Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at klimaendringene
er i gang på alle kontinenter. Uten store reduksjoner i klimagassutslippene
risikerer man at samfunn og økosystemer over hele verden ødelegges.
Ifølge klimapanelet har verden bare om lag 1 000 mrd. tonn CO2 igjen
å slippe ut dersom man skal unngå mer enn to graders oppvarming.
I 2011 var de globale utslippene om lag 50 mrd. tonn CO2, og utslippene
øker fortsatt. Det gir landene altså tjue år før verdens totale
utslipp må være nær null.
Norges bidrag til den innsatsen FNs klimapanel etterlyser må
følge to hovedspor. Norge må gjennomføre store nasjonale kutt i
egne klimagassutslipp. Og Norge må bidra internasjonalt – gjennom
å finansiere store utslippskutt og grønn omstilling i andre land,
ved å støtte tilpasning til klimaendringer som allerede er i gang,
og ved å gjenoppbygge tilliten mellom fattige og rike land.
For å løse klimaproblemet er internasjonalt samarbeid helt avgjørende.
Dessverre går forhandlingene om en internasjonal klimaavtale tregt,
mye på grunn av en dyp konflikt mellom rike og fattige land. Finansering
av klimatiltak står helt sentralt i forhandlingene. Til høsten blir
FNs grønne klimafond operativt, men fondet må fylles med penger
for å kunne virke. Her kan Norge spille en avgjørende rolle.
Dagens virkemidler både hjemme og utenlands har vist seg utilstrekkelige
for å få ned klimagassutslippene.
Utslippsstatistikken viser at Norges nasjonale tiltak så langt
ikke har lyktes i å redusere egne klimagassutslipp. Siden 1990 har
utslippene fra norsk territorium økt, mens land som Sverige, Danmark
og Tyskland har kuttet utslippene med over 20 prosent.
Internasjonalt har Norge forsøkt å spille en rolle som brobygger,
og har lenge høstet stor anerkjennelse fra mange utviklingsland
for den omfattende klima- og skogsatsingen. Posisjonen som brobygger
er imidlertid i ferd med å utfordres, ettersom Norges svake innsats
med å redusere klimagassutslipp på hjemmebane blir stadig bedre
kjent. Norge falt eksempelvis fra tredje til 21. plass på Germanwatch
sin rangering over lands klimainnsats i løpet av de siste to årene.
Det er derfor tvingende nødvendig med store og nye tiltak. Skal
Norge ha mulighet til å spille en konstruktiv rolle internasjonalt,
må det dramatiske endringer til i den nasjonale klimapolitikken,
jf. Miljødirektoratets rapport fra 7. mars 2014. Forslagsstilleren viser
i den forbindelse blant annet til Dokument 8:39 S (2013–2014): «Representantforslag
om å stanse tildelingen av nye blokker i den 23. konsesjonsrunden på
norsk sokkel».
Samtidig har Norge store muligheter til å bidra internasjonalt,
som et svært rikt, oljeproduserende land.
På FNs klimatoppmøte i København i 2009 forpliktet rike land
seg til å bevilge 100 mrd. dollar (ca. 600 mrd. kroner) årlig til
klimafinansiering innen 2020. Dette var et sentralt krav fra utviklingslandene i
klimaforhandlingene. Året etter, i 2010, ble FNs grønne klimafond
besluttet opprettet på toppmøtet i Cancún i Mexico, og er tenkt
å være det sentrale virkemiddelet som mest mulig effektivt skal
kanalisere offentlige og private midler til klimaprosjekter i lavinntektsland.
Fondet er underlagt klimakonvensjonens prinsipper og er ledet av
et styre der rike land og utviklingsland er likt representert. Henrik
Harboe fra Utenriksdepartementet er Norges representant i styret.
Forslagsstilleren mener det er avgjørende at FNs grønne klimafond
blir fylt med penger så fort det kommer i drift høsten 2014. Hittil
har rike land gitt i gjennomsnitt 10 mrd. dollar i året både i perioden 2005–2010
og 2010–2012, ifølge FNs klimapanel. Støtten som har vært gitt,
har i stor grad også vært omdisponering av eksisterende bistandsmidler,
ikke friske midler. Det er derfor et enormt behov for et løft på
klimafinansiering, ved at rike land legger penger på bordet.
