I kommuneproposisjonen for 2015 ble det varslet at
det i kommuneproposisjonen for 2016 skulle gis en statusrapportering
om situasjonen for lokaldemokratiet.
Departementet har valgt å begrense rapporteringen
til hvordan demokratiet fungerer lokalt. Det som omhandler statlig
styring og statlige rammevilkår er grundig vurdert i Meld. St. 14
(2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner som omhandler
oppgavefordelingen og forholdet mellom forvaltningsnivåene. Se proposisjonens
kapittel 6 for denne statusrapporteringen. Der gis det en omtale
av følgende elementer:
Et godt lokaldemokrati
Valgdeltakelse
Deltakelse og representativitet i lokale
folkevalgte organer
Partienes rolle i lokalpolitikken
Innbyggernes holdninger og tillit til lokaldemokratiet
Folkevalgt styring av kommunene
Organisering i fristilte kommunale selskap
Mellomvalgsdemokratiet
Åpenhet og informasjon
Det vises i proposisjonen til at lokaldemokratiet er
i utvikling.
I 2003 var valgdeltakelsen ved kommunestyrevalget
og fylkestingsvalget på et bunnivå i nyere tid på 59 pst. De to
kommunestyrevalgene i 2007 og 2011 viste at denne utviklingen hadde
stoppet opp og snudd. Ved kommunestyrevalget i 2011 endte valgdeltakelsen
på 64,2 pst.
Ved kommunestyrevalget i 2011 kunne man observere
en klar positiv utvikling når det gjaldt valgdeltakelsen blant unge
velgere. Det vises i proposisjonen til at mye av økningen i valgdeltakelsen
kunne forklares med mobiliseringen av unge velgere. Dette gjentok
seg ved Stortingsvalget i 2013. Tragedien på Utøya 22. juli 2011
viste at mange unge velgere valgte å bruke stemmeretten da det skjedde
noe som klart opplevdes som en trussel mot demokratiet.
Når det gjelder de innvalgte i kommunestyrene
er det et stykke fram til en sammensetning som gjør at de i større
grad avspeiler befolkningssammensetningen i landet. Kvinner, unge
og eldre er grupper som i dag er underrepresenterte. Regjeringen
har særlig fulgt opp for å styrke kvinnerepresentasjonen gjennom
tiltaket Lokalvalgdagen.
Det har vært en klar utvikling de siste 20 årene
at innbyggerne mellom valgene i økende grad og på ulike måter gir
uttrykk for sine meninger overfor kommunene. Da valgdeltakelsen
gikk ned, gikk mellomvalgdeltakelsen opp. Ved de to siste valgene
har også valgdeltakelsen gått opp samtidig som annen deltakelse
ikke har gått ned. Kommunene legger også i større grad til rette
for at innbyggerne skal kunne ivareta sine interesser og legge fram
saker som opptar dem. Dette kan til sammen tolkes som at lokaldemokratiet
vitaliseres. Men det er på dimensjonen borgernært styre at kommunene
som har deltatt i KS’ undersøkelse om innbyggernes syn på lokaldemokratiet,
kommer svakere ut. Det tyder på at det er et potensial for å styrke
kommunenes arbeid med innbyggerinvolvering.
Departementet vil følge med på utviklingen i kommunene
når det gjelder innbyggernes holdninger til lokaldemokratiet og
tar sikte på et fortsatt samarbeid med KS om lokaldemokratiundersøkelser
i kommuner som ønsker det.
Innbyggerne oppfatter lokaldemokratiet som viktig
og den generelle tilliten er relativt høy. Det er også en sterk
oppfatning om at politikerne i egen kommune holder et høyt etisk
nivå. Likevel er det grunn til å trekke fram at mange mener at særinteresser
får gjennomslag framfor fellesinteresser og at et flertall er av
den oppfatning at det skjer brudd på habilitetsreglene i deres kommune.
Dette gjør at både kommunene og fylkeskommunene enkeltvis, kommunesektoren
i sin helhet og staten bør ha sterkt fokus på etiske spørsmål i
kommunesektoren og på andre måter arbeide for et enda bedre tillitsforhold
mellom kommunene og innbyggerne.
