Sivilombudsmannens forebyggingsenhet ble etablert
og begynte sitt arbeid våren 2014.
Årsmeldingen beskriver forebyggingsenhetens aktiviteter
i 2015.
I løpet av 2015 har forebyggingsenheten gjennomført
15 besøk til 14 steder for frihetsberøvelse og utvidet besøksfeltet
med to nye sektorer: psykisk helsevern og politiets utlendingsinternat
på Trandum.
Sivilombudsmannen viser i forordet til meldingen
til at forebyggingsenheten i sitt arbeid har erfart at det er flere
utfordringer som går igjen på tvers av sektorene, enten det er snakk
om fengsler, arrester, psykisk helseverninstitusjoner eller utlendingsinternat.
Samtidig er erfaringen at stedene som er besøkt synes å følge opp
Sivilombudsmannens anbefalinger på en grundig måte.
Arbeidet i 2015 har ikke begrenset seg til besøk. Det
har vært anlagt et bredt forebyggingsarbeid som har inkludert dialog
med myndigheter, sivilt samfunn, tilsynsorganer og klageinstanser,
undervisning og foredrag, informasjonsutveksling, deltakelse i høringsrunder
og samarbeid med internasjonale menneskerettighetsorganer.
Mennesker som er fratatt friheten befinner seg
i en spesielt utsatt situasjon og står overfor økt risiko for å
bli utsatt for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende
behandling eller straff. Tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon, OPCAT,
er en internasjonal menneskerettslig avtale med mål om å beskytte
mennesker som er fratatt friheten. Tilleggsprotokollen ble vedtatt
av FNs generalforsamling i 2002 og trådte i kraft i 2006.
FNs torturkonvensjon slår fast at tortur og umenneskelig
behandling er absolutt forbudt og at dette forbudet aldri kan fravikes.
Tilleggsprotokollen bygger på FNs torturkonvensjon og etablerer
således ikke noen ny norm. Bakgrunnen for tilleggsprotokollen var
et ønske om å øke innsatsen for å forhindre og forebygge tortur
og umenneskelig behandling, og den fastlegger derfor nye arbeidsmetoder
for å styrke dette arbeidet.
Stater som slutter seg til tilleggsprotokollen
forplikter seg til å etablere eller utpeke ett eller flere nasjonale
forebyggingsorganer som gjennomfører regelmessige besøk til steder
hvor personer er, eller kan være, fratatt friheten, med hensikt
å stryke beskyttelsen av disse personene mot tortur og umenneskelig
behandling.
De nasjonale forebyggingsorganene har mulighet til
å gi anbefalinger som peker på risikofaktorer for integritetskrenkelser.
De kan også framlegge forslag og kommentarer til eksisterende lovgivning
eller lovforslag.
For å utøve sitt mandat effektivt, skal forebyggingsorganene
være uavhengige av myndighetene og stedene for frihetsberøvelse,
ha nødvendige ressurser til rådighet og ha ansatte med nødvendig
kompetanse og fagkunnskap.
14. mai 2013 vedtok Stortinget at Norge skulle slutte
seg til tilleggsprotokollen.
Per 31. desember 2015 hadde 80 stater sluttet
seg til tilleggsprotokollen, og 64 stater hadde etablert eller utpekt
forebyggingsorganer i sine land.
Tilleggsprotokollen oppretter også en internasjonal
forebyggingskomité, FNs underkomité for forebygging (SPT), som arbeider
parallelt med de nasjonale forebyggingsorganene. Denne består av
25 uavhengige eksperter.
SPT kan besøke alle steder for frihetsberøvelse
i statene som har sluttet seg til tilleggsprotokollen, både med
og uten forhåndsvarsel. I tillegg skal SPT gi råd og veiledning
til de nasjonale forebyggingsorganene, samt koordinere sitt arbeid
med internasjonale og regionale menneskerettighetsmekanismer, som
den europeiske torturforebyggingskomité (CPT), FNs torturkomité
(CAT) og FNs spesialrapportør mot tortur.
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet ble opprettet
som følge av at Stortinget tildelte Sivilombudsmannen oppgaven med
å utøve mandatet som er fastsatt i tilleggsprotokollen.
Regelmessige besøk til steder der mennesker
er, eller kan være, frihetsberøvet er hovedverktøyet forebyggingsenheten
har i sitt arbeid for å styrke beskyttelsen mot og forebygging av
tortur og umenneskelig behandling. Sivilombudsmannen ved forebyggingsenheten
har adgang til alle steder for frihetsberøvelse og til å føre private
samtaler med personer som er fratatt friheten. Videre har enheten
tilgang til alle nødvendige opplysninger av betydning for forholdene
under frihetsberøvelse. Under besøkene søker enheten å avdekke risikofaktorer
for krenkelse gjennom egne observasjoner og samtaler med de berørte.
Samtaler med personer som er fratatt friheten er særlig prioritert.
Både besøksvirksomheten og det øvrige arbeidet skal
ha et forebyggende fokus.
Sivilombudsmannen har utstrakt dialog med nasjonale
myndigheter, kontroll- og tilsynsorganer i forvaltningen, andre
ombud, sivilt samfunn, forebyggingsorganer i andre land og internasjonale
menneskerettighetsorganer.
Det er opprettet et rådgivende utvalg som bidrar med
kompetanse, informasjon, råd og innspill til forebyggingsenhetens
arbeid. Det rådgivende utvalget skal sikre at forskjellige stemmer
blir hørt og at forebyggingsenheten tilføres viktig kompetanse for
å gjennomføre oppdraget.
Forebyggingsenheten legger til grunn at effektivt forebyggingsarbeid
krever en helhetlig tilnærming. Omfanget av tortur og umenneskelig
behandling kan påvirkes av en rekke faktorer, blant annet nasjonalt og
internasjonalt lovverk, organiseringen av institusjoner, kontroll-
og tilsynsorganer og deres praksis, generelle holdninger i samfunnet,
sosial ulikhet, kunnskapsnivå og økonomiske ressurser. Dette har konsekvenser
for hvordan forebyggingsenheten arbeider.
Regelmessige besøk til steder der mennesker
er fratatt friheten står sentralt, men andre metoder og arbeidsformer
vektlegges også. Forebyggingsenheten har en løpende dialog med forvaltningen
og myndighetsorganer på ulike nivå, tilsynsmyndigheter og sivilt
samfunn. Videre samarbeider enheten med en rekke internasjonale
menneskerettighetsorganer og utveksler erfaringer med disse. Informasjonsarbeid er
også prioritert for å gi offentligheten bedre innsyn i forholdene
for dem som er fratatt friheten og for å informere om funn og anbefalinger.