Norge har allerede gitt administrativ støtte til fondet, og bør
nå sette standarden for reelle overføringer. Slik kan Norge være
med og utløse betalingsvilje hos andre land i forkant av FNs generalsekretær
Ban Ki-Moons klimakonferanse i september og den videre prosessen
frem mot klimatoppmøtet i Paris i 2015.
På denne bakgrunn mener forslagsstiller det er nødvendig å innføre
en «klimaprosent» som en ny standard for norsk klimafinansiering,
hvor Norge skal bruke tilsvarende én prosent av Norges samlede nasjonalinntekt
(BNI) per år til klimatiltak i utlandet. Det tilsvarer om lag 30
mrd. kroner for 2014 og er i størrelsesorden det samme som Norge
bruker på utviklingsbistand over statsbudsjettet i dag.
Klimaprosenten er ikke avlat. Det er en direkte investering i
velfungerende markeder og en tryggere og mer stabil fremtid. Det
er i høyeste grad i Norges egen interesse, som et lite land med
stor utenrikshandel og en stor formue plassert i utlandet. En verden rammet
av matmangel, og med hundrevis av millioner mennesker på flukt,
vil også påvirke Norges velferd.
Klimaprosenten foreslås finansiert hovedsakelig gjennom å hente
penger fra Statens pensjonsfond utland (SPU) og betale disse inn
til FNs grønne klimafond. For 2014 vil dette innebære å hente ut
om lag 25 mrd. kroner fra SPU. Pengene vil overføres til FNs grønne
klimafond etter hvert som fondet blir operasjonelt.
Eksisterende norsk finansiering av internasjonale klimatiltak
vil også inngå i klimaprosenten. Det inkluderer dagens poster på
statsbudsjettet knyttet til internasjonale klima- og utviklingstiltak,
klima- og skogsatsingen og fornybar energi, som i 2014 utgjør om
lag 5 mrd. kroner. Disse tiltakene vil fortsatt finansieres via
statsbudsjettet, men regnes med i klimaprosenten.
Forslaget innebærer at Norge vil bidra til å oppfylle det enorme
investeringsbehovet utviklingsland står overfor. Beregninger gjort
av den anerkjente forskningsinstitusjonen South Centre på bakgrunn
av tall fra blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA), Verdensbanken
og Global Energy Assessment, viser at behovet for utslippskutt og
klimatilpasning i utviklingsland er mellom 600 og 1 550 mrd. dollar
årlig. Det er vesentlig høyere enn de 100 mrd. dollar som rike land
så langt har forpliktet seg til.
Norges andel av verdens brutto nasjonalprodukt er 0,7 prosent.
En klimaprosent tilsvarer om lag det som ville vært Norges rettmessige
bidrag til den globale klimadugnaden når det gjelder behovet og
Norges andel av verdens inntekter.
Forslaget innebærer små kostnader for Norge. 25 mrd. kroner tilsvarer
i 2014 rundt 0,5 prosent av den samlede kapitalen i SPU, og vil
dermed i liten grad påvirke den videre veksten i fondet. Forslagsstiller mener
dette er en relativt liten investering for å sikre velferden til
fremtidige generasjoner.
Gjennom å kombinere forslaget med å redusere handlingsregelen
for innenlandsk bruk av oljepenger til tre prosent, vil den samlede
oljepengebruken kunne holdes på om lag samme nivå som i dag. På
den måten kan Norge gi et betydelig bidrag til internasjonal klimapolitikk,
samtidig som Norge legger grunnlaget for en sunnere og mindre oljeavhengig
økonomi her hjemme.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen innføre
en årlig norsk klimaprosent til klimatiltak i utlandet, tilsvarende én
prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI).
2. Stortinget ber regjeringen i 2014 overføre 25 mrd. kroner
fra Statens pensjonsfond utland til FNs grønne klimafond, forutsatt
at fondet blir operasjonelt som planlagt.