Den akuttmedisinske hjelpen er for mange pasienter det
første møtet med helsetjenesten, og tid er ofte
en kritisk faktor som kan ha stor betydning for pasientenes overlevelse
og rehabiliteringspotensial. Rask tilgang til akuttmedisinske tjenester
av høy kvalitet er derfor av avgjørende helsemessig
betydning, i tillegg til at det er viktig for befolkningens trygghetsfølelse.
Det er viktig at befolkningen får raskt svar når
de ringer AMK-sentralen (113), at ambulansen kommer raskt til skadestedet,
og at pasienten raskt får hjelp på sykehuset.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å belyse i hvilken grad befolkningen
har tilfredsstillende og likeverdig tilgjengelighet til medisinsk
nødhjelp gjennom AMK-sentralene, ambulansetjenestene og
akuttmottakene i sykehusene. Formålet har videre vært å vurdere
hvordan ressursene styres, organiseres og utnyttes for å nå de
overordnede helsepolitiske målsettingene om likeverdig
tilbud og høy kvalitet i den akuttmedisinske kjeden.
Undersøkelsen er basert på flere
datakilder og omfatter dokumentanalyse, innhenting av registerdata,
intervjuer og spørreskjema. Dokumentet gjør nærmere
rede for gjennomføringen av datainnhentingen.
Øyeblikkelig hjelp utgjør
en stor andel av sykehusenes totale aktivitet. Undersøkelsen
viser at i 2004 var det ved de somatiske sykehusene 558 275
døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. Dette utgjør
66 pst. av alle døgnopphold. Tilsvarende tall for dagopphold
er 15 772 opphold som utgjør 3 pst.
Driftskostnadene for ambulansetjenestene i 2004
var 2,3 mrd. kroner, og dette utgjør 3,6 pst. av helseregionenes
totale driftskostnader til spesialisthelsetjenesten. Kostnadene
er høyest i Helse Nord med 574 mill. kroner og lavest i
Helse Vest med 381 mill. kroner. Helse Nord (7,1 pst.) og Helse
Midt-Norge (4,1 pst.) ligger over landsgjennomsnittet i ressursbruk
til ambulansetjenesten, målt i andel av totale driftskostnader
for hver helseregion. Undersøkelsen viser også at
det er store variasjoner mellom helseregionene når det
gjelder hvor lenge ambulansene venter mellom hvert oppdrag. For eksempel
har Helse Nord nesten fire ganger så mange beredskapstimer
per oppdrag som Helse Øst. Ressursinnsatsen i Helse Nord
og Helse Midt-Norge må imidlertid sees i sammenheng med
at befolkningen bor spredt. Dette gjør at det er mer kostbart å opprettholde beredskapen,
og at ambulanseoppdragene ofte er lengre enn i de andre
regionene, både i tid og kjørte kilometer.
Undersøkelsen viser at ambulanse ofte
brukes til rene transportoppdrag, selv når dette kan utføres
med andre transportmidler, som for eksempel drosje. Flere helseforetak
mangler eller bruker i liten grad alternative transportmidler for
pasienter som har behov for å ligge, men som ikke trenger
overvåking eller behandling. Flere helseforetak har vurdert
andre transportmidler, og enkelte har innført en ordning
med en såkalt helseekspress som frakter pasienter i buss
til og fra sykehus. I tillegg skilles det i enkelte AMK-regioner
mellom egne transportambulanser eller tobårebiler og andre ambulanser.
Unødig bruk av ambulanse kan gå ut over beredskapssituasjon
og ressursutnyttelse.
Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål
om det i alle distrikter rettes tilstrekkelig oppmerksomhet mot en
kostnadseffektiv drift av ambulansetjenesten.
