Heidi Nordby Lunde (H) [10:01:39] (ordfører for sakene): La meg først takke komiteen for velvilje og godt samarbeid i forbindelse med den relativt raske behandlingen av lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom henholdsvis Unio og Oslo kommune og Unio og KS i forbindelse med mellomoppgjøret i 2021.

Til tross for at vi behandler begge sakene under ett, har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at vi har hatt tid til å lese gjennom bakgrunnen for lønnsnemnd, og proposisjonen har gjort godt rede for bakgrunnen.

Komiteen viser til at den norske modellen og trepartssamarbeidet har tjent Norge godt over tid og gitt oss et samfunn med små lønnsforskjeller og høy sysselsetting. Kjernen i den norske arbeidslivsmodellen er sterke parter i arbeidslivet og bygger på at lønnsoppgjør er partenes ansvar.

Retten til å streike for bedre lønns- og arbeidsvilkår er en grunnleggende rettighet for arbeidstakere i Norge, og tvungen lønnsnemnd er svært inngripende overfor den etablerte streikeretten.

Samfunnet og berørte parter må i utgangspunktet tåle de ulemper som arbeidskamper fører med seg. Men dersom arbeidskampen fører til fare for liv, helse eller sikkerhet, eller truer helt vitale samfunnsinteresser, kan det likevel være nødvendig å gripe inn med tvungen lønnsnemnd.

Norge har ratifisert flere ILO-konvensjoner som verner organisasjonsfriheten og streikeretten. Tvungen lønnsnemnd er ikke ønskelig, og myndighetene skal kun gripe inn dersom det er absolutt nødvendig for å avverge at det oppstår fare for liv og helse. Slik ILO-konvensjonene tolkes, åpnes det for inngrep dersom streiken setter liv, helse eller personlig sikkerhet i fare, selv om det stilles sterke krav for inngrep i streikeretten.

Komiteen viser til departementets redegjørelse for de forhold som lå til grunn for vedtakene i de respektive sakene om tvungen lønnsnemnd, og tar disse etterretning.

Komiteens flertall, alle utenom Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til proposisjonens forslag til vedtak.

Komiteens flertall, unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener videre det vil være ødeleggende for norsk forhandlings- og streikerett om arbeidskonflikter politiseres gjennom Stortingets inngripen. Da risikerer vi at den politiske situasjonen vil påvirke om en streik anses lovlig eller ikke. Dette vil etter flertallets mening være å undergrave streikeretten slik vi kjenner den.

Jeg gjør i det følgende rede for Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis særmerknader knyttet til forståelsen av ILOs kjernekonvensjoner. Disse inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har signert og ratifisert alle åtte konvensjonene og er fullt ut forpliktet etter konvensjonens innhold. Vi mener at ILOs kjernekonvensjoner dermed forplikter Norge allerede i dag. De er viktige rettskildefaktorer i norsk rett, og presumpsjonsprinsippet sikrer oppfyllelsen av konvensjonen langt på vei.

En innlemmelse av de nevnte rettighetene i menneskerettsloven i praksis har bare betydning for hvilket trinnivå rettighetene skal ligge på, og hvilken relevans de tillegges ved fastleggelsen av rettstilstanden, og at arbeidstakernes rettigheter i henhold til ILOs kjernekonvensjoner for alle praktiske formål derfor er oppfylt.

Men vi anerkjenner også nødvendigheten av å avklare bruken av lønnsnemnd mellom partene i arbeidslivet. Vi er kjent med at en slik prosess ble startet under daværende statsråd Anniken Hauglie, og at statsråd Røe Isaksen har innkalt til et møte med partene senere i dag.

Vi ser at under foregående regjering, altså regjeringen Stoltenberg II, ble tvungen lønnsnemnd brukt 11 ganger, og under denne regjeringen er vi med dagens eventuelle vedtak oppe i 10. Vi mener derfor det ikke er grunnlag for å mene at lønnsnemnd blir brukt til å undergrave streikeretten slik vi kjenner den. Regjeringspartiene slutter seg på denne bakgrunn til komiteens tilråding i Innst. 666 L for 2020–2021 – og håper ikke innstillingens nummer er et dårlig tegn, president – samt slutter oss til tilråding A i Innst. 662 L for 2020–2021, men stemmer imot tilråding B.

Arild Grande (A) [10:05:50]: Denne saken handler ikke om hvorvidt man støtter de streikendes lønnskrav eller ikke, og ikke om hvem av partene man mener har ansvaret for situasjonen som oppsto. Det er mye som kan sies om det, men det er ikke Stortingets ansvar i denne saken.

Streik er nemlig partenes ansvar – ene og alene. Grunnen til det er at vi ikke ønsker at politikerne skal gå inn og overstyre lønnsoppgjør eller bestemme lønnen til folk. Man skal være enten ytterst til høyre eller ytterst til venstre i norsk politikk for å mene noe annet.

Den norske, sosialdemokratiske samfunnsmodellen med sentrale og koordinerte lønnsoppgjør mellom organiserte parter har vært og er helt avgjørende for at Norge har oppnådd så gode resultater gjennom kriser at vi har hatt god lønnsutvikling for vanlige folk, og at vi har et samfunn med relativt små forskjeller. I alle land hvor de ikke har sånne løsninger, har lønnsforskjellene blitt store. I land med politisk bestemt minstelønn har resultatet vært at de lavtlønte har fått et tak de aldri kommer over – ikke et gulv de kan vokse ifra.

Tvungen lønnsnemnd er regjeringens ansvar – ene og alene. Grunnen til det er at det ikke finnes en egen lovbestemmelse om tvungen lønnsnemnd. Det må vedtas en lov i hvert enkelt tilfelle. Det er kun derfor Stortinget har denne saken til behandling. Stortinget har ikke kompetanse til å vurdere hvorvidt det var fare for liv og helse i en streik, som jo er grunnlaget for regjeringens beslutning om tvungen lønnsnemnd.

Dersom Stortinget skulle gått inn og vurdert handlemåten til organisasjonene som er omfattet av streiken, eller hvorvidt det var fare for liv og helse, ville det skapt en helt umulig situasjon. Partene hadde måttet stille opp i Stortinget med sine advokater for å argumentere for sitt syn, og det ville ha kunnet føre til at hele lønnsdannelsen kollapset.

Stortingets rolle i denne saken er altså ikke å ta stilling til hvorvidt man støtter lønnskrav eller ikke, ei heller om det var fare for liv og helse. Vi kjenner kun statsråden, og vi skal kun vurdere om det har skjedd faktiske eller prinsipielle feil i forbindelse med vedtaket om tvungen lønnsnemnd.

