Se også behandlingen av sak nr. 6 på formiddagsmøtet.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [18:01:35]: Knappast noka sak i samband med arealforvaltning langs vår langstrakte kyststripe er meir kontroversiell enn strandsoneforvaltninga. Og pressområde har vi. Indre Oslofjord blir nemnd av interpellanten som eit eksempel.

Eg skal ikkje komme inn på konkrete saker som døme, men det er tallause saker som viser at det no er på høg tid å få fram ei ny og framtidsretta forskrift og praktisering av henne. Vi ser i sak etter sak at retningslinjene er så rigide og lite hensiktsmessige at det skaper stor frustrasjon og sinne, då mange føler at retningslinjene er lite tilpassa stadeigne tilhøve. Saka blir ikkje meir oversiktleg av alle dei ulike signala som kjem frå dei ulike statsrådane når dei blir utfordra i media.

Vi har i dag ein betydeleg flyttestraum frå distrikta til meir sentrale strøk. Ein viktig faktor som medverkar til dette, er statlege planretningslinjer som rammar distrikta, anten det er kyst eller innland. Då er det merkeleg å høyre statsråden når han gir inntrykk av at det er dei velhaldne som når fram med sine søknader, mens folk flest elles ikkje når fram.

Spørsmålet blir då: Er dette dokumenterbart, eller er det ei synsing à la SV-retorikk, at no skal dei rike takast – igjen? Eg berre spør. Det som det er lite tilgang på, får, som vi alle veit, høge prisar og skulle vere eit argument for å kunne løyse opp.

Dei såkalla komparative fortrinna ved å bu i distrikta forsvinn ved at planretningslinjer fråtek distriktsbefolkninga moglegheit til å ta i bruk areal i anten næringsretta eller meir privat regi. Dette fører til avmakt, bidreg sterkt til utflytting frå distrikta og skaper press på sentrale strøk.

For Framstegspartiet er det avgjerande kva lokaldemokratiet ønskjer, og kva dei ser som viktig for lokal næringsutvikling og bulyst. Vi ser i sak etter sak at samrøystes avgjerder lokalt og i det enkelte kommunestyret blir overstyrte av fylkesmannens planavdeling, med bakgrunn i retningslinjer som i distrikta har liten eller ingen legitimitet. At dette er ein fare for busetjingsmønsteret, er éin ting, men at det truar lokaldemokratiet og rekruttering, er òg eit aspekt som er viktig. Mange føler at fornuftig lokalt skjønn i altfor mange saker blir overstyrt av retningslinjer fødde i eit caffe latte-miljø fjernt frå den det rammar. Det bidreg til at lokalpolitisk virke framstår som meiningslaust og utan reell påverknad. Det er no på tide at vi gir lokaldemokratiet eit verkeleg og reelt innhald i plansaker og utformar retningslinjene slik at dei har nødvendig fleksibilitet i seg til å vere til nytte i dei ulike distrikta.

Kystkommunane i landet ber no om hensiktsmessig og fleksibelt utforma planretningslinjer og forskrifter som er eigna til utvikling og framgang for distrikta, utan unødig overstyring og diktat. Framstegspartiet støttar kyst- og distriktskommunane i landet i dette kravet. Eg registrerer også at leiaren i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, framstår som ein som kjempar mot strandsonevernet når ho i Bergens Tidende den 2. desember 2009 krev kraftige endringar i strandsonelova som er foreslått av hennar eiga regjering. Spørsmålet er om vi kan stole på Senterpartiet i denne viktige distriktssaka.

Det hadde elles vore freistande avslutningsvis å vise til representanten Kambe sin innsatsvilje og fleksibilitet når han raskt forflyttar seg frå treningsrom til plenumssal, eksemplarisk og fleksibelt. Sånn burde også dette regelverket vere.

Siri A. Meling (H) [18:06:21]: Jeg har først lyst til å takke interpellanten, representanten Arve Kambe, for å ha tatt opp dette viktige temaet som diskuteres nå. Disse retningslinjene er noe som berører veldig mange lokalsamfunn, ikke minst på Vestlandet.

Nå har flere tatt til orde for de opplagte forskjellene som er mellom Oslofjorden og Vestlandet. Det er klart at det å definere Vestlandet som et pressområde blir veldig lite nyansert, noe statsråden også var inne på. Topografien på Vestlandet, hvor det gjerne bare er noen meter inn til høye fjell, og hvor man må langt inn på vidden før man kommer ut av hundremetersbeltet, er vesentlig forskjellig fra topografien i områdene rundt Oslofjorden.

Det Høyre er opptatt av, er dette med lokalt selvstyre. Og hvorfor er lokalt selvstyre så viktig for oss også i denne saken? Jo, lokalt selvstyre er viktig for at folk i det enkelte lokalsamfunn skal kunne føle trygghet for at den som fatter beslutninger som berører dem, kjenner til hva problemet er, og kjenner til områdene. Hvis svaret blir negativt, er det allikevel lettere å akseptere det hvis en vet at de som har fattet en beslutning, har lokalkunnskap om det området og det arealet de disponerer. Da er det altså lettere å akseptere et svar – også om det blir negativt. Hvis det sitter en beslutningstaker langt vekk, som gjerne har Oslofjordområdet som utgangspunkt, og som ikke kjenner forholdene, er det vanskelig å akseptere å måtte avfinne seg med svarene som kommer.

Det andre forholdet som er viktig når det gjelder lokalt selvstyre, er nettopp det å være lokal, å kjenne de lokale forholdene. En har mulighet til å gå på befaring og se løsninger lokalt som en ikke ville ha klart å se fra et skrivebord langt unna. På den måten kan en finne kompromisser som krever lokalkjennskap.

