Stortinget - Møte tirsdag den 10. januar 2017

Dato: 10.01.2017
President: Olemic Thommessen

Innhald

Sak nr. 7 [13:20:59]

Innstilling fra næringskomiteen om Pelsdyrnæringen (Innst. 151 S (2016-2017), jf. Meld. St. 8 (2016-2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [] (ordfører for saken): Aller først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet i saken. Komiteen har vært delt, men det har selvfølgelig utkrystallisert seg et flertall. Jeg må si at engasjementet har vært stort i denne saken om Meld. St. 8 for 2016–2017. Det har vært en utrolig debatt om en omstridt næring.

Vi i komiteen har behandlet denne saken grundig og godt, og vi har kommet fram til en innstilling som jeg håper blir godt mottatt av alle parter. Et mindretall i komiteen ønsker å legge ned næringen, og et flertall, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter komiteens innstilling om at vi skal ha en bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen. Det betyr at næringen skal gis mulighet til å utvikle seg uten at det går ut over dyrevelferden. Samtidig er det viktig at de tiltakene som iverksettes, ikke er mer rigide og vanskeligere enn at en bærekraftig utvikling faktisk er mulig.

Flertallet støtter i all hovedsak stortingsmeldingen. Dette gjelder også forbudet mot gruppehold av mink, med den lille endringen at det kan åpnes for gruppehold på gårder som deltar i et dyrevelferdsprogram, som oppfyller strenge krav til dyrevelferd, målt etter objektive og etterprøvbare dyrevelferdsindikatorer. Denne endringen gjør at de som driver godt – og har drevet godt – med god dyrevelferd, har muligheten til å fortsette å ha gruppehold. De andre må belage seg på endringer i dyreholdet eller finne seg noe annet å gjøre.

Med den endringen som flertallet har gjort, legger vi forholdene til rette for de seriøse og gode aktørene i bransjen på den ene sida, og vi sikrer bedre dyrevelferd på den andre sida – en vinn-vinn-situasjon både for bransjen og for dyrevelferden.

Det er, selv om kravene til dyrevelferd nå blir skjerpet, viktig å presisere at pelsdyrbransjen er av de dyrehold med best dyrevelferd. Strenge krav, tett oppfølging og dyktige pelsdyrbønder har bedret dyrevelferden betraktelig de senere årene. Bransjen har selv gått i bresjen for å politianmelde useriøse aktører, frata dem sertifiseringsordningen FarmSert og også ekskludere useriøse aktører. Det er ingen bransje som følges tettere opp av myndighetene enn pelsdyrbransjen.

Det ble i 2011 innført en ny forskrift med det som formål å bedre dyrevelferden. Næringen selv har en egen handlingsplan for dyrevelferd som på flere områder går mye lenger enn forskriften. De har også intensivert arbeidet med å unngå fryktsomme dyr, og de har innført bl.a. obligatoriske helsetjenester med minst tre årlige veterinærbesøk – alt dette for å vise at dette er en god bransje som sikrer god dyrevelferd.

Næringen har som sagt gjort mye for å sikre dette, og næringen skal også ha ros for at de har åpenhet og er interessert i å vise fram gårdene sine. Hvem som helst kan spørre om å få komme på besøk til en pelsdyrfarm. Det er ikke lenger nødvendig å bryte seg inn.

Til slutt vil jeg få lov til, på en dag som denne, når en ser både på været og på debatten, å sitere Knut Hamsun, fra boka Pan:

«Det kan regne og storme, det er ikke derpaa det kommer an, ofte kan en liden Glæde bemægtige sig én på en Regnvejrsdag og faa én til at gaa afsides med sin Lykke.»

Da tror jeg at jeg med dette vil ønske debatten velkommen. Jeg håper på en saklig og god debatt, og at vi til slutt får et godt resultat.

Odd Omland (A) []: Pelsdyrnæringen har gjennom mange år vært omstridt i Norge, og da Pelsdyrutvalgets innstilling ble sendt på høring, var det flere fagmiljøer, som Veterinærinstituttet, Den norske veterinærforening og Rådet for dyreetikk, som ønsket en avvikling av næringen. Stortinget anmodet også regjeringen i vedtak av 11. desember 2014 å vurdere forbud mot pelsdyroppdrett i arbeidet med oppfølgingen av Pelsdyrutvalget.

Regjeringen konkluderte i sin innstilling med å videreføre næringen med forslag til innskjerpinger. Spesielt gjelder dette forbud mot gruppehold av mink. Under høringen kom det fram fra flere hold at de siste års budsjettmessige endringer, sammen med foreslåtte innskjerpinger mot gruppehold, ville føre til en ukontrollert avvikling av næringen. Dette forbudet vil ifølge meldingen for en oppdretter med 1 000 mink kreve investeringer på 3–3,4 mill. kr for å kunne videreføre samme produksjon som i dag. I tillegg vil dette og andre innskjerpinger øke driftskostnadene betydelig. I flertallsinnstillingen slås det fast at det skal innføres et generelt forbud mot gruppehold av mink, men at det åpnes for gruppehold under visse klare forutsetninger. Konsekvensen av dette forslaget når det gjelder både dyrevelferd og lønnsomhet, kan en ikke se framkommer ved behandlingen i dag. Fra Arbeiderpartiets side har vi vært tydelige på at dersom ikke dyrevelferden innen pelsdyrhold bedres, må næringen avvikles. Gjennom media og Mattilsynets kontroll av næringen framgår det at det forekommer brudd på lovverket.

Arbeiderpartiet har også et eget landsmøtevedtak om styrt avvikling. Vi registrerer at regjeringen gjennom meldingen har vurdert det som fullt ut mulig både juridisk og praktisk å gjennomføre en styrt avvikling av norsk pelsdyroppdrett. Arbeiderpartiet mener det regjeringen har foreslått, ikke er tilstrekkelig, og vi merker oss at næringens syn er at regjeringens samlede forslag vil gi så svak lønnsomhet at det sannsynligvis vil medføre en ukontrollert avvikling. Arbeiderpartiet ser det som viktig at de som har drevet i tråd med regelverket, investert og bygd opp sin virksomhet knyttet til pelsdyravl, må ivaretas gjennom en god avviklingsplan. Av hensyn til både dyrevelferden og næringen mener vi at avviklingsperioden må være kort.

Fra Arbeiderpartiets side ønsker vi å støtte opp under norsk landbruk og norsk matproduksjon. Derfor vil vi legge til rette for omstilling til ny landbruksvirksomhet basert på brukets ressurser. Dersom det ikke er mulig å omstille gården til annen landbruksvirksomhet, må en annen kompensasjon vurderes.

Videre mener vi at det vil være bedre med en skikkelig kompensert avvikling enn nye restriksjoner som sultefôrer næringen. I vårt forslag ber vi derfor regjeringen i løpet av 2017 fremme for Stortinget en egen sak om styrt avvikling av pelsdyrnæringen og sikre at nødvendige omstillingsmidler blir stilt til rådighet i avviklingsperioden.

Med det tar jeg opp det forslaget som Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Odd Omland har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ingunn Foss (H) []: Regjeringen la den 4. november i fjor fram stortingsmeldingen om pelsdyrnæringen, med konklusjonen at næringen skal opprettholdes med skjerpede krav til dyrevelferd.

Flertallet i komiteen støtter forslaget om en bærekraftig utvikling for pelsdyrnæringen og om et generelt forbud mot gruppehold av mink, men åpner for gruppehold på gårder som deltar i et dyrevelferdsprogram, og som oppfyller strenge krav til dyrevelferd målt etter objektive og etterprøvbare dyrevelferdsindikatorer.

