Søk

Bakgrunn

Andelen arbeidstakere som er fagorganisert, har sunket i mange år. Tall fra Fafo viser at organisasjonsgraden er særlig lav i privat sektor, 38 prosent i 2018.

Det er flest uorganiserte i private servicebedrifter. Tilknytningen til arbeidslivet har stor betydning: Blant studenter og andre med deltidsstillinger i privat sektor er bare 17 prosent fagorganiserte. I private servicebedrifter ligger andelen organiserte med «løs tilknytning» helt nede på 14 prosent. «På en måte er bransjer hvor mange ansatte har en løs tilknytning til jobben dømt til å være underorganisert», sa Fafo-forsker Kristine Nergaard til avisa Klassekampen i 2018.

Løsarbeid gir lav organisasjonsgrad, og lav organisasjonsgrad svekker fagbevegelsen og truer den norske modellen. Derfor er det helt avgjørende å rydde opp i løsarbeidet i arbeidslivet. Faste og trygge stillinger er den viktigste forutsetningen for å øke organisasjonsgraden og styrke fagbevegelsen.

Arbeidsgivere har over tid fått mange muligheter til å undergrave fagbevegelsen. Noen av disse mulighetene kommer av at et stortingsflertall åpnet for innleie av arbeidskraft fra rene bemanningsselskaper. Andre smutthull har oppstått ved at arbeidsgivere tøyer lover og regler.

I januar 2018 vedtok Stortinget etter forslag fra Rødt at regjeringen skal fremme forslag for Stortinget som kan øke organisasjonsgraden i arbeidslivet. Regjeringen fremmet ingen konkrete forslag og har siden opphevet vedtaket. Arbeids- og sosialdepartementet viser til at det pågår et arbeid sammen med partene i arbeidslivet i et arbeids- og pensjonspolitisk utvalg. Men stortingsflertallet ba regjeringen levere tiltak til Stortinget, ikke bare sette ned et utvalg. Derfor må Stortinget etter forslagsstillers syn nå selv følge opp og vedta konkrete tiltak for økt organisasjonsgrad.

Fagbevegelsen opplever stadig at eiere omorganiserer eller slår et selskap konkurs for å unngå tariffavtaler og unndra seg arbeidsgiveransvaret. Konsekvensen er at ansatte mister rettigheter og i ytterste konsekvens jobben.

Et tydelig eksempel på dette er lakseselskapene Sekkingstad og Norse. Der ble konkurs brukt for å kvitte seg med en tilkjempet tariffavtale og «brysomme» fagorganiserte.

Det er behov for å gjennomgå konkurslovgivningen med sikte på endringer slik at lovgivningen blir mer effektiv, for eksempel ved skjerpelse av strafferammer og konkurskarantene. I tillegg må de ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse også gjelde ved overdragelser fra konkurs.

Arbeidsgiverne har fått flere muligheter til å begå en form for lovlig sosial dumping. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid gir arbeidsgivere mulighet til å importere arbeidskraft og ansette folk for å jobbe lange skift – uten overtidskostnader – som fastboende arbeidere ikke kan konkurrere mot.

Forslagsstiller ønsker et arbeidsliv tilpasset dem som bor fast i Norge, uavhengig av nasjonalitet og bakgrunn. I dag har mange bransjer arbeidstider som først og fremst er tilpasset pendlere fra andre land. Denne modellen gjør Norge sårbart og avhengig av import av arbeidskraft. Pandemien har vist at dette er en svært uheldig løsning for viktige bransjer.

Gjennomsnittsberegning av arbeidstiden gjør det ekstra attraktivt og kostnadsbesparende for arbeidsgivere å ansatte pendlere. I bedrifter og bransjer der gjennomsnittsberegning er særlig utbredt, er presset stort på de tillitsvalgte for å gå med på avtaler om gjennomsnittsberegning.

Derfor mener forslagsstiller at adgangen til gjennomsnittsberegning må fjernes. Den gir arbeidsgiverne for mye makt, og den undergraver normalarbeidsdagen.

Vi ser en økende trend der arbeidstakere blir definert som oppdragstakere. Et eksempel på dette var budene i firmaet Foodora. Budene var ansatt som oppdragstakere og måtte streike i flere uker for å få tariffavtale og bli definert som ansatte. Selv etter at de vant fram og fikk tariffavtale, har Foodora fortsatt å søke etter bud som skal jobbe som oppdragstakere.

Arbeidere i Aleris gikk også til rettssak for å bli behandlet som vanlige ansatte, ikke oppdragstakere. Bare noen av arbeiderne vant fram, mens resten tapte. Også denne saken viser at det trengs en innstramming i lovverket.

Det er svært vanskelig å organisere arbeidere i bedrifter som baserer seg på oppdragstakere. Det er altfor lett for bedriften å bytte dem ut med andre som ikke stiller kritiske spørsmål. Det er behov for å sikre disse arbeiderne faste ansettelser, så de tør å organisere seg.