For å ha et sterkt lokalt selvstyre er vi avhengige av å ha lokalpolitikere som ønsker å engasjere seg. Jo mer makt vi fratar det lokale selvstyret, jo vanskeligere tror jeg det blir å få folk til å engasjere seg lokalpolitisk, fordi en opplever, om en sitter i kommunestyre eller i utvalg, at veldig mange beslutninger tas på et helt annet nivå, langt vekk.

Jeg tror dette også handler om at den enkelte person skal kunne ha respekt for et lovverk. Den enkelte må føle at lovverket ivaretar hans eller hennes interesser, at lovverket tar høyde for lokale forhold, og at lovverket virker rimelig. Med det forslaget som gjelder flere vestlandskommuner, frykter jeg at folk mister respekten for et lovverk som de føler er altfor fjernt fra deres virkelighet – når de blir definert som om de skulle tilhøre Oslofjordområdet.

Jeg har lyst til å stille meg i rekken av dem som ber statsråden lytte til de innspill som er kommet i denne høringsrunden. Representanten Kambe hadde en lang liste over kommuner i Rogaland som han ønsket i en annen kategori. Jeg vil bl.a. legge Egersund til samme liste. Jeg tror ikke folk der føler at de er i den kategorien at de har samme press som det Oslofjorden har.

Helt til slutt vil jeg peke på et utsagn statsråden kom med fra talerstolen, et utsagn som gikk på det å unngå kameraderi og forskjellsbehandling, og at det var et utbredt fenomen. Jeg vil tillate meg å si at jeg synes kanskje det er noe ufint å si slikt om lokalpolitikere, som vi må forvente gjør sitt beste, og som vi må forvente har sin integritet i behold. Av respekt for lokalpolitikerne håper jeg at dette utsagnet ikke blir stående.

Lars Egeland (SV) [18:11:11]: Jeg kommer ikke fra noe caffe latte-miljø i hovedstaden. Jeg er likevel veldig fornøyd med innstrammingen i den nye plan- og bygningsloven som gjelder byggeforbudet i 100-metersbeltet.

Her diskuterer vi altså planretningslinjene som skal sikre at den kommunale behandlingen av planer og dispensasjonssaker «blir i samsvar med nasjonale mål» for strandsonen, som det heter. Det kan høres ut som om staten presser en politikk på kommunene. Jeg synes det er viktig å si at det egentlig dreier seg om å ivareta rettighetene og interessene til flertallet av kommunenes innbyggere, som ønsker å beholde – og gjerne få utvidet – tilgang til strandsonen Dette er fornuftig politikk, som statsråden sa, for alle som ønsker å bade, legge til med båt, gå tur osv.

De rikspolitiske retningslinjene for Oslofjordregionen kom i 1993. Da var det allerede for sent for mye av strandsonen i pressområdene. I 45 år har vi hatt et byggeforbud. Likevel er det i denne perioden blitt nedbygd strandsone tilsvarende en strekning fra Oslo til Polarsirkelen.

Ofte har vi med pengesterke utbyggere å gjøre, utbyggere som kan betale advokater og drive langvarige prosesser som kommunene verken har kompetanse på eller har råd til å kjempe imot. Derfor er det veldig bra at vi nå får klarere føringer for saksbehandling og, ikke minst, bestemmelser som hindrer at planlegging skjer gjennom bit for bit-dispensasjoner.

I den nye loven er unntakene fra forbudet mot bygging fjernet, men kommunene kan vedta bestemmelser om oppføring av anlegg for å ivareta landbruk og fiske. Byggeforbudet vil gjelde i alle planer som ikke angir annen byggegrense. Dette er selvfølgelig ekstra viktig i pressområdene langs Sørlandskysten og i Oslofjordområdet. Men samtidig gir retningslinjene mulighet til å hindre at vi andre steder får den negative utviklingen som vi har hatt i pressområdene. For den øvrige delen av landet er det på en måte slik at retningslinjene kommer i riktig tid, og altså hindrer at vi får den utviklingen vi har hatt i pressområdene.

Det gis i dag ca. 800 dispensasjoner i året for nye bygninger. I tillegg kommer ca. 1 600 andre tillatelser som gis etter plan. Det kan være gode grunner til at noen tillatelser gis, ikke minst for å gi allmennheten tilgang til fellesanlegg i strandsonen – og selvfølgelig til anlegg som har med bruk av sjøen å gjøre, som f.eks. næringsanlegg for fiske.

Det er først og fremst privatiseringen av tilgangen til strandsonen som er det store problemet. Sjøl om det nå ikke bygges så mange nye bygninger i 100-metersbeltet, ser vi at hver eiendom beslaglegger og privatiserer større områder enn tidligere. Derfor er det viktig at byggeforbudet også omfatter endringer av eksisterende bygg, med unntak av rene fasadeendringer, gjerder, kunstige sandstrender og mindre terrenginngrep.

Loven gir klare begrensninger for det å imøtekomme dispensasjonssøknader, bl.a. at dispensasjoner – og det er veldig viktig – ikke skal gis hvis det er negative faglige råd.

Jeg vil gjerne få trekke fram et positivt virkemiddel i tillegg til begrensningene i 100-metersbeltet, nemlig tilskuddene fra Direktoratet for naturforvaltning til kjøp av friarealer. Interpellanten Kambe var også inne på dette. I høyrekommunen Tønsberg vedtok vi nylig i bystyret å kjøpe én av seks hytteeiendommer for riving. Hyttene ligger i et område hvor det ikke vil bli gitt tillatelser til utviding og ombygging. Det er klart at en slik regulering, som all annen regulering, påvirker hyttenes verdi, og det gjorde det mulig for kommunen med støtte fra Direktoratet for naturforvaltning, å gå til innkjøp og overta hyttene. Disse frikjøpsmidlene fra direktoratet er av stor viktighet. Senere i vår åpnes et område på 400 dekar ved Verdens Ende – også et eksempel på bruk av slike penger.

