Anders Anundsen (FrP) [17:31:32]: (komiteens leder): Dokument 1 for 2009–2010 er Riksrevisjonens regnskapsrapportering til Stortinget for regnskapsåret 2008. Selve dokumentet gir et solid inntrykk av Riksrevisjonens arbeid og deres arbeidsmetoder, og dokumentet gir Stortinget et godt grunnlag for å følge opp kontrollen med den utøvende makts bruk av de midler Stortinget stiller til disposisjon.

Jeg vil også peke på at Riksrevisjonen denne gang har skilt ut selskapskontrollen. Det ser ut til å fungere bra og gir et naturlig skille mellom ordinær regnskapskontroll i forvaltningen og selskapskontroll.

Riksrevisjonen har avgitt 229 avsluttende revisjonsbrev, hvorav 22 er avgitt med merknader. Det er også utarbeidet to tillegg til Dokument nr. 1 – ett hva gjelder revisjon av Statens pensjonsfond, og ett hva gjelder Arbeids- og velferdsetaten. Disse behandles særskilt på et senere tidspunkt og vil i liten grad bli omtalt i denne debatten. Jeg tillater meg likevel kort å peke på at de avsløringer Riksrevisjonen har rapportert om hva gjelder Arbeids- og velferdsetaten, er meget alvorlige og vil bli utsatt for en egen kontrollhøring på nyåret.

Under komiteens behandling av Dokument 1 er det sendt en rekke oppfølgingsspørsmål til de fleste departementer. Svarenes kvalitet er noe varierende, og noen av dem vil sikkert bli gjenstand for ytterligere drøftelser i andre sammenhenger enn denne. Symptomatisk er det imidlertid at svarene kommer ganske sent til Stortinget. Det er avgjørende for Stortingets kontroll av den utøvende makt at svarene på spørsmålene fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kommer raskt, slik at fremdrift og forsvarlig behandling i Stortinget ikke settes i fare. Jeg legger til grunn at de statsrådene som føler seg truffet av denne kritikken, følger dette opp. Dokument 1 er et av hoveddokumentene som ligger til grunn for Stortingets kontroll med forvaltningen, og det er således et meget viktig dokument Stortinget behandler i kveld.

Norge har over tid vært vant til å ha et svært mektig storting, som ganske ofte har instruert ulike mindretallsregjeringer – ofte mot mindretallsregjeringens vilje – også på områder som tradisjonelt sett har vært ansett for å være prerogativer. Dagens storting har en betydelig svakere stilling i forhold til Regjeringen, fordi Regjeringen utgår av partier som samlet sett har flertall i Stortinget.

Formelt står Stortingets maktposisjon seg – reelt gjør den det nok ikke. Derfor er det viktig at alle partier, uavhengig av politisk farge og tilknytning til den utøvende makt, arbeider grundig og seriøst med ivaretakelsen av det som er igjen av Stortingets reelle makt, ofte utløst gjennom Stortingets kontroll med Regjeringen og forvaltningen.

Etter min mening viser behandlingen av Dokument 1 i kontroll- og konstitusjonskomiteen nettopp en oppriktighet fra alle partier i ønsket om å sikre Stortingets kontrolloppgave best mulig.

Hovedinntrykket fra dokumentet er at vi i Norge har en relativt god forvaltning, med relativt god kontroll og en ganske tett oppfølging av Stortingets vedtak. Det vil under behandlingen av slike saker imidlertid være naturlig at det er de feil og mangler som faktisk blir påvist, som også blir viet den største oppmerksomheten. Derfor finner vi igjen dels kraftig kritikk av deler av forvaltningen i komiteens innstilling, og kritikken er i all hovedsak enstemmig. Jeg er glad for at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité på denne måten viser seg godt verdig sin uavhengige kontrolloppgave på Stortingets vegne.

Det er noen temaer som går igjen i mange departementer. Det er utfordringer med hensyn til å oppfylle anskaffelsesreglementets krav, det er relativt ofte mangler ved internkontrollen, og det er mangler ved IKT-systemene. Det er gjennomgående viktig at alle statsråder tar sitt ansvar på alvor for å følge opp disse utfordringene, og jeg legger også til grunn at Riksrevisjonen vil følge dette nøye videre.

Saksordførerskapet for de ulike departementer er fordelt på komiteens medlemmer. Jeg vil i det følgende særlig forholde meg til de tre områdene jeg har saksordføreransvaret for i denne sammenheng. Det gjelder Statsministerens kontor, Kunnskapsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.

Det er ingen særlige merknader verken fra Riksrevisjonen eller Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité hva gjelder Statsministerens kontor.

Av de 22 avsluttende revisjonsbrev med merknader fra Riksrevisjonen har Kunnskapsdepartementet fått fem. Riksrevisjonen har over tid pekt på svakheter i regnskapskvaliteten i de underliggende virksomhetene til Kunnskapsdepartementet. I 2008 er det Utdanningsdirektoratet, Norges Veterinærhøgskole, Kunsthøgskolen i Bergen, Høgskolen i Lillehammer og Høgskolen Stord/Haugesund som ikke har bestått Riksrevisjonens test.

Mest bemerkelsesverdig er det at Utdanningsdirektoratet, som selv har som oppgave å påse at andre følger lov- og regelverk, ikke består på viktige områder som økonomistyring, internkontroll og oppfølging av norske skoler i utlandet. Særlig svikten i økonomistyring og internkontroll er alvorlig, sett i lys av direktoratets behov for troverdighet i vurderingen av ressursbruk eksempelvis i private skoler med rett til statstilskudd. Det er en utfordring at det organ som skal kontrollere at private skoler følger regelverket, og som også har fratatt skoler rett til drift med statstilskudd bl.a. på grunnlag av svak internkontroll og økonomistyring, selv ikke håndterer dette bedre. Det er en alvorlig utfordring for Kunnskapsdepartementet.

En samlet komité understreker departementets ansvar for å ha mål- og resultatstyring samt internkontrollrutiner ved underliggende virksomheter som avdekker svakheter så tidlig som mulig i regnskapsåret, for å sikre muligheten til å korrigere kurs underveis.

Jeg vil også kort nevne en spesiell situasjon ved Universitetet i Bergen og dets relasjon til en stiftelse med det som formål å støtte opp om forskningen ved UiB. Dette er en sak som ikke egner seg godt til videre forfølgelse i forbindelse med behandlingen av Dokument 1, men saken i seg selv kan se alvorlig ut, og komiteen har derfor varslet at den vil vurdere å følge denne saken videre særskilt.

Nærings- og handelsdepartementet har mottatt ti avsluttende revisjonsbrev fra Riksrevisjonen, hvorav ingen har hatt merknader.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har imidlertid tatt opp spørsmålet om saksbehandlingstid for saker i Patentstyret. Den var ifølge statsråden på 4,2 år for saker som ble avgjort i 2008. Saker for Patentstyret henger i stort sammen med muligheten norske næringsdrivende og oppfinnere har for å beskytte sine interesser mot utnyttelse. Derfor er det viktig at saksbehandlingstiden i seg selv ikke hindrer næringsutvikling i Norge. Komiteen mener derfor at saksbehandlingstiden for saker ferdigbehandlet i 2008 er uforsvarlig lang, og har bedt statsråden om å intensivere arbeidet med å få denne redusert.

Det er i tillegg et par områder jeg mener fortjener særlig omtale fra talerstolen. Det ene gjelder en pågående konflikt mellom Miljøverndepartementet og Riksrevisjonen, som i korte trekk går ut på at Miljøverndepartementet nekter Riksrevisjonen innsyn i dokumenter Riksrevisjonen mener er av betydning for deres revisjonsarbeid.

Komiteen har i et brev til statsråd Erik Solheim tatt saken opp, og statsrådens svar er så vidt bemerkelsesverdig at jeg mener at det bør sies noe om det. I komiteens brev går det frem at komiteen ber statsråden gjøre rede for hvilken hjemmel han mener departementet kan bruke for å nekte Riksrevisjonen innsyn. Statsrådens henvisning til lov om Riksrevisjonen § 12, som sammenfattet gir Riksrevisjonen ubegrenset innsynsrett, skal ifølge departementet kunne innsnevres på grunn av uttalelser Riksrevisjonen tidligere har kommet med om hvilke dokumenter det normalt ikke er nødvendig å ha innsyn i for å utføre kontrollarbeidet. Det vises også til en pågående prosess med Riksrevisjonen på den ene side og Statsministerens kontor på den andre.

La meg gjøre det klinkende klart at det under ingen omstendigheter er Statsministerens kontor, som representant for den utøvende makt, som bestemmer hvilke dokumenter Riksrevisjonen skal ha tilgang til. Ei heller er Riksrevisjonens tidligere uttalelser egnet som rettskilde hva gjelder generelle innsynsbetraktninger. Dersom bestemmelser om Riksrevisjonens innsyn skal tolkes, bør det være Stortinget som selv foretar en slik fortolkning, og denne bør legges til grunn i det videre arbeidet.

Stortinget har tidligere i merknads form klart uttrykt hvilke begrensninger som kan ligge i Riksrevisjonens innsynsrett. Lov om Riksrevisjonen § 12 fremstår i seg selv som en generalinnsynsfullmakt. Stortinget har ikke lagt inn noen egne unntaksbestemmelser i loven fra hovedregelen om innsyn. I merknads form er det imidlertid henvist til en enighet mellom Riksrevisjonen og Regjeringen hva gjelder innsyn i regjeringsnotater, dagsordener, protokoller, referater, utkast til regjeringsnotater og håndnotater utarbeidet til statsrådene til saker som står på dagsordenen. Et flertall la betydelig vekt på denne enigheten i Innst. O. nr. 54 for 2003–2004.

Uavhengig av om en måtte mene at denne merknaden går foran lovens formulering eller ikke, vil unntakene som er påpekt i merknaden, ikke omfatte departementets risikoanalyser, som er denne konkrete sakens kjerne.