Ingen organisasjoner har tatt kontakt med komiteen om dette. Da må vi anta at det er enighet om at det faktisk var fare for liv og helse på det gitte tidspunktet, og at regjeringens proposisjon er en riktig framstilling av de faktiske forhold. Dermed har Stortinget, etter Arbeiderpartiets syn, intet annet valg enn å ta regjeringens vedtak til etterretning og slutte seg til det.

Tvungen lønnsnemnd er svært inngripende overfor streikeretten. ILO har lenge bedt regjeringen diskutere med partene hvordan man kunne hatt et bedre system for å sikre en reell streikerett. Det er kritikkverdig at regjeringen ikke har tatt tak i dette og sørget for å sikre et bedre system for å avklare grunnlaget for påstander om fare for liv og helse før en eventuell beslutning om tvungen lønnsnemnd kommer på statsrådens bord. Det kan føre til at det blir debatt om grunnlaget for beslutningene, sånn vi ser det har blitt nå og i flere andre saker dette året.

Den forrige gangen Stortinget behandlet en sak om tvungen lønnsnemnd – i tvisten mellom Parat/YS og NHO og mellom Fagforbundet/LO og NHO i forbindelse med hovedtariffoppgjøret 2020 – stemte Arbeiderpartiet imot tvungen lønnsnemnd. Det var to årsaker til det.

Den ene var at Fagforbundet sendte innspill til komiteen om at de mente det var blitt gjort en sammenblanding av virkningene av streikene til LO og YS, uten at de enkelte streikene ble vurdert hver for seg. Den andre var at Fagforbundet pekte på at verken regjeringen eller Helsetilsynet tok kontakt med arbeidstakersiden for kvalitetssikre det faktiske grunnlaget før beslutningen ble tatt. Begge disse forholdene ga grunn til å hevde at ILOs kjernekonvensjoner ikke var fulgt.

Så er ikke tilfelle denne gangen. Dersom Norge hadde implementert ILO-konvensjonene i menneskerettsloven, som Arbeiderpartiet har foreslått flere ganger, ville det gitt organisasjonene en reell mulighet for rettslig prøving av lovligheten av regjeringens inngrep ved tvungen lønnsnemnd. Det er der slike spørsmål hører hjemme, ikke i stortingssalen.

Jeg anbefaler derfor komiteens innstilling om at ILOs kjernekonvensjoner må inntas i menneskerettsloven.

Jon Georg Dale (FrP) [10:11:13]: Eg kan starte med å slutte meg til det som dei to føregåande talarane har sagt, både om ansvaret til partane for å fastsetje lønsdanninga og ikkje minst bruken av tvungen lønsnemnd og at det er regjeringa som er suveren til å bruke det verkemiddelet. Så vidt vi ser av dei to sakene vi behandlar no, kan det vere gode grunnar for at regjeringa har gjort akkurat det i dette tilfellet, basert på dei grunngjevingane som både Helsetilsynet og DSB har gjeve undervegs.

Eg har likevel lyst til å seie at det står fram som underleg for mange av oss som berre er lekmenn i dette, at KS ikkje viser ei større kløkt når dei vert oppmoda om å søkje dispensasjon, slik ein gjorde i den eine saka. Det er for så vidt Stortinget uvedkomande, men eg synest likevel det bør verte sagt at når vi har eit år bak oss der både mange lærarar og mange i helsetenesta har ytt utover det mange kunne forvente, burde etter mine omgrep arbeidsgjevar i dette tilfellet opptredd med større forstand enn det det kan synast som, basert på den informasjonen Stortinget har fått tilsendt. Det endrar ikkje det faktum at regjeringa må basere dei vedtaka dei har gjort, på den situasjonen ein reelt var i. Eg meiner likevel det burde gje grunn til refleksjon for dei som styrer KS, at vi har hamna i den situasjonen vi no er i, der tvungen lønsnemnd vart nødvendig i årets lønsoppgjer, med dei betydningar det har for streikeretten i dette konkrete tilfellet, men også den betydninga det har for mange arbeidstakarar som har ytt meir enn mange kunne vente det siste året.

På den bakgrunnen som tidlegare har vore referert, som er skildra i proposisjonen som er bakgrunnen for forslaga som regjeringa kjem med, ser heller ikkje vi nokon grunn til å gjere anna enn det som Stortinget må gjere i denne saka, nemleg å la forslaget om tvungen lønsnemnd gå gjennom, basert på dei føringane som har vore lagde, og dei råda som regjeringa openbert har fått frå tilsynsmyndigheitene sine.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:13:55]: Lov om tvungen lønnsnemnd i arbeidstvisten mellom Unio og KS og Unio og Oslo kommune er på dagens dagsorden. Streik er et lovlig, viktig kampmiddel, og det er partenes ansvar, og jeg vil understreke det som flere før meg har sagt, at Stortinget ikke skal gripe inn ved en sånn streik. Imidlertid skal en fra regjeringas side hvis streiken utgjør en fare for liv og helse, etter vurdering fra samfunnets faginstanser – i dette tilfellet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Helsetilsynet – foreta en vurdering. Senterpartiet har gått grundig inn i hva som utløste de to sakene i lov om tvungen lønnsnemnd som behandles i dag, og vi viser til våre merknader i innstillinga.

Den ene saken, mellom Unio og KS, har sin basis i Fredrikstad, i søppelforbrenningsanlegget FREVAR, hvor det var en akutt fare for brann, og hvor det var et forspill som innebar at det var sendt søknader om å innvilge dispensasjon fra streiken, og det ble ikke innvilget. Det ble først gitt tilsagn fra den sentrale streikeledelsen om å endre holdningen etter at partene var innkalt til møte med statsråden. Det er viktig å være klar over at det som er systemet i KS-sektoren, er at det ikke er KS som sender søknader om dispensasjon, det er den enkelte kommune, og den enkelte kommune sender søknad om dispensasjon for hver person, for én dag. Det er et annerledes system enn det som er ellers. Så det er en upresishet fra regjeringas side når det snakkes om KS og å søke dispensasjon. Det er den enkelte kommune som søker dispensasjon.

Når det gjelder saken mellom Unio og Oslo kommune, var en der i en tilsvarende situasjon. Dispensasjonene ble avvist. Da kom en i en kritisk situasjon, hvor da Unio endret holdning, men i begge sakene var det ikke vilje fra Fredrikstad kommune eller fra Oslo kommune til å søke ny dispensasjon. Senterpartiet er derfor enig i at grunnlaget for lov om tvungen lønnsnemnd var til stede, og støtter forslaget om tvungen lønnsnemnd.

