1. Sammendrag

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til omgruppering av en del bevilgninger under folketrygden i statsbudsjettet for 1997. De reviderte anslagene for folketrygdens utgifter i 1997 bygger i hovedsak på regnskapstall pr. 30. september 1997.

       Det redegjøres i proposisjonen først for hovedforutsetningene som var lagt inn i budsjettet med hensyn til grunnbeløp, særtillegg, utvikling i antall stønadsmottakere m.v.(B.innst.S.nr.III).

       Det gis så en summarisk oversikt over hvilke tilleggsbevilgninger som er vedtatt av Stortinget hittil i år, samt en presentasjon av budsjetterte og faktiske (anslåtte) utgifter. Det framgår av oversikten at Sosial- og helsedepartementet nå foreslår bevilgningene under programområde 29 Sosiale formål økt med netto 887,6 mill. kroner, og bevilgningene under programområde 30 Helsevern foreslås redusert med netto 30,5 mill. kroner. Dette innebærer at bevilgningene under Sosial- og helsedepartementets utgiftskapitler netto foreslås økt med til sammen 857,1 mill. kroner.

       Det redegjøres videre nærmere for de mer- og mindreutgiftene som det regnes med under folketrygdens utgiftskapitler og for mer- og mindreinntekter som forventes under Sosial- og helsedepartementets inntektskapittel 5701.

       Kapittelvis er forslagene som følger:

       Avslutningsvis gis det en oversikt over hele folketrygdens inntektsside og en samlet oversikt over folketrygdens utgifter og inntekter etter de endringene som er vedtatt og foreslått i proposisjonen. Det vises til at mens en i B.innst.S.nr.III (1996-1997) regnet med et statstilskudd til folketrygden på 38.641,8 mill. kroner for 1997, regner en nå med et statstilskudd på 38.843,8 mill. kroner. I nysalderingsproposisjonen for 1997 vil en komme tilbake til folketrygdens inntekter og statstilskuddet.

2. Komiteens merknader

      Når det gjelder de kapitlene som ikke er omtalt nedenfor, har komiteen ingen merknader og slutter seg til de framlagte forslagene.

Kap. 2650 Sykepenger

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Duesund og Næss, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, har merket seg at utgiftene til sykepenger for arbeidstaker økte med 20,6 % i årets første ni måneder, og at utviklingen for resten av året ser ut til å følge den samme utgiftsveksten. Hovedårsaken til merutgiftene skyldes i hovedsak økning i langtidsfraværet, spesielt fravær mellom 13 og 40 uker.

       Komiteen mener det er bekymringsfullt at sykefraværet øker så kraftig og vil be departementet følge utviklingen nøye.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener den urovekkende økningen i sykepengeutgiftene understreker behovet for endringer i sykelønnsordningen og viser til sine merknader i B.innst.S.nr.11 (1997-1998).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser det som en urealistisk målsetning å skulle redusere det samlede sykefraværet samtidig med en vekst i sysselsettingen. Dette medlem mener at man må ha som mål å dempe veksten i sykefraværet, men dette målet må også sees i sammenheng med hvilke endringer som skjer i arbeidsmarkedet som en konsekvens av sysselsettingsveksten. Det er, gjennom arbeidslinjen, en vedtatt politisk målsetning også å skape tilgang til arbeidsmarkedet for personer med funksjonshemninger.

       Dette medlem vil her henlede oppmerksomheten på sammenhengen mellom økte sykepengeutbetalinger og reduksjonen i dagpenger gjennom de siste årene (tabellene angir statlige utbetalinger i millioner kroner for hvert av de angitte årene ):

       Når utgiftene sees samlet, har altså det for de fire foreliggende årene ikke tilkommet noen samlet utgiftsøkning, idet det faktiske samlede beløpet var høyest for 1993. Derimot har det funnet sted en forskyvning av statens utgifter fra dagpenger til sykepenger. Denne utviklingen er etter dette medlems syn som forventet, idet man ved økt sysselsetting også har oppnådd en forventet reduksjon av dagpengeutbetalingene. Til gjengjeld tilkommer en økt utbetaling av sykepenger. Men heller ikke dette er etter dette medlems syn særlig uventet. Man må naturlig nok regne med et høyere antall erstattede dager når samlet antall sysselsatte øker. Når man i tillegg må anta at den andelen som vanskeligst lar seg sysselsette, er gruppen langtidsledige, og da særlig langtidsledige med funksjonshemninger, er det etter dette medlems syn også naturlig å tenke seg at denne gruppen vil ha et relativt større sykefravær enn gjennomsnittsbefolkningen, blant annet i form av langtidsfravær.

       Det finnes etter dette medlems syn flere tiltak som vil kunne redusere sykepengeutbetalingene. Dette medlem vil i denne sammenheng få henlede oppmerksomheten på utviklingen av samlede ytelser til rehabiliteringspenger og attføringspenger for samme periode som nevnt over:

       Dette medlem vil påpeke at denne tabellen viser at økt satsing på aktive tiltak (yrkesrettet attføring) har falt sammen med en tilsvarende reduksjon i ytelser til medisinsk rehabilitering, som tradisjonelt beskrives som en « passiv ytelse ».

       På samme måte som for sykemeldte med et fravær på over ett år som kommer inn i et aktivt tiltak, vil man etter dette medlems syn kunne forvente at aktive arbeidsmarkedstiltak satt inn overfor gruppen langtidssykmeldte som har gått sykemeldt i under ett år (og som i særlig grad gir utslag på de stigende sykefraværstallene), vil bidra til å redusere langtidsfraværet.

       Dette medlem vil i denne forbindelse få påpeke det betenkelige i at man parallelt med økningen i sykefraværet har akkumulert ubrukte midler innen arbeidsmarkedsetaten i størrelsesorden 1,2 mrd. kroner. Etter dette medlems syn kunne disse midlene, brukt aktivt og målrettet i samme periode, ha bidratt til en vesentlig bedring i kurven for ytelser for langtidsfravær.

       Dette medlem vil videre få uttrykke at argumentasjonen om at en økning av arbeidsgiverperioden skal kunne bidra til å redusere det sykefravær man her i det alt vesentlige snakker om (langtidsfraværet), billedlig sett kan sammenlignes med å sette inn snøryddingsarbeidet om sommeren, i håp om at dette vil redusere vinterens snødybde.

Kap. 2660 Uførhet

       Komiteen har merket seg den store økningen i antall uførepensjonister som ligger an til å bli drøyt 5.000 høyere enn det som lå til grunn for bevilgningene i statsbudsjettet for 1997.

       Økningene har sammenheng med økningen i antall langtidssykmeldte og i endret alderssammensetning i befolkningen.

Kap. 2663 Medisinsk rehabilitering m.v.

       Komiteen har merket seg at også utgiftene til rehabiliteringspenger øker mer enn forutsatt i budsjettet for 1997. Dette skyldes hovedsakelig økning i antall personer som har gått sykemeldt hele sykepengeperioden, og som fyller vilkårene for rett til rehabiliteringspenger.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader til de foreslåtte endringene i proposisjonen og rår Stortinget til å fatte følgende

       På statsbudsjettet for 1997 gjøres følgende endringer: