Stortinget - Møte onsdag den 12. desember 2018

Dato: 12.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 99 S (2018–2019), jf. Prop. 21 S (2018–2019) og Prop. 24 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 4 [13:25:48]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Endringer i statsbudsjettet 2018 under Kunnskapsdepartementet unntatt kap. 291, 292, 3291 og 3292 og om Endringar i statsbudsjettet 2018 under Nærings- og fiskeridepartementet - kap. 926 (Innst. 99 S (2018–2019), jf. Prop. 21 S (2018–2019) og Prop. 24 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 15 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt 5 minutter. I tillegg får medlemmer av regjeringen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 4): «Når nettene blir lange og kulda setter inn», er det igjen tid for budsjettdebatter, og vi ser nå fram til å gå gjennom utdannings- og forskningskomiteens område. Mer enn 1,5 millioner mennesker i Norge har hverdagen sin i utdanningssystemet og blir påvirket av debattene våre og vedtakene vi fatter.

Hver eneste høst begynner titusenvis i barnehage, på barneskole, på ungdomsskole, på videregående, som lærling, eller de går i gang med høyere studier på fagskoler, høyskoler eller universiteter. Vårt mål som politikere er å sørge for at flest mulig av disse kommer seg gjennom barnehagen og utdanningsløpet på en god måte, at de får seg en jobb, og at de får muligheten til å bli deltakende og verdiskapende innbyggere i samfunnet.

For å klare dette er vi avhengige av innsatsen til alle de dedikerte ansatte som jobber med våre barn. Det er de som får hverdagen til å gå rundt, enten de jobber som lærere, skoleledere, renholdere, vaktmestere, assistenter eller annet. Dette er folk som fortjener skryt.

I Norge er stort sett de aller fleste foreldre og barn fornøyd med tilbudet de får, og det er det viktig å huske på. Men det er dessverre også en del som er misfornøyd, og det skal vi ta på alvor. I en tenkt klasse med 20 førsteklassinger som startet på skolen nå i høst, vil det rent statistisk være fire, fem eller seks av dem som ikke kommer seg gjennom videregående. Det er et for høyt tall. Vårt mål er at ni av ti skal fullføre, og for å nå det målet har vi satt i gang en rekke tiltak som vi forsterker ytterligere i neste års budsjett.

Innenfor barnehage har vi innført redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid for dem som tjener minst, sånn at flere kan få muligheten til å gå i barnehagen og få en bedre start på utdanningsløpet sitt. I 2019 vil dette også gjelde toåringer. Vi har innført en bemanningsnorm i barnehagen, som vil gi høyere kvalitet. Den vil gjelde fra 1. august 2019. Vi har innført en plikt til bedre samarbeid i overgangen fra barnehage til skole, for at skolen skal være bedre i stand til å tilpasse seg hver enkelt elev.

I skolen har vi jobbet målrettet med tidlig innsats i form av flere lærere på 1. –4. trinn, og vi har vedtatt rett til intensiv opplæring, sånn at hjelpen settes inn når behovet meldes. Vi har innført en strengere mobbelov, sånn at flere elever skal slippe å grue seg til å gå på skolen, og i 2019 bruker vi 115 mill. kr på dette arbeidet.

Den viktigste enkeltfaktoren for en god skole er gode lærere. Derfor har vi iverksatt lærerløftet, hvor vi stiller høyere krav for å bli lærer, vi har gjort lærerutdanningen om til en mastergrad, og vi har stilt krav om fordypning i fagene man underviser i. Det videreutdannes 7 200 lærere i høst, mot ca. 1 500 i 2013. Vi fortsetter med en høy satsing på videreutdanning i 2019, og vi ser nå en 15 pst. økning på lærerstudiene. I samarbeid med profesjonen og sektoren jobbes det nå fram nye læreplaner, der målet er bedre læring og mer dybdelæring. Jeg er overbevist om at de forbedringene vi har gjort og gjør i barnehage og skole, vil hjelpe flere til å fullføre videregående skole.

Vi ser at det er størst utfordringer med å få dem som velger yrkesfag, til å fullføre, noe som skyldes både innholdet i skolen og mangel på læreplasser. Vi utarbeider nå en ny tilbudsstruktur for yrkesfagene, sånn at de skal være bedre tilpasset næringslivets behov, og vi yrkesretter fellesfagene sånn at utdanningen blir mer tilpasset det yrket man skal ut i.

Jeg vet ikke om ministeren har blitt inspirert av teaterstykket «Putti Plutti Pott» og «Julenissens skjegg», hvor de synger sangen «Spikke-sage-lime-banke», men det blir i hvert fall en endring, for de som skal bli snekkere, vil få mer tid til akkurat dette allerede det første året.

Men fortsatt vil det mangle tusenvis av læreplasser, og det skjærer meg i hjertet, for dette handler om at ungdom ikke får fullført utdanningen sin. Alle bedrifter etterspør kvalifisert faglært personell. Likevel ser vi at for mange bedrifter ikke tar samfunnsansvar ved å ta inn lærlinger. Det må det bli en endring på. Hvis ikke flere tar det ansvaret, vil det ikke være faglært arbeidskraft å rekruttere fra, og her må vi finne gode, fleksible løsninger.

Vi gjør mye. Siden 2013 har vi brukt nesten 600 mill. kr på yrkesfagene. Vi har økt lærlingtilskuddet syv ganger med totalt 21 000 kr per kontrakt, og vi har stilt krav om bruk av lærlinger i det offentlige og ved offentlige anbud. Resultatene er at vi nå ser en rekordøkning i søkere til yrkesfag, fraværet reduseres, frafallet synker, det ser ut til å bli flere lærlinger for tredje år på rad, og vi ligger an til å slå rekorden i lærekontrakter fra 2017. Men jeg forventer at næringslivet også er seg sitt ansvar bevisst, og at enda flere tar inn lærlinger i årene som kommer.

Med det anbefaler jeg komiteens forslag til vedtak i innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) []: Regjeringa har foreslått å endre konverteringsordningen for studiestøtte. I realiteten innebærer det et kutt i stipendordningen på 256 mill. kr. Dette har ført til store protester fra studenter, rektorer, institusjoner, lærerorganisasjoner og pedagogstudenter. En av årsakene til at de protesterer, er at gjennom ulike kutt fra regjeringa de siste årene har det endt opp med at studentene har betalt mer inn og fått kuttet mer enn de har fått tilbake i studiestøtte. Det forstår jeg at de reagerer på. Men i Dagens Næringsliv kan vi lese at studentene sutrer. Fremskrittspartiets Ungdom har vært ute og sagt det samme, at studentene sutrer. Så langt har jeg ikke sett noen toneangivende politikere i Fremskrittspartiet ta avstand fra dette, så mitt spørsmål er ganske enkelt til representanten fra Fremskrittspartiet: Mener han også at studentene sutrer når de protesterer mot stipendkuttet?

Roy Steffensen (FrP) []: Ja.

Martin Henriksen (A) []: Det er både et oppsiktsvekkende og et overraskende svar, for det er mange grunner til å protestere på dette stipendkuttet. Jeg merker meg at Fremskrittspartiet synes at studentene sutrer, men det kuttet straffer altså studenter som ikke fullfører en grad, eller som bytter retning underveis i studiene. Det vil være et disincentiv til å få økt satsingen på etter- og videreutdanning, og det er også stor tvil om det vil føre til bedre gjennomføring. Men det som opprører mange, og som også opprører Arbeiderpartiet, er fordelingsprofilen på dette. Regjeringa innfører store skattekutt, ikke minst kutt i formuesskatten, til dem som har mest, samtidig som de sender regningen for studenttiltak til studentene selv. Jeg må legge til at Arbeiderpartiet nå har foreslått tidenes studentbudsjett uten å kutte til studentene.

Spørsmålet mitt til representanten Steffensen er: Hvorfor er regjeringas og Fremskrittspartiets logikk at studenter skal motiveres av å få mindre, mens de rikeste skal bli mer motivert av å få mer tilbake?

Roy Steffensen (FrP) []: Det er feil at studentene får mindre, for studentene får faktisk mer. Denne regjeringen har innført elleve måneders studiestøtte, og vi har økt den generelle månedlige studiestøtten, slik at studentene i år faktisk vil ha 11 600 kr mer enn det de hadde da vi overtok. De endringene vi har foreslått, er et fornuftig grep, for vi ser at til tross for at vi har gratis høyere utdanning, at vi har god tilgang på studentboliger, og at vi har kanskje verdens beste låne- og stipendordning, ligger vi godt under snittet når det gjelder å få studenter til å gjennomføre studiene sine. Kun seks av ti gjør det i Norge, mens åtte av ti gjør det i resten av OECD-landene. Og endringene vil altså ikke få noen som helst konsekvens for studentene mens de er ute og studerer. De vil merke det når de kommer ut i arbeidslivet, og vil måtte betale litt mer da, men da vil de samtidig nyte godt av skattelettelsene som denne regjeringen har innført.

Marit Arnstad (Sp) []: Komiteen skriver noe veldig fint i innstillingen. En skriver:

«I alle deler av landet trengs et bredt studietilbud for å sikre lik rett til utdanning og møte arbeids- og samfunnslivets behov.»

Jeg vil også føye til næringslivets behov. Samtidig ser vi nå at flere av de sammenslåtte høyskolene og universitetene sliter, og det er diskusjoner på både Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge om å legge ned campuser og å sentralisere studietilbudet. Det kan bety at vi kan sitte igjen f.eks. med én campus i Nordland og én i Trøndelag. Det betyr at tre av fire campuser i mitt valgdistrikt vil bli nedlagt. Det kan bety at campuser i Telemark, Buskerud og Vestfold blir nedlagt. En del av dette er resultatet av en skjev basisfinansiering av disse nye høyskolene og universitetene.

Mitt spørsmål til representanten er: Hvordan ser Fremskrittspartiet og representanten Steffensen på det faktum at man her river fra hverandre forholdet mellom studietilbud og lokalt arbeidsmarked og næringsliv?

Roy Steffensen (FrP) []: Vi følger selvfølgelig utviklingen som er i sektoren, for det er ingen tvil om at målet da vi satte i gang strukturreformen, var at vi skulle få bedre kvalitet, ikke at studiesteder skulle forsvinne. Det var hele hovedmålet, for vi har også vært opptatt av at hele Norge skal ha tilgang på god utdanning av høy kvalitet. Så vi følger situasjonen nøye, og vi håper at vi klarer å sørge for at det ikke blir lagt ned studiesteder, for det var ikke målet med strukturreformen.

Mona Fagerås (SV) []: Det er vanskelig å se hva som egentlig er Fremskrittspartiets skolepolitikk. Mitt inntrykk er at de stort sett bare dilter etter kunnskapsministeren og Høyre, og det virker som om Fremskrittspartiets omkved lyder: Så gjør vi så når han Sanner sier så, hver eneste bidige morgen.

Kunne representanten forklart hvorfor de har gått bort fra SVs og Fremskrittspartiets klare felles mål om en makspris i barnehagene, og nok en gang øker foreldrenes betaling til barnehage? Det var en glede da Kristelig Folkeparti endelig klarte å få økt barnetrygden, men så opplever småbarnsforeldrene nå at regjeringen gir med den ene hånden, og så tar de vitterlig enda mer med den andre.

Roy Steffensen (FrP) []: Det er litt rart å høre SV kritisere oss, for samtidig har de også økt maksprisen i barnehager med totalt ca. 600 kr fra 2013-nivået. Jeg har ikke registrert at de har gått ned til 2013-nivået i sitt budsjett.

Men det som vi har valgt å gjøre når det gjelder barnehage, er at vi har økt maksprisen noe, for at vi skal ha rom for å redusere for dem som tjener minst, bl.a. gjennom redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid. Da redusert foreldrebetaling var oppe i denne salen i 2014, med tanke på innføring i mai 2015, stemte altså SV imot å gi redusert foreldrebetaling til dem som tjener minst. Det syntes jeg var veldig skuffende og overraskende, for jeg trodde det var en del av grunntanken i SVs politikk at det var de som hadde minst, som skulle få mest støtte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Henriksen (A) []: Arbeiderpartiet vil ha en skole der elevene lærer mer og trives bedre – en skole som ser hele eleven. Derfor foreslår vi et budsjett som er mer ambisiøst og mer offensivt, på vegne av barna, foreldrene, studentene og lærlingene.

Da regjeringas statsbudsjett ble lagt fram, var vi overrasket over at regjeringa ikke ville betale for bemanningsnormen i barnehagen, og at de ikke la fram en eneste ny studieplass. Å prioritere nye kutt i formuesskatten foran barnehagebarna eller framtidas utdanninger er lite framtidsrettet. Men der regjeringa ser ut til å ha mistet litt av gnisten i utdanningspolitikken, vil Arbeiderpartiet fortsette de satsingene vi mener er viktige, og øke ambisjonene på de områdene der vi ser utfordringer.

Arbeiderpartiet foreslår å satse betydelig mer på barn og elever, tidlig innsats og mestring, yrkesfag og fagskole, høyere utdanning og forskning i sitt alternative budsjett. Vi er opptatt av at handlingsrommet i økonomien bør brukes til å sikre flere ansatte for barna i barnehagen og i skolen, sikre bedre kvalitet i hele utdanningsløpet og gi flere muligheten til å studere og skaffe seg den kompetansen som trengs. Det er viktig både for de unge som trenger utdanning, og for utviklingen av nye næringer og ny teknologi, å sikre nok ansatte i helse, skole og næringsliv.

Det er meningsløst å snakke om tidlig innsats uten å sørge for kvalitet i barnehagen, for da vil man bare «danse rundt i ring, ring, ring» – uten resultater. Arbeiderpartiet vil bruke 580 mill. kr mer enn regjeringa på flere plasser, flere pedagoger, lavere barnehagepris og økt kvalitet gjennom flere voksne til alle barn.

Vi ønsker at de pengene som går til barnehagen, skal brukes på barna. Vi vil komme uakseptabel profitt til livs og støtte opp under de ideelle barnehagene. Derfor foreslår vi en liten reduksjon i tilskuddet til private barnehager samtidig som vi fullfinansierer bemanningsnormen med 400 mill. kr. Dermed kommer små og ideelle barnehager ut i pluss, mens vi sender en tydelig beskjed til de kommersielle konsernene om at stor profitt ikke er akseptabelt.

Vi øker innsatsen for de yngste i skolen gjennom tidlig innsats og ressurser til lese-, skrive- og regnegaranti, slik at oppfølgingen blir mer enn ord. Arbeiderpartiet vil gi de yngste barna leken tilbake og sette skolen bedre i stand til å ha varierte aktiviteter gjennom en ny satsing på lek. Vi vil ha nytt utstyr i ungdomsskolen for å sikre mer praktisk læring. For Arbeiderpartiet er det åpenbart at elever trenger å lære med både hodet og hendene.

Vi prioriterer skolemat til alle elever foran kutt i formuesskatten. Vi vil ha en skole som ser hele eleven. Å gi alle elever mat i magen gir bedre helse, bedre konsentrasjon og bedre læring. Regjeringa sier nei, men de har glemt et ord: Man kan ikke snakke om læring eller mat – det er læring og mat. Én av syv elever går til skolen uten matpakke. Derfor er dette også et tiltak for å utjevne forskjeller, samtidig som det legger til rette for helse og læring.

En skole som ser hele eleven, trenger lærere som ser elevene. Pedagoger daler ikke ned i skjul helt av seg selv, og det blir ingen paradis grønt dersom regjeringa fortsetter i den leia de har valgt. Elevene trenger flere lærere med utdanning – ikke flere ukvalifiserte i klasserommene. For Arbeiderpartiet er det åpenbart at det må en sterkere innsats til for å rekruttere til lærerutdanningen, men også for å få flere til å fullføre utdanningen og flere til faktisk å jobbe i skolen.

Derfor foreslår vi både å forbedre lærerutdanningen, med mer praksis og tettere oppfølging, og også å innføre en nasjonal rekrutteringskampanje for flere lærere, særlig flere menn. Dette haster. Vi kan ikke sitte og nynne «tider skal komme, tider skal henrulle». Det trengs handling nå.

I sitt budsjett ønsker Arbeiderpartiet også et stort yrkesfagløft, som kan gi flere stolte fagarbeidere over hele landet. Vi ønsker en reell kompetansereform, der staten tar en større del av spleiselaget. Vi foreslår også tidenes studentbudsjett, med mer enn 1 mrd. kr mer til tiltak for studentene, og det gjør vi uten å be studentene betale for det selv.

Totalt sett er satsingen på skole og utdanning en vinner i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett.

I motsetning til dette ser ikke kunnskapsministeren ut til å ha vunnet budsjettkampen internt i regjeringa. Det er ikke utdanning som er den store vinneren i regjeringas statsbudsjett. Tvert imot ser vi at regjeringas politikk i stor grad er at det er andre som må ta ansvar, og som må ta regningen for de utfordringene skolen og arbeidslivet står overfor. Barnefamiliene må selv betale for pedagognormen gjennom økt barnehagepris. Studentene må selv betale for økt studiestøtte gjennom kutt i stipendet. Bemanningsnormen skal kommunene og private betale for selv. Regjeringa ville ikke legge en eneste krone på bordet. I kompetansereformen mener regjeringa at bedriftene selv må ta ansvar for kompetanseheving av ansatte. Det er alle enig i, men de vil heller ikke at staten skal ta sin del og være med og betale, som Arbeiderpartiet foreslår. Om skolemat sier Høyre at dette er foreldrenes ansvar, selv om de vet at ikke alle foreldre sender med barna matpakke.

Dette er ikke handlekraftig. Det er ansvarsfraskrivelse.

Når Høyre skryter av viktige saker i skolepolitikken, er det symptomatisk at de trekker fram tiltak andre har gått i bresjen for. Det snakkes mye i media om Fremskrittspartiets dobbeltkommunikasjon, der de i praksis opererer som to partier: ett i regjering og ett i opposisjon. En annen del av den solbergske parlamentarismen som det snakkes mindre om, er at denne regjeringa konsekvent skryter av politikk som de har blitt påtvunget av andre. Gjentatte ganger har flertallet på Stortinget tvunget regjeringa til å gjennomføre en politikk som bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet har argumentert kraftig imot.

Pappaperm er et godt eksempel. Nå reiser barne- og familieministeren landet rundt og soler seg i glansen av økt pappaperm, som hun selv og Høyre mente var en tvangstrøye.

Å innføre en norm for lærertetthet i skolen var og er en kampsak for opposisjonspartiene på Stortinget. Høyre og Fremskrittspartiet kjempet imot med nebb og klør. Nå har tonen endret seg. Nå skryter Høyre av den lærernormen de egentlig var imot.

Denne kameleonoppførselen er ganske gjennomskuelig og viser at regjeringa ikke fører an i utdanningspolitikken, men tilpasser seg det flertallet som tar initiativene, og de sakene som de ser er populære. Jeg skulle ønske de hadde tenkt slik i noen flere saker, f.eks. ved å gi studentene en julegave i form av å gjøre om på stipendkuttet, eller ved ikke å øke barnehageprisen for barnefamiliene.

Arbeiderpartiet foreslår en mer ambisiøs og offensiv politikk – med et budsjett som svarer på utfordringene, som satser uten å be barnefamilier, studenter, foreldre, bedrifter og andre ta regningen, som prioriterer det som er viktig i skolepolitikken, og som tenker på fordeling.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Martin Henriksen (A) []: Jeg tar opp alle forslagene Arbeiderpartiet står bak, både dem vi har sammen med Senterpartiet og SV, og dem vi har sammen med bare SV.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kent Gudmundsen (H) []: Faglig dyktige og oppdaterte lærere som tett følger opp elevene, er noe av det aller viktigste vi kan satse på for en god skole. Dette finner vi solid støtte for i forskningen. Da er det påfallende å registrere at de rød-grønne partiene kutter i lærerens mulighet til faglig oppdatering. Der SV tar et ostehøvelkutt på en halv milliard på generell etter- og videreutdanning av lærere, målretter Arbeiderpartiet sitt kutt i etterutdanning innen digitalisering. Dette er ikke et syn på kunnskap og kompetanse som Høyre deler. Det nytter ikke bare å tenne «tusen julelys» og håpe at skolen – som den viktigste institusjonen for å gjøre elevene forberedt på det digitale skiftet – er klar, for det er ikke tilstrekkelig med oppdatert utstyr hvis en ikke sørger for at lærerne kan bruke det på en pedagogisk måte i undervisningen. Hvorfor velger Arbeiderpartiet å kutte i etterutdanningen til lærerne?

Martin Henriksen (A) []: Dette er en veldig merkelig tolkning av budsjettet. Vi har en større satsing på etter- og videreutdanning for lærere innen digital kompetanse enn regjeringa har. Vi omprioriterer 20 mill. kr innenfor en etter- og videreutdanningspott på 1,6 mrd. kr. Regjeringas eget kutt i statsbudsjettet innenfor posten etter- og videreutdanning var over tre ganger så stort som det.

Når det gjelder regjeringas satsing på digitale læremidler, kan vi komme tilbake til det, men der drar regjeringa føttene etter seg og har gjort det lenge, selv om Stortinget har sagt at man ønsker en ny modell for å få flere digitale læremidler i skolen. Der regjeringa har samlet en lang rekke poster i det de kaller Den teknologiske skolesekken, har Arbeiderpartiet sagt at vi trenger en skikkelig satsing som sørger for at man både får utstyr, utvikler nye læremidler i et fritt marked og sørger for at lærerne har den kompetansen som trengs.

Kent Gudmundsen (H) []: Det var en ganske kreativ framstilling. Regjeringen har det samme trykket på antallet som skal motta videreutdanning, men jeg registrerer at Arbeiderpartiet mener at et sånt målrettet kutt ikke vil ramme nettopp det som handler om digital kompetanse. En nasjonal undersøkelse gjennom Monitor i 2016 avdekket at 75 pst. av dagens sjuendeklassinger bruker IKT mindre enn tre timer i uken på skolen, bl.a. fordi lærere ikke er trygge på pedagogisk bruk, i dette tilfellet i mattefaget. Det er faktisk under den kritiske grensen på fire timer som er angitt av Utdanningsdirektoratet som en minstenorm dersom elevene skal oppnå grunnskolens kompetansemål i et basisfag som matte. Gjennom generell digitalisering av samfunnet, men også den kommende fagfornyelsen, ser vi at utvikling av digitale læremidler og nye undervisningsformer skyter fart. Faglig fordypning, men også ny fagdidaktikk for alle lærere blir derfor helt sentralt om vi skal få løftet det digitale området i norsk skole. Mener Henriksen det fortsatt er forsvarlig direkte å kutte i etterutdanningen innen digitalisering for lærerne?

Martin Henriksen (A) []: Først: Dette er feil. Men med unntak av spørsmålet har representanten Gudmundsen helt rett. Det jeg da står og lurer på, er hvorfor regjeringa drar beina etter seg og ikke har kommet med f.eks. nye ordninger for digitale læremidler og ser på modellen for grunnskolen. Vi har uttalt oss kritisk til NDLA. Det har også representanten Gudmundsen og partiet Høyre gjort tidligere. Der skjer det veldig lite. Utviklingen når det gjelder digitale læremidler, hvis man sammenligner med Danmark, går altfor sent. Den innsatsen som ligger i statsbudsjettet, er langt unna det regjeringa i sin digitaliseringsstrategi selv har sagt at man burde ha. Regjeringas strategi for digital utvikling i skolen, som vel kom for to år siden, var nærmest blottet for konkrete tiltak. Det ser man resultatene av nå – den digitale utviklingen i skolen går altfor sent. Selv om kunnskapsministeren liker å sende analoge julekort, og det er trivelig, trenger elevene mer digital kompetanse, og det er derfor vi har foreslått en satsing som er mange ganger større enn det regjeringa har lagt fram.

Roy Steffensen (FrP) []: Det pågår nå et veldig viktig kvalitetutviklingsarbeid i norsk skole med fagfornyelsen, kanskje det viktigste på ti år. Det krever uhorvelig mye arbeid fra sektoren, med mange involverte fra departementet og Utdanningsdirektoratet. Når det gjelder innstillingen, er det foreslått kutt fra Arbeiderpartiet på 105 mill. kr på disse to. Det tilsvarer ca. 16. pst. Det er kanskje opp mot 150 ansatte. Siden det ikke er beskrevet hva kuttet skal gjelde, lurer jeg på om det er rett tidspunkt nå, i innspurten på fagfornyelsen, å redusere bemanningen med 150 personer? Synes Henriksen det er en fin julegave å sende til de ansatte i departementet?

