Gjermund Hagesæter (FrP): Det denne interpellasjonen dreier seg om, er om staten skal ha særfordelar i forhold til andre når pengar skal krevjast inn. Medan private kreditorar må avgrense seg til eit purregebyr på 52 kr og 12 pst. forseinkingsrente pr. år, kan staten på enkelte område krevje skyhøge gebyr dersom kravet ikkje blir betalt presis på forfallsdagen.

Dette gjeld først og fremst tre område. Det er årsavgifta for motorkjøretøy, der ein får eit tilleggsgebyr på 250 kr. Ein får ei tilleggsavgift ved for sein betaling av lisensavgifta som er fastsett til 15 pst. av kringkastingsavgifta. Og når det gjeld for sein innbetaling til Statens lånekasse, får ein 260 kr i gebyr ved førstegongspurring og 360 kr i gebyr ved annangangspurring. I motsetnad til private, som berre krev purregebyr når reell purring er foreteke, kan staten krevje sine gebyr om ein er berre ein dag for sein med betalinga, utan at purring er foreteke.

Eg har fått utgreiingsseksjonen her på Stortinget til å rekne ut kor mykje denne tilleggsavgifta utgjer omrekna til årsrente dersom ein betaler ein dag for seint. Dei tala vil eg lese opp her. Når det gjeld TV-lisensen, utgjer tilleggsavgifta ei årsrente på 5 470 pst., når det gjeld årsavgifta for ein ordinær familiebil utgjer den 4 028 pst., og ved ei innbetaling på 5 000 kr til Statens lånekasse utgjer årsrenta 1 898 pst. Sjølv om effektiv årsrente blir lågare jo meir forseinka ein er, må det gå an å seie at dette er statlege ågerrenter. Det gjer det sjølvsagt heller ikkje betre at staten er ein nådelaus pengeinnkrevjar. Fristane skal haldast.

Eg har også fått mail frå ein trygda som hadde litt problem med å betale årsavgifta presis den 15. Han bad om utsetjing til den 20., for då var det trygdeutbetaling. Svaret var bastant nei.

Eg kjenner også til eit eksempel der ein person bad om utsetjing av innbetalinga på studielånet med to dagar, til løna kom inn på konto. Svaret var like bastant nei.

Det verkar som om staten er av den oppfatninga at dei som ikkje betaler, har dårleg betalingsmoral og derfor skal straffast. Og om nokon kjem med gode grunnar for sine betalingsproblem, blir dei ikkje høyrde. Om ein har svak økonomi og aukande betalingsproblem, blir det slett ikkje betre av at ein blir utsett for staten sine pengeinnkrevjarar og dei gebyra som følgjer av det. Mykje tyder på at dei millionane som staten tek inn på desse gebyra, som oftast blir betalte av dei som har dårlegast økonomi frå før. Gebyra kan derfor bidra til at ein allereie svak økonomi hos enkelte blir forverra.

Eg har vanskeleg for å sjå ein einaste god grunn til at det er fornuftig å halde ved lag desse særreglane. På bakgrunn av dette er det min klare oppfatning at denne forelda ordninga med særfordelar til staten ved pengeinnkrevjing, bør avviklast snarast, slik at staten må rette seg etter dei same reglane som gjeld for private kreditorar.

Statsråd Per-Kristian Foss: Denne interpellasjonen gjelder to generelle spørsmål knyttet til inndrivingen av visse offentlige krav. Det første gjelder mitt syn på det forhold at tilleggsavgifter ved betalingsmislighold av enkelte offentlige krav er en god del høyere enn i privat sektor. Det andre gjelder mitt syn på at gebyrreglene ofte praktiseres strengere i det offentlige. Jeg skal forsøke å besvare spørsmålene i tur og orden.

