også overfor samiske kulturminne,
og Miljøverndepartementet har det konstitusjonelle ansvaret for
kulturminnelova. Sametinget er ein del av kulturminneforvaltninga,
og Miljøverndepartementet har gitt myndigheit etter kulturminnelova
til Sametinget gjennom forskrift. Sametinget ligg fagleg under Miljøverndepartementet
og Riksantikvaren. Myndigheita til Sametinget på kulturminneområdet
er ei prøveordning.
Alle samiske bygningar som er eldre enn 100
år, er automatisk freda etter kulturminnelova § 4 andre ledd. Undersøkinga
viser at det ikkje har blitt gjennomført kartleggingar for å avdekkje
og registrere samiske bygningar. Det finst heller ingen oversikter
eller rutinar for å avdekkje kva samiske bygningar som i framtida
kjem til å bli automatisk freda som følgje av 100-årsgrensa, jf. kulturminnelova
§ 4 andre ledd. Manglande kartlegging av og oversikt over automatisk
freda samiske bygningar kan føre til at ein aktlaust kjem i ein
situasjon der ein bryt vedtektene for freda bygningar i kulturminnelova,
og at bygningar går tapt. Undersøkinga viser vidare at i dag blir
automatisk freda samiske bygningar avdekte i handsaminga av einskildsaker.
Miljøverndepartementet har utarbeidd ein eigen resultatindikator
for tilstanden til freda samiske kulturminne som skal vise talet
på samiske kulturminne som er sette i stand til eit ordinært vedlikehaldsnivå.
Det er førebels ikkje rapportert på denne resultatindikatoren.
Vidare er automatisk freda samiske bygningar som
er identifiserte, ikkje registrerte i kulturminnedatabasen Askeladden,
og det finst inga samla oversikt over desse bygningane. Etter kulturminnelova
§ 5 skal alle automatisk freda byggverk med sikringssone tinglysast
som freda eigedom. Automatisk freda samiske bygningar som er identifiserte,
blir ikkje tinglyste av Riksantikvaren.
På bakgrunn av desse funna kan det spørjast
om målet om automatisk freding av samiske bygningar som er eldre
enn 100 år, blir vareteke på ein tilfredsstillande måte.
Det går fram av intervju med Miljøverndepartementet,
Riksantikvaren og Sametinget at det ikkje er semje om korleis ein
skal forstå kulturminnelova § 4 andre ledd og korleis denne vedtekta
skal brukast. Det er vidare usemje om korleis ein skal definere
samiske bygningar og kva kriterium ein skal leggje til grunn for
ei slik vurdering, og dermed kva bygningar som kjem inn under kulturminnelova
§ 4 andre ledd.
Miljøverndepartementet peiker i svarbrevet på
at ikkje alle samiske bygningar som er eldre enn 100 år, vil vere
freda etter kulturminnelova § 4 andre ledd. Fredingsstatus må avgjerast
gjennom ei konkret vernevurdering. Vidare er det berre automatisk
freda samiske bygningar som er vurdert å vere av nasjonal verdi,
som fell inn under det nasjonale resultatmålet om ordinært vedlikehaldsnivå
innan 2020.
Sametinget seier i svarbrevet at alle samiske bygningar
som er eldre enn 100 år, i utgangspunktet er automatisk freda, men
at ikkje alle bygningane nødvendigvis bør takast vare på. Det er
nødvendig at dispensasjonspraksis etter kulturminnelova og vilkåra
for innvilging av dispensasjon blir fastsett. For å få ei oversikt
over kva bygningar det kan vere aktuelt å dispensere for eller oppheve
freding av, er det behov for ei kartlegging og oversikt over dei
samiske bygningane.
Sametinget peiker på at usemja kring kulturminnelova
§ 4 andre ledd er ei av årsakene til at det ikkje finst ei samla
oversikt over dei automatisk freda samiske bygningane, og at desse
ikkje er å finne i Askeladden. Det vil også vere vanskeleg å kartleggje
noko når forvaltninga ikkje er samd om kva ei kartlegging skal omfatte.
Sametinget er organisert som ei verksemd med særskilde
fullmakter for å komme i møte målsetnaden om at Sametinget skal
ha fridom og høve til å gjere eigne prioriteringar. Sett i lys av
at Sametinget har ansvar som nettobudsjettert verksemd, viser undersøkinga
at Sametinget har manglande mål- og resultatrapporteringssystem. Sametinget
rapporterar ikkje på mål fastsett i budsjettet til Sametinget. Vidare
viser undersøkinga at Sametinget har eldre uteståande tilsegner. Sametinget
seier at tilskot som er løyvde til istandsetjingsprosjekt, ikkje
har blitt følgde opp gjennom synfaring eller kontroll. Det kan på bakgrunn
av dette stillast spørsmål om Sametinget i tilstrekkeleg grad følgjer
opp ansvaret for oppfølging av midlane som Stortinget har løyvt
til istandsetjing av freda samiske bygningar.
Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet
i liten grad sikrar informasjon om korleis Sametinget forvaltar
midlane Stortinget har løyvt til samiske kulturminne. I tildelingsbrevet
frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet til Sametinget synleggjer
Miljøverndepartementet i liten grad ønske om rapportering om bruken
av tilskotsmidlar gjennom årsmeldinga til Sametinget.
Sametinget opplyser i svarbrevet at Sametinget dei
to siste åra har arbeidd med å betre budsjettet, spesielt med omsyn
til å definere mål, prioriteringar og tildelingskriterium for dei
ulike tilskotsordningane. Årsmeldinga slik ho er utforma i dag,
gir ikkje nødvendig informasjon om måloppnåing. Sametinget har sett
i gang arbeidet med å endre årsmeldinga for å få betre samsvar mellom
budsjett og årsmelding.
Sametinget kjenner seg elles i stor grad igjen
i biletet av kulturminneforvaltninga som rapporten teiknar opp.
Miljøverndepartementet har det overordna nasjonale
ansvaret for kulturminnevernet i Noreg og skal leggje til rette
for at dei ulike aktørane kan utføre oppgåvene sine og ta ansvar
på kulturminneområdet. Undersøkinga viser at kulturminneforvaltninga
i liten grad tek i bruk dei verkemidla som er tilgjengelege gjennom
plan- og bygningslova og kulturminnelova. Undersøkinga viser at
kapasiteten til kulturminneforvaltninga til å gjennomføre oppgåvene
på området, er avgrensa. Det får følgjer for korleis freda og verneverdige
bygningar blir tekne vare på. Det kan stillast spørsmål om Miljøverndepartementet
i stor nok grad har lagt til rette for at Riksantikvaren, Sametinget,
fylkeskommunane og kommunane kan utføre oppgåvene sine på kulturminneområdet.