Samtidig vil jeg si at Unio har gode argumenter for sine krav, altså streikegrunnlaget. Unio er i denne saken primært knyttet til lærernes og sykepleiernes situasjon, og det er en felles erkjennelse av at det har vært en klar manglende reallønnsøkning – på tilsvarende nivå som for andre i kommunal sektor – for lærerne, og derfor fremmet Unio krav om en klar reallønnsvekst og start på et lønnsløft. Det var imidlertid i direkte konflikt med frontfagets resultat i privat sektor, med et tillegg på 2,7 pst.

Det er viktig at rekrutteringen sikres, og at lønns- og arbeidsvilkårene må være attraktive for både lærere og sykepleiere. Det er en felles erkjennelse mellom partene at lærerne har tapt i de lokale lønnstilleggene og fått en såkalt mindrelønnsutvikling i perioden 2004–2019. Det er også en erkjennelse av at sykepleierne må få bedret sin situasjon for å sikre rekrutteringen. En er nødt til ikke bare å se på lønn, men også på å styrke utdanningen. En må se på fremming av en heltidskultur, og en må også gjennomføre en tillitsreform som gjør at det blir mer attraktivt å være helsefagarbeider eller sykepleier i de situasjoner som krever at en tar ansvar og har myndighet til å ta ansvar. Disse forholdene, både for lærere og for sykepleiere, må følges opp i samarbeid med motparten, Kommunenes Sentralforbund, i det kommende året, sånn at vi unngår den kritiske situasjonen som vi nå har hatt over lang tid for de to gruppene.

For øvrig vil jeg si, til slutt, at Senterpartiet er for å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven, og vi står også bak tilråding B fra komiteens flertall, som er Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV.

Lars Haltbrekken (SV) [10:18:56]: Vi har bak oss et år med rungende applaus til sykepleierne, til dem som har stått i frontlinjen i kampen mot pandemien, som virkelig har holdt hjulene i gang i dette samfunnet. Nå hadde vi mulighet – mulighet til å vise at vi mente noe med applausen.

Tvungen lønnsnemnd er et svært alvorlig grep å ta. Vilkårene for å ta dette i bruk er at det skal være fare for liv og helse. I begge de streikene vi nå diskuterer, er det uenighet om det faktisk er til stede. Unio har sagt at de var klar til å gi dispensasjon for de ansatte ved avfallsanlegget i Fredrikstad, hvor det var fare for brann. Vi stoler på det Unio sier. Det gjorde tydeligvis ikke høyreregjeringen. I altfor liten grad ville man høre på hva de streikende sa. Man hørte i stor grad på hva arbeidsgiverne kom med.

I den andre konflikten har Sykepleierforbundet vært ute og kritisert at de ikke ble kontaktet og tatt med på dialog i forkant av beslutningen. SV mener at Helsetilsynet må snakke med begge parter og ikke bare arbeidsgiver, når man skal vurdere om det er fare for liv og helse. ILO har vært svært tydelig i sin kritikk av Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, og det med rette. Streikeretten er en menneskerett, og tvungen lønnsnemnd går på tvers av dette. Derfor skal man være varsom med bruken av det.

En Fafo-rapport om bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge viser at særlig helsesektoren peker seg ut som et område hvor uenigheter og tvister blir løst med tvungen lønnsnemnd, både i offentlig og i privat regi. Rapporten peker på at når arbeidstakerorganisasjonene klager til ILO, er det begrunnet med at statlige inngrep mot streik og henvisning av tvisten til løsning i Rikslønnsnemnda innebærer en begrensning i streikeretten som ikke er forenlig med ILO-konvensjonen. Ved å gripe for raskt inn begrenses også muligheten mellom partene og den muligheten man har til å bruke streik som virkemiddel for å fremme og ivareta sine interesser, samtidig som det kan påvirke partenes tilpasning av streiken og bidra til å svekke tilliten til helsemyndighetene.

Stortingets oppgave er ikke å vurdere om det er fare for liv og helse ved en streik. Det er vi klar over. Men vi ser oss nødt til å gi tydelig beskjed når vi mener at saken kunne ha vært håndtert på en annen måte, og med så store konsekvenser som tvungen lønnsnemnd har for arbeidsfolk, velger vi å ta deres side. Det har vært helt tydelig i konflikten mellom Unio og KS at arbeidsgiver ikke ville ha søkt om dispensasjon en gang til etter at all informasjonen var gjort tilgjengelig for begge parter.

Det har i fagbevegelsen lenge vært stilt spørsmål ved om arbeidsgivere spekulerer i tvungen lønnsnemnd. Som oftest tjener dette arbeidsgiver på bekostning av arbeidstakerne. Her har vi to tilfeller av tvungen lønnsnemnd hvor det er stor uenighet om mange faktorer, noe som setter tvil ved bruken av dette virkemidlet. Derfor velger vi i SV å stå utenfor innstillingen ved å stemme imot, og jeg tar med dette opp SVs forslag i saken.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [10:22:57]: Streikeretten er ein grunnleggjande rett i arbeidslivet, som det er viktig å vareta. Tvungen lønsnemnd er eit svært inngripande verkemiddel som må nyttast med varsemd. Streikeretten skal vera reell, og han skal ikkje undergravast. Retten til å streika skal likevel aldri gå ut over liv og helse.

I arbeidstvisten mellom Unio og KS vurderte Fredrikstad kommune situasjonen som kritisk og kontakta på dette grunnlaget Statsforvaltaren. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap, DSB, gav si faglege vurdering, som støtta bekymringa til Fredrikstad kommune for den gjeldande situasjonen.

Enkelte hevdar at problemet vart løyst, og at streiken ikkje skulle ha vorte avbroten ved tvungen lønsnemnd. Situasjonen vart mellombels sett på som løyst ved etablering av eit alternativt branntilsyn i verksemda FREVAR. Situasjonen forverra seg fredag 4. juni, og det vart konkludert med at situasjonen vart sett på som kritisk. DSB støtta denne beskrivinga av situasjonen.

Det er semje om at arbeidsgjevaren søkte om dispensasjon, men dette vart avslått. Også klage på avslag vart avslått. Det vart difor klart for departementet at partane ikkje klarte å løysa situasjonen som sette liv og helse i fare.