Pelsdyrnæringen er en næring med lange tradisjoner i Norge, helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Norsk pelsdyrnæring er en viktig del av norsk landbruk og bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser flere steder i Norge. De fleste pelsdyrbøndene holder til i Rogaland, i Oppland, i Hedmark, i Sogn og Fjordane, i Møre og Romsdal og i Trøndelag.

Under høringen i saken 24. november kom det fram at det er delte meninger om forskningsresultatene vedrørende gruppehold av mink, og om det er dette i seg selv som er den mest risikoutløsende faktor for skade på dyrene. Det finnes resultater som viser at forskjellen i dyrevelferd mellom ulike gårder, uavhengig av antall dyr per bur, er større enn forskjellen mellom parhold og gruppehold. Denne forskningen peker på at stellfaktorer og genetikk er viktigere faktorer for dyrevelferden enn antall dyr i hvert bur. Det ble framført at dette ikke framgår tilstrekkelig i stortingsmeldingen.

Videre tok flere til orde for at utvidelsen av forbudet mot bruk av nakketang ved brunstkontroll og inseminering vil kunne føre til betydelig økt risiko for skade på dyrene. Flere pekte også på at forslaget om å forby gruppehold vil være svært kostnadskrevende for næringen og i realiteten medføre en ukontrollert avvikling av næringen.

Det framkom også under høringen ønske om forskriftsfesting av kravet om tilknytning til dyrevelferdsprogram for å sikre at dyrevelferden er under kontroll og bedres, og at dokumenterte resultater premieres med fortsatt tillatelse til gruppehold. Modellen som ble omtalt, legger strenge krav til dyrevelferd til grunn.

Utgangspunktet er at det stilles krav til parvis oppstalling, slik regjeringen foreslår i meldingen, men pelsdyrbønder som sertifiseres etter dyrevelferdsprogrammet, tillates å ha gruppehold etter dagens regler. Kontroll i henhold til sertifiseringsordningen gjennomføres årlig. Den som ikke består, mister sertifiseringen og må ta ned besetningen til parvis oppstalling.

Modellen innebærer også en reguleringsmekanisme med kraftige incentiver til forbedringer i dyrevelferden. Det kan også gi mer stabile og forutsigbare rammevilkår for denne næringen.

Pelsdyroppdrett drives i en rekke land i verden. Kina og Danmark står for 25 pst. av produksjonen. I Norge har vi bare 1 pst. av minkproduksjonen og 2 pst. av reveproduksjonen, fordelt på ca. 200 gårder. Men det er en viktig tilleggsnæring for mange bønder. I tillegg utnyttes restråstoff fra både fiskeri og landbruk i fôrproduksjonen til pelsdyrene. Ved en eventuell nedleggelse i Norge vil denne produksjonen mest sannsynlig bli ivaretatt av andre land.

Høyre er opptatt av en bærekraftig produksjon og at god dyrevelferd må ligge i bunnen for produksjonen, men vi har ingen tradisjon for å legge ned lønnsomme næringer og arbeidsplasser, spesielt ikke i en tid hvor vi trenger hver eneste arbeidsplass.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: I arbeidet med denne meldingen om pelsdyrnæringen har det vært ett ord som har vært viktig for Kristelig Folkeparti – gjennom hele prosessen er det «dyrevelferd» som har vært vårt fokus. Med utgangspunkt i vår ideologi og forvalteransvaret mener vi at vi har ansvar for å ivareta og forvalte ressursene våre riktig, og med det også ivareta dyrevelferden. Derfor opprører det oss når vi ser bilder fra pelsdyrgårder som ikke behandler dyrene godt, og hvor det er helt tydelig at norske regler ikke følges. Slik skal vi ikke ha det. Dyrevelferd skal fortsatt være førsteprioritet.

Allerede i dag er pelsdyrnæringen under strengere regelverk og tilsyn, og dette er viktig for å sikre at disse dyrene har god dyrevelferd. Vi vet at i Norge i dag har de aller, aller fleste pelsdyrgårder god dyrevelferd, men så har vi unntak som ikke har det, og som gjør at vi ikke kan si oss fornøyd med dagens situasjon. I høringen kom det fram ulike hensyn som ikke er godt nok ivaretatt, som bl.a. bevegelsesfrihet og aktiviteter.

Som alle andre næringer skal også pelsdyrnæringen være bærekraftig. Ja, skal vi ha en næring, må den være økonomisk bærekraftig, men den skal også være bærekraftig når det kommer til dyrene og deres velferd. Kristelig Folkeparti var derfor glad for at regjeringen foreslo innstramminger som gir bedre dyrevelferd, og at komiteens flertall stiller seg bak å innføre et generelt forbud mot gruppehold av mink. Skal det gjøres unntak fra dette forbudet, slik det åpnes opp for, skal dette kun være i tilfeller hvor gården deltar i et dyrevelferdsprogram, og at det så vurderes ut fra objektive og etterprøvbare indikatorer for dyrevelferd.

Det er også et viktig grep som gjøres når kravene til bruk av aktivitetsobjekter skjerpes, slik at dyrene blir mer aktive. Dette vil gi mer naturlig aktivitet, redusert slåssing med andre dyr og mindre pelsgnaging.

I dag tar vi nye steg for å sikre en bedre dyrevelferd for pelsoppdrett. Det er Kristelig Folkeparti veldig glad for, og dette har helt fra starten av vært vårt mål med dette arbeidet.

Geir Pollestad (Sp) []: (leiar i komiteen): Pelsdyrsaka er ei sak som vekkjer sterke kjensler. Eg respekterer det engasjementet som er. Men når me skal utforma politikken, er det nødvendig for meg å leggja til grunn det biletet av næringa slik det kjem fram for partiet – og det ut frå den informasjonen me har tilgang til, og også den informasjonen me har henta inn. Eg har besøkt mange pelsdyrgardar rundt om i Noreg. Kva opplever ein der? Jo, ein opplever bønder som er glade i dyra sine, ein ser dyr som har det bra. Og det er heilt nødvendig for at ein skal få høg kvalitet på skinna, for at ein skal oppnå høg pris når ein sel dei.

Eg opplever nokre gongar at det er slik i denne debatten at ein nærmast må beklaga at ein er for at me skal ha ei pelsdyrnæring i Noreg. Det gjer eg definitivt ikkje. Eg meiner det er ei viktig næring, ei næring som tek dyrevelferda på alvor. Eg vil få låna nokre ord som oljeministeren brukte på Sola ved Stavanger i går – han sa det skulle vera lov å vera stolt av å jobba i oljenæringa. Eg vil seia at det skal vera lov å vera stolt pelsdyrbonde i Noreg.

Det som er interessant i debatten i dag, er at me har ingen forslag på bordet om å forby omsetjing og import av pels. Så spørsmålet me skal ta stilling til, er ikkje om me skal ha rev og mink i bur, men om me skal ha rev og mink i bur i Noreg. Det er det saka handlar om. Dette var noko som òg Pelsdyrutvalet peikte på i sin NOU. Dei sa at dersom det skal vera ei avvikling av næringa, er det naturleg at det vert kombinert med eit forbod mot omsetjing og import av pelsdyr. Det ligg det ikkje forslag om i dag.

98 pst. av reven og 99 pst. av minken vert oppdretta utanfor Noregs grenser. Talet på mink i verda vil ikkje endra seg, etterspurnaden vil ikkje endra seg av kva me gjer i Noreg, og eg er nokså trygg på at mange, både rev og mink, i andre land gjerne kunne ha vore underlagde det norske regimet for dyrevelferd.

