Arve Kambe (H) [15:30:06]: Det er nå jeg skulle ønske at jeg hadde trent mer i treningsstudioet. Jeg måtte springe opp trappene ganske fort for å nå dette siden ingen tok ordet i den forrige saken, og nå er jeg litt andpusten.

I dag føler jeg meg som en slags ombudsmann, en slags sendemann for Vestlandet, som har sendt ganske klare beskjeder i forbindelse med høringen om «statlige retningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen». I forbindelse med høringsnotatet som gikk ut, er det kommet inn ganske mange høringsinnspill som har vist et betydelig engasjement og et stort interessefelt, særlig fra kommunene og fylkeskommunene. Når man ser på den regionen jeg representerer, bl.a. Rogaland og, sånn sett, Sunnhordland i Hordaland, er ca. en tredel av alle kommunene som har uttalt seg, nettopp fra denne regionen. For Vestlandets del betyr dette veldig mye. Derfor er jeg veldig glad for at statsråden for andre gang på kort tid kommer og diskuterer emnet, denne gang med et litt annet perspektiv og en annen innfallsvinkel.

For oss på Vestlandet er «strandsonen» et litt søkt begrep. Med strandsonen ser vi for oss en sandstrand som går langs hele Vestlandskysten. Det er i praksis en kystlinje. Og det er klart: Kystlinje er noe annet enn en strandsone, i hvert fall på Vestlandet. Med strandsone tenker vi kanskje mest på Oslofjorden.

Veldig mange på Vestlandet har opplevelser knyttet til kysten og stranden. Man bor der, man har hytte der – har gjerne hatt det i flere generasjoner. Det er ikke bare hytter som dem langs Oslofjorden, som bare de aller rikeste har råd til, men hvor de er en del av hele livsgrunnlaget og Vestlandets historie – det å leve i pakt med naturen også i nærheten av strandsonen.

Det er i lys av det jeg skal lese den harde kritikken mot høringsutkastet som er kommet, og som jeg ber statsråden merke seg.

Nå var statsminister Stoltenberg i Stortinget i går og fortalte at man var veldig opptatt av å lytte. Man hadde en høring i forbindelse med statsbudsjettet som dessverre viser at man ikke lytter. Denne gangen har Regjeringen en mulighet til å korrigere inntrykket.

På side 2 i høringsnotatet som Miljøverndepartementet har sendt ut, sier Regjeringen:

«Miljøverndepartementet ber derfor spesielt om at det i høringen gis synspunkter på denne geografiske avgrensningen.»

Denne interpellasjonen er fra min side ikke noe forsøk på omkamp, verken om plan- og bygningsloven eller om det er behov for en forskrift eller en retningslinje. Det er et rop om hjelp fra veldig mange kommuner på Vestlandet som føler at de rett og slett er blitt plassert i en helt feil bås.

Departementet skriver videre:

«Kunnskapsgrunnlaget i strandsonen er varierende.»

Ja, det var nesten som om ordførerne på Vestlandet skulle sagt det selv. Her har retningslinjene virkelig vist at kunnskapen i departementet er høyst varierende, til tider svært mangelfull. Derfor har vi forventninger, for nettopp dette skriver departementet i høringsutkastet at man spesielt ber om innspill til, og det har man fått.

For Høyre er det viktig å understreke at vi er veldig for å ta vare på strandområder og fellesområder. Det er viktig å ta vare på allemannsretten – bademulighetene for alle, ikke bare for dem som har hytter, strender for alle, urørt natur for alle, og at veldig mye av den naturen som folk har lyst til å bygge ut, skal bevares. Dette er litt av en innfallsvinkel. Vi tror bl.a. at Høyres mål om dette like godt kan komme opp med målet om å styrke det kommunale selvstyret, at kommuner selv skal kunne lage reguleringsplaner basert på lokal kunnskap og ambisjoner som kan legge skjønnet om lokalkunnskapen betydelig mer til grunn, noe departementet i sitt eget rundskriv skriver at det åpenbart mangler selv.