I arbeidstvisten mellom Unio og Oslo kommune vart streik sett i verk 27. mai, noko som førte til at mange innanfor skule, barnehagar, heimetenester, sjukeheimar og andre offentlege verksemder vart tekne ut i streik. Den 2. juni vart streiken trappa opp. Helsemyndigheitene vart sjølvsagt varsla om streiken og vurderte fortløpande konsekvensane for helsetenestene.

Gjennom møte mellom statsråden og partane vart det klart at partane sjølve ikkje ville finna ei løysing på situasjonen som sette liv og helse i fare. ILO-konvensjonen vernar organisasjonsfridomen og streikeretten. Det vert stilt strenge krav for inngrep i streikeretten, men det vert også her opna for inngrep dersom streiken set liv, helse eller personleg tryggleik for heile eller store delar av befolkninga i fare.

Ei fagleg vurdering av faren for liv og helse kan ikkje sjåast på som tynn. Ein vert sjølvsagt skuffa når ein arbeidsstans vert avbroten utan det ønskte resultatet. Likevel må vi ha respekt for at ei grundig vurdering av kriteriet liv og helse må leggjast til grunn. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap og Helsetilsynet er kompetente til å vurdera situasjonar på sitt felt. Kristeleg Folkeparti forstår at ein vert skuffa over at arbeidstvistar vert avbrotne ved tvungen lønsnemnd, men det er diverre enkelte gonger nødvendig. Omsynet til liv og helse må gå føre – uansett.

Bjørnar Moxnes (R) [10:26:43]: Det vi har sett den siste uken, er at arbeidsgivere i offentlig sektor i praksis har vetorett når partene kalles inn til statsråden for å diskutere om en streik utgjør en fare for liv og helse eller ikke.

Arbeidsgiverne KS og Oslo kommune fikk lov til å stoppe legitime og forsvarlige streiker ved at de nektet å forhandle i møtet hos arbeidsministeren. Unio var åpne for å gi dispensasjoner, ønsket dialog, mens arbeidsgiverne ikke var interessert i dialog og også nektet å sende dispensasjonssøknad til den andre parten.

Dette er et av mange eksempler på at loven gir arbeidsgiverne mulighet til å stoppe en streik i det øyeblikket det kommer en melding om at det kan være fare for liv og helse, i stedet for at de er forpliktet til å se på hvordan streiken kan fortsette på en forsvarlig måte.

Etter at både lærere, helsefagarbeidere, barnehageansatte og sykepleiere i over et år har stått i front for å håndtere pandemien, er det en politisk skandale at det eneste de får i retur fra stortingsflertallet og regjeringen, er tvungen lønnsnemnd.

Det vi har fått til behandling av saker i Stortinget, viser helt tydelig at det var mulig å fortsette streikene uten fare for liv og helse, og at fagforbundene var villige til å strekke seg langt for å finne løsninger. Men i begge sakene strittet arbeidsgiversiden imot. Det er da KS. Det er KS, det er staten, det er Oslo kommune som er arbeidsgiverne i offentlig sektor, og det er politikere som sitter med ansvaret i både KS og Oslo kommune. De store partiene tar ikke ansvar politisk for å sikre både rekruttering og gode nok arbeidsvilkår for dem som er ansatt i velferden, men det ønsker Rødt.

Vi stemmer imot bruken av tvungen lønnsnemnd i denne saken. Det ville åpenbart vært mulig å fortsette denne avgjørende kampen for bedre arbeidsvilkår og ikke minst rekruttering på forsvarlig vis. Men stortingsflertallet, gjennom støtte til tvungen lønnsnemnd, fratar i realiteten ansatte i velferdsyrkene en reell streikerett på denne måten.

Vi ser fra saksunderlaget at varselet om fare for liv og helse også er gjort på sviktende grunnlag, for om situasjonen på anlegget FREVAR kunne ha blitt farlig, var den i ferd med å bli løst ved at Unio ville innvilge dispensasjoner. Men KS nektet å forhandle og nektet å søke om dem på nytt. Vi ser at det som var en akutt fare for liv og helse i Oslos hjemmetjeneste, var tilsvarende helgebemanning. Det sier enten noe veldig alvorlig om bemanningen i helger – ikke minst i ferier, hvor det er enda færre på jobb – eller at det ikke var en tilstrekkelig grundig vurdering av om det var akutt fare for liv og helse. Uavhengig av det ønsket altså Unio, og var villig til, å gi dispensasjon, men Oslo kommune, styrt av de rød-grønne, nektet å samarbeide om det.

Nå har det vært såpass mange gangers bruk av tvungen lønnsnemnd på såpass sviktende grunnlag at det trengs en gjennomgang av ordningen. Derfor er det veldig synd at stortingsflertallet, Arbeiderpartiet inkludert, stemte imot Rødts forslag i forrige uke om sammen med partene å gjennomgå bruken av lockout og tvungen lønnsnemnd for å unngå at streikeretten blir undergravd. Det var for hard kost for Arbeiderpartiet. Det er det interessant for folk i LO og Unio å merke seg og tenke grundig gjennom.

Vi har aldri gått inn for at Stortinget skal overstyre en streik. Det vi ber om, er en gjennomgang og å få et bedre regelverk for den tvangsbruken ved framtidige streiker for å unngå at streikeretten, som er en menneskerettighet, blir undergravd av skiftende regjeringer – om de er rød-grønne eller borgerlige.

Vi kan ikke ha en situasjon hvor altså arbeidsgiversiden i realiteten har trumfkort og vetorett og kan stanse enhver streik ved å nekte å forhandle om dispensasjoner, gjøre seg vrang og på den måten frata sykepleiere, frata lærere og frata barnehageansatte den reelle streikeretten. Det er uholdbart. Det må det bli en slutt på.

Så håper vi for framtiden at Arbeiderpartiet kommer på litt bedre tanker, innser streikerettens fundamentale betydning for det norske samfunnet – for arbeidstakernes stilling – og ikke uten videre går med på de borgerliges bruk, som altså undergraver den reelle streikeretten.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:32:02]: Det er partene som har ansvaret for lønnsoppgjøret. Det er de som setter kravene, det er de som forhandler, og det er de som bruker de virkemidlene de har, til å oppnå sine mål. Samfunnet må i utgangspunktet tåle konsekvensene av slike konflikter.

Det er også partene som har ansvaret for at arbeidskampen – det er begrepet vi bruker om dette, selv om det kan høres litt rart ut – gjennomføres på en forsvarlig måte og ikke får konsekvenser for liv og helse. Det er ansvaret til fagforeningene, og det er ansvaret til arbeidsgiverne.