No har me hatt ein brei gjennomgang – me har hatt ein NOU som har vore på høyring, me har hatt ei melding, komiteen har hatt høyring – no er det på tide å trekkja ein konklusjon. Senterpartiet sitt primærstandpunkt var at me gjorde viktige grep i 2011, lét dei verka, men me fann det nødvendig å gå i dialog med andre parti for å sikra hovudretninga: berekraftig utvikling for næringa. Så meiner eg at når det gjeld gruppehald for mink, har me kome fram til ei løysing som er betre for dyrevelferda enn regjeringa sitt opphavlege forslag.

Hovudbodskapen er altså berekraftig utvikling. Det er det i regjeringa si melding, det er det i fleirtalet sitt forslag. Me har altså vorte einige om heilheita, og det har vore viktig for oss.

Så ser eg at det ligg på bordet eit forslag frå Venstre. Eg undrar meg litt over det, for når ein har synspunkt på gruppehald av mink, er det då slik at ein òg støttar forslaget til vedtak I, frå fleirtalet, nemleg å ha ei berekraftig utvikling? Formuleringa i forslag nr. 2 kan jo bera preg av at det er litt politisk spel ein ber om, når ein omtalar det som «regjeringens egen stortingsmelding».

I dag skal me fatta eit vedtak, og eg meiner at det av omsyn til dyra og dyrevelferda er behov for at det vert ro rundt pelsdyrhald, slik at bøndene våger å investera i dyrevelferd. Det er det ingen som vil gjera dersom ein har ein konstant trussel om nedlegging hengande over seg. Difor er mi oppfordring, dersom ein ønskjer å styrkja dyrevelferda, og dersom ein reelt sett er oppteken av pelsdyra si velferd, då må ein gje næringa ro og moglegheit for å driva langsiktig.

Me skal gjera eit vedtak i dag, men det står att ein stor jobb for både regjering, forvaltning og bønder, med å følgja opp dei vedtaka som Stortinget har gjort. Men eg meiner – og eg er stolt av – å vera med på ei viktig avgjerd for arbeidsplassar og dyrevelferd i Noreg.

Sveinung Rotevatn (V) []: Tilbake i 2003, då Venstres Lars Sponheim var landbruksminister, vedtok Stortinget ei dyrevelferdsmelding som gav pelsdyrindustrien ein frist på ti år for å få skikk på dei mange dyrevelferdsmessige problema ein såg i næringa. Det har pelsdyrnæringa ikkje klart. No har det gått 14 år, og den faglege dommen frå Veterinærforeininga, frå Rådet for dyreetikk, frå Mattilsynet og – ja – frå Pelsdyrutvalet er at forholda i pelsdyrnæringa framleis ikkje er gode nok, og at ein ikkje har nådd måla som vart sette i dyrevelferdsmeldinga i 2003. Så det er ikkje slik, som ein kan få inntrykk av ut frå representanten Pollestad sitt innlegg, at det er engasjement og følelsar som er det som driv dei som meiner at no er det på tide å seie at nok er nok. Det er ganske tung fagleg dokumentasjon, som ein vel å oversjå.

Så vil eg understreke at det at ein ikkje har nådd måla i dyrevelferdsmeldinga, ikkje nødvendigvis er på grunn av den enkelte oppdrettaren. Eg har sjølv vore på fleire pelsdyrgardar, eg kjenner fleire pelsdyroppdrettarar, og eg kan skrive under på det som blir sagt: at dei aller fleste av dei ønskjer dyra sine det beste. Men det er ikkje slik, som ein kan få inntrykk av ut frå førre innlegg, at fordi ein får selt pelsen, er det per definisjon god dyrevelferd. Det er den logikken som ligg til grunn. Når forholda ikkje er betre enn det dei er, kjem det av sjølve driftsforma, som ikkje er god nok, og som neppe kjem til å bli god nok med det Stortinget vedtek i dag.

Likevel vil regjeringspartia, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti gje næringa nok ei utsetjing, nok ein sjanse, sjølv om eit stort mindretal i dag kjem til å stemme for ei styrt avvikling. Eg registrerer også at det er betydelege motkrefter internt i regjeringspartia i denne saka. Det er elles også bakka opp av eit stort og vedvarande fleirtal i det norske folket.

Eg trur det er trygt å seie at pelsdyrnæringa lever på lånt tid, fordi det etiske medvitet rundt dyrevelferd er stadig veksande, både i folket og i dei politiske partia, og fordi stadig fleire ser det som Venstre ser, at ville dyr ikkje høyrer heime i små bur. Dei dyra vi driv avl på i Noreg, har naturlege behov: behov for å jakte, for å grave, for å symje; behov som dei ikkje får og ikkje kan få utløp for i eit liv i eit lite nettingbur – før dei blir gjorde om til luksusprodukt som skal eksporterast til Kina og til Russland. Det er difor dette ropet frå Senterpartiet om å innføre eit importforbod er eit slag i lufta. Vi kan gjerne innføre eit importforbod for Venstres del, det er greitt. Men her er det snakk om ei eksportnæring. Det er ikkje nordmenn som driv og kler seg opp i kjempedyre pelskåper, det er kinesarar.

Alle former for dyrehald medfører sjølvsagt ei vekting, der ein på den eine sida må sjå på kor ønskjeleg og nyttig dyrehaldet er, og på den andre sida korleis dyrevelferda blir vareteken. Her har vi mykje å gå på i mange sektorar. Men det burde i det minste vere mogleg å samla seg om at det å ha pelsdyr i små bur for å lage moteprodukt av dei neppe er eit veldig tungtvegande omsyn når ein ser den dårlege dyrevelferda som blir dokumentert på den andre sida av det reknestykket.

Det er også enkelte positive anslag i meldinga. Det kom ein del forslag i meldinga. Det mest substansielle var eit forbod mot gruppehald av mink, som ville ha ført til langt færre skadar på dyr. Det meinte Høgre–Framstegsparti-regjeringa var eit godt forslag. Men Høgre og Framstegspartiet på Stortinget meiner visst ikkje at det er eit godt forslag. I komitéinnstillinga går det fram at regjeringspartia, saman med Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, ikkje vil støtte forslaget frå regjeringa. Ein føreslår heller ein diffus modell med store moglegheiter for unntak, som sannsynlegvis vil undergrave heile hensikta.

Korleis kan landbruksministeren leve med at han ikkje eingong finn støtte for sitt eige forslag blant sine eigne på Stortinget? Det er vanskeleg for meg å forstå.

Men regjeringspartia skal få ein sjanse til. Eg vil gjerne ta opp Venstres forslag, der vi ber regjeringa innføre eit forbod mot gruppehald av mink, i tråd med det som er skissert. Og så er det jo ei veldig utfordring å be regjeringspartia stemme for forslaget frå deira eigen regjering, men eg har eit håp om at dei kanskje vil ønskje å gjere det likevel.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Dyrevelferda i pelsdyrnæringa er dårleg. Det er veldokumentert. Det er vel berre nokon som har ei slik gudgitt gåve, som representanten Pollestad, som kan dra på ei heilt eiga reise rundt omkring og kome med heilt eigne konklusjonar, stikk i strid med det fagfolk har kome fram til. Det fornuftige er å avvikle denne næringa, eller i det minste gjere alt vi kan for å avgrense lidingane dyra blir utsette for. Difor var det eit viktig skritt i riktig retning da regjeringa i haust la fram ei pelsdyrmelding som stramma inn regelverket for næringa. Det viktigaste forslaget var eit forbod mot at mink skulle kunne haldast i grupper i bur. Mink er ikkje eit flokkdyr, og som dei fleste andre pelsdyr er dei ikkje dyr som tilpassar seg eit liv i bur. Dei lid, blir stressa, understimulerte og reagerer ved å angripe kvarandre eller skade seg sjølve.

