Fung. leder: Formelt sett gir lederen først ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Takk, leder. Jeg gir ordet videre til olje- og energiministeren.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Regjeringen skal sikre et sterkt offentlig eierskap til vannkraftressursene våre og sørge for styring og kontroll med disponering av denne viktig fornybare energiressursen.

Verdien av norsk vannkraft kan anslås til i overkant av 420 milliarder kr, forutsatt en framtidig kraftpris på 33 øre/kWh og en diskonteringsrente på 6,2 pst. etter skatt. Av dette eier det offentlige 368 milliarder kr, mens verdien av vannkraft i privat eie blir noe over 52 milliarder kr. Vannkraftverkene hadde i 2004 en samlet midlere årsproduksjon på om lag 118 TWh. Offentlige kraftverk utgjør rundt 88 pst., tilsvarende om lag 104 TWh, mens private verk omfatter om lag 14 TWh.

Hjemfallsinstituttet står sentralt for å oppnå Regjeringens målsetting. Hjemfall innebærer at vannfall og kraftverk skal overføres til staten uten vederlag ved utløpet av konsesjonsperioden på inntil 60 år. Hjemfallsreglene har vært en del av vårt lovverk siden 1909.

Dagens praktisering av hjemfallsreglene medfører at hjemfall bare pålegges privateide kraftverk. Et kraftverk regnes som privat dersom den private eierandel er på over en tredel. Dersom den private eierandel overstiger denne grensen, pålegges hjemfall for kraftverket eller kraftselskapet. Konsesjonstiden på inntil 60 år regnes da fra opprinnelig utbyggings- eller konsesjonstidspunkt og ikke fra siste transaksjon. Dette har gjort det lite attraktivt å endre statusen til et vannkraftselskap fra offentlig til privat ved et salg. Olje- og energidepartementets syn er omstridt, men har ikke blitt prøvd for domstolene. Olje- og energidepartementets holdning har ført til at det offentlige eierskapet har økt etter innføringen av energiloven i 1991, og svært lite privatisering av kraftproduksjonen har funnet sted.

ESA tok første gang opp hjemfallsordningen i 2001 i et ”letter of formal notice”. I brevet hevdet ESA at praktiseringen av hjemfallsordningen var i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelse av kapital og fri etableringsrett. ESAs syn ble gjentatt i en ”reasoned opinion” fra 2002. Norske myndigheter har som svar på begge brev fra ESA, stått fast ved at praktiseringen av hjemfallsordningen faller utenfor EØS-avtalen.

Begrunnelsen fra norsk side bygger på at myndighetene i tråd med folkerettslige prinsipper har den hele og fulle styring og kontroll med disponering av landets naturressurser. Ved inngåelsen av EØSavtalen ble det ikke gitt uttrykk for at denne styring og kontroll med vannkraftressursene gjennom praktiseringen av hjemfallsordningen skulle innskrenkes. Norske myndigheters rettsoppfatning når det gjaldt disponering av vannkraftressursene etter tiltredelsen av EØSavtalen, framkom av de stortingsdokumenter som lå til grunn for ratifiseringen av avtalen i 1992. Denne rettsoppfatningen har hele tiden ligget fast.

Uansett uenigheten med ESA om dagens praktisering av hjemfallsordningen faller utenfor EØS-avtalen, har ESA gitt uttrykk for at hjemfallsordningen i seg selv kan bestå ut fra avtalens unntak for nasjonale regler om eiendomsrett.

Bakgrunnen for nødvendigheten av å videreføre dagens praktisering av hjemfallsordningen er knyttet til at Norge utelukkende baserer seg på utnyttelse av vannfall til kraftproduksjon. Utnyttelse av fornybar energi fra vannfall stiller helt andre krav til statlig styring og kontroll med ressursene enn ved termisk kraftproduksjon, som mer kan likestilles med ordinær industrivirksomhet.

Vannkraftproduksjonen er avhengig av nedbør og tilsig til enhver tid, i motsetning til hva som er tilfellet for termisk kraftproduksjon. Vannkraftproduksjonen kan variere betydelig fra nedbørrike år til år med knapphet. Sårbarheten i forsyningen fra vannkraftsystemet krever særskilte virkemidler for disponering av magasinkapasitet sett i sammenheng med kraftnettet innenlands og kabelforbindelsene til utlandet. Hensynet til kraftforsyningssikkerheten framover gjør det derfor nødvendig for staten å ha full styring og kontroll med vannfallene.

