Som følge av at faste tekniske installasjoner i bygg etter gjeldende
rett skal avskrives under ett med bygget, er reinvesteringer i installasjoner
som ikke innbærer standardhevning, for eksempel bytte av varmeanlegg
eller heisanlegg, direkte fradragsberettiget som vedlikeholdskostnad.
I den utstrekning investeringen medfører en standardhevning skal
derimot investeringen aktiveres og avskrives. Departementet legger
til grunn at en overgang til mer energieffektive installasjoner
ofte kan innebære en standardheving.
En direkte fradragsføring som innebærer at investeringen avskrives
i sin helhet i ervervsåret, vil øke investeringens nåverdi etter
skatt betydelig sammenlignet med en avskrivning av driftsmiddelet
over tid med 2 prosent (eller 4 prosent). Med en avskrivningssats
på 2 prosent og et avkastningskrav på 10 prosent øker nåverdien
med 23 prosent av investeringen ved direkte fradragsføring sammenlignet
med avskrivninger. På den måten kan gjeldende avskrivningsregler
for faste tekniske installasjoner føre til at energieffektive løsninger
som i utgangspunktet er lønnsomme, ikke blir realisert.
Departementet mener at dette bør unngås ved å skille ut faste
tekniske installasjoner i bygninger som egen saldogruppe. Med faste
tekniske installasjoner som egen avskrivningsgruppe, vil reinvestering
i form av full utskifting av installasjoner behandles som anskaffelse
av nytt driftsmiddel, som skal aktiveres og avskrives. En slik utskillelse
vil gjøre det skattemessig nøytralt å investere i faste tekniske
installasjoner, uavhengig av om det er gammel teknologi eller mer
energieffektiv teknologi som velges.
Avskrivningssatsen for faste tekniske installasjoner bør settes
slik at den gjenspeiler det faktiske økonomiske verdifallet. Faste
tekniske installasjoner favner vidt, fra mindre installasjoner med
kort levetid, for eksempel datarelatert utstyr, til store ventilasjons-
og heisanlegg, som er bygget for å vare lenge. En avskrivningssats
må derfor gjelde som et gjennomsnitt for en gruppe driftsmidler
med forholdsvis stor spennvidde med hensyn til levetid. Etter departementets
oppfatning er det rimelig å legge til grunn en gjennomsnittlig levetid
på 20 år for faste tekniske installasjoner. En avskrivningssats
på 10 prosent gir en rimelig avskrivning sammenlignet med det faktiske verdifallet
for faste tekniske installasjoner.
På denne bakgrunn foreslår departementet at faste tekniske installasjoner
skilles ut i en ny saldogruppe j i skatteloven § 14-41 første ledd.
Det foreslås at avskrivningssatsen for faste tekniske installasjoner settes
til 10 prosent.
Departementets forslag gjelder faste tekniske installasjoner
i bygninger. Foruten faste tekniske installasjoner i bygg i saldogruppe
h og forretningsbygg i saldogruppe i, omfatter dette også faste
tekniske installasjoner i hoteller, losjihus og bevertningssteder
forutsatt at disse har karakter av bygning. Derimot omfattes ikke
ulike faste tekniske installasjoner som er selvstendige anlegg eller
installasjoner som er integrert i anlegg. Disse skal henføres til
saldogruppen for anlegg, jf. skatteloven § 14-41 første ledd h.
Etter gjeldende rett har det ikke vært nødvendig å trekke en
grense mellom bygg og faste tekniske installasjoner. Eksemplene
i skatteloven § 14-41 tredje ledd første punktum dekker, selv om
de ikke er uttømmende, de viktigste tilfeller av faste tekniske
installasjoner som er aktuelle; nemlig varmeanlegg, kjøle- og fryseanlegg,
elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg og lignende. Med tilføyelsen
"og lignende" omfattes også andre lignende tekniske eller elektriske
anlegg som er integrert i bygningen og som tjener bygningens generelle
brukelighet som bygning. Driftsmiddel som er installert i bygningen hovedsakelig
av hensyn til produksjonen av varer og tjenester i den aktuelle
virksomheten, skal normalt ikke anses som faste tekniske installasjoner
i bygg. Slike installasjoner må i stedet enten henføres til saldoen
for bygget, eller anses som selvstendig anlegg, eller som maskiner.
Den nærmere bedømmelse her må bli konkret.
