Fung. leder: Da vil jeg først gi ordet til utenriksministeren.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg tror vi følger dagsordenen og gir ordet videre til fornyings- og administrasjonsministeren.
Statsråd Heidi Grande Røys: Eg har ynskt å få møte i EØSutvalet for å informere om to saker som eg har ansvar for. Det fyrste er siste utviklinga i ei sak om Konkurransetilsynet si handheving av forbodet mot konkurranseavgrensande åtferd i EØS-avtalen artikkel 53 og 54, omtalt som desentralisert handheving. Det andre er om regelverket for offentlig innkjøp, som angår ei sak som næringskomiteen har til behandling, og som Odelstinget skal debattere fyrstkomande fredag.
Når det gjeld saka om desentralisert handheving, vil eg minne om at då Stortinget vedtok EØS-konkurranselova 5. mars 2004, vedtok ein at tilsynet skal ha kompetanse til å handheve artikkel 53 og 54 i EØSavtalen. Då den norske konkurranselova vart vedteken same dag, vart forboda i den norske lova harmoniserte med forbodet i artikkel 53 og 54.
Den problemstillinga som eg skal omtale i dag, går ut på at kommisjonen ved DG Konkurranse har informert EFTA-landa om at dei no meiner at det er legale hindringar i EØS-avtalen for ei desentralisert handheving av artikkel 53 og 54. Lat meg berre seie med ein gong at det er EFTA-landa ueinige med kommisjonen i og tolkinga på det punktet. Vi meiner at vi har tilstrekkeleg juridisk grunnlag i avtalen for vårt syn.
På grunn av kommisjonen si haldning er det pr. dag ikkje avtalt samarbeidsmekanismar mellom dei to pilarane i avtalen. Det kan difor likevel reisast noko tvil om Konkurransetilsynet har kompetanse til å handheve artikkel 53 og 54 i saker der kommisjonen er det kompetente overvakingsorganet etter artikkel 56 i EØS-avtalen. I den samanhengen vil eg understreke at saka har vore lagd fram for lovavdelinga i Justisdepartementet.
Bakgrunnen for saka er at EU i desember 2002 vedtok eit nytt regelverk for handheving av konkurransereglane i artikkel 81 og 82 i EFtraktaten. Desse forboda svarar til artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen. Eit sterkt utvida EU og ein aukande grad av konkurranseregulerande aktivitet med grenseoverskridande verknad, reiser nye utfordringar når det gjeld ei effektiv og samordna handheving av konkurransereglane. Forordning nr. 1/2003, den såkalla moderniseringsreforma, skulle løyse desse omsyna. Ei viktig side ved reforma er at ho inneber ei omfattande desentralisert handheving av regelverket ved nasjonale styresmakter og domstolar i EU-landa.
Ved gjennomføringa av forordninga i EØS-avtalen ynskte likevel ikkje kommisjonen å desentralisere handhevinga av artikkel 53 og 54 EØS til nasjonale styresmakter i EU-pilaren. Kommisjonen har med varierande styrke, trur eg vi kan seie, innvendt at artikkel 55 og 56 i EØS-avtalen, som gjeld kompetansen til kommisjonen og ESA i saker etter artikkel 53 og 54, set legale hindringar for desentralisert handheving av konkurransereglane. Kommisjonen har også innimellom sagt at det ikkje er slike hindringar, men at EU-pilaren ikkje er forplikta etter avtalen til å desentralisere på si side. EFTA-statane, som eg sa, er grunnleggjande ueinige i tolkinga til kommisjonen av artiklane 55 og 56 på det punktet, og ESA støttar den vurderinga.
Problemstillinga vart ikkje sett på spissen i forhandlingane med kommisjonen om gjennomføringa av forordninga nr. 1/2003. Kommisjonen gjekk med på å vedta ein revisjonsklausul som slår fast at dersom ein av partane ber om det, skal mekanismane for gjennomføringa av forordninga i EØS-avtalen gjennomgåast på nytt innan utgangen av 2005. Ordlyden i revisjonsklausulen synest å opne for desentralisert handheving i EØS.