Vi må hindre arbeidsgiveres bruk av enkeltpersonforetak for å slippe forpliktelser overfor arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven.

Mange års kamp for faste hele stillinger og ordnede forhold er slått tilbake som følge av frislippet av bemanningsbyråer i 2000. Bemanningsbyråene har rasert arbeidsvilkår i bygg- og anleggsektoren og i industrien og har inntatt helsesektoren.

Det er ikke tilstrekkelig å begrense innleie til kun å være tillatt for bedrifter med tariffavtale. Det vil fortsatt innebære altfor mye innleie hvis loven gir en åpning for at bedrifter med tariffavtale kan avtale innleie med tillitsvalgte: En rapport fra elektro-, heis- og byggfagforeninger i Oslo utgitt høsten 2019 viser at hele 65 prosent av innleien foregår i bedrifter med tariffavtale.

Det er dokumentert mest sosial dumping i form av utstrakt innleie i byggebransjen i Oslo og områdene rundt. Vi trenger en umiddelbar stans i innleie av arbeidskraft til byggeplasser i Oslo og fylkene rundt.

Et godt alternativ til bemanningsbransjen er leie av arbeidskraft mellom produksjonsbedrifter. Staten kan med enkle midler legge til rette for mer bruk av dette. Da kan permitterte og overtallige bidra både innenfor samme sektor og på tvers av sektorer.

Det har vist seg svært vanskelig for norsk fagbevegelse å organisere ansatte i bemanningsbransjen. Organisasjonsgraden og tariffdekningen har stupt i takt med økt innleie, noe som er dokumentert blant annet i rapporten nevnt over.

Serverings- og utelivsbransjen har også svært lav organisasjonsgrad. Forslagsstiller viser til at Rødt i flere kommuner har foreslått og fått gjennomslag for at kommunen skal ta skjenkebevillingen fra virksomheter som ikke betaler allmenngjort lønn.

Mange kommuner har blitt kontaktet av advokater som truer med at dette er i strid med EØS-avtalen. Derfor må Stortinget skjerpe regelverket for å hjelpe kommuner som vil stanse de useriøse i utelivsbransjen.

Hvis det blir laget et regelverk som skaper mer seriøse forhold i serveringsbransjen, vil det bli tryggere for de ansatte å organisere seg. En høy organisasjonsgrad og en sterk fagbevegelse i serveringsbransjen vil også være positivt for arbeidet mot seksuell trakassering, som er et stort problem i denne bransjen.

Arbeidsinnvandrere i Norge er i liten grad fagorganisert. Mange av dem har ikke kunnskap om det norske lov- og avtaleverket og kjenner derfor ikke til sine rettigheter, og andre frykter, dessverre med rette, for konsekvensene hvis de fagorganiserer seg. Det må organiseres et samarbeid mellom staten og arbeidsgiverorganisasjonene slik at man sørger for at alle arbeidsinnvandrere får språkopplæring og en innføring i lov- og avtaleverk som gjør dem bedre i stand til å ivareta sine egne rettigheter. Det vil gjøre det lettere for norsk fagbevegelse å få innpass blant arbeidsinnvandrere.

For kort tid siden startet rettssaken mot bemanningsselskapet Offshore Support Nord AS. Selskapet sparket den rumenske klubblederen Adrian Dumitrescu etter at han organiserte alle arbeidskameratene sine og de krevde tariffavtale.

Saken er et grelt eksempel på hvordan bemanningsselskaper bedriver fagforeningsknusing, og på hvordan et løsarbeidsregime har bredt om seg i norsk arbeidsliv. Fellesforbundet har krevd eieren personlig ansvarlig for en eventuell erstatning, fordi forbundet frykter at selskapet slår seg konkurs dersom bemanningsbyrået taper saken.

Ifølge Klassekampen har eieren, Jørgen Reed, opprettet et nytt selskap, Offshore Support Vest AS. Selskapet ble registrert i Foretaksregisteret etter at Dumitrescu stevnet selskapet Offshore Support Nord AS. Reed har vært involvert i bemanningsbyråene Crewhandling AS og Crewhandling Sogn AS, som ble slått konkurs i henholdsvis 2013 og 2018. Det spekuleres nå i om han vil slå sitt nåværende bemanningsbyrå konkurs dersom han taper saken, for så å ta opp virksomheten i det nye selskapet, skriver FriFagbevegelse.

Uansett utfall av saken viser den at det er behov for å skjerpe konkursloven, forby bemanningsselskaper og igjen sikre faste ansettelser med norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som jobber og bor i Norge.

Uten en sterk fagbevegelse mistes mye av det man har vært stolt av i Norge: mindre økonomiske forskjeller og stor tillit mellom folk. Mange har valgt å melde seg inn i en fagforening i kriseåret 2020. Det er lovende. Men tariffavtaledekningen faller fortsatt, noe som er svært urovekkende. Stortinget må gjøre det enklere for fagbevegelsen å verve medlemmer og opprette tariffavtaler. Bare slik kan man gi vanlige folk mer makt og redusere de økende økonomiske forskjellene.