Det pekes i proposisjonen på at det er viktig
at kommunene legger til rette for åpenhet og sørger for at kommunen
formidler god og relevant informasjon til innbyggerne. Kommunene
er pålagt strenge reguleringer med hensyn til å lukke møtene i politiske
organer og hemmelighold av dokumenter. Det gjøres mye godt arbeid
i kommunene for å sikre at innbyggerne får tilgang til den informasjonen
de har krav på. Men det er også kommuner som henger etter i tilretteleggingen.
Fortsatt møtes lokalpolitikere bak lukkede dører når det ikke er
lovlig grunnlag for det. Departementet arbeider derfor nå med en
veileder om møteoffentlighet som skal bidra til at innbyggerne får
den informasjon om møter i folkevalgte organ de har krav på. Mange
kommuner har pålagt folkevalgte taushetsplikt uten hjemmel i lov.
Derfor har departementet bedt i brev om at kommunene gjennomgår
sitt lokale regelverk.
Et utviklingstrekk som har vakt bekymringer
er økningen i antallet kommunale aksjeselskap. En rapport som departementet
har fått utarbeidet anbefaler at kommunene forankrer eierskapspolitikken
i brede politiske prosesser, og utvikler gode støttefunksjoner i
kommunenes administrasjon for styring av selskapene. Departementet
vil følge opp anbefalingene fremover. Kommunelovutvalget vil vurdere
om en bl.a. bør lovregulere eierskapsmeldinger.
Det har vært knyttet bekymringer til at kommunestyrene
i landets kommuner går for langt i å delegere myndighet til administrasjonen.
Analysen som presenteres her viser at politikerne ikke opplever svekket
kontroll med mer omfattende delegasjon. Delegasjon kan i seg selv
bevisstgjøre lokalpolitikerne om sitt ansvar.
Departementet mener at kommunene forvalter sitt
demokratiske ansvar på en tilfredsstillende måte. Det viser et relativt
høyt tilfredshetsnivå blant innbyggerne når det gjelder hvordan
kommunene ivaretar sitt demokratiske ansvar. Likevel er det grunn
til å peke på at det er variasjoner mellom kommunene. Mange kommuner
har helt klart noe å strekke seg etter når det gjelder demokratiutvikling.
Men det er også utviklingstrekk i kommunene som skaper utfordringer
for lokaldemokratiet. Her kan det bl.a. pekes på den sterke økningen
av kommunale aksjeselskap. Denne utviklingen krever sterkere bevissthet
blant de folkevalgte om eierskap i kommunene.
I regjeringens arbeid med kommunereformen står
målet om et sterkere lokaldemokrati sentralt. Reformen er en anledning
for kommunene å gjennomgå sin demokratiske praksis og på den måten
utvikle lokaldemokratiet videre. Derfor har også departementet satt
i gang et arbeid med en lokaldemokrativeileder. I veilederen skal
kommuner som er i en prosess med sammenslåing kunne finne gode råd
om hvilke hensyn som bør tas og hvilke tiltak som kan settes inn for
å oppnå et godt lokaldemokrati i sammenslåtte kommuner og andre
kommuner som vil utvikle lokaldemokratiet. Et viktig mål for reformen
er at innbyggerne skal stå i sentrum for kommunens virksomhet når
den nye kommunen er på plass. Dette betyr ikke minst at kommunen
skal trekke innbyggerne med i viktige beslutningsprosesser og at
den enkelte innbygger skal gis muligheter til å ivareta sine interesser
når små og stor saker skal opp i kommunens besluttende organer.
Komiteen viser til
at lokal identitet er viktig, og at man i arbeidet med kommunereforma
må vere lydhør overfor dei som opplever at denne er trua.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil samstundes understreke
at identitet ikkje nødvendigvis er knytt til kommunen som sådan,
men til stedet eller området man tilhøyrer.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at større kommunar gjev innbyggjarane fleire moglegheiter
for påverknad. Større kommunar vil få fleire oppgåver og ansvarsområder
som innbyggjarane kan få innverknad på. I tillegg vil større kommunar
redusere behovet for interkommunale selskap og samarbeid, og slik
at fleire avgjerder kan verte flytt tilbake til folkevalde organ. Dette
fleirtalet vil òg vise til at ei større befolkning gjev
større moglegheit for å organisere engasjement i interessegrupperingar
der ein kan koordinere påverknad ved jamleg oppfølging av politikarar
og bruk av politiske aksjonar.