Når det gjelder en mer generell debatt, som vi ikke skal gå inn i i dag, ønsker Høyre at fylkesmannen skal få mindre makt og ikke mer makt, men den saken tapte vi da loven ble laget, og vi må forholde oss til det. Vi skal ha respekt for det lokale selvstyret, og det må også Miljøverndepartementet ha når man skal lage disse retningslinjene.

Høyre er også en sterk tilhenger av den private eiendomsretten. Det er en sterk tradisjon i Høyre, det er en sterk tradisjon på Vestlandet. La hytteeieren få lov til å bygge naustet sitt. La folk få bygge en kai til båten sin. Er topografien for dårlig, kan de få lov til å lage båtfeste, få lov til å bygge bolig, hyttefelt. Det har oppstått et problem med den nye loven. Jeg har ofte møtt kommuner som sliter med fylkesmannen. Enten det er i Rogaland eller Hordaland eller hvor det måtte være, er det en unison tilbakemelding fra landets lokalpolitikere, så å si uavhengig av politisk farge, om at fylkesmannen sier nei fordi det ikke foreligger en helhetlig plan. Når den helhetlige planen kommer, legges det inn innsigelser. Det gjør at man blir bastet og bundet på begge hender. Uansett har fylkesmannen muligheten til å si nei. Han bare sier det på litt ulike måter på litt ulike tidspunkt. Det er noe som statsråden skal ta inn over seg, for sånn opplever mange kommuner det hver dag.

Regjeringen har blitt beskyldt – med rette, etter min mening – for å sammenligne hele Vestlandet med indre deler av Oslofjorden. Det er det som er hele poenget med min interpellasjon: å be statsråden og embetsverket i departementet om å se gjennom hvordan man har fordelt kommunene. I stedet for å avfeie denne utfordringen ved å si at ja, det vet alle, bør Regjeringen lytte, fordi deler av den kritikken kommer fra Regjeringens egne ordførere. Den kommer fra Regjeringens egne stortingsrepresentanter. Det kompliserte regelverket i dag har bl.a. felt en partileder og statsråd, og den etterfølgende partilederen og statsråden har vel også gitt miljøvernministeren et par hint i media.

Man må se forskjell på lille Tysnes i Sunnhordland, Tysvær i Rogaland, Florø i Sogn og Fjordane, Sula utenfor Ålesund i Møre og Romsdal og Indre Oslofjord. Veldig mange reagerer ganske sterkt på å få disse statlige retningslinjene, i akkurat samme dimensjon, og jeg vil be statsråden merke seg at når kystfolket reiser seg i flokk, bør man lytte, for da kan det hende at det er noe galt med det utgangspunktet som Regjeringen har lagt.

Muligheten til dispensasjoner, altså lokalt skjønn, er med denne inndelingen skjerpet kraftig inn. Gode ideer, men som er åpenbare feil, skjer gjerne i forbindelse med en kommuneplan på fire år. Det gjør at kommunepolitikerne ikke kan ha muligheten til å rette opp feil underveis.

Mange av disse kommunene har kun disse tomtene som attraktive bosettingsalternativer. De er fraflyttingskommuner. Og når disse kommunene kommer i en kategori med sterkt press på områdene, hyler de høyt fordi de føler at det rett og slett er urettferdig. Man anklager departement og fylkesmenn for ikke å være til stede når man legger ned innsigelser, eller ikke er til stede når man har laget grensene. Derfor har man et lønnlig håp om at departementet faktisk lytter til det som kommer fram under høringsprosessen. Det er utrolig viktig.