No har Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti fått regjeringspartia med på ein snuoperasjon. No er det likevel ikkje fleirtal for forbod mot gruppehald av mink. Det skal vere lov med mink i gruppebur, så lenge dei er del av «et dyrevelferdsprogram». Forslaget er ein leik med ord, ikkje eit reelt program for dyrevelferd.

Det er to ting som er spesielt med denne snuoperasjonen, for det første at Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet er meir ytterleggåande enn regjeringa i denne saka. Kor blei det av forvaltartanken i Kristeleg Folkeparti, der vi som menneske har ei plikt overfor Gud til å forvalte naturen i hans bilete? Korleis klarer Kristeleg Folkeparti å argumentere for at stadig unødig liding er i tråd med partiets moralske prinsipp? Og kva plass har eigentleg dyrevelferd i landbrukspartiet Senterpartiet? Har dyrevelferda spelt ut rolla si? Er alt tillate og skal subsidierast så lenge det har noko med bønder å gjere?

Det andre spesielle er at regjeringspartia kunne ha sikra eit anna fleirtal i denne saka. SV, Arbeidarpartiet og Venstre stod med opne armar for subsidiært å støtte det opphavlege forslaget frå regjeringa. Kvifor har regjeringa snudd? Kva nye faktum i saka har kome fram som har gjort det nødvendig med ei kuvending? Samtidig som vi har fått ein allianse for pelsdyroppdrett på Stortinget, seier Den norske veterinærforening, Veterinærinstituttet, Rådet for dyreetikk og Mattilsynet at det er umogleg å sikre god dyreetikk med dagens driftsformer. Veterinærforeininga fortel at dei har fleire veterinærar i Mattilsynet som opplever store faglege og etiske belastningar ved å gjennomføre tilsyn i pelsdyrfarmar. Det lyttar ikkje alliansen for pelsdyroppdrett til.

Paragraf 3 i dyrevelferdsloven seier at dyr skal «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Det er vanskeleg å argumentere for at pelsdyrdrift er nødvendig, særleg ikkje under dagens forhold. Difor jobbar SV for å leggje ned pelsdyrnæringa gjennom styrt avvikling. Kombinert med omstillingsmidlar for næringa kan vi bli eit land som tar velferda til dyr meir på alvor.

Når næringsforbodet så er på plass, er det naturleg å etablere eit importforbod mot pels frå oppdrett. Det er ingen juridiske hindringar for å seie at nok er nok. Justis- og beredskapsdepartementet slår sjølv fast at norske lovar «ikke gir pelsdyroppdrettere vern mot at det innføres forbod mot pelsdyroppdrett». Tvert imot påpeikte departementet klokt nok at

«hensynet til dyrevelferd, eventuelt til de etiske hensyn som kunne ligge bak et ønske om forbud mot pelsdyropprett, er anerkjente samfunnshensyn som lovgiver utvilsomt kan legge vekt på som grunnlag for et forbud».

Formålet med pelsdyrnæringa er utelukkande å bruke pelsen til minken og reven. Resten er avfall. Men pelsen er det knapt nokon i Noreg som kjøper. Han blir send til utlandet. Ein kan lure på kvifor det er så viktig for desse partia å subsidiere ei næring som fører til store lidingar, og der marknaden er rike kinesarar.

I forkant av presentasjonen av meldinga blei det samla inn 143 000 underskrifter for avvikling av pelsdyrnæringa. Det er ikkje kvardagskost i denne salen. Heller ikkje alle desse menneska blei lytta til av alliansen for pelsdyroppdrett.

SV vurderer å støtte forslaget frå Venstre. Vi kjem tilbake med kva standpunktet vårt til det er.

Rasmus Hansson (MDG) []: Da Stortinget behandlet dyrevelferdsmeldingen i 2002, var det en helt klar forutsetning at det måtte komme på plass en vesentlig forbedring i dyrevelferden i pelsdyrnæringen innen 2013. Det er helt klart at det ikke har skjedd, ikke fordi norske pelsdyroppdrettere er dårligere mennesker enn oss andre – de gjør en kjempeinnsats for å drive næringen sin – men fordi driftsformen i seg selv er umulig å kombinere med god dyrevelferd for rovdyr, noen av de mest avanserte organismene som finnes her på jorda. Å putte dem i små bur kan aldri føre til annet enn dårlig dyrevelferd, og det kan vi ikke fortsette å snakke oss bort fra. Da får vi heller være ærlige nok til å si at det ser vi bort fra.

Det er hyggelig at alle partier i ulik grad ønsker å stille strengere krav for å bedre dyrevelferden, men det er altså to ting det er viktig å ta hensyn til. Det ene er at det ikke går an å kombinere driftsformen med god dyrevelferd. Det andre er at justeringsforslag av typen å forby gruppehold av mink, men likevel tillate det for gårder med såkalt god drift, er i strid med næringens egne økonomiske interesser og i strid med dyrenes biologi. Gruppehold av mink er å tvinge solitære dyr til å være sammen. Det liker de ikke, og det kommer de aldri til å like. Det er også viktig å huske på at det er forskjell på rovdyr, ikke minst her hvor vi har en president – selv om det er en president med en annen hårfarge enn den som sitter her nå – som er demonstrativt interessert i rovdyr. Ulven er et sosialt rovdyr som liker å være i revirer i flokker, og som bør få lov til det. Minken liker det motsatte og bør få lov til det.

Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet har vurdert det slik at et forbud er gjennomførbart innenfor norsk lov, og at det ikke er behov for en lang overgangstid av juridiske årsaker. Menon Economics vurderer det slik at en styrt avvikling er samfunnsøkonomisk lønnsom. Det forslaget vi har fått fra regjeringen, og som flertallet vil gå inn for nå, tror jeg er en seigpining av pelsdyrnæringen på linje med den seigpiningen vi driver med av dyrene i den næringen.

Det er også viktig å være klar over at Mattilsynet, som er pålagt å holde oppsikt med denne virksomheten, settes i en veldig vanskelig situasjon når de samtidig faglig mener at virksomheten er etisk uholdbar, eller i hvert fall ikke i samsvar med intensjonene i dyrevelferdsloven.

Vi kan være stolte av norsk landbruk. Et bærekraftig landbruk har en sentral plass i næringslivet som skal drive det grønne skiftet, og godt dyrehold er en forutsetning for det. Men da må det dyreholdet ta hensyn til dyrenes grunnleggende behov og naturlige adferd og til faglig kunnskap om de dyrene. Gjør vi ikke det, driver vi ikke dyrehold; vi driver kommersielt dyreplageri.

Miljøpartiet De Grønne har tidligere fremmet forslag om avvikling av pelsdyrnæringen, og derfor er vi glad for at Venstre, SV og nå også Arbeiderpartiet er enig med oss i at en styrt avvikling er best både for dyrene og for næringen, med skikkelige kompensasjonspakker som sikrer overgang til andre virksomheter. Vi stemmer for forslaget fra Arbeiderpartiet, Venstre og SV om en styrt avvikling, og vi vil vurdere å stemme for forslaget fra Venstre om å forby gruppebur. Dermed stemmer vi rimeligvis også mot forslagene til vedtak I og II fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg vil starte med å takke stortingsfleirtalet for at det i all hovudsak i dag sluttar seg til dei forslaga som ligg i regjeringas melding til Stortinget om pelsdyrnæringa.