Forebyggingsenheten kan foreta besøk både med og
uten forhåndsvarsel. I 2015 ble det gjennomført fem varslede, syv
uvarslede og tre delvis varslede besøk. Ved uvarslede besøk kommer
enheten til et sted uten noen forhåndsvarsel og ved varslede besøk
gir enheten stedets ledelse beskjed om besøket omtrent fire uker
i forveien. Ved delvis varslede besøk gir enheten stedets ledelse
beskjed om hvilken måned besøket vil bli gjennomført, men ikke hvilken
dato. Denne arbeidsformen gir mulighet for å innhente relevant informasjon
før et besøk, samtidig som den legger til rette for at enheten får
et realistisk inntrykk av forholdene på stedet.
Det tas sikte på å fortsette å gjennomføre en
kombinasjon av ulike typer besøk i 2016.
Hvert besøk starter med innhenting av informasjon
fra en rekke kilder. Dette inkluderer relevant nasjonalt og internasjonalt
lovverk og konkret informasjon om forholdene for frihetsberøvede
på stedet.
Dersom besøket er varslet eller delvis varslet, mottar
stedet et brev om det kommende besøket der det også bes om at spesifisert
informasjon oversendes i forkant eller forelegges under besøket.
Det innhentes rapporter fra relevante tilsyn og andre kilder, og
det rådgivende utvalget oppfordres til å dele informasjon og gi
innspill. Ved uvarslede besøk innhentes informasjon primært ved
gjennomgang av åpent tilgjengelige kilder men også gjennom andre
kilder, som klager til Sivilombudsmannen og tips. Besøkenes varighet
avhenger først og fremst av størrelsen på stedet som besøkes. Forebyggingsenheten
har i 2015 gjennomført besøk som varte fra én til tre dager.
Besøkene har følgende hovedkomponenter:
Befaring av stedet
Møte med ledelsen
Private samtaler med de som er fratatt
friheten
Samtaler med ansatte, helsepersonell, verneombud,
fagforeninger, pårørende, erfaringskonsulenter og andre berørte
personer
Dokumentgjennomgang
Avsluttende møte med ledelsen
Rekkefølgen og omfanget av disse komponentene
kan variere, ut i fra om besøket er varslet eller ikke, tidspunkt
på døgnet, stedets størrelse og organisasjon, logistikk eller andre
forhold. Enkelte av disse kan også gjennomføres parallelt ved at
besøksteamet deler seg i mindre grupper for deler av besøket.
Besøksteamet bruker ved behov tolk i samtaler med
frihetsberøvede.
Forebyggingsenheten har taushetsplikt. Informasjon
som kan identifisere en person som er fratatt friheten behandles
konfidensielt og brukes ikke på en måte som kan avdekke identitet
uten innhentet samtykke.
Under besøk dokumenteres forholdene med eget kamera.
Enheten har også annet utstyr tilgjengelig, som måleverktøy for
å måle størrelsen på celler og rom.
I etterkant av besøk utarbeider forebyggingsenheten
en besøksrapport. Denne beskriver funn og risikofaktorer som besøket
har avdekket. Videre inneholder rapporten Sivilombudsmannens anbefalinger for
å minske risikoen for at mennesker som er fratatt friheten skal
bli utsatt for tortur og umenneskelig behandling.
Ifølge tilleggsprotokollens artikkel 22 og sivilombudsmannsloven
§ 10 har myndighetene plikt til å vurdere anbefalingene og innlede
dialog om mulige gjennomføringstiltak. Stedene forebyggingsenheten har
besøkt gis en frist for å orientere Sivilombudsmannen om oppfølgingen
av anbefalingene. Å følge opp besøkene og anbefalingene i dialog
med stedene som er besøkt er svært viktig for forebyggingsarbeidet.
Alle sektorene som det ble gjennomført besøk
til i 2015 hadde adgang til bruk av tvangsmidler, men under strenge
vilkår. I løpet av året fant forebyggingsenheten flere utfordringer
relatert til tvangsmiddelbruk som gikk igjen på tvers av sektorene, mens
enkelte var særegne for noen av institusjonstypene.
De mest brukte tvangsmidlene var sikkerhetscelle
og belteseng i fengslene, håndjern (under pågripelsen og frem til
innsettelse) i politiarrestene, sikkerhetscelle, håndjern og såkalt
BodyCuff på politiets utlendingsinternat på Trandum, og belteseng
og injeksjon med korttidsvirkende legemidler i psykisk helseverninstitusjoner.
Ifølge menneskerettslige standarder må inngrep
i personlig integritet være i samsvar med krav til lovmessighet,
nødvendighet og proporsjonalitet. Tvangsmidler kan brukes for å
hindre en akutt og alvorlig situasjon som er til fare for liv eller
helse for den det brukes overfor, eller personer i dennes nærhet.
I noen tilfeller er det også mulig å bruke tvangsmidler for å hindre
vesentlig materiell skade. Tvangsmidler skal aldri benyttes som
behandling eller straff. De strenge vilkårene reflekterer at tvangsmidler
er et stort inngrep i den enkeltes personlige integritet. Fra et
forebyggingsperspektiv representerer bruk av tvangsmidler en klar
risiko for krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling.
Forebyggingsenheten undersøker derfor alltid hvilke
tvangsmidler det enkelte sted har tilgjengelig, hvordan praksisen
for bruk er, hvor ofte og lenge det brukes, hvordan bruken dokumenteres,
klagemuligheter og hvordan de som er fratatt friheten selv opplever
å bli utsatt for bruk av tvangsmidler.
Både i fengslene og på utlendingsinternatet
på Trandum ble det brukt sikkerhetscelle. Sikkerhetscellene er oftest
på størrelse med en glattcelle i en politiarrest, men noe mindre
på Trandum. Bortsett fra et avtrede i gulvet og en madrass har sikkerhetscellene
ingen innredning. Mat og drikke blir oftest satt inn gjennom en
luke ved gulvet. Blant forhold Sivilombudsmannen uttrykte bekymring
for var lengden på opphold på sikkerhetscelle, og at det i en del
tilfeller var fattet mangelfulle vedtak. Flere fengsler har nå anskaffet
klær som ikke skal kunne brukes til selvskading ved tvinning eller
riving. Dette er et viktig tiltak for å unngå at innsatte oppholder seg
nakne på sikkerhetscellen. Samtidig er dette klær som kan oppleves
som stigmatiserende, ubehagelige og et overgrep i seg selv og de
bør derfor kun brukes der det er en konkret selvmordsfare. Utover
slike situasjoner bør innsatte ha egne eller andre vanlige klær
fra institusjonen.
Hyppige tilsyn og jevnlige samtaler som hindrer at
den som er fratatt friheten opplever isolasjon og hjelpeløshet,
er viktige tiltak for å redusere faren for selvmord og for å forverre
psykiske lidelser. I flere av Sivilombudsmannens rapporter ble det
også fremhevet at opphold på sikkerhetscelle utgjør en særlig inngripende
form for isolasjon. Det ble pekt på foreliggende kunnskap om at
isolasjon kan øke risiko for selvmord, selvskading og utvikling
av alvorlige psykiske lidelser. Enhetens foreløpige erfaring tilsier
at risiko for alvorlig selvskading og selvmord er en av de mest
brukte begrunnelsene for sikkerhetscellevedtak. Dette er bekymringsfullt
med tanke på den negative effekten isolasjon i seg selv kan ha på
innsattes psykiske helse. Gjennomgang av tilsynslogger for sikkerhetsceller
avdekket tilfeller i flere fengsler der innsatte har reagert på
situasjonen med apati, ved å kle av seg, urinere på gulv og vegger,
eller ved å forsøke å skade seg selv.
Belter er et av de mest inngripende tiltak som
kan iverksettes lovlig overfor en person. Som med andre tvangsmidler
er dette et tiltak for å hindre en akutt situasjon og skal aldri
brukes som ledd i behandling eller som straff. I motsetning til
i kriminalomsorgen der helsepersonell ikke skal involveres i beslutningen
om beltelegging, er det imidlertid helsepersonell som beslutter
og iverksetter beltelegging av innlagte pasienter i det psykiske
helsevernet. I en egen artikkel diskuteres særegne forhold ved rollen
til helsepersonell overfor personer som er fratatt friheten. At helsepersonell
både behandler og iverksetter bruk av tvangsmidler skaper egne utfordringer
for relasjonen til den som er fratatt friheten og styrker behovet
for kontrollmekanismer. I det psykiske helsevernet er det nedsatt
kontrollkommisjoner som skal gjennomgå tvangsprotokollene der bruk
av blant annet belter nedtegnes, og kontrollere at bruken er lovlig
og korrekt dokumentert.
Overfor sykehus har Sivilombudsmannen understreket
at vedtak om beltelegging må gjelde for kortest mulig tid. I psykisk
helsevern kan personer som er beltelagt i tillegg bli underlagt
tvungen medisinering med korttidsvirkende legemidler. Gjennomgang av
tvangsprotokoller under besøk til institusjoner innen psykisk helsevern
avdekket at belteseng ofte kombineres med injeksjon av korttidsvirkende
legemiddel.
Når noen er lagt i belter skal de ha kontinuerlig tilsyn.
I fengsler har forebyggingsenheten erfart at enkelte innsatte har
vært så preget av isolasjon at de har gitt uttrykk for ønske om
å bli beltelagt slik at de ikke blir etterlatt alene. Dette er et
alvorlig uttrykk for hvordan det kan oppleves å sitte isolert i
en sikkerhetscelle. Arrestene kan ikke lenger bruke belteseng, men
arrester og utlendingsinternatet på Trandum har adgang til å bruke
BodyCuff. Dette er en form for transportbelte som festes rundt håndledd (med
håndjern), ankler og mage og der remmer mellom hendene og føttene
kan strammes slik at disse trekkes mot henholdsvis mage og rygg.
Tvangsmiddelet brukes først og fremst i forbindelse med uttransporter,
blant annet på fly. Forebyggingsenheten fant ikke ureglementert
bruk av BodyCuff under besøkene i 2015, men etterlyste en systematisk
registrering av bruken av dette og andre tvangsmidler ved uttransport
av utlendinger.
I enkelte arrester ble det under besøk funnet
kroker til å feste arrestanter i håndjern til veggen over en sittebenk
i venterommet («inkvireringsrommet»). Dette er en praksis som tidligere
er kritisert av den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) og
enheten anbefalte at disse ble fjernet. Anbefalingen ble i de fleste
tilfeller raskt fulgt opp av den aktuelle arrest.
Under besøk til fengsel ble det funnet varetektsinnsatte
som hadde mistet timer hos spesialisthelsetjenesten fordi de var
påsatt håndjern og helsepersonell konstaterte at undersøkelsen ikke
kunne gjennomføres med håndjern. Dette er forhold som kan innebære
en umenneskelig behandling og som enheten anbefalte endret.
Bruk av tvangsmidler skal dokumenteres både gjennom
skriftlige vedtak og loggføring av hendelsesforløpet. Dette er viktig
for å gi grunnlag for god internkontroll og for å sikre reell klagemulighet.
Dokumentasjon er også avgjørende for at tilsynsmyndighetene skal
kunne føre kontroll med bruken av tvangsmidler.
De ulike tilsynsrådene, kontrollkommisjonene og
fylkesmannen gjør et viktig forebyggende arbeid og må kunne kontrollere
at lover og regler er overholdt og at rettighetene til menneskene
det gjelder er ivaretatt. Under besøkene ble det funnet til dels
store forskjeller i praksis og i kvaliteten på dokumentasjonen i
både vedtak og loggføringer. Dette er forhold som bør rettes opp
gjennom klare interne retningslinjer og jevnlig opplæring av ansatte.
Sivilombudsmannen ga flere anbefalinger om dette og ga også anbefaling
om pasienters rett til innsyn i tvangsprotokollen og mulighet til
å legge ved egne merknader til denne.
Mennesker som er fratatt friheten har rett til
å delta i meningsfulle aktiviteter som arbeid, undervisning, fritidssysler,
fysisk aktivitet og sosialt samvær. Samtidig har de en langt lavere
grad av kontroll over egen hverdag. Lukkede institusjoner har derfor
et viktig ansvar i å sikre at frihetsberøvede får et tilfredsstillende
aktivitetstilbud.
Den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) anbefaler
at innsatte i fengsel får mulighet til å være minst åtte timer ute
av cella hver dag, sysselsatt med meningsfulle aktiviteter. Forebyggingsenhetens
besøk i 2015 har vist at man flere steder ikke lykkes godt nok med
dette. Både i fengsler, politiarrester, utlendingsinternat og psykisk
helseverninstitusjoner har forebyggingsenheten funnet at en del
frihetsberøvede tidvis har en så lav grad av stimuli og menneskelig
kontakt at det utgjør isolasjon eller forhold som grenser til dette.