Et av høringsinnspillene som har kommet, går ut på at i stedet for at en kommune fullt og helt er i den ene sonen, går det an at kommunestyret, gjerne i samarbeid med fylkesmennene, lager et forslag til en differensiering internt i kommunen. For i lille Tysnes kommune er det press akkurat i det området der ferjeleiet ligger, men det er ikke så mange andre pressområder i kommunen. Stort sett er man opptatt av sjø. Og skal folk gidde å bosette seg der, må man konkurrere med noe annet enn det som finnes i Bergen, Stord og Haugesund. Det er det ene. Jeg kan gjerne være mer konkret: Ta vekk hele Haugesund, Karmøy, Sveio, Stord, Tysnes, Bømlo, Kvinnherad, Fitjar og Rennesøy, som er de mest aktuelle kommunene etter min vurdering, og som ikke burde være i kategori 1, Oslofjord-sonen. Men putt dem gjerne inn i kategori 2.

Kjære statsråd – på vegne av veldig mange: Vær så snill, ikke la hele Vestlandet bli sammenlignet med Indre Oslofjord. Ta deg tid til å lytte. Vi håper debatten her vil vise en lyttende statsråd som kommer kommunene i møte.

Presidenten: Representanten kan gjerne sende en søknad til «kjære statsråd», men all tale skal gå via presidenten.

Statsråd Erik Solheim [15:40:27]: Jeg er glad for at Arve Kambe rakk fra treningsstudioet til stortingssalen – det er i tråd med Regjeringens politikk for god folkehelse at vi trener. Jeg er enda mer glad for at han har anledning til å komme med et godt og nyansert innlegg om en viktig sak. Når det gjelder Høyre, er det åpenbart en klar forståelse av at her er det ikke enten–eller, men det er en vanskelig avveining hvor vi skal ha kombinasjonen av kommunalt selvstyre og nasjonale planer.

La meg starte med å si at forslaget til statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen ble sendt ut på høring av Miljøverndepartementet i et brev av 29. juni 2009. Bakgrunnen for dette er byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen, som jo går tilbake til 1965, og som har vært der under skiftende regjeringer, men som nå er videreført og strammet inn i den nye plan- og bygningsloven, som tok til å gjelde fra 1. juli i fjor. I forbindelse med lovendringen ble det forutsatt fra regjering og storting at det skulle vedtas statlige planretningslinjer for en differensiert strandsonepolitikk.

Før jeg kommer til nyanseringene, så la meg starte med å si at det var helt avgjørende nå å stramme inn på det som har pågått over mange tiår i strandsonen, eller langs kysten i Norge. Det har vært en ukontrollert utbygging etter bit for bit-prinsippet – veldig ofte basert på kommunale dispensasjoner i stedet for en plan. Så vi står helt klart og tydelig på at det er en nødvendig og riktig innstramming som Regjeringen har gjort.

Det er riktig av to grunner. Det ene er behovet for å gi allmennheten beskyttelse, anledning til å bruke strandsonen og å gi kommende generasjoner anledning til å bruke strandsonen. Vi må alltid huske på at allmennheten er jo oss alle. Det er vår felles interesse. Vi er alle – eller de fleste nordmenn – hytteeiere og huseiere som har et ønske om å beskytte vår lille del av virkeligheten, men vi er også en del av allmennheten og har interesse av å gå tur, legge til med båten, grille, spille fotball – altså kunne ta i bruk fellesarealer. Så det er ikke slik at det er to forskjellige menneskegrupper her. Det er de samme menneskene som har begge interessene, og vi må beskyttes som individer og i fellesskap. Det var en viktig grunn for å stramme inn.

Den andre viktige grunnen er at enten det er riktig eller ikke, har det inntrykk bredt seg mange steder at kameraderi og kommunal forskjellsbehandling var utbredt fordi så mye var basert på dispensasjoner i stedet for en helhetlig plan. Det er veldig skadelig for både kommune og stat i Norge hvis det gis inntrykk av at de pengesterke, de med de beste kontaktene, de som forstår systemet best og vet hvor man skal trykke på, får tillatelse, mens alle de andre – de små i samfunnet, la meg si det sånn – ikke får det. Så av disse grunnene måtte vi stramme inn.