Martin Henriksen (A) []: Det er mange som tror på mirakler i jula, men at jeg skulle stå her og få spørsmål fra Fremskrittspartiet om for store kutt i byråkratiet, hadde jeg ikke sett komme. Vi mener åpenbart at det er ting som kan gjøres både i Kunnskapsdepartementet og i Utdanningsdirektoratet. Derfor har vi dette forslaget. Jeg vet ikke hva regjeringspartiene ville kalt det, kanskje et målrettet effektiviserings- og avbyråkratiseringskutt istedenfor det generelle ABE-kuttet som regjeringa har gjennomført i flere år, og som nå totalt har ført til kutt på rundt 1 mrd. kr i høyere utdanningssektoren. Vi mener det går an å bruke ressursene bedre, og det hadde jeg trodd at Fremskrittspartiet også ville hatt forståelse for.

Guri Melby (V) []: I julesangen heter det «her kommer dine arme små», men det er tydeligvis ikke alle små som er like mye verdt for Arbeiderpartiet. Representanten viste selv til et kutt i støtten til private barnehager. Historisk sett har et bredt politisk flertall i Norge vært åpen for et mangfold av eiere i barnehagesektoren, både private, ideelle og kommunale. Det har vært viktig både for å få nok plasser og for kvaliteten. Men de siste årene har partiene på venstresiden brukt stadig tøffere retorikk mot de private barnehageeierne, på tross av at de leverer tjenester av god kvalitet, og på tross av at to tredjedeler av dem ikke går med store overskudd. Arbeiderpartiet har fram til nå, mener jeg, vært litt forsiktig med å kaste seg på den retorikken, og det er jeg veldig glad for, men tidligere i høst avslørte Jonas Gahr Støre at Arbeiderpartiets viktigste sak fram mot lokalvalget er å stoppe kommersialiseringen av velferden. Partiet følger opp dette gjennom et kutt til de private barnehagene på 85 mill. kr.

Spørsmålet mitt til representanten Henriksen er om dette er nok et tegn på at Arbeiderpartiet dreier videre i sosialistisk retning, og at de ikke mener det er nødvendig å takke dem som sto på for å bære de rød-grønnes barnehageforlik på sine skuldre.

Martin Henriksen (A) []: Vi anerkjenner den jobben private barnehager gjør. Halvparten av landets barnehagebarn går i private barnehager, og vi er opptatt av mangfold i sektoren. Derfor er det sånn at med Arbeiderpartiets alternative budsjett ville de små og ideelle barnehagene kommet bedre ut enn i dag, og mye bedre ut enn med regjeringas forslag til statsbudsjett. Vi fullfinansierer bemanningsnormen med 400 mill. kr, der regjeringa egentlig ikke ville legge inn en eneste krone. Så har vi et kutt på under 1 pst. i tilskuddet til private barnehager. Bemanningsnormen er særlig innrettet mot små og ideelle barnehager, så de vil komme bedre ut enn i dag, mens de store, kommersielle vil få noe redusert tilskudd. Det mener vi er riktig å sende en tydelig beskjed om. Arbeiderpartiet satser 580 mill. kr mer på barnehage enn regjeringa, inkludert dette kuttet. Det vil føre til økt kvalitet, flere plasser, lavere barnehagepris og flere voksne. Jeg registrerer at representanten nikker og smiler og er så glad, men penger til bemanningsnormen vil hun ikke ha.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten mistenker komiteen for å ha en intern konkurranse om referanser til julesanger, men det er innenfor. (Munterhet i salen)

Kent Gudmundsen (H) []: Ja, det er mulig presidenten har rett i den antagelsen, for i dag klapper vi i hendene, vi synger og vi ler, (munterhet i salen) for så glad er vi, så glad er vi når det er de fire ikke-sosialistiske partiene som står bak kunnskapsbudsjettet også for 2019.

For det er menneskene vi skal leve av i framtiden, og da er det særlig gledelig å vedta et kunnskapsbudsjett som ikke kutter i videreutdanning eller flere karriereveier for lærerne, som ikke hevder at tidlig innsats og kvalitet i høyere utdanning er viktig og samtidig kutter i tilskuddet til private barnehager eller til konkurranseprogrammet for kvalitet i høyere utdanning. Tvert om, i dag vedtar vi et budsjett som anerkjenner at det er vi og våre barn som utgjør den største verdien et samfunn har.

Siden regjeringsskiftet i 2013 har Høyre i regjering, sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, fått på plass en rekke tiltak hvor vi har gått fra sen innsats under de rød-grønne til tidlig innsats i skolen, vi løfter kvaliteten i barnehagene, vi satser historisk på lærerne og yrkesfagene. Vi ser at elevene lærer mer, og at barna våre blir møtt av flere dyktige lærere.

I PISA-undersøkelsen for 2015 skåret altså norske elever for første gang betydelig bedre enn OECD-snittet i både lesing, naturfag og matematikk. I TIMSS i 2015 gjorde norske elever på 5. trinn det svært bra i matematikk. Våre barn skårer betydelig høyere enn jevnaldrende i andre nordiske land og er blant de beste i Europa. Mye går altså rett vei i norsk skole og barnehage. Foreldreundersøkelsen viser høy tilfredshet med kvaliteten i barnehagene, og på skolen lærer elevene mer, er mer til stede, og flere fullfører videregående opplæring.

Men vi er ikke i mål. Skal vi lykkes med tidlig innsats, må det settes inn et støt allerede i barnehagen. Det er ingen motsetning mellom læring og lek. Gjennom målrettede tiltak er det gledelig å se at stadig flere barn går i barnehage og tar del i et faglig godt og lærende fellesskap. Særlig positiv er den store økningen blant dem med minoritetsspråklig bakgrunn. Dette bidrar sterkere til god integrering i samfunnet.

På få år har vi gjennom våre budsjetter innført ordninger som sikrer gratis kjernetid eller redusert betaling for barn fra lavinntektsfamilier. I 2019 heves altså inntektsgrensen ytterligere, sånn at 6 500 flere barn får rett til gratis kjernetid, og nå utvider vi også for 2-åringer. Det vil bidra til økt barnehagebruk for familier med lav inntekt og bidra ytterligere til bedre integrering og språkopplæring blant minoritetsspråklige barn. Med et godt utgangspunkt fra barnehagene blir skolestarten enklere, men også der må vi målrette innsatsen tidlig.

Mot Arbeiderpartiets og de rød-grønnes stemmer har vi nå sikret flertall for innføring av en plikt, sånn at skolene må gi intensiv opplæring til elever på 1.–4. trinn som strever med lesing, skriving og regning, for vårt mål er klart: Alle barn skal føle mestring tidlig i skoleløpet, sånn at ingen slutter å rekke opp hånda. Vi må stimulere til nysgjerrighet og til den læringsgleden som alle barn tar med seg inn i barneskolen.

Satsingen vår på læreren står derfor sentralt for å løfte skolen. Foreldrene der ute bør merke seg at rød-grønn politikk, hvor Arbeiderpartiet nå står i front, slår fast at det ikke er så viktig at barna våre blir undervist av en lærer med fordypning, dette til tross for at både læreren selv og forskningen viser at dette gir en bedre skole. Derfor har Høyre i regjering levert et solid videreutdanningsløft, og bare siden 2014 har over 27 000 lærere mottatt videreutdanning i en rekke fag.

Vi må også tørre å satse på de lærerne som strekker seg, og som søker flere utfordringer. Vår satsing på lærerspesialistordningen bidrar til at engasjerte og dyktige faglærere kan utvikle seg videre i skolen og fortsette å bidra i klasserommet, og at de ikke finner karriereveier utenfor skolen eller i administrasjonen. I 2019 får vi derfor en dobling til 1 200 lærere som kan bli lærerspesialister, også her mot de rød-grønnes stemmer, hvor bl.a. SV vil avvikle hele systemet. Det er derfor liten tvil om at helheten rundt en rød-grønn skolepolitikk ikke ville gitt hovedfokus på kvalitet, kunnskap og innhold i skolen. Det bør flere merke seg når vi nå skal strekke oss langt for å gi ungdom i Norge de beste mulighetene.

Når vi f.eks. nå også satser 8 mill. kr på flere doktorgrader, er det bl.a. for at flere lærere i skolen skal få muligheten til å ta doktorgrad. Sånn bidrar vi til at forskningskunnskap og praksis ute på skolene nærmer seg hverandre. Vårt fokus er på kvalitet, på dyktige lærere og på evnen til å prioritere tidlig, sånn at alle barn skal føle mestring i skolen. Sånn bidrar vi til lærelyst og ikke minst til læringsglede, og til at flere barn får et godt møte med skolen og ikke minst fullfører og består sitt utdanningsløp. Det betyr noe hvem som styrer kunnskapspolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Norge opplever nå en enorm lærermangel, som denne regjeringa har styrt blindt mot. Jeg merker meg at representanten klapper i hendene og ler, men jeg frykter at han kanskje har svingt seg litt vel mye i kretsen og blitt helt svimmel, for den lærerkrisen vi nå opplever, er helt ute av kontroll.

Jeg er spesielt bekymret over at andelen ufaglærte lærervikarer skyter i været. I klasserom etter klasserom møtes nå skoleelever av ufaglærte vikarer på grunn av denne regjeringas politikk. Denne lærerkrisen er lenge varslet, men regjeringa har ikke lagt noen tiltak på bordet. Mitt spørsmål er rett og slett: Hvert år under denne regjeringa har antall ufaglærte vikarer i skolen økt – kan elever, foreldre og lærere forvente at den andelen går ned neste år?

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg håper at Arbeiderpartiet har fått med seg den massive satsingen vi har på videreutdanning. Det er ingen tvil om at når en har en så stor satsing, vil det fordre noen flere vikarer ute i skolen – mens vi er med på å heve kompetansen til de mange. I tillegg vil jeg peke på de mange tiltakene vi har gjort innenfor lærerutdanningen når det kommer til rekruttering, men også gjennom kompetansekrav og ikke minst masterutdanningen, som har vært med på å sikre oss attraktive studenter som nå ønsker å bli lærere.

Det er veldig gledelig å se at politikken fungerer. Når én av ti søkere til høyere utdanning ønsker å bli lærer, og når vi vet at utgangspunktet for disse studentene er bedret gjennom opptakskrav og dermed bidrar til økt gjennomføring og gjennomstrømming og til at vi får lærere og ikke bare søkere, er det all grunn til å være optimistisk på vegne av norske elever og norsk skole når det kommer til framtiden og tilgangen på kvalifiserte, dyktige lærere med faglig fordypning – en satsing jeg registrerer at Arbeiderpartiet ikke er like ivrig etter.

Jorodd Asphjell (A) []: Når representanten Gudmundsen sitter på sitt kontor og skriver sine julekort, sitter han der og nikker og smiler og er så glad, for flere fagskoleplasser skal vi ikke ha.

Mitt spørsmål er knyttet til at NHOs kompetansebarometer etterlyser langt flere fagskoleplasser i årene som kommer. De ønsker en klar prioritering av yrkesfag og -studieretninger. Vi trenger flere stolte fagarbeidere. Hvorfor lytter ikke regjeringen og Høyre til hva NHO og næringslivet etterlyser: flere fagskoleplasser i 2019?

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg vil si at det er denne regjeringen som virkelig har lyttet til dem som ønsker å satse på yrkesopplæring og yrkesfagene, først og fremst gjennom den store yrkesfagsatsingen vi har hatt i videregående opplæring – vi har gjort den mer relevant. Men ikke minst har vi etter mange år med sultefôring fått på plass en fagskolemelding med en rekke tiltak som virkelig tar fagskoleutdanningen inn – på lik linje – i høyere utdanning. Det bidrar til at vi får det kvalitetsløftet og den utdanningen som næringslivet etterspør, og som vil kunne avdempe at så mange i dag faller fra i høyere utdanning – og som kanskje heller skulle tatt en mer praksisnær og praksisrettet utdanning gjennom fagskolesektoren.

Nettopp derfor er det vi har bevilget veldig mange midler til kvalitetsutvikling. Vi har også lagt inn bevilgninger til flere studieplasser, senest i inneværende års budsjett. Men det er viktig når en har en så egentlig ung sektor som fagskolesektoren, at en skynder seg langsomt, at en både sikrer kvaliteten på de studiene som er der, og løfter studieplassene. Det gjør regjeringen.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg kunne ha fortsatt med fagskoleutdanningen, for der er det mange fine ord fra regjeringen, men det svikter i gjennomføringen. Det er litt av problemet, men det skal vi komme tilbake til.

Jeg skal også spørre Høyre om det som jeg mener er den stille sentraliseringen som vi står overfor når det gjelder høyskole- og universitetssektoren, som er outsourcet til styrene ved universitet og høgskoler, i tråd med regjeringens ønske om ikke å diskutere politiske resultater av egen politikk. Det er ikke noen tvil om at en del av bakgrunnen for dette er den skjeve basisfinansieringen som følger med hele universitets- og høgskolereformen. Fremskrittspartiet sa at de følger prosessen nøye, og at de ikke ønsker sentralisering. Hva mener Høyre? Hvordan mener de at behovet for sykepleiere og lærere skal dekkes dersom en rekke studiesteder ved de gamle høgskolene blir lagt ned de neste par–tre årene?

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg merker meg at i deler av spørsmålet fra Senterpartiet utfordrer man indirekte autonomien til universitets- og høyskolesektoren når man stiller spørsmål ved beslutningskompetansen til styrene. Det mener jeg løfter en rekke andre spørsmål. – Men jeg skal la det ligge.

Poenget er uansett at dagens regjering har hatt en massiv satsing på høyere utdanning, faktisk historisk, og jeg ser at en rekke universiteter melder om romslige budsjetter. De har en rekke tilbud som de utvikler. I min egen landsdel er det campus både i Kirkenes, i Alta, i Hammerfest, i Nord-Troms, i Harstad, osv. Her tilbys det både sykepleierutdanning og lærerutdanning, og det er mange gode desentraliserte tilbud. Jeg har også merket meg at i regionreformen som regjeringen la fram, ligger det nye muligheter for samarbeid på regionalt nivå for å ivareta kompetansekartlegging mellom fylkeskommunene og de andre utdanningsinstitusjonene – og dermed en mulighet til å ivareta et desentralisert tilbud.

Mona Fagerås (SV) []: I likhet med representanten Tvedt Solberg har jeg lyst til å peke på den situasjonen vi har med antallet ufaglærte lærere i skolen, som bare ser ut til å øke og øke under denne regjeringen. Jeg hadde forventet at representanten fra regjeringspartiet Høyre brukte mer tid i sitt lange innlegg på å si noe om hvilke ambisjoner de har for å få flere kvalifiserte lærere og slutt på bruken av ufaglærte.

I vår landsdel er situasjonen kritisk, og det er ikke kun fordi eksisterende lærere er på etter- og videreutdanning, at vi mangler kvalifiserte lærere i nord. Etter innspill fra dem som vet hvor skoen trykker, har SV lagt fram 13 konkrete forslag til hvordan vi skal få flere kvalifiserte lærere. Kunne representanten si noe om hvordan han har tenkt å følge opp dette, hvordan han har tenkt at vi skal få flere kvalifiserte lærere?

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg registrerer at et av grepene SV tar for å få flere kvalifiserte lærere, er å redusere kravene til kvalifisering. Det mener jeg i seg selv er ganske betenkelig med tanke på at vår politikk har vist seg å virke. Hvis man ser på de rekrutteringstiltakene som regjeringen har satt i gang gjennom bevilgninger til Nord universitet og Universitetet i Tromsø, har de ført til at man har rekordsøkning, og det av studenter som har vært igjennom opptakskrav. Det gjør at vi har en studentmasse som i mye større grad er i stand til å gjennomføre utdanningen, og som dermed kan komme ut ferdig som lærere med både masterutdanning og fordypning. Det er med på å gjøre skolen bedre i stand til å møte nye utfordringer. Der mener jeg at vi skal være veldig tydelige. Det er viktig at vi satser på lærerutdanningen, og det er viktig at vi satser på kvalitetskrav, men det må ikke ende med at vi bare gjennomfører en voksennorm.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Budsjettforslaget fra regjeringen er tannløst, så å si blottet for reelle satsinger. Det er, som tidligere nevnt i debatten, ingen tvil om at Kunnskapsdepartementet ikke var årets budsjettvinner på konferansen.

Senterpartiets alternative budsjettforslag inneholder flere tydelige og mer konkrete styrkingsforslag. Våre prioriteringer viser en mer ambisiøs retning for utdanning og hvordan skolen møter elevene når tider skal henrulle.

La meg starte med de yngste elevene. Vi foreslår full finansiering av bemanningsnormen i barnehagene. Forskningen er helt klar – for at flere skal lykkes i utdanningsløpet, må de jobbe mer med lekbasert læring i barnehagen, og de sosiale og emosjonelle egenskapene må få spire og utfolde seg i løpet av skolegangen. Det må være nok voksne der for at både praktiske og teoretiske ferdigheter skal bli stimulert. Senterpartiet tok i vår initiativ til en gjennomgang av seksårsreformen for å ivareta de minste elevene bedre. Vi er glade for at Stortinget sluttet seg til dette, og vi har store forventninger til regjeringens gjennomgang.

Videre legger vi inn midler til mer fysisk aktivitet i skolen og feirer også at regjeringen nå vil være med på det. I tillegg mener vi leirskole med friluftsliv og en annerledes uke er så viktig at vi vil innføre et tilskudd til leirskoleopplæring for alle elever. Elevene vokser like mye på en ukes leirskole som to år i skolen, sier flere lærere.

Det er dessuten behov for investeringer i laget rundt eleven. Med 3,5 mrd. kr ekstra til kommunene setter Senterpartiet skolene i stand til å ansette flere lærere, flere helsesøstre og -brødre og gir dem generelt større handlingsrom. Vi kan ha aldri så store ambisjoner for nye læreplaner og større tetthet, men det hjelper lite dersom kommunene og skoleeierne ikke har økonomi til å innfri. Dette gir også midler til bemanning og vikarbruk mens lærerstaben er pålagt etter- og videreutdanning. Senterpartiet gir kommunene og skolelederne tillit og mulighet til å utvikle Skole-Norge videre.

I tillegg øremerker vi midler til arbeid med seksualitet, språkdelte klasser, lesestimulering og elevkurs for blinde, svaksynte og hørselshemmede. Det må være takhøyde for elever med ulike egenskaper, forutsetninger og interesser.

Presset for å passe inn i en mal må vi gjøre mindre. Vi trenger realister og kreative elever. Derfor bør alle ungdomsskoleelever ha arbeidslivsfag og god rådgivning for videre utdanning. Tilbud om sjømatlinje ved Vardø videregående skole er et eksempel på framtidens kompetanse.

Senterpartiet har i veldig mange år snakket om yrkesfag generelt og fagskoleutdanning spesielt. Regjeringspartiene snakker varmt om yrkesfag uten at det gir gjenklang som jingle bells i satsinger. Det var derfor overraskende med et så svakt budsjettforslag for fagopplæring i yrkesfagenes år. Senterpartiet tar fagopplæring på alvor med sin omfattende yrkesfagpakke på 300 mill. kr for et reelt yrkesfagløft. Det handler om tilrettelegging for yrkesfagelever med særskilte utfordringer samt hospitering i bedrift og relevant utstyr underveis i opplæringen. Utdatert utstyr er demotiverende. Lærlingtilskuddet ønsker vi å øke, og formidlingen av læreplasser bør bli langt bedre. Dialogen og oppfølgingen mellom skole og bedrift i læretiden må være tettere. Produksjonsskoler er også viktige og et alternativ for elever som har droppet ut, og som kan få tilbake motivasjonen gjennom praktiske oppgaver.

I høyere utdanning er både fagskoler, høyskoler og universiteter sentrale og viktige. Flere studieplasser trengs. Regjeringen svikter når det skrikende behovet etter bl.a. fagskole- og IKT-kandidater melder seg som mest.

Når nettene blir lange og kulda setter inn for studentene i eksamenstiden, hjelper det heller ikke at omgjøring av lån til stipend har blitt et trangere nåløye å komme igjennom. Lønnlig iblant oss skal regjeringen spare midler. Med Senterpartiet hadde vi hatt en mer praktisk og aktiv utdanningspolitikk.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Turid Kristensen (H) []: Representanten Knutsdatter Strand tok opp mange interessante perspektiver i sitt innlegg, men det var lite fokus på hvordan vi skal sikre at alle barn møter en god skole, som gir dem den beste utdanningen de kan få, uavhengig av hvor de bor.

En viktig brikke i kvalitetsarbeidet i skolen er uten tvil Utdanningsdirektoratet – ikke minst når det gjelder å gi skoleeierne og skolene helt nødvendig informasjon for å sikre god kvalitet i skolen, og for å få på plass store kvalitetsløft, som fagfornyelsen og strukturendringene for yrkesfagene. Store kommuner med en stor utdanningsetat, som f.eks. Oslo, kan klare å gjøre mye på egen hånd, men hva med mindre kommuner med få eller ingen egne ansatte i skoleadministrasjonen?

Kan representanten Knutsdatter Strand fortelle meg hvordan Senterpartiet vil sikre god kvalitet i skolen i små og store kommuner over hele landet, samtidig som de kutter bevilgningene til Utdanningsdirektoratet med over 38 mill. kr, tilsvarende godt over 50 årsverk – en reduksjon på nesten 20 pst. for Utdanningsdirektoratet?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er ingenting som er så hyggelig som å få et spørsmål når jeg tar opp Senterpartiets ønske om tjenester nær folk i hele landet. Omprioriteringen vår fra Utdanningsdirektoratet til kommunene er ganske bevisst, nettopp for å kunne bygge opp denne kompetansen og disse tjenestene i større grad i kommunene i stedet for i byråkratiet i Oslo. Dette er en helt bevisst omfordeling, som vi også tar opp når det gjelder f.eks. nasjonale prøver. Vi mener det er en ressursbruk som ikke tjener elevene. Vi bør heller ha et lag rundt elevene, og vi bør ha ressurser til å følge dem opp der de er – i stedet for å drive med brannslukking og datainnsamling i Utdanningsdirektoratet.

Senterpartiet har stor tillit til at kommunene kan gjøre denne jobben, at det ikke handler om størrelse eller innbyggertall, men at det faktisk handler om at de får mulighet, tillit og økonomisk handlingsrom til å levere de tjenestene de er lovpålagt å tilby.

Turid Kristensen (H) []: Dette synes jeg var en veldig god forklaring på hvordan Senterpartiet kommer til å svekke kvaliteten i norsk skole. Vi har mange kommuner, bl.a. Vestre Slidre i representanten Knutsdatters Strands eget fylke, og vi har Hurdal i mitt fylke, Akershus, som har én eller ingen ansatte i skoleadministrasjonen. Med noe økning i kommunenes handlingsrom vil man umulig kunne klare å opparbeide den kompetansen som Utdanningsdirektoratet gir. Hvordan skal de små kommunene klare å implementere de nye læreplanene uten å få den assistansen? Hvordan skal de klare å innhente informasjon som sikrer at de faktisk kan sette inn tiltak der det er nødvendig, når de ikke kjenner situasjonen i egen kommune? Jeg lurer på hvordan representanten Knutsdatter Strand mener man skal klare å bygge opp en tilsvarende kompetanse. Disse 20 pst. ansatte i Utdanningsdirektoratet sitter ikke og tvinner tommeltotter. De gjør et viktig arbeid for hele Skole-Norge. Hvordan i all verden skal små kommuner klare å ivareta dette?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er ingen personlig vendetta fra Senterpartiets side overfor den enkelte ansatte i Utdanningsdirektoratet. Tvert imot – vi skulle gjerne sett at flere av dem faktisk kunne blitt ansatt i Vestre Slidre, i Hurdal og rundt omkring i hele landet og jobbet som skoleledere og fagpersoner nærmere skolen, elevene og den hverdagen som er der ute.

Når vi omprioriterer med 3,5 mrd. kr, er det ingen tvil om at det utgjør mange skoleledere rundt omkring i hele landet. Senterpartiet ønsker en helt annen prioritering når det gjelder nettopp kompetanse og kvalitet, for vi ønsker å ha tillit til lærerne der ute – i stedet for å innføre kompetansekrav med tilbakevirkende kraft, som gjør at tusenvis av lærere som har jobbet mange år innenfor skoleverket, nå ikke blir ansett å være kvalifisert arbeidskraft i skolen. Det er ikke en ressursbruk som Senterpartiet stiller seg bak. Vi vil heller ha etter- og videreutdanning og en styrking av lærerstaben i de fagene de mener det er behov for det. Det var lange køer og få midler til etter- og videreutdanning fra før, og det blir ikke noe bedre nå.