SV mener at innstrammingen når det gjelder mulighet til å bygge i strandsonen, er riktig. Det betyr en styrking av allmennhetens interesser og et vern av naturmangfoldet, men vi skjønner også at det er behov for å differensiere, slik Regjeringa nå tenker, med en differensiering både mellom kommuner og muligheter for en geografisk differensiering innen én kommune, hvis det er grunnlagt i kommuneplanen eller regional plan.

Samtidig er det viktig å si at det ikke må åpnes for mer bruk av skjønn, for formålet med lovendringene var jo nettopp å redusere skjønnsbruk.

Arne Bergsvåg (Sp) [18:16:23]: Interpellanten er opptatt av arealbruken langs vår langstrakte kyst, og det er bra. Dette er et krevende tema. Det skal ivareta mange interesser, både private interesser, næringsinteresser, det offentliges interesser, retten for hver og en av oss til å kunne gå langs strendene – og ikke minst at våre etterkommere også skal ha disse mulighetene.

Det er vel også en av grunnene til at de fire siste miljøvernministrene alle har varslet innstramming i strandsoneforvaltningen og byggingen i 100-metersbeltet. Det er derfor positivt at vi får en forskrift som kan differensiere dette. Jeg tillater meg å sitere det ministeren sa i sitt innlegg i dag:

«I forslaget til retningslinjer gis det forskjellige føringer for områder der presset på arealene er stort, og der det er mindre press. Det gis strengest føringer for områder med stort press på arealene. Det gis større rom for utbygging i områder med mindre press for å styrke næringsutvikling og skape arbeidsplasser.»

Dette synes jeg er svært positivt.

Han sier videre:

«Inndelingen av områder med stort og mindre press følger kommunegrensene.»

Der er det viktig å merke seg at det er også innenfor kommunene er store forskjeller på hvor det er press, og hvor det ikke er press. Derfor er det viktig at det også innenfor kommunegrensene kan gjøres endringer eller differensieringer.

Jeg har 20 år bak meg i politikken og har da følgelig hatt mange saker som går på dispensasjoner i strandsonen. Jeg opplever at det er viktig at vi får en felles virkelighetsforståelse, både de som sitter ute i kommunene, og de som sitter i departementet og skal forvalte det. Jeg har ofte en følelse av at man ikke helt har den samme virkelighetsforståelsen. Det vil da være behov for å se på mulighetene for kommunene til å differensiere.

Det er tatt et initiativ fra samarbeidsrådet i Sunnhordland, der det er gjort et grundig arbeid fra kommunenes side for å lage en strandsonestrategi som åpner opp for mer utbygging og fortetting i områder som allerede er bebygget, og hvor man legger strenge føringer for områder som ikke er rørt.

Kommune- og fylkesgrensene går ofte gjennom fjordsystemer og deler fjorder. Vi opplever stadig vekk at det er forskjellig tolkning og forskjellig forvaltning, avhengig av på hvilken side av fjorden man er, selv om de i utgangspunktet har de samme utfordringene.

Senterpartiet er opptatt av at vi kan utnytte strandsonen, men vi er likevel ikke for at dette skal skje planløst. Det må også åpnes for dispensasjoner, fordi det ofte viser seg at kommuner med lange strandlinjer er små kommuner med liten administrasjon. Det vil da være tungvint og vanskelig med store og omfattende planer for å tilrettelegge for små tiltak.

Senterpartiet ønsker totalt sett differensiert strandsoneforvaltning velkommen, men med de påpekninger vi har gjort når det gjelder fleksible ordninger innenfor kommunene, og med mulighet for dispensasjon, tror vi dette vil bli en god lov.

Helge Andre Njåstad (FrP) [18:20:32]: Når eg ikkje er så privilegert at eg får møta her som vararepresentant, er eg så heldig å få vera ordførar i ein øykommune med 667 øyer, holmar og skjer. Så at ein valde å setja dette på dagsordenen i dag, takkar eg så mykje for, for det er eit tema som interesserer meg svært mykje.

Strandsona er viktig for oss som representerer kommunar som ligg vendt mot sjøen. Lat meg bruka Austevoll som eksempel: Me har sjø på alle kantar, me er ikkje landfast, og me har til og med øyar som er så små, at om me skal gå 100 meter opp på land, er me komne i konflikt med 100-metersbeltet på den andre sida. Eg er heilt sikker på at då ein laga plan- og bygningsloven, sat ein i denne byen. Ein har ikkje opphalde seg i Hordaland, for då hadde plan- og bygningsloven heilt sikkert sett heilt annleis ut.

Men strandsona er viktig for kommunane av mange grunnar. Det er kanskje den fremste ressursen for mange kystkommunar å ha ei strandsone. Dei kommunane har ikkje godt utbygde kulturtilbod, dei har ikkje opera, dei har ikkje kino, men dei har tilgang til sjøen, som er ei komparativ fordel som dei kan tilby innbyggjarane sine for å sikra busetjing og sikra trivsel.

Eg har registrert at statsråden og andre har kritisert Framstegspartiet for ikkje å vera opptekne av dette med allemannsretten og den delen av problematikken, men det er heilt feil. Vi i Framstegspartiet er òg veldig opptekne av å sikra at folk flest skal ha tilgang til friluftsområde, til svaberg, til den fantastiske skjergarden me har – altså nyta livet i skjergarden.