Hovedregelen er at det er inkassoloven med tilhørende forskrifter som regulerer hva en kreditor kan kreve av en skyldner for kostnader i forbindelse med inndrivningen av et krav. Utgangspunktet er, som representanten Hagesæter påpeker, at kreditor kan kreve opptil 52 kr for purregebyr og inkassovarsel. For senere skritt i innkrevingsarbeidet – som ikke er tema her – gjelder det andre satser.

Inkassoloven gjelder ved inndriving av forfalte pengekrav, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Loven gjelder både i og utenfor offentlig virksomhet. At inkassoloven gjelder med mindre annet er bestemt, betyr at unntak fra inkassoloven må være behandlet av Stortinget.

Stortinget har i flere tilfeller bestemt at det skal gjelde spesielle gebyrregler ved inndrivningen av offentlige krav. Jeg nevner for ordens skyld at reglene om kringkastingsavgift og tilbakebetaling av studielån ikke hører inn under Finansdepartementets ansvarsområde. Hovedhensynene bak de til dels strenge reglene ved forsinket betaling er imidlertid langt på vei de samme. Jeg skal komme tilbake til dette spørsmålet.

Når det gjelder årsavgiften og kringkastingsavgiften, har Stortinget fastsatt størrelsen på tillegget som påløper dersom kravet ikke betales ved forfall. I Stortingets vedtak om årsavgift er det bestemt at årsavgift som ikke betales i rett tid, forhøyes med 250 kr. Stortinget fastsetter også hvert år størrelsen på kringkastingsavgiften og tilleggsavgiften til denne. Representantens spørsmål gjelder derfor i stor grad hvorfor Stortinget selv har fastsatt særskilte regler på dette området.

Når det gjelder tilbakebetaling av studielån i Statens lånekasse for utdanning, har Stortinget i lov om utdanningsstøtte til elever og studenter gitt departementet fullmakt til å gi regler om særskilte gebyrer ved en for sen innbetaling av terminbeløpene. Stortinget har altså forutsatt at andre gebyrregler enn inkassolovens skal gjelde i disse tilfellene, men har overlatt til departementet å fastsette størrelsen på gebyrene. Gebyrene blir fastsatt i en forskrift fra Utdanningsdepartementet for hvert år. Eventuelle forslag om å endre størrelsen på gebyrene legges frem for Stortinget i statsbudsjettet.

Jeg skjønner at det umiddelbart kan stilles spørsmål ved at det offentlige har skaffet seg særordninger og i enkelte tilfeller opererer med gebyrer som overstiger de satser som følger av inkassoforskriften ved for sen betaling.

Det er likevel forhold som skiller det offentlige fra private kreditorer, og som gjør det nødvendig med andre – og strengere – regler ved inndrivning av enkelte offentlige krav. Det offentlige skiller seg fra andre kreditorer ved at man ikke har noe valg med hensyn til hvem man kommer i kreditorposisjon til. Man kan f.eks. ikke nekte en person med dårlig betalingsevne å kjøpe bil eller TV fordi han eller hun tidligere har misligholdt årsavgiften eller kringkastingsavgiften. Lånekassen foretar heller ikke – i motsetning til de fleste andre banker – noen vurdering av låntakers kredittverdighet før vedkommende innvilges lån. Private kreditorer kan gjennomføre en kredittvurdering før de gir kreditt. Ofte sikrer de også sine krav ved f.eks. salgspant, pant i bolig, kausjon e.l. Følgen blir gjerne at det er de offentligrettslige kravene som blir nedprioritert når regningene skal betales.