Forebyggingsenhetens besøk til fem fengsler
i 2015 har vist at fengslene opplever betydelige utfordringer med
å gi alle innsatte et tilfredsstillende aktivitetstilbud. Manglende
aktivisering og menneskelig kontakt utgjør en klar risiko for negative
helse- og velferdsmessige konsekvenser, og kan også påvirke innsattes
soningsprogresjon negativt. Dette er et tap for den enkelte og for
oss alle, fordi alle innsatte skal tilbakeføres til samfunnet.
Spesielt i innkomstfasen opplever en del innsatte soningsforhold
som er så strengt begrenset at det utgjør isolasjon. Denne formen
for isolasjon skyldes ofte ikke den innsattes adferd, men at fengselets
lokaler ikke er tilrettelagt for fellesskap. En svært høy beleggsprosent
som forsinker overflyttingen fra mottaksavdeling til fellesskapsavdeling
forsterker problemet. Dette er bekymringsfullt og Sivilombudsmannen
har i sine rapporter fremhevet betydningen av at eventuelle nye
fengsler får egnede lokaler for fellesskap i alle avdelinger, inkludert
mottaks- og varetektsavdelinger.
Innsatte som er innelåst på cella i 22 timer
eller mer i døgnet uten meningsfull menneskelig kontakt opplever
isolasjon («solitary confinement»). En så lav grad av meningsfull
sosial kontakt kan få alvorlige konsekvenser for frihetsberøvedes
psykiske helse og utgjør en økt risiko for selvmord. Med utgangspunkt
i kunnskap om skadevirkninger har CPT anbefalt at isolasjon kun
anvendes som en siste utvei og for kortest mulig tid. Den europeiske
menneskerettighetsdomstolen (EMD) og FNs spesialrapportør mot tortur
har også uttrykt sterk bekymring over skadevirkningene av isolasjon.
Ved kortvarig bruk av isolasjon legger både EMD
og CPT stor vekt på at ansvarlige myndigheter iverksetter tiltak
for å kompensere for negative virkninger av isolasjon. CPT har anbefalt
at det ved tilfeller av langvarig isolasjon iverksettes konkrete
tiltak for å få endret situasjonen som førte til isolasjon. Under
fengselsbesøkene har forebyggingsenheten funnet at fengslene har
iverksatt visse aktiviseringstiltak rettet mot de isolerte. Flere
av fengslene har ansatt aktivitører med ansvar for én-til-én oppfølging
av isolerte innsatte. Tiltakene fremstår dessverre ofte som lite
systematiserte og sårbare for budsjettkutt.
Bruk av langvarig isolasjon som kontrolltiltak
er sterkt kritisert i internasjonal rett, og FNs reviderte minimumsstandarder
for behandling av innsatte (Mandela-reglene) slår fast at isolasjon
som overstiger 15 døgn skal være forbudt. Det norske lovverket tillater
i dag bruk av hel utelukkelse fra fellesskapet i inntil ett år av
gangen. Selv om så langvarig isolasjon er svært uvanlig, har forebyggingsenheten
under besøkene i 2015 funnet at utelukkelsene i en del tilfeller overskrider
14 dager og i enkeltsaker også over både måneder og år. Dette er
bekymringsfullt og det vil være viktig at det blir foretatt en vurdering
av rettsgrunnlaget for isolasjon i straffegjennomføringsloven i
lys av Mandela-reglenes bestemmelser om isolasjon.
Liknende utfordringer ble også påvist under
årets besøk til Politiets utlendingsinternat på Trandum. Hovedfunnet
var at det samlede kontrollnivået på internatet fremstod som for
inngripende, og det ble anbefalt tiltak for å sikre samsvar med
menneskerettslige krav til nødvendighet og proporsjonalitet.
Blant annet var det behov for tiltak for å styrke det
organiserte aktivitetstilbudet på internatet, særlig for de lengeværende
internerte. På internatet ble isolasjon gjennomført på celler med
mindre innredning enn i fengsel. Enkelte satt isolert i lang tid,
særlig i etterkant av et opprør i mars 2015. Så mange som 24 vedtak
om utelukkelse fra fellesskapet varte over fire døgn. Det lengste
oppholdet varte 23 ½ døgn. Vedtakene i disse sakene inneholdt heller
ikke informasjon om hvorfor isolasjonen skulle opprettholdes eller
om mindre inngripende tiltak for å ivareta sikkerheten var vurdert.
Under besøk til tre psykisk helseverninstitusjoner
i 2015 fremkom det også utfordringer med aktivitetstilbud og isolasjonsliknende
forhold. Under besøkene gjennomgikk forebyggingsenheten sykehusenes
aktivitetstilbud. Eksempler på aktiviteter som tilbys var blant
annet turer utenfor sykehuset, filmkveld, musikkgruppe, matlaging,
kunst- og håndverk, fellesmøter om dagsaktuelle tema og organiserte
treningstilbud. Under besøkene fant enheten likevel at aktivitetstilbudet
flere steder var bekymringsfullt lavt. Mange pasienter ønsket mulighet
til å være mer ute i friluft og i fysisk aktivitet, og mer aktive
ansatte som kunne tilrettelegge for aktiviteter innendørs.
Etter psykisk helsevernloven kan tvangsinnlagte pasienter
underlegges en rekke inngripende behandlings- og kontrolltiltak,
blant annet skjerming. Skjerming innebærer at pasienten må være
i et rom nesten uten innredning. På liknende måte som isolasjon
i fengsel begrenser dette pasientens sanseinntrykk og avskjærer
i stor grad kontakt med andre. Skjerming kan bare brukes som et
behandlingstiltak eller av hensyn til andre pasienter, aldri som
straff eller av hensyn til personalet. Både på bakgrunn av at kunnskapsgrunnlaget
om effekt av skjerming er relativt svakt og fordi skjerming er et
inngripende tiltak i pasientens frihet, undersøker forebyggingsenheten
ulike skjermingstiltak.
Et opphold i politiarrest forutsettes å vare
i kort tid. Arrestanten må enten løslates eller overføres til fengsel
innen to døgn. Sivilombudsmannen har i mange år uttrykt bekymring
over et høyt antall oversittelser av denne tidsfristen. I juli 2014
slo Oslo tingrett fast at staten hadde brutt den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) artikkel 8 om rett til privatliv og diskrimineringsforbudet
i artikkel 14 i en sak om isolasjon i politiarrest. Dommen fastslår
at politi- og påtalemyndighet er forpliktet til å gjøre det som
er mulig innenfor eksisterende bygningsmasse for å hindre isolasjon,
ved å legge til rette for utvidet kontakt med advokat, opphold i
friluft med andre og tilrettelegging av besøk utenfra. Isolasjon
er ikke lovlig med mindre det foreligger fare for bevisforspillelse.