Ser ein på praktisk politikk i Hordaland, er det to kommunar som peikar seg spesielt ut når det gjeld å sikra nye friluftsområde ved hjelp av statlege midlar. Det er Os og Austevoll.

Men kommunepolitikarane er opptekne av meir enn berre friluftsliv og rekreasjon. Dei er opptekne av å bruka strandsona si, som eg sa, til å sikra busetjing og til å få innbyggjarane til å trivast, flytta til og bu i ein kommune. Då er me nøydde til å bruka den fordelen me har med å kunna gje dei tilgang til strandsona, få seg ei bryggje, få seg eit naust og få tilgang til sjø på den måten. Lokalpolitikarane, som kjenner kommunane, går her inne og prioriterer. Dei brukar ikkje dei flotte svaberga til naust, dei brukar område som me som kjenner vestlandsnaturen, veit ikkje er eigna til friluftsliv, til ei utbygging. Då blir den strandsona òg tilgjengeleg, noko ho ikkje er utan at ho blir tilrettelagd.

Eg må seia eg blei litt overraska då eg hørte statsråden tidlegare i dag fortelja om at det er nokre kommunar i Hordaland som nærmast seier ja til all form for utbygging. Går ein inn på Statistisk sentralbyrå sine internettsider og les statistikk, er det ingen kommunar i Hordaland som har ei utvikling i bygningspåverka kystlinje frå 1985 – då ein begynte å rekna – og fram til i dag som tyder på at ein har ein slik type politikk. Eg er òg veldig overraska når eg samanliknar Oslo kommune sine tal – for frå 2000 til 2008 har det der blitt bygt 0,8 pst. meir i bygningspåverka strandlinje – med talet frå Hordaland, som i same periode er 0,9 pst. Med andre ord er det ikkje særleg forskjell på utbyggingstakta i Hordaland i dag og utbyggingstakta i Oslo kommune i dag, sjølv om dei har den retningslinja dei har. Eg ser med andre ord ikkje heilt det store behovet for å innføra ei ny retningslinje for hordalandskommunar, når statistikken viser at her har det ikkje vore noko meir utbygging enn i Oslo, som alt har den utbygginga.

Det fortel meg òg at me har politikarar lokalt i Hordaland som er opptekne av det eg seier – både av å ta vare på friluftslivsverdiar og å sikra busetjing for å få folk til å trivast i kystkommunane. Då treng me ikkje nye innstramma reglar for å ta vare på alle dei omsyna. Så me blei veldig glade då me hørte orda differensiert strandsoneforvalting. Det kling veldig godt langs heile kysten. Men overraskinga var stor då ein registrerte at det betydde at ting skulle bli strengare, og ikkje meir liberalt, i små distriktskommunar. Då fyrst begynte me å lura på kva det var som eigentleg skjedde. Det er stor forskjell på presset i strandsona i Osloregionen og i hordalandskommunar. Så eg håpar, som mange andre inklusiv interpellanten har vore inn på, at kommunar i Hordaland blir tekne ut av lista, for det er stor forskjell på Tysnes, Fitjar, Austevoll osv., og dei kommunane som ligg langs Oslofjorden og på Sørlandet.

Svein Harberg (H) [18:25:16]: Det blir nok en vestlandsdialekt, men som representant fra Sørlandet. Jeg hadde behov for å spre debatten litt. Det er helt klart at dette er et aktuelt tema og har vært tatt opp konkret fra Vestlandet, men problemstillingen er nok atskillig mer spredt enn det. Jeg skal nok òg innrømme at det er gammelordføreren i meg som reagerer, nettopp fordi dette er noe en har følt på kroppen, og dette har en arbeidet mye med.

Jeg har vært ordfører i en sørlandskommune med stort press. – Ja, stort press for å bruke områdene. Vi pleier å si at området mellom E18 og sjøen vil alle bo i, arbeide i, ha aktivitetstilbudene i og rekreasjonsområdene i. Det er en utfordring. Men det som en opplever veldig sterkt, er at det er et stort engasjement fra lokalpolitikerne om å ivareta, om å tenke langsiktig. Mange av kommunene har til og med hatt organisasjoner som har kjøpt opp og sikret arealer for allmennheten på en god måte. Det engasjementet er hos lokalpolitikerne, og vi i Høyre har stor tro på lokalpolitikerne. Vi vet at de er engasjert i og vil ta vare på nærmiljøet, vil ivareta for allmennheten. Jeg var selv med på å sette i gang et program der vi gikk gjennom strandsonen i hele kommunen for å fjerne ulovlige stengsler og ulovlige tiltak, og fikk ryddet opp i strandsonen. Det var ikke mange saker, det var ikke noen stor problemstilling. Vi ble òg beskyldt for å la det sveve fritt i strandsonen. Vi gikk gjennom de 100 siste dispensasjonene. Fire var nybygg, resten var skifting av vinduer, små endringer for å ha bedre toalettforhold – slike ting som altså var en tilpasning for at flere skulle trives i og bruke strandsonen.

Nasjonale føringer må være et hjelpemiddel for lokalpolitikerne. Når det da kommer kraftige varsko, håper jeg at statsråden tar det med seg og hører på de reaksjonene som kommer. Det går mest på dette med hvilken gruppe en blir plassert i. Det er enighet om å ta vare på strandsonen, det må vi understreke og ha med oss.

