Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg har eit spørsmål til kommunal-
og regionalministeren, som eg vonar statsråden vil svara
på:
«Mange asylsøkjarar oppheld
seg i Noreg i mange år utan endeleg å få avgjort
sin søknad om asyl eller opphald på humanitært
grunnlag. Andre får avslag, men har ikkje noko
land å reisa heim til. Det kan ta lang tid mellom
negativt vedtak og utsending. Nokon får mellombels arbeidsløyve
medan dei ventar på avgjerd eller utsending,
andre ikkje.
Kva kriterium ligg til grunn for innvilging/avslag
på mellombels arbeidsløyve for personar i slike
situasjonar?»
Statsråd Erna Solberg: I 1999 ble det åpnet for at asylsøkere
kunne få midlertidig arbeidstillatelse etter asylintervjuet
dersom det ikke var tvil om identiteten, eller
det var aktuelt å bortvise vedkommende. Arbeidstillatelsen
er midlertidig og gjelder inntil asylsøknaden er avgjort.
Hensikten med å gi asylsøkere lov til å arbeide mens
de venter på svar på asylsøknaden sin,
er å gi dem muligheten til å være selvhjulpne.
Det vil være en fordel for eventuell
hjemreise eller integrering i det norske samfunnet.
Når en person nektes tillatelse til å oppholde
seg i Norge, f.eks. etter avslag på søknad
om asyl, plikter vedkommende å forlate landet frivillig.
Dersom vedkommende ikke gjør det, skal politiet
om nødvendig føre vedkommende ut med tvang. I noen
tilfeller blir imidlertid utlendinger værende i landet
til tross for at de er nektet tillatelse til å oppholde
seg her.
Også slike utlendinger kan
få midlertidig arbeidstillatelse i påvente av
at uttransportering blir mulig. Det er et vilkår at utlendingen
søker om dette, og at det negative vedtaket for tiden ikke
kan iverksettes. Noen utlendinger har rett til midlertidig
arbeidstillatelse inntil det negative vedtaket kan iverksettes.
Dette gjelder utlendinger som hadde gyldig tillatelse på tidspunktet
for avslaget. For at det skal foreligge en slik rett, er det en
forutsetning at utlendingen selv ikke er skyld i at avslaget ikke
kan iverksettes, eksempelvis ved å nekte å medvirke
til å skaffe reisedokumenter. Det er viktig å merke
seg at en midlertidig arbeidstillatelse faller bort med en gang
det er mulig å iverksette vedtaket.
Selv om en midlertidig arbeidstillatelse er gitt for et bestemt
tidsrom, f.eks. seks måneder, faller tillatelsen bort umiddelbart
når vedtaket kan iverksettes.
Praksis er at personer med endelig
avslag på asylsøknaden ikke gis midlertidig
arbeidstillatelse dersom det er mulig for dem å reise hjem.
Dette gjelder selv om det ikke er mulig for norske
myndigheter å uttransportere dem til hjemlandet. Bak denne
praksisen ligger et ønske om å gi et
utvetydig signal om at når frivillig
retur er mulig, bør dette velges. For irakere innebærer
dette at de ikke gis midlertidig arbeidstillatelse etter
endelig avslag på søknad
om asyl, med mindre vedkommende tidligere har hatt midlertidig
tillatelse uten rett til familiegjenforening, en såkalt
MUF-tillatelse. Dersom det foreligger et konkret
arbeidstilbud, vil disse få midlertidig arbeidstillatelse
gyldig for seks måneder eller frem til retur
til Irak kan gjennomføres. Forlengelse av denne midlertidige
arbeidstillatelsen avhenger av at søkerne melder seg på returprogrammet
for irakiske borgere.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar statsråden for svaret.
Det er ganske komplisert å kommentera
dette på sparket, men mitt spørsmål hadde
to element i seg. Det eine er at det tek lang tid. Den
personen som eg har vore borti, og som har vore
lengst tid i eit asylmottak i Noreg, er der no på det ellevte året.
Så det tek lang tid å få svar på søknader
og eventuelle ankar, eller kanskje mange ankar. Når
det har kome ei avgjerd, tek det òg lang tid
før ein vert utsend. Sjølv om ein får
opphald, tek det ofte lang tid å verta utplassert i ein
kommune. Eg er samd med statsråden i at det er fornuftig
at folk er i arbeid når dei likevel er her.