Under besøk til politiarrester i 2015 har forebyggingsenheten
undersøkt hva politiet gjør for å sikre at det foretas individuelle
vurderinger av isolasjonsbehovet og iverksettes avhjelpende tiltak
mot isolasjon. Opphold i glattcelle påfører ofte store psykiske
påkjenninger for folk i en krisesituasjon, og avhjelpstiltak er
helt nødvendig. Forebyggingsenheten har funnet at man flere steder
ikke har dokumentert at det gjøres vurderinger av om det foreligger
behov for isolasjon. Funn så langt viser at politiet i en del tilfeller
iverksetter enkelte tiltak, slik som hyppigere opphold i luftegård
med andre arrestanter. Sivilombudsmannen har blant annet anbefalt
at politiet legger til rette for besøk utenfra. En stor utfordring
er at arrestene er bygget som glattceller, uten fellesskapsarealer.
Det er foreløpig ikke avklart om ytterligere tiltak, som bygningsmessige
tilpasninger, planlegges for å bringe norsk praksis bedre i samsvar
med Norges menneskerettslige forpliktelser.
Behandling av frihetsberøvede personer kan skape
særlige utfordringer for leger og annet helsepersonell.
Mennesker som er fratatt friheten har samme
rett til fysisk og psykisk helsevern som befolkningen for øvrig.
I en del tilfeller har de imidlertid særskilte helsebehov. Både
selve frihetsberøvelsen og helsetilbudet kan representere risikofaktorer
for umenneskelig behandling.
For å sikre et godt helsefaglig fundament for forebyggingsenhetens
arbeid omfatter det tverrfaglige besøksteamet en lege og, fra 2016,
en psykolog. Hver besøksrapport har et kapittel om helse, med funn
og anbefalinger rettet både til helsemyndighetene og den frihetsberøvende
myndighet. Rapporter fra besøk til psykisk helseverninstitusjoner
ser også på hvordan det virker inn på forholdene for de som er fratatt
friheten at den frihetsberøvende myndighet samtidig også er helsemyndighet
Etiske regler for leger har sitt opphav i den hippokratiske
ed og er innarbeidet både i norsk lovgivning og i internasjonale
menneskerettighetskonvensjoner. Medisinsk etikk bygger på verdier
som selvbestemmelse (pasienten har rett til å velge eller avslå
behandling), velgjørenhet (legen bør ha pasientens beste for øye),
ikke skade (ut fra prinsippet «viktigst er å ikke påføre skade»)
og rettferdighet (rettferdig fordeling og lik behandling ved fordeling
av begrensede ressurser).
Legen skal søke å etablere tillit, verne om
integriteten, respektere privatlivet og taushetsplikten, fremme
velferd og gi behandling med utgangspunkt i pasientens informerte
samtykke. En lege kan imidlertid også ha rollen som sakkyndig. I
denne rollen handler legen på vegne av staten, ikke pasienten. De
to motstridende rollene, såkalt «dobbel lojalitet», kan utfordre
hverandre, og håndteringen av dem stiller krav til tydelighet og
åpenhet i forholdet til pasienten. Pasienten har krav på å vite
når legen har en sakkyndig rolle.
Arrestanter fremstilles ofte for kommunale legevakter
av politiet. Det kan være rusproblematikk eller andre helsemessige
forhold som det kan være viktig å få undersøkt. Siden arrestanten
fortsatt vil være fratatt friheten under helseundersøkelsen, blir
legevakten et midlertidig sted for frihetsberøvelse. Dette er bakgrunnen
for at enheten gjennomfører besøk til den kommunale legevakten under
besøk til en arrest. Under disse besøkene har forebyggingsenheten
funnet at en del legevaktsleger håndterer sin faglige rolle overfor
arrestanter på en uklar og til dels uheldig måte. Hvis en arrestant
for eksempel bringes til legevakten etter å ha blitt pågrepet for
promillekjøring, utfører legevaktslegen sakkyndig arbeid på vegne
av politiet når han eller hun tar blod- og urinprøver. I en slik
situasjon vil pasientens rett til privatliv og taushetsplikt ikke
bli ivaretatt på samme måte som når legen arbeider for pasienten,
blant annet fordi politiet som oftest vil være til stede. Det er
da viktig at legen informerer arrestanten om sin rolle som sakkyndig.
Samme arrestant kan imidlertid også ha fått
en skade eller ha helseproblemer som krever medisinsk behandling.
Når legen behandler arrestanten for en skade, handler han eller
hun i egenskap av helsepersonell og har da plikt til å ivareta lege-pasient-forholdet,
som innbefatter beskyttelse av pasientens rett til privatliv og
av taushetsplikten. Pasienten har rett til å snakke alene og i fortrolighet
med legen, med mindre sikkerhetshensyn gjør det nødvendig for legen
å be om at politiet er til stede.
Forebyggingsenheten har besøkt politiarrester der
arrestanter er brakt til legevakten for «klarering for arrest».
I flere arrestjournaler er det brukt formuleringer som at arrestanten
har blitt «klarert» eller «godkjent» for arrest av lege, og «klarering
for arrest» er til og med dokumentert i pasientjournaler av legevakten.
Dette er problematisk. Legens rolle er å vurdere en pasients helsetilstand
og gi behandling, ikke sette sitt godkjenningsstempel på frihetsberøvelsen.
Dersom en pasients helse er slik at vedkommendes tilstand vil bli
betydelig forverret under frihetsberøvelse, har legen et ansvar
for å beskytte pasientens velferd. Men legen bør aldri ta del i
en beslutning om å godkjenne frihetsberøvelse av en person. Dette
vil kunne ødelegge tilliten i lege-pasient-forholdet.
I fengselshelsetjenesten er helsepersonell genereltklar over risikoen for dobbel lojalitet
og er oppmerksommepå behovet for å sette
pasientenesbehov og interesser fremst.
Likevel må helsepersonellet– enten de er
organisert som kommunalehelsetjenester eller
spesialisthelsetjenester – fungereeffektivt innenfor
fengselets murer. De må samarbeidemed kriminalomsorgen
når det gjelder for eksempelå sette opp
timer, avtale innkomstsamtaler, pasienttransport,helseavdelingens
beliggenhet, HMS-tiltak,selvmordsforebygging
og helsefremmende arbeid.
Et aspekt ved helsepersonellets jobb som er
spesielt utfordrende er medisinsk tilsyn med innsatte som er plassert
i sikkerhetsceller eller sikkerhetssenger av kriminalomsorgen. Etter
loven skal disse ha tilsyn av helsepersonell minst en gang om dagen.