Pasienter som har akutt behov for helsehjelp,
må i gjennomsnitt vente ca. 12 minutter fra AMK-sentralen er
varslet til ambulansen er framme på skadestedet. Flere
enn halvparten av akuttutrykningene har ventetid som er kortere
enn gjennomsnittet på 12 minutter. Dette betyr at et mindre
antall utrykninger med lang ventetid drar opp gjennomsnittet. 6,5
pst. av akutturene har en ventetid på over 25 minutter.
Det er imidlertid variasjoner i ventetid mellom og innen de ulike
AMK-distriktene. Andelen akutturer med en ventetid på over 25
minutter varierer fra 2 pst. for Ullevål til 26 pst. for Orkdal.
En tilsvarende undersøkelse gjennomført av riksrevisjonen
i Skottland i 1999 viste at 75 pst. av akuttutrykningene hadde responstid
på under 12 minutter, og 95 pst. innen 19 minutter.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at i kommuner der under 25 pst. av befolkningen bor i tettbygd strøk, har
10 pst. av akuttutrykningene en ventetid på over 38 minutter.
Det er variasjon i responstider også mellom bykommuner
ved at andelen akuttutrykninger over 12 minutter varierer fra 12
til 34 pst. Det antas derfor at det fortsatt er et potensial for å redusere
responstidene i enkelte distrikter.
Ventetiden på ambulanse utgjør
i gjennomsnitt bare ca. 27 pst. av den samlede tidsbruken i et akuttoppdrag. Gjennomsnittlig
oppdragslengde er ca. 46 minutter og varierer fra 39 til 86 minutter
mellom de ulike AMK-distriktene.
Undersøkelsen viser at pasienter som
ankommer sykehusenes akuttmottak, kan risikere å måtte
vente lenge før de blir vurdert av lege. I tillegg er ofte
ventetiden lang før de blir overført til andre
avdelinger i sykehuset. For de sykehusene som kan oppgi gjennomsnittlig
liggetid i akuttmottaket, varierer denne ventetiden fra én
til fire timer. Ventetiden skyldes i hovedsak at lege ikke er tilgjengelig,
og i tillegg kan det være interne kapasitets- og koordineringsproblemer
som gjør det vanskelig å få pasienter
plassert på sengepost. Problemene med å finne
plass på sengepost synliggjøres også av
sykehusenes varierende resultatoppnåelse på den
nasjonale kvalitetsindikatoren andelen korridorpasienter.
I landet som helhet manglet 44 pst. av ambulansepersonellet
fagbrev i 2004. Tall for 2003 viser at i tre av fem helseregioner
hadde under 50 pst. av ambulansepersonellet fagbrev. Andelen er
lavest i Helse Nord med 27 pst., og deretter følger Helse
Midt-Norge med 38 pst. I disse to regionene har ambulansepersonellet ofte
ansvaret for pasienten i lengre tid under akuttutrykningene enn
i de andre regionene. Her tar akuttoppdragene i gjennomsnitt ca. én
time, mens gjennomsnittet for landet sett under ett er på ca.
en halv time. I behandlingen av Akuttmeldingen understreket sosialkomiteen
at der avstanden til sykehus er lang, er det viktig at dette kompenseres
med å stille faglige krav til ambulanse- og luftambulansetjenesten.
Det kan stilles spørsmål om kompetansen i de to
nevnte regionene er høy nok sett på bakgrunn av
at de skal ivareta pasientens sikkerhet over så lang tid.
For AMK-sentralene har Statens helsetilsyn i
2005 påpekt at forsvarlig håndtering av medisinske
nødmeldinger forutsetter at det er minst to kvalifiserte
AMK-operatører til stede i sentralen. I alle regionene
er det i gjennomsnitt ca. to personer på vakt per AMK-sentral på hverdager.
Likevel hadde 11 av 30 AMK-sentraler én person på vakt
hele eller deler av døgnet i 2003. Dette gjelder helseforetak
i alle helseregioner med unntak av Helse Sør. Det kan stilles
spørsmål ved om kvaliteten på tjenesten
er tilstrekkelig når det bare er én AMK-operatør
på vakt.