Roy Steffensen (FrP) []: Som jeg sa i innlegget mitt, har denne regjeringen på fem år brukt nesten 600 mill. kr på yrkesfag. Vi har økt lærlingtilskuddet syv ganger, med totalt 21 000 kr per kontrakt, og vi har innført krav om lærlinger i det offentlige og ved offentlige anbud. Ingenting av dette ble gjort under de rød-grønne. For dem som gikk på yrkesfag, var det ikke noe å rope hurra for. Når vi da får høre i innlegget at vi ikke satser på yrkesfag, er jeg interessert i å vite: Hva er da dommen over det de rød-grønne gjorde i løpet av sine år, da dette sto tilnærmet stille? Og hvis vi skal legge til grunn at det er Senterpartiet blant de rød-grønne som prøver å gjøre noe for yrkesfagene, lurer jeg på: Var det Arbeiderpartiet eller SV som var bremseklossen i de rød-grønne årene?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Flere av satsingene som ble gjort innenfor yrkesfag, er det bred politisk enighet om. Det kan vi være glade for, og innstillingen fra komiteen i dette budsjettet viser også at vi alle ønsker et løft for yrkesfagene. Men det handler også om hvilke konkrete økonomiske prioriteringer vi gjør. Når vi ser at regjeringen legger opp til 30 mill. kr i ren yrkesfagsatsing og Senterpartiet i år leverer 300 mill. kr, vil vi sette det i perspektiv og si at vi gjør en langt bedre jobb og setter av penger som skal gå til nye og flere tiltak.

Vi kan godt være fornøyd med mye som er gjort, men vi prater ikke om snøen som falt i fjor. Nå ønsker vi å satse videre framover. Vi vil få til mer for yrkesfagene. Det er yrkesfagenes år, og det skal vi fortsette å feire. Vi trenger fagkompetanse, og vi trenger også at flere går på fagskole. Der leverer heller ikke regjeringen flere studieplasser, så her har vi en jobb å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mona Fagerås (SV) []: Ingen skal trenge å leve livet med lua i handa. Lik rett til utdanning og like muligheter til utdanning er en av grunnpilarene i det norske samfunnet. Utdanning er det viktigste verktøyet vi har til utjamning, inkludering og verdiskaping. Det handler om hva slags muligheter folk i dette landet skal ha. Det handler om en politikk for de mange, ikke for de få.

Samfunnet skal ta ansvar for at alle barn kan gå på en skole der de får tilgang på kunnskap, og der de trives. Et barn forberedes ikke på framtiden gjennom å kunne ramse opp flest mulig byer i Belgia på kortest mulig tid, og selv om det er fint å vite at et barn er født i Betlehem, er det de trenger, dybdelæring for å forstå kjernen i fagene, se sammenhengene på tvers av fag og lære seg hvordan man kan bruke ny kunnskap.

Ved å bygge videre på den inkluderende fellesskolen vil SV utvikle skolen i en retning som i større grad tar i bruk praktisk, variert og aktiv læring, og der det er plass til både kreativitet og kultur. En sånn modernisering av skolen vil kreve ny organisering og store investeringer, både i flere lærere, sånn at det blir mer tid til å følge opp hvert enkelt barn, og i en skole som er tilpasset at barn er barn, med behov for å leke, bevege seg, være kreative og få tilbud om gratis og sunn skolemat.

Evaluering av skolen har vist oss at den har blitt for teoretisk og ensrettet, og høyresidens overdrevne tro på at testing, rangering, konkurranse og kontroll skal føre til mer kunnskap, er utdatert og gammeldags. Det er for å fornye skolen at SV vil innføre heldagsskolen og en mer praktisk og variert skoledag til erstatning for dagens SFO og hjemmelekser.

SV foreslår i sitt alternative budsjett å starte innfasingen av en sånn skoledag med å innføre en ekstra time i praktisk-estetiske fag og gratis tilbud om kulturskole for elevene på 1.–4. trinn. For elevene på 5.–7. trinn økes tiden til øvingsarbeid på skolen sammen med lærer, slik at elevene kan få mer hjelp av læreren sin og ha leksefri når de kommer hjem. For elevene på ungdomstrinnet starter vi innføring av gratis og sunn skolemat og støtter opp under målet om én times fysisk aktivitet, slik Stortinget faktisk har vedtatt.

At bevegelse og ernæring er viktig for barn som skal vokse, lære og utvikle seg, bekreftes av forskningen, og således er heldagsskolen en reform for læring, sosial utjevning og folkehelse. Men skal vi lykkes med innføringen av heldagsskolen, må vi også øke lærertettheten, for flere kvalifiserte lærere er en forutsetning for å lykkes med en slik skole.

Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring i skolen. Til tross for bred tverrpolitisk enighet om viktigheten av kvalifiserte lærere har lærermangelen økt de senere årene. Antallet ansatte som er tilsatt i lærerstillinger, og som underviser i grunnskolen uten godkjent lærerutdanning, har økt med 40 pst. under denne borgerlige regjeringen. Konsekvensen er at barn og unge i 1,5 millioner skoletimer blir undervist av personer som ikke er utdannede lærere. SV har i sitt alternative budsjett foreslått å bevilge 210 mill. kr til en nasjonal satsing for å rekruttere og beholde flere lærere.

For øvrig har jeg merket meg Høyres manglende ambisjoner om å rekruttere flere lærere. I stedet prøver de febrilsk å rette søkelyset mot SV og mistenkeliggjøre oss for ikke å være opptatt av kompetanse. Det er – med respekt å melde – tull. Det var SV i regjering som startet et varig system for videreutdanning og en storstilt kompetanseheving av norske lærere.

Men siden jeg har merket meg at Høyre ønsker å framstå som høy og mørk i denne saken og å framstå som kompetansepartiet, regner jeg med at de i dag vil støtte vårt forslag i salen om rett og plikt til etterutdanning.

Jeg tar dermed opp de forslagene vi har framsatt i sakens anledning.

Presidenten: Representanten Mona Fagerås har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Her var det mange fine ord, og jeg kunne kanskje begynt med å spørre representanten hvorfor SV ikke oppfyller nesten noen av valgløftene sine i sitt alternative budsjett. Det er i det hele tatt ikke nok penger til å innføre fysisk aktivitet, heldagsskole, skolemat eller økt lønn til lærere. Det er småtterier i budsjettet i forhold til hva det vil koste.

Det jeg egentlig ville stille representanten spørsmål om, er et plutselig kutt på 500 mill. kr til etter- og videreutdanning av lærere. Det er helt ok at SV er imot kompetansekrav, men å være imot kompetansekrav er ikke det samme som å være imot etter- og videreutdanning – i hvert fall er det det jeg har hørt veldig lenge. Mange lærere ønsker etter- og videreutdanning, lærerorganisasjonene ønsker det, tre ganger så mange flere lærere har fått det, 10 000 søkte i år. Så mitt spørsmål til representanten Fagerås er ikke hvorfor hun er imot kompetansekrav – mitt spørsmål er: Hvorfor mener hun plutselig at over 2 000 færre lærere skal få tilbud om etter- og videreutdanning neste år?

Mona Fagerås (SV) []: SV vil bruke de store pengene på de små barna. Og som jeg forklarte i mitt innlegg, vil vi starte med en innføring av heldagsskolen. Det vil si at vi vil bruke flere timer på kreativitet, vi vil bruke flere timer på leksehjelp, vi vil bruke flere timer i skolen på fysisk aktivitet, og vi vil ha skolemat inn i skolen. Det er SVs store prosjekt, og det er penger som vi bruker på barna, rett og slett.

Det er et spørsmål vi må stille oss i denne salen, og det er: Er de lærerne vi har per i dag, ikke gode nok, eller er det et større problem – et mye større problem – at under denne regjeringen har andelen ukvalifiserte lærere økt med 40 pst.? Jeg tror ikke representanten Mathilde Tybring-Gjedde ville sendt barnet sitt til en ukvalifisert lærer, men det er visst ok for andre å sende det til en ukvalifisert lærer.

Stine Margrethe Knutsdatter Olsen (FrP) []: Jeg skal følge opp litt av det representanten Tybring-Gjedde spurte om.

SV skriver i sitt alternative budsjett at det er viktig med gode lærere, og at de vil ha en tiltakspakke for å rekruttere og beholde flere lærere. Da synes vi i Fremskrittspartiet det er litt underlig at SV ikke hilser videreutdanning for lærere og skoleledere ti tusende ganger velkommen, men bare kutter denne posten med 500 mill. kr.

Den storstilte satsingen på videreutdanning, der lærere får både økonomisk støtte og permisjon fra jobben for å imøtekomme økte kvalitetskrav, er en suksess. Denne høsten får over 7 000 lærere videreutdanning. Det er dobbelt så mange som i 2014. Etterutdanningssatsingen har så langt ført til at mer enn 20 000 lærere har gjennomført videreutdanning. Mitt spørsmål til representanten Fagerås er om SV vil avslutte etterutdanningssatsingen som nå er så godt i gang i norsk skole?

Mona Fagerås (SV) []: Når de forskjellige partiene skal legge fram sine alternative budsjett, må de jo legge til grunn den politikken de står for. Hadde SV kommet til makta, var noe av det første vi ville gjort – og det var faktisk noe av det første jeg foreslo da jeg kom inn på Stortinget i fjor – å fjerne beslutningen om å gi kompetansekravene tilbakevirkende kraft. Å foreslå kutt i kompetansehevingsmidlene handler ikke om, som Høyre og Fremskrittspartiet her i dag forsøker å skape et inntrykk av, at vi er imot kompetanseheving. Vi bruker masse penger i vårt alternative budsjett til kompetanseheving, men vi prøver å synliggjøre en politisk uenighet på to felt. For det første vil vi ikke bruke kompetansehevingsmidler på lærere som allerede er utdannet. For det andre har antall ufaglærte økt med 40 pst. under denne borgerlige regjeringen.

Guri Melby (V) []: Nå har de to første replikkene fokusert på kvaliteten på lærere. Jeg tenkte jeg skulle gå videre og snakke litt om kvalitet i høyere utdanning, som jo er et felt som SV tradisjonelt har vært engasjert i, men som representanten ikke var innom i sitt innlegg, så nå får hun en sjanse til å si noe om det også.

En av hovedsatsingene i regjeringens langtidsplan for forskning er å heve kvaliteten i høyere utdanning, og et viktig verktøy for å lykkes med dette er Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning, forkortet Diku. Det ble opprettet i 2018, og målet er bl.a. å engasjere og stimulere sektoren til å utvikle og dele god undervisning.

I statsbudsjettet foreslår regjeringen å øke bevilgningene med 25 mill. kr for å stimulere til kvalitet i høyere utdanning. Dette foreslår SV å kutte i sitt alternative budsjett. Det de da i realiteten kutter, er flere nye sentre for fremragende utdanning, som er det regjeringens økning var foreslått brukt til.

Jeg tror verken studenter eller ansatte klapper i hendene, synger eller ler over et slikt kutt, og mitt spørsmål til SV er rett og slett: Hvorfor mener de det er riktig å kutte i et av de viktigste tiltakene for å øke utdanningskvaliteten for studentene?

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Mona Fagerås (SV) []: Det er litt festlig at vi skulle få spørsmål om kutt til studentene fra Venstre, for hva er det som har skjedd så lenge Venstre har vært støtteparti for regjeringen og nå det siste året har sittet i regjering? Jo, det er at dagens regjering har kuttet ca. 1 mrd. til studentene. Det siste kuttet – på 254 mill. kr – var det som gjorde at studentene måtte ut på gatene og protestere høylytt i 20 av landets byer forrige torsdag.

Noe som er gledelig, som studentene har opplevd, er 11 måneders studiestøtte. Men tall fra Kunnskapsdepartementet viser at regjeringspartiene, med Venstre og Kristelig Folkeparti, har hentet disse pengene fra studentene. Så igjen tar de med den ene hånden og gir veldig lite tilbake til studentene med den andre.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: I SVs budsjettforslag er det foreslått å kutte hele kapitaltilskuddet til de private skolene på vel 63 mill. kr. Dette er som kjent tilskudd som skal dekke en liten del av kostnadene ved å holde og drifte lokaler til skoledrift. Gjennom å kutte dette tilskuddet vil kostnadene for den enkelte elev øke gjennom økt elevbetaling.

Da er mitt spørsmål: Er det en villet politikk fra SVs side at foreldrenes lommebøker i større grad skal avgjøre om elever skal få råd til å gå på privat skole?

Mona Fagerås (SV) []: Noe av det fineste med det norske samfunnet mener jeg er at alle unger møtes på tvers av samfunnslag, på tvers av hvor de kommer fra, på tvers av hudfarge, religion og hva det måtte være, i fellesskolen. SV mener at den inkluderende fellesskolen må styrkes sånn at alle barn og unge får et opplæringstilbud uavhengig av hvor de bor, og hvilken økonomisk bakgrunn de kommer fra. Derfor prioriterer vi fellesskolen så sterkt, og vi tror og mener at det er en verdi i seg selv at flest mulig av ungene våre går i fellesskolen.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Guri Melby (V) []: Hundretusenvis av barn møter opp i norske klasserom hver eneste dag. De møter en hverdag som på mange måter er veldig lik, men også veldig forskjellig. De aller fleste går i den offentlige skolen, og de følger samme læreplan, men hver enkelt skole preges av den kommunen den ligger i, lokalsamfunnet den er en del av, og de menneskene som befolker den. Noen går i store klasser, andre går i små. Noen har små, asfaltlagte skolegårder, andre har kilometervis med skiløyper rett utenfor skoleporten. Noen har hver sin iPad, andre har et datarom som man kan låne et par ganger i uka. Noen har et stort skolebibliotek, og andre har en lesekrok. Noen har en lærer med mastergrad som elsker jobben sin og stadig tar nye kurs. Andre har en ufaglært som kanskje aller helst kunne tenke seg å gjøre noe annet. Noen skal i disse dager på julegudstjeneste, mens andre nesten ikke tør å synge «På låven sitter nissen».

Mye av dette mangfoldet lever vi godt med. Mye av det er bra, men ikke alt. Det er ikke greit at ikke alle møter en kvalifisert lærer, og det er ikke greit at ikke alle elever får mulighet til å mestre digitale verktøy. Vi bør ikke akseptere at noen fylker og noen kommuner systematisk har dårligere resultater enn andre i helt grunnleggende ferdigheter. Alle barn skal ha like muligheter, uavhengig av hvor de bor og hvem som er foreldrene deres.

Nøkkelen til å utjevne disse forskjellene handler ikke om mer detaljstyring fra staten, mer lovfesting av ulike gode formål eller mer øremerking av statlige midler. Nøkkelen ligger hos dem som hver dag møter disse elevene: lærerne. Derfor har kjernen i Venstres skolepolitikk over svært mange år vært å satse på læreren, og hovedsatsingen i dette statsbudsjettet er nettopp flere og enda bedre lærere.

De siste årene har Venstre gjennom budsjettforlikene bidratt til en historisk sterk satsing på videreutdanning av lærere. Totalt har 27 000 lærere over hele landet fått tilbud om videreutdanning fra 2014 og fram til i dag. Denne høsten tar over 7 000 lærere videreutdanning. I budsjettet for 2019 setter vi av 1,6 mrd. kr til denne satsingen. Og fortsatt vet vi at det er flere som ønsker å ta det enn dem som får det, så denne opptrappingen bør bare fortsette, noe en da gjør i dette statsbudsjettet. Det gir oss mer kompetente lærere, mer inspirerte lærere, og det øker elevenes læringsutbytte.

Vi har også vært opptatt av å skape nye karriereveier i skolen. Det kan ikke være sånn at den eneste karriereveien for ambisiøse, faglig dyktige lærere skal være å bli skoleleder. Satsing på lærerspesialistordningen, som i dette budsjettet trappes opp med 50 mill. kr, er et eksempel på hvordan vi kan lage slike karriereveier. Ordningen kan helt sikkert videreutvikles og forbedres, men kjernen i den er viktig. Det handler om kompetanse både hos den enkelte og hos lærerkollegiet på en skole.

Et annet eksempel er at vi nå har fått på plass ph.d.-er for lærere i skolen som ønsker å ta doktorgrad. Det vil i tillegg til å være en karrierevei også være et viktig bidrag til mer praksisnær forskning, mer kunnskap om hva som foregår i norske klasserom, noe vi sårt trenger.

På samme måte som vi må sikre alle barn en god skolegang uavhengig av bakgrunn, har Venstre også vært opptatt av å sikre alle barn muligheten til å gå i barnehage. I forrige periode fikk vi gjennom budsjettforlikene med regjeringen innført gratis kjernetid eller redusert betaling for barnehage for barn mellom tre og fem år fra lavinntektsfamilier. Nå, når Venstre sitter i regjering, foreslår vi å bevilge 46 mill. kr til å utvide gratis kjernetid nok en gang, til også å gjelde toåringene. Inntektsgrensene for gratis kjernetid ble også hevet, og med disse utvidelsene vil 46 500 barn fra familier med lav inntekt få tilbud om gratis eller en svært billig barnehageplass. Det vil bedre integreringen og språkopplæringen blant flerspråklige barn.

Men barnehage handler om mer enn bare å få en plass. Det handler om kvalitet, og nøkkelen til kvalitet er nok voksne og voksne med god kompetanse. Med dette statsbudsjettet bevilger vi 160 mill. kr mer til flere barnehagelærere, 9 mill. kr til rekrutteringstiltak og 10 mill. kr til nye studieplasser for barnehagelærere.

For oss er også mangfoldet i barnehagesektoren viktig. Vi trenger de kommunale barnehagene, vi trenger de små ideelle uavhengige barnehagene og vi trenger de store profesjonelle aktørene.

«All I want for Christmas» er en ny folkehøyskole. Det er noe som Venstre tradisjonelt har kjempet inn i statsbudsjettene, og i år gikk folkehøyskolen til Svalbard. Generelt mener vi at folkehøyskolene er et viktig tilbud i den norske utdanningssektoren, og en ny folkehøyskole på Svalbard vil gi et unikt og spennende tilbud som kan bidra til mer kunnskap og oppmerksomhet om nordområdene, og som vil skape nye arbeidsplasser og øke andelen norske fastboende.

Norsk skole er på rett vei. Elevene lærer mer, og det er flere som fullfører og består videregående opplæring. Men det er fortsatt for mange som faller fra, for mange som ikke får utnyttet sitt potensial, og for mange som ikke trives. Da trenger vi mer av det som virker, og ikke nye fikse påfunn.

Deilig er regjeringen, prektig er Sanner og Nybøs budsjett – fryd deg, hver sjel de har frelst!

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Nina Sandberg (A) []: «En skulle vøri fire år i romjul’n», men når adventsstaken hentes fram i de tusen småbarnshjemmene, kommer også julens glade budskap fra regjeringen om at barnehagen blir dyrere neste år. Arbeiderpartiet vil ikke øke barnehageprisen. Venstre, derimot, synes det er greit og begrunner prisøkningen med at de vil gi mer til familiene med lavest inntekt. Det er jo en bra mottaker, men hvorfor velger de småbarnsforeldre flest til å finansiere omfordelingen? Et barn er født i Betlehem, men det fødes for få barn i Norge, og det kan på sikt svekke bærekraften i velferdssamfunnet. Hadde det ikke gitt bedre omfordelingseffekt og vært et bedre samfunnsøkonomisk incentiv å ta midlene fra dem fra med romsligere økonomi, altså de med høy inntekt og formue?

Guri Melby (V) []: Takk for spørsmålet. En av de viktigste prioriteringene for Venstre de siste årene har vært å sørge for at alle barn får tilgang på barnehage, og derfor har vi sikret gratis kjernetid. Det betyr i praksis gratis halvdagsplass til dem som har en inntekt som er lavere enn ca. 530 000, hvis jeg husker riktig, og som jeg sa i innlegget mitt, gjelder dette nå 46 500 barn. Mye har blitt tatt gjennom reelle prioriteringer i statsbudsjettet, men en av de måtene vi finansierer denne utvidelsen på, er at alle andre, de med vanlig og høy inntekt, må betale en femtilapp mer i måneden. Det mener jeg faktisk at vi alle har råd til. For oss er det viktig å prioritere dem som trenger det aller mest, og med dette tiltaket sikrer vi at absolutt alle barn i Norge har råd til å gå i barnehage.

Marit Arnstad (Sp) []: Representanten Melby og Venstre har vært opptatt av kvaliteten i barnehagene, og vi har vært enige om at det skal innføres en bemannings- og pedagognorm i barnehagene. Men Senterpartiet har uttrykt en del usikkerhet og har ønsket at en skulle utsette innføringen av dette med ett år, fordi det har vært stor usikkerhet knyttet til finansieringen. Og nå har vi jo fått det bekreftet, både fra de private og de offentlige barnehagene, at regjeringens budsjettforslag innebærer at det er en betydelig underfinansiering av bemanningsreformen. Da hjelper det ikke så mye med 160 mill. kr i økning når desier at den er underfinansiert med nesten en halv milliard kroner. Hvilken betydning tror representanten Melby og Venstre at det vil ha for kvaliteten i barnehagene, at en underfinansierer reformen på denne måten?

Guri Melby (V) []: Takk for spørsmålet. Finansieringen av bemanningsnormen i barnehagene har fulgt akkurat de samme normene som vi pleier å følge når vi gjennomfører denne typen reformer. Jeg har lyst til å understreke at selv om Stortinget har vedtatt en bemanningsnorm – som jeg er veldig glad for at Stortinget gjorde – for å sikre en minstestandard over hele landet, så er barnehagene tross alt et ansvar for kommunene. Bemanningsnormen er kun en minstenorm, og det er fullt mulig for både kommuner og andre barnehageeiere å legge seg godt over normen.

Før vi innførte normen, var det svært mange kommuner og svært mange private barnehageeiere som allerede oppfylte normen, som hadde prioritert en satsing på bemanning. Jeg mener at både med statsbudsjettet og med det budsjettforliket som vi fikk med Kristelig Folkeparti, er denne ordningen nå godt finansiert, og det betyr at svært mange steder vil vi nå få flere ansatte i barnehagene.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg takker for svaret. Jeg skjønner at representanten Melby og Venstre ikke ser på dette som noe veldig stort problem, men det er veldig mange barnehageeiere som gjør det, blant de offentlige, altså i kommunene, men også blant de private barnehageeierne, som mener at dette skaper stor økonomisk usikkerhet og er bekymret for det. Og det er jo et faktum at det er et ganske stort sprik mellom det tallet de mener er nødvendig for å få finansiert reformen, og det regjeringen og regjeringspartiene har lagt på bordet.

Er det altså ingen bekymring overhodet å spore for hvilken virkning dette kan ha for kvaliteten i barnehagene, og for om det også kan bidra til å redusere kvaliteten i barnehagene når en ikke får muligheten til å finansiere opp reformen på den måten som aktørene mener er nødvendig?

Guri Melby (V) []: Jeg deler representanten Arnstads bekymring, kanskje først og fremst når det gjelder de private barnehagene, for utfordringene for de private barnehagene er jo at deres finansiering baserer seg på to år gamle tall. Det betyr at hvis en kommune trapper opp sin bemanning, tar det jo to år før de private barnehagene får den samme finansieringen. Jeg vet at det er noen kommuner som har gjort vedtak som kompenserer for dette. For eksempel har Drammen kommune, etter initiativ fra Venstre, gjort nettopp det for å sørge for en reell likebehandling av de private og de kommunale barnehagene.

Det er klart at det å gjennomføre en reform som dette er utfordrende for alle som eier barnehager. Det å bruke penger på å ansette flere er selvsagt den største kostnaden alle har, men det er bred enighet om at vi trenger en slik bemanningsnorm, og det er bred enighet om at det ene tiltaket som gir oss mest kvalitet, er nettopp å satse på flere ansatte. Så jeg har full tiltro til at både kommuner og private greier dette, selv om det blir utfordrende.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg må følge opp det vi snakket om i stad, jeg og representanten Melby, om studiestøtte. «Dersom vi satser på studentvelferd og heltidsstudenten, vil vi forhåpentligvis få friskere studenter,» sa Iselin Nybø til Stavanger Aftenblad i fjor høst. Likevel har det tidligere så stolte skolepartiet Venstre, både som støtteparti for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen og nå med ansvarlig statsråd for høyere utdanning og forskning, kuttet nesten 1 mrd. kr i støtte til studentene, noe som langt overstiger det 11 måneders studiestøtte kostet. Og tusenvis av studenter samlet seg altså forrige torsdag og demonstrerte mot nye kutt i studiefinansieringen.

