Til Stortinget

Sammendrag

Stortinget har den 18. juni 1999 fått oversendt følgende forslag fra stortingsrepresentantene Marit Nybakk, Bjarne Håkon Hanssen, Ansgar Gabrielsen, Siri Frost Sterri, Øystein Hedstrøm og Erik Dalheim:

«Stortinget ber Regjeringen tillate fortsatt bruk av fôrtilskuddet Sink Bacitracin i Norge.»

Forslagsstillerne viser til at Sink Bacitracin er et fôrtilskudd som produseres i Norge. Det inneholder ikke hormoner eller vekstfremmende stoffer. Sink Bacitracin har vært godkjent i Norge og vært i bruk i mer enn 40 år. Stoffet er godkjent av myndighetene i ca. 50 land.

Sink Bacitracin produseres av Alpharma. Selskapet har en betydelig virksomhet med over 500 medarbeidere og 4 fabrikkanlegg i Norge. Anlegget i Oslo produserer bacitracin-baserte fôrtilsetninger.

Forslagsstillerne peker på at konsekvensene av et forbud mot Sink Bacitracin i Norge, er at en del markeder stenger sine dører. I enkelte importland er godkjenning avhengig av godkjenning i produsentlandet.

Forslagsstillerne mener det er nødvendig med en restriktiv holdning til bruk av antibiotika. Faren for utvikling av resistens aktualiserer dette. Når det likevel fremmes forslag om fortsatt godkjennelse av Sink Bacitracin i Norge, er det fordi det ikke kan påvises muligheter for kryss-resistens.

Selv om produktet har vært i bruk på verdensbasis i mer enn 40 år - uten bivirkninger - benytter også den norske regjering "føre-var"-prinsippet som begrunnelse.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Einar Johansen, Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Kurt- Arne Langeland, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til vedlagt brev fra landbruksministeren av 4. november 1999, der det redegjøres for Regjeringens syn og bakgrunnen for dette. Det vises blant annet til St.prp. nr. 1 (1999-2000) der Regjeringen går inn for å forby all fôrantibiotika, og til Innst. S. nr. 272 (1996-1997) om Matkvalitet og matsikkerhet, der Stortinget ba Regjeringen foreta en vurdering av konsekvensene ved et eventuelt forbud mot fôrantibiotika i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet ogHøyre, mener det er nødvendig med en restriktiv holdning til bruk av antibiotika i sin alminnelighet. Når disse partier allikevel fremmer forslag om fortsatt bruk av Sink Bacitracin i Norge, er det fordi det til tross for over 40 års bruk ikke kan påvises muligheter for kryssresistens. Dette mangeårige forbruket uten slik påvisning viser at det å anføre et "føre var"-prinsipp ikke er særlig relevant i dette tilfellet.

Flertallet mener at for at man skal kunne forby et spesielt stoff må det foreligge en vitenskapelig dokumentasjon og slutter seg i så måte til de vurderinger som Veterinærinstituttet har gjort i vedlagt høringsbrev av 26. april 1999 hvor det konkluderes som følger:

«På grunnlag av de argumenter som er anført ovenfor anser en at det ikke er faglig grunnlag for et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge. Et forbud vil kunne få uheldige konsekvenser. Veterinærinstituttet mener at det er mer forsvarlig at en på faglig grunnlag foretar vurderinger over hvilke stoffer som skal forbys og hvilke som eventuelt kan tillates. I disse vurderinger bør også behovet for bruk av stoffet, samt følgene av et eventuelt forbud, nøye vurderes. Samtidig må en kontinuerlig overvåke bruken av all antibiotika som benyttes til dyr samt resistenssituasjonen.»

Flertallet mener også at Norge må foreta en selvstendig vurdering av saken og være villig til å innta en annen holdning enn hva EU har gjort. På områder hvor vi står fritt i forhold til EU ser disse partier ingen grunn til å legge avgjørende vekt på hva EU bestemmer seg for, selv om også dette vil være et argument i en totalvurdering.