Etter å ha høyrt dei innleiande innlegga her kan ein få inntrykk av at ein no skal vidareføre grunnlaget for ei næring som ein meiner ikkje har god nok dyrevelferd. Men det er jo ikkje rett. Stortingsfleirtalet i dag seier at vi skal vidareføre grunnlaget for ei næring som vil få eit regelverk som kan sikre tilstrekkeleg god dyrevelferd. Dette meiner eg det er mogleg å få til med det Stortinget i dag vedtek.

Regjeringas utgangspunkt i denne meldinga er at det skal vere mogleg å drive pelsdyrnæring i Noreg, men med ei dyrevelferd som er tilstrekkeleg god. I dag brukar fleire representantar arbeidet tilbake til 2003 og den tiårsfristen næringa fekk på seg til å få til tilstrekkeleg god dyrevelferd, som argument for at ein no skal gjennomføre styrt avvikling. Men det er lite som tyder på at ein då Stortinget behandla dette arbeidet i 2002 og 2003, meinte at dyra ikkje lenger skulle sitje i bur og norske pelsdyrfarmar ikkje skulle vere burbaserte, men det er hovudargumentasjonen ein i dag brukar når ein seier at ein vil ha avvikling. Så argumentasjonen heng ikkje saman dersom ein først skal bruke den tiårsfristen på den eine sida og den argumentasjonen ein brukar for styrt avvikling i dag. Eg trur alle aktørane i dette er tente med at vi er ryddige i vår argumentasjon.

Det stortingsfleirtalet sikrar i dag, er moglegheit for å drive ei næring i Noreg som er viktig i mange distrikt, men med ein klar føresetnad og ei klar forventing om at dyrevelferda skal vere tilstrekkeleg god. Det er heller ikkje slik at alle er einige om tolkinga knytt til dyrevelferd i pelsdyrnæringa. Mange veterinærar meiner at dyrevelferda allereie er tilstrekkeleg god – det meiner ikkje eg, då hadde eg ikkje føreslått ein del av dei tinga som kjem i denne meldinga. Vitskapskomiteen har laga rapportar som seier at i stor grad er dyras velferd vareteken, og så er det også fagleg ueinigheit om det. Men den meldinga som vi har lagt fram, er inngripande for næringa, og den er inngripande av ein grunn åleine: Det er at vi er heilt avhengige av at den produksjonen vi driv i dette landet, har tilstrekkeleg god dyrevelferd på den eine sida, men også tilstrekkeleg låg risiko for skade på den andre. Difor har regjeringa levert fleire forslag som bidreg til det, anten det er arbeid, systematisk, for å hindre skeiv beinstilling eller risikoreduksjon ved forbod mot gruppehald, som reint faktisk i dag vert vedteke. Det vert eit generelt forbod mot gruppehald, men det er moglegheit gjennom eit program som må sikre like god dyrevelferd som ein klarer dersom ein berre har dei i bura, også dersom det er fleire. Det vil gjere at dyrevelferda kan varetakast, og samtidig vil det leggje grunnlaget for at produksjonen også kan føregå på norske pelsdyrfarmar. For meg er det viktig, for når ein vel å seie at vi kan fritt importere, vi kan fritt omsetje pelsdyr i Noreg, så trur ikkje eg at den samla dyrevelferda vert betre av å flytte lønsame arbeidsplassar i Noreg ut av Noreg. Difor er eg gjennomgåande glad for at vi no strammar opp regelverket og sørgjer for at dyrevelferda generelt vert betre, og at dyr vert stimulerte til høgare aktivitet i bur, men også for at vi sørgjer for at risikoen i produksjonen går ned, for vi kan ikkje sjå skadeomfang slik vi har sett i enkelttilfelle i tida vi har bak oss, i tida framover. På det har eg lyst til å vere heilt klar til slutt, for det handlar om pelsdyrnæringas eige truverde.

Det stortingsfleirtalet som no samlar seg, er knapt, og regjeringa har strekt seg for å få dette på plass. Det er ikkje slingringsmon for pelsdyrnæringa til ikkje no å skjøne alvoret. Dette fleirtalet er så skjørt at no vel folk å stå opp for pelsdyrnæringa – no må pelsdyrnæringa levere i tråd med den bestillinga Stortinget gjer. Det skal eg sørgje for også i regelverksutforminga i tida framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: Avviklingen av gruppeholdet av mink var regjeringens store grep for å bedre dyrevelferden, og flertallsinnstillingen sier, som vi har vært inne på, at et nytt regelverk skal ha et generelt forbud mot gruppehold, men at det åpnes for gruppehold dersom en deltar i et dyrevelferdsprogram.

Har statsråden noen formening om hvor mange eller hvor stor prosentandel av pelsfarmene med mink som kan opprettholde gruppeholdet basert på det vedtaket som nå treffes? Eller innebærer ikke forslaget som i dag fattes, i praksis noen forskjell i forhold til det som regjeringen innstiller – ut fra statsrådens utsagn om at det i all hovedsak er det samme vedtaket?

Statsråd Jon Georg Dale []: Stortinget innfører i dag eit generelt forbod. Det legg eg til grunn. Så skal vi jobbe vidare med regelverksutforminga.

Men det er underleg å høyre argumentasjonen til Arbeidarpartiet, for dei er på begge sider av debatten samtidig. No argumenterer dei med at viss ein berre innfører forbod mot gruppehaldet, er det god nok dyrevelferd. Men det meiner jo ikkje Arbeidarpartiet. Dei vil tvert imot avvikle næringa, uansett kva vi føreslår i dag. Så ein må i alle fall rydde i denne debatten.

Eg meiner det forslaget som Stortinget i dag vedtek, vil sikre eit forbod i botnen. Dersom ein inngår i eit dyrevelferdsprogram, må ein operere med like god og tilstrekkeleg låg risiko som ein ville fått med eit forbod – i dei pelsfarmane som då slepp unna det. Det vil vere eit betydeleg risikoreduserande grep for norske pelsdyr. Det er viktig for meg, og det er viktig for stortingsfleirtalet. Difor er eg nøgd med at vi landar ei slik løysing i dag.

Odd Omland (A) []: Det Arbeiderpartiet sier, er at vi går for en styrt avvikling, og ut fra det er vår argumentasjon at denne avviklingen av gruppeholdet ikke er økonomisk forsvarlig og bærekraftig for næringen, og – som det ble sagt i høringen – at næringen da vil få en ukontrollert avvikling.

Mitt spørsmål er, igjen: Er det forskjell på det Stortinget vedtar, og det statsråden har foreslått? For det er vesentlig for næringen å vite hva de økonomiske forholdene vil være.

Statsråd Jon Georg Dale []: Svaret på det siste er ja. Det er forskjell på det eg først føreslo, og det stortingsfleirtalet vedtek i dag. Som mindretalsregjering pliktar vi oss til å søkje løysingar, og det har vi gjort i denne saka. I all hovudsak er det altså likevel slik at det vert innført eit generelt forbod, men det vert noko fleksibilitet for dei som klarer å oppretthalde tilstrekkeleg god dyrevelferd gjennom eit velferdsprogram i tida fram til forbodet vert innført.

Det er heller ikkje slik at det er høyringsutsegnene frå høyringar i Stortinget som har plassert Arbeidarpartiet der dei er i dag – det er jo landsmøtevedtaket. Det er ei av dei få utfordringane vi har i dag, at mange av dei vi debatterer denne saka med, har hatt ei haldning til dette spørsmålet som er bestemd heilt på førehand, utan å vurdere den substansen som ligg i forslaget frå regjeringa i dag, og som ligg i innstillinga frå stortingsfleirtalet. Det synest eg er synd – spesielt for dei mange pelsdyrbøndene som anten driv berre med pelsdyr eller driv i kombinasjon med annan jordbruksproduksjon, at ein ikkje tek også deira interesser på noko større alvor enn det ein vel å gjere.