Jeg vil så bare gripe fatt i noe som statsråden sa. Han nevnte at det finnes lokale løsninger, for det var bare 50 saker som kom til departementet. Det betyr ikke at det finnes lokale løsninger, det betyr at lokaldemokratiet gir opp. Jeg kunne nevnt mange saker der lokaldemokratiet har vært i såkalt megling hos fylkesmannen, og funnet ut at det er ingen vits i å gå videre med dette, her er det ingen åpning. En har prøvd det. Jeg har vært på befaring med folk fra departementet. Det er ingen tvil om at virkeligheten her er et konfliktområde og en kamp mellom deler av fylkesmannsembetet og de lokale politikerne. Jeg tror det er viktig at statsråden tar det med seg i det videre arbeidet.

Når det tas opp, er det altså ut fra en erfaring vi har, at det ikke nødvendigvis er slik at det legges til rette for mange av de tilbudene. I min landsdel er det helt avgjørende at vi har gode tilbud til turister. Mange av de som kommer fra de store pressområdene og vil oppleve det gode liv nær sjøen, blir stoppet av det samme regelverket som altså er i de største pressområdene.

Jeg har lyst til å minne om at statsråden har et stort ansvar for å gi signaler til fylkesmannsembetet om fleksibilitet. Det som kommer, leses nøye og brukes i én bestemt retning, er vår erfaring. Derfor er det viktig at signalene og retningslinjene virkelig er tydelige på fleksibiliteten og muligheten for å lage gode løsninger lokalt. Så jeg håper at det tas med når statsråden skal avslutte denne saken.

Helt til slutt: Det vises til de innmeldingene som er kommet fra kommunene. Jeg hadde mange henvendelser i sommer om det uheldige tidspunktet for høringen, og fristen for å levere svar på høringen. En slet rett og slett med å få dette behandlet skikkelig i kommunen på grunn av at det skjedde om sommeren. Jeg tror at det er langt flere kommuner som kunne ha hengt seg på bekymringene over hvilken sone de er plassert i.

Torkil Åmland (FrP) [18:30:24]: Det er igjen en viktig debatt vi har. Vi hadde en liknende debatt i forrige uke. Siden den gang har statsministeren vært her i salen, i går, og snakket varmt om betydningen av arbeid, utvikling av arbeidsplasser og utvikling av næringslivet, slik at vi har noe å leve av i framtiden. Mye av dette gjøres langs kysten. Jeg tror det er veldig viktig å se det vi snakker om her i dag, nemlig strandsonepolitikken, også i det perspektivet. Jeg vet det er mange gründere også langs kysten som vil etablere nye bedrifter. Vi vet at mange bedrifter er avhengig av en litt mer liberal politikk for å ivareta den virksomheten de har. Så det er også et viktig næringsperspektiv i dette.

Ordføreren i Meland kommune – der har de lagt en plan for et større hotell, og fylkesmannen har reist innsigelser – sier at det er nesten umulig å drive utvikling i mange av disse kommunene på grunn av den stramme politikken som føres. Da er det ikke veldig beroligende når statsråden sier at han mener dette er nødvendige og riktige innstramminger i den politikken som føres.

Jeg er også blant dem som reagerer på statsrådens betegnelse av dispensasjonspolitikk som kameraderi. Når man har et generelt forbud, er det ofte slik at for å få gjort noen ting i det hele tatt, for at folk skal kunne forbedre det som allerede er der, er man faktisk nødt til å ty til dispensasjoner. Hvis det er snakk om en mindre utbygging på en hytte eller noe, blir det litt meningsløst hvis man skal kreve ny reguleringsplan. Jeg har selv jobbet med dette i lokalpolitikken, og jeg ser at i mange av disse sakene som handler om dispensasjon, handler det også om alminnelig sunn fornuft.

I går snakket statsministeren også om samråd, om å ta til seg signaler som kommer fra ute i landet. I denne saken har det kommet veldig entydige signaler fra kysten. Det har vi hørt her i dag også. Også politikere fra regjeringspartiene har vært veldig tydelige i sine signaler fra kysten og inn hit sentralt på at dette er for stramt. Dette er ikke riktig vei å gå, dette vil kvele både lokalstyret og mye av næringsutviklingen i kommunene.

Mitt spørsmål til statsråden er hva man vil gjøre med de innspillene man har fått. Det er ikke noe poeng i å gå ut og be om innspill og be om samråd hvis man likevel har bestemt seg på forhånd for hva man skal gjøre for noe. Er det slik at disse innspillene som kommer, gjør inntrykk på Regjeringen? Tas de med i vurderingene? Det som kanskje er det viktigste for mange, er: Vil de følges opp? På hvilken konkret måte vil Regjeringen nå følge opp alle de signalene og innspillene den har fått fra en samlet kystbefolkning og kystkommunene – tverrpolitiske protester? Er det slik at dette vil tas med videre, og at man konkret vil gjøre noe, slik at man ikke havner opp i den situasjonen at man kveler utviklingen og lokalstyret langs kysten? Det hadde vært interessant å få høre litt mer hva statsråden tenker rundt det.

Så en liten kommentar til differensiering. Jeg tenker at det er jo faktisk det man gjør i dag. Kommunene utarbeider kommuneplaner, der man planlegger ulike typer virksomheter i ulike typer områder. Det jeg ser litt for meg, når statsråden snakker om differensiering, er at dette skal styres statlig. Da vil jeg si at det er et kraftig tilbakeskritt for lokalstyret, hvis det er slik at Regjeringen som er i Oslo, skal sitte og definere nesten i detalj hva som er pressområder rundt kysten, og hva som ikke er pressområder. Det vil være en ytterligere innskrenking av det lokale demokratiet og den lokale friheten. Da vil jeg si at i utgangspunktet er det kommunene som planlegger dette. Kommunene er de som kjenner de lokale forholdene best. Da er det også der man må foreta differensiering i disse planene.