Flertallet har også merket seg statsrådens henvisning til hva Regjeringen har forpliktet seg til i Voksenåsenerklæringen hvor det heter "Regjeringen vil ha forbud mot tilsetning av antibiotika i dyrefor". Av naturlige årsaker vil heller ikke en formulering i nevnte erklæring bli tillagt avgjørende vekt i en vurdering av denne saken. Flertallet vil på denne bakgrunn støtte det fremsatte forslaget.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil spesielt peke på at bruk av antibiotika som tilsetning i fôr på lang sikt vil kunne bidra til utvikling av resistente bakterier. Antibiotikaresistens kan overføres fra en bakterie til en annen. Dette kan skape problemer ved bruk av antibiotika til behandling av infeksjonssykdommer, både i veterinær- og humanmedisin.

Selv om det ikke er rapportert om funn av bakterier som er resistente overfor sinkbacitracin, har spesielle studier vist at det hos enkelte bakterier finnes resistensmekanismer mot bacitracin. Disse medlemmer viser til at Regjeringens restriktive holdning har støtte i uttalelser både fra WHO og fra EU.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens forslag ikke er begrunnet i "føre-var"-prinsippet slik det er nedfelt i SPS-avtalen, og det er heller ikke begrunnet i endringer fra EUs side. Unntak i EØS-avtalen gjør at Norge ikke er bundet av EUs forbud på dette området.

Norge legger betydelig vekt på dyrehelse og matsikkerhet, og er kritisk til deler av EUs politikk på området. Det vil være uheldig om Norge på dette området vil ha en mindre restriktiv politikk enn EU. Disse medlemmer viser til EU-domstolens vekt på folkehelsen framfor økonomiske hensyn i den sak som produsentene av sinkbacitracin og virginiamycin har anlagt mot EU, da domstolen avslo å utsette forbud inntil rettslig avgjørelse foreligger.

Disse medlemmer viser til at landbruksnæringen utøver en selvpålagt praksis mot bruk av antibiotika i fôr. Et forbud får derfor ingen konsekvenser for landbruket i Norge, men vil sikre en etablert praksis for framtiden. Et forbud er ikke til hinder for at antibiotika kan foreskrives av veterinær, brukt som medisinfôr.

Ut fra dette vil disse medlemmer slutte seg til Regjeringens syn om å forby tilsetning av antibiotika i dyrefôr . Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

«Dokument nr. 8:72 (1998-1999) - forslag fra stortingsrepresentantene Marit Nybakk, Bjarne Håkon Hanssen, Ansgar Gabrielsen, Siri Frost Sterri, Øystein Hedstrøm og Erik Dalheim om å tillate fortsatt bruk av fôrtilskuddet Sink Bacitracin i Norge – bifalles ikke.»

Forslag fra mindretall

Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre:

Dokument nr. 8:72 (1998-1999) - forslag fra stortingsrepresentantene Marit Nybakk, Bjarne Håkon Hanssen, Ansgar Gabrielsen, Siri Frost Sterri, Øystein Hedstrøm og Erik Dalheim om å tillate fortsatt bruk av fôrtilskuddet Sink Bacitracin i Norge – bifalles ikke.

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og råder Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Stortinget ber Regjeringen tillate fortsatt bruk av fôrtilskuddet Sink Bacitracin i Norge.

Vedlegg: Brev fra Landbruksdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 4. november 1999

Vedrørende Dok 8:72 (1998-99) om sinkbacitracin

Det vises til brev av 27/10-99 hvor det blir bedt om departementets vurdering av det fremlagte forslaget.

Jeg ønsker innledningsvis kort å peke på følgende når det gjelder formuleringer i forslaget:

• – Det ble ikke fremmet noen forskrift 18/12-98. Et forslag til endring av fôrvareforskriften ble derimot sendt på høring 25/1-99. Forslaget gikk ut på å innføre et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôr.

• – Det foreligger i dag ikke et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôr hvor bare sinkbacitracin er unntatt. Det er imidlertid et krav i henhold til fôrvareforskriften at tilsetningstoffer i fôr skal være godkjent for å kunne brukes. Sinkbacitracin er et godkjent antibiotisk tilsetningstoff i fôr i henhold til denne forskriften. Tidligere var flere antibiotiske stoffer godkjent som tilsetningsstoff. Disse er senere på bakgrunn av mistanke om resistensutvikling, blitt strøket fra listen over godkjente stoffer ett etter ett, sist Virginiamycin som er midlertidig forbudt.