Ettersom produksjonen av vannkraft kan pågå i all overskuelig framtid, må staten ha adgang til å kunne bestemme at produksjonen i bestemte vassdrag eller vassdragsavsnitt skal opphøre ut fra sterke miljøhensyn. Hjemfallsretten, slik den praktiseres, gir staten den hele og fulle styringsrett over vannfallene for framtiden. Forskjellen som praktiseres i regelverket når det gjelder hjemfall mellom norske offentlige kraftverkseiere og andre eiere fra EØS-området med vannkraftverk i Norge, begrunnes med at de offentlige eierne i motsetning til andre eiere fra EØS-området kan pålegges særskilte forpliktelser av allmenne hensyn gjennom instrukser fra staten. Dette har sin bakgrunn i at kommunale og fylkeskommunale kraftverkseiere er en del av den offentlige sfære.

Staten kan oppnå nødvendig disposisjonsrett over vannkraftressursene med annet styringsverktøy uten å måtte pålegge hjemfall overfor offentlige kraftverkseiere. For andre kraftverkseiere er statens styringsverktøy begrenset til hjemfall for å oppnå full styring og kontroll med ressursene for framtiden.

Det har vært kontakt med ESA både på politisk plan og på embetsplan for å forsøke å finne en løsning på den uenigheten som foreligger mellom overvåkingsorganet og Regjeringen om praktiseringen av hjemfallsordningen. ESA har stått fast på at hjemfallsreglene er del av EØS-avtalen. Det har derfor vært gjort forsøk på å finne fram til ordninger som både kan imøtekomme ESAs krav til likebehandling av offentlige og private aktører og Regjeringens målsetting om sterkt offentlig eierskap til vannkraftressursene og styring og kontroll med disponeringen av ressursene. Departementet har i den forbindelse gått gjennom alle mulige løsningsforslag.

Ingen ordning for praktisering av hjemfall kan imøtekomme ESAs krav om likebehandling uten at det samtidig enten åpnes for en betydelig hjemfallsfri privatisering av vannkraftproduksjonen eller privatisering for en lengre konsesjonsperiode før hjemfall inntrer. Regjeringen har derfor besluttet at praktiseringen av dagens hjemfallsordning skal videreføres. Dersom ESA ikke aksepterer denne beslutningen, må overvåkingsorganet saksøke den norske stat for EØS-domstolen. En eventuell domsslutning fra EØS-domstolen vil avgjøre om dagens praktisering av hjemfallsordningen kan fortsette.

Fung. leder: Vi åpner opp for debatt.

Øyvind Vaksdal (FrP): Jeg takker olje- og energiministeren for redegjørelsen.

Norske myndigheter har siden 20. februar 2002 hatt denne saken til behandling, og deler av vårt næringsliv har svevd i usikkerhet siden den tid. Avgjørelsen i Regjeringen vil jeg påstå skaper ytterligere usikkerhet rundt disse spørsmål, i og med at vi har brukt over fire år.

Hvilket tidsperspektiv ser Regjeringen for seg, før en kan få en endelig avgjørelse? Dette spørsmålet stiller jeg ikke minst på bakgrunn av at det er noen norske industribedrifter som står foran store investeringsbeslutninger om kort tid, og avgjørelsen i denne saken kan ha en veldig stor betydning.

Finn Martin Vallersnes (H): Innledningsvis kan jeg vel si at den situasjonen som Vaksdal gir uttrykk for og forklarer, opplever vi også. Det er atskillig mye kontakt fra industrisiden som synes dette tar sin tid, midt oppi en del vanskelige vurderinger om framtiden til norsk industri. Men jeg vil prøve å være ganske kort og ikke gi meg inn i en vurdering av alternativer, men konsentrere meg om det løpet som nå er lagt. Fra vår side er vi innforstått med at det er en fornuftig vei å gå. Vi tar til etterretning at man går veien om ESA og eventuelt til domstolen.

Tore Nordtun (A): Jeg takker for den informasjonen som nå er gitt om hjemfallsinstituttet og dets framtid, og om hvordan man fra Regjeringens side vil behandle det. Bare en liten kommentar: Det bør jo ikke være ukjent hvilket standpunkt Regjeringen har inntatt i dette spørsmålet, når man leser Soria Moria-erklæringen. Vi fra Arbeiderpartiet gir vår fulle tilslutning til det standpunktet Regjeringen har inntatt, og for det videre arbeid som det nå vil legge til grunn. Jeg har et spørsmål til energiministeren, i tråd med det Vaksdal sa: Hvordan ser man for seg framdriften i denne saken i forhold til ESA?

