André Kvakkestad (FrP): «Misbruk av politiets nødnummer
112 er et problem som viser seg vanskelig å bekjempe.
Ved siden av at det krever ressurser å håndtere alle
disse anropene, kan det også blokkere for at
nødvendige samtaler kommer inn. Personer kan ikke
straffes for å misbruke nødnummeret med mindre
dette medfører en konkret utrykning. Dermed er ikke
straffemuligheten reell bl.a. der en har gjengangere en
vet ikke behøver utrykning.
Hva vil statsråden gjøre
for å løse dette problemet?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Som ansvarlig for samordning mellom
nødetatene brann, politi og helse har Justisdepartementet
i samarbeid med berørte departementer
igangsatt en utredning, «Forenkling
og effektivisering av nødmeldetjenesten», som
vil være ferdig våren 2004. Den gjelder
bl.a. dagens organisering av nødmeldetjenesten, overgang
til eventuelt ett nødnummer, tilgjengelighet
for publikum og tiltak for å bedre
sikkerheten for nødkommunikasjonsformidling i telenettet.
Problemstillingen som representanten Kvakkestad tar opp i sitt spørsmål,
forventes å bli vurdert i utredningen.
Jeg vil gi noen faktaopplysninger
om nødnummerbruken: Resultatene fra en undersøkelse
som ble gjennomført høsten 2001, viser at feil
og misbruk av nødnummer dessverre er
utbredt.
Landets nødsentraler mottok i overkant
av 1,7 millioner meldinger eller anrop i løpet
av år 2000, av disse fikk politiet
ca. 1 million. Om lag 78 pst. av disse – hos politiet
92 pst. –karakteriseres som feilmeldinger, feil
bruk eller misbruk av nødmeldetjenesten.
På tross av dette viser tallene at
befolkningens reelle behov tilsvarer nesten 386 000 meldinger – hos
politiet 83 000 – som utgjør
om lag 1 058 reelle anrop i døgnet, hos politiet
227, hvorav halvparten –hos politiet
22 pst. – førte til en utrykning.
Jeg vil også gi noen
kommentarer om det som her er betegnet som «misbruket»:
En undersøkelse gjennomført
i 1999 ved seks politidistrikter i Midt-Norge konkluderte med at
feilanropene til politiets nødnummer 112 hovedsakelig
fordeler seg i tre kategorier:
1. Teknisk eller menneskelig
feil – herunder fra barn som feilringer.
2. Anrop fra personer som tror de kan ringe til politiet med
generelle henvendelser, eller som mener bagatellmessige
saker kvalifiserer til nødanrop.
3. Anrop med falske opplysninger som gjøres bevisst
for at politiet skal rykke ut.
Undersøkelsen viser at årsakene
til feilanropene er svært sammensatt, og at det kun er
en begrenset del som er bevisst misbruk av nødnummeret.
Dessuten vil det være slik at de vilkår
straffeloven stiller, begrenser politiets mulighet til en straffereaksjon.
Det er også en kjensgjerning at etterforskning
av slike saker ofte er uforholdsmessig ressurskrevende.
Det er imidlertid likevel viktig
at politiet reagerer. I mange tilfeller oppsøker
politiet de aktuelle personene, eller
foreldrene til barn og unge som misbruker nødnummeret,
for å forklare alvoret i saken. Man opplever at dette har
gitt god effekt, uten at det har blitt opprettet straffesak.
Selv om det er noe begrensede muligheter til å avhjelpe
misbruksproblemet, vil jeg gjerne nevnte et tiltak som jeg forventer
stor effekt av. Det gjelder innføringen av politiets nye
servicenummer 02800 og de kampanjene som er gjennomført
for å gjøre dette kjent. Undersøkelser som
er foretatt, viser ifølge Politidirektoratet en markant økning
i bruken av dette nummeret.
André Kvakkestad (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.
I Haugesunds Avis 13. november
var det et oppslag om at også politiet
følte at det var et problem at personer i voksen
alder hadde stadige oppringninger til politiets nødnummer – dette
var riktignok ikke i de politidistriktene statsråden
refererte til, men i Sunnhordland politidistrikt. Der går
det fram at det er et ønske om ikke bare å kunne
foreta samtaler med dem som misbruker nødnummeret, men også å kunne
ha et ris bak speilet, nemlig en straffesanksjon. Dette er ikke
mulig etter det nåværende lovverk. Vil
statsråden vurdere å justere lovverket?
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil ikke gå inn på detaljer,
men jeg vil selvfølgelig i samråd med Politidirektoratet
når vi skal ta opp dette spørsmålet,
som er nøye knyttet sammen med politireformen,
se på om det er andre reaksjoner
som trengs for å hjelpe til og slå ned på misbruk.
Jeg skal ikke stille meg i veien for praktiske former
for det, men jeg vil at politiet først
og fremst gjennom andre virkemidler, slik som å sørge
for at den brede allmennhet er informert om at man ikke
skal bruke 112, men 02800, har kontakt med dem som misbruker det.
Om det så skulle vise seg at det er gjengangere,
som jeg forstår at representanten er opptatt av, og at
vi i den sammenheng må se på virkemidler, er jeg åpen
for å vurdere det.
André Kvakkestad (FrP): Jeg takker statsråden for det svaret
også.
Det som er dilemmaet i slike saker, er at dersom
man rykker ut og dette er misbruk av et nødnummer, har
man mulighet til å ha en straffesanksjon. Men dersom man kommer
fram til at personen ikke har behov for utrykningen, da
er det ikke mulig å bruke lovverket
i den straffemessige sammenheng. Det kan vel ikke være
slik at statsråden anbefaler politiet å foreta
utrykninger kun for å få lov til å benytte
seg av lovverket, altså en straffesanksjon?
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har nå gjort rede for
at det er et begrenset antall situasjoner hvor vi har det vi kaller
for det svært aktive og kynisk bevisste misbruket. Jeg
oppfatter det slik at det er det representanten Kvakkestad mener å ta
opp.
Jeg har sagt i et tidligere svar at jeg diskuterer
gjerne med Politidirektoratet hva som kan være
effektive midler for å bekjempe dette, men det må også være
slik at politiet kan gjøre en innsats
som er forholdsmessig fornuftig, for å stoppe dette, også i
forhold til annen innsats politiet skal gjøre.
Men er det praktiske muligheter her som vil være
til hjelp, har jeg sagt – og jeg gjentar det – at
det diskuterer jeg gjerne med Politidirektoratet. Vi må gjøre det
vi kan, ikke bare ved god folkeopplysning og
god oppdragelse, som jeg gav eksempler på,
men vi må også se på andre
nødvendige tiltak. Det er jeg åpen for å vurdere.