Dette blir møtt ganske så arrogant fra statsråden når hun sier at 17 000 kr ekstra i lån ikke hindrer studenter i å ombestemme seg. Er dette representativt for Venstres studiepolitikk, eller er det bare et eksempel på manglende gjennomslag når de skal forhandle med Høyre og Fremskrittspartiet?

Guri Melby (V) []: Da jeg spurte om utdanningskvalitet sist, svarte representanten Fagerås med å snakke om studiestøtte, så jeg kan jo for så vidt kontre med å snakke om utdanningskvalitet, men jeg skal velge å svare på spørsmålet i stedet.

Det er ingen tvil om at det å satse på studenten har vært en hovedprioritet for Venstre, og jeg er stolt over at vi faktisk har greid å innføre 11 måneders studiestøtte. Jeg synes faktisk det er ganske merkelig at representanten fra SV stiller et spørsmål om dette når de selv satt i regjering i åtte år, en flertallsregjering der alle tre partiene – to valg på rad – lovet 11 måneders studiestøtte, men ikke greide å gjennomføre det. Og så greier altså Venstre – til og med før vi går inn i regjering – å få til flertall for 11 måneders studiestøtte, noe som betyr at hver enkelt student har 8 100 kr mer å rutte med enn de hadde høsten 2016.

Når det gjelder den milliarden som representanten Fagerås sier har blitt kuttet, så spesifiserer hun ikke noe mer hva det er, men det er ingen tvil om at Venstre i regjering sørger for at vi har en stor satsing på studentvelferd, med økt studiestøtte, flere studentboliger og høyere studiekvalitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Kristelig Folkeparti vil at skolen skal bygge på verdigrunnlaget i vår kristne og humanistiske kulturarv. Dette verdigrunnlaget tar utgangspunkt i hvert enkelt menneskes uendelige verdi, vårt kollektive og personlige ansvar for hverandre og ønsket om å ta vare på miljø og livsgrunnlag for kommende generasjoner.

Barnehagen skal være et trygt og godt sted for små barn å være, et sted der barna får utvikle seg gjennom lek, samspill og kreativ utfoldelse. Det aller viktigste for kvaliteten på barnehagetilbudet er at det er nok voksne i barnehagen. Selv om ikke det alene vil skape fred over jorden, er Kristelig Folkeparti likevel glad for at vi har fått til en norm som sikrer at det er maksimalt tre små barn under tre år per voksen og maksimalt seks store barn per voksen i alle barnehager. Nye 160 mill. kr utover de vel 100 mill. kr som regjeringen la inn som et resultat av forliket med Kristelig Folkeparti i forbindelse med revidert i vår, er lagt inn i budsjettet for å bidra til at normen kommer på plass. Dette er midler som spesielt skal sikre at de minste barnehagene skal kunne oppfylle normen og være sikret et videre liv. Vi trenger et mangfold av barnehagetilbud. Da må vi også ha plass for de ideelle og de små barnehagene.

Skolen skal sammen med hjemmet danne og utdanne elevene og utruste dem for livet, og en lærer må ha tid til å se og støtte hver enkelt elev. Høyere lærertetthet gir mer tid til hver elev og bedre mulighet til å tilpasse opplæringen og gi alle den hjelpen og oppfølgingen de har behov for. Vedtaket om lærernorm på skolenivå forutsetter at det fra 1. august 2019 skal tildeles ressurser til den enkelte skole ut fra nøkkelen om 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og 20 på 5.–10. trinn. Høy lærertetthet må starte fra 1. klasse, slik at en tidlig kan sette inn den ekstra hjelp som trengs. I dag registrerer vi at mange får hjelp for sent, og det er stikk i strid med det vi vet om betydningen av tidlig innsats. En lovfestet minstenorm for lærertetthet sikrer at alle elever får lik tilgang til det som er skolens viktigste ressurs, nemlig læreren.

Kristelig Folkeparti vil at barn, uansett hvor i landet de bor, skal sikres bedre og likere tilgang på denne ressursen. Innføringen av en lærernorm på skolenivå er en historisk seier for norsk skole. Dette er etter Kristelig Folkepartis oppfatning den største skolereformen på mange år og vil sikre at barna våre blir sett og ivaretatt fra de er ivrige førsteklassinger og gjennom en for mange krevende ungdomsskoletid. Flere lærere vil legge til rette for at vi får en skole som ser hele mennesket, gjennom mer tilpasset opplæring.

En lærernorm forutsetter flere kvalifiserte lærere. Det er en utfordring at nyutdannede i for stort omfang slutter i læreryrket. Kristelig Folkeparti er derfor svært glad for at en i budsjettavtalen med regjeringspartiene har fått på plass en statlig finansiert veiledningsordning av nyutdannede lærere i grunnskolen. Praktisk læring og veiledning fra en erfaren kollega gjennom det første året etter endt utdanning vil sikre en bedre overgang mellom utdanning og jobb og bidra til at flere blir værende i skolen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å ha et variert folkehøyskoletilbud. Vi er tilfreds med at vi i tillegg til nye folkehøyskoler på Svalbard og Evje har fått bevilget mer penger til videre arbeid med prosjektering av to helt nye folkehøyskoleprosjekt. Sjunkhatten i Nordland er en folkehøyskoleidé der det planlegges å gi et spesielt tilrettelagt tilbud for funksjonshemmede, et tilbud som kan gi denne gruppen ungdommer helt nye muligheter for å kunne få en god inngang til voksenlivet. Også en planlagt folkehøyskole for sekstenåringer i Ørskog bidrar til økt mangfold i sektoren. Mange ungdommer kjenner på skoletrøtthet og manglende motivasjon etter ferdig grunnskole og trenger et annerledes år.

Kristelig Folkeparti er også tilfreds med at vi har fått rettet opp bevilgningen til folkehøyskolene på grunn av økt elevtall.

Det er varslet en gjennomgang av folkehøyskolenes kortkursvirksomhet. Den gjennomgangen støtter Kristelig Folkeparti. Det er behov for en opprydding som kan luke ut kurstilbud som ikke nødvendigvis går under formålet om å være allmenndannende, men deler av folkehøyskolenes kortkursvirksomhet kan likevel spille en viktig rolle i å forhindre utenforskap og fremme aktivitet. Kristelig Folkeparti er derfor opptatt av at departementet og Folkehøgskolerådet gjennom en reglementsgjennomgang kan få til å lande en forhåpentligvis framtidsrettet modell for finansiering av kortkurs som kan virke allmenndannende.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil starte med å gi honnør til Kristelig Folkeparti, som gjennom forhandlingene fikk både regjeringa og kanskje spesielt Høyre til å snu om en times fysisk aktivitet i skolen. Det er tydelig, for meg i hvert fall, at dette satt langt inne hos regjeringa, og at de lenge strittet imot, men den merknaden som en samlet komité sto bak, er en stor seier, ikke minst for skolebarna, som kan vente seg mer lek og læring og mindre stillesitting. Og jeg er spent på neste skritt etter dette. Om ingen går i fella, men passer seg for den, skal Kristelig Folkeparti inn i regjering, og da hviler det et tungt ansvar på Kristelig Folkeparti for gjennomføringen av dette forslaget. Og jeg merket meg at representanten Grøvan sa på NRK at skolebarn allerede fra høsten av vil merke en forskjell etter dette vedtaket.

Mitt spørsmål er om dette står ved lag, og hvordan Kristelig Folkeparti forventer at regjeringa følger opp den merknaden som en samlet komité nå står bak.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Kristelig Folkeparti er opptatt av at en time fysisk aktivitet hver dag innenfor dagens rammetimetall er noe som skal gjennomføres. Samtidig har vi vært opptatt av at en må hente inn nødvendig kunnskap og kompetanse for å sikre at dette gjøres på en god måte, og at ikke dette oppleves av den enkelte lærer å være en metode som nærmest tres ned over hodet på dem. Det må gjøres et forarbeid, og det må sikres kompetanse med tanke på hvordan en skal gjøre det. En ting er å gjøre dette som en frivillig ordning, som vi har mange eksempler på i en del kommuner hvor dette fungerer veldig bra. En annen ting er når dette skal gjøres over hele landet, i alle kommuner og på alle skoler. Derfor trenger vi tid, og vi trenger å få lærerne med oss. De har vært motstandere av dette. Vi trenger nå å bruke tid for å få dette innført på en god og klok måte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg er glad for det svaret og håper bare at en ikke gir seg selv for mye tid. Vi kommer til å følge spent med og være utålmodige fra Stortingets side. Jeg er helt enig i at det er en selvfølge at det må ligge metodefrihet for lærerne til grunn her.

Jeg vil også ta opp en annen sak, en annen kamp som vi har stått sammen med Kristelig Folkeparti om. Det gjelder forholdene for de ideelle barnehagene. I dag i Vårt Land kan en lese at ideelle menighetsbarnehager kjøpes opp av kommersielle aktører. Det bekrefter den tendensen som representanten Grøvan også har vært bekymret for – at en har færre ideelle barnehager og får flere kommersielle barnehager. Denne regjeringa har en politikk som legger til rette for at det blir mer uakseptabel profitt. Læringsverkstedet, som er den kommersielle barnehageaktøren som er omtalt i dag i Vårt Land, har så langt i år tatt ut en profitt på over 100 mill. kr. Er representanten Grøvan enig i at det haster med å snu denne trenden og ta bastante grep for å snu trenden som vi nå ser?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det er et viktig spørsmål som representanten Tvedt Solberg tar opp. Vi skal være veldig opptatt av å se på kontantstrømmene og hvordan offentlige penger blir brukt – offentlig barnehagevirksomhet er et viktig formål – og det skal være en kontroll med dette, slik at vi vet at pengene kommer barna til gode. Det skal ikke være et sted hvor en skal utnytte offentlige midler til å bygge opp store overskudd. Så vi ser fram til en god gjennomgang for å få vite hvordan disse pengestrømmene fungerer, slik at vi er sikre på at pengene kommer fram til de rette, og at de ikke havner i lommene til eierne. Om de kan samle seg overskudd på andre måter gjennom salg av lokaler, osv., er noe annet, men pengene som skal gå til barnehagene og til barna, skal vi vite og være sikre på kommer til rett formål.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet står sammen i flere viktige saker. En er ønsket om evalueringen av seksåringsreformen. Slik Senterpartiet leser proposisjonen, er vi litt usikre på hvordan det blir fulgt opp av regjeringen. I tillegg har vi kunnet lese i Dagbladet at Høyres Tybring-Gjedde omtaler forslaget med sitater som at en har «romantisert reform L97», at det er basert på «anekdoter» og at det blir «tegnet et kunstig bilde». Dette gjør oss urolige for viljen til å se på hva de yngste barna har å stri med.

Med de varslede regjeringsforhandlingene er det klart at Kristelig Folkeparti har et spesielt ansvar for å ivareta behovet til de yngste barna. Målet er jo å gjøre skolen bedre for nettopp dem. Det er nesten så vi står i stjerneskinn, hører klokkene kime og ringer seksåringene inn.

Er Kristelig Folkeparti enig i virkelighetsforståelsen som Høyre framstiller det som, og oppfatter de dette som en konstruktiv inngang til arbeidet som regjeringen skal ta fatt på?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Vi skal absolutt stå sammen om å ringe inn seksåringene til en skole hvor de opplever at de blir sett og hørt på egne premisser.

Jeg er veldig glad for det felles initiativet som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet tok i forbindelse med å få evaluert seksåringsreformen, og det er ikke tvil om at ut fra vårt syn fungerer ikke skolen godt nok for den aller yngste aldersgruppen. Seksåringsreformen var tiltenkt på en helt annen måte. En skulle ta det beste fra barnehagen inn i skolen, og det har ikke skjedd, så langt vi har registrert. Derfor har vi vært opptatt av en erfaringsinnhenting i første omgang, for å få vite hvordan seksåringene opplever skolen, for i neste omgang å endre skolens innhold for å kunne tilpasse den, slik at lek blir en mer naturlig læringsmetode enn den mer stillesittende metoden som vi i dag opplever, som blir en stor utfordring for seksåringene. Så her ønsker vi en endring, og vi ønsker å få til en skole som møter seksåringene på en helt annen måte enn det den gjør i dag.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg har lyst til å starte med å takke representanten Grøvan personlig for den jobben han har gjort for Sjunkhatten folkehøgskole. Det er viktig for mange med funksjonshemning.

Det er stor makt i de foldede hender om dagen, men skal alle pedagogstudentene «go home for Christmas» med et lettet hjerte og i trygg forvissning om en god framtid som pedagoger, kunne kanskje representanten for Kristelig Folkeparti sagt noe om hvorvidt Kristelig Folkeparti er villig til å støtte vårt forslag om å forskriftsfeste veiledningsordningen for nyutdannede lærer. I likhet med SV har jo Kristelig Folkeparti støttet dette tidligere.

Samtidig har vi en utfordring: Dersom vi skal få kommunene til å prioritere dette arbeidet, tror jeg vi må gå veien om en forskriftsfesting. Ser Kristelig Folkeparti at det kan være behov for å forskriftsfeste for at kommunene skal forplikte seg til å bruke pengene i tråd med det som er formålet?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Kristelig Folkeparti ser, i likhet med SV, på veiledning av nyutdannede lærere som et veldig viktig og målrettet tiltak for å kunne gi hjelp i en overgang fra utdanning til praksis. Selv om en har vært ute i praksis gjennom utdanningen, så kommer dette praksissjokket ofte veldig overraskende, med mange utforutsette ting, som gjør at en trenger å få litt spesiell oppfølging av erfarne folk, gjerne med veilederkompetanse, for å kunne bidra til at de kan utnytte de erfaringene de gjør seg, på en god måte og blir værende i skolen.

Vi har, sammen med regjeringspartiene i første omgang, lagt inn penger. Vi trenger litt erfaring for å se hvordan dette blir brukt, hvordan kommunene følger dette opp, før vi eventuelt kan vurdere neste skritt, som kan være en forskriftsendring. Nå ønsker vi å få dette til som en god ordning, og vi håper og tror at dette også kan gi gode resultater, som gjør at dette også kan være ett av de viktige rekrutteringstiltakene for å beholde kvalifiserte lærere i skolen framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Regjeringens mål er en kunnskapsskole der alle elever får mestre og lære, løfte seg og utvikle sine evner – uansett bakgrunn og uansett hvor i landet de bor.

Opposisjonens rolle er selvsagt å trekke frem det som ikke går så bra, og det som kan bli bedre. Men jeg håper vi alle kan glede oss over at veldig mye går i riktig retning. Elevene lærer mer og gjør det bedre i både lesing, naturfag og matematikk. Elevene er mer til stede på skolen. Fraværsgrensen fungerer, flere elever har fått karakterer, og færre slutter. Flere fullfører videregående opplæring, og gjennomføringen øker mest blant elever med innvandrerbakgrunn og blant ungdommer med foreldre som har lite utdanning. Det er blitt flere lærere i skolen, og over 27 000 lærere har fått tilbud om videreutdanning. Ja, det er nesten så man kunne istemme «Deilig er den himmel blå».

Samtidig som mye går bra i skolen, og går i riktig retning, er det fortsatt store og viktige oppgaver som gjenstår.

En god start varer livet ut. Det viktige grunnlaget for mestring og læring legges i barnehagen. Derfor fortsetter regjeringen arbeidet for å løfte kvaliteten og sikre nok voksne i barnehagene. Vi jobber systematisk for å sikre riktig kompetanse, og med rekordsøkning til barnehagelærerutdanningen ligger mye til rette for det.

Fra 2019 utvider vi gratis kjernetid til også å gjelde for toåringene – slik at enda flere barn får mulighet til å begynne i barnehagen: leke, få venner og omsorg og lære språket bedre. Dette er et målrettet tiltak som også sikrer at barn i familier med lav inntekt kan få gleden og nytten av et barnehagetilbud. I skolen fortsetter vi arbeidet med fagfornyelsen og tidlig innsats. Elevene skal få mer tid til å fordype seg og se sammenhenger.

Flere elever skal møte lærere med faglig fordypning, så vi fortsetter å satse på videreutdanning og lærerspesialister. Og med plikt til intensiv opplæring skal flere knekke lesekoden og få hjelp tidligere. Med tidlig innsats kan lærerne bygge inkluderende fellesskap i hvert enkelt klasserom.

Selv om 2018 har vært yrkesfagenes år, fortsetter regjeringen satsingen på yrkesfag også i 2019. Vi har siden 2013 brukt over 0,5 mrd. kr på å løfte yrkesfagene. Nå er det like mange søkere til yrkesfag som til studieforberedende det første året på videregående, og aldri før har så mange fått lærlingplass.

Neste år foreslår vi å gi flere lærere fordypning, og vi styrker faget yrkesfaglig fordypning som sikrer flere elever en læreplass.

Men læring er ikke avsluttet når siste eksamen er avlagt. I møte med et moderne, kompetansekrevende arbeidsliv må vi ha mulighet for å lære hele livet og fylle på med kompetanse. Derfor oppretter vi fleksible moduler slik at de som mangler videregående, kan få et fleksibelt løp som er mulig å fullføre, og flere kan nå drømmen om fagbrev og jobb.

Regjeringen har startet arbeidet med en kompetansereform – Lære hele livet. Målet er at ingen skal gå ut på dato på grunn av manglende kompetanse, men få mulighet til etter- og videreutdanning etter hvert som arbeidslivet, oppgavene og kravene til kompetanse endrer seg.

Flere tiltak er allerede på plass: fagbrev på jobb, Kompetansepluss, modulbasert opplæring og en stor satsing innen flere sektorer, både innenfor utdanning og innenfor helse og omsorg. For 2019 får vi også på plass bransjeprogram og fleksible digitale videreutdanningstilbud.

Dette er en reform som skal presenteres i en stortingsmelding, men vi venter ikke på denne meldingen med å presentere ny politikk, og vi samarbeider med partene i arbeidslivet og med utdanningsinstitusjonene. Jeg håper på et godt samarbeid med Stortinget også i arbeidet med denne viktige reformen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) []: Først vil jeg bare gi kunnskapsministeren rett i at «Deilig er den himmel blå», men han som kommer med milde gaver i jula, er rød (munterhet i salen) – for å være sikker har jeg skrevet den siste delen med rød penn. Han sender heller ikke regning etterpå.

Under denne regjeringa har barnehageprisen økt tre ganger utover prisjusteringen. Det har gitt veldig mange vanlige barnefamilier en mye større barnehageregning. Det man ser av tallene, er at regjeringa henter inn penger på dette. Utover moderasjonsordningene henter regjeringa inn 170 mill. kr i 2019 – og går i pluss med 507 mill. kr siden 2013 – på disse barnehageregningene.

Jeg synes det er viktig at man vet om konsekvensene av sin egen politikk. Vi har fått høre at tidligere var det 29 000 familier – nå sier de at det skal økes til 46 000 som får moderasjonsordninger. Men vet kunnskapsministeren hvor mange familier som har fått høyere barnehageregning med Høyre i regjering?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Representanten Martin Henriksen har helt rett i at vi prioriterer de familiene som har lav inntekt. Vi senker barrieren for at også deres barn kan gå i barnehage. Det er den borgerlige regjeringen som i samarbeid med Kristelig Folkeparti har innført moderasjonsordning for familier med lav inntekt, og som nå innfører gratis kjernetid for barn fra to år og oppover. Så er det riktig at de som tjener bedre, må betale noe mer. Det har vært en reell endring på 12 pst. siden 2013. Det er 314 kr i måneden.

Det er god og riktig politikk å bidra til at barn i familier som har lav inntekt, får mulighet til å gå i barnehage, samtidig som de som tjener bedre, betaler noe mer.

Martin Henriksen (A) []: Siden 2013 har i løpende kroner en vanlig familie med ett barn fått 6 000 kr mer i året i barnehageregning. Svaret på spørsmålet jeg stilte, som jeg mener kunnskapsministeren burde visst, er at det er over 211 000 barnefamilier som har fått økt regning fra regjeringa. Ikke alle av dem har god råd. Man henter inn 170 mill. kr på dette i 2019. Det er for det første mye mer enn regjeringa ville gi til bemanningsnorm, som var kr. 0, men det er også mye mer enn Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for i økning til bemanningsnorm. I Vårt Land i går leste vi om at flere kristne barnehager selges til større kommersielle aktører. Som det sto i ingressen i den saken:

«Kristne barnehagar stod i fare for å bli lagt ned.»

De velger altså å selge til større konsern istedenfor å legge ned. Spørsmålet er da: Hva synes kunnskapsministeren om at mangfoldet i barnehagesektoren reduseres på hans vakt, og at det bl.a. kan knyttes til manglende finansiering av barnehagene?

Statsråd Jan Tore Sanner[]: Det er ganske pussig at det spørsmålet kommer fra Arbeiderpartiet, et parti som har gått til kamp mot de private barnehagene, som representerer mye av mangfoldet i barnehagetilbudet i flere kommuner, et parti som kutter i støtten til de private barnehagene. Det er den borgerlige regjeringen som i samarbeid med Kristelig Folkeparti gjennomfører bemanningsnorm, gjennomfører pedagognorm, gjennomfører kvalitetshevende tiltak, sørger for at familier med lav inntekt får betydelig billigere barnehage, og gratis kjernetid for barn fra to år.

Det er riktig at julenissen er rød, og at Arbeiderpartiet ofte opptrer som en nisse i opposisjon, men i posisjon er det en borgerlig regjering som sørger for at det blir flere ansatte, mer kompetanse og billigere barnehager til de familiene som har dårligst råd.

Martin Henriksen (A) []: Først vil jeg gjerne takke for at kunnskapsministeren nevner mange tiltak som det er enstemmighet om i Stortinget, som bemanningsnorm og pedagognorm – bortsett fra at vi har mast lenge på både at det skulle gjennomføres, og at vi ville ha mer ambisiøse pedagognormer, f.eks.

Kunnskapsministeren bruker uttrykket at Arbeiderpartiet går til «kamp mot» private barnehager. Men hvis man ser på den praktiske politikken, reduseres for det første mangfoldet nå, på kunnskapsministerens vakt. For det andre: Hvis man sammenligner budsjettene, kommer små og ideelle barnehager mye bedre ut med Arbeiderpartiets budsjetter enn med regjeringas. Selv om vi har under 1 pst. kutt i tilskuddet til private barnehager, går de små ideelle i pluss, fordi vi bl.a. fullfinansierer bemanningsnormen. Vi bruker 580 mill. kr mer på barnehagen enn det regjeringa gjør. Det er fordi vi også prioriterer annerledes enn regjeringa gjør.

Jeg vil bare spørre ham: Hva slags tilbakemelding har kunnskapsministeren fått fra sektoren, fra de små og ideelle barnehagene, når det gjelder bemanningsnormen? Og hvorfor har han valgt ikke å lytte til dem? (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten vil berre gjera merksam på at når den raude lampa lyser, er ikkje det eine og åleine eit teikn på at «det lyser i stille grender». (Latter i salen)

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi har diskutert bemanningsnormen og finansieringen av den flere ganger. La meg bare gjenta at de prinsippene som vi følger, lå i barnehagemeldingen i 2012. Det var de prinsippene Stoltenberg-regjeringen la ned i 2013. Det er en borgerlig regjering som i samarbeid med Kristelig Folkeparti innfører bemanningsnorm, som innfører pedagognorm, som styrker den, som sørger for kvalitetshevende tiltak, og også senker prisen for de familiene som har lavest inntekt.

Så er det selvsagt slik at vi skal fortsette å heve kvaliteten i barnehagene. Vi er opptatt av at det skal være nok voksne. Det skal være riktig kompetanse. Derfor har vi ambisjoner om å fortsette å heve kvaliteten i barnehagene og sikre ikke minst mangfoldet i barnehagetilbudet. Det er bakgrunnen for at det er vår regjering som har tatt initiativet til en helhetlig gjennomgang av økonomien i de private barnehagene, nettopp fordi vi skal sikre mangfold i barnehagetilbudet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Ja, vi kan glede oss over at Norge er verdens beste land å bo i, men så gjør vi så når vi vil satse på fagskoler sent en onsdags kveld.