Det er også en kjensgjerning at et stort antall lisens- og avgiftspliktige ikke betaler når de skal. Når det gjelder årsavgiften, kan jeg nevne at det i inneværende år ble sendt ut nærmere 2 350 000 krav på avgift. Av disse ble om lag 240 000 ikke betalt i tide, til tross for at ordningen med tilleggsavgift må anses å være ganske godt kjent. Det er sendt purring på om lag 196 000 krav. Dette medførte et betydelig merarbeid. Siden hvert krav isolert sett ikke er så stort, ville omkostningene ved å gå til ordinær inkasso for hvert enkelt bli så store at det neppe ville la seg forsvare. Jeg antar at en trussel om forsinkelsesrenter heller ikke ville være særlig effektivt i disse tilfellene. Når dette er situasjonen, må en ha ordninger som oppfordrer folk til å gjøre opp for seg. Jeg antar at Fremskrittspartiet vil ha sans for nettopp det. Et system med høye standardiserte tilleggsavgifter bidrar til at folk betaler i tide. Dette er også bakgrunnen for tilleggsavgiftsordningen. Jeg nevner at departementet i sin tid foreslo at tilleggsavgiften knyttet til årsavgiften ble satt til 100 kr, men Stortinget forhøyet denne til 250 kr for ytterligere å stimulere til og understreke betydningen av at regningene blir betalt til rett tid. Tilleggsavgiften har for øvrig ikke vært endret siden den ble innført midt på 1980-tallet.

Når det gjelder kravene på årsavgift og kringkastingsavgift, nevner jeg at tilleggsavgiften ikke bare erstatter ordinære innkrevingsgebyrer etter inkassoloven, men også forsinkelsesrenter. I privatrettslige forhold kan den som betaler for sent, avkreves årlige forsinkelsesrenter med 12 pst. Ved mislighold av årsavgift og kringkastingsavgift påløper det ikke spesielle forsinkelsesrenter, men rentebeløpet kan sies å være bakt inn i det standardiserte gebyret. Dette tilsier at tilleggsavgiften bør være høyere enn satsen i inkassoforskriften.

Når det gjelder måten gebyrreglene praktiseres på, er det en kjensgjerning at det offentliges praksis er streng. For årsavgiftens vedkommende følger det av stortingsvedtaket at avgiften forhøyes dersom den ikke er betalt innen forfall.

Jeg har forståelse for at det kan føles surt når årsavgiften forhøyes selv om man betaler kort tid etter forfall. Jeg skjønner også at det kan oppleves som stivbent og firkantet at det ikke er mulig å få betalingsutsettelse uten at tilleggsavgiften påløper. Det kan nok finnes gode grunner til å be om slik utsettelse. Teoretisk hadde det selvsagt vært mulig å etablere ordninger der betalingsutsettelse kunne avtales individuelt med hver enkelt debitor. Spørsmålet er imidlertid om det er fornuftig å bruke skattebetalernes penger til dette. Det synes altså ikke jeg at det er. En må også ta i betraktning at det offentlige forholder seg til et stort antall debitorer, og at kravenes karakter gjør at en må ha ordninger som på en spesiell måte oppfordrer til betaling i tide. Som nevnt sendes det hvert år ut godt over 2 millioner krav på årsavgift. Det sier seg selv at det ville kreve betydelige byråkratiske ressurser dersom hver enkelt avgiftspliktig skulle ha anledning til å kontakte avgiftsmyndighetene for å inngå individuelle betalingsavtaler som passet.

Når det gjelder tilbakebetaling av studielån, som som oftest gjelder større beløp, nevner jeg at Lånekassen har egne ordninger både for rentefritak og for betalingsutsettelse for dem som av ulike årsaker har lite å betale med. Jeg må legge til at disse ordningene er gunstigere enn dem man finner for tilsvarende låneordninger i noen annen tilgjengelig bank i dette land.

For å oppsummere det jeg har sagt, vil jeg si at jeg synes det er nødvendig med regler som stimulerer til at krav fra det offentlige – som på grunn av sin spesielle karakter lett havner nederst i regningsbunken – blir betalt til rett tid. Jeg tror de spesielle gebyrreglene Stortinget selv har fastsatt for enkelte slike krav, stimulerer til dette. Tatt i betraktning at mange offentlige organer ofte befinner seg i en særstilling som kreditor, kan jeg ikke se at det er urimelig at det beregnes høyere gebyrer ved mislighold av slike krav. Betaling ved forfall er en dyd, også når det gjelder avgifter, og en kan si det er ekstra lønnsomt å gjøre det når tilleggsavgift spares.

