Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at målet for Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid mot sosial dumping ved offentlige anskaffelser har vært å vurdere i hvilken grad offentlig sektor i sine anskaffelser ivaretar Stortingets mål om et arbeidsliv uten sosial dumping. Undersøkelsen har hovedvekt på årene 2012–2015. Videre belyser undersøkelsen mulige årsaker til eventuell svak måloppnåelse på området.

Komiteen viser til at Stortinget har understreket betydningen av tiltak for å bekjempe useriøsitet i arbeidslivet som sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet, jf. Innst. 333 S (2011–2012). Stortinget har videre slått fast at det offentlige har et særlig ansvar for å forebygge og hindre sosial dumping, jf. Innst. 125 L (2012–2013).

Komiteen mener sosial dumping gjennom flere år har stått høyt på den politiske dagsordenen og at det er understreket at en måte å forebygge sosial dumping på, er å stille strenge krav i offentlige anskaffelser. Det fremstår derfor som uforståelig at det er mangelfull kunnskap om regelverket for offentlige innkjøp i statlige virksomheter, så vel som kommuner, når de går til anskaffelser.

Komiteen viser til at offentlig sektor er en mangfoldig og stor innkjøper av mange ulike tjenester. Som utbygger og drifter av store bygg, og som en omfattende tjenesteleverandør, er offentlig sektor avhengig av eksterne leverandører og underleverandører. Komiteen vil bemerke at offentlig sektor har et særlig ansvar for å sikre ryddige forhold i norsk arbeidsliv og hindre sosial dumping ved å medvirke til at norske eller utenlandske arbeidstakere ikke blir utnyttet på det norske arbeidsmarkedet. Dette innebærer blant annet å sikre at lønn og andre arbeidsvilkår minst er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtaler og allmenngjøringsforskrifter. Komiteen mener at man på den måten også sikrer likebehandling av utenlandske og norske arbeidstakere og bedrifter og hindrer at useriøse bedrifter utkonkurrerer de seriøse. En forutsetning for å motvirke sosial dumping ved offentlige anskaffelser er at kunnskap om regelverket styrkes. Videre er det viktig at offentlige innkjøpere bruker sin innkjøpsmakt og mulighet til å stille krav om for eksempel bruk av lærlinger, og på den måten oppfyller regelverkets formålsparagraf som sier at offentlige anskaffelser skal ivareta viktige samfunnshensyn.

Komiteen vil bemerke at arbeidet med å forhindre sosial dumping ved offentlige anskaffelser må preges av vedvarende holdningsarbeid og forankring av regelverk i alle deler av forvaltningen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, merker seg Riksrevisjonens funn om at offentlige virksomheter ikke i tilstrekkelig grad etterlever regelverket som skal bidra til å forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser. Undersøkelsen viser en klar sammenheng mellom hvorvidt en offentlig virksomhet har etablert strategier og rutiner for arbeidet mot sosial dumping ved egne anskaffelser, og virksomhetens etterlevelse av regelverket. Samtidig viser undersøkelsen at det kan være stort avvik mellom systemer og krav som stilles på sentralt nivå i en etat eller kommune, og den reelle praksisen i de desentraliserte delene av organisasjonen der anskaffelsene foretas. Riksrevisjonen peker i sin rapport på at det er mange med et ansvar for anskaffelser i offentlig sektor som har mangelfull kunnskap om forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter og allmenngjøringsregelverket. Flertallet mener, i likhet med Riksrevisjonen, at dette indikerer at mange statlige virksomheter og kommuner ikke i tilstrekkelig grad har tatt ansvar for å sette seg inn i forskriftskravene som skal forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser. Dette er etter flertallets syn alvorlig. Riksrevisjonen skriver videre at dette også kan skyldes at det i styringsdialogen mellom sektordepartementene og underliggende etater er lagt lite vekt på arbeidet mot sosial dumping. Det samme kan også være tilfelle på kommunalt nivå ved at de øverste kommunale beslutningsorganene i varierende grad har tatt initiativ til å sette i verk tiltak i egen organisasjon. Flertallet mener dette understreker behovet for at departementet synliggjør at de tar sin egen strategi mot arbeidsmiljøkriminalitet på alvor og følger opp Riksrevisjonens anbefalinger.

Flertallet viser til at manglende kunnskap om systemer som er etablert på sentralt nivå, og manglende etterlevelse av interne krav, kan gi økt risiko for sosial dumping ved offentlige anskaffelser. Flertallet merker seg at Riksrevisjonen mener det er behov for bedre kunnskap og kompetanse i offentlig sektor om hvordan oppdragsgiver skal følge opp oppdragstakers etterlevelse av krav til lønns- og arbeidsvilkår. Etter Riksrevisjonens vurdering kan økt kunnskap og kompetanse bidra til å sikre at offentlig sektor i større grad bidrar i arbeidet med å forhindre sosial dumping. Flertallet deler denne vurderingen.