Lars Myraune (H) [18:34:33]: Nå har det vært mange vestlendinger og sørlendinger på talerstolen i denne saken, så nå er det på tide at det kommer en trønder, tror jeg. Jeg kan si at dette berører oss ganske hardt i Trøndelag også.

Jeg tror vi alle er glad for at det er gitt signaler nå om differensiert håndheving av strandsonen. Det er veldig bra. Når vi går det nærmere etter i sømmene, oppdager vi, eller vi erfarer, at det er ikke mye differensiering. Det er mer en innskjerping. I hvert fall var det det i den kommunen jeg kommer fra.

Vi er alle enige om at i Oslobassenget er det nødvendig å være veldig restriktiv. Hvis vi hadde vært 40 millioner mennesker i dette landet, spredd utover, hadde det kanskje vært riktig å være så restriktiv. Det er nå engang ikke slik, og jeg tror kanskje det blir lenge til vi blir så mange i Kongeriket Norge. Med de fjorder og bukter langs kysten helt opp til Finnmark er det faktisk plass til flere kilometer til hver enkelt innbygger, slik det er i dag.

Jeg nevnte at det berører meg ganske hardt. Da jeg kom hit 1. oktober, kom jeg fra jobben som ordfører i søndre del av Nord-Trøndelag. Vi var fullt enige, alle politikerne i kommunen, om at vi skulle være restriktive med strandsonen. Vi skulle være forsiktige med å bygge ut nettopp av den grunn at det bygges normalt ut bare én gang. Når det er bygd, så er det gjort.

I tillegg ble vi enige om å legge en sti langs kystlinjen, slik at kystlinjen kunne oppleves av befolkningen. Når vi da lagde arealplaner, var det likevel nesten et mareritt fordi det skulle fram og tilbake til fylkesmannen for å godkjennes. Ikke i store trekk i og for seg, men de kom på befaring, og det var snakk om å flytte linjen 2 meter her og 3 meter der. Det var altså en detaljstyring som var helt unødvendig etter vår mening, og som føltes ubehagelig i lokaldemokratiet.

Vi er enig i at det skal være restriksjoner og regler. Det refereres til Verdens ende her. Det skulle bare mangle, der er vi alle enige om at det er viktig for befolkningen. Når du kommer utover i landet, både på Vestlandet, i Trøndelag og videre nordover, er ikke saken den samme. Der er det nemlig slik at det er kystlinje, så er det noen få meter land og så er det en fjellvegg. Det er der folk bor og har bodd i alle tider. Der må de få lov til å bo og leve fortsatt.

Vi opplevde av og til at fylkesmannens miljøvernavdeling kom på befaring og var litt fleksibel, men da var de nervøse og sa at de ikke visste om de torde være med på det, for da kunne de få reprimande fra Miljøverndepartementet. Det syntes vi jo var litt leit på vegne av dem. Så vi håper endelig at det kan være noe mer fleksibilitet i dette. I den kommunen jeg kommer fra, opplevde vi at vi ble plassert i en svært restriktiv sone. Det følte vi svært ubehagelig, for når politikerne er restriktive fra før, og mener at dette har man hånd om, føles det som en klamp om foten å bli styrt fra Oslo sentralt i sånne saker. Så jeg håper miljøvernministeren kan ta signalene her i dag og utforme et regelverk som gjør at det er mulig å være fleksibel i håndteringen.

Bente Thorsen (FrP) [18:38:30]: Jeg vil takke interpellanten for at han tar opp dette viktige temaet.

Landets kystkommuner er nok voldsomt spent på om protestene deres blir hørt, og hvordan ministeren vil følge opp høringsuttalelsene deres. Dette er en veldig viktig sak som i høyeste grad berører lokaldemokratiet og den lokale selvråderetten i forhold til planlegging og forvaltning av strandsonen langs kysten

Det framgår av forslagene til nye retningslinjer at en ved planlegging, planbehandling, behandling av dispensasjonssøknader og rullering av kommuneplanen skal legge de nye retningslinjene til grunn. Det er presisert at gjeldende planer som ikke er kommet til utførelse, skal gjennomgås og om nødvendig oppheves dersom de er i strid med de nye planretningslinjene for bygging i 100-metersbeltet, altså med tilbakevirkende kraft.

Under dette arbeidet er det lagt vekt på vurderinger som er gjort av fylkesmannen og fylkeskommunen – og fylkesmannen er som kjent statens forlengede arm ute i Kommune-Norge – ut fra deres erfaringer ved behandling av saker om bygging i strandsonen. Avgrensningene i planen er på denne måten gjort ut fra en skjønnsmessig vurdering, og skjønn kan som kjent brukes på mange måter, det er alt ettersom man tolker det. Statsråden var selv inne på temaet kommunale dispensasjoner. Det trenger ikke jeg å si så veldig mye om, for det er mange som har brukt veldig gode eksempler på hvorfor det blir markert – eller merknad om – at det er dispensasjon. Det kan være skifte av et vindu i et sjøhus, det kan være en molo som har rast ut – det er forskjellige små ting. Når det er gjort ut fra en skjønnsmessig vurdering, håper jeg at statsråden også legger dette til grunn når det gjelder de signalene han ga om at han ville justere rammene. Om det gjelder kategorier, eller hva det var han mente, var ikke så helt enkelt å forstå. Men jeg forsto at han ikke følte seg helt ferdig med saken.