Miljøverndepartementet har også behov for systematisk
informasjon for å kunne ta nasjonalt ansvar for freda og verneverdige
bygningar. Departementet har ansvar for å sikre tilstrekkeleg styringsinformasjon
og forsvarleg avgjerdsgrunnlag. Vidare skal departementet sørgje
for ei systematisk, føreseieleg og langsiktig innsamling av data
om tilstanden på kulturminneområdet. Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet
ikkje har tilstrekkeleg styringsinformasjon.
Den mangelfulle styringsinformasjonen gjer at departementet
ikkje kan formidle nødvendig informasjon eller styringssignal til
resten av kulturminneforvaltninga. Undersøkinga viser at oppgåvene
i tildelingsbrevet frå Miljøverndepartementet til Riksantikvaren
ikkje er godt nok vurderte opp mot den samla arbeidskapasiteten
i direktoratet. Riksantikvaren nedprioriterer både oppgåver gitt
i tildelingsbrevet og løpande oppgåver. Vidare viser undersøkinga
at forventingsbrevet frå Riksantikvaren til Sametinget og fylkeskommunane
ikkje blir opplevd som realistisk når det gjeld kapasiteten og er
tilpassa utfordringane i forvaltninga. Dermed er det fare for at
det er vanskeleg å nå dei sentrale måla for kulturminneområdet.
Miljøverndepartementet skal bidra til at kommunane
kan ta i bruk dei verdiane som kulturminna representerer for lokalsamfunnet
ved å leggje til rette for at kommunane får rettleiing og betre tilgang
på kunnskap og kompetanse. Undersøkinga viser at 70 prosent av kommunane
ikkje har knytt til seg kulturminnefagleg kompetanse. Samstundes
er det mangel på kompetanse, kapasitet og ressursar i fylkeskommunane
for å sikre tilstrekkeleg bistand til kommunane.
Sjølv om fleire av dei sentrale måla på varetaking
av freda og verneverdige bygningar først skal realiserast innan
2020, er svakheitene i forvaltninga så omfattande at det i undersøkinga blir
stilt spørsmål om føresetnadene for å kunne nå måla i 2020 er til
stades. Vidare blir det stilt spørsmål om det overordna målet til
Stortinget om at kulturminne skal takast vare på som bruksressursar
og som grunnlag for kunnskap, oppleving og verdiskaping, blir vareteke
på bygningsvernområdet, jf. Innst. S. nr. 227 (2004–2005) og St.meld.
nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner.
I svarbrevet peiker Miljøverndepartementet på
at det er ei svakheit ved undersøkinga at ein ikkje har sett dei
tre resultatmåla i samanheng. Departementet viser i samband med
dette til at strategiar og innsats under eitt mål også er bidrag
til måloppnåing for dei andre måla. Departementet meiner at når
måla blir vurderte separat, blir ikkje den langsiktige strategien
som er lagd til grunn for igangsetjing av nye tiltak, synleggjord.
Departementet peiker vidare på at rapporten berre
vektlegg kva som ikkje er sett i gang sidan Stortingets behandling
av St.meld. nr. 16 (2004–2005). Miljøverndepartementet seier at
det er lagt opp ein langsiktig plan for oppfølging av meldinga.
Dette inneber prioriteringar og stegvis oppstart av ulike tiltak
med sikte på gjennomføring av handlingsplanen i meldinga fram mot 2020.
Denne strategien og systematikken er ikkje synleggjord i rapporten.
Miljøverndepartementet har ut frå den gitte ressurssituasjonen gjort
prioriteringar som inneber at departementet har starta opp med eigne
verkemiddel, og departementet har prioritert istandsetjing og vedlikehald
av freda bygningar i privat eige. Dette er eit ansvar som staten
har, men som følgje av ressurssituasjonen ikkje har blitt følgt
opp.
Miljøverndepartementet framhevar dei ti bevaringsprogramma
som er presenterte i St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand, som ei vidare operasjonalisering og oppfølging
av St.meld. nr. 16 (2004–2005) og dei nasjonale resultatmåla. Dette
er ein sentral del av strategien for oppfølging og måloppnåing fram
mot 2020.
Departementet seier at rapporten ikkje er ein prognose
for realisering av måla på området i 2020 fordi det i rapporten
blir sett på nokre få einskilddelar av ein heilskap. Vidare peiker
departementet på at framstillinga og vurderingane i rapporten er
baserte på ein to- til treårs planleggings- og oppstartsfase. Etter
handsaminga av St.meld. nr. 16 (2004–2005) har det blitt gjennomført
eit stort nybrottsarbeid med å lage ein rasjonell struktur som no
blir lagd til grunn for gjennomføringa.
Målet med Riksrevisjonens undersøking har vore
å vurdere om Miljøverndepartementet varetek sitt overordna nasjonale
ansvar for å sikre at freda og verneverdige bygningar blir vareteke
slik at ein kan nå dei nasjonale måla på området. Samla sett viser
undersøkinga vesentlege svakheiter i korleis Miljøverndepartementet
varetek sitt overordna nasjonale ansvar for freda og verneverdige
bygningar, slik at ein kan nå dei nasjonale måla som Stortinget
har fastsett.
Riksrevisjonen understrekar at Miljøverndepartementet
har ansvar for å sikre ei tenleg mål- og resultatstyring slik at
ein kan nå måla for freda og verneverdige bygningar. Det er manglar
ved Miljøverndepartementets mål- og resultatstyring på bygningsvernområdet.
Det er mangelfull operasjonalisering av nasjonale mål. Departementet
og underliggjande etat har mangelfull informasjon om måloppnåing
ved at dei har mangelfull informasjon om tap av verneverdige bygningar,
om samansetnaden av fredingsmassen, tilstanden til freda bygningar
og kva samiske bygningar som er automatisk freda. Departementet
har også manglande informasjon om kulturminneforvaltninga og kommunane
sin bruk av verkemiddel for å ta vare på verneverdige og freda bygningar.
Riksrevisjonen peikar på at tilstrekkeleg styringsinformasjon
og forsvarleg avgjerdsgrunnlag er heilt sentralt for å kunne ivareta
det overordna nasjonale ansvaret som departementet har for freda
og verneverdige bygningar. Situasjonen med mangelfull styringsinformasjon
fører til at departementet har redusert moglegheit for å vurdere
måloppnåing og samanhengen mellom ressursinnsats og resultat, i
tillegg til at departementet ikkje har eit tilstrekkeleg grunnlag
for å utarbeide nødvendige styringssignal og informasjon til forvaltninga.
Mangelfull styringsinformasjon fører med dette til ein betydeleg
risiko for at måla på området ikkje blir nådd.
Kulturminneforvaltninga nyttar vidare i liten grad
dei tilgjengelege verkemidla i plan- og bygningslova og kulturminnelova.