Flertallet viser til at Riksrevisjonen mener Arbeids- og sosialdepartementets innsats for å sikre et arbeidsliv uten sosial dumping i offentlige anskaffelser kan forbedres. Flertallet deler Riksrevisjonens vurdering av at den mangelfulle etterlevelsen av regelverk indikerer at mange statlige virksomheter og kommuner ikke i tilstrekkelig grad har tatt ansvaret for å sette seg inn i forskriftskravene som skal forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser. Flertallet vil peke på behovet for å gjøre Arbeids- og sosialdepartementets virkemidler på dette området bedre kjent blant dem som skal anvende dem, samt at det foreliggende veiledningsmaterialet blir bedre formidlet til de offentlige virksomhetene som har størst behov for veiledning på området.

I tråd med Riksrevisjonens anbefaling mener flertallet at Arbeids- og sosialdepartementet ytterligere må forsterke informasjons- og veiledningstiltak rettet mot øvrige departementer, samt vurdere hvordan Arbeidstilsynet gjennom sitt tilsyns- og veiledningsarbeid i større grad kan bidra til at offentlig sektor etterlever formål og krav om å forhindre sosial dumping i offentlig sektor. Flertallet viser til at Riksrevisjonens undersøkelse viser at Arbeidstilsynet bruker milde sanksjoner mot virksomheter som ikke følger regelverket, og at lav kontrollfrekvens til tross for mange avdekkede brudd på regelverket tilsier at tilsynsaktiviteten har vært mangelfull. På denne bakgrunn anbefaler Riksrevisjonen at Arbeids- og sosialdepartementet vurderer hvordan Arbeidstilsynet i større grad kan forhindre sosial dumping. Flertallet konstaterer at Riksrevisjonen fastholder at Arbeidstilsynet bruker milde reaksjonsformer mot virksomheter som ikke følger regelverket på tross av at arbeids- og sosialministeren mener det ikke er belegg for en slik påstand. Flertallet mener Arbeidstilsynet selv i sin rapportering til departementet, senest i 2015, understreker hvor alvorlig sosial dumping er. Når Arbeidstilsynet selv rapporterer at sosial dumping er et stort og vedvarende problem i arbeidslivet og for det norske samfunnet, må man etter flertallets skjønn også kunne forvente at Arbeidstilsynet fører tilsyn med offentlige anskaffelser. Flertallet er derfor enig i Riksrevisjonens anbefalinger.

Flertallet legger til grunn at myndighetene har et tett samarbeid med KS for å forhindre sosial dumping ved anskaffelser i kommunal sektor.

Flertallet viser til at statsråden i sitt brev til Riksrevisjonen vurderer det slik at en i utgangspunktet har det regelverket som skal til, men at hovedutfordringen er å sørge for at det etterleves.

Flertallet viser til at arbeidet for å hindre sosial dumping er komplisert, og at det stadig er en fare for at useriøse virksomheter greier å tilpasse seg eller omgå regelverket. Flertallet mener at regelverket stadig må være gjenstand for kritisk vurdering og eventuell forbedring. Dette arbeidet kan best skje i samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Flertallet deler denne oppfatningen, men flertallet vil samtidig understreke betydningen av informasjon og forankring, relevant veiledning, effektive og hyppige tilsyn, samt rask reaksjon der brudd på regelverk avdekkes.

Komiteen viser til den nære sammenhengen mellom Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid mot sosial dumping ved offentlige anskaffelser og Riksrevisjonens undersøkelse av beskatning av utenlandske arbeidstakere og næringsdrivende på midlertidig opphold i Norge, jf. Dokument 3:11 (2015–2016), samt undersøkelse av myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet, jf. Dokument 3:15 (2015–2016).

Komiteen mener det er avgjørende viktig å se disse rapportene i sammenheng dersom man skal få en oversikt over de problemer en står ovenfor.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en sterk vekst i antall arbeidstakere som tilbyr sine tjenester i Norge, utfordrer et godt og anstendig norsk arbeidsliv i økende grad.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lov 16. juni 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) § 7 hjemler adgangen til å pålegge statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer å kontraktsfeste lønns- og arbeidsvilkår som «ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke». På denne måten er det offentlige gitt et særlig ansvar for, og mulighet til, å motvirke sosial dumping.

Flertallet mener at Riksrevisjonens funn på dette området, som innebærer en rekke formuleringer som «ikke i tilstrekkelig grad», «i for liten grad», «mangelfull» og «kan forbedres», tilsier at det grunnleggende sett er snakk om et system som ikke fungerer. Når det pekes på at offentlige organer i for liten grad har utviklet rutiner og systemer, går det ikke klart frem hvilke rutiner og systemer som ville vært tilfredsstillende, eller hva som skulle vært praksis på området.