Fagskoleutdanning er etterspurt både i næringslivet og i offentlig sektor. Ifølge NHOs kompetansebarometer for 2018 har 53 pst. av medlemsbedriftene deres behov for flere fagskolekandidater. Allikevel er antall studieplasser i fagskolene økt langt mindre enn antall studieplasser i annen høyere utdanning de siste årene. For i praksis er det blitt nesten 19 000 flere studenter på universitet og høyskoler siden 2014, mens det i fagskolene har blitt 423 nye studenter.

Da lurer jeg rett og slett på: Vil statsråden innfri forventningene som er skapt? Og kan regjeringen garantere at dette innfris i kommende budsjett?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vet ikke hvilke forventninger representanten viser til, men jeg har denne høsten hatt flere møter både med studentene og med fagskolene, og regjeringen får svært gode tilbakemeldinger på den store satsingen vi har både på yrkesfag og på høyere yrkesfaglig utdanning. Det har også vært i godt samarbeid med Stortinget. Det er enighet om at vi skal satse på høyere yrkesfaglig utdanning, og vi har fått mye på plass.

I 2018 øker man antall studieplasser med 638 nye, men den styrkingen vil da også få konsekvenser i 2019 og i 2020, fordi det er toårige og også noen treårige utdanninger.

Så vi fortsetter å satse på høyere yrkesfaglig utdanning. Det skal være en egen utdanningsvei tett på arbeidslivet, og jeg ser frem til at mange ungdommer kommer til å velge den veien senere i livet, og ikke minst at vi kan samarbeide med fagskolene i etter- og videreutdanningstilbudene.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg kommer fra et sted hvor himmelen svært sjelden er deilig og blå, men én ting er jeg sikker på, og det er at hjertet ligger til venstre – alltid.

SV ønsker i sitt Dokument 8-forslag om å rekruttere flere lærere, som Stortinget skal behandle nå på nyåret, at regjeringen aktivt tar i bruk handlingsrommet som avtaleverket gir, om å heve lærernes lønnsnivå og i samarbeid med partene utforme en forpliktende tiltaksplan for hva staten kan bidra med. Regjeringen viser i sitt svar til komiteen til at dette er opp til partene å utforme slik at det sikrer nødvendig kompetanse i skoleverket.

Regjeringen, med statsråden i spissen, er altså opptatt av at partene skal utforme og bruke avtaleverket. Men jeg registrerer at dette ikke er tilfellet når det gjelder lærerspesialister. Her er det derimot greit å overprøve partene og dele ut lønnstillegg uten at det har vært forhandlet.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vet ikke om det var et spørsmål, men jeg mener at lærerspesialistordningen er svært viktig. Det er avgjørende at vi fremover gir muligheter for gode lærere til å fortsette å undervise og ikke velge seg bort fra klasserommet hvis de ønsker videre karriere.

Lærerspesialistordningen er evaluert. Det er gode tilbakemeldinger fra rektorene. Vi vet at den kan videreutvikles, men vi mener at dette er en helt nødvendig satsing også for å sikre innovasjon og utvikling i skolen.

Når det gjelder veiledning av lærerne, har vi inngått en avtale med organisasjonene som nettopp handler om anbefaling om hvordan man kan veilede nyutdannede og nytilsatte i skolen. Vi ser frem til å se hvordan det virker. Det er nødvendig å sikre en god veiledning, og gjennom budsjettavtalen er det også bevilget noen midler som kan bidra til å smøre gjennomføringen av den gode veiledningen som skal skje ute i kommunene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Stortinget har vedtatt å innføre et uavhengig tilsyn for barnehager. Vi ser stadig oppslag hvor en rent tilfeldig oppdager feilutbetalinger av større beløp fra kommunen til private barnehager. Senest i går var det et slikt oppslag om en barnehage i Steinkjer. Det gjelder også i saker hvor man opplever at kontrollen med private blir utøvd av kommunen, mens ingen kontrollerer de kommunale barnehagenes virksomhet i forhold til lov og forskrift.

På hvilken måte vil statsråden følge opp Stortingets vedtak om etablering av en uavhengig tilsynsfunksjon?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi er nettopp nå inne i de vurderingene for å følge opp både Stortingets vedtak og også Jeløya-erklæringen, som har påpekt behovet for å se på tilsynsordningen.

Så er det riktig at det har vært noen oppslag om feilutbetalinger. I det arbeidet vi nå gjør, er vi opptatt av at man skal sikre god veiledning av kommunene. Mitt inntrykk er at det er et godt samarbeid mellom kommunene og de private barnehagene i de fleste kommuner, men det er behov for bedre veiledning.

Så er det slik at når det gjelder det økonomiske tilsynet, skal jeg erkjenne at der er jeg bekymret. Der har vi nå hatt en evaluering som viser at det har vært utført økonomisk tilsyn i kun 1 pst. av de private barnehagene over noen år. Det viser at det er behov for å se særlig på de økonomiske tilsynene av barnehagene, både for å sikre uavhengigheten og for å sikre at man kan gå etter om pengene brukes på riktig måte. De private barnehagene mottar 20 mrd. kr, så her er det viktig at vi har godt tilsyn.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Den siste kompetansereformen vi hadde i Norge, var en stortingsmelding i 1997. Da begynte jeg på skolen. Det har skjedd en del ting siden den gang. Kunnskap, teknologi og arbeidsliv forandres i et stadig raskere tempo, og den teknologiske utviklingen endrer arbeidsoppgavene våre og gjør at mange vil måtte lære nytt flere ganger i livet.

Kompetansepolitikk har i mange år kun vært et fint ord man har brukt i middagstaler, og fram til nå i debatten har jeg knapt hørt noen i opposisjonen snakke om det. Men det jeg er glad for, er at regjeringen de siste årene har hatt budsjett og tiltak som fyller kompetansepolitikk med innhold.

Sammen med partene i arbeidslivet har regjeringen lagt fram den første nasjonale kompetansepolitiske strategien, og nå er vi i gang med en stor kompetansereform. Kompetansereformen vil være en av de viktigste velferdsreformene i Norge de neste årene. Det er kanskje litt overraskende for venstresiden å høre, for de reduserer ofte velferd og velferdsreformer kun til et spørsmål om offentlige ytelser. Men i Høyre tror vi ikke at velferd skapes og fordeles kun ved et statsbudsjett. Velferd skapes av mennesker i de små fellesskapene, i lokalsamfunnene og på arbeidsplasser. Et tillitsbasert og bærekraftig velferdssamfunn er derfor avhengig av at mennesker føler de kan bidra, at de har kompetanse som folk trenger, og at andre forventer at de stiller opp. Det er et individuelt ansvar, men også et samfunnsansvar å sikre at mennesker ikke går ut på dato. Vi må sikre at det finnes et fleksibelt og helhetlig system som gjør at man raskt kan fylle opp kompetansegapene når – og gjerne før – de oppstår.

«One size fits all» fungerer ikke, verken i skolen, i voksenopplæringen, i introduksjonsprogrammet eller i kompetansepolitikken. Vi vet at kompetansebehovene er svært ulike for ulike mennesker i ulike livssituasjoner og i ulike bransjer. I dette budsjettet prioriterer vi derfor fleksible videreutdanningstilbud innenfor teknologi og digitale løsninger. Vi prioriterer et bransjeprogram der særlig utsatte bransjer, som omsorgssektoren og industri- og byggenæringen, får skreddersydde kompetansetilbud. I noen bransjer kan behovet være et fagbrev nr. 2. I andre bransjer kan det være et tilbud om fleksible og kortere moduler, ved siden av full jobb, boliglån, familie og Volvo. Det blir også mulig med dette budsjettet for flere å fullføre videregående eller få fagbrev mens de står i jobb. Høyre vil ha en voksenopplæring som tilpasser seg deltakerne og deres livssituasjon. Det er mange voksne – unge og eldre – som kanskje har klart å få den første, berømte, foten inn i arbeidslivet, enten som ufaglært i industrien eller dagligvarebransjen eller barnehagesektoren. Den ene foten er veldig viktig, men med mer kompetanse står man stødigere over tid.

Bedriftene forteller om et stort behov for ansatte med yrkesfaglig utdanning og fagskoleutdanning. De signalene har Høyre og regjeringen tatt, og vi har vært veldig tydelige i våre prioriteringer. Vi har for det første prioritert et yrkesfagløft for å redusere frafall, styrket kompetansen til lærerne og økt læringsutbyttet og motivasjonen i undervisningen. I dag trenger man ikke å gå over sjø og land for å finne en fagskole som er i gang med å utvikle nye fleksible studietilbud. Fagskolene samarbeider tett med bedriftene, tett med næringsklynger, og de snur seg raskt når nye behov dukker opp. Jeg er overbevist om at det er kvaliteten på tilbudet som er nøkkelen for å lykkes framover, og det er det vi prioriterer.

Det er lett for politikere å bli så glad hver budsjetthøst, for vi har gleden av å fordele flere milliarder kroner til viktige tiltak. Men vi må ikke glemme hvem som skaper det vi fordeler. Vi må ikke glemme at livslang læring er avhengig av flere arbeidsplasser, norsk eierskap, at bedrifter har mulighet til å investere i kompetansen til sine ansatte. Det norske arbeidslivet har en stor fordel, og det er at det er en viktig læringsarena. Skal vi da lykkes med en kompetansereform, hjelper det ikke å gjøre som Arbeiderpartiet: gi litt med den ene hånden og deretter sende en kraftig ekstra skatte- og avgiftsregning til norske arbeidsplasser med den andre. Vi må spille på lag med partene i arbeidslivet, slik at den enkelte er trygg på at de har en jobb å gå til over tid.

Høyre kommer aldri til å være et parti som snur 180 grader og skifter mening og satsinger i skole- og kunnskapspolitikken over natten. Det overlater vi til Arbeiderpartiet. Høyre går i bresjen med å svare på de utfordringene og bekymringene folk føler på når endringene skjer raskt. Vi vil sikre at Norge har kompetanse til å lykkes med en grønn og teknologisk omstilling, og vi prioriterer det viktigste: det som gjør at folk får muligheten til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste i gode fellesskap. Og det er kvalitet.

Stine Margrethe Knutsdatter Olsen (FrP) []: En god barnehage- og utdanningssektor er grunnsteinen i velferdssamfunnet og en forutsetning for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping. Ingenting er viktigere for den langsiktige omstillingen av norsk økonomi enn en god utdanningssektor. Derfor er Fremskrittspartiet glad for at det satses på denne sektoren i neste års budsjett – ikke minst er satsingen på yrkesfag viktig nå.

Norge står overfor mange utfordringer i årene som kommer. For Fremskrittspartiet er det viktig at folk utdannes til jobb og ikke til arbeidsledighet. Derfor jobber vi for at flere skal velge yrkesfaglig utdanning, der de bl.a. kan spikke, sage, lime og banke. Fagbrev er nå mer etterspurt i næringslivet enn mastergrad, og både bedrifter og offentlig sektor vil i framtiden ha et stort behov for dyktige medarbeidere med fag- og yrkesutdanning. Det er ingen tvil om at det er viktig for verdiskapingen at enda flere elever velger yrkesfag. Dette er et prioritert satsingsområde for Fremskrittspartiet, både på Stortinget og i regjering.

Med Fremskrittspartiet i regjering har søkertallene til yrkesfagene økt, og det er nå like mange elever som velger yrkesfag som studieforberedende på videregående. Samtidig øker antall lærekontrakter for tredje år på rad. Dette er noen av resultatene vi kan vise til etter at regjeringen bl.a. har styrket de yrkesrettede utdanningene med nesten 700 mill. kr, og økt lærlingtilskuddet med til sammen 21 000 kr per lærling siden 2013.

Norske fagarbeidere har vært og er fortsatt blant de beste i verden. Det skal de fortsette å være, og derfor må styrkingen av yrkesfagene fortsette. Her spiller også fagskolene en viktig rolle. Fagskolene er viktige for å heve kompetansenivået i bransjer med mange ufaglærte og for bransjer i omstilling. Utdanning er også et viktig tilbud for fagarbeidere som ønsker å spesialisere seg ytterligere gjennom videreutdanning. Flere må ta fagskoleutdanning, og Fremskrittspartiet vil øke antall fagskoleplasser framover. Hvis vi øker kapasiteten i fagskolene for raskt, kan det gå på bekostning av kvaliteten. Tildelingen til fagskolesektoren vil øke også i 2019 og 2020 på grunn av opptrappingen fra 2018, og derfor mener vi det er fornuftig å prioritere kvalitetsutvikling framfor ytterligere vekst inntil videre. I budsjettet for 2019 legges det opp til en fortsatt styrking av yrkesfag og fagskoleutdanning, der yrkesfaglig høyere utdanning løftes på en rekke områder.

For at retten til utdanning skal være reell, er det viktig med en god studiefinansiering og et godt velferdstilbud til studenter. Alle skal kunne ta høyere utdanning uavhengig av bakgrunn, økonomi og bosted. Regjeringen og støttepartiene startet opptrappingen til elleve måneders studiestøtte i 2017 med en ukes økning i året. I 2019-budsjettet kommer den tredje uken med støtte – og kjære tredje studiestøtteuke, vi ønsker deg alle velkommen.

I tillegg har det under Solberg-regjeringen vært en realvekst i studiestøtten også i årene før støtteperioden ble utvidet. Studenter har totalt 11 600 kr mer å rutte med i studieåret 2018–2019 enn de ville hatt uten regjeringens satsinger på studiestøtten.

For at alle i praksis virkelig skal kunne ta høyere utdanning, må vi også sørge for at studentene har et sted å bo når nettene blir lange og kulda setter inn. Derfor er det gledelig at regjeringen og stortingsflertallet åpner for at det kan bygges 1 200 ekstra studentboliger i 2019, i tillegg til de 2 200 studentboligene som ligger inne i statsbudsjettet. Samtidig har regjeringen økt tilskuddssatsene og kostnadsrammene, sånn at det blir enklere for studentsamskipnadene å få satt i gang byggeprosjektene sine. I snitt har regjeringen og stortingsflertallet mer en fordoblet satsingen på studentboliger sammenliknet med den rød-grønne regjeringen.

Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen i budsjettet. Den satsingen skal skinne, for den skal minne oss om at Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage og grunnskole til videregående, fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Vi har et ansvar for å sørge for at flere gjennomfører både i videregående og i høyere utdanning. Det ansvaret følger vi opp, både gjennom bevilgninger til kompetansehevende og kvalitetsfremmende tiltak og ved å stille krav til den enkelte. Vi har sett at det fungerer å stille krav i videregående skole. Nå gjør vi det også i høyere utdanning. På den måten utdanner vi folk til jobb og ikke til arbeidsledighet, på den måten møter vi de utfordringene arbeidslivet og samfunnet står overfor i årene som kommer, og på den måten sikrer vi Norge som kunnskapssamfunn.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg har tenkt å bruke innlegget mitt til å fortsette å snakke om det nye kartet av høyskoler og universitet, mange av de arme små studiestedene, som sikkert mange opplever det som, rundt omkring i landet som nå står i fare for å bli sentralisert. Jeg må gjøre det, for Senterpartiet er dypt bekymret over det som nå foregår på de nye, sammenslåtte høyskolene og universitetene. Vi vet at det er laget scenarioer på flere av de sammenslåtte nye universitetene som vil medføre at store deler av studiestedene kan bli nedlagt. For både Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge er det slik at en har en intern prosess som går langt i å si at flere av studiestedene kan komme til å bli nedlagt.

Ingen beslutninger er tatt ennå, og da må jo Stortinget i alle fall være litt opptatt av den prosessen som foregår. Hvis ikke blir dette en stille sentralisering som bare outsources til styrene. Det at Stortinget skal gå inn i den problemstillingen, har ingenting med autonomi å gjøre, for dette handler i bunn og grunn både om finansieringen av de universitetene og høyskolene og om tenkningen omkring universitet og høyskoler.

Hvis en ser på Nord universitet, som i dag har studiesteder i Mo i Rana, Bodø, Nesna, Sandnessjøen, Steinkjer, Namsos, Levanger og Stjørdal, og Universitetet i Sørøst-Norge, som har studiesteder i Bø, Drammen, Kongsberg, Notodden, Porsgrunn, Rauland, Ringerike og Vestfold, kan det kanskje for noen, på papiret, se ut som det er greit om en sentraliserer en del av disse stedene. Men det er snakk om nesten 30 000 studenter og flere tusen ansatte, som etter hvert begynner å få en dyp bekymring for hva som kommer til å skje med deres arbeidsplass og deres studiested.

Det er en stor problemstilling jeg mener en politisk ikke bare kan forbigå i stillhet. En kan ikke stikke hodet i sanden og bare late som om denne prosessen ikke foregår, en kan ikke si at dette bare er opp til høyskolene og universitetene sjøl. Dette er en politisk problemstilling, særlig når hele komiteen er så opptatt av at vi skal bevare brede studietilbud over hele landet. Jeg tror de skal få lov å høre på mange universitetsansatte i distriktene som i tida framover mot himmelen ljosa held og protesterer på det som kommer til å skje rundt dem når det gjelder nedlegging og sammenslåing.

Dette handler, som jeg prøvde å si, om finansiering, og det handler om vilje til å ta vare på profesjonsutdanninger og det samarbeidet mellom studiested, arbeidsliv og næringsliv som foregår i mange distrikt. Det er ikke mye trøst i at representanten Gudmundsen viser til Kirkenes og Harstad. Det er langt fra Kirkenes og Harstad og ned til Trøndelag. Dette handler om noen av de nye universitets- og høyskolesammenslåingene, og det handler ikke minst om det som skjer i min region. Jeg ser meget mørkt på det hvis det er slik at – la oss si – to eller tre av fire studiesteder i Nord-Trøndelag skulle bli nedlagt. Jeg må bare si det slik: Hvis en legger ned sykepleierutdanningen i Namsos, ryker sykehuset i neste omgang, det må en i alle fall vite med seg sjøl før en er med og tar den typen beslutninger.

Dette handler om finansiering. Senterpartiet foreslo 100 mill. kr mer for å kunne gjenopprette noe av den skeive finansieringen på basisfinansiering av de nye universitetene og høyskolene, men det løser heller ikke det grunnleggende problemet og den grunnleggende debatten: Hvorfor må alle høyskoler og universitet presses inn i den samme smale formen? Det er det grunnleggende spørsmålet. Hvorfor kan vi ikke ha noen store universitet i Norge som får lov til å være fremragende nasjonalt og internasjonalt, som konkurrerer internasjonalt og har spissede miljø? Hvorfor må også de mindre høyskolene og universitetene presses inn i den samme formen? Hvorfor kan de ikke få lov til å utdanne god arbeidskraft til regionalt næringsliv og arbeidsliv utover i distriktene? Hvorfor må alle presses inn i en og samme form?

Jeg skulle ønske at vi hadde en mer åpen tenkning rundt det når vi nå ser noen av de erfaringene og noen av de problemene som ligger foran oss i høyskole- og universitetssektoren – at vi hadde hatt en litt mer åpen tenkning om hvordan en ser for seg denne sektoren i årene framover. Jeg ønsker meg dem som er internasjonalt fremragende, men alle kan ikke være det, ikke i et land med 5 millioner innbyggere. Noen må også produsere den arbeidskraften en trenger regionalt, enten det er farmasi på Namdalskysten, der en driver med oppdrett, eller sykepleiere på Levanger, der en har sykehus. Det perspektivet er vi i ferd med å tape, og jeg er dypt bekymret for det som skjer framover.

Statsråd Iselin Nybø []: Det er en spesiell dag i dag – ikke bare fordi Stortinget behandler det første utdanningsbudsjettet siden Venstre gikk i regjering, men også fordi mens debatten går her i salen, forhandles det på spreng i Katowice i Polen. Nå vandrer fra hver en krok i verden klimaforhandlere for å bli enige om et regelverk for gjennomføringen av Parisavtalen, om hvordan vi skal lykkes i å begrense verdens oppvarming, slik at vi fortsatt kan la det snø, la det snø, la det snø.

For litt siden la Klimarisikoutvalget fram sin rapport her i Norge, som skisserer hva det kan bety for oss hvis vi ikke lykkes. Jeg tror det er i ferd med å gå opp for de fleste av oss at det kan bli ganske dramatisk.

Med dette bakteppet er det passende å diskutere forskning og høyere utdanning. For det som skjer på våre universiteter, høyskoler, forskningsinstitusjoner og bedrifter som forsker, er avgjørende for å finne løsninger som kan bidra til å redusere norske klimagassutslipp. Det er avgjørende for å få oss igjennom den omstillingen vi vet vi må igjennom for å få til det grønne skiftet.

Omstilling er et av regjeringens store prosjekter. Vi har blitt et av verdens rikeste land ved å utnytte de fossile ressursene våre på en smart måte, men nå må vi tenke nytt. I forslaget til statsbudsjett for 2019 er flere av satsingene knyttet til grønne, glitrende tre opptrappingsplaner i den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, der nettopp omstilling er sentralt.

For det første er det snakk om et teknologiløft på 800 mill. kr de neste fire årene. Teknologiske endringer fører til at produksjonen av varer og tjenester her hjemme kan konkurrere med lavkostland. Brukt riktig kan det gi oss grønn næringsvirksomhet og flere kunnskapsbaserte arbeidsplasser over hele landet. I 2019 følges dette opp med 255 mill. kr over flere departementer. Over Kunnskapsdepartementets budsjett styrkes satsingen på muliggjørende og industrielle teknologier samt grunnleggende IKT-forskning og IKT-sikkerhet.

For det andre satser regjeringen 450 mill. kr over fire år på FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet. Den totale forsknings- og utviklingsinnsatsen i Norge ligger på rundt 2 pst. av BNP. Det skal opp til 3 pst. innen 2030, og her må næringslivet stå for mesteparten av økningen. FoU i statsbudsjettet har økt fra 0,86 pst. av BNP i 2013 til 1,02 pst. i regjeringens forslag til 2019-budsjett. Selv om tallene peker i riktig retning, må bedriftene forske mer. I 2019 følges opptrappingsplanen opp med totalt 136 mill. kr – også det over flere departementer.

Den tredje opptrappingsplanen skal styrke kvaliteten i høyere utdanning med 250 mill. kr over fire år. Nyutdannede studenter tar med seg den forskningsbaserte kunnskapen som de har fra universiteter og høyskoler, inn i næringslivet og arbeidslivet. De bidrar med nye innfallsvinkler, og det trenger vi. Det er også bra for studentene. 85 mill. kr trappes opp til dette formålet i 2019. Det skal gå til oppgradering av læringsarealer ved de ulike institusjonene – for også bygg er en innsatsfaktor for kvalitet. Det skal bidra til mer og bedre praksis i kommunene for helse- og sosialfagene, og det skal gå til nye sentre for fremragende utdanninger gjennom kvalitetsprogrammene til Diku, Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning.

Jeg er spesielt glad for at vi får på plass en satsing for at flere lærere skal kunne ta doktorgrad. Flere lærere med forskningskompetanse som jobber i skolen, vil bringe forskning og praksis nærmere hverandre. Det vil styrke samarbeidet mellom UH-sektoren og skolene og bidra til økt kvalitet og bedre veiledning av lærerstudenter i praksis. Dette budsjettet fortsetter dermed satsingen på lærere og lærerutdanning som flertallspartiene har stått sammen om.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Nina Sandberg (A) []: Regjeringen har klart å få alle studentorganisasjonene og store deler av universitets- og høyskolesektoren mot seg ved å kutte i stipendet. Statsråden ser liksom ikke de tusen studenthendene som mot himmelen ljosa held. Regjeringen har over flere år brukt studentene som salderingspost og sparer inn hele 256 mill. kr på et grep som de utad begrunner med at det vil øke fullføringsgraden. Siden det ikke finnes noe forskningsbasert grunnlag for å hevde dette, vil jeg spørre hvorfor statsråden ikke heller satser mer på dokumentert effektive virkemidler for høyere gjennomføringsgrad, som f.eks. tettere oppfølging av studentene, bedre utdanningskvalitet og ikke minst mer til psykisk helse.