På den ene side er dette tilsynet viktig siden de innsatte befinner
seg i en sårbar situasjon der de i liten grad kan kontrollere sin
egen tilgang til helsetjenester. På den annen side kan innsatte
i en sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng oppfatte regelmessig besøk
av helsepersonell som at disse implisitt godkjenner bruken av tvangsmidler,
noe som kan gå utover lege-pasient-forholdet. Under slike omstendigheter
oppfordres helsepersonellet derfor på det sterkeste til å opplyse om
sin rolle og om hva deres oppgave er der.
Sivilombudsmannen har også uttrykt bekymring for
problemstillinger knyttet til dobbel lojalitet ved Politiets utlendingsinternat
på Trandum. Både leger og sykepleiere på Trandum arbeider for Politiets
utlendingsenhet og er altså ikke ansatt av helsemyndighetene slik
de ville vært på andre steder for frihetsberøvelse i Norge. Siden
helsetjenesten på Trandum ikke er uavhengig av den frihetsberøvende
myndighet, kan det være utfordrende å prioritere de internertes
medisinske behov og interesser. Legene på Trandum yter legehjelp
til de internerte, men de utarbeider også «Fit-to-fly»-erklæringer
for tvungen uttransport av internerte. Sykepleierne på Trandum er de
samme sykepleierne som følger de internerte under uttransport med
fly. Det er stor risiko for at helsetjenestens manglende faglige
uavhengighet på Trandum vil skade lege-pasient-forholdet og gå ut over
pasientbehandlingen. Forebyggingsenheten anbefaler derfor at Politiets
utlendingsenhet organiserer faglig uavhengige helsetjenester for
de internerte.
I motsetning til andre steder for frihetsberøvelse som
forebyggingsenheten har besøkt, der det er – eller burde være –
et klart skille mellom den frihetsberøvende myndighet og helsemyndighetene,
er det for pasienter i psykisk helsevern helsemyndighetene som er
den frihetsberøvende myndighet. Legen har både makt og myndighet
til å legge pasienter inn på psykiatrisk avdeling under tvang, skjerme
dem mot andre pasienter og behandlere, bruke tvangsmidler og andre
tvangstiltak overfor dem, og medisinere dem uten deres samtykke.
Forebyggingsenheten følger nøye med på utviklingen nasjonalt og
internasjonalt når det gjelder helsevern for personer med nedsatt
psykososial funksjonsevne.
I utøvelsen av forebyggingsmandatet fortsetter forebyggingsenheten
å fokusere på helse under frihetsberøvelse. Hvert besøk til et sted
for frihetsberøvelse omfatter en grundig vurdering av helsetilbudet, herunder
en gjennomgang av helsepersonellets rolle. Helsetjenester til personer
som er fratatt friheten er en viktig del av ethvert samfunns samlede
offentlige helsetilbud ettersom de fleste frihetsberøvede en gang
vil vende tilbake til sitt lokalsamfunn, med sine helseproblemer
og de erfaringer de har fått med helsevesenet under frihetsberøvelsen.
Derfor er det helt avgjørende at alle involverte erkjenner og griper fatt
i de utfordringene helsepersonell kan oppleve med å håndtere sine
ulike roller på steder for frihetsberøvelse. Dette vil virke helsefremmende,
ikke bare for de som er fratatt friheten, men også for samfunnet som
helhet.
Opprettelsen av soningsplasser for norske innsatte
i Nederland i 2015 reiste en rekke problemstillinger om ivaretakelse
av de innsatte og deres rettigheter og om Norges forpliktelser til
å forebygge, hindre og straffeforfølge tortur og umenneskelig behandling av
personer under norsk jurisdiksjon.
En viktig del av Sivilombudsmannens forebyggingsmandat
er muligheten til å framlegge forslag og kommentarer til eksisterende
lovgivning eller lovforslag med sikte på å bedre behandlingen av
og forholdene for mennesker som er fratatt friheten.
30. januar 2015 sendte Justis- og beredskapsdepartementet
et forslag på høring om å endre straffegjennomføringsloven for å
gi hjemmel til straffegjennomføring i en annen stat.For
å få ned soningskøen og gi kriminalomsorgen økt kapasitet til gjennomføring
av straff og varetekt, ble det foreslått å leie fengselsplasser
i utlandet. Norske myndigheter inngikk forhandlinger med nederlandske
myndigheter og det ble enighet om at Norge skulle leie Norgerhaven fengsel
med plass til 242 innsatte. Av avtalen framgikk det blant annet
at de ansatte i fengselet i hovedsak skulle være nederlandske, at
det skulle være en norsk fengselsleder, og at helsetjenestene i
fengselet skulle ivaretas av nederlandske helsemyndigheter.
Sivilombudsmannen avga 27. februar en høringsuttalelse
om forslaget. I uttalelsen påpekte ombudsmannen at en rekke forhold
burde utredes nærmere, deriblant forholdet til norske menneskerettighetsforpliktelser,
språk og kommunikasjon mellom ansatte og innsatte, og tilgang til
helsetjenester. I tillegg anså ombudsmannen den korte høringsfristen som
uheldig.
Etter høringsrunden leverte departementet en proposisjon
til Stortinget om å samtykke til de foreslåtte endringene i straffegjennomføringsloven
og til inngåelse av avtalen med Nederland om leie av fengselsplassene
i Norgerhaven i tre år fra 1. september 2015. Sivilombudsmannen,
ved forebyggingsenheten, deltok i justiskomiteens åpne høring 28. april
og bemerket blant annet at det ikke er omtalt i proposisjonen hvordan
Norges forpliktelser etter FNs torturkonvensjon skal ivaretas under
soning i Nederland. I etterkant av høringen utdypet Sivilombudsmannen dette
forholdet skriftlig i et brev til komiteen.
I proposisjonen står det at innsatte under straffegjennomføring
i en annen stat vil være under norsk jurisdiksjon. Av artikkel 14
og 17 i Norges avtale med Nederland 2. mars 2015 fremgår det imidlertid at
nederlandsk straffelov skal gjelde for straffbare forhold begått
i fengselet og at nederlandske myndigheter er ansvarlige for etterforskning
og påtale av straffbare forhold og dødsfall i fengselet.