Ved gjennomføringa av regelverket i EØS-avtalen og dei etterfølgjande endringane i EFTA-spesifikke regelverket, ODA-avtalen, og i nasjonal rett har EFTA-landa, inkludert Noreg, lagt til grunn at EØSavtalen ikkje er til hinder for desentralisert handheving. EFTA-landa har forstått kommisjonen slik at den på det tidspunktet hadde akseptert at det var tolkinga av avtalen. Både Island og Noreg har vedteke desentralisert handheving av artikkel 53 og 54 EØS i den nasjonale konkurranselovgivinga si, og Liechtenstein har så langt ikkje oppretta ei eiga nasjonal konkurransestyresmakt.
Saka har no teke ei ny vending ved at DG Konkurranse klårt har uttalt at dei meiner at det er legale hindringar for desentralisert handheving av artikkel 53 og 54. Sjølv om DG Konkurranse meiner at dette er i strid med avtalen, indikerer dei på møte med EFTA-landa at kommisjonen ikkje sjølv vil utfordre ei desentralisert handheving av reglane i EFTA-pilaren.
Kommisjonen har gjort saka til ei juridisk problemstilling som i siste instans berre kan løysast av domstolane. Fordi EØS-avtalen berre opnar for politisk tvisteløysing med omsyn til dei aktuelle føresegnene i EØS-avtalen, kan korkje landa i EØS eller overvakingsorgana sjølve reise sak for EFTA- eller EU-domstolen for å få problemstillinga endeleg avklart. Det vil difor vere ein viss tvil om tolkinga av avtalen på det punktet.
Underkomite I i EFTA har på bakgrunn av dette vurdert korleis EFTA-landa bør reagere på utspelet frå kommisjonen. Underkomiteen har konkludert med at EFTA-landa i denne fasen av saka bør gå inn for ei løysing der vi ”agree to disagree”. Dette betyr at EFTA-landa og kommisjonen er einige – uttalt eller stillteiande – om ikkje å utfordre standpunkta til kvarandre i denne saka. Det vil for EFTA-sida innebere ei fortsatt ordning med desentralisert handheving i vår pilar, men det vil fortsatt vere, som eg sa, tvil knytt til den endelege tolkinga av avtalen.
Eg meiner difor at på det noverande tidspunktet ikkje er nødvendig å gjere endringar i gjennomføringa av den såkalla moderniseringsreforma i norsk rett. Eg meiner vi har tilstrekkeleg grunnlag i det EFTA-spesifikke regelverket og i norsk rett for desentralisert handheving av konkurransereglane i EØS-avtalen. Skulle det likevel vise seg at EØS-avtalen er feilaktig gjennomført i norsk rett, vil det naturlegvis krevje endringar både i EFTA-regelverket og i norsk konkurranselovgiving på det punktet.
Dersom våre norske konkurransestyresmakter handhevar artikkel 53 og 54 EØS i ei sak, vil dei i praksis samtidig bruke forbodet i den norske konkurranselova på forholdet. Det vil seie at ein får eit dobbelt heimelsgrunnlag i vedtaket.
Likevel kan det tenkjast at ei bedrift eller verksemd som vert omfatta av vedtaket, av Konkurransetilsynet si handheving, reiser sak for domstolen med påstand om at vedtaket er ugyldig fordi ein har manglande kompetanse hos dei norske konkurransestyresmaktene.
Skulle saksøkjar då få medhald i sin påstand, vil den delen av vedtaket som gjeld brot på artikkel 53 og 54, bli kjend ugyldig, men vedtaket vil likevel kunne stå når det gjeld brot på konkurranselova, som er den norske lovgivinga. Så eit eventuelt vedtak om ugyldigheit etter EØSreglane vil sannsynlegvis ikkje få noko å seie for sjølve vedtaket.
Ei verksemd eller ei bedrift som er utsett for eit EØS-stridig forvaltningsvedtak, kan òg velje å gå til sak om erstatning for økonomisk tap som følgje av eit slikt vedtak. Dersom det er slik at EØS-avtalen ikkje tillèt desentralisert handheving, vil det neppe vere vanskeleg å konstatere eit grunnlag for ansvar. Dersom vedtaket kan stå med same verknad med heimel i konkurranselova, meiner vi det er vanskeleg å sjå at verksemder har lidt eit økonomisk tap som gir krav på erstatning.
