Man er på overtid når det gjelder å få fart i likelønnsutviklingen i Norge. Å ha en lønn å leve av er viktig i et likestillingsperspektiv. I dag er det slik at kvinner tjener mindre enn menn enten man sammenligner årslønn, månedslønn eller timelønn. Forskjellene i årslønn og månedslønn sier noe om hvordan de økonomiske ressursene fordeles mellom kvinner og menn, samtidig som forskjeller i arbeidstid og antall arbeidsdager i året bidrar til slike forskjeller.¹

Over tid har lønns- og inntektsforskjellene blitt mindre. Dette er delvis en konsekvens av at timelønnsforskjellene har blitt mindre, men det skyldes også at flere kvinner har kommet inn på arbeidsmarkedet, at kvinner jobber mer, og at kvinner har tatt mer formell utdanning og har kommet inn i yrker som tradisjonelt har vært mannsdominerte og høytlønte.

Likestillingskampen har vunnet frem på flere viktige områder. Lovfestet rett til barnehage, gode foreldrepermisjonsordninger og økt fedrekvote ved fødsler er eksempler på dette. Dermed har samfunnet lagt bedre til rette for kvinners deltagelse i arbeidslivet og for et mer likestilt foreldreskap.

En viktig forklaring på at lønnsforskjellene vedvarer, er at menn jobber i yrker som i gjennomsnitt er bedre betalt (Statistisk sentralbyrå (SSB) 2020). Likevel, sammenligner man relativt like kvinner og menn – det vil si kvinner og menn som har like lang utdanning, like lang yrkeserfaring, som jobber i samme sektor, samme bransje og samme yrke – har man fortsatt en timelønnsforskjell på 7,7 prosent for alle og 7,5 prosent for de bachelorutdannede.² Tall fra SSB fra 2020 viser at nedgangen i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn går saktere enn før. Forslagsstillerne mener derfor det trengs en enda sterkere innsats for å tette det gjenstående lønnsgapet mellom kvinner og menn.³