I akuttmottakene er det som regel en turnuskandidat som
først vurderer pasientene. Mangel på erfaring
hos turnuskandidatene kan føre til at det tar lang tid å få avklart
pasientenes tilstand, noe som kan føre til opphopning av
pasienter som venter på å bli vurdert. Lang ventetid
kan også være et resultat av at akuttmottakene i
liten grad har mulighet til å styre bruken av legeressurser.
Særlig gjelder dette erfarne leger fordi disse sjelden
er direkte tilknyttet akuttmottaket. Det at det i hovedsak er turnuskandidater
som vurderer pasienter i akuttmottak, kan også føre
til unødvendige innleggelser fordi turnuskandidater ikke
har myndighet til å avvise pasienter. Det kan stilles spørsmål
ved om legekompetansen som benyttes i akuttmottakene, er tilstrekkelig
for å sikre effektiv behandling av pasientene.
Undersøkelsen viser at det mange steder
er utfordringer knyttet til kommunikasjon og informasjon mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. I enkelte akuttsituasjoner har AMK-sentralene
og ambulansetjenestene vanskeligheter med å få kontakt
med leger i vakt i kommunene fordi disse ofte ikke er tilknyttet
helseradionettet. Dette skjer til tross for at primærhelsetjenesten
er forpliktet til å bistå ved akutte hendelser
og til å være tilknyttet dette landsdekkende kommunikasjonsnettet.
Videre blir ikke AMK-sentralene alltid informert
når primærhelsetjenesten rekvirerer ambulansetransport
til og fra legevakt. Dette kan gå ut over AMK-sentralenes oversikt
og kontroll over ambulansene og beredskapssituasjonen.
Det er mange steder også et problem
at primærlegene sjelden rykker ut til skadestedet og bistår
ambulansepersonellet i akuttsituasjoner. Ambulansepersonellet er dermed
ofte det eneste helsepersonellet som vurderer og behandler pasienten
før ambulansen ankommer sykehus eller legevakt. Ambulansepersonellet
er pålagt et betydelig ansvar som stiller store krav til
helsefaglig kompetanse. Det må antas at det i mange tilfeller
ville være en god støtte at pasienten blir sett
til av lege, selv om ambulansepersonellet alltid har mulighet til å konferere
med lege på helseradionettet eller telefon. Det kan derfor
stilles spørsmål ved om det i tilstrekkelig grad
er gjennomført tiltak for å sikre at tjenestenivåene kommuniserer
og samarbeider på en måte som gir befolkningen
et best mulig akuttmedisinsk tilbud.
De regionale helseforetakene omtaler i liten
grad situasjonen og konkret resultatoppnåelse i akuttkjeden i
sin rapportering til departementet gjennom de årlige meldingene
for 2003 og 2004. Ca. halvparten av AMK-sentralene og ambulansetjenestene
benyttet i 2004 et tidsregistreringsverktøy (AMIS) som
er egnet til å analysere og rapportere om resultater. Det
kommer fram av undersøkelsen at systemet brukes ulikt,
og det er derfor ikke tilgjengelig informasjon innen den enkelte helseregion
eller for landet som helhet, som kan fortelle om utviklingen i blant
annet responstider. Sosialkomiteen har understreket betydningen
av at det utvikles et bedre kunnskapsgrunnlag på akuttområdet,
og bedt departementet om å følge nøye
med på utviklingen i responstider. Det kan på bakgrunn
av det ovenstående stilles spørsmål om
dette er tilfredsstillende fulgt opp av departementet.
Undersøkelsen viser at det som regel
heller ikke internt i helseforetakene er utarbeidet konkrete målsettinger
eller stilt krav til rapportering når det gjelder kvalitet
og resultater i akuttkjeden. Det er i liten grad stilt krav til
prehospitale responstider eller til ventetider i akuttmottakene.
Mange tjenester i akuttkjeden mangler årsplaner og årsmeldinger,
og særlig gjelder dette akuttmottakene.