Det elementet som statsråden ikkje
sa så mykje om, er at det er nokre land som ikkje
tek imot folk som har vore flyktningar, f.eks. frå Etiopia.
Det gjeld òg for ein del palestinarar, altså dei
som ikkje har eit land å reisa heim til. Hadde
det ikkje vore fornuftig at dei òg
kunne arbeida når dei likevel er her år etter år?
Statsråd Erna Solberg: Asylpolitikken er full av vanskelige valg man
må ta, og et av de viktigste valgene er
at vi ikke legger incentiver eller stimulanser
til at folk gjennom egen aktivitet kan forhindre at vi kan gjennomføre
de vedtakene som er fattet av norske myndigheter, f.eks.
om utsendelse. Det er riktig at det vil være noen personer – det
er ikke så veldig mange som ikke kan
reise tilbake til hjemlandet sitt bl.a. fordi de er statsløse – som
med dagens regelverk vil ha en relativt enkel adgang til å få midlertidig
arbeidstillatelse, forutsatt at identiteten deres er kjent.
Men vi gir ikke arbeidstillatelse til personer som vi ikke
vet hvem er, bl.a. av sikkerhetsgrunner. Når det gjelder
de som kan, hvis de frivillig hadde valgt det, reise til sitt eget
hjemland, mener jeg bestemt at det ville være
helt feil signal i en periode hvor Norge er
nummer to på toppen per capita i mottak av asylsøkere, å si
at man selv kan forhindre sin egen hjemreise ved ikke
frivillig å forlate landet, og motivere dem til det ved å gi
midlertidig arbeidstillatelse.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar statsråden for svaret.
Eg er heilt samd i at folk ikkje
skal kunna spekulera seg til å få verta her lenger
enn dei skal. Men det som er problemet, er når nokon er
her etter avslag eller ankesak nr. x i år etter år
og likevel ikkje får arbeida, og dei
heller ikkje vert uttransporterte.
Eg skal ikkje trøtta statsråden
med konkrete eksempel, men eg var ei veke på Dale
asylmottak i sommar. Der trefte eg ein syrisk kurdar, ein ortoped,
som hadde vore i Noreg i fem–seks år.
Kona hadde vore her litt kortare. Dei kom via Tyskland,
og dei skulle truleg sendast ut att. Det har eg inga meining
om. Det einaste eg har ei meining om er at når han hadde
fått tilbod om jobb som sjukepleiar og kunne brødfø seg
sjølv, kona si og fire barn med ei mellombels
godkjenning som sjukepleiar, samtidig som han prøvde å få godkjent
spesialiteten sin her på eit felt me treng folk, verkar
det på meg nokså meiningslaust at han ikkje
får lov å jobba når han likevel ikkje
vert send ut, anten til eit transittland eller til sitt opphavlege
heimland.
Statsråd Erna Solberg: Når det gjelder personer som frivillig
kan reise hjem hvis de selv går til sitt lands ambassade
og får reisedokumenter, men hvor vi ikke har mulighet
til å sende dem ut med tvang, vil jeg på det sterkeste
advare mot at man begynner å lefle med tanken på å stimulere
dem til å bli i landet ved å gi dem midlertidige
arbeidstillatelser.
Vi har et problem fordi Norge
oppfattes som å ha mye gunstigere vilkår for opphold
enn andre land. En av de tingene som gjør det,
er at vi har fått en tradisjon for at folk skal sendes
ut av politiet. I de fleste andre land i Europa
uttransporterer man ikke folk med tvang. Man fratar dem
tillatelsen og sier at de skal forlate landet. Og fra
1. januar kommer vi ikke til å gi tilbud til
personer som ikke frivillig reiser, bl.a. i norske
asylmottak. Det er fordi alle disse små dråpene
som kan synes rimelige i en enkeltsak, totalt sett gir det signalet
at i Norge gjelder det bare å henge
på og bli så lenge man kan, og så får
man til slutt en eller annen tillatelse. Slik kan vi rett
og slett ikke ha det lenger. Dette er avgjørende
for at vi ikke skal få en tilstrømning
av flere grunnløse asylsøkere og personer som
blir værende her fordi noen forteller dem at
det går an; hvis man bare holder seg her lenge
nok, så får man en mulighet til å bli.