Min hjemkommune Karmøy er en kystkommune – den er en av mange – der strandlinjen historisk har vært en viktig ressurs for den virksomhet som innbyggerne over lang tid har etablert, og som dermed har utviklet vårt samfunn. På tross av dette kan en ikke si at strandlinjen i Karmøy i dag er nedbygd på en måte som medfører at en kan si at Karmøy er i tilsvarende plankategori som de mer sentrale deler av Norge, som Oslofjordområdene.

Karmøy har alltid høstet av det havet gir. Det er derfor viktig at kommunen som planmyndighet legger til rette for at virksomhet som er knyttet til havet, kan få best mulig vilkår for å drive sin virksomhet. I de senere år har olje- og gassnæringen blitt bygd opp, og dette er i dag også en vesentlig del av den virksomheten som drives i Karmøy kommune.

Forslaget om de nye retningslinjene for strandsonen vil helt klart redusere kommunal selvråderett, og dersom de blir vedtatt som i høringsforslaget, kan det virke som statsråden ikke har tillit til lokalpolitikerne i kystkommunene. Mitt håp er at statsråden ikke bare lytter til kystkommunenes innspill og uttalelser, men også tar dem på alvor og etterkommer uttalelsene.

Kjersti Toppe (Sp) [18:42:40]: Innleiingsvis har eg lyst til å seia at eg synest det er flott at representanten Njåstad kan fortelja at framstegspartiordførarar i Austevoll og Os er godt fornøgde med den raud-grøne regjeringa si satsing på det å laga tilskotsordningar for oppkjøp av sentrale friområde i strandsona.

Forvaltning av strandsona er eit tema som engasjerer, og som hordalandsrepresentant synest eg det er ein interessant debatt. I debatten er det viktig å minna om at fleire regjeringar før den raud-grøne har hatt fokus på det å avgrensa ytterlegare nedbygging av strandsona. Både Børge Brende frå Høgre og Knut Arild Hareide frå Kristeleg Folkeparti sende som miljøvernministrar brev til alle kystkommunar, fylkesmenn og fylkeskommunar om innskjerping av plan- og dispensasjonspraksisen i strandsona. Det er òg viktig å minna om at utbygging i 100-metersbeltet har i prinsippet vore strengt regulert i over 40 år. Men den gamle strandsonelova hindra ikkje aukande nedbygging og privatisering av kystsona i pressområda slik intensjonen var. I dei meir spreiddbygde stroka fungerte ho heller ikkje optimalt, fordi ho gjerne hindra ei ønskt utvikling. Det var dette den raud-grøne regjeringa heilt rett ønskte å endra på ved ny strandlov.

Strandsoneforvaltninga skal gjerast meir differensiert. Forskrifta til lova har no vore på høyring i kommunane. I Hordaland har Regjeringa sitt framlegg til inndeling av kommunar i ulike kategoriar vore mykje diskutert og utløyst debatt. Enkelte kommunar har til og med trua med å gå til rettssak mot fylkesmannen om dei ikkje får større rett til medbestemming i strandsoneforvaltninga. Kritikken må takast på alvor, og for Hordaland sin del vil nok høyringane visa at det er nødvendig med meir differensierte verkemiddel enn det forskrifta legg opp til. Men eg vil òg presisera at for delar av Hordaland, særleg i pressområde i og rundt Bergen, er det behov for ei like streng regulering av strandsona som den praksisen som er rundt Oslofjorden i dag, dette fordi vi ikkje vil at Bergensområdet skal sjå ut som Oslo-området i framtida, for det er ikkje nokon god arv å gi til neste generasjon bergensarar.

I Bergen viser kartlegginga at i 50 pst. av strandsona i Bergen var det utbygging i 1972. I 1999 var det utbygging i 70 pst. av strandsoneareala. Framskriv vi den utviklinga, vil over 90 pst. av strandareala i Bergen vera privatiserte innan 20 år. Det synest eg er ei skremmande utvikling, særleg sidan vi veit at utbygginga i strandsona i Bergen etter siste kartlegging, i 1999, ikkje er redusert, men tvert om har akselerert. Dette viser behovet for ei streng forvaltning av strandsona i pressområda.

I andre kommunar i fylket vil dette sjølvsagt vera altfor strengt. Eg legg til grunn at miljøvernministeren vil ta omsyn til begge desse utfordringane på ein god måte når ein skal utarbeida endelege forskrifter. Men målet i alle kommunar må vera å få slutt på dispensasjonsbruk og planlaus utbygging, som trass alt har dominert utbygginga i strandsona dei siste 40 åra. Kommunane må utarbeida overordna planar for eiga forvaltning av kystsona, og så, i størst mogleg grad, halda seg til desse.

Arve Kambe (H) [18:46:38]: Jeg vil benytte anledningen til å takke representantene som har deltatt i diskusjonen. Jeg føler at jeg har oppnådd noe av mitt motiv for interpellasjonen. På en måte er dette den siste måten Stortinget som organ kan påvirke Regjeringen på, til å gjøre de endringene som et samlet vestland skriker etter, som Regjeringen fram til nå har vært lite lydhør overfor. Mitt håp var at man altså skulle få et tverrpolitisk engasjement for Vestlandet, for de urimelige vilkårene som disse retningslinjene har lagt opp til. Jeg føler at statsråden er delvis på glid.

Jeg registrerer også at Senterpartiet har kommet med uttalelser fra Stortingets talerstol i dag som åpenbart følger opp egen partileder, som jeg dermed regner med at Senterpartiet vil følge opp i Regjeringen. Dette blir på en måte lakmustesten, synes jeg, på om Senterpartiet klarer å få gjennomslag for kommunalt selvstyre innad i Regjeringen. Hvis ikke må man få hjelp av de borgerlige partiene til det. Så dette er en utfordring.