Så vil jeg også oppklare en misforståelse. I interpellasjonen brukes ordet «forskrift». Det dreier seg altså ikke om en forskrift om differensiert strandsonepolitikk, men det dreier seg om retningslinjer. Disse retningslinjene skal være til hjelp for kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn når de behandler planer og dispensasjonssaker i strandsonen. Kommunene har fortsatt ansvaret for planlegging og arealforvaltning etter den nye plan- og bygningsloven. Kommunene må ta hensyn til nasjonale og viktige regionale interesser. Fylkesmenn og fylkeskommuner skal medvirke i arbeidet og passe på at disse interessene ivaretas.

Hensikten med retningslinjene er å sikre at den kommunale behandlingen av planer og dispensasjonssaker blir i samsvar med nasjonale mål for strandsonen. Uheldig bygging skal unngås. Allmenne interesser som friluftsliv, naturmiljø og landskaps- og kulturminner skal veie tungt i forhold til utbyggingsinteressene. Uheldig bit for bit-utbygging gjennom dispensasjoner er ingen god strategi. Eventuelle tiltak i 100-metersbeltet skal bare tillates etter en helhetlig og langsiktig plan. Poenget her er at kommunene skal være ansvarlige for begge deler, både for saksbehandlingen av enkeltsaker i kommunen, lokal utbyggingsinteresse, og de skal også være ansvarlig for å ivareta de fellesskapsinteressene som Stortinget ønsker at vi skal ivareta, og som jeg registrerer at Kambe er veldig opptatt av å ivareta. Noen må ivareta disse interessene, og kommunene ansvarliggjøres for å bidra til å ivareta dem – ikke bare være en pådriver for utbygging, men også ivareta fellesskapsinteressene.

I forslaget til retningslinjer gis det forskjellige føringer for områder der presset på arealene er stort, og der det er mindre press. Det gis strengest føringer for områder med stort press på arealene. Det gis større rom for utbygging i områder med mindre press for å styrke næringsutvikling og skape arbeidsplasser. Inndeling av områder med stort og mindre press følger kommunegrensene, og den nærmere differensieringen må gjøres i kommuneplan eller i regional plan. La meg understreke at her har Kambe et opplagt poeng. Det er helt klart slik at det finnes kommuner som er definert som presskommuner, som har store områder som det til alle praktiske formål ikke er press på. Det finnes også kommuner som ikke er definert som presskommuner, som har mindre områder i sin kommune hvor presset er stort og hvor det er veldig viktig å ta vare på fellesinteressene. Så det er ikke mulig å trekke et absolutt skille og si at noen kommuner er presskommuner og andre er det ikke. Disse nyansene må komme fram i kommuneplanene, i de regionale planer, og de må ivaretas i dialogen mellom kommunene og fylkesmennene. All erfaring tilsier at de aller fleste slike saker finner en lokal løsning. Det er ikke mer enn 50 saker i året som kommer til Miljøverndepartementet som følge av innsigelse, og det er fordi man som regel finner lokale løsninger. Men det er altså ikke ønskelig å lage et absolutt skille mellom dette. Vi ønsker at kommunene skal ses individuelt, men innenfor denne rammen – man ser da på at i presskommuner er det områder der det er lite press, og at i ikke-presskommuner kan det være områder der det er stort press.

Forslaget til retningslinjer utløste sterkt engasjement, som Kambe også var inne på. Det er bra. Vi har mottatt ca. 135 høringsuttalelser til Miljøverndepartementet. Det er riktig at det i høringen var en del kommuner som mente at de ikke kan sammenlignes med kommunene i Oslofjordregionen. Det er 24 kommuner som mener de er feilplassert ved å bli plassert i kategorien presskommuner.