Statsråd Iselin Nybø []: La meg først få si at regjeringen setter inn ulike tiltak for å bedre gjennomføringen og for å styrke kvaliteten og det tilbudet som vi gir til studentene. Vi har stilt krav om pedagogiske meritteringssystemer innen 2019. Vi stiller krav om pedagogisk kompetanse for ansettelse eller opprykk. Vi har startet arbeidet med å gi alle studenter en mentor under studiene, og i tillegg har vi en opptrappingsplan i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning på 250 mill. kr som skal brukes på kvalitetstiltak innenfor høyere utdanning. Men det er bekymringsfullt når bare litt over seks av ti fullfører den graden de har begynt på. Vi har gratis utdanning i Norge, det er viktig og et gode, men vi er avhengige av å få flere til å gjennomføre den utdanningen de begynner på. Det er bra for studentene, men det er også viktig for næringslivet og arbeidslivet vårt at vi får utdannet studenter.

Nina Sandberg (A) []: Det var i grunnen en utmerket innledning til mitt neste spørsmål, for jeg hadde egentlig tenkt å konfrontere statsråden med at regjeringen ikke tar ansvar for akutt sikring av vikingskipene på Bygdøy, og heller ikke den langvarige ivaretakelsen av dem. Men det får tas et annet sted.

Jeg våknet nemlig til NRKs oppslag i dag morges om den kritiske situasjonen for medisinstudenter i Øst-Europa, som sliter psykisk. Vi i Arbeiderpartiet har i budsjettet vårt en betydelig satsing på studenters psykiske helse, en dobling i forhold til sist, og vi vil selvsagt også at utenlandsstudenter skal kunne hjelpes. Jeg nevnte vikingskipene, men også her er regjeringen ubegripelig passiv. Hvordan kan regjeringen leve med å avvise alt ansvar for norske studenter som oppfordres til å reise utenlands for å gå inn i yrker som vi har et stort behov for i norsk helsetjeneste? Vi vet at aldri vi dem må glemme. Vil ikke statsråden gjøre noe annet enn å være bekymret?

Statsråd Iselin Nybø []: Representanten begynner med vikingskipene, og det er kanskje passende å diskutere et annet sted, når vi har litt bedre anledning, for Arbeiderpartiet snakker ganske mye om det, men det er vanskelig å se spor av den store satsingen på nytt vikingskipmuseum også i Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Men til det som representanten bestemte seg for å spørre om, nemlig utenlandsstudenter, særlig i land som Polen, Latvia, Litauen, Ungarn, der vi vet vi har medisinstudenter og studenter som studerer til viktige velferdsyrker. Når man velger å flytte til et annet land for å studere, er utgangspunktet at man får det tilbudet som studentene i det landet man studerer i, får, akkurat som utenlandske studenter får det tilbudet norske studenter får her. Men vi er heldige, vi har ANSA, vi bruker vel 9 mill. kr på ANSA. De har førstelinjekontakt med studentene der ute. Jeg har derfor invitert ANSA til et møte på nyåret nettopp for å diskutere med dem hvor det er skoen trykker, og om det er noen tiltak vi kan sette i verk.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg tenkte jeg skulle høre med statsråden om hun er kjent med uttalelsene fra rektoren på Universitetet i Sørøst-Norge om at han må redusere antallet campuser bl.a. på grunn av dårlig finansiering, og om statsråden er kjent med prosjektet på Nord universitet, der de foreslår å gå fra åtte campuser til kanskje tre eller to. Er statsråden kjent med det, og hva mener hun i så fall om det?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er ikke kjent med den spesifikke uttalelsen fra rektoren på Universitetet i Sørøst-Norge, men jeg er kjent med at det er en diskusjon om dette med campuser, og at det er en diskusjon på flere av våre universiteter, også på Nord universitet, som representanten snakket om i sitt innlegg.

Jeg er opptatt av at våre universiteter skal levere god forskning. De skal levere studenter – og de skal levere studenter med en kompetanse som næringslivet og arbeidslivet, spesielt i regionene, har behov for. Jeg mener det skal være opp til styrene å vurdere strukturen og grepene som må tas for at de skal kunne tilby gode utdanninger og god forskning. Men jeg mener også at universitetene og høyskolene våre må tåle en offentlig debatt. De må tåle at folk, både ansatte og politikere, har meninger om dette. Det å ha en diskusjon, uttrykke bekymring og stille spørsmål synes jeg er helt kurant.

Marit Arnstad (Sp) []: Sjølsagt ønsker regjeringen at dette skal outsources til styrene i universitet og høyskoler, slik at en slipper en politisk debatt omkring det, for det kan jo bli ubehagelig. Med 30 000 studenter og mange tusen ansatte kan det bli en ubehagelig debatt.

Når en nå sier at en vil ha samme krav til alle universitet når det gjelder forskning og kvalitet, mener statsråden da at det er mulig å gjennomføre det med det antallet campuser en i dag har på de sammenslåtte høyskolene og universitetene, som Nord universitet eller Universitet i Sørøst-Norge?

Statsråd Iselin Nybø []: Utgangspunktet er at alle universitetene og høyskolene våre må forholde seg til det samme lovverket. Stortinget har laget en lov for universitetene og høyskolene, og så er det opp til styrene å vurdere hvordan de skal organisere seg best mulig. Men jeg mener det er grunn til å være bekymret for enkelte av våre universiteter, og hvis jeg skal trekke fram ett av dem, vil jeg trekke fram Nord universitet, som også representanten var inne på – ikke bare på grunn av strukturen og utfordringene de har med mange campuser, men vi kjenner f.eks. til at NOKUT, som er et helt uavhengig organ, nå har gått inn for å vurdere noen av programmene de har på Nord universitet. Dette handler ikke utelukkende om penger. Det er en debatt som handler om mange flere ting enn det, for Nord er bl.a. også et universitet som har penger på bok. Dette er en sammensatt debatt, men jeg er bekymret for Nord universitet og kommer til å ha et spesielt blikk på det framover.

Mona Fagerås (SV) []: I gårsdagens Dagsavis kunne vi lese at det står forferdelig dårlig til med tegnspråkkompetansen i Norge. Regjeringens to statsråder fra Venstre besitter to av de departementene som har ansvaret for å ta i bruk virkemidler for å styrke tegnspråket, gjennom utdanning av tolker og lærere med tegnspråkkompetanse, og for forvaltningen av norsk språkpolitikk. Statsrådene Skei Grande og Nybø var opptatt av tegnspråket da de satt i opposisjon. Derfor er det svært skuffende at de ikke bruker den muligheten de har til å ta et krafttak for tegnspråk når de nå sitter i posisjon. Behovet for økt tegnspråklig kompetanse er stort, bl.a. rammer mangelen på lærere med tegnspråkkompetanse hørselshemmede barns rett til opplæring i og på tegnspråk, på sitt eget morsmål. Kan statsråd Nybø nå garantere at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med tiltak som kan løse disse utfordringene?

Statsråd Iselin Nybø []: I dag behandler vi neste års statsbudsjett, og det er det som er saken som foreligger nå. Her er det, som representanten er klar over, ikke noen spesielle tiltak som er knyttet til akkurat tegnspråkopplæringen. Det er en av de tingene som flere har kritisert, som representanten også viste til, sist i Dagsavisen.

Tegnspråk og tegnspråkopplæring er viktig. Det er viktig for regjeringen, som også representanten sier. Venstre har to av de statsrådene som dette faller inn under, så dette er absolutt noe vi kommer til å ha fokus på framover. Det kommer til å handle om flere ting. Det er hvordan vi sikrer at vi har lærere ute i skolen. Ikke minst er det en viktig oppgave for meg, som har ansvar for grunnskolelærerutdanningen. Så dette er noe vi vil se på framover.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Organiseringen av lærerutdanningen for grunnskolen med to løp, 1–7 og 5–10, har fungert noen år, så vidt jeg husker, siden 2010. Så langt ser vi helt klart at det er rekrutteringen til 1–7 som er svakest, noe som i praksis betyr at det er spesielt trinnet 1–4 som taper i kampen om kvalifiserte lærere. På en del skoler ser vi at dette fører til mangel på lærere med godkjent utdanning i 5–10, som er plassert på laveste trinn uten å være kvalifisert formelt. Ser statsråden at det kan være behov for en evaluering eller en gjennomgang av dagens struktur med tanke på inndelingen 1–7 og 5–10, for eventuelt å vurdere andre modeller, som i større grad også kan bidra til å løse det lærerrekrutteringsproblemet som vi ser på 1.–4. trinn?

Statsråd Iselin Nybø []: For det første mener jeg det er for tidlig å starte en evaluering allerede nå. De nye grunnskolelærerutdanningene er ikke fullt ut implementert, så jeg mener vi må vente litt til før vi tar en evaluering.

Representanten har helt rett i at vår utfordring er knyttet til de laveste trinnene. Da vi evaluerte allmennlærerutdanningen i 2006, var resultatet av den evalueringen at allmennlærerutdanningen var for bred. Så har man forsøkt å snevre det litt inn, men vi ser at utfordringene er spesielt knyttet til grunnskolelærerutdanningen 1–7. Det er bakgrunnen for at vi har gitt ekstra økonomiske incentiver til de studentene som velger 1–7.

Vi jobber også med å utprøve overgangsordninger for å kvalifisere lærere som er på 5–10, til også å kunne jobbe med 1–7. Til slutt vil jeg si at det er bedre for skolen at vi får lærere som er kvalifisert for 5–10, til å jobbe i 1–7, enn å få ukvalifiserte lærere til å ta seg av den helt tidlige begynneropplæringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten vil gjera merksam på at dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Turid Kristensen (H) []: Jeg var russ det året Bobbysocks vant Melodi Grand Prix for Norge. Dagens elever i videregående skole vet sannsynligvis ikke når det var, og hvem Bobbysocks var, eller at sangen de vant med, het «La det swinge, la det rock and roll». Jeg vet for øvrig godt at det ikke er en julesang. Jeg skal ikke påstå at det har blitt noe mer rock and roll i videregående skole siden jeg gikk der, men jeg er veldig glad for at det har blitt og blir mer sving på politikken for videregående skole framover. Pilene peker i riktig retning også for videregående skole. Elevene er mer til stede på skolen, de får bedre resultater, færre faller fra, flere får læreplass, og flere fullfører. Men likevel: Altfor mye er slik det var den gangen jeg gikk på videregående, og de som opplevde Bobbysocks, vet at det begynner å bli en stund siden.

Noe av det som skal bidra til at vi når målet om at ni av ti skal klare å fullføre videregående skole, og som også skal bidra til å styrke kvaliteten på utdanningen og sørge for at den er bedre tilpasset både elevenes og næringslivets behov, er den omfattende strukturendringen som vi er i gang med for yrkesfag, og Lied-utvalget, som er i full gang med å gjennomgå alt som har med videregående skole å gjøre. Det samme skal satsingene i dette statsbudsjettet bidra til.

Jeg registrerer at flere partier nå er merkbart mer opptatt av yrkesfagene enn tidligere. Selv om noen av dem nok har en tendens til å underkjenne litt de framskrittene vi har gjennomført, er jeg glad for at vi er mange som ønsker å framsnakke og satse på yrkesfagene framover.

Det er likevel lett å love mye når man ikke trenger å gjennomføre. Det er lett å love mye når man skrur opp skattene med flere milliarder. Det undrer meg at partier som sier at de ønsker å satse på at flere skal bli fagarbeidere i framtiden, samtidig ønsker å gjennomføre en politikk som vil føre til at det blir vanskeligere å skape de arbeidsplassene som våre fagarbeidere skal jobbe på. Det hjelper ikke å stå der med et fagbrev i hånden hvis man ikke har en jobb å gå til. Heldigvis for dagens elever er det vår regjering som styrer, og vi både handler og sørger for å ha en politikk som både bedrer den videregående skolen og skaper flere arbeidsplasser.

Uansett om statsråden ble inspirert av representanten Steffensens innlegg eller ei, vil vi trenge mange flere som vil spikke, sage, lime, banke, og som sier «ja, bake, det er kjempegøy!», og som vil si «takk og ja, og bli med oss og klipp», for vi trenger tømrere, bakere, frisører og mange flere fagarbeidere. Så min oppfordring til alle dem som skal søke på videregående skole, er: Søk yrkesfag! Der har dere alle muligheter åpne, dere er nesten garantert jobb når dere er ferdig, dere får lønn under utdanning, dere kan lett starte for seg selv, dere kan ta høyere yrkesfaglig utdanning på fagskolene, og dere kan fortsette på en høyskole eller et universitet.

2018 har vært yrkesfagenes år, men den gode nyheten er at vi kommer til å fortsette satsingen på yrkesfag også neste år og i årene framover. Det gleder jeg meg til.

Nina Sandberg (A) []: Arbeiderpartiet investerer i alles kompetanse og har en helhetlig og offensiv satsing i hele utdanningsløpet. «Si takk og si ja, og bli med oss og pakk!» Vi har tidenes studentbudsjett og et målrettet forskningsbudsjett som er betydelig større enn regjeringens.

Rekordmange vil studere, men mange tusen unge står utenfor utdanning og arbeid. Vi foreslår 3 000 nye studieplasser, slik at flere kan skaffe seg kompetanse og komme i jobb. Med studieplassene investerer vi i framtidens næringer, teknologiutvikling og velferdsstatens profesjoner. De kommer bl.a. innenfor lærerutdanning, helse- og sosialfag, IKT, teknologi og realfag. Vi har 100 flere rekrutteringsstillinger og ser betydningen av fungerende infrastruktur og bygningsmasse. Derfor har vi 100 mill. kr til nye kunnskapsbygg i en opptrappingsplan og lurer litt på hvorfor ikke regjeringen har en plan for det samlede investeringsbehovet.

For fem år siden var vi det første partiet som programfestet 3 000 studentboliger. Vi vil bygge 800 flere enn regjeringen. Nær én av fire studenter har alvorlige psykiske symptomplager. Vi dobler støtten til psykisk studenthelse og har 30 mill. kr i budsjettet. Vi prioriterer heller bedre studiekvalitet og tettere oppfølging enn kutt i stipendet for å få studenter raskere igjennom.

I vår storsatsing på studenter og utdanningskvalitet har vi hele 25 mill. kr mer til oppfølging av studenter.

I et krafttak mot frafall og for læringsutbytte bedrer vi samarbeidet med arbeidslivet og kobler forskning og utdanning tettere sammen.

Så kling no klokka! Norge står foran store omstillinger, og vi undres over at regjeringen ikke satser mer offensivt på forskning. Vi er grunnleggende kritiske til ABE-reformen, og etter som regjeringen høvler, ser vi at det sikkert vil bli flate kutt på 1 mrd. kr. Vi vil at regjeringen evaluerer hva dette betyr for studie- og forskningskvaliteten.

For å styrke forskningsinnsatsen og den kunnskapsbaserte samfunnsutviklingen foreslår vi tre nye forskningsprogram om IKT og datasikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap og velferdsstatens profesjoner. Vi har mer forskning for målrettet næringsutvikling. Vi har gått over sjø og land, vi har forskning for å møte klima- og energiutfordringene, og vi videreutvikler tradisjonelle fortrinn og legger grunnen for helt nye næringer – til beste for framtidens Norge.

Theodor Helland (FrP) []: Private eiere og drivere beriker norsk utdanning. Selv gikk jeg syv år på montessoriskole, uten at jeg har tatt særlig stor skade av det.

Både kommersielle aktører uten statsstøtte og friskoler er sentrale for å ivareta elevers og foreldres rett til å velge den skolen de ønsker. Innovasjon og nyskaping fra disse utenfor den offentlige rammen kan dessuten styrke også den offentlige skolen. Jeg forstår ikke hvorfor noen er skeptiske. I mine hjemlige trakter i Agder forsøker de andre partiene i disse dager å forhindre en privat musikkskole, KV Vennesla, fra å drive elevhybler. Jeg sier som Fremskrittspartiets nestleder, som besøkte skolen denne uken: Det er ubegripelig. Det finnes nok av dem som vil benytte enhver anledning til å hindre opprettelse av private skoler. Valgfrihet og markedskrefter kan være skummelt for noen. Det er derfor viktig at lovverket tydelig tilrettelegger for oppstart og utvikling av private skoler.

Det har lenge vært fokusert på friskoler, men for Fremskrittspartiet er det imidlertid vel så viktig å løfte fram de rene privatskolene uten offentlig tilskudd. Fravær av byråkrati, regler og reguleringer er i denne sammenheng definerende. Hvis vi ønsker innovasjon, kreativitet, valgfrihet og mangfold også i skolen, bør det offentlige legge færre hindringer i veien.

Den norske fellesskolen tar utgangspunkt i en gjennomsnittselev som ikke eksisterer. Vi er alle ulike, og det er bra. Jeg ønsker meg en skole hvor disse ulikhetene anerkjennes og respekteres. Det er bra at noen er flinke i matematikk, at noen er flinke i samfunnsfag, og at noen er flinke i yrkesfag. Derfor er jeg stolt av regjeringens høye ambisjoner – ny struktur på yrkesfag, flere og bedre lærere og Høyre, Fremskrittspartiet og Venstres forslag i innstillingen om ytterligere 30 mill. kr i 2019. Dette viser at vi satser på yrkesfag.

For Fremskrittspartiet er videregående utdannelse viktig. Det viser vi gjennom våre prioriteringer. Vi håper flere etter hvert vil se at dersom vi anerkjenner hverandres styrker og svakheter, kan det bety bedre utdanning for alle.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Marianne Synnes (H) []: Sektoren har vært fornøyd med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som instrument for langsiktig prioritering og styring. Men det var også behov for endringer. Noe av kritikken mot langtidsplanen var at den ikke var like konkret på alle tematiske områder, heller ikke forpliktende nok på tvers av departement og sektorer. Det er derfor gledelig å se at i budsjettet for 2019 har flere departement forpliktet seg til mer forskning, og at langtidsplanen løftes tverrfaglig.

I den reviderte langtidsplanen lanseres tre nye opptrappingsplaner som totalt utgjør 1,5 mrd. kr over fire år. De tre opptrappingsplanene er teknologiløft, FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Langsiktige opptrappingsplaner er viktig for å gi forsknings- og utdanningsmiljøene mer langsiktighet og forutsigbarhet. En tydelig satsing på forskning for fornyelse og omstilling i næringslivet er viktig, og satsinger som forskerutdanning for næringslivet, tiltak for økt kommersialisering, næringsrettet forskning og forskningsbasert innovasjon er gode tiltak i så måte. Et framoverlent næringsliv kan være endringsdriveren som bidrar til at norsk forskning og innovasjon lykkes enda bedre. Ikke minst er det viktig for å få til fornyelsen av offentlig sektor. Instituttsektoren er en viktig aktør i næringsrettet forskning, men omstillingsevnen begrenses av varierende og svak basisfinansiering sammenlignet med andre europeiske land. Dersom vi ønsker å beholde en levedyktig instituttsektor som konkurrerer om forskningsmidler internasjonalt, må rammevilkårene være på linje med tilsvarende institutter i Europa. Økt basisbevilgning til teknisk-industrielle forskningsinstitutt er derfor et tydelig signal fra regjeringen om at den norske instituttsektoren fortsatt blir en viktig forskningsaktør.

Forutsigbarhet for UH-sektoren må også gjelde investeringer, og en synliggjøring av sektorens planlagte byggeprosjekt er bra i så måte. Enda bedre forutsigbarhet blir det når det foreligger en prioritering av prosjektene.

Fokuset på utdanning har vært for svakt i den forrige langtidsplanen. En styrking av nasjonal arena for kvalitet i høyere utdanning med 25 mill. kr i 2019 og opptrappingsplanen for kvalitet i utdanning er derfor et skritt i riktig retning. Sterke forskningsmiljø er viktig, men vi utnytter ikke UH-sektorens fulle potensial om ikke utdanningenes kvalitet løftes tilsvarende.

SV er tydeligvis ikke enig i denne vurderingen siden de i sitt alternative budsjett kutter hele økningen til nasjonal konkurransearena og all kompetanseheving til lærerne, samtidig som de i dag vil lovfeste rett til etter- og videreutdanning for lærerne. Nå er det jo ikke sannsynlig at julenissen kommer i kveld – med SVs alternative budsjett, men det er vanskelig å skjønne logikken i det.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg må si meg enig med dem som har påpekt at skolen ikke er en budsjettvinner med denne regjeringen. Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er som de tre vise menn – dom rei-gjerte i flere da’r og ingen visste vegen og itte ‘hen det bar.

Høyre lovte nye ideer og bedre løsninger, men det motsatte har skjedd. Det ser ut som om Høyre både har droppet å vaske skolegulvet, glemt å bære inn veden og henge opp neket og satt seg rett til å hvile og puste på ei stund. Den stunden har nå vart i fem år. Men det er en stjerne som «blonke på himmelhvelven blå» og sikrer at skolepolitikken ikke har gått seg helt bort, og det er opposisjonen.

Før jeg går meg helt vill i julesanger, mener jeg at denne beskrivelsen står seg, for mens høyreregjeringen har brukt tid på å somle og stritte imot, har en offensiv opposisjon presset på og fått gjennomslag i sak etter sak. Man kan nevne tidlig innsats, kampen mot mobbing, satsing på yrkesfag og nå sist en time fysisk aktivitet. Jeg vil trekke fram tre saker der regjeringen fortsatt stritter imot, men der opposisjonen ikke har tid til å vente.

For det første: Det er over 50 000 elever som oppgir at de har blitt mobbet. Ja, lovene mot mobbing er blitt endret, men budsjettforslaget mangler ressurser til dem som skal bekjempe mobbingen ute i klasserommet. Når vi politisk ikke klarer å prioritere, kan vi heller ikke forvente at resultatene blir bedre. Arbeiderpartiet mener vi må gjøre mer enn å peke på kommunene. Vi vil ansette 100 flere miljøarbeidere og innføre beredskapsteam mot mobbing i alle kommuner.

For det andre: Det voksende digitale klasseskillet. Det å kunne bruke IKT og digitale tjenester på en god måte blir en stadig viktigere kompetanse i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. I fem år har regjeringen unnlatt å ta grep. En fersk Fafo-rapport peker bekymringsfullt på at det digitale klasseskillet øker både i klasserommet og mellom klasserom i ulike kommuner. Arbeiderpartiet mener det er et nasjonalt ansvar å ta grep. Det digitale klasseskillet må bekjempes med målrettet politikk, eksempelvis gjennom utstyrsløft, innkjøpsordning og økt satsing på etter- og videreutdanning i digital didaktikk, slik Arbeiderpartiet legger opp til.

For det tredje: Mange barn i skolen, særlig gutter, opplever at skolen er for teoretisk, ensformig og stillesittende. Arbeiderpartiet vil gi alle elever mer praktisk og variert læring, og tidlig innsats må bli mer enn en salderingspost. Hvordan Høyre prioriterer, er jo tydelig. Alt som skulle gå til tidlig innsats, brukes nå på å finansiere lærernormen. Vi mener vi må prioritere annerledes. Lærernormen må fullfinansieres. Vi vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti med innsatsteam for å bygge et sterkere lag rundt elevene. Vi vil se hele eleven og legge til rette for at barn kan lære på ulike måter. Det er en stor seier at Kristelig Folkeparti nå har dratt med seg regjeringen på én time fysisk aktivitet, og Arbeiderpartiet vil ha slutt på at Norge er ett av kun tre land i Europa som ikke gir barna et sunt måltid, for sultne barn lærer ikke godt.

Arbeiderpartiet i opposisjon skal fortsette å presse på, så regjeringen får bare venne seg til å bli ledet av en stjerne.

Margret Hagerup (H) []: Kompetanse er avgjørende for framtidens arbeidsliv. Rundt 400 000 nordmenn mangler grunnleggende ferdigheter i lesing, enda flere innenfor tallforståelse. Hele 800 000 mangler grunnleggende IKT-ferdigheter, og kun annenhver med grunnskoleutdannelse er i dag i jobb, mot ni av ti av dem med høyere utdanning. Samtidig spår SSB at én av tre jobber vil bli digitalisert bort.

Det er en underdrivelse å si at kompetanse er nøkkelen for å lykkes med å inkludere flere i arbeidslivet. Et av regjeringens viktigste prosjekter er dermed å sikre at ingen går ut på dato i arbeidslivet. Med regjeringens kompetansereform, Lære hele livet, sørger vi for at flere skal kunne stå i jobb lenger.

Derfor er det så bra at regjeringen leverer friske midler i årets budsjett, nettopp til et kompetanseløft gjennom hele livet. Det er satt av penger til utviklingen av mer fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse, bransjeprogrammer for sårbare bransjer og flere forsøk med modulbasert læring på grunnskolenivå og i fag- og yrkesopplæringen. Samtidig skal det bli enklere å kombinere opplæring og arbeid. Det er udelt positivt.

