2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Tone
Merete Sønsterud og Marianne Aasen, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Venstre,
Iselin Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, viser
til representantforslaget «om å sikra alle elevar i grunnskulen
rett til opplæring på hovudmålet sitt».
Komiteen viser til Språkmeldinga,
St.meld. nr. 35 (2007–2008), der det understrekes at det er et overordnet
mål i språkpolitikken å sikre det norske språket, bokmål og nynorsk,
sin posisjon som et fullverdig samfunnsbærende språk i Norge. Komiteen understreker
at å sikre at nynorsk, som det minst brukte skriftspråket, har gode
rammevilkår i grunnskolen er en viktig politisk oppgave.
Komiteen viser til at dagens
ordning etter opplæringsloven § 2-5 innebærer at når minst ti elever
på et av klassetrinnene 1–7 i en kommune ønsker skriftlig opplæring
på et annet hovedmål enn det kommunen har vedtatt som hovedmål ved
den enkelte skole, har de rett til å tilhøre en egen målformgruppe.
Retten gjelder så lenge det er minst 6 elever igjen i denne gruppen. Komiteen viser
til at forslagsstillerne foreslår at denne ordningen bør utvides
til å gjelde alle 13 klassetrinn i grunnskolen.
Komiteen viser til at Noregs
Mållag har regnet ut at det er om lag 46 kommuner i Norge i dag
med ungdomsskoler der tallet på nynorskelever er så stort at de
etter loven ville ha rett til å gå i en egen elevgruppe om dagens
ordning også gjaldt 8.–10. klasse. Komiteen viser videre til den
såkalte Odda-modellen, der kommunen sikrer at de som har hatt opplæring
i nynorsk i barneskolen, får fortsette med dette på ungdomsskolen
ved å ha egne bokmålsklasser og egne nynorskklasser. Komiteen viser
til at overgangen mellom barneskolen og ungdomsskolen er en overgang
der det ofte skjer et språkskifte, og at erfaringene fra Odda tyder
på at muligheten til å velge nynorsk undervisning også i ungdomsskolen kan
redusere dette språkbyttet.
Komiteen viser til at kunnskapsministeren,
i sin vurdering 14. oktober 2016 av representantforslaget, forsvarer
dagens regelverk og anser at det må være opp til den enkelte kommune
å avgjøre om den vil utvide dagens ordning i barneskolen til også
å gjelde i ungdomsskolen. Komiteen merker seg at regjeringen
vil utrede behovet og kostnadene ved å innføre en ordning som tilsvarer
Odda-modellen, nasjonalt i løpet av våren 2017.
Komiteen viser for øvrig til
representantforslaget og fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede en endring av opplæringslova § 2-5 og andre
mulige tiltak som kan sikre elever på ungdomsskolen rett til opplæring
på hovedmålet og rett til å tilhøre en egen målformgruppe, og komme
tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er bekymret over frafallet
i andel nynorskbrukere i de såkalte randsonene for nynorsk, det
vil si fylkene Hedmark, Oppland, Telemark, Agder-fylkene, Rogaland
og Hordaland. Det som kjennetegner disse områdene, er at det er
en andel elever som går på barneskole med nynorsk som undervisningsmål,
men som skifter til bokmål når de begynner på ungdomsskolen eller
en videregående skole som ligger i lokale sentra der bokmål er det vanlige
skriftspråket, eller der bokmålsbrukere er i flertall.
Flertallet viser til undersøkelsen
fra PROBA Samfunnsanalyse (Rapport 2014 – 07), der elevene blant
annet kan fortelle at de møter mindre og mindre nynorsk utover i
skoleløpet. Med dette følger at de påvirkes mer og mer av bokmål,
både i dialekt og når de skriver. Overgangen fra ren nynorskskole
til en blandet skole ser ut til å virke forsterkende på denne prosessen.
Flertallet viser videre til
at elevene som har holdt på nynorsk som hovedmål, opplever utfordringer
knyttet til å skrive godt nynorsk når det meste de leser, er bokmålstekster.
Rapporten fra PROBA Samfunnsanalyse viser at blant elevene som hadde
byttet til bokmål, var det få eller ingen som trodde de kom til
å bytte tilbake til nynorsk.
At nynorskens stilling
i undervisningen er presset, viser dette utdraget fra rapporten:
«Elevene møter lite
nynorsk på skolen. På ungdomsskolen prøver norsklærerne å gi inntil
halvparten av all tavleundervisning og utdelt materiale på nynorsk.
På de videregående skolene vi besøkte er det ulikt hvor mye nynorsk
norsklærerne inkluderer i timene sine. I noen tilfeller møter elevene
bare nynorsk som sidemålsundervisning (også elever som har nynorsk
som hovedmål). Enkelte lærere som selv har nynorsk som hovedmål,
et par på hver av de tre skolene vi besøkte, bruker konsekvent nynorsk
i undervisningen også i andre fag enn norsk. Utover dette er undervisningen,
det vil si tavleundervisning og utdelt materiale, på bokmål. Inntrykket
er at lærere i andre fag enn norsk har liten oversikt over hvem
som er nynorskelever.»
Flertallet mener disse funnene
understreker hvor viktig det er at elevenes rettigheter styrkes,
og at elevenes rett til å gå i egne målformgrupper utvides til hele
grunnopplæringen.
Flertallet viser til GSI-statistikk
som viser andelen språkskifte blant elevene gjennom skoleløpet.
I Telemark skjer det største frafallet i løpet av grunnskolen. Blant
elevene som startet på 1. trinn i Telemark høsten 2001, var 17 pst.
nynorskelever. Ved starten av 10. trinn høsten 2010 var andelen
falt til 9 pst., og på videregående våren 2013 var den 6 pst. Det
betyr at andelen nynorskelever falt med nær 8 prosentpoeng i løpet
av grunnskolen. I de andre fylkene, inkludert Møre og Romsdal, ser
en et frafall i andel nynorskelever både i løpet av grunnskolen
og ved oppstart eller i løpet av videregående skole. Sogn og Fjordane
er det eneste fylket som ikke har en nevneverdig reduksjon i andel
nynorskelever i løpet av grunnskolen (-1 prosentpoeng), selv om
andelen nynorskelever på videregående skole er lavere også her.