Helse- og omsorgsdepartementet har i brev av
4. mai 2006 gitt sine kommentarer til rapporten. Samtlige
av disse er innarbeidet i Riksrevisjonens rapport.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at det er regionale forskjeller i driftsutgiftene til ambulansetjenestene.
Videre at det er store variasjoner mellom helseregionene i hvor
lenge ambulansene venter mellom hvert oppdrag og at ambulanse mange
steder brukes til rene transportoppdrag, og at alternative transportmidler
i liten grad tas i bruk. Riksrevisjonen reiser ut fra dette spørsmål
om det i alle distrikter er tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot
en kostnadseffektiv drift av ambulansetjenestene.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at det er rimelig god tilgjengelighet til akuttmedisinske tjenester.
Det er imidlertid en del variasjon, også i bykommuner.
Etter Riksrevisjonens vurdering er det derfor rom for forbedringer
i responstidene i enkelte av distriktene.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at ventetiden i akuttmottaket kan bli lang for enkelte pasienter. Én årsak
kan være manglende sengekapasitet og et stort antall korridorpasienter
andre steder i sykehuset. Dette fører til en opphopning
av pasienter i akuttmottaket. Organiseringen av akuttmottaket er
en annen faktor som har betydning for ventetiden. For eksempel kan ordningen
med at det er turnuslegene som først tar imot og vurderer
pasientene, bidra både til at vurderingen av hver pasient
tar lengre tid, og til at pasienter unødig kan bli lagt
inn på sykehuset, siden disse legene ikke selv har myndighet
til å avvise pasienter. Det er sannsynlig at effektiviteten
i mottaket kunne ha vært bedret dersom personellet også omfattet
mer erfarne leger. Effektiviteten i akuttmottaket er i betydelig
grad avhengig av hvordan resten av sykehuset fungerer, og det er
derfor etter Riksrevisjonens vurdering viktig å redusere
andelen korridorpasienter og sørge for at det ikke oppstår flaskehalser
i pasientflyten andre steder i sykehuset.
Det framgår av undersøkelsen
at det i liten grad rapporteres om resultater, og det har også vært
liten oppmerksomhet rettet mot å utvikle styringsparametere
på akuttområdet. Riksrevisjonen mener undersøkelsen
gir grunn til å reise spørsmål om departementet
har nødvendig styringsinformasjon på et så viktig
område, hvor hjelpen kan være livsnødvendig
og det i tillegg ofte er lange reiseavstander.
Fortsatt har kun litt over halvparten av ambulansepersonellet
fagbrev. Mangel på tilstrekkelig kompetanse kan være
kritisk. Riksrevisjonen stiller derfor spørsmål
ved om departementet i tilstrekkelig grad har fulgt opp sosialkomiteens
understrekning av at det er viktig å stille faglige krav
til personellet der avstanden til sykehus er lang. Riksrevisjonen
mener departementet nå bør klargjøre
hvordan forsvarlig tilsyn med pasientene på disse stedene
skal sikres.
Mange steder er det et problem at primærhelsetjenesten
i liten grad bistår i akuttsituasjoner. I enkelte akuttsituasjoner
har AMK-sentralene og ambulansetjenestene vanskeligheter med å få kontakt
med leger i vakt i kommunene fordi disse ofte ikke er tilknyttet
helseradionettet. Det er alvorlig at primærhelsetjenesten
i disse tilfellene ikke oppfyller sin forpliktelse til å bistå ved
akutte hendelser og til å være tilknyttet dette
landsdekkende kommunikasjonsnettet. Riksrevisjonen stiller spørsmål
ved den nedprioriteringen primærhelsetjenesten gjør
av akuttberedskapen og ved om samarbeidet mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten får tilstrekkelig oppmerksomhet.
Saken har vært forelagt Helse- og omsorgsdepartementet
som i brev av 9. juni 2006 har svart: "Departementet har
ingen ytterligere kommentarer til rapporten".