Gjermund Hagesæter (FrP): Eg hadde eigentleg håpt at eg hadde fått eit litt meir imøtekommande svar på interpellasjonen, men får berre ta svaret til orientering.

Eg synest ikkje det blei spesielt klargjort korfor det offentlege skal ha særreglar, særgebyr og særordningar når det gjeld innkrevjing. Det blir nemnt at private i større grad kanskje kan velje kven dei handlar med, enn det offentlege, at dei kan ta pant i bil, osb. Eit poeng i tillegg er vel at også det offentlege har rike moglegheiter til å ta beslag i både TV og bil dersom lisens og årsavgift ikkje blir betalt.

Det er klart at ein skal stimulere til at folk betaler rekningane sine i tide. Det er inga usemje om det. Men eg meiner at når dei gebyra og dei rentereglane som gjeld generelt, er gode nok for det private, bør dei også vere gode nok for det offentlege.

Det er slik at dei som får betalingsproblem, blir oppfordra til å ta kontakt med kreditor. Det er det mange som gjer. Men då gjeld det altså å ha private kreditorar, og ikkje offentlege kreditorar. Dersom ein tek kontakt med ein privat kreditor, viser han som regel velvilje til å utsetje betalinga nokre dagar til vedkommande har fått ordna seg. Det kan vere gode grunnar til at debitor får utsett fristen nokre dagar.

Når det gjeld det offentlege, har ein altså ikkje den fleksibiliteten. Eg hadde eigentleg håpt at finansministeren ville sett litt på dette, slik at ein fekk fleksibilitet også der. Det blir nemnt av finansministeren at ein ikkje kan det på grunn av at det då vil vere så mange som tek kontakt og ber om betalingsutsetjing. Private greier jo å handtere dette. Når f.eks. straumrekningane skal betalast, har ein ikkje dei same stivbeinte reglane som ved andre offentlege krav, som dei tre offentlege krava som blei nemnde her. Dette greier ein å handtere på ein god måte. Då synest eg at både TV-lisens, studielånsavdrag og bilavgift bør kunne handterast på same måten, og at dei same reglane som gjeld for private kreditorar, også bør gjelde her.

Statsråd Per-Kristian Foss: Til det siste vil jeg si at det er ingen regler som tilsier at private kreditorer skal forhandle med dem som skylder penger. Jeg må si at representantens hitsetting av virkeligheten når det gjelder strømregning, kjenner jeg ikke til. Nå har jeg betalt strømregningen min i vel 30 år, tror jeg, så jeg kan si at jeg har en viss privatrettslig erfaring med dette, og det er ikke mitt inntrykk. Hvis jeg skal få hitsette et annet eksempel, vil jeg henlede representantens oppmerksomhet mot bokklubber. Hvis man har forsøkt å forhandle med bokklubber om bare én dag er å betrakte som noe man skjønnsmessig kan regne som på samme dag – jeg vil anbefale det – vil man oppdage at praksis er meget stivbeint, for ikke å si at den er regulert av en datamaskin, og den nytter det lite å snakke med. Den fleksibilitet som representanten refererer til, tror jeg ikke man finner i det private markedet heller.

Jeg har en viss forståelse for at det på en måte må settes en frist. Det er klart at både banker og offentlige institusjoner vil måtte utstyres med et enormt saksbehandlingsapparat som vi andre, som forsøker å betale i tide, må betale for, dersom det å betale i tide skal være et forhandlingsspørsmål.

Jeg tillot meg også å peke på at det er noe som skiller det offentlige fra det private her: Det private velger sine kunder, det gjør ikke det offentlige. Og det synes jeg også er rett. Med andre ord: Det offentlige kan ikke velge ut de betalingsdyktige og sile ut dem som kanskje har anmerkninger etter for sen betaling. Dette gjør at det offentlige også er nødt til å være noe strengere.