Jeg merker meg også med interesse at en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité i Innst. S. nr. 120 for 2008–2009 understreker

«at Riksrevisjonen som Stortingets kontrollorgan må ha tilgang på all relevant informasjon og forutsetter at Regjeringen sørger for at Riksrevisjonen får de opplysningene den skal ha.»

Det er også en enstemmig komité i denne innstillingen som både siterer den aktuelle lovbestemmelsen fullt ut, og konkluderer helt entydig på følgende vis:

«Komiteen vil presisera at det ikkje er opp til departementet å vurdera kva for dokument det ynskjer å stille til rådvelde for kontrollorganet. Det er vurderinga til Riksrevisjonen av kva for dokument det har behov for for å kunna utføra si oppgåve på vegner av Stortinget, som er avgjerande for kva dokument det skal gjevast innsyn i.»

Med det er jeg fristet til å si at man kan avlyse den pågående dialogen mellom Riksrevisjonen og Statsministerens kontor om dette. Stortinget har sagt sitt, og man kan forvente at det vil legges til grunn av samtlige statsråder for fremtiden.

Jeg er sikker på at Forsvaret og Riksrevisjonens rapport på dette området vil bli behørig omtalt av saksordfører Borten Moe senere, men jeg føler et visst behov for å konstatere at situasjonen i Forsvaret har vært kritisk over tid, og at den fortsatt er det. Jeg mener det er nødvendig at Riksrevisjonen følger Forsvarsdepartementet nøye, for så langt er situasjonen under Forsvarsdepartements ansvarsområde for lite tillitvekkende. Det er en situasjon verken regjering eller storting kan leve med på sikt.

Hovedinntrykket er at norsk forvaltning driver relativt godt, men det avdekkes noen alvorlige feil og mangler. Det viser viktigheten av en aktiv riksrevisjon, og siden Stortinget i dag også velger nytt styre for Riksrevisjonen, synes jeg det er på sin plass at Stortinget gir uttrykk for den avgjørende viktige posisjon som Riksrevisjonen har for å gjøre Stortinget i stand til å utføre sin grunnlovspliktige kontroll med forvaltningen.

Stortinget setter pris på en riksrevisjon som går inn i de vanskelige sakene, ikke bøyer av, og som gir Stortinget et grundig og godt verktøy for å gi sine bidrag til en ytterligere forbedring av forvaltningen.

Riksrevisjonens arbeid er viktig for å sikre borgerne mot ineffektiv bruk av skattebetalernes penger.

Martin Kolberg (A) [17:43:47]: Jeg begynner med å si at jeg slutter meg helhjertet til det som komitélederen nå nettopp sa om kontroll- og konstitusjonskomiteens rolle i Det norske storting. Han hadde en bemerkning om at kanskje Stortingets rolle som sådan ble noe svekket fordi det var en flertallsregjering vi hadde for tiden. Om det vil jeg bare si at det skal iallfall ikke smitte over på kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid. Jeg tror vi er veldig samstemte om den rollen som den komiteen skal ha, slik som komitélederen nå på en god måte har sagt i sitt innlegg.

Jeg begynner med å redegjøre for det som jeg har saksansvar for, og det handler om Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet og komiteens merknader til virksomheten i disse to departementene. Først til Finansdepartementet:

Riksrevisjonen har avgitt seks avsluttende revisjonsbrev uten merknader. Skatteetaten, Toll- og avgiftsetaten og Statens pensjonsfond – Utland er derimot gjenstand for kritisk oppmerksomhet. Når det gjelder Statens pensjonsfond – Utland, er merknadene så omfattende at Riksrevisjonen har funnet grunn til å rapportere forholdene i et eget vedlegg. Den saken vil først komme til Stortingets behandling over jul, og jeg går derfor ikke nærmere inn på spørsmålet rundt Statens pensjonsfond – Utland i denne sammenhengen.

Når det gjelder de øvrige områder under Finansdepartementet, er det flere saker som også var omtalt i fjor. Av 14 forhold som skulle følges opp fra behandlingen av fjorårets Dokument 1, er det bare fem som lar seg endelig avslutte. Åtte følges opp i den løpende revisjonen, og ett forhold – Skatteetatens kontroll av næringsdrivende – vil bli rapportert særlig ved neste års behandling. Jeg vil understreke viktigheten av at Regjeringen gir oppfølgingen av kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader høy og nødvendig prioritet.

Samhandling på tvers av sektorer og forvaltningsområder stiller særlige krav til gode IKT-løsninger. Riksrevisjonen uttrykker bekymring for mangler ved informasjonsflyten mellom Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten. Skal vi nå de ambisiøse målene vi har satt oss ved etableringen av Nav, er dataløsninger som sikrer registreringskvalitet og mulighet for informasjonsutveksling en viktig forutsetning.

Skattesystemets legitimitet er bygd på prinsippet om likebehandling. Det er derfor grunn til bekymring når det avdekkes ulik praksis for registrering av beløp for ligning av næringsdrivende og merverdiavgiftssystemet. En enstemmig komité forutsetter at Finansdepartementet vil følge opp Riksrevisjonens anførsler på dette punktet på en nøye og grundig måte.

Komiteen kommenterer videre svakheter ved Skatteetatens internkontroll. På tross av at Riksrevisjonen også tidligere har tatt opp forholdet, er rutiner for sperring av ansattes tilgang til egne, kollegaers og nærståendes ligningsdata fortsatt ikke på plass og i orden. Jeg håper komiteen ikke har grunnlag for en tilsvarende merknad når neste års revisjonsrapport skal behandles.

Innkreving av skatt fra utenlandske arbeidstakere og selskaper har vært en utfordring i mange år, slik som Stortinget har fått seg det forelagt. Skatteoppkrever utland opplyser at restanser for 2008 er på mellom 1 170 mill. kr og 1 400 mill. kr. Jeg har merket meg at Finansdepartementet ikke er tilfreds med utviklingen og status for Skatteoppkrever utland, og forutsetter at departementet nå virkelig følger opp denne saken.

Komiteen har en rekke bemerkninger til Toll- og avgiftsetatens forvaltning. Det er viktig at det etableres rutiner ved utsendelsen av tolldeklarasjoner i etterhånd som sikrer at de faktiske forhold kan dokumenteres. Det er også grunn til å vurdere om omfanget av kontroller ved utførselsdeklarasjoner, som i 2008 utgjorde 0,1 pst., er tilstrekkelig. Komiteen har også reagert på at det fortsatt avdekkes mangelfulle rutiner for internkontroll i Toll- og avgiftsetaten, og forutsetter at Finansdepartementet griper fatt i saken.

Selv om det fortsatt er forhold å bemerke, vil jeg imidlertid understreke at forvaltningen på dette området er både kompetent og seriøs og har stor integritet.

Riksrevisjonen har også noen merknader til Kommunal- og regionaldepartementets forvaltning. Det er avgitt to avsluttende revisjonsbrev uten merknader, mens det er stilt spørsmål ved forhold rundt Husbankens virksomhet og ved departementets oppfølging av bruken av tilskudd til fylkeskommunene til regional utvikling. For å ta det siste først: Med en bevilgning på 1,3 milliarder kr til nevnte formål er det grunn til å forvente at departementet viser interesse for resultatene av prosjektene. Komiteen anmoder derfor Riksrevisjonen om å følge oppfølgingen på dette området nøye.

Ordningen med grunnlån er et virkemiddel som skal bidra til å fremme viktige boligkvaliteter som livsløpsstandard og energisparing i ny og eksisterende bebyggelse. Riksrevisjonens gjennomgang av grunnlånsfinansierte byggeprosjekter viser at kontrollen er utilstrekkelig, og at midlene i begrenset grad benyttes til formålet. Komiteen legger til grunn at det tas tak i denne saken.

Komiteen har også valgt å kommentere spørsmål om arbeidstidsavtalen og brudd på anskaffelsesreglementet ved kjøp av konsulenttjenester, og forutsetter at departementet treffer de nødvendige tiltak for å ordne opp i disse forholdene.

Så vil jeg si noe om komiteens merknader til spørsmålet om Riksrevisjonens rett til innsyn i dokumenter slik de framkommer under kapittelet om Miljøverndepartementet, som også var grundig kommentert fra komitélederens side.

Spørsmålet om kontrollorganenes rett til innsyn dukker opp med jevne mellomrom. Det var sentralt under Stortingets behandling av det såkalte Frøiland-utvalget, om Stortingets kontroll med regjering og forvaltning, og da Stortinget behandlet ny lov om Riksrevisjonen i 2004. Spørsmålet har dessuten vært berørt i en rekke sammenhenger de siste årene.

Håndhevelsen av prinsippet om at parlamentets kontrollorganer skal ha innsyn i de dokumenter de har behov for, for å kunne utøve sin virksomhet, er grunnleggende i et åpent, demokratisk samfunn.

Sist gang Stortinget hadde spørsmålet om innsyn til behandling, var i den såkalte Terra-saken høsten 2008. Da var et av temaene at Riksrevisjonen ikke fikk selvstendig tilgang til departementets saksarkiv. I den anledning uttalte en samlet kontroll- og konstitusjonskomité bl.a.:

«Riksrevisjonen mener riksrevisjonsloven gir Riksrevisjonen rett til selv å granske saksarkivene i departementene dersom dette er nødvendig for å utføre Riksrevisjonens oppgaver og viser til Innst. O. nr. 54 (2003–2004). Riksrevisjonen peker på at hvis den som blir gransket, selv skal få bestemme hva revisjonen skal få tilgang til, kan Riksrevisjonen ikke gjøre en uavhengig gransking.

Komiteen er enig i Riksrevisjonens forståelse av bestemmelsene …»

Videre viste komitéflertallet den gangen til sin merknad under behandlingen av ny lov om Riksrevisjonen, jf. Innst. O. nr. 54 for 2003–2004, hvor det bl.a. ble slått fast at

«en klar forutsetning for at Riksrevisjonen skal kunne utføre sine oppgaver, er at den får tilgang på den informasjon som er nødvendig, innenfor rammen av lov og instruks.»