Når det gjelder våre vurderinger av forslaget i Dokument nr. 8:72 og begrunnelser for Regjeringens forslag om å forby all fôrantibiotika (kfr. St.prp. nr. 1 (1999-2000), side 11 og 45 nederst) skal følgende anføres:

• – Landbruksdepartementet har i lengere tid vurdert innføring av et generelt forbud mot antibiotika i fôr uten mulighet for å søke om unntak fra forbudet. I Innstilling nr 272 (1996 – 1997) om Matkvalitet og matsikkerhet, har Stortinget bedt regjeringen foreta en vurdering av konsekvensene ved et eventuelt forbud mot bruk av fôrantibiotika i Norge. I den forbindelse vil jeg også minne om at det i "Voksenåsenerklæringen" heter: "Regjeringen vil ha forbud mot tilsetning av antibiotika i dyrefôr".

• – Fôrantibiotika er antibiotika tilsatt fôr i doser som er tilstrekkelig til å forebygge bakterielle sykdommer og bidra til å øke tilveksten hos produksjonsdyr. Effekt er avhengig av hygiene og driftsforhold. Bruk av antibiotika som tilsetning i fôr vil på lang sikt kunne bidra til utvikling av resistente bakterier. Antibiotikaresistens kan overføres fra en bakterie til en annen. Dette kan skape problemer ved bruk av antibiotika til behandling av infeksjonssykdommer, både i veterinær- og humanmedisin.

• – Selv om det ikke er rapportert om funn av bakterier som er resistente overfor sinkbacitracin, har spesielle studier, ifølge Veterinærinstituttet og Norges veterinær-høgskole, vist at det hos enkelte bakterier finnes resistensmekanismer mot bacitracin.

• – Regjeringens restriktive holdning har støtte i uttalelser både fra WHO og fra EU.

• – Regjeringens forslag er ikke begrunnet med "føre-var prinsippet" slik det er nedfelt i SPS-avtalen og det er heller ikke begrunnet med de endringer EU har gjort slik det framkommer i forslaget (Dok 8:72).

• – Norge har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder antibiotika i fôr. Dette unntaket gjør at vi ikke er bundet av EU`s forbud. Det at Norge fortsatt tillater å bruke stoffer i fôr som er forbudt i EU, må imidlertid tillegges en viss vekt. Norge har generelt hatt en god dyrehelse og en restriktiv bruk av legemidler i fôr. Dersom Regjeringens forslag ikke følges opp, vil EU ha en mer restriktiv holdning på dette området enn Norge.

• – Jeg vil også henlede oppmerksomheten på at når det gjelder de rettslige skritt som produsentene av sinkbacitracin og virginiamycin har tatt mot EU, fikk disse ikke medhold av EF-domstolen om at EU’s forbud skulle utsettes inntil en rettslig avgjørelse forelå. Begrunnelsen var bla at hensynet til folkehelsen måtte gå foran økonomiske vurderinger i en slik viktig sak. Det er usikkert når en eventuell dom vil foreligge.

• – Jeg vil også vise til at landbruksorganisasjonene utøver et selvpålagt forbud mot bruk av fôrantibiotika. I 1997 ble det brukt kun 27 kg og i 1998 ble det ikke brukt antibiotika som fôrtilsetningsmiddel i det hele tatt. Et totalt forbud får derfor ingen konsekvenser for landbruket. For industrien kan det i verste fall medføre et tap av inntil 200 arbeidsplasser og bortfall av inntekter fordi et eksportmarked kan bli redusert.

• – Et forbud mot bruk av antibiotika som tilsetning til fôr, er imidlertid ikke til hinder for at antibiotika kan benyttes etter forskrivning av veterinær, da brukt som medisinfôr. Det enkelte stoffet vil i så tilfelle måtte godkjennes under legemiddelloven og benyttes når det er symptomer på sjukdom i besetningen. Det kan utskrives et WTO sertifikat om slik godkjenning. Dette alternativet er forelagt Alpharma som ikke har funnet dette tilfredsstillende.

• – Landbruksdepartementet har videre gjennom Landbrukstilsynet bedt Veterinærinstituttet om å avgi en rapport om andre tilsettingsstoffer med antibakteriell virkning (koksidiostatika) innen utgangen av 1999. Rapporten er oversendt departementet 4.11.99.