Dette flertallet viser til sine
merknader i kapittel 5.2 om at frivillighet ligger til grunn for
kommunereformen, og ellers at det ikke er satt noe absolutt måltall
verken for antall kommuner eller minste innbyggertall for kommuner
etter kommunereformen. Det blir derfor misvisende når det fra andre
partier forsøkes skapt et inntrykk av at regjeringen eller Stortinget
har en bestemt ambisjon om for eksempel 100 kommuner. Det er imidlertid
viktig at reformen fører til en bedre kommunestruktur som gir grunnlag for
bedre tjenester, en mer samordnet samfunnsutvikling og et sterkere
lokaldemokrati.
Dette fleirtalet understrekar
at kommunereforma er overmoden og godt grunngjeve allereie med dagens
oppgåver til kommunane. Nye oppgåver og mindre statleg styring understrekar
dette. Den prosessen kommunane er inne i no skal heller ikkje enda
i ein struktur som er tilpassa nøyaktig dagens oppgåver eller dei
oppgåvene som er omtala i oppgåvemeldinga, jf. Innst. 333 S (2014–2015),
men vera berekraftig og robust til å kunne handtere endringar i oppgåver
og ansvar som kan komme dei neste 30–50 åra. Omstilling og endring
er normalen også for offentleg sektor, dette må kommunesektoren
også vere tilpassa slik at han kan handtere nye oppgåver, meir ansvar
og auka fridom i framtida.
Dette fleirtalet viser til at
innbyggjarane skal få god informasjon og moglegheit til å gje sine synspunkt
på forslag om samanslåing av kommunar. Dette fleirtalet registrerer
at regjeringa vektlegg dette, og at det også vil bli utbetalt eit
eige tilskot som støtte til informasjon og folkehøyring, i tillegg
til at det vil bli utarbeidd eit standardisert spørsmålsopplegg
kommunane kan velje å nytte seg av. Dette fleirtalet viser
til at det er kommunane sjølve som avgjer om samanslåingsspørsmålet
skal leggjast ut til rådgjevande folkeavstemning, og viser til at
departementet skriv at innbyggjarundersøkingar «kan brukes som supplement
eller alternativ til folkeavstemning».
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at forutsetningene
om opprettholdelse av generalistkommuneprinsippet ikke gir rom for
å hevde at store kommuner skal ha andre oppgaver enn mindre, slik
flertallet gjør. Innbyggernes mulighet til medvirkning i kommunale
politiske prosesser ivaretas best i kommuner hvor det er nærhet
mellom innbyggerne og folkevalgte. Store kommuner betyr derfor redusert
mulighet for innbyggermedvirkning.
Disse medlemmer viser til flertallets
merknad om behovet for å redusere interkommunale samarbeid. Disse
medlemmer mener det er inkonsekvent på den ene side å foreslå
å utrede en adgang til å kunne pålegge interkommunalt samarbeid,
og på den annen side advare mot denne samarbeidsformen mellom kommuner.
Disse medlemmer viser til at
flertallet mener det er misvisende når det skapes inntrykk av at
regjeringen ikke legger opp til frivillighet og har ambisjoner om
100 kommuner. Dette inntrykket er et resultat av at regjeringen
har sluttet seg Vabo-utvalgets innstilling og til at det varsles
en proposisjon om sammenslåing av kommuner våren 2017. Denne proposisjonen
er bare nødvendig dersom regjeringen ønsker å bruke tvang der det
ikke er lokal enighet om kommunesammenslåing.
Disse medlemmer viser til at
flertallet sier kommunene sjøl avgjør om forslag om kommunesammenslåing
skal legges fram for folkeavstemning, og er enig i dette, men mener
det er beklagelig at regjeringspartiene har advart mot bruk av folkeavstemning
og i stedet viser til departements standardiserte spørsmålsopplegg
for innbyggerundersøkelser.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
fylkesmennenes rolle i kommunereformen må presiseres. De ble i utgangspunktet
gitt rollen som prosessveileder og tilrettelegger for kommunenes
arbeid. Flertallsmerknaden om å framskynde fylkesmennenes tilrådinger
om kommunestruktur i fylket, må forstås slik at fylkesmennene skal
kunne overprøve lokalpolitiske vedtak i sin oppsummering til departementet. Dette
medlem mener det er svært uheldig og framstår som en udemokratisk
tilrettelegging av reformprosessen.