Videre står det:

«Komiteen forutsetter at Riksrevisjonens innsynsrett praktiseres i tråd med Stortingets forutsetninger.»

Så langt sitat fra den forrige kontrollkomiteen.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i sin innstilling til dagens behandling igjen tatt opp spørsmålet om Riksrevisjonens rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter. Komiteen vil presisere at det ikke er opp til departementet å vurdere hvilket dokument det er ønskelig å stille til rådighet for kontrollorganet. Det vises videre til at det er vurderingen til Riksrevisjonen av hvilket dokument det er behov for, for å kunne utføre sin oppgave på vegne av Stortinget, som er avgjørende for hvilket dokument det skal gis innsyn i.

Jeg vil minne om at et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen ved vedtakelsen av ny lov om Riksrevisjonen la til grunn at den nye bestemmelsen om Riksrevisjonens innsynsrett verken innebar en innskrenkning eller en utvidelse av innsynsretten i forhold til det som var gjeldende praksis, og at flertallet i lovens forarbeider gjorde en nærmere grensedragning i forhold til hvilke dokumenter Riksrevisjonen kan få innsyn i. Disse presiseringene må være førende for både Riksrevisjonen og forvaltningens praktisering av lovbestemmelsen som regulerer Riksrevisjonens innsynsrett for Riksrevisjonens vurdering av sine behov.

Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen la da til grunn at Riksrevisjonen som hovedregel fortsatt skulle ha innsyn i forvaltningens interne dokumenter. Flertallet merket seg imidlertid at det var en uttalt oppfatning både hos Riksrevisjonen og regjeringen at innsynsretten ikke omfatter regjeringsnotater, dagsordener, protokoller, referater, utkast til regjeringsnotater og håndnotater utarbeidet i saker som står på dagsordenen. Flertallet la betydelig vekt på denne enigheten og felles forståelse mellom Riksrevisjonen og regjeringen om hvor grensen for innsynsretten skal gå, og sluttet seg til en slik forståelse. Stortinget har følgelig gjennom behandlingen av lov om Riksrevisjonen lagt føringer for hvilke dokumenter Stortinget anser at det er nødvendig at Riksrevisjonen får adgang til, for å kunne utføre sine kontrolloppgaver på vegne av Stortinget.

Jeg legger selvsagt til grunn at dette står fast, og at det er det samme som uttrykkes i denne innstillingen. I den forbindelse er det viktig å merke seg at Stortinget har vurdert det slik at innsyn i de politiske prosesser som skjer i departementene, i liten grad vil være av revisjonsfaglig interesse.

Per Kristian Foss (H) [17:56:46]: Jeg viser til komitélederens innlegg og kan i grunnen slutte meg til det meste. Jeg har bare følgende lille randbemerkning om parlamentarismen: Det er selvfølgelig også parlamentarisme når flertallet bestemmer. Det som kanskje er nytt nå, er at det nå er mindre dialog mellom flertallet og mindretallet enn på lenge, men parlamentarisme er det. I veldig gamle dager gikk det vel under betegnelsen den hønsvaldske parlamentarisme. Da var det noe færre deltakere i flertallet, dvs. bare én deltaker. Nå er det flere, men dialogen er ikke blitt noe særlig bedre med Stortinget som sådan. Det er nå et problem som i og for seg ikke påvirker kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid. Det kan jeg illustrere ved å si at i denne saken som nå omtales, kan jeg helt og holdent slutte meg til forrige talers innlegg, altså innlegget fra representanten Kolberg, som representerer Arbeiderpartiet – jeg representerer Høyre – og jeg tror omtrent resten av komiteen også slutter seg til det. Så jeg er enig med Kolberg i at dette påvirker ikke kontrollarbeidet, og det er i grunnen ganske viktig.

På et tidspunkt tror jeg det var et flertall i Regjeringens såkalte underutvalg til stede her. Nå er det bare to av fire medlemmer, men de er til gjengjeld desto viktigere. Jeg vil gjerne henstille til de tilstedeværende medlemmene av dette viktige organ å ta dette opp, for det er så mange forhold som går igjen i Riksrevisjonens kritikk mot Regjeringen. Nå er dette det femte Dokument 1 jeg er med på å behandle, og hvis man studerer de innleggene som er holdt tidligere, er det veldig mange gjentakelser. For det er de samme forhold som påpekes gang etter gang, og det er et uttrykk for at samordningsarbeidet og oppfølgingsarbeidet i Regjeringen ikke er godt nok. Det er jo et statsministeransvar, så lenge vi ikke har en samordningsminister. Jeg har forstått at det glapp litt akkurat på det punktet, men statsministerens sekretariat er i alle fall styrket, så samordningsmulighetene burde være store.

Jeg vil nevne to eksempler på det som går igjen i omtrent alle Riksrevisjonens rapporter, også i dette dokumentet. Punkt 1, man synder stadig mot reglene om å legge innkjøp av varer og tjenester ut på offentlig anbud, og, punkt 2, som også påpekes i nesten alle departementer, spesifikasjonsnivået i oppdragsdokumentene til underliggende etater, altså f.eks. direktorater, er så lavt at det er vanskelig å kontrollere om direktoratene egentlig har fulgt opp oppdraget fra departementet. Det er det verdt å merke seg, for det er det egentlig ikke så vanskelig å gjøre noe med. Jeg tror på en måte enhver regjering vil være tjent med at oppdragsbrevene er så spesifikke som mulig.

Jeg skal ikke bruke mye tid på den spesielle saken som de to foregående innlegg hadde merknader om, nemlig det faktum at Miljøverndepartementet ikke har fulgt det Stortinget tidligere har slått fast i vedtak og merknader, at det ikke er den undersøkende part – altså departementet – som skal bestemme hva Riksrevisjonen skal ha innsyn i. Enkelt sagt: Det som er sagt av de foregående talere.

Fortsatt registrerer vi, både i denne sak og i andre saker, at departementene holder tilbake dokumenter. Henvisningen til at underlagsdokumentene for såkalte risikoanalyser i departementene kan inneholde vurderinger som knyttes opp mot saker som behandles i Regjeringen, er ikke tilstrekkelig til å være et unntak, for unntak er ganske spesifikt knyttet opp til, som forrige taler også omtalte, r-notater, referater direkte fra regjeringskonferanser og dertil hørende håndnotater o.l. Så denne opptredenen av miljøvernministeren, som ansvarlig i denne konkrete saken, har altså Stortinget påpekt ikke er holdbar i forhold til vedtak og i forhold til gjeldende lov.

Man kan få inntrykk av at deler av forvaltningen oppfatter det slik at det å gi f.eks. Riksrevisjonen – jeg sier for eksempel, for vi har også hatt tilfeller som gjelder Sivilombudsmannen – innsyn i dokumenter er det samme som å offentliggjøre dem. Det er det ikke, slik at Riksrevisjonen kan ha innsyn i dokumenter som de trenger å ha innsyn i.

Ola Borten Moe (Sp) [18:02:17]: I dag, helt på tampen av 2009, er temaet Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2008. Stortinget ser bakover i tid og utfører dermed en av sine viktigste oppgaver: kritisk tilsyn med bruk av bevilgede midler.

På sett og vis begynte denne kontrollvirksomheten for alvor i juli 1824. Da behandlet Stortinget statsregnskapene for perioden 1815–1818, og kom bl.a. med kritikk over forsinkelsene i revisjonsarbeidet. I august 1827 var turen kommet til statsregnskapene for 1819 og 1820.

I dag går kontrollarbeidet fortere og lettere. For Riksrevisjonens del skjer det i samsvar med moderne lovgivning og ikke minst i tråd med internasjonalt anerkjente standarder. Men det historiske perspektivet fortjener litt tid og rom innledningsvis og gjennom innlegget, nettopp for å sette denne delen av Stortingets virke på kartet og makt og funksjon inn i en større sammenheng.

Norsk historie siden 1814 er en historie om offentlig sektors ekspansjon. De offentlige utgiftenes andel av brutto nasjonalprodukt har økt. Det samme har inntektene. Jo større statsbudsjettet blir, både absolutt og relativt til verdiskapingen, jo viktigere blir det å føre kritisk tilsyn med at de demokratisk bevilgede midlene faktisk blir brukt og investert i samsvar med Stortingets føringer og forutsetninger, vilje og vedtak. Jeg vil også få tilføye at i tider med flertallsregjering blir kontrolloppgaven ytterligere viktigere og aktualisert. Det påhviler etter mitt skjønn kontrollkomiteen et spesielt ansvar for å kontrollere at Stortingets vedtak blir fulgt opp etter gjeldende lover og regler.

Stortingets rett og plikt til å utøve slik kontroll har det derimot ofte og lenge stått strid om. Dette har delvis handlet om balansen mellom statsmaktene, mellom den utøvende makt og regjeringen og den bevilgende og kontrollerende makt, Stortinget. I sin historie om Riksrevisjonens første 150 år skriver Tim Greve at loven om statens revisjonsvesen i 1918 betydde avslutningen på den lengste behandlingen noen enkeltsak har hatt i forfatningens historie, nemlig forholdet mellom storting og regjering, i stort gjennom nesten 100 år. Da hadde striden mellom de to statsmaktene endelig stilnet av, og ingen var lenger i tvil om at Stortinget hadde den ledende stillingen.

Men like fullt: 90 år etterpå er det noen historier som gjentar seg, f.eks. når det gjelder Regjeringens skepsis til Riksrevisjonens kompetanse og innsynsrett. I 1845 nektet f.eks. Kirkedepartementet å svare på revisjonens spørsmål om bruken av et stipend som var gitt til tre vitenskapsmenn, til utenlandsreiser i 1839. Helt konkret var det lektor Jonas Collett som hadde fått et stipend på 800 spesidaler, på det vilkår at han skulle oppholde seg i utlandet i 18 måneder. Men hadde han det? Det ville revisorene vite. Departementet mente at det ikke hadde noen plikt til å opplyse nærmere om det. Dette synet var uantakelig for Odelstinget, skriver Greve, og etter en ganske skarp uttalelse måtte Kirkedepartementet bøye unna.