Etter forslaget til retningslinjer skal rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen fra 1993 fortsatt gjelde. I tillegg ble det foreslått at prinsippene i retningslinjene skal anvendes tilsvarende for andre pressområder. Dette gjelder for kysten i Aust-Agder og Vest-Agder, for deler av kysten i Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Ikke noe av dette er nytt. Det innebærer en klargjøring av tidligere generelle føringer. Allerede i St.meld. nr. 29 for 1996–1997, Regional planlegging og arealpolitikk, uttales det at mye av kystsonen i Agder-fylkene og rundt byene i Rogaland og Hordaland må planlegges etter de samme prinsipper som Oslofjordregionen. Senere er det i Ot.prp. nr. 32 for 2007–2008, om ny plandel i plan- og bygningsloven, uttalt at det med områder med utbyggingspress menes Oslofjordområdet og Sørlandskysten og sentrale deler av strandsonen i Rogaland, Hordaland og Trondheimsfjorden.

Disse tidligere innstillingene har vært utgangspunktet for inndelingen av kommuner i forslaget til retningslinjer. Så kan man selvsagt diskutere hvor grensene bør gå. Det skal vi komme tilbake til i tiden framover. Dette er en del av de vurderingene som må gjøres i forbindelse med den videre behandlingen og bearbeidingen av retningslinjene. I den forbindelse skal Miljøverndepartementet også se nærmere på om det er fornuftig å anvende prinsippene i retningslinjene for Oslofjordregionen og for de andre pressområdene. Jeg ser ikke bort fra at det er mer fornuftig med en tredeling, hvor man har Oslofjordregionen og andre pressområder – og så de områdene hvor det ikke er press. Men under enhver omstendighet må man ivareta at det innenfor kommuner ikke er slik at én kommune enten har alle områder i en presskategori eller ingen områder i en presskategori. Det er mer nyansert, og det må håndteres med kommunens egne planer og regionale planer og i dialog mellom kommuner og fylkesmenn.

Miljøverndepartementet har ansvaret for dette arbeidet. Retningslinjene skal vedtas av Kongen i statsråd, og vi må derfor selvfølgelig samarbeide med andre berørte departementer om dette arbeidet. Miljøverndepartementet er i dialog med Kommunal- og regionaldepartementet, og vi regner med at retningslinjene kan iverksettes i løpet av våren.

Arve Kambe (H) [15:49:17]: Jeg takker statsråden for svaret, og jeg takker også for at han syntes det var en konstruktiv interpellasjon, for det var meningen. Det var ikke en interpellasjon man skulle slå politisk mynt på, men det var oppriktig ment det jeg sa, at i dag føler jeg meg som en slags ombudsmann, sendemann, fra en hel region – hele Vestlandet i forhold til at man skriker om hjelp, i forhold til at man nå ber om å bli sett, i forhold til tilbakemeldingene hele Vestlandet har gitt.

Solheim viser til 24 kommuner. Alle de 24 kommunene er enten i Rogaland eller i Hordaland. I tillegg til dem er det sikkert noen andre, men hovedvekten av dem er i Rogaland og Hordaland, akkurat i krysningspunktet for den regionen jeg representerer.

Statsråd Solheim sier at nyansene når det gjelder kommunene, må komme fram i kommuneplanen. Det tror jeg alle er enige om. Problemet deres er at når fylkesmennene skal godkjenne kommuneplanene, så forholder de seg til regelverket – om de er i kategori 1 eller kategori 2. Hadde Solheim vært villig til å se på nyansene, så kunne nettopp dette med hensyn til nyansene ha vært løst i kommuneplanen. I og med at de allerede er plassert i det strengeste regimet, så får de store problemer med å få den kommuneplanen de vil ha, som de trenger – men som de også kan få godkjent. Statsråden må selv følge opp at den kommer.