Lars Sponheim (V): Takk for redegjørelsen.

La meg først få gi uttrykk for at for Venstre er det viktig at vi gjør hva vi kan for å ta vare på hjemfallsinstituttet. Det er et helt grunnleggende virkemiddel og styringsverktøy som vi trenger, og det handler om helt andre ting enn annet næringsliv. Det handler om å eie norsk natur, og det er viktig. Da er spørsmålet: Hvordan får vi det til? Det synes jeg ikke uten videre er enkelt.

La meg knytte mitt første spørsmål til det at vi fikk høre i forrige uke at Regjeringen hadde tatt en beslutning om å ville gå for dagens ordning mot domstolen, og vi er kalt inn til møte i EØS-utvalget nå. Hvordan har Regjeringen vurdert det å konsultere Stortingets organer først?

Det andre jeg er opptatt av, er at når man nå velger å bringe dette inn for domstolen for å få en avgjørelse i domstolen, går jeg ut fra at Regjeringen har vurdert det slik at man har en prosedabel sak. Det regner jeg uten videre med, men at det vil være et kontroversielt spørsmål, og at utfallet ikke er gitt, vil jeg også tro at Regjeringen har vurdert. En prosederer altså på at dette ligger utenfor EØS-avtalen. Nå er vi kjent med at det er en del saker hvor Norge holder på at de ligger utenfor EØS-avtalen, ligger kanskje i en gråsone. Hvordan vurderer en et eventuelt tap i domstolen i denne saken? Hvilken presedens vil det kunne ha på andre ressursområder, f.eks. fiskerier eller andre områder som vi er opptatt av å holde utenfor EØS-avtalen? Kan det få en dominoeffekt som slår inn på andre vitale områder, norske vitale interesser?

Så et tredje spørsmål som går på alternativene. Vi ønsker å beholde hjemfallet. Man kan tenke seg andre løsninger enn å beholde hjemfallet. Blant annet spørsmålet om ikke å diskriminere mellom ulike eierformer, som dette i så fall handler om, er et alternativ. Hvordan vurderer Regjeringen det tilfellet at en skulle få en dom mot seg i domstolen? Ville det gjøre det vanskeligere å etablere andre ordninger som kan ta vare på hjemfallet, bl.a. en ordning med likestilling mellom eierformer? Eller risikerer en at en satser så mye på dette kortet at når det først rakner, så rakner – ja, kanskje vel sterkt – men i hvert fall ødelegger man muligheter til å ta vare på hjemfallet gjennom andre ordninger.

Det siste: Betyr valget om å bringe dette inn for domstolen, at en innskrenker muligheten til parallelt å vinne fram gjennom dialogveien for å ta vare på hjemfallet?

Heidi Sørensen (SV): Fra SVs side støtter vi den håndteringen som Regjeringen nå har, og tror det er en klok vei videre i en sak som kanskje er en av de sakene vi behandler i løpet av denne stortingsperioden, som omfatter størst verdier for samfunnet som helhet.

Som det er sagt, handler dette om å sikre et varig, sterkt offentlig eierskap, ikke bare til en viktig naturressurs, men til naturressurser som gir grunnlag for en evig verdiskaping. Saken har også, slik vi ser det, en ikke ubetydelig sikkerhetsdimensjon, noe som også ble understreket i det som sikkerhetsutvalget la fram rett før påske.

Jeg har ett spørsmål til olje- og energiministeren som jeg ber om at han kan utdype, og det gjelder den utviklingen av energipolitikk vi ser i Europa ellers. Vurderer han det som lettere eller vanskeligere framover å kunne få gehør for den type ordninger som hjemfallsinstituttet representerer for Norge?

Jon Lilletun (KrF): Heidi Sørensen seier at det kan gje grunnlag for evig verdiskaping. Det er eit ganske langt perspektiv, for å seie det slik. Det står også i den gode boka at Han lét det regne over rettferdige og urettferdige, og det trur eg i grunnen Han kjem til å halde fram med.

Ut frå det er både eg og Kristeleg Folkeparti veldig einige i det langsiktige målet som Regjeringa har her, at vi skal sikre norsk, ikkje berre offentleg, men norsk eigarskap til naturressursar, til norsk natur, slik som Lars Sponheim sa. Målet er vi altså heilt einige i.