Videre går det frem at en del kommuner og statlige virksomheter har utarbeidet strategi eller styringsdokument på området, og at det er en klar positiv sammenheng mellom slikt arbeid og etterlevelse av regelverk. Riksrevisjonen ser det som uheldig at offentlig sektor ikke i tilstrekkelig grad følger opp regelverket og bidrar til å redusere risikoen for sosial dumping ved egne anskaffelser. Flertallet ser særlig alvorlig på at Riksrevisjonen peker på et betydelig avvik mellom system på sentralt nivå og reell praksis i de delene av organisasjonen der anskaffelsene foretas, og svak eller ingen kontroll av lønns- og arbeidsvilkår hos leverandør eller underleverandør – til tross for sterk mistanke om brudd på vilkårene. Flertallet mener det tegnes et bilde av en alvorlig og svært omfattende problemstilling, og kan ikke se at dagens praksis i det offentlige på noen måte er i stand til å møte verken dagens, eller fremtidens, utfordringer når det gjelder sosial dumping.

Flertallet mener at Riksrevisjonens funn på dette punkt klart viser at det er en alvorlig og systematisk svikt i etterlevelsen av et regelverk som var ment å stille entydige krav til utlysning av en anskaffelse og dermed til utformingen av konkurransegrunnlag. Dette skjer i en situasjon hvor man er godt kjent med at problemet med arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er økende.

Flertallet stiller seg imidlertid tvilende til at det bare skal være mangel på kompetanse om tolkning og bruk av regelverk som er hovedårsaken til funnene. Etter flertallets syn er det kravene i regelverket som ikke er presist nok formulert. Dette er et politisk ansvar som tilligger Stortinget å rydde opp i. Flertallet vil påpeke at når de politiske styringssignalene er entydig klare og konsekvensene av brudd på regelverket er strenge, vil det være både evne og vilje til å etterleve dette i tilsynsorganene og i næringene selv.

Riksrevisjonen peker videre på at offentlige oppdragsgivere i liten grad kontrollerer dokumenter som kan bekrefte om lønns- og arbeidsvilkår minst er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtaler og allmenngjøringsforskriftene. Videre fremhever Riksrevisjonen at offentlige oppdragsgivere ikke innehar dokumentene, eller har kompetanse til å kontrollere om dokumentene er falske eller viser en virkelighet som er annerledes enn de faktiske forhold. Riksrevisjonens funn viser at dette er meget krevende arbeid som ofte avdekkes ved tilfeldigheter, og det er derfor svært vanskelig å anslå rekkevidden av problemene med sosial dumping.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vurderer det slik at grunnmuren i et seriøst arbeidsliv er at de som arbeider i Norge må være registrert enten med fødselsnummer eller et D-nummer i folkeregisteret. D-nummer tildeles utlendinger som skal oppholde seg i Norge i mindre enn seks måneder. Det saksområdet som Riksrevisjonen behandler i henholdsvis Dokument 3:11 (2015–2016) og Dokument 3:15 (2015–2016), viser behovet for at statsråden snarest påser at ID-kontroll gjennomføres ved fremmøte for utlendinger som skal arbeide i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Arbeidstilsynet bruker milde reaksjonsformer mot virksomheter som ikke følger regelverket angående sosial dumping ved offentlige anskaffelser. Flertallet er enige i at en ikke skal bruke strengere reaksjonsformer enn det situasjonen tilsier. Imidlertid er sosial dumping i offentlige anskaffelser i mange tilfeller knyttet til store nasjonale eller internasjonale selskaper som bruker underleverandører hvor det er tvilsomme arbeidskontrakter, for å få et økonomisk konkurransefortrinn overfor bedrifter som er seriøse. I slike tilfeller er det ikke minst nødvendig at regelverket er meget klart med tilhørende strenge reaksjonsformer fra Arbeidstilsynet. Bare på en slik måte vil store økonomiske selskaper som har enorme juridiske ressurser til å omgå regelverket, bli tvunget til å endre sin praksis, slik at vi får rettferdig konkurranse basert på norsk lov.

Flertallet viser videre til Riksrevisjonens sluttmerknad hvor det påpekes at arbeids- og sosialministeren i sitt svarbrev i liten grad gjør rede for hvordan Riksrevisjonens anbefalinger vil bli fulgt opp. Videre vil flertallet understreke at Riksrevisjonen fastholder at Arbeidstilsynet i hovedsak bruker milde reaksjonsformer mot virksomheter som ikke følger regelverket. Etter flertallets vurdering viser dette at statsråden ikke tar problemet med sosial dumping ved offentlige anskaffelser alvorlig nok, noe som svekker tilliten til myndighetene og statsrådens arbeid og uttalelser.