Kulturminneforvaltninga identifiserer manglande kapasitet som ei
utfordring for nødvendig bruk av verkemiddel og oppfølging av
freda og verneverdige bygningar. Riksrevisjonen understrekar at
Miljøverndepartementet i si samhandling med Riksantikvaren, Sametinget,
fylkeskommunane og kommunane skal leggje til rette for at aktørane
kan utføre oppgåvene sine på bygningsvernområdet.
Undersøkinga viser at det er uklart korleis
ein skal forstå og følgje opp vedtektene i kulturminnelova om at
alle samiske bygningar eldre enn 100 år, er automatisk freda. Riksrevisjonen
peiker på at situasjonen i dag utgjer ein risiko for at viktige
kulturminneverdiar går tapt. Miljøverndepartementet har ansvar for
å gjere Sametinget i stand til å utøve sitt ansvar og å sikre forsvarleg forvaltning
av samiske kulturminne. Riksrevisjonen understrekar at Miljøverndepartementet har
ansvaret for at det blir avklart korleis kulturminnelova § 4 andre
ledd skal forståast og brukast slik at samiske bygningar blir sikra
i tråd med Stortingets føresetnader.
Riksrevisjonen merkar seg at Sametinget ser
behov for å utvikle eit fungerande mål- og resultatstyringssystem,
og ser positivt på at arbeid med å forbetre Sametingets årsmelding
er sett i gang.
Miljøverndepartementet meiner at ein ikkje har sett
dei tre nasjonale resultatmåla og verkemidla på området i Riksrevisjonens
undersøking i tilstrekkeleg grad i samanheng. Riksrevisjonen understrekar
at undersøkinga ser på departementet si samla forvaltning av freda
og verneverdige bygningar.
Miljøverndepartementet peiker på at departementet
har lagt opp ein langsiktig plan for oppfølging av St.meld. nr.
16 (2004–2005). Riksrevisjonen ser positivt på tiltak som kulturminneforvaltninga
har sett i gang, og merkar seg at tilstandsregistrering, istandsetjing
og vedlikehald av vedtaksfreda bygningar i privat eige blir prioritert.
Vidare merkar Riksrevisjonen seg at Verdiskapingsprogrammet for
kulturminne og fredingsgjennomgangen er sette i gang som tiltak
retta mot måloppnåing innan 2020. Departementet viser også til dei
ti bevaringsprogramma som ein del av strategien for oppfølging og måloppnåing
på dei tre nasjonale resultatmåla. Riksrevisjonen stiller likevel
spørsmål om dei nemnde tiltaka er dekkjande for måloppnåing når
det gjeld dei tre nasjonale resultatmåla for freda og verneverdige
bygningar og for dei vesentlege utfordringane på området.
Samla viser Riksrevisjonens undersøking at det er
stor risiko for at verneverdige og fredingsverdige bygningar går
tapt. Stortinget framhevar at tap av kulturminne er tap av ikkje-fornybare
ressursar, og følgjene på lang sikt er at samfunnet mistar viktige
kjelder til kunnskap, opplevingar og identitet.
Riksrevisjonen er innforstått med at måla på
området ligg relativt langt fram i tid. Miljøverndepartementet viser
til at undersøkinga er basert på kva som er gjort i ein treårs planleggings-
og oppstartsfase etter St.meld. nr. 16 (2004–2005). Riksrevisjonen
peiker på at måla meir eller mindre har lege fast sidan årtusenskiftet,
jf. St.meld. nr. 8 (1999–2000) Regjeringens miljøpolitikk og rikets
miljøtilstand, jf. Innst. S. nr. 256 (1999–2000). Riksrevisjonen
legg også til grunn at sentrale føresetnader for måloppnåing ikkje
er på plass. Dette inneber ein vesentleg risiko for at dei nasjonale
måla ikkje blir nådd innan 2020.
Saka er lagd fram for Miljøverndepartementet, og
statsråden har i brev av 3. april 2009 til Riksrevisjonen svara:
"Miljøverndepartementet vil innleiingsvis peike på
at rapporten har kome på eit føremålstenleg tidspunkt med tanke
på at departementet i St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand, har sett 2009 som eit første milepælår
for å vurdere oppfølginga av tiltaka i St.meld. nr. 16 (2004-2005)
Leve med kulturminner. Dei funna Riksrevisjonen har gjort per januar
2009, vil derfor danne eit viktig fundament for det vidare arbeidet.
Miljøverndepartementet
vil òg på eit meir generelt grunnlag peike på at departementet finn det
positivt at undersøkinga kjem såpass tidleg i prosessen med måloppnåinga.
Dette gjer det mogleg å setje inn tiltak som kan fange opp risikoelement
og korrigere kursen på eit tidleg nok stadium.
Miljøverndepartementet
vil vidare presisere at sjølv om departementet har hatt synspunkt
og kommentarar til nokre av Riksrevisjonens metodar og innfallsvinklar,
moment som det er gjort greie for i høyringa og som departementet
held fast ved, kjenner departementet seg òg igjen i nokre av dei
risikoelementa som er trekte fram. Ein del av desse elementa har
departementet sjølv identifisert. På bakgrunn av dei risikovurderingane
som departementet har gjort under prosessen etter at St.meld. nr.
16 (2004-2005) vart behandla, har departementet teke ein del grep
og sett i verk tiltak for å søkje å motverke ei negativ utvikling.
Desse tiltaka er innpassa i den overordna og dynamiske planen som
departementet har lagt for å følgje opp St.meld. nr. 16 for måloppnåing
innan 2020 – som er meldinga sitt eige mål.
Dei funna
Riksrevisjonen har gjort, trekkjer fram ein del svake sider og risikoelement
i apparatet knytt til administrative, juridiske og økonomiske verkemiddel
for å nå målet for freda og verneverdige bygningar.
Administrative verkemiddel
Når
det gjeld dei administrative verkemidla, avdekkjer rapporten ein
del svake sider som Miljøverndepartementet no vil sjå nærare på
etter dei funna som er lagt fram. Rapporten avdekkjer spesielle
utfordringar knytte til modellen med fylkeskommunen som regional
kulturminnestyresmakt. Desse utfordringane er særleg knytte til
at fylkeskommunen er eit sjølvstendig folkevalt nivå, og at staten
berre i avgrensa grad kan gi bindande styrings- og prioriteringssignal og
krevje rapportering på styringsinformasjon. Det medfører òg at høva
til og systema for styring blir annleis enn dei er innan miljøforvaltninga
elles.
Juridiske verkemiddel
Rapporten
set søkelyset på mangelfull bruk og utnytting av dei juridiske verkemidla
som er tilgjengelege. Dette vil Miljøverndepartementet no sjå nærare
på.
