1.1.1 Politisk grunnlag for politikken overfor nasjonale minoriteter
Det vises i meldingen
til at de nasjonale minoritetene i Norge gjennom historien har blitt
utsatt for fornorsknings- og assimilerings- eller ekskluderingspolitikk. Fra
siste halvdel av 1800-tallet og gjennom deler av 1900-tallet var
målet med statens politikk i grove trekk å gjøre minoritetene og
deres levemåte mest mulig lik majoritetsbefolkningen (assimilering)
eller å stenge dem ute fra samfunnet (ekskludering). Staten benyttet ulike
virkemidler for å oppnå dette, og politikken har vært forskjellig
og hatt ulike konsekvenser for de fem minoritetsgruppene.
Romanifolket/taterne,
skogfinnene og kvenene/norskfinnene ble i hovedsak forsøkt assimilert,
mens jødene og romene ble utsatt for en ekskluderingspolitikk.
Det pekes i meldingen
på at det tar lang tid å endre holdninger, og konsekvensene av den
historiske politikken overfor de nasjonale minoritetene preger fremdeles enkelte
av gruppene på ulike måter. På 1990-tallet kom myndighetenes oppgjør
med tidligere tiders politikk. Siden da har det kommet på plass
individuelle og kollektive erstatningsordninger for urett som ble
begått, og staten har også kommet med offisielle unnskyldninger overfor
flere av de nasjonale minoritetene. Den siste unnskyldningen ble
gitt 8. april 2015 av statsminister Erna Solberg til norske romer.
I 2011 ble det satt ned et offentlig utvalg som skulle gjennomgå
tidligere tiders politikk overfor romanifolket/taterne. Utvalget
overrakte i 2015 sin rapport NOU 2015:7 Assimilering og motstand.
Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag til
kommunal- og moderniseringsministeren. Regjeringens endelige oppfølging
av NOU-en går fram av kapittel seks i meldingen.
Det vises i meldingen
til at på tross av store endringer i samfunnet de siste 20 årene
er Norge fortsatt et samfunn med små forskjeller, det er tillit
mellom folk og høy grad av trygghet. Regjeringen vil styrke de viktige fellesskapene
og bygge samfunnet nedenfra gjennom å spre makt og gi enkeltmennesker,
familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag,
og til å forme sin egen framtid. En av kjerneverdiene i et liberalt
samfunn som det norske er også at flertallet tar hensyn til mindretallets
interesser.
Én følge av globaliseringen
er at språklig og kulturell påvirkning fra andre deler av verden
preger befolkningen i Norge på mange ulike måter. Norsk språk er
for eksempel utsatt for press fra engelsk, og de nasjonale minoritetenes
språk og kultur kan være ekstra utsatt for påvirkning, ettersom
gruppene er nokså små og antall språkbrukere er få. Ut over rettighetene
som følger av internasjonale konvensjoner og avtaler som Norge har sluttet
seg til, har nasjonale minoriteter hittil hatt få språklige rettigheter
etter norsk lov. Våren 2020 la regjeringen fram forslag til ny språklov
der det er foreslått at nasjonale minoriteters språk får lovfestet
status. Dersom loven vedtas, vil offentlige organ få ansvar for
å fremme og verne de språkene som er anerkjent som nasjonale minoritetsspråk
i Norge, som er kvensk, romani og romanes, jf. Prop. 108 L (2019–2020)
Lov om språk. Etter lovforslaget vil det også slås fast at som språklige
og kulturelle uttrykk er kvensk, romani og romanes likeverdige med
norsk.
Regjeringen vil legge
til rette for at nasjonale minoriteter i Norge fortsatt skal få
utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, og delta i storsamfunnet.
Samtidig som regjeringen vil styrke mangfoldet og ivareta nasjonale
minoriteters interesser, er det viktig å ikke behandle nasjonale
minoriteter som én ensartet gruppe.
Hvordan en person
oppfatter og utformer sin personlige identitet er et privat anliggende
og ikke noe staten skal regulere. Det er imidlertid et mål for regjeringen at
ingen skal være redd for å synliggjøre sin bakgrunn som nasjonal
minoritet i frykt for stigmatisering. Regjeringen har en aktiv innsats
mot rasisme og diskriminering. Det vises i meldingen til ulike handlingsplaner, strategier
og kartlegginger. Å jobbe bredt mot rasisme, antisemittisme, diskriminering
og hatefulle ytringer er også et viktig bidrag i politikken overfor
nasjonale minoriteter.
Det er fremdeles
forholdsvis lite kunnskap om nasjonale minoriteter i befolkningen,
og minoritetene selv opplyser at de ofte blir møtt med uvitenhet,
både av enkeltpersoner og i forvaltningen.
Regjeringen har besluttet
at FNs bærekraftsmål utgjør det politiske hovedsporet for å ta tak
i vår tids største nasjonale og globale utfordringer. I politikken
overfor nasjonale minoriteter er delmål 16.7 om å sikre lydhøre,
inkluderende, deltakerbaserte og representative beslutningsprosesser
på alle nivå, spesielt aktuelt. I tillegg er delmål 4.1 om å sikre
at alle jenter og gutter fullfører gratis og likeverdig grunnskole
og videregående opplæring av høy kvalitet som kan gi dem et relevant
og reelt læringsutbytte, aktuell.