Komiteen meiner ei
aktiv og deltakande befolkning er grunnlaget for eit godt folkestyre
og eit levande lokaldemokrati. Deltaking i politiske parti, idrettslag,
velforeininga eller frivillige lag og organisasjonar er grunnlaget
for at lokalsamfunnet skal blomstre. Komiteen meiner
alle innbyggjarane skal ha like moglegheiter til demokratisk deltaking og
til å forme sine lokalsamfunn.
Komiteen ønskjer eit aktivt og
levande lokaldemokrati med reell makt over lokal utvikling. Dette krev
at makt er desentralisert, og at demokratiske organ i kommunar og
fylkeskommunar har reell avgjerdsmakt. Komiteen meiner
oppgåver bør løysast på eit folkevald nivå nærast mogleg innbyggjarane.
Komiteen ønskjer at så mange
som mogleg av innbyggjarane er politisk aktive og deltek i avgjerdsprosessar.
Forutsetninga for å rekruttere folk til politisk arbeid er moglegheita
for reell påverknad på samfunnsutviklinga. Difor må vi unngå at
politisk makt blir konsentrert til få organ og få personar.
Komiteen meiner god kommuneøkonomi
gir økt handlefridom for lokale folkevalde. Eit levande lokaldemokrati
er avhengig av at Stortinget og regjeringa sørgjer for gode økonomiske
føresetnader slik at det er mogleg og meiningsfylt å drive samfunnsutvikling
lokalt.
Komiteen viser til at stadig
aukande tal på selskap og samarbeid gjer at fokus på eigarskapstyringa i
kommunane vert viktig.
Komiteen viser til at regjeringa
gjev ei brei statusrapport på situasjonen for lokaldemokratiet i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens forslag
til kommunereform vil svekke innbyggernes mulighet til å delta i
de lokale politiske prosessene. Dagens nær 11 000 kommunestyremedlemmer
kan bli redusert til ca. 4 000 dersom forslaget om 100 kommuner
blir realisert. Lederen av regjeringens ekspertutvalg i kommunereformen,
har uttalt at det er en fordel med færre lokalt folkevalgte fordi
kompetansen blant de som velges vil øke. Disse medlemmer mener
dette er et oppsiktsvekkende utsagn, både fordi det er en nedvurdering
av dagens lokalt folkevalgte og fordi det helt ser bort fra den
ombudsrolle et kommunestyremedlem har for innbyggerne i sine lokalsamfunn.
Komiteen viser til
at regjeringa også for kommunevalet 2015 vil gjennomføre forsøk
med redusert stemmerett for 16- og 17-åringar i nokre kommunar. Komiteen er
samd i at det vil vere fornuftig å prøve ut dette ved eit val til
og også i nokre kommunar for andre gong.
Komiteens medlemmer fra Venstre og
Sosialistisk Venstreparti mener at å gi stemmerett er å
gi tillit og ansvar og at det må være helt særlige argumenter for
å begrense innbyggeres stemmerett. Disse medlemmer er
ikke i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt og
på linje med de over 18. Disse medlemmer mener vi
som samfunn vil tjene på at mange flere får gitt sin stemme i valg. Disse
medlemmer viser til at ved lokalvalget i 2011 gjennomførte
20 kommuner, samt Longyearbyen, et forsøk med stemmerett for 16-åringer.
Ifølge NTB 13. januar 2014 viser sluttrapporten om forsøket at den
politiske interessen blant forsøksdeltakerne ikke økte. Samtidig
viste forsøket at valgdeltakelsen lå på 58 pst. blant forsøkspersonene,
og det er betydelig høyere enn for vanlige førstegangsvelgere mellom
18–21 år, som har en deltakelse på rundt 46 pst. Dette er bra. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at flere unge stemmer
og at det ikke bør stilles andre krav til interesse hos
unge enn hos voksne og eldre, for å ha stemmerett. Det er ingen
krav til innbyggere over 18 til at de skal få økt politisk interesse
av å stemme ved valg. Disse medlemmer vil at demokratiet
skal utvides, inkluderer flere og fordeler mer makt.