Vi er òg einige i at om det er noka sak som det er grunn til å ta kamp på og verkeleg slåst for i desse organa, er det denne saka. Der støttar vi òg fullt opp om det. Men eg sit med nokre av same spørsmåla som Lars Sponheim. Når ein var så tydeleg i utgangspunktet, var ein komen så langt i dei samtalane at det var ”a way of no return” her? Det eg er redd for, er at når vi får den konflikten som vi no får, kan det øydeleggje for høvet til å finne andre løysingar. Eg registrerte at olje- og energiministeren sa at ein fann ingen andre måtar å praktisere heimfall på som imøtekom det kravet som ESA hadde sett i denne saka. Det var ein veldig bastant påstand. Meiner ein at ein har full dekning for den? Men trass i desse spørsmåla er det viktige i denne saka at det er ei sak som vi heilt klart bør våge å utfordre på. Så Kristeleg Folkeparti støttar det Regjeringa har gjort, men det hadde likevel vore greitt å få svar på dei spørsmåla.

Fung. leder: Da kan jeg ikke se at det er flere som har bedt om ordet, og jeg gir ordet til olje- og energiministeren.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg skal prøve så godt jeg kan, å besvare de spørsmål som er stilt.

Tidsperspektivet for en slik rettssak som dette er 15 måneder. En rettssak vil ta 15 måneder. Men det første som nå må skje, er at ESA må bestemme seg for at man tar denne saken til EØS-domstolen. Det forutsetter vi at ESA vil komme til å gjøre. Med den forhistorie som denne saken har, eller den perioden som har gått, er det vel liten grunn til å håpe på at man nå skulle bestemme seg for å legge den til side. Fra stevning til domfellelse må vi regne med at det tar 15 måneder.

Jeg forstår at det i deler av næringslivet har vært forventninger til et annet utfall på denne saken. Men det er ingen grunn til at næringslivet skal sveve i usikkerhet. Næringslivet har i 100 år hatt forutsigbare rammebetingelser å forholde seg til i forhold til hjemfallsinstituttet.

88 pst. av norsk vannkraft er i offentlig eie. En del av den vannkraften som er i privat eie, hjemfaller i løpet av relativt få år. Det er det som næringslivet har hatt å forholde seg til, og som de nå har å forholde seg til. For øvrig er det jo slik at langsiktige avtaler med kraftkrevende industri f.eks. er delvis inngått på kommersielle vilkår med delvis norske produsenter, delvis utenlandske produsenter og delvis gjennom de gamle statlige avtalene. Så det er ingen grunn til at næringslivet skal føle større usikkerhet nå enn det de har hatt grunn til over lang tid, for datoen for hjemfall står fast og har alltid stått fast.

Så skal jeg prøve å svare på de spørsmål som Lars Sponheim stilte. Når det gjelder konsultasjoner med Stortinget, ligger det vel kanskje i Sponheims spørsmål at han gjerne hadde sett at Regjeringen hadde kommet hit før beslutningen ble offentliggjort. Jeg tar for så vidt med meg at det muligens burde ha vært gjort. I forhold til Stortinget var de formelle forhold rundt dette undersøkt, men når vi nå ikke fremmer en sak for Stortinget om endring av hjemfallsinstituttet, men gjør denne beslutningen på Regjeringens hånd, betyr det at det ikke vil komme noen sak til Stortinget. Til tross for at dette var offentliggjort, ønsker jeg å orientere Stortinget grundigere enn det som var mulig å gjøre uten å komme hit på denne måten. Derfor har jeg, til tross for at dette er offentlig kjent, bedt om å få gi en nærmere begrunnelse for Stortinget.

Det er selvsagt riktig, som Lars Sponheim sier, at utfallet ikke er gitt. Vi har selvsagt som utgangspunkt at denne saken skal det kjempes for, og at denne saken ligger utenfor EØS-avtalen, og at der er muligheter for å nå fram også i forhold til det spørsmål som Heidi Sørensen stilte.

Vi ser jo også innenfor EU at det er en endring i holdning til eierskap til energiressurser. For eksempel på vårtoppmøtet, som behandlet Grønnboken til EU-kommisjonen, understreker man ytterligere at eierskapet til energiressurser var et nasjonalt anliggende, og man ser også en dreining innenfor EU i retning av at man ønsker større nasjonal kontroll med energiressursene. Energi er for øvrig en stadig større og viktigere del av den politiske debatt, og i så måte kan man si at tiden arbeider for oss.