På de fleste områdene har det offentlige ikke mulighet til å ta pant i noe. Jeg vet ikke om representanten har tenkt seg hvordan det vil være å ta pant i utdanning – et slags intellektuelt pant. Det tror jeg ikke lett lar seg praktisere, for å si det forsiktig. Jeg må si at jeg også har en viss erfaring når det gjelder å betale studielån. Det har nok hendt at det har vært overskridelser, og da må jeg nok også si at jeg skjønner godt at det er vanskelig å forhandle om dagen med Lånekassen. Mange klager på at Lånekassen har for store administrative kostnader. Det er et konstant press for å redusere de administrative kostnadene Statens lånekasse for utdanning skal ha. Jeg tror det er viktig at vi ikke øker disse kostnadene, det vil nemlig øke renten i Lånekassen. Derfor er det viktig for dem som betaler, at vi holder kostnadene nede. Og dette er en av kostnadene.

Jeg forstod at representanten var skuffet over at finansministeren ikke gikk mot Stortingets ønske om betalingsregler på dette området. Jeg oppfattet det også slik når jeg sa at betaling ved forfall er en dyd, at det var en dyd man ikke ventet av denne regjering. Jeg beklager at man var skuffet over det, for jeg trodde faktisk man hadde andre forventninger.

Tore Nordtun (A): Det har flere ganger i Stortinget blitt rettet oppmerksomhet mot den spesielle gebyrordningen for det offentliges krav og hva det medfører, men jeg oppfatter det slik at Stortinget på et prinsipielt grunnlag har fastsatt størrelsen og hvordan man skal gå fram når det gjelder innkrevingen. Med andre ord: Stortinget har bestemt at det skal gjelde spesielle gebyrregler ved det offentliges krav. For å kunne få inn disse kravene har vi fra Arbeiderpartiets side hatt flere innfallsvinkler. Størrelsen på disse gebyrene kan man alltids diskutere, og det er det Stortinget også gjør med jevne mellomrom.

Jeg vil nevne tre-fire punkter som jeg synes det er viktig å være oppmerksom på, i og med at man har fastsatt disse kravene. Det ene er at det offentlige har intet valg når det er i en kredittposisjon – man legger seg ikke opp i hvem som kjøper bil eller opptar studielån. Det er et veldig viktig prinsipp, og det skal man ikke røre, men holde fast ved. Og man foretar selvfølgelig ingen vurderinger av låntakers kredittverdighet. Hvem som helst kan kjøpe bil. det er bilselgeren som bestemmer hvordan dette skal foregå – og vi sikrer oss lite pant hos disse private kreditorene. Et annet punkt som jeg også tror er viktig, er at det offentliges krav lett kan bli nedprioritert. Det er ofte lett å skyve på disse regningene, og det er vel også slik at innbetalinger til det offentlige, til fellesskapets kasse, ofte er en sak som man kan ta litt lett på. Og det går ut over noen. Praksisen med tilleggsgebyr tror jeg derfor er helt nødvendig. Den er nå vel kjent, og det skjerper viljen til innbetaling og innbetalingspunktlighet hos den enkelte. Og ikke minst: Det sparer det offentlige for store summer. Hvis vi skulle gå inn på andre systemer, tror jeg at vi måtte ansette atskillig flere innenfor det offentlige byråkrati for å kreve inn disse pengene.

Som jeg sa innledningsvis, kan vi alltids diskutere størrelsen, men jeg tror det er veldig viktig at vi fastholder det prinsippet som Stortinget tidligere har fastlagt om hvordan vi skal forholde oss her. (Presidenten klubber.) Og jeg er en smule forundret over at Fremskrittspartiet tar opp dette spørsmålet og egentlig vil utvanne denne gebyrordningen.

Presidenten: Taletiden er ute.