Men det er også aksept for at dersom det er fare for liv og helse, skal staten gripe inn. De to streikene som Unio gjennomførte i KS-området og i Oslo kommune, fikk etter hvert dessverre slike konsekvenser.

I konflikten mellom Unio og KS var det en situasjon ved FREVAR prosessanlegg for energigjenvinning og avfallshåndtering som utløste bekymring. Det lokale brannvesenet – og det er referert til rapporten i proposisjonen, så alle kan gå inn og lese – varslet etter befaring om fare for brann, ikke en gang i fremtiden, men en relativt akutt fare for brann, og en brann som ville være vanskelig å slukke og kunne medføre fare for liv og helse. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støttet i sin faglige vurdering denne beskrivelsen, dvs. at det var en situasjon med fare for selvantenning og brann i gjenvinningsanlegget. DSB konkluderte den 4. juni med at virksomheten ikke var i stand til å følge pliktene sine etter brann- og eksplosjonsvernloven. Da er det selvfølgelig slik at det er brannvesenets og DSBs faglige vurderinger som ligger til grunn for Arbeids- og sosialdepartementets vurderinger.

I konflikten mellom Unio og Oslo kommune konkluderte Helsetilsynet med at det ville oppstå fare for liv og helse i løpet av dagen 7. juni. Begrunnelsen for konklusjonen var streikeuttaket og manglende innvilgelse av dispensasjonssøknader i hjemmetjenesten i en bydel, stor totalbelastning på helse- og omsorgstjenesten samt betydelig svikt i helsehjelpen overfor enkeltpasienter.

Før begge inngrepene ble det innkalt til møte med partene, og der oppfordret jeg partene til å bli enige om tiltak for å avverge faren for liv og helse. I begge tilfellene hadde det vært dispensasjonssøknader fra arbeidsgiver som var blitt avslått, men arbeidstaker tilbød å innvilge dem da det ble kjent at det etter fagmyndighetenes vurdering var fare for liv og helse. Arbeidsgiverne mente imidlertid på det tidspunktet at det ikke var naturlig å søke om dispensasjon på nytt.

Jeg har lyst til å knytte en kommentar til dette med dispensasjoner, for det er verken en plikt eller en rett til å søke om eller innvilge dispensasjon. Fagforeningene har ingen plikt til å innvilge dette, de kan si nei. Det er selvfølgelig fordi én side ved dispensasjon er at man underminerer effekten av streiken. Arbeidsgiver har heller ingen plikt til å søke om dette, og det er flere eksempler på arbeidsgiverorganisasjoner i Norge som har som sin politikk at de ikke søker om dispensasjoner.

Med grunnlag i de faglige vurderingene og at partene ikke klarte å løse den akutte situasjonen med fare for liv og helse, har departementet ikke noe annet valg enn å gripe inn i de to arbeidstvistene.

Jeg har til slutt lyst til å si noe om forholdet til ILO-konvensjonen og kritikken fra ILO. Norge har tidligere fått kritikk av ILO i forbindelse med inngrep i en pågående konflikt. Senest var det i den såkalte oljekonflikten i 2012. De seneste årene har staten vært klaget inn for ILO to ganger, det var vaskeristreiken i 2013 og streik og lockout i private omsorgsbedrifter i 2018. ILO konkluderte i begge disse sakene med at organisasjonsfriheten, retten til frie forhandlinger og retten til å streike ikke var krenket, fordi de mente at det hadde oppstått fare for liv og helse i «essential services». I sine konklusjoner i vaskeristreiken oppfordret likevel ILO staten til å ha en dialog med partene om f.eks. minimumsbemanning eller andre løsninger som kan hindre at det blir nødvendig å stoppe en streik. Den dialogen ble, som representanten Nordby Lunde refererte til, startet under daværende arbeidsminister Anniken Hauglie. Jeg har også tidligere i denne sal sagt at jeg vil ta opp igjen den dialogen – den har nok aldri formelt blitt avsluttet – med utgangspunkt i denne våren.

Helt til slutt vil jeg si at jeg mener de faglige vurderingene som ligger til grunn her, må være faglige vurderinger. Jeg redegjør gjerne i spørsmålsrunden for hvordan f.eks. Helsetilsynet rigger seg i en streikesituasjon, men jeg vil understreke at det ikke er slik at arbeidsgiverne i Norge kan bestille faglige vurderinger fra et uavhengig tilsyn, som vi normalt tillegger stor tyngde og vekt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:48:26]: Det var ei veldig interessant replikkveksling vi var vitne til her no. Å politisere – dette er jo i høg grad politikk. Helsetilsynet har berre gjort ei kjøleg, fagleg vurdering av tilstanden. Viss regjeringa no har kome til det punkt at dei har utstyrt kommunane med så dårleg råd at helgebemanning faktisk er fare for liv og helse, er vi i ein veldig alvorleg situasjon. Da vil eg oppmode helseministeren til å be Helsetilsynet om å ta langt fleire sjekkar rundt omkring i landet.

Dette illustrerer grunnlaget for heile streiken. Både lærarar, sjukepleiarar og mange andre grupper i offentleg sektor organiserte under Unio, er bekymra for velferdsstaten si framtid. Dei ser at måten det blir finansiert på, mangel på lønn, for få kollegaer og forverra lønns- og arbeidsvilkår sett frå deira side, er ein fare for grunnlaget for velferda. Dette er eit varsko vi må ta på alvor. Når da regjeringa går til det skritt å anbefale Stortinget å vedta ein lov om tvungen lønnsnemnd på det grunnlag, tek ein streikretten frå mange – i KS-området var det 137 000 som var omfatta av dette her, og også mange i Oslo.

Her framstiller regjeringa det som om dei ikkje hadde noko val, og skubbar dermed ansvaret i alle andre retningar, på arbeidstakarar eller arbeidsgivarar. Men regjeringa hadde sjølvsagt eit val. Ein kunne bedt arbeidsgivar søke om nødvendig dispensasjon. Dette har vore praksis i lang tid. Når vi har blitt kritiserte av ILO for vårt system for å avvikle streik, burde regjeringa strekke seg meir enn langt for å sørge for at han kan fortsetje. Ein kunne ettergått vurderinga til DSB om brannfare. To timar før blei det gitt dispensasjon – to timar før ein gjekk til det skritt at ein innførte tvungen lønnsnemnd og foreslo det.