Så registrerer jeg at Arbeiderpartiet kun har holdt ett innlegg i dag. Det er fra hordalandsrepresentant Per Rune Henriksen, som har gått ut i Bergens Tidende og sagt at disse retningslinjene er nødt til å endres, og at dette skal bli bra. Han var også på glid i dag, og dette er ikke blitt motsagt av andre representanter fra Arbeiderpartiet. Han er i tillegg innpisker for Arbeiderpartiet, så da har Stortinget i dag nesten lagt målet åpent for statsråd Solheim for en god scoring.

Statsråd Solheim viste til at en kan åpne for en slags tredje kategori. Det som vestlandskommunene og andre har reagert på, er ikke at man havner i den kategorien der det står ordet «Oslofjorden». Det er ikke tilstrekkelig å ta vekk ordet «Oslofjorden» og få en ny kategori med de samme vilkårene som for «Oslofjorden». Poenget er at man må ha en større differensiering, slik det faktisk står i retningslinjene, mer differensiering. Det betyr at kommunene må få større muligheter til selv å gjøre det. Veldig mange av kommunene ber om å få komme ut av kategori 1 – for å kalle det det – og inn i kategori 2. Man velger altså ikke den store omkampen, men istedenfor å si at begge kategoriene er dårlige, vil man heller være i den minst dårlige. Det er den diskusjonen, den debatten jeg har ønsket å reise for statsråden i dag, slik at man faktisk tar med seg at kysten har reist seg mot Regjeringens forslag. Jeg registrerer at veldig mange lytter til det. Dette er altså statsråd Solheims mulighet til å vise at han gjør det som statsminister Stoltenberg sier at Regjeringen skal gjøre, nemlig lytte til de innspill man får fra folket. Nå har ikke Regjeringen lyttet så mye til Stortinget, men dette er en fin måte å reparere Regjeringens forhold til Stortinget på.

Statsråd Erik Solheim [18:49:53]: La meg starte med å slå fast hvorfor vi har denne debatten. Det er fordi vi for første gang på dette området har en regjering som handler, og ikke en regjering som bare prater. Det er jo til fulle vist her hvordan tidligere regjeringer også har sagt akkurat det samme som det vi sier; de har bare ikke gjort noe med det som kunne ha effekt. Derfor får vi en debatt – fordi den rød-grønne regjeringen handler.

Så har vi innført noe nytt, som selvfølgelig er vanskelig, og det er differensiering på dette området. Det er ikke grunnlag for å behandle Indre Oslofjord og Finnmarkskysten eller Sogn og Fjordane på lik måte. Differensiering vil alltid være vanskelig. Jeg tror alle i salen vil forstå at i det øyeblikk man begir seg inn på differensiering, vil det være grensetilfeller og vanskeligheter. Men vi har debatten fordi denne regjeringen har innført noe jeg trodde de fleste var enige om, differensiering, og fordi vi handler og ikke bare prater.

Så har det vært en til dels god debatt, men noen av debattantene må ha skrevet sine innlegg før de hørte mitt innlegg, for de forholdt seg ikke helt til det. La meg igjen slå fast at vi åpner for å se på inndelingen, disse to kategoriene, på nytt for å se om det er mulig å innføre en tredje kategori, nettopp for å imøtekomme en del av den kritikken som vi har registrert, bl.a. fra mange i Hordaland.

Vi understreker veldig sterkt at det at man har delt inn i ulike kategorier, kan ikke føre til at vi ser bort fra det faktum at det i kommuner som er presskommuner, også kan finnes områder hvor det ikke er press, og at det i kommuner hvor det ikke er press, kan være et betydelig press rundt et kommunesenter eller på andre veldig attraktive områder, hvis man f.eks. har veldig få bademuligheter – for bare å ta et eksempel. Så det at man har delt inn i ulike kategorier, kan ikke fjerne dette. Det må løses gjennom lokale prosesser.

La meg i tillegg legge til at er det én ting jeg er imot, er det at man skal holde på med vindusskifting, utedoer og små bagateller. Det er ikke det dette handler om. Det det handler om, er store utbygginger av strandsonen og en bit for bit-stjeling av strandsonen fra kommende generasjoner og fra allmennheten, ikke det å plage folk med ting som er bagatellmessige. Så la meg uttrykkelig slå fast at det ikke er det vi er ute etter at fylkesmennene skal representere.

Så ble det lokale selvstyret vektlagt av flere. La meg si at det blir mer lokalt selvstyre nå fordi kommunene blir redskaper både for de nasjonale retningslinjene og for de lokale interessene. Kommunene skal gjennomføre disse tiltakene på basis av plan, ikke på basis av dispensasjoner, og kommunene skal forsøke å finne lokale løsninger med fylkesmannen og andre.

Jeg har ikke grunnlag for å svare på om det er kameraderi eller ikke i norske kommuner. Jeg har bare registrert opp gjennom årene veldig mange påstander om det. Den sikreste måten å unngå den type påstander på er jo nettopp at det hele foregår ved hjelp av en plan.

Til slutt en gledelig ting i denne debatten: For første gang – det er mulig jeg har hørt dårlig etter tidligere – hørte jeg en representant fra Fremskrittspartiet også snakke vakkert og pent om allemannsretten, nemlig Njåstad. Det var et gledens øyeblikk, og jeg håper også vi kan høre mer av det i debattene framover.

Presidenten: Dermed er sak nr. 6 ferdigbehandlet.