I dag er dette problemfeltet aktualisert på nytt. En enstemmig komité støtter Riksrevisjonens kritikk av manglende innsyn i dokumenter som gjelder risikoanalyser i Miljøverndepartementet. Komiteen understreker at Riksrevisjonen må – og skal – ha tilgang til de opplysningene og innsyn i de dokumentene som trengs for å kunne utføre de oppgavene de er pålagt på Stortingets vegne.

Isolert sett er denne saken kanskje liten, akkurat som anekdoten fra 1845. Men de er like og ikke minst grunnleggende, rent prinsipielt og konstitusjonelt: Disse enkeltsakene lyser opp motsetninger mellom statsmaktene og ender med at Stortinget slår fast sin ledende stilling, for å si det med Riksrevisjonens historiker Tim Greve.

Jeg vil dvele litt ved det faktum at revisjonen nektes innsyn i dokumenter hos Miljøverndepartementet. Denne saken er heller ikke enestående. I morgen skal komiteen avgi en sak om innsyn for Sivilombudsmannen. I begge sakene hevder departementene og Regjeringen at det er de som definerer hvilke dokumenter som skal være tilgjengelige for Stortingets oppnevnte kontrollører. Men hvor effektiv og hvor reell kan en kontroll være om det er forvaltningen som skal definere tilgangen til dokumenter og underlagsmateriale? Jeg er derfor veldig glad for at det ser ut til å være full konsensus i denne salen om at det er kontrolløren som må bestemme hvilke dokumenter som er relevante eller ikke.

Den kritikken som kommer Miljøverndepartementet til del i denne innstillingen, er til dels skarp på dette punktet. Da må jeg få tilføye at det er tilfredsstillende å merke seg at man på alle andre felt går fri fra vesentlig kritikk. For Miljøverndepartementets del er det altså sånn at spørsmålet om manglende innsyn gjelder ulike risikovurderinger knyttet til internstyring. Det kan være fristende å spørre hvilke politiske risikovurderinger departementet gjorde seg da de bestemte seg for å nekte Riksrevisjonen innsyn her. Hva er det som gjør at erfarne statsråder både i Miljøverndepartementet og i Olje- og energidepartementet, som attpåtil er fornuftige og skikkelige folk, plutselig finner det formålstjenlig å nekte våre kontrollorgan innsyn? Jeg tror det er greit å fastslå at sviende kritikk fra et samstemt storting i hvert fall er premien, og at moralen er at dette temaet aldri kommer til å bli uaktuelt. I skjæringspunktet mellom de to statsmaktene må derfor Stortinget verne om innsyn og demokratisk kontroll.

Det går flere debatter knyttet til kontrollørenes rett til innsyn. Og det er sånn at det finnes unntak i lovverket. Det største problemet med unntak for innsyn er de gråsonene disse unntakene skaper, noe disse konkrete sakene viser i praksis. Dette er et argument for fullt og uinnskrenket innsyn fra kontrollørenes side – en praksis som også er godt kjent i mange andre land.

Apropos Stortingets ledende stilling: Johan Sverdrup arbeidet lenge og trofast med å styrke de daværende statsrevisorene i tiden og striden som førte fram til parlamentarismens gjennombrudd. En tid var han også formann i militærkomiteen. Det vervet hadde gjort ham overbevist om at Forsvaret var en sektor der det var sannsynlig at man kunne finne eksempler på uheldige administrative avgjørelser og overdreven pengebruk. Derfor var Sverdrup gjennomgående opptatt av å forsterke Statsrevisjonen – som det het helt fram til 1938 – med militært sakkyndige. En av hans seiere var å bidra til å få oberstløytnant Hjorth valgt til revisor. Blant embetsmennene var det også militærfaglig kompetanse tidlig på 1800-tallet, blant dem løytnant Boyesen og kaptein Prydz. Og de leverte varene: Halvparten av Statsrevisjonens antegnelser i 1880 gjaldt militærvesenets regnskap. I 1881 var 60 pst. av merknadene knyttet til Forsvarets budsjetter. Dette økte på fram til 1888. Da gikk revisor og oberstløytnant Hjorth ut av Statsrevisjonen.

Igjen ser vi paralleller – dessverre. Riksrevisjonens merknader til Forsvarsdepartementet er til dels alvorlige, dels preget av å være såkalte gjengangere. En samlet komité slutter seg i stort til Riksrevisjonens kritikk.

I 2008 ble det brukt 32,6 milliarder kr på forsvar – et stort pengebeløp i alle henseender. Formålet går til kjernen av statens ansvar: forsvar av land og folk, demokrati og rettigheter – vår frihet. Det er derfor frustrerende å se at både antall merknader og grad av alvor er tilnærmelsesvis like stort nå som det var på 1880-tallet. Omfattende rot med fakturaer, alvorlige brudd på bevilgningsreglement, bevisst igangsetting av uferdige systemer, dårligere oversikt over egen materiellbeholdning, dyre flygere i ikke flygende stillinger, manglende betaling – jeg tror jeg vil bruke begrepet «umusikalsk» når ordene «staten», «forsinkelsesrenter» og «inkasso» dukker opp i samme setning, der staten er den som er skyldneren – og i tillegg betydelige ikke innrapporterte midler, bare for å nevne noe. Dette tegner et bilde av en etat som ikke har nødvendig kontroll og styring – forhold som er helt uholdbare, spesielt når vi snakker om landets forsvar.

Særlig vekt blir lagt på de merknadene som sår tvil om Forsvarets operative evne. Vi legger selvsagt merke til statsrådens svar om at dette ikke går ut over Forsvarets operative evne, og tar det til etterretning. Jeg tror at jeg for egen del vil tilføye to ting: For det første kan dette umulig styrke den. Og i utvidet betydning er Forsvaret avhengig av både tillit og oppslutning for nødvendig styrking av budsjettene. Denne typen revisjonsrapporter bidrar ikke positivt i så måte. Jeg vil derfor innstendig oppfordre departementet til å gi arbeidet med å rydde opp i dette høyeste prioritet.

En samstemt komité ber videre Riksrevisjonen følge opp kritikken av denne kjernevirksomheten i staten – forsvar av land og folk – og melde tilbake i neste utgave av Dokument 1.

Alle stortingsrepresentanter står – for å si det med Isaac Newton – på skuldrene til kjemper. Kanskje gjelder dette spesielt dem av oss som er medlemmer i kontroll- og konstitusjonskomiteen. For historien om det norske konstitusjonelle folkestyret og Stortinget som statsmakt er drevet fram av menn med prinsipielt klarsyn – og av sparepolitiske hensyn. Det siste var ikke minst viktig da Stortinget i 1821 vedtok den første instruksen for statsrevisorene. Offentlige midler skal ikke sløses med, skal ikke sløses bort; offentlige utgifter skal kun og nøyaktig brukes i samsvar med Stortingets vedtak og vilje. Dette tankemønsteret er tidløst, men bør være enda mer i tiden nå enn tidligere. For, som sagt, med stadig større statsbudsjett øker også farene for feil og fusk og brudd med lover og forskrifter og budsjettvedtak.

Det kanskje alvorligste forholdet knyttet til gjennomgangen av statsbudsjettet for 2008 kommer i forbindelse med Nav. Dette blir behandlet som en egen sak, med egen høring på nyåret. Jeg vil likevel knytte noen få generelle merknader til dette. Vi snakker her om at ca. en tredjedel av regnskapet for det norske statsbudsjettet for 2008 er i så dårlig forfatning at det ikke blir godkjent. Det stilles ytterligere store spørsmål ved om folk får den hjelpen de har behov for og krav på, og om offentlige midler blir brukt på en forsvarlig og etterprøvbar måte. Hadde dette vært en organisasjon som hadde søkt om statsstøtte, eller et u-land som vi yter bistand til, tør jeg våge påstanden at man ville fått betydelige problemer med neste års utbetalinger.

Alt i alt: Mye er bra, og mye fungerer, men det er også store og alvorlige mangler som Norge anno 2008 burde ha vært foruten. Det er derfor dagens sak er uhyre viktig. Det er derfor denne debatten er uhyre viktig. Og det er derfor Riksrevisjonen er et stadig viktigere organ i norsk samfunnsliv.

Sist, men ikke minst, bidrar dette ordskiftet til å bekrefte og befeste Stortingets rolle og funksjon: I konstitusjonell likevekt skal Stortinget se framover, legge sentrale premisser for samfunnsutviklingen og beskjeftige seg med de lange linjer. Men nær sagt samtidig må Stortinget ha øyne i nakken og se bakover, se til at det man hadde vedtatt, skjedde. I dette skjæringspunktet mellom framtid og fortid er det at Stortinget befester sin ledende stilling i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:15:46]: Det kan først være greit å nevne at da Riksrevisjonen la fram dette dokumentet, presiserte også riksrevisoren at mye i norsk forvaltning er bra. Det er jo av og til slik at det kan bli to grøfter hvor man fortegner virkeligheten.

Jeg har ikke mye å føye til når det gjelder de generelle merknadene som komiteens leder redegjorde for, og som det er stor grad av enighet om. Jeg har bare lyst til å knytte et par bemerkninger til det som er en gjenganger når det gjelder flere direktorater og underliggende etater, nemlig anskaffelsesreglementet og etterlevelsen av det. Det er en gjenganger, som er nevnt av flere, at det er problemer i forhold til reglementet. Det er også slik at Riksrevisjonen skal gå nærmere inn på denne delen i 2010. Spørsmålet det er grunn til å stille i tillegg, er hvorfor det er slik at man ikke klarer å etterleve reglementet. Det er et spørsmål om reglementet er godt nok. Er det praktiserbart, eller er det blitt så innviklet etter hvert at det krever utrolig mye for mange å gjøre dette på en fullt ut riktig måte? Det er jo et spenn mellom det perfekte og det som er godt nok. Kanskje har vi en utfordring akkurat her når det gjelder anskaffelser som skjer i regi av det offentlige. Jeg tror riksrevisoren selv var inne på akkurat spørsmålet knyttet til regelverket for anskaffelser i sin presentasjon tidligere i år.