Geir Pollestad (Sp) []: Før debatten i dag starta, ville spørsmålet mitt stått fram som litt banalt, men når ein høyrer på debatten, kan ein få inntrykk av at det er eit forbod mot gruppehald som er regjeringa sin politikk, og det som ein har lagt fram ei melding om. Etter mitt syn er det ein del av ein heilskap. Eg ønskjer berre å utfordra statsråden på eitt punkt: Er det forbod mot gruppehald som er regjeringa sin pelsdyrpolitikk, eller er det berekraftig utvikling, slik det er beskrive gjennom NOU, stortingsmelding og no innstilling?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er først og fremst berekraftig utvikling basert på tilstrekkeleg god dyrevelferd, med låg nok risiko for pelsdyra. Det legg heile meldinga opp til gjennom å seie veldig tydeleg at det bør det vere grunnlag for. Vi har søkt å samle fleirtal for det i Stortinget også, at det bør vere grunnlag for å vidareføre norsk pelsdyravl, men det må vere tilstrekkeleg god dyrevelferd – det kjem innstrammande grep for det i denne meldinga – og det må vere låg nok risiko. Det meiner eg Stortinget i dag løyser på ein tilfredsstillande god måte når ein legg eit generelt forbod til grunn, og seier at viss ein ikkje skal verte omfatta av forbodet – som ein då vel å innføre – må ein levere betre dyrevelferd enn vi gjer i dag, med målbare kriterium og tilstrekkeleg lågt skadepotensial. Det meiner eg er ein god måte å balansere dei omsyna på, og regjeringa er difor tilfreds med at vi i all hovudsak får fleirtal for dei grepa som vi føreslår for dagens pelsdyrnæring.

Sveinung Rotevatn (V) []: Statsråden seier at regjeringa i all hovudsak får gjennomslag her i dag. Det er freistande å spørje om det ikkje hadde vore fint å få fullt gjennomslag, i og med at eg skjønar at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti støttar hovudlinja til regjeringa om at ein skal ha vidare drift, og at det er fleirtal for å innføre eit forbod mot gruppehald av mink. Det burde jo vere å føretrekkje for ein statsråd. Eg vil gå litt vidare på det sporet, fordi det som i debatten blir framheva som argument frå Høgre og Framstegspartiet for snuoperasjonen når det gjeld mink, er at det har kome fram ny informasjon, som det heiter – ein har lært meir. Då vil eg gjerne spørje: Kva grunnarbeid er det som her er gjort frå Landbruks- og matdepartementet si side? Er det nokon som helst aktør som var på høyring her i Stortinget, som ein ikkje hadde kontakt med i utarbeidinga av meldinga? Er det nokon argument som her kom fram, som ikkje var komne fram då statsråd Dale føreslo nettopp eit forbod mot gruppehald av mink, utan unntak?

Statsråd Jon Georg Dale []: Nei, i all hovudsak er mine vurderingar i denne stortingsmeldinga baserte på dei høyringsinnspela som kom, etter høyringa av NOU-en, og eigne vurderingar frå både departementet og meg av kva som skal til for å sikre ei berekraftig utvikling i pelsdyrhaldet med tilstrekkeleg god dyrevelferd og låg nok risiko. Det kan godt vere at Stortinget har vurdert det noko annleis enn det eg har gjort. Det har eg i så tilfelle respekt for, men i sum opplever eg at det kjem lite nytt. I sum opplever eg også at vi i all hovudsak får gjennomslag. Det høyrest ut som vi no ikkje gjennomfører eit forbod mot gruppehald, men vi gjer det. Vi vedtek i grunnen eit forbod mot gruppehald i utgangspunktet, og ein må altså gjennom eit eige program, vise tilstrekkeleg dokumentasjon på at ein med gruppehald klarer å oppretthalde den dyrevelferda som vi forlanger for dei som ikkje har gruppehald, for å få lov til å fortsetje. Det gjer at eg meiner at desse omsyna er varetekne.

Sveinung Rotevatn (V) []: No vil jo tida vise kor store dei unntaka blir, i og med at stortingsfleirtalet og komitéinnstillinga ikkje seier noko om kva nivå det skal vere på denne dyrevelferda. Eg får velje å ta statsråden på ordet. Om han ikkje ser at det er de facto eit forbod, legg eg til grunn at her kjem departementet til å leggje til grunn så sterke føringar at det er det vi snakkar om. Det er i alle fall mitt håp.

Men eg vil stille eit spørsmål til. Det står tydeleg i meldinga og i innstillinga at vurderingar frå Pelsdyrutvalet, Mattilsynet og andre er at ein ikkje har nådd dei dyrevelferdsmåla som vart sette i meldinga frå 2003 – dei er ikkje nådde. Departementet og statsråden skriv likevel at vi er på rett veg. Det kan ein jo alltids seie. Men då er spørsmålet mitt: Kva om ein framleis ikkje har nådd desse måla om nokre år? Vil ein då få ei ny utsetjing, med eit skjørt fleirtal, eller er det i realiteten ikkje meininga at desse måla skal bli nådde?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er definitivt meininga at desse måla skal bli nådde, men eg trur ikkje vi når dei viss Stortingets mindretal i dag bruker all si tid i åra framover på å undergrave det stortingsfleirtalet som no etablerer seg. For vi treng faktisk at det er føreseieleg for aktørane som skal gjere investeringar. Nokre av dei må leggje om produksjonen sin. Andre av dei må ta ned dyretalet sitt. Det er faktisk mange grep dei skal ta. Viss usikkerheita som Venstre og andre prøver å bidra til i denne diskusjonen, får leve, er det vanskelegare å nå måla. Eg trur at også stortingsfleirtalet må bestemme seg for kva dei faktisk er opptekne av. Er dei opptekne av at når stortingsfleirtalet i dag bestemmer seg for at vi skal vidareføre grunnlaget for denne næringa, skal det skje med best mogleg dyrevelferd, eller skal ein snakke basert på at ein primært ønskjer ei avvikling? Det er det som er dilemmaet her. Eg trur at vi alle må ta ansvar for å vere tydelege på kva slags føresetnader næringa no har å halde seg til. Det gjorde regjeringa, og det gjer stortingsfleirtalet i dag.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Flertallet i stortingssalen i dag vil si at vi skal ha en videreføring av pelsdyroppdrett i Norge. Det er også klare innstramminger som dette flertallet har stilt seg bak.

Vi har vært opptatt av at vi nå innfører et forbud mot gruppehold av mink. Hvis man skal få unntak for dette gruppeholdet, må man være med i et dyrevelferdsprogram. Det tar et års tid å se om man kan få lov til å være med på det, for det har noe med minkens biologiske klokke å gjøre. Men spørsmålet mitt går på når et slikt program kan være på plass. I innstillingen sier vi at myndighetene må få «noe tid til å utforme (…)». Fra Kristelig Folkepartis side sier vi at ja, vi skal gi noe tid, men ikke mer.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg kjem raskt i etterkant av denne debatten til å ta kontakt med aktørar frå næringa, anten det er Pelsdyralslaget, Bondelaget eller andre aktørar, for å be om forslag frå dei på indikatorar. Så kjem eg til å gjere ei sjølvstendig vurdering av dei målt mot dei føresetnadene som Stortinget i dag set. Stortinget seier jo at myndigheitene skal både godkjenne dei krava som vert fastsette, og kontrollere dei. Det gjev oss god moglegheit til regelverksutforming som varetek både tilstrekkeleg god dyrevelferd, og låg risiko. Det vil vere eit prioritert arbeid i departementet. Så handlar det om to ting. Det skal jo også, basert på dette, innførast eit generelt forbod mot gruppehald. Det vil også krevje ein del arbeid. Innfasingstidspunkta både på velferdsprogrammet og på vedtaket om generelt forbod mot gruppehald vil eg kome tilbake til Stortinget med så snart vi har oversikt over framdrift i det arbeidet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torhild Aarbergsbotten (H) []: Jeg er svært glad for at et flertall i Stortinget i dag vedtar en bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen. Det stilles strenge krav til dyrevelferd, som jeg mener bør framstå som et forbilde for hvordan vi kan stimulere til god dyrevelferd også i andre dyrehold. Ved å åpne opp for at dyreholdere som kan dokumentere god dyrevelferd, får tillatelse til å fortsette med gruppehold av mink, gir vi gulrøtter som stimulerer til å ta godt vare på dyrene sine.