Plan- og bygningslova er det viktigaste verktøyet
for å ta vare på mangfaldet av kulturminne og kulturmiljø. Den nye
plan- og bygningslova skal no implementerast, og rettleiings- og
informasjonsmateriale utarbeidast. Tidspunktet er derfor svært bra
for å sjå nærare på dei funna Riksrevisjonen har gjort. Dette er
òg i tråd med perspektivet som er trekt opp i St.meld. nr. 16, knytt
til å leggje auka vekt på plan- og bygningslova når det gjeld kulturminne
og kulturmiljø.
Økonomiske verkemiddel
Når
det gjeld dei økonomiske verkemidla, viser Riksrevisjonen til gjennomførte
undersøkingar og peikar på at det i dag er eit stort gap mellom dei
tilgjengelege økonomiske verkemidla og dei udekte behova for å sikre
at måla blir nådde innan 2020. Dette på trass av at ressurstilgang
relativt sett har auka betydeleg etter at St.meld. nr. 16 (2004–2005)
vart behandla. Like fullt viser Riksrevisjonen til at dei økonomiske
verkemidla på langt nær dekkjer dei presenterte behova for å nå
dei tre nasjonale miljømåla.
Budsjettutviklinga på
kulturminneområdet har vore stor, sjølv om opptrappinga på fire
år som vart signalisert som optimal i St.meld. nr. 16, ikkje er
innfridd per 2009. Store delar av budsjettauken er gått til privateigde,
freda bygningar, som Miljøverndepartementet har prioritert i oppfølgingsplanen
sin. Dette med utgangspunkt i dei pliktene som følgjer av kulturminnelova
og som det tidlegare ikkje har vore mogleg å følgje opp i tilstrekkeleg
grad på grunn av budsjettsituasjonen.
Når det gjeld
verneverdige kulturminne, er situasjonen blitt betrakteleg betre
sidan 2005. Dette skuldast Norsk kulturminnefond (kulturminnefondet).
Fondet vart rett nok etablert allereie i 2002, men det har hatt
stor utvikling etter behandlinga av St.meld. nr. 16. Grunnkapitalen
har i denne perioden auka frå 200 mill. til 1,2 mrd. kroner.
Kulturminnefondet
er svært viktig som økonomisk verkemiddel når det gjeld mangfaldet
av verneverdige kulturminne i landet. Dette er ein type kulturminne
som elles fell utanom, eller som må prioriterast ned under andre
tilskotsordningar i eit stramt budsjett, til fordel for freda bygningar.
Når det gjeld grunngivinga for å opprette fondet, viste komiteen
til behovet for å styrkje arbeidet med å sikre verneverdige kulturminne
og kulturmiljø med bakgrunn i utrekna tap. Fondet vart etablert
som eit verkemiddel for å snu ei negativ utvikling og stimulere
til auka verneinnsats frå eigarar og næringsliv.
Målstrukturen
Riksrevisjonen
peikar òg på nokre svake sider i målstrukturen i dag. Departementet
starta i år ein gjennomgang av måla og resultatindikatorane på miljøområdet.
Siktemålet er å redusere talet på mål, gjere dei tydelegare og meir
målbare og få til ein tydelegare samanheng mellom mål og resultatindikatorar.
Det er teke sikte på at dette arbeidet vil bli teke inn i St.prp.
nr. 1(2009-2010). Det vart òg varsla ein gjennomgang av indikatorane
på kulturminneområdet i St.prp. nr. 1 (2008-2009).
Samisk
Miljøverndepartementet
avventar oppfølging av prinsippmeldinga St.meld. nr. 28 (2007-2008) Samepolitikken,
vedrørande Sametingets framtidige stilling og rolle innanfor kulturminneforvaltninga.
Når det gjeld dei påpeikte manglane i forhold til styringsdokument
og rapportering på det samiske området, vil departementet sjå nærare
på dette i dei komande budsjettprosessane.
Når det
gjeld Riksrevisjonens påpeiking av behovet for å klargjere fredingsproblematikken rundt
100-årsgrensa for samiske bygningar, er dette arbeidet allereie
teke opp. Riksantikvaren har i tildelingsbrevet for 2009 fått i
oppdrag å avklare kriteria for samiske bygningar som kjem inn under
føresegnene i kulturminnelova. Departementet vil, på bakgrunn av
resultata frå dette, prioritere å følgje opp og avklare dette lovspørsmålet.
Fredingsstrategien
Fredingsstrategien
er ei stor utfordring som Miljøverndepartementet ser fram til å
utvikle i andre del av oppfølgingsplanen sin. Inkludert i dette
ligg òg vidareutvikling av metodar og kriterium for betre å få dekt
den geografiske, sosiale, etniske, nærings- og tidsmessige breidda blant
dei vedtaksfreda bygningane. Arbeidet vil starte for fullt når resultata
frå dei to pågåande satsingane med å gjennomgå eldre fredingar og vurdere
tilstanden til dei freda bygningane ligg føre. Resultata frå dette
vil danne eit viktig fundament for å utvikle ein ny og oppdatert
fredingsstrategi. Det vil òg bli lagt vekt på å få sluttført dei
pågåande fredingssakene før ein går i gang med nye, i tråd med St.meld.
nr. 16.
Større nye tiltak som
er sette i gang
Når det gjeld risikoelementa
som er trekte fram av Riksrevisjonen, vil departementet kort omtale to
større utviklingsprosjekt som er sette i gang. Desse er venta å
få stor betydning for måloppnåinga knytt til både freda og verneverdige
bygningar.
Registrering av verneverdige kulturminne
i kommunane
Når
det gjeld nasjonalt miljømål 1 om tap av verneverdige bygningar,
har Riksrevisjonen konsentrert seg om registreringssituasjonen.
Måling og vurdering av det som har vore gjort overfor kommunane
vedrørande "informasjon og veiledning", eitt av fire verkemiddel
som er lagt til grunn for undersøkinga, er ikkje tillagt tilsvarande
analyse.
Miljøverndepartementet vil derfor understreke at
Riksantikvaren på dette området gjer mykje, og har i dei gjeldande
åra gjennomført mykje, overfor kommunane. Departementet si erfaring er
at kommunane viser stor interesse for å delta i dei ulike utviklingsprosjekta
og kompetansehevande tiltaka som Riksantikvaren set i verk. Det
er lagt avgjerande vekt på overføringsverdien i slike prosjekt,
og på å formidle metodar, innfallsvinklar og resultat blant anna
gjennom fleire typar årlege samlingar for kommunar. Dette arbeidet
synest noko underkommunisert i Riksrevisjonens rapport.