Svein Flåtten (H): Interpellanten trekker opp en sammenlikning når det gjelder gebyrer for betalingsforsinkelse, mellom private krav og de krav som staten som kreditor for kringkastingsavgift, årsavgift for biler og tilbakebetaling av studielån har overfor oss.

Finansministeren har i sitt svar på mange måter godt illustrert at det er betydelige forskjeller mellom den private sfære og næringslivet hvor man selv kan ta en risikovurdering av om man ønsker å etablere et økonomisk mellomværende eller ei, og staten, som når det gjelder de områder interpellasjonen gjelder, er henvist til å forholde seg til alle som anskaffer så vel bil som TV/radio, og på den måten sikrer seg staten som sin kreditor.

Det er i tillegg til hva statsråden har sagt, også et poeng at når det gjelder vanlige kontraktsmessige forhold mellom private og offentlige parter som reguleres av inkassoloven, er disse forhold ofte atskillig mer kompliserte og med et underliggende forretningsforhold som inneholder atskillige vurderingsmuligheter og nyanser i forholdet mellom partene. Det er derfor naturlig at forsinkelser i slike forhold er lovregulert på en annen måte enn de kontraktsforhold mellom staten og hver enkelt av oss som tas opp i denne interpellasjonen.

Man kan også diskutere hvorvidt tilleggsavgiftene på kringkastingsavgift og årsavgift egentlig er å benevne som gebyrer. At kontraktsparter for øvrig innkrever et mindre behandlingsgebyr av sine kunder regulert av inkassoloven, har etter mitt syn mer preg av rene ekspedisjonsomkostninger, mens de gebyrer som omtales i denne interpellasjonen, er rene tilleggsavgifter. På toppen av det er det tilleggsavgifter som er vedtatt av Stortinget selv ved de årlige budsjettbehandlinger, og slik sett formelt heller ikke er Regjeringens og Finansdepartementets ansvar. Sammenlikningen av disse stortingsvedtatte tilleggsavgifter i forhold til ordinære gebyrer etter inkassoloven blir sterkt haltende. Dette understrekes også av den store mengde debitorer som ikke betaler ved forfall – over 10 pst. bare når det gjelder kringkastingsavgiften, slik statsråden opplyser i sitt svar i dag. Det er formodentlig slik at ved lavere tilleggsavgifter og mildere innkrevingsrutiner, kanskje til og med med en individuell behandling i forhold til betalingsutsettelser, som antydet i interpellasjonen, kan mengden av mislighold og betalingsforsinkelser fort øke ytterligere. Dette vil påføre staten ytterligere utgifter i innkrevingsomkostninger og administrasjon, og ikke minst vil en individuell behandling av betalingsutsettelser i forhold til den enkeltes personlige økonomi kunne medføre betydelig økt offentlig administrasjon for å få en saksbehandling gjennomført på en kvalitetsmessig tilfredsstillende måte.

Vi har jo hørt i dag statsrådens fremstilling av sin egen omgang med forpliktelsene i forhold til staten. Jeg tror vi bør fortsette å ha disse reglene, slik at flere kan følge statsrådens eksempel.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Interpellanten berører en viktig problemstilling i interpellasjonen, men blander kortene på en måte som tar fokus vekk fra det som kunne ha vært interessant å diskutere. Spørsmålet om praksis ved håndhevingen av manglende innbetalinger til f.eks. Statens lånekasse og størrelsen på purregebyrene er ikke det samme som spørsmålet om forskjellsbehandling mellom private kreditorer og offentlige kreditorer. Derfor blir resultatet at når interpellanten viser en slik rørende omtanke for private inkassobyråer, tar man fokus vekk fra det som kunne vært et politisk poeng og kunne vært verdt å diskutere, nemlig situasjonen for dem som faktisk har manglende betalingsevne i forhold til de kravene som kommer fra offentlige institusjoner.