Streik er eit avgjerande maktmiddel. Utan streik er grunnlaget for fagforeiningar borte. Når ein svekker streikeretten, svekker ein også den krafta han har representert i det norske samfunn, som har vore heilt avgjerande for velferdsstaten slik vi kjenner han. Med streik som verkemiddel har vi fått på plass pensjonsordning, redusert arbeidstid, fem vekers ferie, foreldrepermisjon, utdanning for alle, overtidsbetaling og sjukelønn, for å nemne noko. Det er gode vi alle har nytt godt av. Dei står i fare, og SV kan ikkje akseptere det grunnlaget regjeringa ber Stortinget om å innføre lov om tvungen lønnsnemnd på.

Arild Grande (A) [10:51:50]: Det er riktig som presidenten påpekte, det var ikke et forslag, men komiteens tilråding bokstav B jeg henviste til og anbefaler. Den får dessverre ikke flertall.

Det er veldig tydelig at høyresiden nekter å være med på å styrke organisasjons- og streikeretten, men det holder ikke når høyresiden bruker argumenter om at ILO allerede er forpliktende for Norge. For regjeringen viser, ved hver eneste korsvei, at det ikke stemmer. Statsråden har ikke fulgt opp ILOs anbefalinger om å ha en dialog med partene, om å sikre en reell streikerett. Det ble igangsatt under Anniken Hauglie. Ennå har det ikke skjedd noen verdens ting. Nå sier statsråden at han skal ta tak i det, men det er ikke varslet annet enn at han har tilføyd et lite tilleggspunkt under eventuelt på et møte som var planlagt for lang tid siden om noe helt annet. Så det er ikke særlig forpliktende.

Det andre er at regjeringen skriver i proposisjonene som ligger til grunn her, at dersom det skulle være motstrid med internasjonale forpliktelser, er det likevel riktig, ifølge regjeringen, å gå til tvungen lønnsnemnd. Det viser at ILO ikke har den tyngden i henhold til norsk lov og praksis som den burde hatt. Statsråden, høyresiden, ser muligens ikke at det er forskjell på om ILO gir regjeringen en smekk på fingrene, og om organisasjoner faktisk kan føre saken for norsk rett for å vurdere det faglige grunnlaget for en tvungen lønnsnemnd. Eller kanskje de ser nettopp det, og derfor ikke ønsker at streikeretten gjennom det i realiteten vil bli styrket?

Så et tilsvar til Moxnes, som viser til et forslag vi diskuterte i forrige uke, som egentlig vil føre til det stikk motsatte av det Moxnes og Rødt hevder de vil. De prøver sågar å skyve LO foran seg, men de har jo ikke snakket med LO. Det har vi. LO sa: Vær så snill, ikke støtt det forslaget fra Rødt, for det vil kortslutte lovlige maktmidler som både arbeidsgivere og arbeidstakere har.

Det føyer seg inn i rekken av flere forslag vi har sett det siste halvåret, som vil true organisasjonene og true den norske lønnsdannelsen. Vi har hatt forslag i Stortinget om nasjonal minstelønn, vi har hatt forslag om å lovfeste innholdet i hovedavtalen og som vil gjøre det helt uvesentlig om folk er organisert eller ikke, vi har hatt forslag om hvem og hvilke yrkesgrupper som fortjener høyere lønn, og hvem som ikke gjør det. Og nå tar SV og Rødt til orde for at Stortinget skal overprøve faglige institusjoners vurderinger knyttet til spørsmålene for tvungen lønnsnemnd, til tross for at begge partene sa det var fare for liv og helse på det aktuelle tidspunktet, og til tross for at ingen av partene har tatt kontakt med komiteen om feil eller mangler i proposisjonen. Det viser partier som er på helt ville veier.

Bjørnar Moxnes (R) [10:55:16]: Her bekrefter Grande fra Arbeiderpartiet det som var, tror jeg, Martin Tranmæls berømte ord: svakt argument – opp i intensitet. Det så vi et godt eksempel på i forrige innlegg fra Grande, for nå er to store streiker i det offentlige stanset på et syltynt grunnlag som er bestridt av arbeidstakersiden.

Streikeretten for sykepleiere, barnehageansatte og lærere er i realiteten særdeles lite verdt. Det burde bekymre et arbeiderparti. Vi har bedt om en gjennomgang av bruken av tvungen lønnsnemnd for å unngå at det brukes for å undergrave streikeretten. At en sånn gjennomgang, i hvert fall ifølge Arbeiderpartiet, griper direkte inn i partsforholdet, er med respekt å melde ikke sant, for å bruke et riktig begrep her i salen. Det som derimot er inngripen, er når regjeringen stanser forsvarlige streiker med tvungen lønnsnemd på en slik måte at disse viktige arbeidstakergruppene rett og slett ikke har noen streikerett.

Å få en gjennomgang av dette, å se på bruken av tvungen lønnsnemnd, er ikke politisk overstyring av partene, men å tilrettelegge for at den ene parten ikke bare blir overkjørt og fratatt sin grunnleggende streikerett, som vi ser skje i Norge i disse ukene i 2021. Arbeiderpartiet går i stedet sammen med de borgerlige, stikker hodet i sanden og nekter å se behovet for en slik gjennomgang.

Jeg vet hva noen i LO har uttalt om forslaget, men jeg sa at de LO-organiserte og de Unio-organiserte bør merke seg hvilke partier som tar på alvor det som nå skjer med streikeretten for ansatte i offentlig sektor, og som ønsker å endre systemet, slik at streikeretten ikke blir undergravd, nettopp for å sikre at den største parten her, nemlig arbeidstakerne, hundretusener av ansatte, faktisk kan kjempe for å løfte lønnen sin og å sikre rekruttering – grunnlaget for hele fagbevegelsens kamp i 100 år. Det er det som undergraves. Vi ønsker å få en gjennomgang for å sikre at ikke staten, ved regjeringen, griper inn på en slik måte at denne streikeretten blir undergravd.

Dette pratet, som også Røe Isaksen kommer med, om at Rødts forslag er å flytte makt vekk fra partene og til Stortinget, stemmer ikke. Den makten har regjeringen, også rød-grønn regjering, tiltatt seg, og den brukes ved tvungen lønnsnemnd. Vi ønsker i stedet å sikre at arbeidstakerne har en reell streikerett, også i det offentlige. Det burde et arbeiderparti være i stand til å forstå.