Så sent som i 2011 ble det gjort endringer i forskriften for hold av pelsdyr. Det ble da gjort store investeringer i bedre anlegg. Alle dyr har fått frostfrie vanningsanlegg og aktivitetsobjekter. Et viktig grunnlag for endringen av forskriften var Vitenskapskomiteen for mattrygghets rapport fra 2008, som sa:

«Positive konsekvenser av gruppehold er også funnet som mindre pelsgnag, og mindre stereotype og mindre beskyttet aggresjon.»

Pelsdyrnæringen er det eneste dyreholdet som har satt strengere krav til seg selv enn gjeldende regelverk, og den har et eget sertifiseringssystem. Den gir seg selv bl.a. pålegg om maks to mink per bur i besetninger som ikke tilfredsstiller kravene til FarmSert, og har krav om egne veterinærtilsyn utenom Mattilsynets tilsyn. Mattilsynet har også hatt et særlig strengt kontrollregime for oppfølging av pelsdyrnæringen, men har likevel ikke funnet flere brudd i pelsdyrnæringen enn i annet dyrehold.

Jeg vil påberope meg å kjenne pelsdyrnæringen godt etter over 20 år som praktiserende veterinær på heltid og deltid i distrikter med stort innslag av pelsdyr. Alle dyr skal behandles med respekt og ha en oppstalling som gir dem opplevelsen av å ha det bra. Det betyr at de skal ha mat og ly, de skal være friske og skadefrie og kunne leve med sin adferd så godt som mulig.

God dyrevelferd handler om så mye mer enn direkte sår og skader. Noen ganger er det faktisk bedre for både dyr og eier å bruke mekaniske innretninger for å fiksere dyr slik at de blir roligere. Det gir mindre stress enn at mennesker skal holde dem fast. Det gjøres f.eks. ved inseminering av alle dyrearter. Derfor er jeg veldig glad for at flertallet gir muligheter for å bruke instrumenter ved ulike inngrep, som faktisk gir bedre dyrevelferd enn om en ikke fikk adgang til bruk.

Vi må ikke tape av syne at etiologi handler om hvordan dyrene selv oppfatter at de lever sitt liv. Det handler ikke om hvordan vi føler at dyrene har det. At et dyr trives og har det bra, vises ved at det vokser, har bra pels, er fruktbart, har tillit til mennesker og ikke har forhøyede verdier av stresshormon i kroppen. Undersøkelser av stresshormon hos pelsdyr viser at nivået ikke er høyere enn hos andre produksjonsdyr. Det skal ikke bety at vi ikke skal jobbe videre for at dyrene skal få det enda bedre, og det gjelder alle dyrehold.

Men den kanskje viktigste faktoren for å legge til rette for god dyrevelferd er å sikre at næringen er økonomisk bærekraftig, og gi den forutsigbarhet. Det håper jeg at vi klarer å gjøre gjennom vedtakene vi gjør i dag.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: I denne diskusjonen får vi eit inntrykk av at det står om Noreg når det gjeld alt pelsdyrhald framover, noko som slett ikkje er ein realitet. Men om pelsdyrhald skulle nyetablerast, ville Noreg vere eit av få land med eit kontrollsystem som varetar dyrevelferd, og som har jamlege kontrollar av at lovverket blir respektert. Så realitetane blir at dersom ein avviklar pelsdyrnæringa her til lands, vil ho fortsetje å auke i land der dyrevelferda er betydeleg meir utfordra. Dette er realitetane, og eit land med 1 promille av verdas befolkning er ikkje avgjerande for om det framleis skal vere pelsdyrhald i verda.

Og ja, det har vore eksempel her til lands på at dyrevelferda ikkje har vore slik som vi kunne forvente, men då er det blitt tatt fatt i, og vi forventar at ein vidare framleis fokuserer veldig på dette innanfor alt dyrehald.

Det har dessverre også innanfor anna dyrehald vore tragediar av ulike sortar, og store lidingar har blitt avdekte, men likevel har vi ikkje sett krav om nedlegging av heile næringar. Men la meg understreke at dyrehald er viktig, og ein samla komité er einig i at det skal vere på ein forsvarleg og god måte.

Denne næringsverksemda som pelsdyrhald er, har i stor grad blitt driven i næringsfattige bygder i vårt langstrekte land. Som representant for Møre og Romsdal har eg fleire gonger besøkt anlegg, og eg hugsar spesielt eit besøk i Hjørundfjorden der eigaren med stoltheit viste fram besetninga si. Hjørundfjorden er i lag med Geirangerfjorden av stor interesse også for reiselivsnæringa, og då spesielt gjennom cruiseskipbesøk langs fjorden. Dei opplever velstelte gardar langs fjorden, der ein klarer å halde sitt levebrød gjennom gardsdrift og pelsdyrhald, utan at det er andre alternativ. Når Arbeidarpartiet då vil leggje ned denne næringa, spør eg: Kva er alternativa i ei brattlendt li der ein har fjorden nedanfor seg, slik som i f.eks. Hjørundfjorden og delar av Geirangerfjorden? Ingen. Gjengroing og fråflytting vil vere resultatet når arbeidet forsvinn, og litt etter kvart vil verdiane som desse gardane representerer gjennom kulturlandskapet, forsvinne og bli lite attraktive også for reiselivet. Det betyr at det er samanhengar som ein ikkje kan sjå bort ifrå.

Så er det også slik at det handlar om føleri opp mot ei lovleg og viktig næring for mange. La meg berre slå fast med det same at dette er ei lovleg næringsverksemd, i lag med mange andre som inneheld dyrehald. Men som forbrukar står ein fritt til å bruke marknadsmakta si gjennom ikkje å kjøpe klede med pels.

Som samfunn fjernar vi oss meir og meir frå realitetane, og fleire og fleire trur at mat og løn kjem frå ein aktivitet framfor ein datamaskin. Til ein viss grad er dette rett, men det ein opplever frå datamaskinen og gjennom Facebook og liknande sosiale nettverk, er ikkje alltid forankra i verkelegheita, noko vi kunne sjå gjennom Kjendis-Farmen, der vi såg at ein slakta ein gris, og det skapte store opptøyar.