Disse medlemmer påpeker at konklusjonene
etter forsøket med 16 års stemmerett må være å utvide forsøket med
målsetting om å gjøre det til en permanent ordning.
Disse medlemmer viser til at
det i Oslo bystyre var et klart flertall 15. mai 2013 som ønsket
å være med i et eventuelt nytt forsøk i 2016. Oslo er landets største
kommune og det er derfor gode argumenter for at Oslo burde delta,
blant annet et stort antall ungdommer og mange av de unge med minoritetsbakgrunn.
Ett av ett av kriteriene som skulle legges til
grunn var at det skulle være store, mellomstore og mindre kommuner.
10 av kommunene skulle være blant de samme som ved forsøket i 2011,
og 10 kommuner skulle være nye.
Disse medlemmer påpeker at ingen
av de 10 nye kommunene som ble valgt kan karakteriseres som store
kommuner. De nye kommunene er hver for seg vesentlig mindre enn
alle Oslos bydeler. Den eneste store kommunen som er med fra forrige
gang er Stavanger kommune, som på nytt blir med i prosjektet nå.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke har anerkjent
det potensialet som ligger i å innlemme Oslo kommune i dette forsøket.
Oslo er Norges største kommune, med en svært variert befolkningssammensetning.
Et forsøk også her ville ha gitt et enda bredere grunnlag for å
vurdere konsekvensene av å senke stemmerettsalderen til 16 år. Det
er også vanskelig å forstå at ikke departementet ser verdien av
å la Norges største kommune delta i et slikt forsøk, når det etter
en bred drøfting var et klart ønske om det.
Komiteen viser til
at regjeringa har fokus på tiltak for å auke kvinneandelen i lokalpolitikken gjennom
lokalvalsdagen som var spesielt retta mot kommunar med mindre enn
30 pst. kvinner i kommunestyre i 2011. Komiteen ber
regjeringa følgje utviklinga i desse kommunane, og i kommuneproposisjonen
for 2017 når kommunestyrevalet for 2015 er avholdt sjå om tiltaket
har hatt ønska effekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg sjøl», lagt
fram av tidligere likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen,
hadde flere konkrete tiltak for å bidra til å øke kvinneandelen
i politikken, men som ikke er fulgt opp av regjeringen. Likestillingsutfordringer må
først og fremst finne en løsning der folk bor og arbeider, i kommunene
og i den enkelte virksomhet. Den rød-grønne regjeringen foreslo
derfor å etablere en landsomfattende statlig struktur med fire regionale
kompetansemiljø for likestilling. En hovedoppgave for kompetansemiljøene
skulle være å gi veiledning og opplæring om plikten til aktivt likestillingsarbeid.
Kompetansemiljøene skulle blant annet støtte kommunene i arbeidet
med å fremme kjønnsbalanse i lokale folkevalgte organ, i arbeidet
med å fremme utradisjonelle utdanningsvalg og i arbeidet med å forebygge
seksuell trakassering blant ungdom. Meldingen ble trukket av regjeringen
Solberg, og midlene som var satt av til dette arbeidet ble også
fjernet i statsbudsjettet for 2015. Disse medlemmer mener
at dette innebærer at regjeringen setter likestillingsarbeidet flere
skritt tilbake.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at
økt kvinneandel i politikken og arbeidet med at kvinner ønsker å
fortsette utover en periode i folkevalgt verv, også handler om partienes
satsing på skolering, motivering og systematisk likestillingsarbeid.
Ressurser til intern skolering i partiene lider ofte under hard
prioritering av knappe rammer. En mer romslig partifinansiering vil
dermed også ha positive effekter på dette området.