Riksrevisjonen konstaterer at departementet
ikke har kommentert de spørsmålene som ble reist
i Riksrevisjonens bemerkninger.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at det er stor variasjon i helseregionenes driftsutgifter til ambulansetjenestene.
Noe av variasjonen kan forklares med at befolkningen bor spredt.
Ambulanse brukes imidlertid mange steder til rene transportoppdrag,
og i tilfeller hvor ambulanse ikke er nødvendig, kan det
gå ut over både beredskapssituasjonen og ressursutnyttelsen. Riksrevisjonen
har ut fra dette reist spørsmål om det i alle
distrikter er tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot en kostnadseffektiv
drift av ambulansetjenestene.
Tid er ofte en kritisk faktor i akuttkjeden
og kan være avgjørende for pasientens overlevelse
og rehabiliteringspotensial. Riksrevisjonens undersøkelse
viser at ventetiden er relativt kort for mange akutturer. Likevel varierer
tilgjengeligheten til akuttmedisinske tjenester. I bykommuner varierer
andelen akuttutrykninger som tar under 12 minutter, fra 66 til 88
pst. Riksrevisjonen har på denne bakgrunn påpekt
at det kan være rom for forbedringer i enkelte av distriktene.
I de tilfellene der pasienten blir kjørt
til sykehus for videre behandling, kan pasienten risikere å måtte
vente lenge i akuttmottaket før behandling blir gitt. Riksrevisjonen
har i bemerkningene tatt opp at effektiviteten i akuttmottaket kan
bedres dersom personellet også omfatter mer erfarne leger.
Akuttmottaket er imidlertid i betydelig grad også avhengig
av hvordan resten av sykehuset fungerer, og etter Riksrevisjonens
vurdering er det derfor viktig å redusere andelen korridorpasienter
og sørge for at det ikke oppstår flaskehalser
i pasientflyten andre steder i sykehuset.
Det framgår av undersøkelsen
at det i liten grad rapporteres om resultater, og det har også vært
liten oppmerksomhet rettet mot å utvikle styringsparametere
på akuttområdet. Riksrevisjonen har derfor reist
spørsmål om departementet har nødvendig
styringsinformasjon på et så viktig område,
hvor hjelpen kan være livsnødvendig og det i tillegg
ofte er lange reiseavstander.
Riksrevisjonens undersøkelse har vist
at der reiseavstandene er lange, mangler ambulansepersonell i større grad
fagbrev enn i andre områder der reiseavstanden er kortere.
Siden ambulansepersonellet ofte er det eneste personellet til stede,
og derfor må gi pasienten nødvendig behandling,
vil mangel på tilstrekkelig kompetanse kunne være
kritisk. Riksrevisjonen har derfor stilt spørsmål
ved om departementet i tilstrekkelig grad har fulgt opp sosialkomiteens
understrekning av at det er viktig å stille faglige krav
til personellet spesielt der avstanden til sykehus er lang. Riksrevisjonen
har videre påpekt at departementet nå bør
klargjøre hvordan forsvarlig tilsyn med pasientene kan
sikres.
Et godt samarbeid mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten er viktig i akuttsituasjoner. Riksrevisjonens
undersøkelse viser at AMK-sentralene og ambulansepersonellet
i enkelte akuttsituasjoner har vanskeligheter med å få kontakt
med leger på vakt i kommunene. Riksrevisjonen har på denne
bakgrunn reist spørsmål ved primærhelsetjenestens
nedprioritering av akuttberedskapen, og ved om samarbeidet mellom
primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten får
tilstrekkelig oppmerksomhet. Når tid er en viktig faktor,
kan det manglende samarbeidet få store konsekvenser for
pasientene.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, frå Framstegspartiet, Carl I. Hagen og leiaren Lodve Solholm, frå Høgre, Per-Kristian Foss, frå Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Ola T. Lånke, og frå Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Riksrevisjonen si undersøking av den akuttmedisinske vernebuinga (beredskapen) i spesialisthelsetenesta. Meininga med undersøkinga har vore å kartleggja i kva grad folk har tilfredsstillande og jamgodt tilgjenge til medisinsk naudhjelp gjennom AMK-sentralane, ambulansetenestene og akuttmottaka i sjukehusa. Dinest korleis ressursane vert styrte, organiserte og utnytta med sikte på å nå dei helsepolitiske måla om jamgodt tilbod og høg kvalitet i den akuttmedisinske kjeda.
