Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Kari Mette Prestrud, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til at i denne innstillingen behandles Representantforslag 190 S (2022–2023) om å nekte flyktninger å flytte til andre kommuner før de er selvforsørgende. Forslaget er fremmet av representanter for Fremskrittspartiet. Komiteen viser til at komiteen inviterte til muntlig høring 27. april, men det var ingen som meldte sin deltakelse for høringen. Komiteen viser videre til statsrådens vurderinger av representantforslaget i svarbrev fra statsråd Marte Mjøs Persen til komiteen av 21. april 2023. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, anerkjenner at det kan være problemer knyttet til at bosatte flyktninger flytter til levekårsutsatte områder. Dette kan medføre en negativ effekt på integreringen og et større press på tjenestetilbudet. Flertallet er glad for at departementet er oppmerksom på utfordringene med dette. Det vises til statsrådens svarbrev om de praktiske og prinsipielle spørsmål som forslaget reiser, hvor det tas utgangspunkt i opphold etter endt integreringstilskuddsperiode.

Flertallet viser til betydningen av å få folk i jobb, det er det eneste som varig løser levekårs- og integreringsutfordringene. Å komme med regler for hvor du kan flytte får ikke flere folk i jobb. Det som bidrar, er å lære språk på jobb i bedrift. Flertallet viser til at slike tiltak finnes i mange kommuner, blant annet i Oslo og andre byer med levekårsutfordringer. Det gjør også tiltak som Nav-veileder på videregående skoler, det gjør ekstra ansatte på Nav som jobber med å få flere gjennom skoleløp og språkopplæring. Så godt som alle kommuner har vært med på å bosette de mange flyktningene som har kommet til Norge siden 24. februar 2022. Det har vært helt avgjørende for at det har gått så bra som det har gått. I år kan Norge komme til å ta imot enda flere, og de skal ha et sted å bo. Det blir den største utfordringen fremover. At alle kommuner bidrar også i år, blir dermed helt avgjørende for integreringsarbeidet fremover.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at de nasjonale tallene forteller at i dag bor flyktninger mindre sentralt enn resten av befolkningen, og færre flyktninger flytter fra bosettingskommunen. Det sterkt sentraliserende flyttemønsteret har også avtatt noe. En forutsetning for at flyktningene blir boende i første bosettingskommune, er at det finnes arbeidsplasser som gir inntekt, og lokalmiljø som skaper trivsel og tilhørighet.

Dette flertallet viser samtidig til regjeringens områdesatsinger.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at det finnes flyktninger som flytter fra bosetningskommunen til andre kommuner før de har blitt godt nok integrert i Norge, og at enkelte kommuner opplever større utfordringer som følge av høy ankomst av såkalte sekundærflyktninger. Det kan for eksempel komme til uttrykk ved at disse flyktningene i mindre grad er i arbeid og ikke har tilstrekkelige språkkunnskaper. Enkelte kommuner opplever at det bidrar til å forsterke levekårsutfordringer, og at det kan bidra til høye utgifter som sosialhjelp. Disse medlemmer mener disse utfordringene må løses på andre måter enn å begrense adgangen til å flytte innad i Norge. Disse medlemmer mener også at forslaget har flere praktiske og prinsipielle spørsmål som eventuelt hadde trengt en nærmere utredning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om nettoflytting blant personer med fluktbakgrunn også viser at et stort antall flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene til de mest sentrale kommunene hvert eneste år. Hele 20 prosent av de bosatte flyktningene flyttet fra de minst sentrale kommunene i 2020, og gjennomsnittlig botid i Norge blant disse var bare 5,1 år. Det betyr at mange flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene straks femårsperioden med «obligatorisk» bosetting har gått ut.

Disse medlemmer viser til at stor tilflytning av sekundærflyktninger er en utfordring for de kommunene som opplever dette, og dette gjelder særlig en del kommuner i det sentrale østlandsområdet som regnes som de mest sentrale kommunene i sentralitetsgruppe 1 og 2. Dette setter både det kommunale apparatet for å ivareta flyktninger under press, og legger press på kommunens økonomi. En konsekvens av dette er at tilbudet den aktuelle kommunen kan gi flyktninger, svekkes. Disse medlemmer viser videre til at en annen mulig konsekvens av et stort tilsig av flyktninger som ikke er selvforsørgende i en kommune, er at det etableres områder hvor det primært bor flyktninger som er utenfor arbeidslivet. Dette har vist seg svært uheldig for integreringen av flyktninger, og det er en betydelig fare for at det i slike områder kan utvikle seg såkalte parallelle strukturer. En slik opphopning av flyktningebefolkning i enkelte områder har også vist seg å være bekymringsfullt for utviklingen av fattigdom og kriminalitet.

Disse medlemmer mener det bør stilles krav om selvforsørgelse for sekundærflyktninger. Dette vil innebære at flyktninger må bo i første bosettelseskommune inntil de er selvforsørgende. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre krav om selvforsørgelse ved sekundærflytting, slik at flyktninger må bo i første bosettelseskommune inntil de er selvforsørgende.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt støtter ikke forslaget. Disse medlemmer kan til en viss grad dele bekymringen for de kommunene som opplever økte utgifter som resultat av tilflytning av sekundærflyktninger, men mener likevel at det å nekte mennesker å flytte fritt på seg i Norge ikke er veien å gå. Et forbud slik forslaget fremstiller det, kan utgjøre en uforholdsmessig og usaklig forskjellsbehandling, samt være i strid med menneskerettighetene, særlig da FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 12. Disse medlemmer synes det er et tankekors at forslagsstillerne, fra et parti som sier de holder individets frihet høyt, mener at myndighetene skal begrense friheten til en gruppe i samfunnet vårt.

Disse medlemmer viser til svarbrevet fra statsråden til forslaget og deler oppfatningen om at det å hindre eller nekte personer å flytte etter integreringstilskuddsperioden også kan bidra til å hemme integrering og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Disse medlemmer mener det er bedre måter å støtte kommuner som opplever økning av antall sekundærflyktninger på. Disse medlemmer mener det må satses på å inkludere flere i arbeidslivet, samt tilrettelegge introduksjonsprogrammet slik at det lettere lar seg kombinere med arbeid, og slik at man kan ta introduksjonsprogrammet over flere år. Disse medlemmer mener også at økt innsats for bedre integrering og en styrket kommuneøkonomi er noen av svarene. Disse medlemmer mener de menneskene som kommer til Norge som flyktninger, er ressurser for stor- og lokalsamfunnet. Disse medlemmer merker seg at statsråden i svarbrevet til komiteen også ser dette i sammenheng med stortingsmeldingen om levekår i byer og byområder, samt den varslede gjennomgangen av inntektssystemet til kommuner. Disse medlemmer mener det er riktig at tilflytning av sekundærflyktninger adresseres der.