Riksrevisjonens undersøking har fokusert
på manglande "heldekkende" registreringar av kulturminne og på manglande
landsomfattande register for å kunne identifisere dei. Det er viktig
å understreke at spørsmålet om verneverdige bygningar ikkje dreier
seg om ein fast og endeleg definert størrelse, som er kartlagt ein
gong for alle dersom det blir gjennomført ei registrering. Omgrepet
"verneverdige bygningar" er dynamisk, og kva som blir sett på som
verneverdig, endrar seg over tid.
Departementet deler likevel Riksrevisjonens
syn på behovet for å få betre oversikt over og føremålstenlege system
for å registrere verneverdige bygningar i kommunane. Som Miljøverndepartementet
under heile prosessen har gitt uttrykk for overfor Riksrevisjonen,
har mangelfulle register over verneverdige kulturminne lenge vore
erkjent som eit viktig problem i arbeidet med å få kommunane til
å ta eit større ansvar for å sikre dei verneverdige kulturminna
og kulturmiljøa sine.
Departementet gav derfor Norsk institutt
for kulturminneforsking (NIKU) i 2008 og 2009 i oppdrag å utarbeide
forslag til eit eigna registreringssystem for å kartleggje lokale
kulturminne. Det er lagt opp til å prøve ut opplegget sommaren 2009
i eitt testfylke, og opplegget er planlagt lansert overfor kommunane
hausten 2009.
Registreringsopplegget vil vere Miljøverndepartementets
satsingstiltak overfor kommunane i Kulturminneåret 2009. Dette kampanjeåret
skal rette søkelyset mot mangfaldet av kulturminne frå dagleglivet
i lokalsamfunn over heile landet. Departementet har som håp og intensjon
at interessa for og medvitet om den betydninga og det potensialet
kulturminne og kulturmiljø har, vil vere betydeleg skjerpa ved utgangen
av kulturminneåret. Tidspunktet er derfor vurdert som godt for å
lansere og utvikle eit veleigna registreringsopplegg. Lanseringa
vil komme parallelt med innføringa av den nye plan- og bygningslova,
noko som òg vil kunne medverke til betre forankring.
Kunnskapsportalen for tradisjonsbaserte
handverksfag
Miljøverndepartementet har, som
ei oppfølging av St.meld. nr. 16 (2004–2005), fått utgreitt høvet
til å utvikle ein kunnskapsportal for tradisjonsbaserte handverksfag.
Tiltaket er planlagt starta i 2009, jf. St.prp. nr. 1(2008-2009).
Kunnskapsportalen
skal vere ein nettbasert formidlingskanal for tradisjonelt handverk
og produkt for eldre bygningar. Portalen skal medverke til å betre
kontakten og formidle kunnskap og ekspertise mellom tradisjonshandverka
og den ordinære byggebransjen. Det er bestemt å leggje sekretariatet
til Byggenæringas Landsforeining (BNL).
Portalen
skal vere eit tilbod til eigarar av alle typar bygningar med kulturhistoriske
verdiar, også dei som ikkje er underlagt eit formelt vern. Den vil
òg kunne ha ein viktig funksjon når det gjeld den statlege oppfølginga
av eigne kulturhistoriske eigedommar og kyrkjer. Det er òg venta
at kunnskapsportalen kan bli eit tiltak for å imøtekomme ein del
av dei behova kommunane har når det gjeld tilgang til kompetanse
for å kunne setje i stand verneverdige bygningar.
Tiltaksmidlar
Sjølv om det
ikkje er ei oppfølging av St.meld. nr. 16 (2004–2005), vil departementet
likevel trekkje fram tiltakspakka på 233 mill. kroner som Stortinget
i januar 2009 løyvde til kulturminne. Ein stor del av beløpet vil
gå til freda og bevaringsverdige bygningar. Tiltaksmidla vil dermed
òg kunne bli eit viktig bidrag på vegen til å nå måla innan 2020.
Tiltaksmidla er tungt prioriterte til arbeidet med å setje i stand
og halde ved like bygningar. Det er ei erkjenning av dei ressursbehova
og risikovurderingane som Riksrevisjonen sjølv er inne på.
Ein
annan effekt av tiltaksmidla vil vere det kompetansehevande elementet.
Gjennom tiltaksmidla vil nye grupper bygghandverkarar få nødvendig
opplæring og erfaring i å arbeide med kulturhistoriske bygningar.
Saman med dei auka ordinære tilskotsmidla som har kome frå 2006,
og dei behova for kvalifisert handverkarkompetanse som skal dekkjast
fram mot 2020, vil dette vere ei viktig plattform for vidare arbeid
mot målet. Den omtalte kunnskapsportalen for tradisjonsbaserte handverksfag
vil bli ein sentral formidlingskanal i denne samanhengen.
Både
kunnskapsportalen og tiltakspakka vil derfor medverke til å betre
tilgangen på handverkskompetanse for å setje i stand og halde ved
like freda og verneverdige bygningar, noko som er grunnleggjande
for nå måla innan fristen.
Avslutningsvis vil Miljøverndepartementet framheve
at departementet opplever å ha hatt ein god og konstruktiv dialog
med Riksrevisjonen under heile prosessen. Dette inneber at fleire
av dei områda som Riksrevisjonen omtalar i rapporten til Stortinget,
står fram som relevante når det gjeld utfordringar departementet
også sjølv opplever å stå overfor."
Saka er lagd fram for Sametingsrådet, og Sametingspresidenten
har i brev av 3. april 2009 til Riksrevisjonen svara:
"Sametingsrådet vil først understreke at det er Sametinget,
som det representative organ for samene, som i lovs form må gis
myndighet til forvaltning av samiske kulturminner. Samene som folk
må selv kunne forvalte sin kulturarv, som de samiske kulturminnene
er en svært viktig del av. Dette vil være innenfor folkeretten,
og i tråd med at Sametinget skal gis økt innflytelse av avgjørelsesmyndighet
i saker som er av særlig betydning for den samiske befolkningen.
Det er videre et viktig prinsipp at den lovforvaltende myndighet
Sametinget faktisk utøver, er gitt direkte av Stortinget. Det er
Stortinget som gjennom lov- og budsjettvedtak og stortingsmeldinger
legger de overordnede føringene for en helhetlig kulturminnepolitikk
i Norge. Vi legger til grunn at Miljøverndepartementet fortsatt
vil være ansvarlig fagdepartement for kulturminneloven, og på den
måten vil ha stor innflytelse på tolkninger av kulturminneloven
og utvikling av forvaltningspraksis. Sametinget er positiv til at
det gjennom fastsettelse av forskrift eller retningslinjer, etter
konsultasjoner med Sametinget, kan gis nærmere regler om samarbeid
og saksbehandling mellom de ulike forvaltningsinstanser i kulturminnevernet. En
slik organisering vil være helt i tråd med det enstemmige vedtak
Sametinget fattet da den fremtidige samiske kulturminneforvaltningen ble
behandlet som sak i september 2007.