Komiteen har merka seg at Riksrevisjonen
påviser at utgiftene til ambulansetenester varierer mellom
helseregionane. Målt som del av totale driftskostnader nyttar
Helse Øst 2,6 pst. til slike tenester, medan det tilsvarande
prosenttalet er 7,1 pst. i Helse Nord. Ein monaleg del av denne
variasjonen kjem av skilnader i geografi og busetnadsmønster. Komiteen meiner derimot
det er uheldig at ambulansar nokre stader vert nytta til reine transportoppdrag
der andre alternativ med føremon burde kunne nyttast. Komiteen sluttar seg
til Riksrevisjonen si vurdering av at ambulansetenesta generelt
sett bør leggja større vekt på kostnadseffektiv
drift, og legg til grunn at departementet følgjer opp dette.
Eit anna hovudfunn er at tilgjenget til akuttmedisinske
tenester varierer mellom helseregionane. Akuttutvalet (jf. NOU 1998:9)
tilrådde i si utgreiing at ved akuttoppdrag skal 90 pst.
av folkesetnaden i byar og tettstader kunne nåast av ambulanse
innan 12 minutt, medan 90 pst. av dei som bur i grisgrendte strok
skal kunne få same teneste innan 25 minutt. Riksrevisjonen finn
at medianventetida for alle AMK-distrikt er 10:15 minutt, men at
det er til dels store variasjonar mellom AMK-distrikta. Tid er ofte
ein kritisk faktor når det gjeld medisinsk naudhjelp.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner den
påviste responstida for ambulansetenesta i regelen held
mål.
Komiteen finn grunn
til å peika på at både liggjetid og ventetid
på lækjar i akuttmottaka kan vera langdryg og
difor er svært kritikkverdig. Dei sjukehusa som er med
i undersøkinga rapporterer til dømes om liggjetider
på mellom 1 og 4 timar. Ventetida dreg somme stader ut
av di lækjarar ikkje er tilgjengelege. I tillegg kjem tida
det tek før pasientar kan overførast til rett avdeling
ved sjukehuset. Komiteen har ei todelt vurdering
av dette. For det fyrste er det framleis rom for å betra
responstida somme stader når det gjeld ambulansetenestene.
Like fullt er det størst sjanse og rom for å spara
tid ved å syta for ei betre, tettare og meir effektiv oppfylging
av pasientane når dei faktisk kjem fram til sjukehusa. Komiteen legg
til grunn at departementet følgjer opp denne påpeikinga
på eigna vis.
Komiteen registrerer at kompetansen
i møtet med pasienten varierer. Stortinget har tidlegare
meint at det er viktig å stilla faglege krav til ambulanse-
og luftambulansetenesta, jf. Innst. S. nr. 300 (2000-2001). Komiteen har
merka seg at utviklinga går i retning av at stadig fleire
i denne tenesta får fagbrev, og ser dette som positivt.
Riksrevisjonen peikar samstundes på at delen av ambulansepersonell
som manglar fagbrev er høgast i dei helseregionane der
ambulansepersonellet i gjennomsnitt har lengst ansvar for pasientar under
akuttutrykingar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner det
hadde vore på sin plass med ei vurdering av eventuelle
skilnader mellom realkompetanse og formell kompetanse på dette feltet.