Undertegnede har ansvar for Justis- og politidepartementet i denne sammenheng, og det er en relativt enstemmig komité som kommer med kommentarer til dette departementets ansvarsområde. Det som det kanskje er grunn til å stoppe opp ved, er at merknadene fra Riksrevisjonen synes å være noe sterkere når det gjelder en del av de underliggende etater, enn tidligere. Jeg nevner spesielt svakheter med IKT-forvaltningen i Politidirektoratet, politidistriktenes kontroll av vaktselskaper og svakheter på anskaffelsesområdet i Kriminalomsorgen. En samlet komité har understreket at når det er slik at Riksrevisjonen har den oppfatning at departementets oppfølging av disse underliggende virksomhetene ikke har vært god nok, spesielt med bakgrunn i at man har tatt opp forholdene gjentatte ganger, regner en med at dette nå settes under arbeid med et litt annet fokus enn tidligere.

Jeg vil benytte anledningen til å komme med noen særskilte merknader når det gjelder nødnett, fordi det er en viktig sak, og fordi det berører store pengesummer. Det er jo slik at det nå er opprettet et eget direktorat for nødkommunikasjon. Det har forhandlinger med leverandører om avtaler til gitte tidsfrister slik at dette skal bli operativt så raskt som mulig. Jeg registrerer at det fortsatt stilles en del spørsmål fra Riksrevisjonen knyttet til første byggetrinn av nødnettet og oppfølgingen fra departementet når det gjelder en så stor investering som dette. Vi i komiteen ønsker fortsatt å holde sterkt fokus på dette og håper også Riksrevisjonen gjør det, for det er av avgjørende viktighet at dette går rett for seg. Jeg minner om at den 4. desember i år måtte Regjeringen benytte den fullmakten man hadde til å øke kostnadsrammen for nødnettet med 110 mill. kr, slik at samlet kostnadsramme nå er på over 1,1 milliarder kr. Det sier seg selv at dette er store summer, og det er avgjørende viktig at det går rett for seg, og at vi kan stole på at det gjør det. Så vi imøteser at Riksrevisjonen følger opp nødnettet videre framover.

Jeg vil så knytte noen betraktninger til noe flere har tatt opp, nemlig komiteens merknader om innsyn i risikoanalyser i Miljøverndepartementet. La meg for ordens skyld si at Riksrevisjonen har ikke kommet med noen bemerkning om denne saken, for det foregår en dialog mellom Riksrevisjonen og Statsministerens kontor for om mulig å få en omforent veiledning for departementets og Riksrevisjonens praktisering av dokumentinnsyn.

En enstemmig komité har like fullt kommet med merknader i sakens anledning. Jeg synes representanten Kolberg hadde en god beskrivelse både av Riksrevisjonens rettigheter på vegne av Stortinget og også de begrensninger som gjelder i henhold til den lov som Riksrevisjonen arbeider etter. Så jeg kan gi min tilslutning til det Kolberg sa.

Samtidig er jeg helt enig i at det er jo ikke slik at det er de som blir kontrollert, som fastsetter rammene for hva man finner det akseptabelt at Riksrevisjonen skal gå inn i. Og samtidig er det heller ikke slik at det er noe carte blanche for Riksrevisjonen til å be om innsyn i hva det måtte være. Her er det Stortingets ord som gjelder, gjennom den lov vi har vedtatt, og med de merknader som følger den loven. Det er her jeg i tilfelle vil være avventende. Hvis det ikke blir noen enighet i den dialog som nå pågår mellom SMK og Riksrevisjonen, må det bli opp til Stortinget å fastsette de nærmere retningslinjer for akkurat dette spørsmålet.

Men, som sagt, det er ikke den som blir kontrollert, som fastsetter rammene. Da kommer vi ut å kjøre. I så måte hadde også representanten Borten Moe noen interessante prinsipielle og ikke minst historiske betraktninger.

Bendiks H. Arnesen (A) [18:23:49]: For oss som har sittet på Stortinget i mange år, og mest har vært opptatt av budsjettene for året som kommer, har det vært interessant å se mer inngående på regnskapene for året som gikk. Det er kanskje ikke så dumt også å se på det arbeidet som er tilbakelagt, i arbeidet med den framtidige politikken.

Jeg skal konsentrere mitt innlegg om de to områdene som jeg har vært saksordfører for: Fiskeri- og kystdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Når det gjelder Fiskeri- og kystdepartementet, har en samlet komité merket seg at Riksrevisjonen ikke har vesentlige merknader til departementets forvaltning og gjennomføring av budsjettet for 2008, og at det er avgitt fem avsluttende revisjoner uten merknader.

Når det så gjelder Helse- og omsorgsdepartementet, er jo dette et meget stort område. Departementet hadde i 2008 et utgiftsbudsjett på 120 milliarder kr. Departementet hadde ansvar for elleve virksomheter, fire regionale helseforetak, ett deleid selskap og ett særlovsselskap.

En samlet komité har merket seg at Riksrevisjonen har avgitt ti revisjonsbrev uten merknader og ett revisjonsbrev med merknader til Helsedirektoratet.

Komiteen har også merket seg Riksrevisjonens reaksjon på at Helse- og omsorgsdepartementet i St.prp. nr. 1 og videre i tildelingsbrev til Helsedirektoratet har feilbudsjettert mellom tilskudds- og driftsmidler. Dette er forhold som departementet i ettertid har sett alvorlig på, og som det er tatt tak i. Blant annet er det etablert et prosjekt som skal gjennomgå budsjettering og regnskapsføring. Jeg håper derfor at dette nå er brakt i orden.

Riksrevisjonen har i sin rapport uttrykt seg kritisk til at Helsedirektoratet har en mangelfull helhetlig styring av tilskuddsforvaltningen, og at rapporteringen av måloppnåelse på de enkelte tilskuddsordningene er fragmentert.

En samlet komité mener i den forbindelse at det er viktig at Stortinget får en god rapportering om måloppnåelse, slik at det dermed ikke kan skapes tvil om midlene blir anvendt til de formål som Stortinget har forutsatt.

Komiteen har også merket seg at saksbehandlingstiden hos Norsk pasientskadeerstatning i gjennomsnitt er to og et halvt år for saker der det innvilges erstatning, og at pasienter som klager avgjørelser inn for Pasientskadenemnda, må vente ytterligere ca. ett år på endelig avgjørelse.

En samlet komité mener at tre til fire års behandlingstid for slike saker er for lang tid, og at arbeidet må innrettes slik at den totale ventetiden kan bli betydelig redusert. Her er det også viktig å prioritere informasjonsarbeid og brukerundersøkelser.

Komiteen ser dette som nødvendig for at pasientene skal kunne få benytte sine rettigheter, og for å kunne registrere brukertilfredshet og mulig forbedringspotensial.

Jeg vil også nevne at en samlet komité har merket seg at Norsk pasientregister ikke er fullstendig, og at svakheter i datakvaliteten bl.a. skyldes bruk av ulike systemer i spesialisthelsetjenesten, samt at det ikke foreligger entydige registreringer og praksis i sektoren. En samlet komité forutsetter at dette er forhold som blir ytterligere belyst og rettet opp.

Jeg går ikke nærmere inn på dette, men la meg til slutt nevne at det nå foreligger en omfattende sak om Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i helseforetakene som skal behandles av Stortinget etter årsskiftet.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:29:07]: Det sies at det verste som kan skje en politiker, er å miste stemmen, og jeg er svært nær der i dag, så vi får se hvor mye av innlegget jeg kommer igjennom. Det kan bli en utfordring.

Vi behandler i dag Dokument 1 for 2009–2010 og innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2008.

Alle som har sittet på Stortinget en tid, har forholdt seg til Riksrevisjonens rapporter, men etter at jeg ble medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen i høst, har jeg foretatt mine første dypdykk i disse rapportene. Og jeg må si meg imponert over det som kommer fra Riksrevisjonen.

Jeg er dog ikke spesielt imponert over det arbeidet som gjøres i Regjeringen.

Det er et generelt inntrykk av manglende styring som fremkommer i dette dokumentet, som behovet for samordning av IKT-systemer, omfattende brudd på anskaffelsesregelverket og en rekke større og mindre forhold som, om de hadde vært til stede i en privat virksomhet, ville avstedkommet at noen fikk sparken, i alle fall betydelige omorganiseringer og oppvask. Med dette som hovedinntrykk vil jeg si litt om noen spesifikke felt.

Jeg skal i mitt innlegg først fokusere på de to departementer jeg har saksordførerskap for, Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet, og hvis stemmen holder videre, skal jeg også kommentere litt rundt Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kommunaldepartementet, Kulturdepartementet og Helsedepartementet.

Først til Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Svakheter ved finansierings- og styringssystemet for fylkesmannsembetene har vært et stadig tilbakevendende problem. Systemet har gjort det vanskelig å koordinere og prioritere mellom embetsoppdragene. Dette har ført til at sentrale føringer fra noen departementer i liten grad har vært innarbeidet i embetenes interne styringsdokumenter.

Komiteen er bekymret, men vi har også merket oss at departementet har iverksatt tiltak på dette feltet. Det må forutsettes at tiltakene får den ønskede virkning, slik at problemene ikke vedvarer.

Jeg nevnte innledningsvis problemer med hensyn til offentlige innkjøp. Komiteen har, som det fremgår av innstillingen, spurt statsråden om hva som gjøres på dette feltet, og statsrådens svar ligger som vedlegg til innstillingen. I brevet fra statsråden redegjøres det for en rekke tiltak som er igangsatt for å motvirke de avdekkede brudd på regelverket for offentlige innkjøp.

Det synes for komiteen som om man nå har tilgjengelig de hjelpemidler og de kurstilbud som er nødvendig for at man skal få en klar bedring på dette feltet. Man har altså verktøyet. Det er bare å ta det i bruk.