Jon Georg Dale (FrP) [10:58:37]: Det den radikale venstresida på mange måtar tek til orde for i denne debatten, er potensielt farleg. Når representanten Knag Fylkesnes etterlyser at regjeringa skal ettergå dei faglege vurderingane som Helsetilsynet og DSB gjer, betyr det for alle praktiske føremål at denne typen vurderingar i ytste konsekvens skal vekk frå fagfolka som har kompetanse på det, over på skriveborda i departementa.

Tvungen lønsnemnd skal berre brukast i tilfelle der liv og helse står i fare. Ei politisering av den vurderinga kan gå ut over liv og helse. Det er illevarslande at representantar som Knag Fylkesnes, med sentrale verv i eit parti som tek mål av seg til å sitje i regjering, faktisk ikkje reflekterer over det i det heile. I iveren etter å snakke folk etter munnen og framstå som mest mogleg fagforeiningsvenleg går han solid i fella og tek til orde for ein politikk som ikkje ville stå seg i to sekund viss han i praksis skulle vore etterlevd.

Difor vil eg bruke denne anledninga til å gjere noko så sjeldan som å gje honnør til Arbeidarpartiet, som faktisk framstår som ryddige og bidreg til å vareta det som vi alle er opptekne av, at lønsdanninga skjer mellom partane i arbeidslivet, og at vi ikkje bruker tvungen lønsnemnd unødig, men at vi har det som verkemiddel når liv og helse potensielt vert sett i fare. Det har vore – og må framleis vere – ei fagleg vurdering gjord av folk som har kompetanse til å gjere det, ikkje ei vurdering som er flytta inn i departementet, slik SV tek til orde for. Det viser jo kvifor eit stort fleirtal på Stortinget sluttar seg til ein politikk som står seg over tid, ikkje ein politikk som først og fremst er eigna til å lage nokre overskrifter tett før valet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:01:16]: Jeg tenkte jeg skulle svare ut noen av punktene som har kommet, eller i hvert fall kommentere dem.

Først til Statens helsetilsyn og påstanden om at det er helgebemanning alene som gjør dette, som representanten Knag Fylkesnes kom med. Igjen: Når det kommer streiker, rigger Statens helsetilsyn seg for å kunne gjøre fortløpende vurderinger. Jeg vil bare understreke at det ikke er slik at dersom kommunen melder inn det de beskriver som fare for liv og helse, så sier Statens helsetilsyn at det er greit. Det skjer ofte – det skjer i hvert fall – at Statens helsetilsyn er uenig i den vurderingen og har en annen vurdering, altså at de gjør en uavhengig, faglig vurdering.

Jeg vil igjen oppfordre til å lese meldingen. Statens helsetilsyn sender dagsrapporter som Arbeids- og sosialdepartementet får. De er offentlige – for dem som ber om å få se dem etter at konflikten er over og tvungen lønnsnemnd er iverksatt. Jeg vil også si at Statens helsetilsyn på sine hjemmesider har en stor rød knapp hvor det står at man kan varsle om alvorlige hendelser. Det er viktig – og dette vil sikkert også helseministeren kunne nikke gjenkjennende til – at man varsler Statens helsetilsyn hvis man opplever alvorlige situasjoner som ikke er i tråd med regelverket, og som setter liv og helse i fare.

Det blir også sagt at vi burde gjort en faglig vurdering av faren for liv og helse og ettergått Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps vurderinger, men DSB er jo – ved siden av det kommunale brannvesenet, som er ansvarlig for sitt lovverk og regelverk kommunalt – vår faglige instans for å gjøre de vurderingene.

Jeg forstår innspillet, og det er verdt å tenke videre på: Kunne man ikke tatt kontakt med partene i forkant for å få klargjort om det var fare for liv og helse? Problemet er at man ikke kan lage en forhandlingssituasjon om hvorvidt det er fare for liv og helse; det må være en faglig vurdering. Jeg mener at et av temaene i diskusjonen med partene er om vi er sikre på at alle fakta er på bordet, men det er god informasjonsstrøm også i systemet vårt.

Så sa representanten Knag Fylkesnes at jeg som statsråd bare kunne bedt arbeidsgiveren søke om de nødvendige dispensasjonene. Altså: Jeg kan oppfordre partene til å finne en løsning, men nettopp det representanten beskriver der, ville jo være å gripe inn i en arbeidskonflikt. Man kan jo se for seg det motsatte, f.eks. at en statsråd hadde bedt en fagforening om å innvilge dispensasjoner fordi en bedrift fikk svak lønnsomhet eller merket konsekvensene av streiken. Det ville vært uhørt.

Til slutt: Prosessen knyttet til ILO og oppfølgingen der er igangsatt. Men det er nok også sånn at en del av de forslagene som ILO kom med, ikke nødvendigvis heller er noe partene vil, fordi streik og minimumsbemanning ikke nødvendigvis henger sammen.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:04:35]: Jeg registrerer at SV kritiserer regjeringen for å ha lyttet mer til arbeidsgiversiden og ikke stoler på arbeidstakerne. Jeg vil heller kanskje snu på det, for jeg har all tillit til at arbeidstakersiden var villig til å gi dispensasjoner når saken først hadde eskalert. Samtidig må jeg ha tillit til de faglige vurderingene fra kommune, brannvesen og DSB som uavhengige tilsynsmyndigheter, noe SV åpenbart ikke har.

Jeg vil bare referere til proposisjonen, hvor det står at skiftlederen og to operatører var tatt ut i streik fra samme skift, slik at Frevar sto uten bemanning i kontrollrommet. De hadde søkt om dispensasjon for å kunne bemanne med minst én person. Det var tidligere avslått flere ganger, og klage var avslått. Det betyr at når man har eskalert situasjonen til dit at arbeidstakersiden er villig til å innvilge dispensasjon, kan det ha gått for langt. Det er ikke lenger nok med bare én dispensasjon til én person. Det er flere ting som må til.

Så to ord om helgebemanning. Det er fullt mulig å organisere en tjeneste slik at hovedaktiviteten skjer på dagtid, i normalarbeidstid, og legge lettere tilsyn og oppfølging til kvelds- og helgetid med en annen form for bemanning. Det betyr forsvarlig bemanning gjennom hele uken, men ikke nødvendigvis at man kan kjøre hele uken med helgebemanning. Det må vel være en grunnleggende forståelse av at man klarer å organisere offentlige tjenester i Norge på en god måte, slik at man bruker ressursene riktig.

Samfunnet og berørte parter må, som jeg har sagt tidligere, i utgangspunktet tåle de ulemper som arbeidskamper fører med seg, men dersom arbeidskamper fører til fare for liv og helse, er det dessverre nødvendig å gripe inn.