Difor meiner vi at det er lite truleg at staten skal få ansvar for erstatning for ei eventuell feilaktig gjennomføring av EØS-avtalen på dette punktet. Dette var omfattande, men det er ei litt vanskeleg sak og ei sak som har pågått over nokre år, og der det har vore til dels utydelege signal frå kommisjonen om kvar ein ville lande. No har vi landa på at vi er einige om å vere ueinige, og eg trur vi kan leve med det inntil vi eventuelt får den type saker som vi eg nemnde avslutningsvis, men der vedtaka likevel vil kunne stå etter norsk konkurranselov.
Så berre kort om innlemming av nye innkjøpsreglar i EØSavtalen. Som eg sa, har vi lagt fram ei sak i næringskomiteen som behandlar ho med debatt på fredag, som òg går på innlemming av dei nye EU-innkjøpsdirektiva i EØS-avtalen. Det arbeidet har teke lang tid, og det vil medføre at dei nye norske innkjøpsreglane vil verte forseinka.
EU vedtok våren 2004 nye innkjøpsdirektiv. Frist for gjennomføring i EU var 31. januar i år. Dei direktiva er framleis ikkje på plass i EØS-avtalen, noko som tidlegast kan skje seinhaustes i år. Forseinkinga kjem av at Liechtenstein har bedt om utsett frist for iverksetjing, noko som også kravd mykje tid på EFTA- og EU-sida. Etter at det har vorte avklart, har Island seinka saksgangen fordi dei ikkje har eigne nasjonale gjennomføringsreglar klare.
Det er likevel viktig å understreke at det ikkje er politisk strid om innhaldet i direktivet, men det er arbeidskrevjande for Island og Liechtenstein å gjennomføre krava i intern rett. Vi på vår side vedtok nye forskrifter før påske, og dei ligg som sagt til behandling i Stortinget no.
Dei nye norske forskriftene kunne i prinsippet ha vorte sette i verk allereie frå 1. juli i år fordi det er så ukomplisert for vår del, men som sagt, kan det vanskeleg skje så lenge dei andre ikkje er ferdige med sine. EØS-komiteen vil behandle dei nye direktiva på møtet 2. juni, og etter det er det kravd godkjenning i EFTA-parlamenta. På Island og i Liechtenstein vil det fyrst kunne skje seint på hausten. Mellom anna er det val på Island som gjer at dei skal møtast seinare i år, men det er viktig at Stortinget behandlar samtykkeproposisjonen så raskt som mogleg etter sommarferien, slik at vi har gjort våre vedtak. Som sagt, Stortinget behandlar no Ot.prp. nr. 62 for 2005-2006 med framlegg til endringar i lov om offentlege innkjøp og er derigjennom orientert om innhaldet i forskriftene.
Fung. leder: Takk. Er det noen som har spørsmål? – Da har jeg et spørsmål.
Jeg forstår det slik at artikkel 53 og 54 er helt tilsvarende de norske forbudene. Hva skjer hvis det foregår en dynamisk utvikling gjennom rettskjennelser i EU når det gjelder praksis for dette, som blir annerledes enn det som måtte være praksis i Norge. Er det tenkt gjennom hvilket system man vil ha? Det normale ville være at saker gikk til ESA. Grunnen til at artiklene er parallelle med forbudene, er at de skulle være like, men det er jo fare for at utviklingen kan bli forskjellig.
Statsråd Heidi Grande Røys: Det er grunnen til at vi meiner at den desentraliserte pilaren òg må vere ein del av EFTA sitt regelverk, slik at ein har likt regelverk. I verste fall, i tenkte tilfelle, for å seie det slik, kan ein, som eg sa, få nokre saker som i prinsippet kan føre til ulik praksis over lang tid. Det er ikkje noko vi ynskjer, for meininga med heile reforma var at ein skulle få lik praksis. Det har vi halde oss til ved å inkorporere i vår lov. Så er det slik at praksis i EU er vesentleg ved tolkinga av § 10 og 11 i konkurranselova, slik at det òg er teke i vare.
Men vi er merksame på at det kan skje på lang sikt, men den utfordringa er ikkje minst kommisjonen si, slik som saka no er.
Fung. leder: Takk. Hvis det ikke er noen andre som har spørsmål, går vi over til sak nr. 2. Da kan næringskomiteen og fornyingsog administrasjonsministeren få lov til å gå hvis de har et sterkt ønske om det.