Så glad er vi, så glad er vi …

Et av tiltakene jeg er særlig glad for, er styrkingen av Kompetansepluss. Det gir muligheter til dem som allerede er i arbeidslivet, men som har behov for faglig påfyll. Kompetansepluss er et symbol på hvordan kompetanseløft skjer i praksis.

På Vestkanten Storsenter i Bergen gikk de sammen med Folkeuniversitetet for å tilby kompetanseheving til ansatte og ledere i sine butikker. Skobutikken Mani hadde tre ansatte, som sammen med butikksjefen gikk gjennom kompetanseheving. Butikksjefen sa at Kompetansepluss hadde bidratt til at voksne kunne følge med i tiden og føle seg tryggere. Hun hadde vært leder i 17 år, men hadde behov for videre opplæring innenfor ledelse. Hun så også verdien av å sende medarbeidere på kurs, selv om det innebar at hun måtte klare seg med færre ansatte i perioder. Å investere i medarbeiderne er å investere i framtiden, og entusiasmen og læringen smittet over på de andre i skobutikken.

Et annet eksempel er fra Bakehuset Martens hvor tolv medarbeidere tok fagbrev i industriell matproduksjon. Gjennom et brennende engasjement klarte den tillitsvalgte å få tolv medarbeidere gjennom opplæring hver lørdag i ti måneder, før ti av tolv sto med fagbrev i hånden. Det er imponerende. Bedriften fikk motiverte medarbeidere med viktig basiskunnskap. Det begynte med Kompetansepluss.

Det er dette som er læring gjennom hele livet. Høyre jobber for å finne de gode løsningene, slik at flere kan stå i jobb gjennom hele yrkeslivet. Framtidens arbeidsliv trenger at vi bygger kompetanse i bedriften. Sånn forhindrer vi at noen går ut på dato.

Nina Sandberg (A) []: Automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet fundamentalt. Dette er godt nytt for Norges konkurranseevne. Vi har en kompetent arbeidsstyrke, men den digitale revolusjonen krever at flere mestrer ny teknologi, kompetanse blir mer ferskvare og flere vil bytte jobb oftere.

Den største utfordringen for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og arbeid til alle er at vi har riktig kompetanse. Det forsterker det politiske ansvaret for at alle får mulighet til å oppdatere seg. Den enkeltes evne og kompetanse er Norges mest verdifulle ressurs. Derfor vil Arbeiderpartiet gjennomføre en stor kompetansereform for arbeidslivet som skal gi flere i arbeid, flere som forblir i arbeid, og bedre resultater i arbeidslivet. Vi sørger kort og godt for at folk lærer på jobb og lærer på vei til jobb. Dette er en av våre virkelige storsatsinger, og vi har over 1 mrd. kr til det i budsjettet – med ett det suser i alle tyste rom. Til forskjell fra regjeringen leverer vi en reell reform, med rett og med finansiering.

Det er ikke bare den enkelte arbeidstaker som må ta ansvar, men også arbeidsgivere og staten. Her står vi da i flokk og rad – og vil få til dette i fellesskap, sammen med partene i arbeidslivet. Sammen vil vi utarbeide arbeidslivets kompetanseavtale for å sikre at arbeidstakere opparbeider seg rett til etter- og videreutdanning, og at det jobbes langsiktig med å avdekke kompetansebehovet i arbeidslivet. Det vil bli mindre klare skiller mellom læring ved utdanningsinstitusjonene og læring i arbeidslivet, mellom førstegangsutdanning og etter- og videreutdanning.

Menneske fryd deg – vår reform gir vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringsliv. Vi oppretter et kompetansefond der staten investerer 100 mill. kr i befolkningens kunnskap og kompetanse, og vi stimulerer kunnskapsinstitusjonene til å bidra mer. Vi har tro på at de gode fagmiljøene våre vil opprette bedrifts- og arbeidsnære programmer for læring tilpasset flere virksomheter og bransjer.

Marianne Synnes (H) []: Nærmere 50 000 elever hadde enkeltvedtak om spesialundervisning skoleåret 2017/2018, noe som utgjorde 7,9 pst. av elevene. Andelen med spesialundervisning øker utover i grunnskolen. Det er langt flere gutter enn jenter som får spesialundervisning. På 10. trinn får 13,6 pst. av guttene spesialundervisning. Samtidig har antall personer med diagnosen ADHD i Norge økt fra 11 000 til over 42 000 de siste ti årene, og gutter er overrepresentert.

En ny undersøkelse fra Folkehelseinstituttet viser store svakheter ved hvordan ADHD-diagnose settes. Forskere spør seg hvor mange barn som har diagnosen, som ikke burde hatt den. De har lest journalene til 549 barn under tolv år som har fått diagnosen ADHD. I fire av ti journaler var det dårlig samsvar mellom diagnosen som var satt, og det som var skrevet om barnet i journalen. Vi må vokte oss vel for å sykeliggjøre barn som av ulike grunner faller utenfor normalitetsdefinisjonen. Nyere dansk forskning viser at flere barn får diagnose når antall voksne per barn blir færre. Antallet danske barn som får diagnose, har økt med 43 pst. de siste seks årene.

Forskere ved Aarhus Universitet sier at hvorvidt et barn med forstyrrende adferd blir sett på som et diagnosebarn eller ei, er avhengig av antall voksne i institusjonen og deres kvalifikasjoner. Er vår normalitetsdefinisjon blitt så snever at et barn får en diagnose så snart det vrir seg på stolen i klasserommet? At gutter er overrepresentert blant dem som får diagnose, er da kanskje heller ikke så overraskende. De danske forskerne viser til at sjansene for å få ekstra ressurser stiger betydelig hvis barnet får en diagnose. De mener at i stedet for å møte barnets adferd og hjelpe det med å tilpasse seg, vil en presset personalgruppe i Danmark sende barnet til utredning i håp om en diagnose og derved støttetimer.

Det synes som om det var på høy tid å innføre pedagognorm og norm for bemanning her hjemme. Skoler og barnehager må ha ressurser til å møte barn med ulikt ståsted og utfordringer, og jeg er glad for at det i budsjettet for 2019 er bevilget 285 mill. kr i øremerkede midler til økt lærertetthet gjennom budsjettforliket.

Samtidig er det viktig å innse at gutters biologiske forutsetninger er annerledes enn jenters, så å tvinge gutter inn i læringsformer som er tilpasset rolige jenter, er å be om trøbbel. En enhetsskole som skal presse alle barn inn i samme form, vil skape skoletapere. Å diagnostisere flere barn etter en snever normalitetsdefinisjon, vil ikke hjelpe de arme små.

Jorodd Asphjell (A) []: Når vi nå går inn i julehøytiden og et nytt år, hadde Arbeiderpartiet et håp om en bedre framtid med nye og bedre muligheter for alle barn og unge.

Arbeiderpartiet har derfor i budsjettet for 2019 en mye mer offensiv satsing på barnehage og skole, utdanning og forskning – for å gi barna våre og samfunnet kunnskapen vi trenger i framtiden.

Vi vil at alle skal lære mer og trives bedre. Trygge barn lærer bedre. I posisjonen sitter representantene og nikker og er så glad, men å legge penger på bordet, det vil ingen av regjeringspartiene ha noe av.

Vi har lagt bak oss yrkesfagenes år, og Arbeiderpartiet ønsker å fortsette en satsing videre. Vi har en helhetlig satsing for å motivere barn og unge til å velge yrkesfag, Arbeiderpartiet vil bruke en yrkesfagmilliard i denne stortingsperioden. Vi begynner med 250 mill. kr for 2019, som vil gi 100 millioner til oppdatert og moderne utstyr i opplæringen, 20 millioner til tilskudd til bedrifter som tar inn elever i praksis, 20 millioner til etter- og videreutdanning for yrkesfaglærere og 110 millioner i lærlingtilskudd.

Nå i disse dager sitter vel snekker Andersen i sitt lille verksted og spikker, sager og pusser på alle gavene som barna har ønsket seg til jul. Han har en meget travel hverdag som skal rekke alt dette helt alene. Han ønsker seg sikkert flere medhjelpere med yrkesfagbakgrunn og lærlinger som kan videreføre bedriften for nye generasjoner. Arbeiderpartiet vil at alle skal med og at alle skal få ett av sine ønsker oppfylt, uavhengig av bosted, sosial bakgrunn og økonomi. Da trenger vi flere stolte fagarbeidere som snekker Andersen. I neste års budsjett har ikke regjeringen en eneste krone til flere fagskoleplasser, så det er mange som vil bli skuffet og lei seg når de ikke finner en eneste pakke med mer penger til nytt moderne utstyr eller nye fagskoleplasser under juletreet, men bare et julekort med et ønske om alt godt for julen og det nye året.

Alle er vi spent på julepresangen. Vesle Kentemann strever lang, han snekrer på no spennende som snart skal bli en presang. Nå er det bare et kassebord, men gjett hva det skal bli? Underveis har både Høyre og Fremskrittspartiet og Venstre høvlet, saget og pusset på hver sin side, og til slutt har Kristelig Folkeparti lagt siste hånd på verket. Så er gaven ferdig, selv om langemann er blå og tommeltott har plasterlapp, så fryder de seg nå. For her ligger gaven ferdig pakket inn, og gjett hva barna skal få? Ei spekefjøl som de kan smøre skolematen sjøl på. (Munterhet i salen)

Høyre og regjeringen sitter stille med hendene i fanget – tider skal komme, tider skal henrulle. Og det er alltid en ny utredning eller rapport å vente på.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det er ikke så lett å komme etter en sånn poet.

Det er svært viktig med lavterskeltilbud som kan fange opp barn og unge med psykiske plager, avdekke mobbing og vold og overgrep på den måten skolehelsetjenesten og helsestasjonene i kommunene gjør. Altfor mange barn og unge møter en lukket dør ved at de ikke får hjelp. Derfor trengs det en styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at det etter budsjettenigheten med regjeringspartiene bevilges 100 mill. kr utover regjeringens forslag til nettopp denne viktige tjenesten. Altfor mange barn gruer seg til neste skoledag av frykt for å bli mobbet. Vi trenger derfor å fokusere på tiltak som kan trappe opp dette arbeidet for en barnehage og en skole som er fri for alle typer mobbing.

Vi lever i et samfunn med økende antisemittisme, ikke bare utenfor landets grenser, men også innenfor. Kristelig Folkeparti var derfor glad for gjennomslaget våren 2015 for en handlingsplan mot antisemittisme og vil gi honnør til regjeringen og ikke minst til statsråd Sanner for oppfølgingen av denne. Midlene Kristelig Folkeparti ble enig med regjeringspartiene om for neste års statsbudsjett, 15 mill. kr, som tilskudd til skoleturer for ungdomsskoleelever for å besøke konsentrasjonsleirene i Polen, er et viktig bidrag i arbeidet med å gi kunnskap som kan skape gode holdninger hos de unge. Det er ikke bare én gang jeg har hørt tiendeklassinger gi uttrykk for hva slags sterke inntrykk et sånt besøk har gjort på dem – i form av ny kunnskap og også endrede holdninger til antisemittisme.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi denne gangen fant plass også til oppstart av landslinje for sjømat i Vardø. Dette er uten tvil et viktig tilbud for økt rekruttering til sjømatnæringen, ikke minst i denne delen av landet. Det er all grunn til å tro at et sånt tilbud på sikt vil bety økt kompetanse og bedre sikring av grunnlaget for næringen framover.

Gjennom økt bevilgning til nye studieplasser i høyskolesektoren ble det gjennom forliket mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene også prioritert en nysatsing på sykepleie på Samisk høgskole i samarbeid med Universitetet i Tromsø. En sykepleierutdanning lagt over fire år gir et utvidet rekrutteringsgrunnlag fordi det gis muligheter til å kombinere jobb med utdanning. Vi tror dette vil bli et viktig og godt tilbud til den samisktalende befolkningen, og et tilbud som bidrar til ny arbeidskraft som blir værende i regionen.

Kristelig Folkeparti er også glad for 100 nye studieplasser ved flere av de nyfusjonerte private høyskolene samt stipendiatstillinger som bidrar til å bygge kompetanse. Det er positivt at Høyskolen for dansekunst nå er kommet inn på statsbudsjettet, samt at det startes opp et nytt mastertilbud innenfor barnevern ved Universitetet i Agder – det første i Norge.

Mona Fagerås (SV) []: En god barndom varer hele livet. SV vil prioritere tiltak som styrker kvaliteten i barnehagen og gir alle barn muligheten til å få gå i barnehage. Barnehagen skal være et universelt utdannings- og velferdstilbud som kommer alle barn til gode, uavhengig av foreldrenes økonomi eller bosted. På den måten er barnehagen særdeles viktig for å utjevne sosial ulikhet.

I SVs alternative statsbudsjett foreslår vi å bevilge 130 mill. kr til lavere foreldrebetaling. Målet vårt på sikt er å gjøre barnehagen gratis, sånn som skolen er det. Under den rød-grønne, glitrende regjeringen ble foreldrebetalingen redusert med 35 pst., før den dessverre har begynt å stige igjen under denne regjeringen.

Nok voksne med barnefaglig kompetanse er nøkkelen til gode barnehager. En god barnehage er en barnehage der alle barn blir sett gjennom hverdagen og får omsorg og oppmuntring. Derfor foreslo den rød-grønne, glitrende regjeringen i 2013 å innføre et minimumskrav til grunnbemanning, i tråd med Barnehagelovutvalgets anbefalinger.

Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at nær halvparten av barnehagene har lavere bemanning enn det nye minimumskravet som Stortinget har vedtatt. Det er de store byene og de største barnehagekjedene som ligger dårligst an til å innfri kravet. Dette rimer dårlig med regjeringens gjentatte påstand om at bemanningsnormen for barnehagene er innfridd, og således kan implementeres uten ytterligere finansiering.

Det har lenge vært stor tverrpolitisk enighet om å innføre en nasjonal bemanningsnorm, og foreldre og ansatte har ventet på denne i flere år. Men det som skulle være en gledens dag i vår da vi innførte den, har ført til uro og bekymring i sektoren, og vi møtte dem sist da vi kom på jobb i går. Foreldrene protesterer mot det regjeringen har gjort, og mener at man er nødt til å finansiere normen.

For dem som er opptatt av kvalitet i barnehagen, har vi lagt fram et forslag her i dag, hvor Stortinget ber regjeringen om å legge fram en plan for å styrke barnehageprofesjonen og at 50 pst. av de ansatte i barnehagen skal ha barnehagelærerutdanning. Så da håper jeg at de som er opptatt av kvalitet, også støtter det forslaget.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Jeg satt på kontoret og lyttet til denne debatten, og så dro jeg «krakken bortåt glaset» og satte meg og reflekterte litt. Noe av det jeg kom fram til, var at til tross for at årene går og politikken endres, er mange av debattene de samme. Særlig debattene knyttet til høyere utdanning og studentvelferd bærer preg av det. Da jeg satt i utdanningskomiteen for noen år siden, diskuterte vi også studentvelferd. Forskjellen fra 2013 og til i dag er jo at det har skjedd så vanvittig mye. Studentkravet i forkant av valget i 2013 var 2 000 studentboliger og 11 måneders studiefinansiering. Under vår regjering har det blitt bygd over 2 000 studentboliger i året, mot rundt litt under 1 000 da de rød-grønne styrte. Det var noe høyere i valgår, før man gikk noe lavere i mellomvalgår.

Når det gjelder studiefinansiering, har det skjedd en revolusjon. Jeg husker hvor forbannet studentene var i valgkampen 2013. Da hadde alle de tre rød-grønne partiene i åtte samfulle år, under en flertallsregjering, lovet studentene elleve måneders studiefinansiering. Man skulle altså øke fra ti til elleve måneder, en økning på 10 pst. Fasiten ble en realøkning på 0,2 pst, dvs. 0,025 pst. i året. De rød-grønne måtte altså ha sittet i 392 år til for å få oppfylt sitt eget løfte – og studentenes ønske. Nå oppfyller vi det i løpet av noen få år.

Så registrerer jeg at det er et spinn i denne salen nå – og i media og utad – startet av opposisjonen, om at vi har kuttet mange hundre millioner kroner, noen sier sågar en milliard, til studentene. Det er ikke riktig. Det vi har gjort, er at vi har omfordelt noe, som sosialistene vanligvis er for, fra oss som er ferdigstudert, til dem som er studenter i dag.

Når det gjelder forslaget for neste år, handler det om det samme, at man skal honorere dem som studerer og blir ferdig, mer enn dem som ikke blir ferdig. Jeg synes faktisk ikke at det er veldig kontroversielt, og jeg er helt enig med komiteens leder i hans glimrende og enkle svar til representanten Henriksen. Det framstår faktisk som litt sutring fra studentenes side når man vet at bakteppet er at studentene i dag har 11 000 kr mer enn man hadde i 2013.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg valgte å ta ordet igjen for å påpeke at jeg synes det er en litt uredelig måte å drive debatt på når man kritiserer kutt og framstår som om man ikke er en del av dem selv, som f.eks. representanten Fagerås, som snakker om de 650 mill. kr som angivelig er kuttet for studentene, når det gjelder rentepåslaget, utfasing av kvoteordning og reduksjon av fratrekk i studielånsordningen. Jeg har ikke registrert at noe av dette ligger inne i SVs alternative budsjett, ergo er det feil å kritisere oss for det når de gjør akkurat likt.

Det samme gjelder makspris i barnehager. Både representanten Henriksen og representanten Fagerås snakker om at det er blitt så mye dyrere for familiene, men selv har de ikke redusert det tilbake til 2013-nivået, slik det var. Det betyr at når de mener vi har lagt til 6 000–7 000 kr for barnefamiliene, gjør de det samme selv, og da er det uredelig å kritisere oss for det.

Flere, både representanten Asphjell og representanten Knutsdatter Strand, har vært innom manglende yrkesfagsatsing. Jeg vil igjen minne om at vi har økt lærlingtilskuddet syv ganger, med 21 000 kr per kontrakt. Vi har stilt krav om lærlinger ved offentlige anbud og i det offentlige, og vi har siden 2013 brukt 600 mill. kr på yrkesfagsatsingen vår. Dette er alle enig i, sa representanten Knutsdatter Strand, men da er det veldig rart at det ikke ble gjennomført mens de rød-grønne styrte i åtte år. Det måtte altså en ny regjering til for å få det gjennomført. Resultatet er at vi nå får flere lærekontrakter, rekordsøking til yrkesfag og 15 pst. flere lærlinger siden 2013.

Nå nærmer det seg slutten. Nå tennes tusen julelys, eller i hvert fall nesten, ute i vandrehallen. Det grønne glitrende tre er satt opp mens vi har sittet her. I løpet av dagen vil vi vedta et budsjett for utdanning og forskning som kommer til å sørge for å videreføre den politikken vi har holdt på med i fem år, som har gitt resultater ved at elevene lærer mer og er mer til stede, at færre faller fra, at flere får lærekontrakter, at det blir billigere barnehager for dem som trenger det mest, at det blir økt studiestøtte og flere studentboliger. Det synes jeg det er grunn til å si heisann og hoppsann og fallerallera for.

Stine Margrethe Knutsdatter Olsen (FrP) []: Alle barn og unge har rett til et trygt og godt skolemiljø uten mobbing. Dessverre blir mange barn og unge likevel mobbet, både i barnehagen og i skolen. Bekjempelse av mobbing har vært en viktig sak for Fremskrittspartiet gjennom flere år. Det er derfor vi nikker og smiler og er så glad for at vi fra 2017 har lovfestet nulltoleranse mot mobbing.

Fra høsten 2018 er det også etablert en ordning med mobbeombud i alle fylker, som skal styrke det lokale arbeidet mot mobbing i barnehager og skoler og gi raskere hjelp til barn og elever som utsettes for mobbing. Håndhevingsordningen blir styrket med 17. mill. kr i revidert nasjonalbudsjett for 2018, og vi foreslår å videreføre denne satsingen i 2019.

For å sikre rask og god saksbehandling av mobbesaker ble fylkesmennene tildelt 17 mill. kr i 2017 og ytterligere 17 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett for 2018. Summen på 34 mill. kr videreføres i 2019. I år blir det brukt vel 50 mill. kr på kompetansearbeid knyttet til mobbing. Mer enn 800 skoler og barnehager over hele landet lærer hvordan de kan forebygge, avdekke og håndtere mobbing sammen med sine kommuner. Dette vil bli videreført i 2019. For å få slutt på mobbing holder det ikke å true med vår store skje og be mobberne bare se å komme av sted. Det krever handling.

En evaluering fra NTNU viser at nasjonale satsinger for å redusere mobbing ved skoler som har hatt mye mobbing over tid, har gitt gode resultater. Andelen elever som opplever mobbing, har gått kraftig ned ved samtlige av disse skolene. Skolene er blitt bedre til å avdekke og løse mobbesaker. Kommuner og skoleeiere opplever at de har blitt bedre til å følge opp skolenes arbeid mot mobbing, og foreldre og elever har blitt mer bevisste på betydningen av læringsmiljø. Dette er gledelige nyheter. Det betyr at det nytter å gjøre endringer. Det nytter å rette en ekstra innsats mot mobbing og å stille krav til de voksne i skolen. Når færre barn opplever å få livet ødelagt av mobbing, og i verste fall tar et valg som fører til at foreldre mister det kjæreste de har, er det verdt det.

Men la én ting være helt klar: Målet er null. Ingen barn skal oppleve mobbing på skolen. Ingen barn skal få resten av livet ødelagt på denne måten. Ingen foreldre skal miste barnet sitt på grunn av mobbing.

Derfor er arbeidet med å forebygge og håndtere mobbing et høyt prioritert område for Fremskrittspartiet og regjeringen. Det skal være trygt å gå i barnehage og på skolen. Det skal være gøy og ikke noe man gruer seg til. Derfor er jeg stolt av innsatsen mot mobbing fra regjeringen og veldig glad for at denne innsatsen videreføres og styrkes i 2019. Vi klapper i hendene for at flere barn kanskje får bli med og synge og le.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Kunnskap og kompetanse er grunnleggende for alt folk i hele Norge. Senterpartiet ønsker mindre målstyring og mer tillit. Erfaring viser nemlig at selv om Stortinget er aldri så enige om målene, så kommer regjeringens tiltak med en bakside. Bemanningsnormen i barnehagene er et slikt eksempel, en styrking av lærerprofesjonen er et annet, kvalitetstiltak og strukturreform i universitets- og høyskolesektoren er et tredje, og ikke minst er økt studiestøtte et fjerde.

Det hjelper lite med noble intensjoner når prisen for satsing må bli tatt i sektoren selv. Eksempelvis blir nå små private barnehager enten lagt ned eller kjøpt opp. Kompetansekrav med tilbakevirkende kraft for lærere gjør at undervisere nå selv må bli undervist. De små campusene må vike for at de store skal ha midler nok. Studentene, som det ble skrytt av fra denne talerstolen, må betale for den økte studiestøtten sin selv.

Gode kunnskapsminister, kompetansereform må jeg legge til at hele Stortinget har store forventninger til, og vi får forhåpentligvis ikke en rasering av studieforbund og voksenopplæring på veien. Gode høyere utdannings- og forskningsminister, vi er veldig glade for langtidsplanen og for det som blir sagt om forskning fra denne talerstolen, men glem ikke regionale forskningsfond, og glem ikke landbruksforskning. Her vil Senterpartiet snu kutt som regjeringen legger fram.

I tillegg vil jeg poengtere at psykisk helse er noe vi jobber for å løfte, for så vidt tverrpolitisk, men Senterpartiet legger også inn midler til dette i sitt alternative statsbudsjett. Vi vil at det skal være tiltak som følger opp studentene mer aktivt rundt omkring i hele Norge.

Når vi nå går mot slutten, er det ingen tvil om at vi alle kan tenne et lys, dele håpet og la julefreden senke seg.

Presidenten: Representanten Marianne Synnes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Marianne Synnes (H) []: Jeg er glad for at en samlet komité fremmer betydningen av vitensentra. Det er viktig å inspirere barn og unge til å lære mer om teknologi og naturvitenskap. Vitensentra representerer et verdifullt bidrag til kunnskap om og interesse for realfag, som vil kunne bidra til økt rekruttering til disse fagområdene.