I henhold til avtalen har norske myndigheter
ikke adgang til å iverksette etterforskning av straffbare forhold
som begås i Norgerhaven. Norske myndigheter vil dermed ikke kunne
iverksette tiltak for å etterforske eller straffeforfølge forhold
som kan rammes av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling
av de innsatte. Dette vil både gjelde hendelser forårsaket av nederlandske
ansatte i fengselet eller ved ansattes passivitet ved vold utøvd
av andre innsatte. FNs torturkomité (CAT) har uttalt at det er statens
ansvar å forebygge, hindre og straffeforfølge tortur og umenneskelig
behandling «in any territory under its jurisdiction». Ombudsmannen
fant derfor grunn til å stille spørsmål ved om en slik begrensning i
norske myndigheters rettslige handleevne er i tråd med Norges forpliktelser
etter torturkonvensjonen.
FNs spesialrapportør mot tortur Juan E. Méndez la
i oktober 2015 fram en rapport der han minnet statene om deres ansvar
og forpliktelser etter torturkonvensjonen. Méndez understreket at
tortur og umenneskelig behandling fortsatt finner sted verden rundt.
Samtidig er stater i økende grad engasjert i aktiviteter i andre
land. Når stater opererer utenfor egne grenser, enten det gjelder
militær aktivitet, grensekontroll, frihetsberøvelse eller fredsbevarende
operasjoner, så har de det samme ansvaret for å overholde torturkonvensjonens
forpliktelser som på eget territorium. Enhver stat har plikt til
å forebygge, hindre og straffeforfølge tortur på ethvert område
under egen jurisdiksjon, uansett hvor i verden handlingene finner
sted eller hvem som er ansvarlig for disse.
Videre har Sivilombudsmannen pekt på uklarheter
ved gjennomføring av besøk til fengsler i utlandet. Departementet
la blant annet til grunn at Sivilombudsmannens forebyggingsenhet
bør kunne gjennomføre besøk under sitt mandat til et fengsel som
leies av norske myndigheter i utlandet. Høringsnotatet 30. januar
inneholdt imidlertid ingen drøftelse av forholdet til «mottakerstatens»
nasjonale forebyggingsorgan etter OPCAT, forholdet til «mottakerstatens»
myndigheter og den rolle de utøver overfor de innsatte, eller andre
forhold av betydning for gjennomføringen av forebyggende besøk i
en annen stat.
FNs underkomité for forebygging, SPT, har en rådgivende
rolle overfor de nasjonale forebyggingsorganene. SPT har avgitt
en uttalelse om hvordan torturforebyggende arbeid bør gjennomføres
dersom en stat inngår en avtale med en annen om å sende personer
dit for frihetsberøvelse. Blant annet skal det sikres at forebyggingsorganet
i «avsenderstaten» har juridisk og praktisk mulighet til å besøke
de innsatte i fengsel i «mottakerstaten» i henhold til OPCAT og
til å gi anbefalinger og gå i dialog med myndighetene i begge land.
Samtidig skal også forebyggingsorganet i «mottakerstaten» ha den
samme muligheten til å gjennomføre besøk, gi anbefalinger og gå
i dialog med begge staters myndigheter.
Ombudsmannen ser både juridiske og praktiske utfordringer
i å innlede en dialog om oppfølging med andre staters myndigheter
(om forhold som ligger utenfor Norges jurisdiksjon), og ser samtidig
at dette vil være sentralt for å kunne ivareta mandatet etter OPCAT.
For eksempel når det gjelder innsattes tilgang til helsetjenester,
som etter avtalen ivaretas av nederlandske myndigheter, er det uklart
hvordan Sivilombudsmannens forebyggingsenhet under et besøk effektivt
skal kunne undersøke helsetilbudet som gis og gi anbefalinger om
oppfølging i etterkant.
Etter å ha gjennomført besøk til en rekke steder for
frihetsberøvelse i Norge de siste to årene, er det ombudsmannens
klare oppfatning at forebygging krever en helhetlig tilnærming.
Det vises i denne sammenheng til publiserte rapporter fra Sivilombudsmannens
gjennomførte besøk så langt under forebyggingsmandatet. Her fremgår
det at både helseavdelinger i fengsler, legevakt, spesialisthelsetjeneste
og håndtering av risiko ved transport, omfattes av mandatet og inngår
som del av et besøk. Det er illustrerende for problemstillingen
at rundt 30 prosent av de anbefalingene Sivilombudsmannen under
sitt forebyggingsmandat har gitt til fengslene, berører helseforhold.
Avtalen 2. mars 2015 som er inngått mellom Norge
og Nederland om leie av fengselsplasser omtaler hverken statenes
forpliktelser etter OPCAT eller mandatene til FNs underkomité og
landenes nasjonale forebyggingsorganer.
På oppdrag fra det nederlandske forebyggingsorganet
gjennomføres det nå en evaluering av hvilke implikasjoner den bilaterale
avtalen mellom Norge og Nederland har for det nederlandske forebyggingsorganets
OPCAT-mandat. Konklusjonene i denne vil også ha interesse for ombudsmannens
forebyggingsarbeid overfor innsatte som overføres fra Norge.
Etter over et halvt år med norske innsatte i
fengsel i Nederland er det fortsatt uklart hvordan Norges forpliktelser
etter torturkonvensjonen overholdes og hvordan de nasjonale forebyggingsorganene
og SPT skal utøve sine mandater. Ombudsmannen vil fortsette å følge
utviklingen i tiden fremover.
Årsmeldingen redegjør i del 4 for gjennomførte besøk
i 2015.
Forebyggingsenheten har gjennomført besøk til følgende
fengsler:
Ringerike fengsel
(varslet besøk 6.–9. januar 2015)
Bjørgvin fengsel Ungdomsenheten (varslet
besøk 11. februar 2015 og uvarslet besøk 22. april 2015)
Trondheim fengsel (varslet besøk 17.–19.
mars 2015)
Telemark fengsel, Skien avdeling (varslet
besøk 2.–4. juni 2015)
Kongsvinger fengsel (varslet besøk 25.–27.
august 2015)
Diakonhjemmet sykehus
(delvis varslet besøk 24.–27. februar 2015)
Sykehuset Telemark (delvis varslet besøk
8.–10. april 2015)
Sørlandet sykehus, Kristiansand (delvis
varslet besøk 7.–9. september 2015)
Forebyggingsenheten gjennomførte 22. april 2015
et uvarslet besøk med formål å kartlegge alle steder for frihetsberøvelse
på Gardermoen. I løpet av dagen besøkte forebyggingsenheten utreisesenteret til
Politiets utlendingsenhet (PU), Tollvesenets lokaler for tilbakeholdelse
og politiposten på flyplassen samt Gardermoen politiarrest.
For samtlige besøk gis det i årsmeldingen del
4 en grundig redegjørelse for de funn forebyggingsenheten gjorde
og for hvilke tiltak som er iverksatt i etterkant av besøket.