Det kan tenkjast at mange års røynsle med slike oppdrag
er utbreidd mellom ambulansepersonell i desse regionane, sjølv
om den formelle kompetansen vantar.
Komiteen sluttar seg
elles til Riksrevisjonen si vurdering av at lækjarkompetansen
som vert nytta i akuttmottaka må vera tilstrekkeleg for å syta
for ei effektiv handsaming av pasientane. Komiteen legg til
grunn at departementet difor vurderer om røynde lækjarar
i større grad skal supplera turnuskandidatar ved mottak
og vurdering av pasientar i akuttmottaka.
Komiteen ser svært alvorleg
på Riksrevisjonen sine funn vedrørande samarbeidet
mellom primær- og spesialisthelsetenesta i akuttsituasjonar.
Lækjarar på vakt pliktar å vera tilkopla
helseradionettet, men dette ser ikkje alltid ut til å vera
tilfellet. Vidare peikar Riksrevisjonen på at medverknad
frå primærhelsetenesta ved akuttutrykingar ikkje
er like tilgjengeleg alle stader. Komiteen legg til
grunn at departementet følgjer opp og set i verk tiltak
som er eigna til å utbetra desse påviste manglane.
Tid kan vera avgjerande i akuttsituasjonar og
avgjera om pasientar overlever og påverka rehabiliteringspotensialet
deira. Difor er rask tilgang til akuttmedisinske tenester avgjerande
viktig. Komiteen sluttar seg difor til Riksrevisjonen
sine vurderingar av at departementet bør leggja stor vekt
og vinn på å utvikla betre styringsparametrar
på akuttområdet. Dette vil også kunna
gje vidare og djupare styringsinformasjon, og letta departementet
si oppfølging av vidare kvalitetsutvikling av dei akuttmedisinske
tenestene her til lands.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at Riksrevisjonen reiser spørsmål ved om det
i alle distrikter rettes tilstrekkelig oppmerksomhet mot en kostnadseffektiv
drift av ambulansetjenesten. Disse medlemmer refererer
til Riksrevisjonens merknader hvor det pekes på at ambulanse-tjenesten
enkelte steder brukes til rene transportoppdrag selv om disse kunne
utføres med andre transportmidler, for eksempel drosje.
Disse medlemmer viser til at
Riksrevisjonen påpeker at bare ca. halvparten av ambulansepersonellet har
fagbrev og at dette er et problem fordi ambulansepersonellet ofte
er alene om å kunne gi pasienten nødvendig behandling
i inntil en time før de når sykehuset. Slik disse
medlemmer vurderer det, kan mangelen på kompetanse
som tydelig fremkommer av Riksrevisjonens undersøkelse,
bli kritisk for pasienten.
Slik disse medlemmer vurderer
det, er akuttberedskapen i helsevesenet et svært viktig
område og en vesentlig faktor i borgernes trygghetsfølelse. Disse medlemmer peker
særlig på viktigheten av at ambulansepersonell
er utdannet til å klare de krevende oppgavene de kan bli
pålagt. At ambulanse benyttes når båre
ikke er påkrevd er sløsing med ressurser og dårlig utnyttelse
av kapasiteten i tillegg til at beredskapen svekkes slik disse
medlemmer bedømmer. Disse medlemmer merker
seg at Riksrevisjonen legger til grunn at det fortsatt er et potesial
for å redusere responstiden i mange distrikter.
På samme måte som Riksrevisjonen,
minner også disse medlemmer om at sosialkomiteen
har understreket betydningen av at det utvikles bedre kunnskaps-grunnlag
på akuttområdet og bedt departementet følge
nøye med i utviklingen i responstider.
De regionale helseforetakene må slik disse
medlemmer oppfatter situasjonen, sørge for at avtalene med
også private ambulansetjenesteytere bidrar til at tjenestene
dekker behovet og at responstidene i alle deler av landet er forsvarlige
og gir borgerne den nødvendige trygghet i akutte situasjoner.