Utskilling av faste tekniske installasjoner i egen saldogruppe
kan gi incentiver til å søke større deler av bygget klassifisert
som slik installasjon. Departementet finne det ikke hensiktsmessig
å gi en uttømmende oppregning av de installasjoner som skal inngå
i den nye saldogruppen. Variasjonene mellom de ulike typer bygg
og næringer er for omfattende til at en slik opplisting vil kunne
la seg utarbeide. Den teknologiske utvikling vil dessuten gi nye
typer installasjoner, og en positiv angivelse ville stadig måtte
oppdateres. Eksemplifisering som skatteloven gir (varmeanlegg, kjøle-
og fryseanlegg, elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg), sammen
med praksis som knytter seg til grensedragningen mellom faste tekniske
installasjoner og maskiner (saldogruppe d), antas å gi veiledning
om hva som skal regnes som fast installasjon i bygg. Departementet
ser imidlertid at det kan bli et større press mot å få andre bygningsdeler og
-installasjoner klassifisert som særlige, faste tekniske installasjoner.
Det foreslås derfor at departementet får fullmakt til å gi forskrift
om avgrensning av faste tekniske installasjoner i bygg.
Innføring av en egen saldogruppe for faste tekniske installasjoner
i bygg, innebærer at en må skille mellom kostnader til selve bygget
og installasjoner. En slik fordeling må gjennomføres både ved nybygg og
ved overdragelse av eldre bygg. I tillegg må det foretas en fordeling
av saldo for alle eksisterende avskrivbare bygninger ved overgang
til nye avskrivningsregler, jf. punkt 13.4 i proposisjonen.
For nybygg vil det i utgangspunktet foreligge kostnadsspesifikasjoner
som gjør at det kan foretas en fordeling mellom bygning og installasjoner
uten store problemer. Normalt vil det imidlertid finnes kostnader
som er felles for bygget og de faste tekniske installasjoner. Fordeling
av slike felleskostnader vil måtte innebære et skjønn. Denne fordelingen
er likevel ikke annerledes enn fordeling som allerede må foretas
ved ulike andre nyanlegg. Også regnskapsmessig må det til dels foretas
en tilsvarende fordeling. Ved overdragelse av eldre bygg må den
samlede omsetningsverdien for bygningen fordeles mellom bygning
og fast installasjon etter komponentenes virkelige verdi. Ettersom
det ikke fastsettes en separat salgsverdi for faste tekniske installasjoner,
vil fordelingen her også i mange tilfeller måtte bli skjønnsmessig.
Denne typen fordeling av omsetningsverdi mellom ulike komponenter
er imidlertid vanlig ved overdragelse av virksomhet, og er derfor
håndterbar i praksis.
Som følge av opprettelse av en ny saldogruppe for faste tekniske
installasjoner, er det nødvendig med flere avgrensede endringer
i skattelovens avskrivningsregler. Det foreslås at faste tekniske
installasjoner avskrives på samlesaldo for hvert bygg, jf. skatteloven
§ 14-41 fjerde ledd. Videre foreslås det at vederlag ved realisasjon
av slikt driftsmiddel skal nedskrives på saldo så langt det ikke
er inntektsført, jf. bestemmelsen i skatteloven § 14-44 annet ledd første
punktum. På grunn av sammenhengen mellom faste tekniske installasjoner
og bygningen foreslås det også at reglene om betinget skattefritak
ved brann mm. i skatteloven § 14-70 skal gjelde tilsvarende for faste
tekniske installasjoner.
Det vises til forslag til endring av skatteloven §§ 14-41 og
14-44.
Ved utskilling av tekniske installasjoner fra byggsaldoene er
det nødvendig å finne en praktikabel løsning for å skille ut saldoverdien
av tekniske installasjoner i eksisterende bygg, som samtidig ivaretar hensynet
til en økonomisk riktig fordeling av kostnader på henholdsvis bygning
og installasjoner.
For å få en helt riktig økonomisk fordeling må det foretas en
splitting av saldo h og i etter gjenanskaffelsesverdier. Etter departementets
oppfatning er dette en ressurskrevende løsning som ikke er hensiktsmessig,
fordi den forutsetter taksering av hvert enkelt bygg ved overgangen
til avskrivningssystem.