Etter hvert besøk publiserer Sivilombudsmannen en
rapport som beskriver funn og gir anbefalinger om tiltak for å redusere
risiko for tortur og umenneskelig behandling. Det bes alltid om
en tilbakemelding fra stedet om hvordan anbefalingene er fulgt opp.
Del 5 i årsmeldingen omhandler resultater i
2015.
Forebyggingsenheten har lagt stor vekt på å
være i dialog med stedene som er besøkt om deres tiltak for å forebygge
risiko for krenkelser og følge opp Sivilombudsmannens anbefalinger.
Oppfølgingen synes å være grundig blant stedene som har rapportert til
Sivilombudsmannen så langt.
I løpet av året har forebyggingsenheten observert at
steder som besøkes har studert tidligere besøksrapporter. Noen har
allerede gjennomgått egne rutiner og implementert anbefalinger gitt
etter andre besøk. Det er svært positivt at steder for frihetsberøvelse
lærer av hverandre og utveksler erfaringer, også på tvers av sektorer.
Forebyggingsenheten erfarer at steder i ulike sektorer står overfor
mange like utfordringer. For eksempel er mangel på vedtak, lav kvalitet på
tilsynslogger, lite aktivisering og ulik visitasjonspraksis noe
forebyggingsenheten har påpekt både overfor fengsler, politiarrester
og institusjoner innen psykisk helsevern.
Noen viktige tiltak som Sivilombudsmannen er orientert
om i 2015:
Antall steder besøkt i 2015, per sektor
Sektor
|
Antall steder besøkt
|
Fengsler
|
5
|
Politiarrester
|
3
|
Psykisk helseverninstitusjoner
|
3
|
Politiets utlendingsinternat på Trandum og utreisesenter på Gardermoen
|
2
|
Tollvesenets lokaler for tilbakeholdelse
|
1
|
Totalt
|
14
|
Antall besøk i 2015, per varslingsmåte
Varslet
|
5
|
Uvarslet
|
7
|
Delvis varslet
|
3
|
Totalt
|
15
|
Å hindre krenkelser og å bedre forholdene for dem
som er fratatt friheten, er forebyggingsenhetens fremste mål. Et
sentralt verktøy i arbeidet er bred dialog, informasjonsutveksling
og samarbeid med nasjonale myndigheter, sivilt samfunn, tilsynsorganer og
andre aktører.
Sivilombudsmannsloven og -instruksen slår fastat det skal oppnevnes et rådgivende utvalg
somskal bidra med kompetanse, informasjon,
råd oginnspill til forebyggingsenhetens
arbeid. Utvalgetble etablert våren 2014
og består av organisasjonersom har kompetanse
på områder som er viktige forforebyggingsarbeidet,
som menneskerettigheter,barn, likestilling- og
diskriminering, brukererfaringerfra ulike
sektorer og kunnskap om forholdene forinnsatte,
pasienter og arrestanter osv.
I 2015 har det som planlagt vært avholdt fire
møter i rådgivende utvalg. Møtene har blant annet omhandlet bruk
av tvangsmidler innen psykisk helsevern, forholdene på utlendingsinternatet
på Trandum, og oppfølging av enhetens besøk og anbefalinger. I tillegg
har enheten gitt utvalgsmedlemmene jevnlige oppdateringer om pågående
og planlagt arbeid. Medlemmene i utvalget har gitt mange nyttige
innspill til enhetens arbeid, både i og utenfor møtene.
Forebyggingsenheten har også bedt utvalgsmedlemmer
om å forberede innlegg til flere av møtene om tema av interesse
for arbeidet, som en del av enhetens kompetansebygging og forberedelser
for kommende besøk. Disse innleggene har lagt grunnlag for både
diskusjoner og innspill som har bidratt til å styrke enhetens arbeid.
Det planlegges fire møter i rådgivende utvalg
i 2016.
Medlemmene i rådgivende utvalg er:
Nasjonal institusjon
for menneskerettigheter
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Barneombudet
Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg
Legeforeningen v/Norsk psykiatrisk forening
Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)
Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)
Juss-Buss
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)
We Shall Overcome
Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om
bruk av tvang i det psykiske helsevernet (TvangsForsk)
Den norske Helsingforskomité
Antirasistisk Senter
Amnesty International Norge
Jevnlige møter og god dialog med myndighetsorganer,som departementer, direktorater og fylkesmennene,
eren viktig del av forebyggingsarbeidet.
I løpet av årethar forebyggingsenheten
blant annet hatt møtermed Helse- og omsorgsdepartementet, Justis-
ogberedskapsdepartementet, Kriminalomsorgsdirektoratetog Politidirektoratet. Disse møtene har
gittanledning til å utveksle informasjon,
diskutere forholdsom Sivilombudsmannen
har påpekt etter besøk,og følge opp anbefalingene
som er gitt. Ansvarligemyndigheter mottar
også rapportene fra besøkfortløpende når
disse publiseres.
Forebyggingsenhetens medarbeidere har deltattpå en rekke seminarer og konferanser i løpet
avåret for å belyse ulike problemstillinger
knyttet tilfrihetsberøvelse og samtidig
innhente informasjonfra fagmiljøer og øke
egen kunnskap og kompetanse.
Å dele informasjon om forholdene til menneskersom er fratatt friheten og øke offentlighetenskjennskap til utfordringer i de ulike sektorene
er enprioritet i forebyggingsarbeidet.
Det er viktig å nå uttil befolkningen generelt,
og til sentrale målgrupperspesielt, for
å skape forståelse for behovet for åarbeide forebyggende
og informere om hvilke funnog anbefalinger
som framkommer etter besøk.
Forebyggingsenhetens arbeid har fått bred dekning
i nasjonale og lokale medier i 2015.
Sivilombudsmannens nettside er forebyggingsenhetens
primære informasjonskanal. Facebook og Twitter brukes aktivt for
å spre informasjon og føre lesere til nettsiden.
Alle besøksrapporter offentliggjøres på Sivilombudsmannens
nettside. Her publiseres også svarbrev fra stedene som er besøkt,
der stedene orienterer om hvordan de har fulgt opp besøket og rapportens
anbefalinger.
Del 8 i årsmeldingen redegjør nærmere for det
internasjonale samarbeidet.
I 2015 har Sivilombudsmannen ved forebyggingsenheten
samarbeidet med en rekke internasjonale aktører i arbeidet med å
forebygge tortur og umenneskelig behandling av mennesker som er
fratatt friheten. Samarbeidet inkluderer FNs underkomité for forebygging
(SPT), den europeiske torturforebyggingskomité (CPT), andre lands
nasjonale forebyggingsorganer og sivilt samfunn.