Vi vil påpeke
at den endring av kulturminneloven som gir samiske kulturminner
et spesielt vern kom allerede i 1978. Det har videre vært en egen samisk
kulturminneforvaltning siden 1990, da hele kulturminnevernet i Norge
ble omorganisert. Vi legger også til grunn at den samiske kulturminneforvaltningen
i dag fungerer profesjonelt og holder et høyt faglig nivå. Den har
også vist seg meget omstillingsdyktig i forbindelse med de endringer
som har vært gjennomført innenfor det samiske kulturminnevernet siden
1990. Det er av den grunn nå, i 2009, på høy tid å legge til rette
for at den samiske kulturminneforvaltningen får en permanent ordning
etter de prinsipper som vi tidligere har nevnt, slik at prøveordningen
som ble etablert gjennom forskrift i 2001 kan opphøre. Sametingsrådet
mener at begrunnelsen så langt fra sentrale kulturminnemyndigheter
på hvorfor Sametingets myndighet ikke kan nedfelles direkte i kulturminneloven
er svak og uklar.
Sametingsrådet ønsker videre å slå
fast at alle samiske bygninger eldre enn 100 år i utgangspunktet
er automatisk fredete. Det er slik vi mener at kulturminneloven
§ 4 andre ledd skal tolkes. Det er for oss uklart på hvilket grunnlag Miljøverndepartementet
kan hevde at "ikke alle samiske bygninger eldre enn 100 år vil være
fredet etter kulturminneloven § 4 andre ledd". Vi er imidlertid
ikke prinsipielt uenig i at kulturminnelovens 100-årsgrense for
automatisk fredning av samiske kulturminner etter hvert bør bli
gjenstand for en revidering. Det er ikke nødvendigvis slik at alle
automatisk fredete samiske byggverk bør bevares for ettertiden.
Både samisk tradisjon (i en del samiske områder er det sterk tradisjon for
at et byggverk som har gått ut av bruk skal gå tilbake til naturen)
og vurderinger av verneverdi gjør at en må tillate et visst tap
av samiske byggverk. I den forbindelse ser Sametingsrådet for seg
at både dispensasjonspraksisen etter kulturminneloven for samiske
byggverk og selve vilkårene for innvilgelse av dispensasjon bør drøftes
nærmere og deretter fastsettes. For å kunne få en oversikt over
hvilke byggverk det kan være aktuelt å dispensere for eller oppheve fredning
av, er det imidlertid behov for en kartlegging og oversikt over
de samiske bygningene, inkludert verneverdi og tilstandsvurderinger.
Sametingsrådet ønsker derfor inntil videre å beholde kulturminneloven
§ 4 annet ledd slik den nå lyder. Men en fremtidig tidsgrense for
automatisk fredning av samiske bygninger kan som et utgangspunkt
vurderes satt til 1945 (jf. fredningsgrensen gjeldende for kulturminner
på Svalbard).
Når det gjelder spørsmålet om hvordan
samiske bygninger skal defineres, og hvilke kriterier som skal legges
til grunn for en slik definisjon, vil Sametingsrådet poengtere at
Sametinget allerede i 2003 utarbeidet kriterier for identifisering
av samiske bygninger, jf. kriterier for identifisering av samiske
byggverk i Sametingets rapport "Vern og forvaltning av samiske byggverk".
Sametingsrådet vil bemerke at det for oss synes uklart hva man fra
den øvrige forvaltningen sin side egentlig er uenig med Sametinget
i, og etterlyser i den forbindelse et konkret alternativ til Sametingets
definisjon av samiske byggverk samt forvaltningen av disse. Sametingsrådet
ser det som viktig av at man innenfor kulturminneforvaltningen blir
enig om slike kriterier, slik at kartlegging kan gjennomføres og
oversikter utarbeides. Uten slike vil det være vanskelig å vurdere
problemstillinger knyttet til vern og/eller dispensasjon i forbindelse
med forvaltningen av samiske bygninger, særlig når det gjelder verneverdi.
Det er videre helt riktig at Sametinget har ansvar for å legge inn
samiske bygninger i Askeladden. Noen samiske bygninger, men ikke mange,
ligger i Askeladden allerede i dag. Vi vil imidlertid påpeke at
det fortsatt ligger begrensninger i Askeladden når det gjelder registrering av
samiske bygninger, bl.a. med tanke på bruk av samiske betegnelser.
Dette er noe vi har gjort sentrale kulturminnemyndigheter oppmerksom på
ved flere anledninger, og vi forutsetter at dette snart får sin
løsning.
Sametingsrådet vil til sist understreke at
det er første gangen Sametinget er gjenstand for en forvaltningsrevisjon.
Vi har i forbindelse med revisjonen fått klart for oss at det definitivt
er forbedringspotensial innenfor Sametingets ansvarsområde generelt
og samisk bygningsvern spesielt. Sametingsrådet tar derfor denne
revisjonen alvorlig og vi vil sette i gang tiltak for å rette opp
de svakheter som er pekt på fra revisjonen sin side, jf. utvikling
av et fungerende mål- og resultatstyringssystem. Vi vil samtidig påpeke
at Sametinget ikke er tilført økte administrative ressurser til
samisk kulturminneforvaltning siden 1999. De ressurser vi har til rådighet
står på ingen måte i forhold til den samfunnsutvikling som har skjedd
de siste 10 årene, og som bl.a. har medført en kraftig økt saksmengde
siden 1999. Vi mener videre at det må stilles spørsmål om sentrale
kulturminnemyndigheter har gjort tilstrekkelig for å følge opp St.meld.
nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner. I meldingens kapittel
4.5.4 omtales samisk bygningsvern særskilt og det sies at departementet
vil ta initiativ til at det blir utarbeidet en plan for den videre
oppfølgingen av Sametingets prosjekt om samisk bygningsarv. Vi kan
ikke finne at departementet så langt har tatt et slikt initiativ.
Sametingsrådet
vil avslutningsvis si at vi stort sett kjenner oss igjen i det bildet
som Riksrevisjonens rapport tegner av kulturminneforvaltningen i
Norge av i dag og derfor langt på vei også kan si oss enig i rapportens
konklusjoner."
Riksrevisjonen si undersøking viser at det er
vesentlege svakheiter i korleis Miljøverndepartementet varetek sitt
overordna nasjonale ansvar for freda og verneverdige bygningar,
og dermed i sentrale føresetnader for måloppnåing. Svakheitene på
bygningsvernrområdet inneber stor risiko for at verneverdige og
fredingsverdige bygningar går tapt, og at måla på området ikkje blir
nådd innan 2020. Riksrevisjonen merkar seg at Miljøverndepartementet
framhevar at funna vil danne eit viktig fundament for det vidare
arbeidet på dette området. Departementet meiner også at rapporten
har komme så tidleg at det er mogleg å setje inn tiltak for å sikre
måloppnåing i 2020. Riksrevisjonen forventar såleis at arbeidet
blir gitt prioritet slik at måla kan nåast innan 2020 slik Stortinget
har føresett.
