Etter gjeldende norsk intern rett er reglene om fradragsrett
for gjeldsrenter ulike for skattytere som anses skattemessig bosatt
her i landet, og skattytere som anses bosatt utenfor Norge med begrenset
skatteplikt hit. For personer bosatt i utlandet med begrenset skatteplikt
gis det kun fradrag for gjeldsrenter som knytter seg til gjeld som
er stiftet til fremme av den aktiviteten som beskattes her i landet,
mens skattytere med alminnelig skatteplikt i utgangspunktet har
fradragsrett for alle gjeldsrenter ved inntektsligningen.
Tradisjonelt har dette skillet i skatteloven blant annet vært
begrunnet med at Norge ikke har beskatningsretten til utenlandsk
fast eiendom mv., for eksempel egen bolig, som gjeldsrentene kan
tenkes å finansiere i slike tilfeller. Både inntekter fra fast eiendom
og kostnader som relaterer seg til slik fast eiendom knytter seg
til samme inntektskilde, og bør således beskattes samme sted. Norge
har heller ikke beskatningsrett til renteinntekter som oppebæres
av personer bosatt i utlandet.
For å sikre at de norske reglene for gjeldsrentefradrag ikke
kommer i strid med EØS-avtalen foreslår departementet at arbeidstakere
og personlig næringsdrivende fra EØS-land, på visse vilkår, gis
lik adgang til å kreve fradrag for gjeldsrenter som personer som
etter norsk intern rett er bosatt her i landet. Dette innebærer
at slike EØS-borgere i utgangspunktet gis rett til fradrag for alle
gjeldsrenter ved inntektsligningen, jf. skatteloven § 6-40 første
ledd.
En adgang for EØS-borgere til å kreve fradrag for gjeldsrenter
som personer som etter norsk intern rett er bosatt her i landet
kan gi fradrag i både bostedsstaten og arbeidsstaten. For å unngå
slikt dobbelt fradrag skal fradragsretten begrenses når skattyter
har fast eiendom, eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet,
og inntekt fra slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra
skattlegging i Norge etter eventuell skatteavtale, jf. skatteloven
§ 6-91. Det følger av dette at fradragsretten skal begrenses dersom eventuell
skatteavtale er basert på fordelingsmetoden (unntaksmetoden), og
skattyter har fast eiendom eller deltar i eller utøver virksomhet
i bostedsstaten. Dersom Norge ikke har skatteavtale med vedkommende land,
eller eventuell skatteavtale er basert på kreditmetoden, vil skattyter
i utgangspunktet få fullt fradrag for gjeldsrenter, jf skatteloven
§§ 16-20 flg. Departementet vil bemerke at fradragsretten for gjeldsrenter
skal begrenses tilsvarende for skattyter som etter skatteloven § 2-1
skal anses bosatt her i landet.
Departementet foreslår at likestillingen skal begrenses til borgere
av EØS-land, da Norge etter EØS-avtalen ikke er forpliktet til å
likestille borgere fra andre land utenfor EØS.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 6-71 første
og annet ledd.
Den gjeldende begrensning av utlendingers gjeldsrentefradrag
er særlig knyttet til at Norge ikke har internrettslig hjemmel til
å skattlegge disses renteinntekter, selv om en eventuell skatteavtale
gir Norge beskatningsretten til slike inntekter. Departementet mener
det vil være uheldig at EØS-borgere med begrenset skatteplikt kan
kreve skattemessig fradrag på lik linje med personer som etter norsk
intern rett er bosatt her i landet, mens renteinntekter fra debitor
bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted i Norge skattlegges
i bostedsstaten (eller er fritatt for beskatning dersom bostedsstaten
ikke har hjemmel til å skattlegge slike inntekter). På denne bakgrunn
bør en endring av reglene om gjeldsrentefradrag for EØS-borgere
kombineres med at det innføres internrettslig hjemmel til å skattlegge
deres renteinntekter og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt,
hjemmehørende eller med fast driftssted her i landet, forutsatt
at skatteavtalen gir Norge hjemmel til å skattlegge slike inntekter.
En hjemmel til å skattlegge renteinntekter og andre finansielle
inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted
i Norge vil innebære at dersom skatteavtalen legger beskatningsretten
av slike inntekter til Norge (og ikke bostedsstaten) kan disse skattlegges
her. I en del skatteavtaler er retten til å beskatte renter fordelt
mellom kildestaten og bostedsstaten, slik at kildestaten er gitt
rett til å beskatte inntekten med en viss prosent av bruttobeløpet.
Andre avtaler kan gi enten kildestaten eller bostedsstaten hele
beskatningsretten.
Det foreligger etter departementets vurdering ingen vesentlige
innvendinger mot å skattlegge utenlandske arbeidstakere og personlig
næringsdrivende for renteinntekter og andre finansielle inntekter
fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted her
i landet. Spørsmålet om kildeskatt på renter ble drøftet i Indst.
O. VI for 1912 s. 6–11, etter en henvendelse fra banknæringen. Det
ble vist til at dersom en utenlandsk kreditor skulle beskattes i
Norge, ville det lede til enten at lånet ble krevd innfridd, at pantobligasjonen
ble solgt eller at skatten ble veltet over på debitor i form av
krav om høyere rente. Stortinget fant det ikke nødvendig med lovendring,
men la til grunn at loven måtte forstås slik at det ikke var hjemmel
til å skattlegge renteinntekter til utenlandsk kreditor. Etter departementets
vurdering kan denne begrunnelsen ikke tillegges særlig vekt i forhold
til arbeidstakere og personlig næringsdrivende fra EØS-land som
får fullt gjeldsrentefradrag her i landet. I tillegg fremstår det
som en rimelig løsning å foreta en likestilling på inntektssiden
med hensyn til renteinntekter og andre finansielle inntekter, dersom
EØS-borgere med begrenset skatteplikt skal kunne kreve fradag for
renteutgifter ved inntektsligningen etter de samme regler som personer
som etter norsk intern rett er bosatt her i landet.