Ut fra de undersøkelser vi har gjort opp mot andre departement, synes det ikke som om denne saken skal skape presedens for andre områder. Det spørsmålet som Lars Sponheim stilte, var et av de spørsmål som Regjeringen har vært opptatt av å bringe mest mulig klarhet i for ikke å risikere at en dom her skal få smitteeffekt over til andre områder. Så ut fra de undersøkelser vi har gjort, kan vi ikke se at det skal være tilfellet.

Regjeringen har i det arbeidet som nå har pågått i seks måneder, vært gjennom ulike modeller, også de modeller som var skissert i NOUen. Som jeg sa i min innledning, tilsier eierstrukturen i norsk kraftforsyning at for noen av modellene kan man risikere en betydelig delprivatisering eller privatisering av kraftverk uten at man får hjemfall til staten. Den evigvarende konsesjon vil opprettholdes selv med en betydelig privatisering, med enkelte modeller. For andre modeller kan man risikere et betydelig privat eierskap i en mellomperiode fram til hjemfall til staten ved et salg til private. Man kan f.eks. se for seg enten 60 eller 75 års konsesjonsperiode med privat eierskap før hjemfall til staten. Det vil ikke være i tråd med Regjeringens politikk å risikere en så lang periode med et betydelig og omfattende privat eierskap i kraftforsyningen.

Vi har hatt utstrakt kontakt med ESA i de seks månedene som er gått. Det er helt klart at ESA har de samme forventningene som man har hatt fra 2002, nemlig endringer i hjemfallsinstituttet som skulle likebehandle private og offentlige, og man ville ikke akseptere en videreføring av dagens praksis. Til Jon Lilletuns spørsmål: Vi følte vi var kommet så langt i samtalene som det overhodet var mulig å komme, uten at vi måtte foreta omfattende endringer i hjemfallsinstituttet, som ville få de konsekvenser som jeg har skissert.

Det domstolen skal ta stilling til, er jo av en slik karakter at vi ser ikke at det vil ødelegge for framtidige løsninger om vi i verste fall skulle tape denne saken. Da er vi på mange måter tilbake til der vi er i dag, og vil da måtte fortsette drøftinger med ESA med tanke på å finne en løsning i henhold til en eventuell domfellelse som ikke går i Norges favør. Men domstolen vil ikke ta stilling til hvordan hjemfallsinstituttet skal se ut i framtiden. Domstolen vil ta stilling til forholdet til EØS-avtalen. – Da tror jeg jeg har besvart de spørsmålene som er kommet.

Lars Sponheim (V): Jeg takker for de svarene. La meg først si at jeg oppfatter olje- og energiministerens svar dit hen at når vi nå sier at dialogveien med ESA er uttømt, nå går vi domstolsveien, er det slik at skulle det gå oss imot, er det Regjeringens oppfatning at da kan vi i og for seg starte dialogveien igjen uten at noe er ødelagt. Det var vel egentlig det som ble sagt, og jeg legger det til grunn og føler at det er betryggende. Men det er også litt avgjørende, for å si det slik, for vi må aldri komme dit hen at det beste blir det godes fiende i arbeidet for å ta vare på det grunnleggende ved hjemfallsinstituttet, at før eller senere blir det statens eiendom, eller offentlig eiendom. Så når det ligger til grunn, vil jeg gi uttrykk for at jeg støtter dette opplegget, men det er også en viktig grunn.

Så til min første problemstilling, om å konsultere. Jeg aksepterer det som sies, men jeg tror at det i en situasjon hvor såpass vitale interesser som dette står på spill, og det er viktig å ha et samlet land og også et parlament bak seg, nok hadde vært klokt i dette tilfellet å ha dette møtet før en gikk ut offentlig med det. For det kan bli tøffe tak, og det kan være viktig å ha god ryggdekning, for å si det slik. Det er store norske interesser, og det er en viss risiko med det som nå skjer. Lykke til!

Fung. leder: Ønsker statsråden å svare?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Hvis jeg kan få lov, bare ganske kort. Jeg vil først takke for den støtte som er signalisert fra Stortingets side her gjennom de innlegg som er holdt. Dernest vil jeg bare til slutt si at ESA har altså ikke på noen måte angrepet selve hjemfallsinstituttet. Det er forskjellsbehandlingen som er angrepet, og derfor er det ingen grunn til å tro at hjemfallsinstituttet skal stå for fall, slik som Lars Sponheim også understreker i sitt innlegg.

Fung. leder: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1. Vi kan da permittere energi- og miljøkomiteen – og statsråden, hvis han ønsker det.