En annen løsning kan være å foreta fordeling i samme forhold
som den opprinnelige kostprisen for bygget fordeler seg mellom installasjoner
og bygget for øvrig. For nyere bygg antas dette å gi en riktig økonomisk
fordeling. Departementet antar derfor at en fordeling etter faktisk
kostpris kan foretas for bygninger som ikke er eldre enn 10 år.
For eldre bygg, der det gjerne er foretatt påkostninger både på
selve bygningskroppen og installasjoner, vil ikke den opprinnelige
kostprisen være et like godt utgangspunkt for fordelingen. Det kan
også være problematisk å skaffe historisk dokumentasjon for kostprisen
for bygg som er ervervet for over 10 år siden, og det vil være ressurskrevende
for skattemyndighetene å kontrollere fordelingen.
Hensynet til enkelhet, kostnader og forutsigbarhet taler for
en sjablonmessig løsning for bygg som er eldre enn 10 år, hvor en
bestemt prosentandel av saldoen anses å utgjøre verdien av installasjoner
som skal overføres til egen saldo. En slik sjablonregel gir ikke
uttrykk for den økonomisk riktige fordelingen i hvert enkelt tilfelle,
men vil gi en praktikabel overgangsordning.
For å få en mest mulig hensiktsmessig overgangsordning, ønsker
departementet å gjennomføre en høring av forslag til overgangsregler
i tråd med de nevnte prinsipper. Det foreslås derfor i overgangsregel
at departementet gis fullmakt til å gi bestemmelse om fordeling
av saldo for bygg i saldogruppe h) og forretningsbygg i saldogruppe
i) per 31. desember 2008, mellom eksisterende saldo for bygget og
saldo for faste tekniske installasjoner.
Det vises til forslag til overgangsregel til skatteloven § 14-41
første ledd bokstav j.
Den samlede provenyvirkningen av å skille ut faste tekniske installasjoner
i bygg er sammensatt av virkningen av å avskrive faste tekniske
installasjoner med 10 prosent og av virkningen av at det ikke lenger vil
være mulig å utgiftsføre reinvesteringer i faste tekniske installasjoner.
Virkningen av å øke avskrivningssatsen for tekniske installasjoner
fra 2 til 10 prosent anslås å gi et provenytap på om lag 1,73 mrd.
kroner påløpt og om lag 140 mill. kroner bokført i 2009. Fjerningen
av adgangen til å utgiftsføre reinvesteringer i faste tekniske installasjoner
anslås å øke statens inntekter med om lag 1,78 mrd. kroner påløpt
og 205 mill. kroner bokført. Samlet anslås omleggingen å øke inntektene med
om lag 50 mill. kroner påløpt og med om lag 65 mill. kroner bokført
i 2009.
Det vil være relativt betydelige administrative kostnader ved
å skille ut faste tekniske installasjoner som en egen saldogruppe.
Det vil innebære merarbeid for både skatteetaten og skattytere å
fordele saldoverdier for bygg/forretningsbygg på bygg og faste tekniske
installasjoner. I tillegg vil avskrivningssystemet generelt kompliseres,
noe som er en ulempe for både skattyter og skattemyndigheter. Endringene
kan også gi opphav til tilpasninger som søker å utnytte avgrensningene
mellom faste tekniske installasjoner og bygget.
Forslaget innebærer at flere energieffektive investeringer vil
bli realisert.
Det foreslås at endringene gis virkning fra og med inntektsåret
2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i skatteloven §§ 14-41, 14-43,
14-44 og overgangsregel X.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter forslaget fra
Regjeringen om at tekniske installasjoner i bygg får en egen saldogruppe
med en avskrivningssats på 10 prosent.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke
at bestemmelsene i skatteloven må presiseres slik at produksjonsmessig
utstyr som kan knyttes direkte til produksjonsprosesser, eksempelvis
utstyr som brukes til behandling og transport av råvarer, samt utstyr
til overføring av industrikraft til produksjonsprosesser, også skal
avskrives i samme saldogruppe som maskiner. Det samme må gjelde
produksjonsmessig utstyr som forbedrer helse, miljø og sikkerhet
tilknyttet vareproduksjonen. Disse medlemmer mener at
en slik kan unngå de uklarheter som i dag råder i ligningsbehandlingen
av en del saker, og at det ved slike presiseringer kan skapes forutsigbarhet
for viktige investeringer som kan skape nye arbeidsplasser i en
tid hvor landet sårt vil trenge det.