Vedlagt følger en oppsummering av uttalelsene fra høringsinstansene. [Ikke lagt ved innstillingen.] Etter henstilling fra komiteen vedlegges uttalelsen fra Veterinærinstituttet i sin helhet. Når det gjelder denne uttalelsen, fremgår det, slik jeg ga uttrykk for under høringen, at Veterinærinstituttet generelt har en kritisk holdning til bruk av fôrantibiotika, da ut fra faren for utvikling av resistente bakterier. Begrunnelsen for dette er utdypet i første del av uttalelsen fra Veterinærinstituttet. Under høringen ble det fra min side likeledes referert til at Veterinærinstituttet fra litteraturen ikke kjente til at sinkbacitracin under praktisk bruk hadde utviklet resistens. Jeg refererte videre til uttalelse fra Norges veterinærhøgskole som ut fra genetiske studier hos bakterier som utsettes for bacitracin mener det er grunn til å tro at resistens mot bacitracin kan utvikles på linje med resistens mot andre antibiotika. Veterinærinstituttet peker i sin uttalelse også på at det er beskrevet resistensmekanismer overfor bacitracin og at andre arbeider indikerer at resistens kan utvikles hos visse bakterier.

Når Veterinærinstituttet i sin konklusjon er skeptiske til et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge, har de etter min vurdering lagt vekt på at et eventuelt forbud også vil ramme flere av de midlene som i dag nyttes mot koksidier. Departementet er innforstått med denne problemstillingen og innser at dette vil representere en utfordring for næringen. Dersom forbud blir satt i verk vil næringen måtte satse mer på forebyggende tiltak, og bruk av koksidiostatika som ikke har antibiotisk virkning slik Veterinærinstituttet peker på. Likeledes vil det være mulig å søke om å få godkjent aktuelle stoffer til bruk på indikasjon slik det for øvrig praktiseres i Sverige.

Jeg antar ovennevnte gir svar på Deres henvendelse. Ønskes ytterligere kommentarer bes De ta kontakt på nytt.

Undervedlegg: Brev fra Veterinærinstituttet til Landbruksdepartementet, datert 26. april 1999

Høring av forslag om forbud mot all bruk av antibiotika i fôrvarer hjemlet i fôrvareloven

Veterinærinstituttet har hatt, og har, generelt en kritisk holdning til bruk av fôrantibiotika, vesentlig ut fra faren for utvikling av resistente bakterier i human- og veterinærmedisinen. En har her i landet stort sett vært enige i, og fulgt Swannkomiteens anbefalinger (1996) om krav til fôrantibiotika, noe som bl.a. innebærer at en som fôrantibiotika ikke skal benytte antibiotika som:

• 1. brukes terapeutisk i human- og /eller veterinærmedisinen

• 2. gir kryssresistens med antibiotika som benyttes i human- og/eller veterinærmedisinen eller

• 3. der resistensegenskaper overfor vedkommende stoff overføres mellom bakterier.

Ut fra dette ga Veterinærinstituttet på forespørsel fra Landbrukstilsynet i 1995 råd om å forby avoparcin som fôrantibiotikum på bakgrunn av oppdaget kryssresistens mellom avoparcin og vankomycin, og tilsvarende råd i 1997 om å forby virginiamycin ut fra sannsynlig kryssresistens mellom dette antibiotikumet og andre streptograminer. Antibiotika innenfor sistnevnte gruppe er (kan bli) aktuelle bl.a. i forbindelse med behandlingen av vankomycinresistente enterokokker (quinopristin/dalfopristin (Synercid)).

Et fôrantibiotikum er et antibiotikum som tilsettes i små mengder i fôret for å øke tilveksten og bedre fôrutnyttelsen. Erfaringer har vist at disse stoffer også i varierende grad har en sykdomsforebyggende virkning. Definisjonen på et antibiotikum og et fôrantibiotikum er imidlertid ikke helt entydig.

En forstår det slik at et eventuelt generelt forbud mot bruk av fôrantibiotika i Norge i praksis i dag vil innebære forbud bare mot zinkbacitracin, i det dette er det eneste stoffet som klassifiseres som fôrantibiotikum som nå er tillatt brukt til visse dyrearter i Norge. Zinkbacitracin tilfredsstiller i store trekk Swannkomiteens kriterier. Stoffet benyttes imidlertid både i human- og veterinærmedisin, men bare til lokal applikasjon.

Veterinærinstituttet er noe betenkt over et generelt forbud mot fôrantibiotika, bl.a. ut fra følgende forhold:

• 1. Det er ikke enhetlig hva som defineres som et fôrantibiotikum og hva som defineres f.eks. som et koksidiostatikum. Mange koksidiostatiske stoffer har også bakteriehemmende effekt, og de kunne derfor klassifiseres som antibiotika slik det gjøres i enkelte land. Dette er tilfelle for stoffer som narasin, monensin og lasalocid som i dag benyttes i Norge. Det vil således, etter Veterinærinstituttets syn, også være problematisk å forsvare bruk av disse stoffer etter et eventuelt generelt forbud mot fôrantibiotika med de følger det eventuelt vil få. Riktignok vil fjørfenæringen satse på å erstatte bruk av koksidiostatiske stoffer med alternative profylaktiske tiltak, men dette har et lengre perspektiv.

• 2. Et generelt forbud mot bruk av fôrantibiotika bør vurderes opp mot de følger som oppstår ved forbudet. Det er grunn til å anta at et forbud, så vel mot fôrantibiotika som mot de såkalte koksidiostatika (også antibiotika), kan resultere i behov for bruk av terapeutiske stoffer. Ut får vår nåværende viten kan slik bruk av enkelte terapeutiske stoffer være mer betenkelig, både pga. resistensproblematikken og også ut fra restkonsentrasjonsproblematikken. Det synes allerede å være eksempler på at antibiotika benyttes ved behandling av nekrotiserende enteritt hos kylling som følge av at en sluttet å benytte fôrantibiotika.

Spesielt når det gjelder zinkbacitracin vil en anføre:

• a) Zinkbacitracin har vært benyttet i mange land i utstrakt grad i mange år. Det synes pr. i dag ikke å ha ført til uheldige konsekvenser. Det er gjort relativt omfattende undersøkelser over resistensforholdene, men det foreligger foreløpig, så vidt vites, ikke noen resultater av dette som gir grunn til spesielle bekymringer. Det må i denne forbindelse bemerkes at bacitracin i humanmedisinen bare benyttes til lokal behandling.

  Det er beskrevet resistensmekanismer overfor bacitracin, bl.a. i den bakterie som produserer stoffet (Bacillus licheniformis). Det er også indikasjoner på at resistens overfor stoffet utvikles hos visse Gram positive bakterier, bl.a. hos enterokokker, og at seleksjon kan skje ved bruk av bacitracin. Det er således i alle fall viktig å overvåke resistenssituasjonen mot dette antibiotikum, så vel som overfor andre antibiotika og andre bakteriehemmende stoffer, som benyttes. Resistenssituasjonen overfor bakterier når det gjelde koksidistatika, f.eks. ionoforer, vet en svært lite om.

• b) Næringen har pålagt seg selv forbud mot bruk av antibiotika i fôr, og de følger dette opp ved ikke å benytte zinkbacitracin i det hele tatt (intet forbruk i 1998 i Norge). Et forbud vil såledels ikke få praktiske konsekvenser nasjonalt under dagens situasjon.

Det kan ellers generelt bemerkes at antibiotikabruken i norsk husdyrhold er relativt lav, og at næringen har iverksatt tiltak for å redusere bruken. På enkelte områder synes forbruket av antibiotika likevel å være for høyt. Veterinærinstituttet mener at oppmerksomheten i større grad bør rettes mot ulike forebyggende tiltak, slik at forbruket av antibiotika til behandling kan reduseres ytterligere. I denne forbindelse er det naturlig å henvise til fiskeoppdrettsnæringen der antibiotikabruken nå er meget lav.

Konklusjon

På grunnlag av de argumenter som er anført ovenfor anser en at det ikke er faglig grunnlag for et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge. Et forbud vil kunne få uheldige konsekvenser. Veterinærinstituttet mener at det er mer forsvarlig at en på faglig grunnlag foretar vurderinger over hvilke stoffer som skal forbys og hvilke som eventuelt kan tillates. I disse vurderinger bør også behovet for bruk av stoffet, samt følgene av et eventuelt forbud, nøye vurderes. Samtidig må en kontinuerlig overvåke bruken av all antibiotika som benyttes til dyr samt resistenssituasjonen.

Oslo, i næringskomiteen, den 1. desember 1999