Ei tenleg mål- og resultatstyring på kulturminneområdet
er ein føresetnad for at måla på området kan nåast. Riksrevisjonen
ser derfor positivt på at departementet har starta ein gjennomgang
av måla og resultatindikatorane på miljøområdet. Riksrevisjonen
peiker i denne samanhengen på at rapporteringssystema ikkje er tilfredsstillande, og
at kulturminneforvaltninga har svært mangelfull styringsinformasjon.
Det er også svakheiter i tilskotsforvaltninga. Desse svakheitene
er det blitt enda viktigare å rette opp etter at Stortinget i januar
2009 løyvde ein tiltakspakke på 233 mill. kroner for kulturminneområdet.
Utan god styring og tilskotsforvaltning er det ein risiko for at
ekstraløyvingane ikkje blir nytta på ein effektiv måte.
Det er også vesentlege manglar i kulturminneforvaltninga
si bruk av dei tilgjengelege verkemidla på området. Riksrevisjonen
ser såleis positivt på at departementet vil sjå nærare på mangelfull
bruk og utnytting av dei juridiske verkemidla. For å sikre at bruk
av regulering til spesialområde bevaring, motsegn og påklage fører
til at verneverdige og fredningsverdige bygningar blir vareteke,
understrekar Riksrevisjonen betydninga av at Miljøverndepartementet
i større grad legg til rette for at dei juridiske verkemidla i kulturminnelova
og plan- og bygningslova blir nytta.
Riksrevisjonen merkar seg vidare at departementet
vil sjå nærare på svakheiter ved dei administrative verkemidla som
blir avdekte i rapporten. Departementet viser særskilt til utfordringar
knytte til modellen med fylkeskommunen som regional kulturminnestyresmakt.
Riksrevisjonen ser at det er utfordringar knytte til
korleis kulturminneforvaltninga er organisert når det gjeld å sikre
tilstrekkelege styringssignal og rapportering. Riksrevisjonen finn
likevel grunn til å understreke at Miljøverndepartementet har det
overordna ansvaret for å setje Riksantikvaren, fylkeskommunane,
kommunane og Sametinget i stand til å gjennomføre oppgåvene sine
på bygningsvernområdet.
Å ta vare på automatisk freda samiske bygningar er
eit sentralt mål på kulturminneområdet. Uklarheit om 100-årsgrensa
for samiske bygningar inneber risiko for tap av kulturminne. Riksrevisjonen
føreset derfor at det blir gitt tilstrekkeleg prioritet til arbeidet
med å avklare bruken av kulturminnelova § 4 på automatisk freda
samiske kulturminne.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, frå Framstegspartiet,
leiaren Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, frå
Høgre, Per-Kristian Foss, frå Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, frå Senterpartiet, Ola Borten Moe, frå Kristeleg Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og frå Venstre, Trine Skei Grande, viser
til at Stortinget har vedteke strategiske, nasjonale mål for kulturminnepolitikken,
jf. Innst. S. nr. 227 (2004–2005) og St.meld. nr. 16 (2004–2005)
Leve med kulturminner. Riksrevisjonen sin rapport undersøkjer korleis
Miljøverndepartementet fylgjer opp ansvaret for den delen av kulturminnepolitikken
som gjeld freda og verneverdige bygningar.
Komiteen sine medlemer frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser
òg til at fleirtalsregjeringa i den andre Soria Moria-erklæringa
lovar å "forbedre kulturminneforvaltningen i tråd med Riksrevisjonens
forvaltningsrevisjon".
Komiteen meiner at
denne forvaltningsrevisjonen både er relevant og må få praktiske
konsekvensar for korleis kulturminneforvaltninga vert utøvd. Stortinget
har vedteke tre nasjonale resultatmål som gjeld verneverdige og
verna, fredingsverdige og freda kulturminne og kulturmål. Alle måla
skal nåast innan 2020. Alt no er det like fullt relevant å kartleggja
status og framdrift, ikkje minst for å kunna medverka til å sikra at
Stortingets føringar, vilje og vedtak faktisk vert tekne på alvor
og fylgde opp.
Komiteen viser til
det fyrste nasjonale resultatmålet: Det årlege tapet av verneverdige
kulturminne og kulturmiljø som fylgje av fjerning, øydelegging eller
forfall, skal minimaliserast og skal innan 2020 ikkje overstiga
0,5 prosent årleg. Definisjonen av verneverdige bygningar skifter over
tid – i samsvar med tida og tilhøva. Slik sett er det – i teorien
– snakk om ein dynamisk storleik. Men ei tenleg mål- og resultatstyring
på dette politikkfeltet er like fullt avhengig av ei klår oppfatning
av kva som er meint med verneverdige bygningar og presis informasjon
om omfanget av slike m.m. Undersøkinga viser derimot at Miljøverndepartementet
ikkje har etablert, laga eller operasjonalisert nokon resultatindikator
som omhandlar verneverdige bygningar. Dette aukar sannsynet for
at Stortingets talfesta mål om å minimalisera tapet av slike bygningar
ikkje vert realisert innan 2020. Komiteen tykkjer
dette er alvorleg, og legg til grunn at departementet prioriterer
tiltak som gjer innfriing av det fyrste nasjonale resultatmålet praktisk
handterbart.
Komiteen har merka seg at forvaltninga
ifylgje Riksrevisjonen ikkje fullt ut brukar dei juridiske verkemidla
som kan medverka til at tapet av verneverdige bygningar vert reduserte
innan 2020. Komiteen meiner at tapet av verneverdige bygningar særleg
viser kommunane sitt ansvar for å verna desse kulturminna gjennom
plan- og bygningslova. Det er difor viktig å styrkja kommunane sin
kompetanse i kulturminnevern. Her bør Riksantikvaren ha eit særleg
ansvar for framtida. Komiteen vil streka under det
ansvaret departementet har for å styra og styrkja særskilt Riksantikvaren
si rolle her.
Komiteen viser til
at dette målet inneber at freda og fredingsverdige kulturminne og
kulturmiljø skal vera sikra og ha ordinært vedlikehaldsnivå innan
2020. Igjen avslører undersøkinga til Riksrevisjonen mangelfull
oversikt og manglande informasjon hos kulturminneforvaltninga, denne
gongen over den tekniske tilstanden til freda bygningar. Mellom
anna gjeld dette heile 46 prosent av dei 5 223 freda bygningane
som er registrerte i kulturminnedatabasen Askeladden. Komiteen meiner
det er tanke- og urovekkjande at Riksrevisjonen stiller spørsmål
ved om Miljøverndepartementet har tilstrekkeleg informasjon til
i det heile å kunna vurdera om målet om å sikra eit ordinært vedlikehaldsnivå
for freda bygningar vert nådd. Komiteen legg til
grunn at tiltak vert sette ut i livet som bøtar på dette problemet.