Det skal i tillegg bemerkes at i de tilfelle Norge etter skatteavtale
er tillagt beskatningsretten, men etter intern norsk rett ikke har
hjemmel til å skattlegge inntekten, vil inntekten i mange tilfelle
bli beskattet i skattyters bostedsstat. Departementet anser det
som uheldig at Norge i slike tilfelle oppgir beskatningsretten til
renteinntekter og andre finansielle inntekter til fordel for bostedsstaten.
Departementet foreslår at EØS-borgere med begrenset skatteplikt
etter norsk intern rett som krever fradrag for renteutgifter ved
inntektsligningen etter de samme regler som personer som etter norsk
intern rett er bosatt her i landet skal skattlegges for renteinntekter
og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende
eller med fast driftssted her i landet.
Det vises til forslag til skatteloven § 2-3 nytt tredje ledd.
Det følger av EØS-forpliktelsene at en arbeidstaker her i landet,
som bor i en annen medlemsstat, ikke kan beskattes strengere enn
en som både er arbeidstaker og bosatt i Norge. Forutsetningen er
at arbeidstakeren oppebærer hele eller nesten hele sin inntekt i Norge,
og dermed ikke har tilstrekkelig inntekt i bostedsstaten til at
det kan gis fradrag for gjeldsrenter ved beskatningen der. Det blir
således et spørsmål om hvor mye av den begrenset skattepliktiges
inntekt som må være oppebåret i Norge for at det skal gis skattemessig
fradrag for gjeldsrenter etter de samme regler som personer som
etter norsk intern rett er bosatt her i landet.
Etter departementets vurdering vil det i forhold til EØS-retten
være tilstrekkelig å sette krav om at hele skattyterens inntekt,
eller tilnærmet hele, beskattes i Norge. Det forutsettes at minst
90 prosent av skattyterens samlede inntekt i det aktuelle inntektsåret
beskattes i Norge. Departementet mener imidlertid det i lovteksten
bør anvendes en rettslig standard fremfor en prosentvis grense for
å kunne ha fleksibilitet i forhold til rettsutviklingen i EU. En
tilsvarende grense ble valgt med hensyn til rett til personlige
og familiemessige fradrag for skattytere med begrenset skatteplikt
her i landet, jf. skatteloven § 6-71 og Ot.prp. nr. 1 (2005–2006)
kapittel 9.
For å kunne fastslå om hele eller tilnærmet hele skattyterens
inntekt beskattes i Norge, og om vedkommende skattyters inntekt
fra andre land er av svært begrenset omfang, må en sammenligne den
enkelte skattyters inntekter i Norge med vedkommendes eventuelle
inntekter i andre land. Departementet foreslår at det skal tas utgangspunkt
i skattyters globalinntekt ved denne vurderingen. Dersom skattyter har
inntekt i bostedsstaten kan gjeldsrentene komme til fradrag i denne
inntekten.
Departementet foreslår at tilsvarende vilkår skal gjelde i forhold
til skattlegging av renteinntekter og andre finansielle inntekter
fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted her
i landet, samt at skattyter må kreve fradrag for gjeldsrenter etter
de samme regler som personer som etter norsk intern rett er bosatt
her i landet.
Utenlandske arbeidstakere med begrenset skatteplikt til Norge
kan ved inntektsligningen kreve standardfradrag istedenfor ordinære
fradrag, jf. skatteloven § 6-70. Dersom det kreves standardfradrag
bortfaller enkelte andre fradrag, som for eksempel fradrag for gjeldsrenter.
Departementet foreslår ingen endringer i reglene om standardfradrag.
EØS-borgere som krever fradrag for gjeldsrenter etter de samme regler
som personer som etter norsk intern rett er bosatt her i landet kan
derfor ikke kreve standardfradrag, men må kreve ordinære fradrag.
EØS-borgere med begrenset skatteplikt til Norge har opplysningsplikt
i medhold av ligningsloven kapittel 4. Dette innebærer at skattyter
må kunne dokumentere alle forhold som er av betydning for ligningen.
Departementet foreslår imidlertid at det presiseres i skatteloven
§ 6-71 annet ledd at skattyter som krever gjeldsrentefradrag etter
de samme regler som personer som etter norsk intern rett er bosatt
her i landet må dokumentere at vilkårene for fradragsrett er oppfylt.
Det antas at innføring av gjeldsrentefradrag for utenlandske
arbeidstakere med begrenset skatteplikt, herunder skattlegging av
renteinntekter og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt,
hjemmehørende eller med fast driftssted her i landet, vil føre til
en økning i arbeidsbyrden for skattemyndighetene, som følge av at
endringen vil føre til lavere grad av standardisert behandling av
disse skattyterne, samtidig som rapportering og kontroll av utenlandske
ligningsdata skaper større utfordringer enn tilsvarende forhold
innenlands.
Forslaget anslås å redusere provenyet med 30 mill. kroner påløpt
og 25 mill. kroner bokført.
Departementet foreslår at endringene i reglene om gjeldsrentefradrag
for EØS-borgere med begrenset skatteplikt til Norge, samt endringene
i reglene om skattlegging av renteinntekter og andre finansielle
inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted
her i landet, trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til skatteloven § 2-3 nytt tredje ledd og endring
i skatteloven § 6-71 første og annet ledd.