Så til Barne- og likestillingsdepartementet. Ordningen med tilskudd til tiltak mot fattigdom blant barn og unge i 23 bykommuner skal bidra til å bedre barn og unges oppvekst- og levevilkår ved å tilby ferie- og fritidsaktiviteter. Komiteen merker seg at Riksrevisjonen finner at regelverket for tilskuddsordningen er upresist og mangelfullt. Blant annet mangler det kriterier for måloppnåelse. Dette er uheldig.

Vi merker oss også at departementet varsler en endring av regelverket. Det er bra.

Det er kritikkverdig at 89 pst. av barnevernssakene i 2008 hadde en saksbehandlingstid som var lengre enn det som er satt som mål i barnevernsloven. Det er åpenbart at den lange saksbehandlingstiden kan få alvorlige konsekvenser for de barna det gjelder. En samlet komité mener at det er for defensivt når departementet viser til at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden ikke viser en økende tendens.

Komiteen vil her vise til at selv om departementet fra 2007 har tilført fylkesnemndene nye stillinger, er saksbehandlingstiden fortsatt for lang. Reduksjonen i gjennomsnittlig saksbehandlingstid fra 2007 til 2008 skyldes i hovedsak redusert saksbehandlingstid for klagesakene. Det er også store forskjeller i saksbehandlingstid mellom fylkesnemndene. Det er åpenbart behov for at departementet iverksetter nødvendige tiltak for å redusere saksbehandlingstiden.

Som tidligere representant for Fremskrittspartiet i familie- og kulturkomiteen har jeg merket meg de stadige utfordringene vedrørende saksbehandlingstiden i fylkesnemndene. Vi i Fremskrittspartiet stiller spørsmål ved om man faktisk forsøker å lappe på et system som heller burde vært skiftet ut i sin helhet. Jeg vil her vise til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har tatt opp forslag om at disse sakene burde tillegges det ordinære rettssystemet.

Et annet forhold som har opptatt meg fra den tid jeg satt i familiekomiteen i Stortinget, var de lange saksbehandlingstidene for adopsjon. På dette feltet følte i sin tid en samlet opposisjon at regjeringen var handlingslammet. Det er derfor med glede jeg nå konstaterer at en samlet kontroll- og konstitusjonskomité uttrykker bekymring over de lange saksbehandlingstidene og imøteser konkrete forbedringer på dette feltet etter at det offentlige utvalget i oktober leverte en utredning med gjennomgang av adopsjonsfeltet. Her er det et betydelig forbedringspotensial.

Et annet stadig tilbakevendende tema i norsk familiepolitikk er Bufetat og barnevernsplasser. Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til komiteens brev av 18. november 2009 og svar fra statsråden av 25. november vedrørende Bufetats kjøp av private barnevernsplasser.

Flertallet viser også til de stadige økninger og overskridelser man har hatt på dette feltet under regjeringen Stoltenberg.

Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener mye tyder på at den sittende regjering har større fokus på at mest mulig av barnevernet skal være i statlig regi og minst mulig i privat regi, enn den har på barnas beste, kvalitet og styring. Denne tilnærmingen til de store utfordringene man har i barnevernet, vanskeliggjør selvfølgelig situasjonen for både de ideelle og de kommersielle private tilbyderne, samtidig som det blir vanskeligere å nå målet om et godt barnevern.

Min oppfordring til Regjeringen er å legge ideologien til side og tenke på hva som er best for barna.

Så noen ord om Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Den viktigste faktoren for at innvandrere som er kommet til landet vårt, skal få seg jobb og bli en integrert del av samfunnet, er språket. I den sammenheng er det av betydning hvilken iver og innsats den enkelte selv legger for dagen, men det er også svært viktig at den språkopplæringen som det offentlige tilbyr, er av høy kvalitet.

Jeg blir skremt over at det fremgår av Dokument 1 at det bevilges betydelige midler til språkopplæring for innvandrere uten at det kan dokumenteres resultater som samsvarer med målet for opplæringen. Jeg merker meg at det er en rekke forbedringstiltak i gang på dette feltet, og jeg håper at de vil føre frem.

Så var det Nav, som flere har vært inne på i debatten så langt. Her er man oppe i det man folkelig sett vil kalle en skikkelig suppe – det er kanskje ikke et parlamentarisk uttrykk. Komiteen skal over nyttår ha en høring på dette feltet. Jeg vil allerede nå signalisere at Fremskrittspartiet ser svært alvorlig på at Riksrevisjonen ikke har kunnet bekrefte Navs regnskap for 2008, og at det er påpekt svakheter i internkontrollen som medfører stor sannsynlighet for at regnskapet inneholder vesentlige feil og mangler. Dette er revisorspråk for at noe er veldig galt.

Så til Helse- og omsorgsdepartementet. Her vil jeg spesielt trekke frem at saksbehandlingstiden hos Norsk pasientskadeerstatning er på i gjennomsnitt 2,5 år for saker der det innvilges erstatning, og at pasienter som klager avgjørelser inn for Pasientskadenemnda, må vente i ytterligere ca. ett år på avgjørelsen.

Jeg mener tre til fire års behandlingstid før søknader er endelig avgjort, er skandaløst lenge. Det er åpenbart at det må gjøres noe for å redusere denne tidsbruken.

Jeg må si meg skuffet over statsrådens svar i brev av 25. november 2009, hvor det fremgår at statsråden har en defensiv holdning på dette feltet. Det virker som man ikke er så veldig opptatt av enkeltmennesket – og det de har blitt påført av lidelse. Jeg stiller spørsmål om dette har noe med den sittende regjerings syn på enkeltmennesket i Helse-Norge. Det er jo en regjering som også synes å mene at 280 000 mennesker i helsekø er helt ok, og at det viktigste er at man ikke benytter private tilbydere. Men dette er jo også temaer som skal komme innom på nyåret når komiteen skal behandle en sak om Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i helseforetakene.

Så til Kommunal- og regionaldepartementet. Riksrevisjonen har kritiske merknader til departementets oppfølging av bruken av tilskudd til fylkeskommunene til regional utvikling. I 2008 ble det bevilget 1,3 milliarder kr til dette formålet. Man har liten oversikt over resultatene av prosjektene, og det er betydelig forbedringspotensial.

Til slutt Kultur- og kirkedepartementet. Jeg har selvfølgelig merket meg at Riksrevisjonen har vesentlige bemerkninger til særlig Norsk Tipping. Her blir det jo en høring på nyåret i forbindelse med Riksrevisjonens Dokument nr. 3:14 for 2008–2009. Men jeg vil allerede nå påpeke at Fremskrittspartiet ser svært alvorlig på de forhold som er fremkommet.

Marit Nybakk (A) [18:39:31]: Jeg vil først få lov til å si meg enig med representanten Hans Olav Syversen i at alle forhold tatt i betraktning, er vel norsk forvaltning relativt bra. Den fungerer ganske bra. Når man hørte det siste innlegget, virket det som om norsk forvaltning bare er elendighet. Men det er det ikke. Det sier jeg til tross for at jeg er saksordfører for det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet, inkludert Arbeids- og velferdsetaten eller Nav. Jeg skal ikke gå i dybden av det som står i Riksrevisjonens rapport om Nav på dette tidspunktet, for, som vi har hørt før her i kveld, komiteen skal ha en åpen høring 15. januar basert på Tillegg 2 til Dokument 1, altså om Nav.

Jeg har bare et par korte kommentarer. For det er jo alvorlig at Riksrevisjonen ikke kan bekrefte Navs regnskap for 2008 – vi snakker om 300 milliarder kr. På godt norsk betyr det at regnskapet ikke er godkjent. Det påpekes i Riksrevisjonens rapport svakheter ved Navs internkontroll som medfører stor sannsynlighet for at regnskapet inneholder vesentlige feil og mangler, og det reises tvil om hvorvidt Navs disposisjoner er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger, gjeldende regelverk og standarder for statlig økonomiforvaltning. Men dette kommer vil altså tilbake til. Vi vil få god tid til å gå skikkelig igjennom hele denne rapporten, også det departementet og Nav måtte mene, når vi skal ha høring 15. januar.

Jeg vil legge til når det gjelder Nav, at jeg personlig kanskje synes at det likevel er det som påpekes om manglende kompetanse i førstelinjetjenesten som er det mest bekymringsfulle, fordi det tyder på at de som skal betjene den vanlige mann og kvinne, ikke har den nødvendige kompetanse på området, og det går naturligvis ut over nettopp den vanlige mann og kvinne. Jeg tror det var Borten Moe som sa at hvis Nav hadde vært et u-land, og vi hadde gitt bistand, ville i hvert fall ikke det u-landet fått bistand for det kommende år.

Når det så gjelder bistand – norsk utviklingspolitikk – er det ganske gledelig at det ikke er store merknader denne gangen. Norsk bistand utgjør flere og tyve milliarder kr, og det er ikke alltid så mye diskusjon om innholdet, men kanskje mest om hvor stor andel av brutto nasjonal inntekt norsk bistand bør være. Riksrevisjonen har ved flere anledninger tatt opp manglende kontroll ved både langsiktig bistand og humanitær bistand. Dette har både Norad og Utenriksdepartementet tatt på alvor og lagt mye arbeid i videre.

Denne gangen er det to saker som er anmerket, nemlig bistand til Serbia og bistand til frivillige organisasjoner i Angola. Jeg skal ikke si noe om Serbia, det regner jeg med at Vaksdal gjør etter meg. Men Riksrevisjonen merker seg at det arbeides med ytterligere tiltak for å styrke forvaltningen av disse midlene. Det understrekes også at Utenriksdepartementet har nulltoleranse for korrupsjon i alle norskstøttede prosjekter.

Jeg vil få legge til at Riksrevisjonens undersøkelse av bistand ofte bidrar til en mer konstruktiv debatt, også om bistandens effekt på utvikling og langsiktig økonomisk vekst. Jeg tror det er nødvendig at vi kontinuerlig har, eller tar, den debatten.

