Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til forslagene som innebærer
en endring av Grunnloven § 116 som omhandler geistlighetens benefiserte
gods, eller for alle praktiske formål Opplysningsvesenets fond.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser videre til at bakgrunnen for forslagene er et ønske om å gi Stortinget
innflytelse over forvaltningen av Opplysningsvesenets fond, noe
som igjen har sin bakgrunn i et ønske om at forvaltningen av fondet
skal kunne ta hensyn til andre mer eller mindre samfunnsnyttige
formål, i tillegg til en best mulig avkastning av fondet.
Flertallet viser til innstillingen
og forslagsstillernes eksemplifisering av problemstillingen som
tar for seg regjeringens ønske om at Opplysningsvesenets fond skulle
gi mer gunstige vilkår til festere av tomter enn hva tomtefesteloven
la opp til, og at Høyesterett slo fast at regjeringen ikke kunne
instruere fondets forvaltning.
Flertallet er av den oppfatning
at det er en klar fordel å ha et tydelig skille mellom hva som er statens
verktøy for å nå politiske målsettinger, og hva som ikke er det. Flertallet har
videre den oppfatning at Opplysningsvesenets fond ikke er et slikt
verktøy.
Flertallet vil også understreke
at Opplysningsvesenets fond er et selveiende og selvstendig rettssubjekt,
og at staten ikke har eiendomsrett til fondet og dets portefølje.
Flertallet er av den oppfatning
at dersom Stortinget ønsker å nå spesifikke politiske mål, må disse
primært nås ved hjelp av ordinære lovvedtak eller budsjettvedtak,
ikke ved å instruere institusjoner som ikke har som hovedformål å
være politiske verktøy.
Flertallet anbefaler på denne
bakgrunn at forslagene ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er enige med forslagsstillerne
som mener at staten bør kunne stå noe friere i forvaltningen av
Opplysningsvesenets fond, blant annet ved at det i større grad må
kunne tas hensyn til hva som vil være til beste for samfunnet som
helhet, og ikke bare hva som vil maksimere fondets profitt.
Begrensningen i bruken av fondets midler som er
nedfelt i Grunnloven § 116, har blitt tolket slik at den også legger
bånd på forvaltningen av fondets midler og eiendommer. Etter forslagsstillernes
syn er ikke dette klart forankret i grunnlovsbestemmelsen. Disse
medlemmer er enige i at det kan stilles spørsmål om det
er riktig at det ikke kan tas hensyn til andre forhold – for eksempel
samfunnshensyn i et videre perspektiv – enn det som er til «geistlighetens
beste og til opplysningens fremme» også ved forvaltningen av midlene.
Dette spørsmålet ble prøvet i Høyesterett i plenum i mai 2010.
Høyesterett delte seg i et flertall på ni dommere og et mindretall
på fire når det gjaldt dette. Flertallet mente blant annet at en
systematisk omdisponering av fondets formue ikke er forenlig med
Grunnlovens bestemmelse, og at instruksen om at alminnelige samfunnsinteresser
burde ivaretas er i strid med bestemmelsen.
Disse medlemmer oppfatter ikke
at forslagsstillerne mener at staten har helt frie tøyler når det
gjelder forvaltningen av fondets midler, men at hensikten er å ta
hensyn til annet enn ren profittmaksimering ved forvaltningen av Opplysningsvesenets
fond. Dette gjelder særlig når de formålene fondet er ment å ivareta
i dag i all hovedsak ivaretas av staten og kommunene, slik også
Høyesteretts mindretall gir uttrykk for:
«(165) Sammenfatningsvis må det kunne sies at det
i dag er staten og kommunene som i det vesentlige ivaretar de formål
Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke Opplysningsvesenets fond. I
en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste forvalter
av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som er forsvarlig
forvaltning, enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt oppfylte
alle de formål grunnlovsbestemmelsen verner.»
Dissensen i Høyesterett viser at det har vært delte
meninger om § 116 legger så sterke bånd på forvaltningen som det
Høyesteretts flertall ga uttrykk for.
For å unngå dette i fremtiden mener disse medlemmer det
vil være riktig å ta inn en presisering i § 116 om at det er regjeringen
(«kongen») som forvalter «geistlighetens benefiserte gods». Ved
å presisere dette i bestemmelsen gis det et signal om at regjeringen
står noe friere til å bestemme prinsippene for forvaltningen, og
at disse er justert i forhold til den tolkningen som ble etablert
ved plenumsdommen nevnt over.
Disse medlemmer vil understreke
at hensikten ikke er å gi regjeringen en enerett til å bestemme
over forvaltningen (et såkalt prerogativ), men at Stortinget må
kunne instruere regjeringen om forvaltningen, slik Stortinget i prinsippet
kan også i dag. Disse medlemmer tilrår på denne bakgrunn
at forslaget til endring i Grunnloven § 116, alternativ 3 B, bifalles,
slik at bestemmelsens første ledd på bokmål og nynorsk lyder:
«Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte
gods, som bare skal anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens
fremme, forvaltes av kongen på den måten Stortinget har bestemt.
–
Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset
til presteskapet, som berre skal nyttast til gagn for presteskapet
og til å fremje opplysinga, forvaltast av kongen slik Stortinget
har fastsett.»