Komiteen viser til
at regjeringa har brei omtale om folkevald styring av kommunane. Komiteen har
som mål at regjeringa sitt arbeid med å forenkle, fornye og betre
offentleg sektor bidrar til at kommunestyra som tiltrer i 2015 skal
få store moglegheiter til å utøve si rolle utan unødig detaljstyring. Komiteen viser
til at regjeringa har formidla til fylkesmenn at dei skal vektlegge
lokalt sjølvstyre sterkare og bidra til at det er dei folkevalde
som fatter avgjerder. Komiteen viser til at det er
naturleg i starten av ein kommunestyreperiode å vurdere delegasjonsreglementet
frå kommunestyret til administrasjonen og ha eit bevisst forhold
til dette. Komiteen er òg samd med anbefalinga om
at kommunane har fokus på eigarskapspolitikk og gjerne tidleg i
perioden utarbeider ei eigarskapsmelding samt har gode støttefunksjonar
i administrasjonane for å bistå eigarstyringa.
Komiteen viser til regjeringa
sin omtale om mellomvalgdemokratiet
Komiteen er opptatt av at det
skal vera openheit i forvaltninga. Difor er komiteen glad
for at departementet har vore pådrivar overfor kommunane med at
dei lokale reglementa er i tråd med gjeldande rett. Fylkesmennene
bør også fylgje opp det på egna måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til drøftingen av parlamentarisme
i norske kommuner og til henvisningene til en rapport gjennomført
for departementet fra Universitetet i Nordland. I rapporten framgår
det at sjøl om et flertall blant de folkevalgte i parlamentarisk
styrte kommuner ønsker å fortsette denne styringsformen, er det
blant opposisjonspolitikerne en mer frustrert holdning fordi de mener
kommune- og fylkesrådene har fått for stor makt på bekostning av
de øvrige politikerne. Disse medlemmer mener parlamentarisk
styreform på kommune- og fylkeskommunalt nivå har klare svakheter.
Mens formannskapsmodellen stimulerer til åpenhet og prosesser som
inkluderer bredt, vil en parlamentarisk styringsmodell bidra til
mer lukkede prosesser med få deltakere.
Disse medlemmer viser til rapporten
som UiT har laget om kommunal parlamentarisme i Tromsø. Disse
medlemmer er enig i de fleste motforestillingene mot dette
systemet slik det framkommer i rapporten:
Systemet i seg selv
gir for mye makt til byrådet.
Kommunestyret har i tillegg gitt utvidete
fullmakter til byrådet som fratar kommunestyret avgjørelsesmyndighet
i viktige saker, som for eksempel privatisering og store omorganiseringer av
kommuneorganisasjonen.
Systemet er dyrt. Det anslås at det i Tromsø
medfører en merkostnad på minst 15 mill. kroner.
Opposisjonen får kun den informasjonen
som byrådet selv bestemmer seg for å dele.
Det fratar kommunestyret rollen som ombud
for folk – byrådet bestemmer det meste.
Komiteene i kommunestyret har ingen myndighet.
I byutviklingsspørsmål er sakene så godt
som ferdigbehandlet når de kommer til komiteen. Dette innebærer
at alle forhandlinger er ferdige og alt det vesentlige ligger fast
og er avgjort. Komiteen kan da ikke endre noe av betydning. Byrådet
og utbyggerne har med det all reell makt.
De ansatte er frustrerte. Byrådet tolker
hovedavtalen slik at når de har hatt møte med de tillitsvalgte,
har de uten videre oppfylt hovedavtalens krav om drøftelser.
Disse medlemmer er
kritiske til bruk av parlamentarisme i kommunesektoren og mener
at rammen for en slik styringsform som et minstemål må strammes
inn slik at kommunestyret og befolkningen har innsyn i prosessene
og reell innflytelse på det som skal vedtas.
Disse medlemmer vil derfor også
gå imot å gi kommuner med parlamentarisk styreform mulighet til
å unnta fra innsynsrett flere dokumenter, slik det foreslås i representantforslag
Dokument 8:85 L (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Ingjerd Schou,
Helge André Njåstad, Geir S. Toskedal, Ola Elvestuen og Jorodd Asphjell
om endring av offentleglova (unnta fra innsynsretten byrådsnotater
og drøftingsdokumenter til byrådskonferanser og forberedende byråd
i kommuner/fylkeskommuner med parlamentarisk styreform).