Jeg var gruppeleder for Høyre i bystyret i Haugesund før jeg ble stortingsrepresentant, og kvitterer ut at det høyrestyrte Haugesund, i samarbeid med statsråd Solheim, kjøper et gedigent friluftsområde rett utenfor Haugesund sentrum, og regulerer det nesten fullt og helt til friområder til langsiktig rekreasjon. Man verner det. Det viser at man gjør det med noe lokalt selvstyre – man kjøper det faktisk fra private, med høyrestyrte pengemidler i en kommune, sammen med staten. Det viser at det går an å få det til. Men da bør ikke takken fra statsråden i den andre enden – etter at man nettopp har sikret seg indrefileten i Haugesund – når man skal utvikle øysamfunnet Røvær, en knøttliten øy med noen og tredve mennesker, være at de kommer i samme kategori som Oslofjordområdet, med det presset som er der. Da er det mange i min kommune og region – og helt sikkert Solheim selv – som tenker at det kan ikke være lurt. I tillegg til det er den ytre delen av Haugesund, som grenser mot Sveio – det bor knapt mennesker der – også plassert i kategorien hardt presset område. Det er også åpenbart feil. Derfor er jeg glad for at statsråden åpner opp for en tredeling, men også at man samtidig tar en ny gjennomgang med hensyn til de kommunene som åpenbart føler seg satt i feil kategori, og det er ganske mange av de kommunene. Og når så mange kommuner sier dette – enten det er senterpartifolk eller arbeiderpartifolk – så er det kanskje et poeng.

Statsråd Erik Solheim [15:52:31]: La meg først si at jeg føler at jeg fikk klart fram i forrige innlegg at vi skal se på nyansene i dette innenfor en ramme med hensyn til at vi vil stramme inn den uhemmede utbyggingen av strandsonen som vi føler har skjedd, og at det har vært basert på en bit for bit-politikk istedenfor en plan. Innenfor den rammen ønsker vi å nyansere ved å se på mulighetene for en annen inndeling enn denne todelingen. Og vi er åpne for at kommunene, uansett hvilken kategori de er plassert i, ikke må ses på som om det skulle være en enhet. Det er nettopp derfor kommunene skal utvikle en plan, og at tingene skal skje i henhold til en plan innenfor kommunene, ikke i henhold til bit for bit- og dispensasjonsregimet.

Så vil jeg også si at det er riktig, som interpellanten sier, at de aller fleste klagene kommer fra kommuner i Hordaland. Det er noen i Rogaland, og noen få i Vest-Agder og Sør- og Nord-Trøndelag, men hovedtyngden er fra Hordaland. Det kan nok delvis skyldes at Hordaland er et veldig mangefasettert fylke som både har Bergensregionen med et stort press og andre kommuner som inneholder områder hvor det er stort og lite press innenfor samme kommune. Men jeg vil nok spille ballen litt tilbake til Hordaland fylke og den lokale debatten der. Jeg tror heller ikke det er tvil om at noen av kommunene i Hordaland er blant verstingene – la meg si det slik – hvor en total la det skure-politikk har fått lov til å dominere på en måte som jeg er sikker på at et stort stortingsflertall finner uakseptabelt. Så ja, det er mer nyansert i Hordaland, men det bør også være en debatt i Hordaland om den ekstreme ødeleggelsen av strandsonen som har skjedd i noen kommuner, er akseptabel.

Til slutt vil jeg takke for det som ble sagt om Vibrandsøy. Det er noe av det virkelig morsomme som jeg har vært med på som miljøvernminister. Knapt noe sted har vi et så stort friluftsareal som er veldig urørt, fantastisk vakkert, men som ligger midt i sentrum av en by. En hvilken som helst alminnelig svømmer – selv jeg – kan starte i sentrum av Haugesund og svømme over til Vibrandsøy, og det er et kjempestort område. Miljøentusiasmen da vi var i dette fantastiske området, var enorm. Det var fantastisk hyggelig å være der. Hele arrangementet var så miljøvennlig at jeg et øyeblikk nesten glemte at kommunen er høyrestyrt.