Norge har de siste årene forsøkt å gjøre bistand mer strategisk og understreker at bistanden bare er en del av utviklingspolitikken. Det betyr en tettere kobling mellom utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og klimapolitikk for å bidra til et lands utvikling i bredden. Det innebærer også å ta strategiske grep i hele utviklingspolitikken.

Når det gjelder et land som Angola, som for øvrig er et veldig rikt utviklingsland, mottar ikke Angola så veldig mye bistand fra Norge. Ser vi bort fra den inngåtte avtalen om «Oil for Development» – altså for å bistå Angola for å få et rettferdig forvaltningsregime av oljeinntektene – kanaliseres bistanden i all hovedsak gjennom norske og lokale private organisasjoner. Norsk Folkehjelp driver fortsatt med minerydding og har i tillegg et mikrokredittprosjekt. Kirkens Nødhjelp og Angolan Catholic Church er andre organisasjoner som får norske bistandspenger til prosjekter i Angola.

Det går fram av Riksrevisjonens rapport at Utenriksdepartementet de siste årene har jobbet aktivt for å bedre rapporterings- og kontrollrutinene, ikke minst gjelder det fra lokale angolanske søsterorganisasjoner til f.eks. Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Øyvind Vaksdal (FrP) [18:45:15]: Riksrevisjonen har ved kontroll av Samferdselsdepartementet og dets virksomheter avgitt fire avsluttende revisjonsbrev uten merknader og to revisjonsbrev med merknader til Statens vegvesen og Jernbaneverket.

Under revisjonen er det avdekket at både departement og underliggende virksomheter ikke har tilfredsstillende systemer for vurdering av risiko som en del av mål- og resultatstyringen. Selv om dette varierer noe mellom de enkelte virksomheter, er dette en uakseptabel situasjon. Revisjonen har også avdekket til dels betydelige kostnadsøkninger på anleggskontrakter, og at dette dreier seg om ca. halvparten av de kontrollerte kontrakter. For to av kontraktene hadde kostnadene økt med hele 100 pst. i forhold til opprinnelig kontraktssum. Det ble også avdekket betydelig tilleggsarbeid som ikke var omfattet av kontraktene, noe som utgjorde mellom 10 og 80 pst. av kontraktssummen. Dette skulle selvfølgelig vært utlyst i samsvar med regelverket for offentlige anskaffelser, og denne framgangsmåte er derfor klart i strid med dette regelverket. Riksrevisjonen påpekte også lignende forhold for 2007, dessverre uten at dette ser ut til å ha hjulpet.

Det er også grunn til å påpeke de store negative avvik mellom planlagt og gjennomført kontrollaktivitet knyttet til trafikksikkerhetsarbeidet i Statens vegvesen. En enstemmig komité slutter seg til Riksrevisjonens kritikk av dette, og understreker at dette kan «føre til flere ulykker og dårligere trafikksikkerhet».

Og sist, men ikke minst, vil jeg rette fokus mot NSBs mangelfulle rapportering av innstilte tog, noe som skal ha sin bakgrunn i at Jernbaneverket ikke kan angi hvor stor del av en strekning som er delinnstilt. Komiteens flertall peker også på den svært negative statistikk over tog i rute, og viser til at ifølge Riksrevisjonen er det kun Flytoget og Gjøvikbanen som tilfredsstiller kravene til punktlighet. Dette er fullstendig uholdbart.

Så over til Utenriksdepartementet. Departementet har etablert en tilskuddsordning overfor Serbia der målet har vært å bidra til fred, forsoning og demokratiutvikling, og der man i særlig grad har vektlagt støtte til økonomiske, politiske og sosiale reformprosesser, institusjonsbygging, forsvars-, sikkerhets- og justisreformer, i tillegg til næringsutvikling. Ordningen, som for 2008 beløp seg til 135 mill. kr, administreres av departementet, med hjelp fra ambassaden i Beograd når det gjelder søknadsprosess og prosjektforvaltning. Riksrevisjonen stiller spørsmål om organiseringen er tilfredsstillende og dekkende for styring og oppfølging av de ulike tilskuddene. Departementet har på sin side hevdet at det ikke har vært mulig å styrke oppfølgingen innenfor de økonomiske rammer som har vært til rådighet. En enstemmig komité

«stiller seg undrende til at det bevilges midler til ulike prosjekter uten at man har mekanismer for tilfredsstillende oppfølging og kontroll.»

Komiteen ber derfor departementet utarbeide fungerende ordninger for oppfølging av disse prosjektene.

Korrupsjon skal ikke tolereres i forvaltning av norske bistandsmidler. Manglende åpenhet i det serbiske forvaltningssystemet, mangelfullt statsregnskap og en ikke-fungerende riksrevisjon er imidlertid en stor utfordring når en skal operere i landet. Det er derfor betryggende at departementet umiddelbart følger opp alle begrunnede mistanker og misligheter og stanser alle overføringer inntil sakene er utredet.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Hallgeir H. Langeland (SV) [18:49:55]: Som ein av fire i komiteen som har to komitear å sitja i, synest eg med den leiinga ein har av komiteen, og med den eine erfarne me har i komiteen, at me har funne ei arbeidsform for regjeringspartia og opposisjonen som eg trur kan vera konstruktiv i forhold til konsekvensane av det Riksrevisjonen påpeiker. Det er eg veldig fornøgd med. I sosialismen kallar me dette for ein «enhetsfront». Om ein har ein samla front, er det lettare å få rydda opp i det som er vondt og vanskeleg – det er vel farleg å seia det her, med alle dei som sit i denne komiteen.

Det som er teke opp, og som me er med på i forhold til innsyn, er kjempeviktig. Det gjeld ikkje berre Sivilombodsmannen, men det gjeld sjølvsagt òg i Miljøverndepartementet – det skal vera innsyn. Det er kontrolløren som skal bestemma kva for innsyn han eller ho vil ha. Dette har SVs fulle støtte, og me står samla bak komiteen her.

Eg sit i tillegg i transportkomiteen, og ein del problemstillingar som Riksrevisjonen tek opp derfrå, er veldig interessante – og det må det ryddast opp i. Ei sak som me skal problematisera seinare i komiteen – som Vaksdal er saksordførar for – går på fusjonskontraktar, anbod og vegvedlikehald. Det som skjedde i 2003, var nettopp at ein omorganiserte, og det skulle føra til at ein skulle spara 15 pst. av utgifter til vegvedlikehald. Det var det som blei gjort då. Men så viser det seg, som Riksrevisjonen påpeiker, at nokre kontraktar har blitt 100 pst. dyrare, faktisk. Ser me elles på det som departementet sjølv seier, har det i snitt blitt 40 pst. dyrare enn i 2003.

Då synest eg det er spennande å gå inn i dette for å sjå om me kan få gjort noko med det. Kanskje er medisinen som ein har teke i bruk, ikkje den rette, i og med at pasienten ikkje ser ut til å bli betre, berre dårlegare. Kanskje er diagnosen feil, og kanskje er det sånn at den metodikken me bruker – og som Riksrevisjonen bruker – ikkje er heilt rett med omsyn til å få rydda opp i problemet. No får me ei eiga sak om dette, og me skal ha ei høyring om dette – og då får me belyst om ulike sider her kan rettast opp. Det er iallfall utgangspunktet for dei raud-grøne og for komiteen at me må gå igjennom dette, slik at me ikkje fortset med noko som ikkje verkar 100 pst.

Til slutt vil eg seie at mitt inntrykk – etter å ha vore i møte med riksrevisoren og hans stab – er at dei gjer ein veldig god jobb. Me skal jo følgja med dei framover, sånn at dei skjerpar seg og blir endå betre, men mitt inntrykk så langt er at dette ser veldig bra ut.

Trine Skei Grande (V) [18:53:41]: Jeg må innrømme at jeg ikke føler at jeg er en del av en sånn enhetsfront, men jeg kan slutte meg til dem i komiteen som har sagt at det er en veldig spennende oppgave å sitte i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg syns også det er en veldig spennende gruppe å sitte i – den komitésammensettingen vi har både med hensyn til ledelse og representasjon fra opposisjon og posisjon. Så jeg tror dette skal bli en spennende jobb.

En av grunnene til at jeg syns det er spennende, har sammenheng med de første innleggene her i dag, som handlet om at vi har en ganske bred enighet om utfordringene vi har som medlemmer av kontroll- og konstitusjonskomiteen, men også om det at vi kontrollerer en flertallsregjering. For det er jo ikke antiparlamentarisk å ha en flertallsregjering – snarere tvert imot – men det er viktig å ivareta mindretallsrettigheter, og det er også viktig til enhver tid å huske at makten utgår fra denne sal. Det er denne salen som er basisen for makten til enhver regjering. Det er et viktig prinsipp å huske på, også når man har en flertallsregjering, sjøl om det er mye lettere å bli minnet på det under en mindretallsregjering.

Jeg er saksordfører for det som har med Kulturdepartementet å gjøre, og det er noen få merknader jeg har lyst til å løfte fram. Det ene går på Opplysningsvesenets fond, som har flere merknader knyttet til internkontroll og feil ved bokføringen. Her har departementet nå i november satt i gang et arbeid, som vi håper kommer i mål. Det virker som om departementet har tatt tak i problemene.

Det andre går på Norsk Tipping. Der kommer vi til å avholde en egen høring i januar, så det blir det en egen sak om.

Innenfor det kulturpolitiske er kanskje det å revidere en spesiell utfordring, fordi vi må forutsette at vi har noen kulturpolitiske mål for det vi gjør når vi bevilger penger til kulturfeltet her i denne sal – og det må være mål som skal kunne måles av en revisjon. Det er imidlertid viktig å huske på at i det perspektivet ligger det en kunstnerisk frihet – og en frivillig sektor som brukes – som gjør at det å ha en tradisjonell holdning til revisjon er vanskeligere på kulturfeltet enn på andre felt. Men det betyr ikke at man ikke skal tilstrebe å finne de målbare enhetene i forhold til Stortingets målsetting når det gjelder pengebruk. Det som ligger i bunnen her, er vel det som Ola Borten Moe begynte med å si i dag – at dette er fellesskapets ressurser, og at fellesskapets ressurser skal brukes med respekt for fellesskapet. Dette er en annen type pengebruk enn den du finner andre steder i samfunnet.