Det er åpenbart at når det gjelder f.eks. manglende innbetalinger til Statens lånekasse, er ikke det nødvendigvis et problem som først og fremst skyldes unnasluntring eller andre ting som kan rettes på med høye gebyrer, men ofte noe som rett og slett skyldes manglende evne til å betale i perioder da skyldneren er i en vanskelig økonomisk situasjon, noe som f.eks. gjelder mange unge mennesker i etableringsfasen. Da er det klart at gebyrer i denne størrelsesorden kan være en stor belastning for den enkelte, og noe som ikke nødvendigvis gjør det lettere å betale. Da er spørsmålet om de til enhver tid virker etter hensikten. Så fra SVs side kan vi være villig til å diskutere håndhevingen av dette regelverket og størrelsen på disse gebyrene, men da må man ikke blande kortene på den måten som man gjør i denne interpellasjonen.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Det er ikkje så vanskeleg å finna mange argument som kan tala imot dagens ordning, eller for så vidt å finna eksempel på at dagens ordning kan verka urimeleg. Men det interessante spørsmålet vert då: Kva er alternativet? Er det snakk om å la inkassolova gjelda? Er det snakk om kredittvurdering, garanti ved studielån osv.?

Ein annan ting som skil desse krava frå faktisk alle andre, er mengda av krav, for det er umogleg å finna noko som i mengd kan samanliknast med talet på krav som det her er snakk om. Då er det veldig viktig å ha ei konsekvent haldning, for dermed ikkje å gjera forskjell. Og nettopp dette med solidariteten – at det ikkje vert gjort forskjell på dei som betaler i tide og er pliktoppfyllande, og dei som ikkje er det – er litt av ei utfordring.

Eg ser SVs poeng. Det er eit godt poeng: Korleis kan ein i dette på ein god måte ta vare på dei som reelt har betalingsproblem? Men samtidig veit ein at dersom alternativet til dagens ordning skulle vera ei kostbar inkassoinnkrevjing, vart spørsmålet: Kven skal betala for det? Eg er redd for at dersom ein følgjer inkassolova, vil det verta dyrare for den enkelte som betaler for seint. Og dersom det skal jamnast ut på alle, vert det jo ein felleskostnad som aukar. Så det er ikkje lett å finna eit rettferdig system her.

Når det gjeld Statens lånekasse, er det gjeve ei fullmakt. Långjevaren opptrer i tråd med denne fullmakta. Prinsipielt meiner eg at Stortinget ikkje bør instruera i detalj om korleis ei fullmakt skal praktiserast.

Når det så gjeld størrelsen på tilleggskrava ved for sein betaling av årsavgift og lisensavgift, tek jo Stortinget standpunkt til dette kvart år i samband med budsjettbehandlinga.

Gjermund Hagesæter (FrP): Eg har først og fremst eit par kommentarar til finansministeren, som refererte til bokklubbar og kraftverk og sa at dei hadde veldig strenge ordningar – minst like strenge som desse tre offentlege særordningane som vi har vore inne på. Til det må eg seie at det er ikkje mi erfaring. Eg har tidlegare erfaring som juridisk konsulent, også som gjeldsrådgivar. Der var mi erfaring at bokklubbar og kraftverk gjekk det an å forhandle med, det gjorde det altså ikkje når det gjaldt Lånekassen, ikkje når det gjaldt bilavgift og heller ikkje når det gjaldt NRK-lisens. At finansministeren har ei anna privat erfaring med bokklubbane, får vi ta til orientering, men andre har då ei anna erfaring enn det finansministeren har.

Elles svingar finansministeren seg opp til dei store høgder her når han viser til korleis ein skal ta pant i utdanning. Eg må berre seie at dersom denne utdanninga hadde resultert i ein jobb og i lønn, så kunne ein i alle fall ta lønnstrekk. Men eg har lyst til å replisere: Korleis kan ein kan ta pant i bokklubbøker, og korleis kan ein ta pant i straum? Det hadde det vore ganske interessant å få svar på.