Per Rune Henriksen (A) [15:55:24]: Som det har kommet tydelig fram her, har forslaget til statlige planretningslinjer skapt store bølger i Hordaland. Da Stortinget behandlet den nye plan- og bygningsloven, var det et klart flertall for en streng praksis med hensyn til bygging i 100-metersbeltet. Men det var også et klart flertall for at det skulle utarbeides retningslinjer for en differensiert forvaltning som tar hensyn til ulikhetene langs kysten. I de retningslinjene som ble foreslått, blir omtrent hele Hordaland definert som et pressområde på linje med Oslofjordområdet og får retningslinjer for en svært restriktiv forvaltning. Som interpellanten har vært inne på, vekker det faktisk også i seg selv reaksjoner i et fylke hvor havet og kystlinjen i stor grad har vært både levevei og begrunnelse for bosetting til alle tider.

Jeg mener det er viktig å sørge for at allemannsretten håndheves, at vi ikke privatiserer strandsonen, men heller bevarer kystlinjen for nåværende og senere generasjoner. Jeg er derfor motstander av en tiltakende privatisering av strandlinjen, som vi ser, ved at det i altfor stor grad tillates utbygging av boliger og fritidseiendommer i strandsonen. Kortsiktige profitthensyn må ikke fortrenge allmennhetens adgang til strandsonen, nå og for framtidens slekter.

Forbudet mot bygging i 100-metersbeltet har sin bakgrunn i kampen for allemannsretten. Denne retten har ikke kommet av seg selv, den har blitt kjempet fram i en verdikamp hvor Arbeiderpartiet alltid har stått klart på allmennhetens side mot private eiendomsbesittere. La meg også si at i Hordaland foregår det politisk strid i de enkelte kommunene om utbygging i strandsonen skal tillates eller ikke. Arbeiderpartiet er restriktivt jevnt over i de sakene som er.

Det er likevel ikke slik at all bygging i strandsonen er en trussel mot allemannsretten. Det er heller ikke slik at det alltid er samfunnsmessig fornuftig å nekte utbygging, det må gjøres avveininger. Det må være et mål at disse avveiningene blir gjort i kommuneplanarbeidet og ikke i enkeltsaker og ved dispensasjoner som gir åpning for alle mulige slags spekulasjoner – som statsråden har vært inne på – og som også gjør det helt umulig å føre en helhetlig politikk i strandsonene i kommunene.

Det opprøret – om vi skal kunne kalle det for det – som vi ser i Hordaland, dreier seg i stor grad om definisjon av pressområder. Vi liker ikke å bli sidestilt med Oslofjorden. Kommunene langs Oslofjorden, som blir definert som pressområde, har 36 innbyggere pr. dekar tilgjengelig strandsoneareal, mens de kommunene i Hordaland som skal omfattes av retningslinjene, bare har 4,7 innbyggere pr. dekar tilgjengelig strandsoneareal. Det er ganske stor forskjell. Derfor er det veldig viktig at statsråden nå sier så klart at han vil se på fornuften i å anvende de samme prinsippene i Oslofjordområdet som i de andre pressområdene, og snakker om differensiering. Ikke minst har vi i hordalandskommunene store kystområder som har ganske stor varierende verdi i forhold til miljø og tilgjengelighet. Og vi har også behov for utvikling og bosetting.

Jeg har tillit til at Regjeringen finner gode og balanserte løsninger som gjør det mulig å differensiere strandsoneforvaltningen på en måte som både ivaretar hensynet til vern og samtidig gir de vernebestemmelsene legitimitet i befolkningen i de områdene som blir berørt. Det er også veldig viktig.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er nå over, og Stortinget tar pause til kl. 18.
 

Behandlingen av sak nr. 6 fortsatte på kveldsmøtet.