Det er naturlig at konflikter oppstår i arbeidslivet. Det er ulike interesser som står mot hverandre, men som representanten Dale var inne på, handler ikke denne saken om støtte mot lønnskrav, men om å lytte til de faglige vurderingene fra uavhengige tilsynsmyndigheter. Det er ingen grunn til å tro at dette blir brukt til å undergrave streikeretten i Norge, og det er synd at SV og – kanskje ikke overraskende – Rødt ikke stoler på de faglige myndighetene og politiserer dette grunnlaget. Det er det som undergraver partene i arbeidslivet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:07:19]: Stikkordet til statsråden er fakta. Alle fakta på bordet er kjernen i dette. Når ein har eit maktmiddel som er så inngripande som tvungen lønsnemnd, pliktar ein også å sørgje for at prosessane går riktig for seg, og at alle fakta kjem på bordet.

Så når varsel kjem, kva er da ansvaret til regjeringa? Er statsråden, og er heile forsamlinga her, komfortable med at det var berre arbeidsgivar som blei gitt moglegheit til å uttale seg om det var fare for liv og helse, og ikkje arbeidstakar? Er ein komfortabel med ein sånn type situasjon – altså der kompetansen er berre frå dei som sit på arbeidsgivarsida, mens arbeidstakarsida ikkje har moglegheit til verken kontradiksjon eller å kome med si vurdering av saka?

At faglege myndigheiter har gjort jobben sin, tviler SV slettes ikkje på. Dei har gjort ein grundig jobb, men det er regjeringa si vidare handtering av det som er problemet. Kvifor sørgjer ikkje regjeringa for at arbeidstakarsida blir involvert? Der er vi ved kjernen i dette spørsmålet. Det er der begynninga på svekkinga av streikeretten startar, når ein ikkje er villig til å lytte til den parten.

Eg tar det ganske lett når Framstegspartiet kritiserer SV i denne typen spørsmål. Historisk har jo høgresida vore imot streik. Dei har vore imot alle velferdsreformer. Dei meiner det ikkje skal vere noko grunnlag for å byggje opp fagforeiningane, slik vi kjenner dei i dag. Dei er imot heile grunnlaget for den norske modellen. Så da skjuler ein seg bak dette og hint når dei kritiserer partia som ønskjer å hegne om streikeretten, og ser på det som eit avgjerande verkemiddel for å utvikle samfunnet sånn som vi kjenner det.

Det hadde vore interessant å høyre statsråden si vurdering av innverknaden til arbeidstakarane, moglegheita til å bli høyrt i denne saka. Det hadde vore interessant å høyre ei vurdering av det, for det har statsråden hoppa galant forbi i alle sine innlegg i dag.

Det er også interessant å ta den politiske konsekvensen av måten denne konflikten blei løyst på, at helgebemanning faktisk kan vere ei fare for liv og helse, og at det bør få konsekvensar for grunnbemanninga generelt og måten ein finansierer den offentlege velferda på – der høgresida har kutta og kutta og kutta.

Bjørnar Moxnes (R) [11:10:38]: Jeg er usikker på hvor glad Arbeiderpartiet blir for omfavnelsen fra Fremskrittspartiet, men det er interessant at Fremskrittspartiet roser Arbeiderpartiet for deres opptreden i denne saken.

Men Fremskrittspartiet har noe der de kanskje burde feiet for egen dør, for det sies her av Fremskrittspartiets representant at dette gir grunn til refleksjon for dem som styrer KS. Der er jo Terje Søviknes, som sitter i KS’ hovedstyre. Fremskrittspartiet har lovet helsefagarbeidere og sykepleiere et lønnsløft i vår – store løfter fra landsmøtet sitt – men er altså i KS-styret og løfter ikke en finger for å imøtekomme de streikendes rettmessige krav, som er det som kan sikre et lønnsløft. Og i RNB er det null og niks – ingen penger, ingen kroner – som kan løfte lønnen til de ansatte i velferden. Så dette viser et parti som bare bløffer de ansatte i velferden med tomme løfter.

Dag Terje Andersen (A) [11:11:54]: Det har vært interessant å høre på denne debatten, og for meg blir det en påminnelse om det jeg sjøl opplevde på 1970-tallet. Jeg er nemlig gymnaselev Andersen. Jeg gikk på Larvik gymnas i de åra boka «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» ble skrevet, og jeg kjenner igjen AKP fra den gangen. Jeg kjenner dem spesielt igjen fordi jeg umiddelbart begynte på smelteverket i Larvik og hadde de folkene i klubbstyret. Det som var en gjenganger den gangen blant mange sjølproletariserte, godt utdannede folk – som fant ut at de måtte stige ned til arbeiderne fordi de ikke kunne ta vare på seg sjøl – var at de fortalte hva som var best for arbeidsfolk, for det skjønte de ikke sjøl. Når jeg blir minnet om det nå, er det med utgangspunkt i Arild Grandes grundige og gode gjennomgang av spillereglene i det norske arbeidslivet, der nettopp partenes frie rolle i lønnsdannelse er så avgjørende. Det er det Rødt nå kritiserer Arbeiderpartiet for at vi er ryddige i forhold til.

For når det gjelder det forslaget representanten Moxnes vil ha vedtatt, om en gjennomgang, er det sånn at arbeidsfolks representanter ikke vil ha det forslaget. Og hvorfor det? Fordi de ser at det rokker ved det fine systemet i den norske modellen, at vi har respekt for at lønnsdannelse er et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Så er det slik at jeg også stusset på lønnsnemnda, det vet statsråden at jeg har sagt i en direkte samtale med ham, men jeg skjønner at det er Unio som er forhandler. Jeg mener vi skal ha høy terskel for å bruke tvungen lønnsnemnd, men det må basere seg på faglige og objektive kriterier. Jeg kan også mene at det er noen jeg synes hadde fortjent bedre lønn, men det er altså ikke min rolle som stortingsrepresentant å mene og vedta noe om det, fordi jeg er opptatt av den norske modellen, som har tjent dette landet så godt, og der den frie lønnsdannelsen og de frie partene er helt avgjørende.

Derfor har jeg flere ganger i løpet av denne perioden kritisert regjeringen for å angripe den norske modellen – med økte forskjeller, mindre innflytelse for arbeidstakerne osv. – men det er trist å se at en som påstår han vet bedre enn arbeidsfolk selv hva arbeidsfolk er tjent med, også er med på å undergrave et av hovedelementene i den norske modellen, partenes frie rolle i lønnsdannelsen.