Bakgrunn

I en krise må en regjering har fullmakter til å handle raskt for å beskytte befolkningen. Derfor er det viktig at man har en smittevernlov som gjør det mulig å handle raskt for å begrense smitte. Men også i krisetid må en ha et mål om normal lovbehandling, åpenhet og meningsbrytning. Forslagsstillerne foreslår derfor at smittevernloven endres for å sikre mer parlamentarisk kontroll av inngripende tiltak.

Prinsippet om parlamentarisk kontroll

Rettsstatsgarantiene og parlamentarisk kontroll er spesielt viktig i kriser og når samfunnet er utsatt for alvorlig fare. Man ser det tydelig nå under pandemien. Beslutninger treffes ofte raskt, uten å involvere berørte interesser og fagkunnskap fra andre områder, slik at motforestillinger og alternativer ikke kommer med i beslutningsgrunnlagene. Unntaksfullmakter svekker dermed både det parlamentariske demokratiet og deltakerdemokratiet som er etablert gjennom forvaltningslovens høringssystem. Et system som er ment for å treffe best mulige beslutninger.

Parlamentarisk kontroll er også viktig for å bidra til å skape oppslutning og legitimitet om nødvendige tiltak. Dette er særlig viktig i denne fasen av pandemien, hvor befolkningens tretthet når det gjelder smitteverntiltakene, er stor.

Derfor er det behov for særlige mekanismer for parlamentarisk kontroll med bruken av fullmaktene.

Koronaloven

I mars 2020 fremmet regjeringen Solberg et lovforslag som ville gitt regjeringen en generell adgang til å innføre forskrifter som gjør unntak fra alle lover innenfor grensene av Grunnloven og menneskerettighetene, jf. Prop. 56 L (2019–2020).

At regjeringen skulle ha fullmakter til å treffe slike inngripende tiltak, førte til sterke reaksjoner i Stortinget. Stortinget anerkjente behovet for unntak fra ordinære forvaltningsregler for å kunne håndtere pandemien, men slo entydig fast at en slik lov måtte ha en klar parlamentarisk forankring, jf. koronaloven § 5 og Innst. 204 L (2019–2020).

Smittevernloven

Koronaloven hjemlet inngripende tiltak, men de mest inngripende tiltakene var hjemlet i smittevernloven. Forslagsstillerne mener derfor at prinsippet om at inngripende tiltak skal forankres i Stortinget, også må gjelde for tiltak hjemlet i smittevernloven – også kjent som de mest inngripende tiltak i fredstid.

Representanter fra Sosialistisk Venstreparti foreslo i mai 2020 å endre smittevernloven for å innføre en modell for parlamentarisk kontroll, jf. Dokument 8:109 S (2019–2020) og Innst. 56 S (2020–2021).

Dette ble nedstemt på grunnlag av to argumenter:

  1. Det sentrale lovverket for pandemihåndteringen skal ikke endres midt i en krise.

  2. Regjeringen må raskt kunne iverksette nødvendige tiltak for å beskytte befolkningen, og har ikke tid til å forankre i Stortinget.

Smittevernloven har blitt endret flere ganger

En sentral bestemmelse i smittevernloven § 7-12 om parlamentarisk forankring ble allerede endret gjennom koronaloven § 8, før Sosialistisk Venstreparti sitt forslag om å endre smittevernloven.

I etterkant ble smittevernloven endret flere ganger. I stedet for å innføre bestemmelser om forankring i Stortinget slik § 7-12 opprinnelig la opp til, har endringene i stedet tilført regjeringen enda flere fullmakter til å innføre svært inngripende tiltak uten parlamentarisk kontroll.

Inngripende tiltak kan forankres i Stortinget

Erfaringene fra koronaloven viser at det er fullt mulig for Stortinget å behandle inngripende tiltak raskt.

Samtidig bør det være en åpning for at regjeringen i en akutt situasjon kan innføre nødvendige tiltak. Men dette kan ikke være til hinder for at tiltakene i etterkant forankres i Stortinget.

Midlertidige endringer på kort sikt, og lovutvalg på lang sikt

På kort sikt bør det innføres en bestemmelse som reetablerer den parlamentariske kontrollen som smittevernloven forutsatte før pandemien, ved at inngripende regler som regjeringen fastsetter, må vedtas av Stortinget. Modellen i koronaloven § 5 kan være en aktuell kandidat.

På lengre sikt må man ha en gjennomgang og vurdering av hvordan man kan sikre regjeringen den nødvendige handlefriheten, samtidig som hensynet til parlamentarisk kontroll, rettssikkerhet og generering av kunnskap varetas. Pandemien har gitt erfaringer som er viktige for slike vurderinger. Den praksis som nå er utviklet, må gjøres til gjenstand for en grundig og allsidig gjennomgang. Dette er viktig både for å sikre at de erfaringene som nå er innhentet, ikke går til spille, og for å hindre at neste krise blir møtt med regler og rutiner som er utviklet under kritiske forhold, uten en bred og demokratisk prosess.