Jeg har også lyst til å bemerke de ganske stramme merknadene om Miljøverndepartementets håndtering når det gjelder Riksrevisjonens innsyn. Regjeringa bør merke seg disse merknadene, som det er bred enighet om i denne salen. Dette er også noe man absolutt bør ta ad notam innad i departementet.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:57:11]: Helse- og omsorgssektoren utgjør en svært stor andel av samlet verdiskaping i Norge, og det er viktig at ressursene brukes effektivt. Vi er enige i kritikken fra Riksrevisjonen og fra kontroll- og konstitusjonskomiteen når det gjelder områdene som er omtalt i Dokument 1.

Av Riksrevisjonens merknader for 2008 og innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg bare kommentere et par områder, som også ble kommentert av representanten Bendiks H. Arnesen. Helsedirektoratet har et bredt ansvarsområde og forvalter et stort antall ulike tilskudd for flere departementer. For å sikre bedre etterlevelse av regelverket for anskaffelser og forvaltninger av tilskudd i Helsedirektoratet vil ledelsen i departementet og direktoratet følge opp dette særskilt. Vi vil spesielt legge vekt på rapporteringen som er knyttet til hvordan direktoratet følger opp egne prosjekter og tiltaksplaner for å lukke avvikene. Rapporteringskravene ble også fulgt opp i etatsstyringsmøtene, noe vi selvsagt skal fortsette med.

Så til et annet punkt som ble tatt opp, og det dreier seg om saksbehandlingstiden i Norsk pasientskadeerstatning, som jeg er helt enig i er for lang. Den lange saksbehandlingstiden skyldes først og fremst – selvfølgelig – veksten i antall nye saker fram til 2007 og at mange jurister har sluttet i etaten i 2007 og 2008. Og selv om det tar tid å erstatte høyt kompetente medarbeidere, synes det nå som om etaten har maktet å øke effektiviteten. Norsk pasientskadeerstatning vil behandle vesentlig flere saker i 2009 enn i 2008, og i statsbudsjettet for 2010 er bevilgningen til Norsk pasientskadeerstatning økt med 10,75 mill. kr i forhold til saldert budsjett for 2008. De økte bevilgningene og fortsatt effektivisering av saksbehandlingstiden vil ventelig føre til at gjennomsnittlig saksbehandlingstid går ned i 2010. Det er nødvendig å understreke at det er utviklingen i antall nye saker i 2010 som vil avgjøre hvor raskt etaten klarer å korte ned saksbehandlingstiden, men vi gjør oppmerksom på at antall årsverk i Norsk pasientskadeerstatning er fordoblet fra 2003 til 2009, fra 57 til 116,5 årsverk. Og antall ansatte vil stige ytterligere, altså i 2010. Saksbehandlingstiden i Pasientskadenemnda har gått ned de siste årene, Utviklingen her henger nøye sammen med antall saker som Norsk pasientskadeerstatning behandler. I 2003 var det vel 8 årsverk i Pasientskadenemnda. I 2009 er antallet økt til drøyt 30 årsverk.

Så noen kommentarer til Forsvarsdepartementets budsjett på vegne av forsvarsministeren. Da vil jeg bemerke følgende: Forsvarsdepartementet legger stor vekt på god økonomistyring og god forvaltning og tar derfor Riksrevisjonens merknader på største alvor. All forvaltning i forsvarssektoren skal være forsvarlig. Ressursbruken skal være effektiv, og kravene til regnskap og dokumentasjon skal være oppfylt. Forsvarets og Forsvarsbyggs virksomhet følges opp løpende. Etatene rapporterer hver måned på særskilte tiltakslister for økonomistyring, forsvarlig forvaltning og virksomhetsstyring. Såkalte gjengangere er gitt spesiell oppmerksomhet i dialogen med etatene, og de har bl.a. gjentatte ganger vært tema i etatsstyringsmøtene.

Forsvarsdepartementet har iverksatt flere tiltak som har resultert i kvalitetsheving innenfor en rekke områder. Tidligere utfordringer, som kvalitet på prognoser, mindre forbruk av investeringsmidler og feilutbetaling av lønn er også kraftig forbedret, og det er positivt at Riksrevisjonen har merket seg dette. I 2009 har Forsvarsdepartementet, i samarbeid med Forsvaret og Forsvarsbygg, iverksatt tiltak for ytterligere å styrke etatens internkontroll og videreutvikle virksomhets- og økonomistyringen. La meg understreke at forsvarsministeren ikke er tilfreds med at det fortsatt er enkelte gjengangere blant Riksrevisjonens merknader. Statsråd Grete Faremo vil ha månedlig rapport over Forsvarets fakturaflyt på sitt bord, og hun stiller også krav til Forsvaret om en markant forbedring innen utgangen av 2009 og videre forbedring i 2010. Jeg vil også understreke at forbedring av forvaltningen er blant forsvarssjefens høyest prioriterte områder i inneværende år.

Innføringen av økonomiprosjektet har gitt en del følgeproblemer i Forsvaret. Det er lagt ned et omfattende arbeid for å stabilisere driften av løsningen innen utgangen av 2010. Her har jeg lyst til å legge til at når det gjelder antallet ubetalte fakturaer, går det – selv om det fremdeles er altfor høyt – i hvert fall i rett retning, og at antallet blir mindre, selv om det selvfølgelig ikke er godt nok så lenge ikke alle fakturaer blir betalt i tide.

Til et siste punkt: Forsvarsdepartementet er ikke enig i merknad om at det generelt har vært nedgang i Forsvarets øvingsaktivitet i flere år. I 2008 var det en nedgang i øvingsaktiviteten innenfor enkelte deler av virksomheten. Deler av denne nedgangen var en planlagt utvikling knyttet til utskifting av viktige våpensystemer, eksempelvis fregatter og innføring av nye transportfly. I tillegg valgte departementet, som skissert i forsvarsbudsjettet for 2008, å prioritere ressurser til innfasing av økonomisprosjektet FIF 2.0. Bortfall av øvelsene «Cold Response» og «Gemini» i 2008 ble delvis kompensert gjennom to mindre flernasjonale øvelser. Dette ga de deltakende enheter et godt øvingsutbytte. Den planlagte reduserte øvingen i 2008 påvirket ikke øving og trening av styrkebidrag til utenlandsoperasjoner. Slik øving og trening skal gjennomføres og sikrer at avdelingene ute er i stand til å løse pålagte oppgaver, selvstendig og i en flernasjonal ramme.

Gjennomgående anser forsvarsministeren at Norge ivaretar forpliktelsene vi har påtatt oss i NATO-sammenheng, på en god måte. Norske militære bidrag ute og hjemme holder et meget høyt nivå, hvilket også bemerkes av våre allierte.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [19:04:30]: Riksrevisjonens posisjon som kontroll- og revisjonsorgan for forvaltningen er sterk og skal være sterk. Det blir ytterligere understreket av den store grad av enstemmighet som er i komiteen om Dokument nr. 1 for 2009–2010. Det er egentlig slik at vi i fellesskap skal gjøre en så god jobb som mulig, i henhold til de oppdrag vi er satt til å utføre i ulike posisjoner og i ulike sammenhenger. Vi har i utgangspunktet en felles interesse, som vi sier. Så er det selvsagt en nødvendig politisk uenighet fra tid til annen. Men denne felles interessen er at bl.a. penger skal brukes på en mest mulig riktig og fornuftig måte – at en oppnår de resultatene som en ønsker, og at kvaliteten på de tjenester som skal komme ut, er så god som mulig. Det dreier seg om en årlig bruk av om lag 900 milliarder kr, som er totalstørrelsen på det budsjettet som Stortinget nettopp har vedtatt for 2010. I den sammenheng var det interessant, som representanten Borten Moe påpekte, at en allerede i 1821 hadde en slags handlingsregel. Den gikk kort og godt ut på at penger skulle brukes fornuftig. Det er noe som står seg over tid.

Jeg har sett dette fra ulike vinklinger. Jeg har vært både lovgiver, gjennomfører, kontrollør og formidler – og borger. En av rollene har vært rollen som fylkesmann, som har som en av sine hovedoppgaver å føre kontroll og tilsyn og samtidig gi råd og veilede kommunesektoren. Samtidig er fylkesmannen òg et rettssikkerhetsorgan. Det er på en måte en veldig tydelig linje fra vedtak i Stortinget, gjennom kontroll med forvaltningen, til at en skal sørge for at Stortingets vedtak på best mulig måte tjener land og folk.

Jeg synes òg det er godt å høre at flere talere i debatten har sagt at forvaltningens kvalitet er gjennomgående god, at vi har en forvaltning som har høy integritet, høy kvalitet og et høyt kunnskapsnivå. Det er viktig for et land som Norge.

Så noen overordnede ting som har vært berørt i diskusjonen:

Selvsagt er det et viktig prinsipp at en skal sørge for at det er likhet for loven. En skal sørge for at anbudsregler følges, og en skal sørge for at det er gode kontroll- og rapporteringsrutiner mellom forvaltningen sentralt og ytre etat. Det er viktig at de påpekninger som Riksrevisjonen gjør, og som følges opp av kontrollkomiteen, blir gjennomført, og at det blir påsett at det blir gjort slik som det etter hensikten skal gjøres.

Jeg har merket meg det som representanten Martin Kolberg sa om spørsmålet om innsyn og utlevering av dokumenter, slik at Riksrevisjonen kan gjøre den jobben som Riksrevisjonen forutsettes å gjøre. I debatten har flere sluttet seg til det syn som representanten Kolberg har, både representanten Foss og representanten Syversen. Jeg har ingen problemer med å forholde meg til det syn som det her er gitt uttrykk for, i forhold til den jobben som Riksrevisjonen skal gjøre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.