Søk

Sammendrag

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen en tydeligere forankring av bestemmelsen om midlertidig bevæpning i våpeninstruks for politiet i lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) § 29. Forslaget setter også rammer for hvilke situasjoner som kan begrunne midlertidig bevæpning. Disse knyttes til politiets evne til å kunne håndtere en alvorlig trusselsituasjon. Slik bestemmelsen er foreslått utformet innebærer den videre at permanent bevæpning av politiet bare kan besluttes dersom dette er hjemlet i lov.

Bestemmelsen fastsetter ikke noen absolutt yttergrense for hvor lenge midlertidigheten kan vare. Det fremgår imidlertid av våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd at slik bevæpning kan vare i tre måneder og at ytterligere forlengelse kan besluttes for inntil åtte uker av gangen. Det fremgår videre av instruksen at det er departementet som kan samtykke i midlertidig bevæpning. På denne måten sikrer man at nødvendigheten av bevæpningen vurderes med jevne mellomrom av departementet.

Endringsforslaget endrer ikke gjeldende prinsipp om at norsk politi som hovedregel skal være ubevæpnet.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede fremtidige bevæpningsmodeller for norsk politi. Utvalget skal også se på erfaringene med midlertidig bevæpning og praktiseringen av ordningen med fremskutt lagring av våpen i bil.

Det er viktig at Stortinget kan utøve kontroll med departementets og politiets fullmakter slik at Stortinget kan vurdere om disse utøves på en forsvarlig måte. Departementet ser det derfor som naturlig at Stortinget holdes orientert når departementet treffer beslutning om midlertidig bevæpning. Stortinget orienteres på den måten Stortinget finner hensiktsmessig. Orientering kan for eksempel gis av ansvarlig statsråd til Stortinget i plenum eller til den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK). I orienteringene til DUUFK kan det også meddeles opplysninger som er gradert/taushetsbelagt med de begrensninger dette setter for videreformidling av opplysningene.

Forslaget har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.