Vi må ivareta en geografisk fordeling av vitensentra, slik at vitensentra er tilgjengelige for barnehager og skoler i regionene. Etablering av vitensenter i nært samarbeid med næringsliv og akademia gir en positiv og potenserende effekt, som vi ser bl.a. hos Atlanterhavsparken i Ålesund, som nå søker om å bli vitensenter i vår region. Bare slik kan barnehager og skoler unngå å måtte gå over sjø og land for å finne nærmeste vitensenter.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Med fare for å bli møteplager – det er noen ting i denne debatten jeg ønsker å kommentere. For det er noe som slår meg.

Det ene er at Arbeiderpartiet og venstresiden glatt overser utviklingen i norsk skole. Det nevnes ikke med ett ord. Man later som om det ikke har blitt igangsatt et yrkesfagløft som gjør at rekordmange får lærlingplass, eller at fagskolene er i gang med et kvalitetsløft. Man overser at rekordmange studenter vil bli lærere, at rekordmange lærere vil ha etter- og videreutdanning, og at veksten i andelen ufaglærte har bremset opp. Man overser at elevene leser bedre og regner bedre, at flere fullfører, og at vi har en ny mobbelov og ekstrabevilgninger for å hindre mobbing.

Det er for så vidt greit nok, det er jo sånn det er å være i opposisjon, kanskje. Men det er også fascinerende å se hvordan bl.a. representanten Henriksen og Arbeiderpartiet prøver å late som om alt som nå skjer, har vi vært enige om. Alle de grepene som Høyre og regjeringen har gått i bresjen for, som Høyre og regjeringen har gjennomført, skal Arbeiderpartiet ha æren for. Det går ikke. Elleve måneders studiestøtte ble gjennomført av oss etter utallige løfter fra de rød-grønne. Lærerløftet ble innført av oss, med et Arbeiderparti som egentlig endret mening i alle spørsmålene om hva man skulle satse på, annethvert år.

Tidlig innsats, flere lærere, flere begynnerspesialister og ikke minst en plikt for skolene til å prioritere lesing, skriving og regning og de yngste årstrinnene, ble gjennomført av denne regjeringen. Også her er det verdt å merke seg at det var vanskelig å vite hva Arbeiderpartiet mente når de plutselig hadde lyst til å prioritere alle fag og alle årstrinn, og ikke de yngste, som trenger det mest.

At opposisjonen prøver å ta eierskap til en utvikling som går bra, tar jeg egentlig som en hedersbetegnelse, men det som overrasker meg av og til, er at når opposisjonen først skal peke på hvilke utfordringer vi har i norsk skole, når man først skal kritisere regjeringen, velger man absolutt alt annet enn det som er viktig for elevenes læring og for elevenes muligheter. Det er ingen som snakker om at læringstrykket er for svakt, at for mange går ut av grunnskolen uten å mestre det grunnleggende, at det er kvalitetsforskjeller mellom A- og B-klassen, at kommunen ikke er god nok til å følge opp de skolene som har ekstra utfordringer, og ikke minst at skolen har lave ambisjoner for barna som f.eks. mottar spesialundervisning. Dette er de reelle utfordringene i skolene.

Jeg er ikke imot at det skal være flere brødskiver i norsk skole – det er sikkert flott, det er mange kommuner som har gode ordninger for det – men det er ikke det viktigste for å utjevne sosiale forskjeller.

Det er fint at SV ønsker at noen 7.-klassinger i noen kommuner skal ha én time ekstra på skolen, der de skal gjøre leksene sine. Men når man kutter 500 mill. kr i kompetansen til lærerne, på etter- og videreutdanning, er ikke det å prioritere det viktigste for at elevene skal lære, og løfte alle. Det blir nesten en parodi på å være et kunnskapsparti når det kuttet går ut over elever og lærere.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Til representanten Tybring-Gjedde: Det virker som om hun ønsker at denne debatten kun skal være en ren historietime der det er felles jubel over alt som går bra, og som en er enige om. Men jeg har lyttet til den debatten som har vært, og det vi kritiserer, er en overraskende passiv regjering med tanke på de store utfordringene som ligger foran oss – ikke de tingene som er bra som ligger bak oss. Der har det kommet få svar, og jeg skal ta to viktige eksempler, som også er viktige for elevene.

Ta det digitale klasseskillet som øker i klasserommene: Det er viktig for elevenes læring. Fafo-rapporten som nettopp kom, er urovekkende, for den viser at forskjellene i utstyr og mangelen på digitale læreverktøy nå gjør at barn får et helt ulikt utgangspunkt når det gjelder hva de kan, og hvilke karakterer de får. For Arbeiderpartiet er det soleklart at dette er et nasjonalt ansvar. Vi krever et helhetlig grep for å tette det digitale klasseskillet. Det vil ikke regjeringa være med på. Det går til og med så langt at regjeringspartiene reduserer ambisjonene fra i fjor. For et år siden, i denne salen, var en samlet komité helt enige om at en måtte gjøre mer med det digitale klasseskillet. Regjeringspartiene har falt fra i merknadene, uten at de klarer å presentere sitt alternativ. Det er noen små millionbeløp til en digital skolesekk, som ikke vil hjelpe på de enorme utfordringene som ligger foran oss.

Når det gjelder den økende lærermangelen, er det viktig for elevene å ha fagfolk – faglærte lærere – i klasserommet. Det var 40 pst. økning i ufaglærte lærervikarer under denne regjeringa bare i fjor, og jeg merker meg at regjeringspartiene ikke ønsker å svare på om foreldre, barn og lærere kan forvente at denne andelen går ned neste år. Nei, svaret vi fikk i replikkordskiftet, var at dette nok bare kommer til å fortsette, og det kommer til å fortsette i mange år framover. En er altså fornøyd med den negative utviklingen denne regjeringas politikk står bak.

En annen viktig sak vi har tatt opp, er hvordan vi kan legge til rette for en mer praktisk skole, med mer lek. Jeg har merket meg at statsråden har gått høyt på banen i media og sagt at en ønsker å legge til rette for det. Barna vil jo spikke, sage, lime og pakke, men regjeringa sier: Vi ha`kke tid, for vi har satt ned utvalg. Jeg vil utfordre statsråden, nå mot slutten av debatten, til å svare på nettopp dette: Hvordan vil statsråden og regjeringa tilrettelegge for at det skal bli mer lek i skolen? Ett alternativ kunne jo vært å stille seg bak Arbeiderpartiets forslag som ligger i saken. Jeg lurer også på om statsråden kunne utdype noe hvordan han vil følge opp den merknaden en samlet komité står bak, som sier at en ønsker én times fysisk aktivitet innenfor dagens timetall. Forventningene er store, og det ville være interessant å høre statsrådens tanker om det.

Jorodd Asphjell (A) []: Når jeg hører debatten og hører regjeringspartiene, minner det meg litt om bjelleklang. Noen bjeller klinger lyst, og noen bjeller klinger mørkt – men bjeller er det uansett. Det handler litt om både fortreffelighet og hvordan man beskriver opposisjonen.

Det er ingen tvil om at vi trenger flere dyktige og stolte fagarbeidere i årene som kommer. Den kunnskapen og den kompetansen som fagarbeidere i dag besitter, er viktig for å holde stolte håndverkstradisjoner i hevd. Selv er jeg grafiker, boktrykker, men det er et fag som har gått ut på dato, for å si det sånn. Jeg kan ikke gå tilbake til mitt gamle yrke. Så det å tilrettelegge for nytt og moderne utstyr i yrkesskolen er helt nødvendig.

For noen uker tilbake besøkte Arbeiderpartiets utdanningsfraksjon Meldal videregående skole – en skole som har en gjennomføringsprosent på 97, som er veldig bra. Det er langt over det andre skoler har – ikke på grunn av regjeringen, men på tross av regjeringen. Skolen har gjennomført tiltak sammen med kommunen, sammen med fylkeskommunen og ikke minst sammen med lokalt næringsliv for å sikre at elevene får god og relevant opplæring i det utstyret som trengs. De dreiebenkene som sto der, var de samme dreiebenkene som sto der da jeg gikk på Meldal skole. Det var i 1977 – for 40 år siden. 40 år er lang tid. Skal vi få morgendagens fagarbeidere til å være oppdatert og utdannet på en god måte, må vi sørge for et yrkesfagløft som gjør at vi kan kjøpe inn mer og moderne utstyr.

Vi ser at skolen i dag blir mer og mer akademisk og mindre og mindre praktisk. Da jeg selv gikk på skolen, hadde vi sløyd, og vi lærte å drive med håndverk. Hvis elever i dag skal velge en yrkesfaglig utdannelse og ikke har erfaring med håndverk, verken hjemmefra eller fra skolen, og heller ikke kjenner til yrkesfagenes muligheter, hvordan kan de velge et fag som de ikke kjenner til? Vi har et stort ansvar for hvordan vi skal sørge for god opplæring.

Arbeiderpartiet er i likhet med NHO og LO meget forundret over at regjeringen ikke har funnet en eneste krone til nye studieplasser i fagskolene for 2019. Arbeiderpartiet har satt av 15,5 mill. kr ekstra neste år, over kap. 240 post 60, som vil gi 300 nye plasser til høyere yrkesfaglig utdannelse i fagskolene. Det er helt nødvendig.

Presidenten: Representanten Nina Sandberg har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Nina Sandberg (A) []: Allerede før 2017 sa Jonas Gahr Støre: Kompetansereform blir en av våre viktige reformer. Det er fint at Høyre kommer etter, men de vil nok gjerne at vægen skal være lett å gå. Vi kan gjerne være broren deres i 5. klasse, for det er en veldig smal kompetansereform de legger på bordet. Den er uten tiltak og uten nok penger.

Arbeiderpartiet satser 1,2 mrd. kr. Vi har en reell reform, med midler og med rett til etter- og videreutdanning.

Takk – og god jul!

Turid Kristensen (H) []: Det er ganske fornøyelig å sitte her og høre at den ene representanten etter den andre fra Arbeiderpartiet må ha lukket både øyne og ører ettertrykkelig de siste fem årene. De kan ikke ha fulgt med i skolepolitikken i det hele tatt. Å høre påstander om at ingenting har skjedd, og at dagens regjering sleper bena etter seg og bare dilter etter Arbeiderpartiet, er smått utrolig. Jeg sier ikke at alt er perfekt. Det har vært mye å gripe fatt i etter at SV satt åtte år i Kunnskapsdepartementet, vi har fremdeles utfordringer som skal løses, og det jobber vi hardt med. Men å klare å la være å registrere både de resultatene som er oppnådd, de satsingene som er gjennomført, og de som gjennomføres nå, er faktisk veldig godt gjort.

Man må ha rimelig stor tiltro til egen posisjon og ikke minst være temmelig innbilsk hvis man representerer Arbeiderpartiet og innbiller seg at regjeringen – og ikke minst Høyre – har den minste lyst til å kopiere Arbeiderpartiets skolepolitikk. Det er en skolepolitikk der det er vinglet i den ene saken etter den andre, der partiet ikke klarer å stå for en langsiktig satsing i noen saker, og som avhenger av hvem man snakket med sist. Jeg kan nevne

  • fraværsgrensen

  • krav til opptak til lærerutdanning

  • kompetansekrav til lærere

  • hvorvidt det skal være en ekstra satsing på tidlig innsats for dem på 1.–4. trinn, eller om man som vanlig skal smøre tynt utover og ikke foreta en prioritering i det hele tatt

  • at man ikke har fått med seg at det nå gis videreutdanning til mer enn 7 000 lærere i løpet av året – mer enn en firedobling fra da Arbeiderpartiet styrte

  • at man ikke har fått med seg at studentene snart er oppe i over elleve måneders studiestøtte og har fått økt den utover pris- og lønnsstigningen, noe Arbeiderpartiet selv ikke klarte i sine åtte år i regjering

  • at det nå er bevilget penger til 3 000 nye studentboliger i løpet av neste år – en kraftig økning fra da Arbeiderpartiet styrte – det er det ganske utrolig at man ikke har fått med seg

Min kollega Mathilde Tybring-Gjedde ga en rekke andre eksempler her nylig, så jeg skal ikke ta med flere, men jeg kunne ha stått her en god stund.

Til representanten Jorodd Asphjell: Utstyret på de videregående skolene er det fylkeskommunene som har ansvaret for. I Akershus har det vært satset kraftig på oppgradering av utstyrsparkene de siste årene. Jeg vet ikke hvordan det er i Asphjells egen hjemkommune – der er det vel Arbeiderpartiet som styrer, men det høres ut som om det ikke har vært så mye å skryte av de siste årene.

Det er også underlig at Arbeiderpartiets representant Torstein Tvedt Solberg flere ganger i dag har påstått at regjeringen er imot fysisk aktivitet i skolen. Det er vi da ikke, men vi er imot en detaljstyring av lærerne. Det har vært gjentatt utallige ganger her i dag, men en usannhet blir ikke mer sann om den blir gjentatt.

Jeg kan forsikre Arbeiderpartiet om at jeg ikke ser noen som helst grunn til å kopiere deres skolepolitikk. Den beste barnehagepolitikken og skolepolitikken for landets barn, elever og studenter får vi med landets regjering. Vi er ikke uenige om alt, Arbeiderpartiet har noen gode tiltak i sin politikk, men vi trenger ikke å kopiere den.

Kent Gudmundsen (H) []: Det som fikk meg til å ta ordet, var historiefortellingen og beskrivelsen fra Arbeiderpartiet. Selv om jeg kan forstå at man ikke er villig til å se bakover – det var åtte ganske magre rød-grønne utdanningspolitiske år – synes jeg at korttidshukommelsen er en smule svekket når man ikke greier å se hva som har vært gjort, og hva som har vært resultatene de senere årene innenfor utdanningssektoren.

Senest i går fikk vi tall fra skolebidragsindikatoren om 2012-kullet og hva slags bidrag skolene har gitt for deres gjennomføring og resultater. Det var tall som for enkelte fylker ikke akkurat var o jul med din glede, men det er ingen tvil om at slike oversikter gir oss et godt utgangspunkt for å debattere virkemidler og tiltak i videregående opplæring. Når man ser på debatten og ordskiftet som har vært mellom høyresiden og venstresiden i denne salen, er det litt tilforlatelig at mye av kranglingen går på fysisk aktivitet og skolemat, mens det som debatten egentlig burde handlet om, er hvilke gode virkemidler vi kan ha for å bidra til at barna våre får den kunnskapen de har behov for, gjennom sitt utdanningsløp.

Da vil jeg trekke fram at det er under dagens politiske flertall og i de siste årene vi har gått fra sen innsats, som vi hadde under de rød-grønne, med Ny GIV og lærere i ungdomsskolen og leksehjelp som skulle gjøres av ufaglærte, til at vi nå har en massiv satsing på tidlig innsats, kvalitetstiltak i barnehagen og kompetanseheving av lærere, og bidrar til å gjøre et ordentlig løft for grunnskolen. Ikke minst det vi gjør med yrkesfagene i videregående opplæring, ved å gjøre dem mer relevante og praksisnære, og ikke minst at man leverer på det som næringslivet etterspør, må jeg også nevne. Vi ser også gode resultater der, ved at flere fullfører, består og er mer til stede, og flere får læreplass.

Flere har vært innom det i dag, men når man ser på den store satsingen som vi har hatt f.eks. på studiestøtte, at studentene får et billigere sted å bo gjennom boligsatsingen, og ikke minst når man husker tilbake på hvileskjæret og tenker på hva denne regjeringen har gjort gjennom en massiv satsing på forskning og utvikling, som har bidratt til at vi igjen nå slår rekorder innenfor FoU og tilbakebetaling fra EU gjennom deres forskningsfond, som vi bidrar til, er det ingen tvil om at pilene peker i riktig retning fra barnehage og helt opp til høyere utdanning og forskning.

Vi har levert en politikk som har vært en god medisin for denne sektoren. Det har skjedd på vår vakt, og så får Arbeiderpartiet fortsette å svartmale, som de gjør, men mer riktig blir det ikke av den grunn.

Martin Henriksen (A) []: Til å være så irritert for at de mener opposisjonspartiene har feil historieframstilling, må jeg si regjeringspartiene selv var veldig glad i å snakke om historie i løpet av de siste innleggene.

Jeg forstår godt at enkelte Høyre-politikere blir litt i villrede av å lese Arbeiderpartiets budsjett. Man er jo ikke vant til å lese så store tall i et utdanningsbudsjett som det vi har lagt fram. Hvis de hadde lyttet, hadde de hørt at vi har snakket om at elevene må lære mer, og at vi vil ha flere kompetente ansatte, gjøre noe med lærermangelen og få mer kvalitet i barnehage, skole og utdanning. Det er jo ikke rart at Arbeiderpartiet ønsker seg kraftigere satsing bl.a. på yrkesfag, barnehage og studenter, men vi ønsker også nye satsinger som møter utfordringer vi mener regjeringa ikke tar tak i – som mer lek for de yngste elevene, mer praktisk læring i grunnskolen, det å gjøre noe med skolefritidsordningen, og det å ha skolemat for alle elever. Det vil vi i tillegg til at vi er opptatt av å få økt læringstrykk og flere kvalifiserte lærere.

Det mangler noe i regjeringas skolepolitikk. Det handler om å se hele eleven. Elevene må trives, bevege seg og spise riktig for å trives og lære. Jeg hører Høyre si at fysisk aktivitet, eller i hvert fall frukt og grønt, går på bekostning av elevenes læring. Det er feil. Sunne elever lærer mer, ikke mindre. Jeg har ærlig talt ikke forstått Høyres frykt for frukt i skolen. Det virker som om kunnskapsministeren og statsministeren har hatt en eller annen form for nær-banan-opplevelse i oppveksten, men jeg kan forsikre Høyre om at frukten ikke sniker seg inn og stjeler skolebøkene til elevene. Den er bare sunn.

Vi brukte vel ikke uttrykket «kopiere Arbeiderpartiet», men når vi sier dette, er det ikke en fornærmelse, men en kompliment. Høyre svarer med sine vanlige anklager om at andre snur, og representanten Tybring-Gjedde sa at Høyre ikke er et parti som snur 180 grader i skolepolitikken over natta. Da glemmer de å nevne at Høyre selv er det partiet som har snudd mest i skolepolitikken de siste fem årene. Høyre har hatt sin egen lille snufestival siden valget i 2013.

I valget i 2013 gikk Høyre til valg på, og hadde i sitt program, at man skulle ha karakterer fra femte klasse – det måtte de skrinlegge, og at man skulle nivådele elevene etter faglig nivå – det måtte de skrinlegge. Høyre gikk til valg i 2013 på å doble antall læreplanmål. Nå er de med på å gjøre det motsatte. De gikk til valg på at alle lærere skulle skrive rapporter om alle elever i norsk, matte, engelsk og naturfag, og på egne rektorkontrakter. Alt det måtte de skrinlegge. Senere har de også tatt opp forslag de måtte legge i skuffen igjen. Å innføre eksamen for alle elever i norsk, matte og engelsk på tiende trinn måtte skrinlegges, og også språknormen i barnehagen. De har snudd når det gjelder studentombud, heldekkende ansiktsplagg, avvikling av sidemålskarakteren, lærernorm, prestasjonsbasert lærerlønn, som i Oslo, og RLE, som ble til KRLE. Jeg kunne kanskje også nevnt det med å vurdere eksamen etter fagfornyelsen eller kvalitetsvurderingssystemet, men der er det først og fremst uklart hva regjeringspartiene mener.

Presidenten: Representanten Mona Fagerås har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Mona Fagerås (SV) []: SV reverserer kuttet på 254 mill. kr i stipend. Så når representanten Steffensen har regnet seg fram til at SV kutter mer enn regjeringen, tror jeg faktisk vi kanskje må vurdere å innføre et firerkrav i matte for å komme inn på Stortinget.

Jeg vil ikke under noen omstendighet være med på premisset at omvalg er negativt. Jeg vil derimot hevde at det kan være kjempebra å ha en breddekompetanse, og at det vil stå for kvalitet. Et politi som først studerte barnevern – ville ikke det vært en fantastisk kombo? Jeg vil også ta sterk avstand fra representanten Steffensen, som hevder at studenter sutrer for 17 000 kr. 17 000 kr er faktisk veldig mye penger for en fattig student som lever på 8 000 kr i måneden.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Eg vil òg seia at etter denne debatten ser eg fram til at heile komiteen kjem og syng alle julesongane under juletregangen i neste veke.

(Munterheit i salen.)

Jorodd Asphjell (A) []: Til representanten Kristensen, som sa at min kommune var styrt av Arbeiderpartiet: Jeg skulle gjerne ha sett det. Da hadde kanskje både barnehage, skole, eldreomsorg m.m. sett enda bedre ut enn de gjør i dag. Men vi har store ambisjoner om at den nye Orkland kommune skal bli styrt av en Arbeiderparti-ordfører og et flertall fra Arbeiderpartiet.

Det er ikke kommunen som er skoleeier for videregående skoler. Det er det fylkeskommunen som er, og der styrer vi med fylkesordfører Tore O. Sandvik. Jeg tror ikke det er noen fylker som har satset så mye på nye videregående skoler som Sør-Trøndelag – og nå Trøndelag. Vi har satset på nye skolebygg og nytt utstyr, som gjør at elever trives bedre, og som gjør at skolehverdagen blir helt annerledes. Det er viktig for at alle sammen skal ha en god framtid med en god utdannelse, som de kan ta med seg videre i livet.

Presidenten: Representanten Mathilde Tybring-Gjedde har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg vil avslutte med å takke for debatten, og så har jeg lyst til å si at sunne elever lærer mer. Ingen er uenige i det. En elev som har rett på spesialundervisning, lærer mer av å ha en lærer med spesialpedagogisk kompetanse. En gutt som starter på skolen og sliter med språket, lærer mer av å ha lærere som kan følge ham opp, som er eksperter på hvordan han skal lære seg å utvikle begreper og språket videre, og som prioriterer lesing, skriving og regning på en motiverende og engasjerende måte.

Jeg mener at det er mye som gjør at barna lærer. Men når vi i dag har en skole som ikke evner å utjevne sosiale forskjeller, er det vår oppgave å prioritere det viktigste. Det aller viktigste er å hjelpe de elevene som henger etter, som opplever skolen som et nederlag, og da er f.eks. spesialundervisningen et sted å starte, ikke med brødskiver for dem som allerede har det i skolesekken.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg er enig i satsingen som representanten Tybring-Gjedde nevnte når det gjelder både spesialundervisning og at man skal ha kvalifiserte lærere. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig og prioritere både det som gir trivsel, sunnhet og helse, og det som gir læring. Ofte henger de to tingene sammen.

Jeg må bare si: Det er en ærlig sak av Høyre når de snur, men det er ikke mer ærlig når Høyre gjør det, enn når andre gjør det, og Høyre har tross alt gjort det veldig mye siden de overtok regjeringskontorene i 2013. Jeg hadde lyst til å ta en udødelig julesang fra Prøysen for å illustrere det, men nå, siden det er mitt siste innlegg og jeg ser en til på talerlista, kan vi i hvert fall om to minutter si Happy Xmas (War is Over).

Presidenten: Representanten Turid Kristensen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Turid Kristensen (H) []: Jeg må innrømme at jeg tvilte litt da jeg fikk beskjed om at det var et juletema for dagens debatt, og naiv som jeg var, måtte jeg forsikre meg om at dette ikke bare var noe jeg kom til å stå og si, men at det faktisk var noe alle skulle gjennomføre. Men det lettet litt på stemningen. Så har det kneppet seg til litt her på slutten, og det er også helt greit.

Grunnen til at jeg ba om ordet en gang til, er at jeg vil takke representanten Henriksen for på en så utrolig elegant måte å demonstrere hele mitt poeng med innlegget jeg hadde i sted. Vi er ikke imot fysisk aktivitet i skolen, selv om representanten forsøkte å framstille det på den måten en gang til og også demonstrerte at han ikke følger med på skolepolitikken til regjeringen. Vi har varslet en egen melding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap, som vil ta opp i seg mange av de problemstillingene som han nå påstår at Arbeiderpartiet er nødt til å fremme politikk for, for at vi skal få med oss. Sånn er det ikke.

Jeg beklager til representanten Asphjell hvis jeg sa kommune og ikke fylke, men fakta gjenstår: Arbeiderpartiet har ikke prioritert yrkesfag i hans hjemfylke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4, og komiteen har vel nå snart vært igjennom hele juleheftet.