Det som også blei sagt her, er at betaling i tide ikkje skal vere noko forhandlingsspørsmål. Og det skal det sjølvsagt heller ikkje vere. Dei aller, aller fleste av oss vil betale rekningane i tide. Det vil då berre vere dei som ønskjer å gjere opp for seg, men som har ein god grunn som gjer at dei må vente med betalinga ei lita stund, som vil ta kontakt med kreditor. Eg trur det er veldig mange som burde teke kontakt med kreditor, som altså ikkje gjer det. Og eg er ikkje redd for at dersom dei same reglane skulle gjelde for offentlege som for private, ville det medføre eit rush. Eg hadde derfor håpt at vi kunne fått ein større fleksibilitet for det offentlege, så det hadde gått an å forhandle med det offentlege for dei som har betalingsproblem, anten midlertidige eller langvarige. Eg trur ikkje at det vil bli noko billegare for det offentlege å gå knallhardt på og eigentleg skyve problema for debitorane utover i tid og dermed auke problema.

Til Lysbakken vil eg seie: Han viser til at eg hadde vist ein rørande omtanke for private inkassobyrå. Eg har ikkje snakka om private inkassobyrå i det heile. Det eg snakka om, var private kreditorar som krev betaling, og som ikkje får det.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg har ikke så mye å legge til avslutningsvis. Jeg vil bare si at jeg tror man med stor trygghet kan slå fast at et offentlig apparat som i større grad skal behandlere skyldnere individuelt, vil bli et større offentlig apparat. Et større offentlig apparat vil koste mer enn et mindre offentlig apparat. Noen må betale for det, enten de som betaler ytelsene, f.eks. rente i Statens lånekasse, eller det må tas over felleskassen, altså via skattepengene. Jeg tror det finnes atskillig bedre måter å bruke skattepengene på enn å legge opp et større apparat for for sent betalende.

Et par representanter har i interpellasjonsdebatten touchet innom temaet gjeldsordninger. Det er jo egentlig et annet tema enn det interpellanten reiser. Men jeg skjønner at en del av hans eksempler går på nettopp det.

La meg da bare vise til at Regjeringen har under arbeid endringer i disse forholdene og vil gjennom Barne- og familiedepartementet med det første fremme forslag som gjør at Stortinget vil få anledning til å diskutere nettopp det. Det tror jeg kan være nyttig, for vi har jo nå etter hvert en del erfaring med hvordan slike forhold gjøres opp. Men også her er det en balanse, for noen må betale for at andre ikke betaler. Og det er tross alt fortsatt et flertall som betaler – et meget stort flertall – så det er faktisk ikke noen lett vei ut av det heller. Men Stortinget vil få en anledning til å komme tilbake til det.

Representanten Nordtun sa innledningsvis i debatten at størrelsen på gebyrene kan diskuteres. Det kan de i høyeste grad, for det er et årlig stortingsvedtak som ligger bak det. Jeg bare minner om det jeg sa i mitt første svar, at den gang da tilleggsavgiften knyttet til kringkastingsavgiften ble foreslått av Regjeringen, ble den av Regjeringen foreslått til 100 kr. Men Stortinget mente det virkelig skulle svi å komme for sent med denne betalingen, og økte derfor tilleggsavgiften til det som den gang var et rettsgebyr, 250 kr, altså fra 100 kr – som foreslått – til 250 kr. Det skal dog legges til at rettsgebyrene har økt enda mer. Rettsgebyret er i dag 670 kr. Så sånn sett har ikke gebyret i forhold til for sent betalende lyttere og seere egentlig holdt tritt, hvis man skulle legge det til grunn. Men det har åpenbart vært Stortingets oppfatning at det offentlige ikke velger sine kunder. Det å kunne se på NRK er noe man har en rett til. Vi kan ikke velge bort dem som vi antar ikke kan betale kringkastingsavgiften. Det krever også noe mer resolutte innkrevingsmetoder – selv om vi i denne debatten heldigvis ikke har snakket om torpedoer.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.