Disse medlemmer henleder oppmerksomheten på Riksrevisjonens
konklusjon som viser at ventetiden kan bli for lang i akuttmottakene
og videre at i deler av landet er responstiden for AMK-sentralene
for lang.
Disse medlemmer registrerer også at
Riksrevisjonens merknader om manglende sengekapasitet og korridorpasienter
i foretakene er et hovedproblem og at manglende legekapasitet og
bruk av turnusleger med liten erfaring, bidrar til økt
tidsbruk. Det er innlysende, slik disse medlemmer vurderer
det, at effektiviteten i akuttmottaket er avhengig av hvordan resten
av foretaket fungerer. Der er derfor viktig å sørge
for at det ikke blir "flaskehalser" andre steder i systemet.
Videre mener disse medlemmer at
kapasiteten i de medisinske avdelingene må utvides slik
at problemet med korridorpasienter kan elimineres. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:36 (1999-2000) Forslag fra stortingsrepresentantene
John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om etablering av nye sengeplasser
ved medisinske avdelinger i norske sykehus, hvor Fremskrittspartiet
fremmet forslag om å utvide sengekapasiteten i medisinske
avdelinger i sykehus for å fjerne problemet med korridorpasienter.
Disse medlemmer registrerer at
Riksrevisjonen peker på at det er tvilsomt om departementet
har fulgt opp Stortingets understrekning av hvor viktig det er å stille
faglige krav til personellet og at departementet må klargjøre
hvordan forsvarlig tilsyn med pasientene skal sikres.
Det går tydelig frem av undersøkelsen
for disse medlemmer at departementet ikke har fulgt
opp Stortingets merknader og anbefalinger i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 43 (1999-2000) om akuttmedisinsk beredskap på en
rekke områder.
Disse medlemmer viser til at
primærhelsetjenesten har plikt til å bistå ved
akutthjelp, men at primærlegene, ifølge rapporten
fra Riksrevisjonen sjelden rykker ut for å bistå ambulansepersonellet
i akuttsituasjoner.
Det er også viktig slik disse
medlemmer vurderer det at lokalsykehus med akuttberedskap
er innenfor rekkevidde i en akuttsituasjon.
I akuttmottakene bør det etter disse
medlemmers oppfatning være spesialtrenede fagpersoner, eller
fagteam, til stede som kan vurdere, samt diagnostisere, korrekt
slik at tid kan spares og pasientene bli behandlet på riktig
nivå.
Disse medlemmer vil fremme forslag
om at Stortinget får seg forelagt en ny sak om akuttberedskapen
på bakgrunn av den nye ansvarssituasjonen - overføringen
til RHF’ene - og Riksrevisjonens rapport, med utgangspunkt
i fraksjonens merknader i tråd med ovennevnte.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak med gjennomgang av akuttberedskapen basert på Riksrevisjonens
rapport og overføringen av ansvaret til de regionale helseforetakene."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Bondevik II-regjeringen
sørget for å fastsette krav til kvalitet og beredskap
i den akuttmedisinske tjenesten, for å sikre et bedre og
mer likeverdig tilbud til pasienter i hele landet. Forskriften om
krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, som trådte
i kraft 1. april 2005, omfatter legevaktordningen, den medisinske
nødmeldetjenesten og ambulansetjenesten. Disse medlemmer forutsetter
at departementet sikrer oppfølging av forskriften i sin
eierstyring overfor de regionale helseforetakene.
Forslag frå Framstegspartiet:
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak med
gjennomgang av akuttberedskapen basert på Riksrevisjonens
rapport og overføringen av ansvaret til de regionale helseforetakene.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjere fylgjande
vedtak:
Dokument nr. 3:9 (2005-2006) - Riksrevisjonens undersøkelse av akuttmedisinsk beredskap i spesialisthelsetjenesten - vert lagd ved protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 5. desember 2006
Lodve Solholm
leiar |
Magnhild Meltveit Kleppa
ordførar |