Komiteen registrerer at Riksrevisjonen
meiner at Riksantikvaren og fylkeskommunane har manglande kapasitet
til å fylgja opp og kontrollera at istandsetjing av freda bygningar
skjer i samsvar med antikvariske retningsliner. Riksrevisjonen har
òg innseiingar som gjeld ulike tilskot til freda bygningar. Komiteen stør
Riksrevisjonen si vurdering av at dette til saman gjev grunn til
å stilla spørsmål om føresetnadene for å realisera nasjonalt resultatmål
2 innan 2020, er til stades. Komiteen meiner at Riksrevisjonen
sine innvendingar må takast på stort alvor av Miljøverndepartement,
som har det overordna ansvaret.
Komiteen meiner det er viktig at
kulturminneforvaltinga får styrka og utvikla gode rapporteringssystem
for å få ei betre oversikt over kva bygningar som er verneverdige
og tilstanden til dei. Askeladden er her det sentrale verkemiddelet
for alle ledd i kulturminnevernet, inkludert kommunane.
Komiteen er svært skeptisk til
det som kjem fram i Riksrevisjonen sin rapport vedrørande samiske
kulturminne. Det kjem fram at det ikkje finst oversikter eller rutinar
for å avdekkja eller registrera samiske bygningar. Det finst ingen
opplysningar – samla og systematiserte – som viser talet på samiske
kulturminne som er sette i stand til ordinært vedlikehaldsnivå.
Identifiserte, automatisk freda samiske bygningar er heller ikkje registrerte
i kulturminnedatabasen Askeladden. I tillegg er det jamvel usemje
mellom departementet, Riksantikvaren og Sametinget om korleis ein
skal forstå i utgangspunktet relevant lov (jf. kulturminnelova § 4
andre lekken) og korleis denne skal brukast, om korleis samiske
bygningar er definerte og dermed kva for bygningar som i det heile
kjem inn under lovas verkefelt. Komiteen meiner òg
det er kritikkverdig at Miljøverndepartementet i liten grad sikrar
informasjon om korleis Sametinget forvaltar midlane som Stortinget
har løyvt til samiske kulturminne. Komiteen finn
grunn til å minna om at Miljøverndepartementet er konstitusjonelt
ansvarleg overfor Stortinget på dette feltet. Komiteen legg
òg til grunn at departementet intensiverer arbeidet med å etablera
semje om korleis den relevante lova skal forståast og gjelda. Og komiteen strekar
under at Riksrevisjonen samla sett peikar på utfordringar som departementet
må fylgja opp for å medverka til at nasjonalt resultatmål 2 skal
verta røyndom innan 2020.
Dette målet slår fast at den geografiske,
sosiale, etniske, næringsmessige og tidsmessige breidda i dei vedtaksfreda
bygningane skal verta betre, og at eit representativt utval skal
vera freda innan 2020. Komiteen har merka seg at
Riksrevisjonen meiner at Miljøverndepartementet ikkje har operasjonalisert
dette målet i tilstrekkeleg grad. Undersøkinga viser òg at departementet
og Riksantikvaren har mangelfull informasjon om korleis den potensielle
framtidige fredningsmassen er samansett. Så langt har det heller
ikkje vorte laga nokon fredingsstrategi for nye fredingar fram mot
2020. Det finst heller ingen utforma, landsdekkjande verneplanar
og fredingsprogram for å sikra ein fredingsmasse med større geografiske,
sosiale, etniske, næringsmessige og tidsmessige breidde. I tillegg
melder Riksrevisjonen at freding vert lite brukt for å sikra eit
representativt utval av freda bygningar innan 2020. Komiteen viser
til at freding generelt sett er ein omfemnande og ikkje minst tidkrevjande
prosess: Gjennomsnittleg tidsbruk i ordinære fredingssaker i perioden
2004–2008 var 5,6 år. Difor må mykje gjerast raskt dersom nasjonalt
resultatmål 3 skal vera realistisk å nå innan 2020. Komiteen legg
til grunn at Miljøverndepartementet merkar seg Riksrevisjonen sine
kritiske påpeikingar og nyttar dei som konstruktive peikepinnar
om kva som bør gjerast for å betra føresetnadene for at nasjonalt
resultatmål 3 kan innfriast i samsvar med Stortingets vedtak.
Komiteen er samd med Miljøverndepartementet
når det i tilsvar til Riksrevisjonen melder at dei tre resultatmåla
dels heng saman, dels at rapporten berre legg vekt på kva som ikkje
er sett i gang sidan Stortinget handsama St.meld. nr. 16 (2004–2005). Komiteen deler
òg departementet si vurdering av at rapporten ikkje er nokon prognose
for realisering av måla i 2020. Komiteen meiner like
fullt at Riksrevisjonen sin forvaltningsrevisjon berrlegg vesentlege
manglar, problem og utfordringar som gjev god grunn til å stilla
spørsmål ved oppfylginga av Stortinget sine mål på bygningsvernområdet.
Såleis vert rapporten eit viktig og konstruktivt innspel til korleis
kulturminneforvaltninga kan verta betre.
Moglege utsikter til eit varmare, våtare og
villare framtidig klima kan koma til å utsetja kulturminna for ein
endå større uheldig påverknad enn i dag. Komiteen meiner
det difor er viktig å utvikla og styrkja gode tilskotsordningar
til vedlikehald. Kulturminnefondet har her ei særleg viktig oppgåve.
Komiteen viser til at Miljøverndepartementet har
eit overordna og nasjonalt ansvar for freda og verna bygningar,
og eit konstitusjonelt ansvar overfor Stortinget for å syta for
at Stortinget sine vedtak på dette området vert sette ut i livet.
Komiteen meiner at det enno er
gode sjansar for at dei strategiske, nasjonale resultatmåla for kulturminnepolitikken
kan nåast innan 2020. Komiteen ser på Riksrevisjonen
sin rapport som eit konstruktivt og klårgjerande bidrag til nett
dette.
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjere
slikt
vedtak:
Dokument nr. 3:9 (2008–2009) – om Riksrevisjonens
undersøking av korleis Miljøverndepartementet varetek det nasjonale
ansvaret sitt for freda og verneverdige bygningar – vert lagt ved protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 1. desember 2009
Anders Anundsen |
Ola Borten Moe |
leder |
ordfører |