Morten Wold (FrP) []: Lite engasjerer folk så kraftig som dyrevelferd. Det ser vi også på engasjementet i denne saken. Den vekker følelser, ja endog sinne hos enkelte, fordi flertallsinnstillingen ikke gir det utfallet pelsdyrmotstanderne ønsker, nemlig en avvikling av næringen i Norge. Men hvis vi legger følelsene til side og ser på fakta, ser vi at knapt noe land i global målestokk vil ha et strengere regelverk og et sterkere forhold til dyrenes velferd enn oss, etter at dagens flertallsinnstilling vedtas. Og nettopp dyrevelferd er viktig for Fremskrittspartiet. Derfor har vi i årevis jobbet for etableringen av et eget dyrepoliti her til lands. Endelig har vi fått gjennomslag. Min mening er at en opprettholdelse av pelsdyrnæringen undergitt enda strengere bestemmelser og med et generelt forbud mot gruppehold ikke er en kontradiksjon til dette. For det er viktig å understreke at vi med noen ytterst få unntak har dyktige og seriøse pelsdyroppdrettere i Norge. Sammenholdt med det norske regelverket og den strenge offentlige kontrollen av næringen gjør det at norsk pelsdyrproduksjon er blant de beste i verden.

Etterspørselen etter pelsprodukter er økende på verdensmarkedet, og da kan det være verdt å minne om at 99 pst. av minken og 98 pst. av reven oppdrettes utenfor Norges grenser. Et totalforbud i Norge vil derfor ha forsvinnende lite å si for totaliteten i verdens pelsdyrproduksjon. Da er jeg mer komfortabel med at vi viderefører en næring som driftes ansvarlig, under streng kontroll og med et gjennomgående fokus på dyrevelferd, noe jeg selv mener å ha sett, bl.a. gjennom besøk hos en pelsdyrbonde i Hallingdal i Buskerud, som er fylket jeg representerer. Jeg er nemlig rimelig sikker på at dersom vi forbyr pelsdyroppdrett i Norge, vil produksjonen bare flytte seg til andre land med mer liberale regelverk og mindre kontroll, og der dyrevelferden har atskillig dårligere kår. Det er etter min mening en tankegang som sier «ute av syne, ute av sinn», og det løser ingen problemer, men kan kanskje gjøre at noen føler at de har fått vasket sine hender og fått bedre samvittighet.

Det er også viktig å understreke at pelsdyrnæringen er økonomisk lønnsom, den er distriktsbasert, og den er en internasjonalt konkurransedyktig eksportnæring som kan sikre arbeidsplasser og god økonomi for flere gårdsbruk. Det er ca. 245 pelsdyrgårder i Norge, hvorav halvparten også har annen landbruksproduksjon. Det viser at pelsdyrnæringen også som tilleggsnæring er viktig for mange, gjennom å bidra til at bønder på mindre gårdsbruk i distriktene har mulighet til å utnytte ressursgrunnlaget på gården, noe som igjen øker sysselsetting og verdiskaping i landbruket.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg skjøner at representanten Grimstad har sete og sett på Kjendis-Farmen og fått det for seg at vi flyttar oss stadig lenger vekk frå røtene våre gjennom Facebook osv. Eg har ikkje sett på Kjendis-Farmen, eg veit ikkje når det er meint å finne stad, men eg kan seie at det må i så fall vere eit godt stykke utpå 1900-talet før ei eventuell pelsdyrdrift skulle vere aktuelt der. Det er ikkje slik at røtene våre i jordbruket ligg i oppdrett av mink og rev og i å selje pelskåper til Kina. Dette er ei ganske ny næring i Noreg – med god grunn.

Eg registrerer at hovudargumentet frå dei frå Høgre og Framstegspartiet som er oppe her og argumenterer med ganske sterk patos om kvifor det er så viktig å halde på med dette, er at ein har det i andre land, så der vil behovet bli dekt. Det er ein litt slik avart av argumentet om at viss ikkje Noreg pumpar opp mest mogleg olje og gass, vil andre gjere det i staden. Der er det eit betre argument, i og med at behovet for energi er ganske stort og vedvarande. Men ein skal vere godt ute på høgresida for å tru at behovet for pelskåpe er ein slags konstant faktor.

I norsk pelsdyrnæring driv ein ei ganske heftig marknadsføring for å få selt produkta sine, bl.a. i Kina. Det har ein sjølvsagt lov til å gjere, men det er ikkje slik at eit bortfall av norsk produksjon automatisk blir fylt av andre.

Eg vil leggje til at det er ikkje så forferdeleg stor forskjell på måten ein produserer pelsdyr på i Noreg og i andre land. Det er det heller ingen grunn til å tru, skal ein følgje logikken til dei som er her oppe, for det blir framført at det per definisjon er god dyrevelferd fordi pelsen blir fin – då må det jo vere god dyrevelferd. Ja vel, korleis vil då andre land få selt pelsen sin, viss dei ikkje har god dyrevelferd? Dette heng ikkje på greip – for å låne landbruksministeren sine ord.

Det vart framført eit poeng om at Stortinget aldri bad om at ein ikkje skulle drive med burdrift. Det er for så vidt korrekt, men det som står i innstillinga, er

«Departementet noterer seg at både pelsdyrutvalget og Mattilsynet vurderer at det fremdeles er velferdsutfordringer i norsk pelsdyrhold, og at mangel på dokumenterte alternative driftsmåter, uten bruk av nettingbur, har vanskeliggjort en vesentlig bedring av dyrevelferden slik dyrevelferdsmeldingen etterlyste.»

Så får en sjølvsagt trekkje sine eigne konklusjonar av det: Er dette eigentleg ei innrømming av at vi med ei slik driftsform aldri vil nå desse måla? Det kunne det for så vidt vere interessant å høyre landbruksministeren sitt syn på.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Eg må seie at det i grunnen var ganske illustrerande: Eg må innrømme at det er ikkje så ofte eg set meg ned og ser på tv, men då eg såg på Kjendis-Farmen at ein skulle drive gard, og ein så kom til det stykket då ein måtte slakte dyra for å overleve, og det blei så vanskeleg fordi ein var glad i dyra sine, var det det som var motstykket. Vi veit jo at alle bønder som driv gard, er glade i dyra sine. Også dei aller, aller fleste som har pelsdyr, er glade i dyra sine og viser dei fram med stoltheit. Det var poenget mitt med dei besøka eg hadde til Hjørundfjorden, og det eksemplet frå Hjørundfjorden som eg tok fram. Dei er glad i dyra sine, dei viser ein velstelt gard, dei viser dyr som tilsynelatande har det veldig bra. Eg er ikkje veterinær, men det har også vore veterinærar som har hatt ordet i dag, og som seier at i all hovudsak går dette bra.

Så har vi nokre få unnatak, som det også er i andre næringar. Vi har jo sett tragediar der heile besetninga har svolte i hel på bås, utan at det blir sett fram krav om at ein skal leggje ned mjølkeproduksjonen eller kjøtproduksjonen av det same. Det som er mitt poeng, er at ein ikkje kan generalisere innanfor éin del av ein sektor og seie at dette skal leggjast ned fordi det er uetisk, og fordi dyrevelferda ikkje blir varetatt, når ein veit at dette er ei lovleg næring. Dette er ei næring som i all hovudsak blir driven på ein ordentleg og skikkeleg måte. Også respekten for dei som driv skikkeleg, er utfordra. Eg forstår at for dei som er pelsdyrhaldarar når desse dårlege eksempla kjem fram, er det smerteleg å representere næringa, men det er heldigvis unnataket.

Som eg sa, dette speglar av veldig mykje føleri. Og det er no ein gong slik at kvar enkelt av oss, dersom vi ikkje ønskjer at pelsdyrhald skal vere ein del av kvardagen, gjer det beste gjennom den makta som vi som forbrukarar har – lar vere å kjøpe klede med pelskrage, lar vere å kjøpe pelskåpe, osv. Det er den beste måten å gjere det på.

Igjen: Eg føreset at denne næringa – som anna dyrehald – blir driven på ein måte som gjer at vi kan vere trygge på at dyrevelferda blir varetatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.