Et av regjeringens satsingsområder er satsingen på
et levende lokaldemokrati. Regjeringen vil spre makt, begrense statlig
detaljstyring og bygge samfunnet nedenfra. Regjeringen ønsker å
gi mer makt og myndighet til større kommuner og legge oppgaver og
beslutninger så nær dem det gjelder som mulig.
Regjeringen vil redusere den statlige detaljstyringen
av kommunene. Større kommuner kan få flere oppgaver og ta mer ansvar
enn dagens kommuner.
Regjeringen vil vektlegge prinsippet om økonomisk
og juridisk rammestyring av kommunesektoren.
Alle landets kommuner ble i august 2014 invitert til
å delta i kommunereformarbeidet. De fleste av landets kommuner er
i gang med nabopraten. De fleste kommunene legger opp til vedtak
innen sommeren 2016. 1. juli 2016 er siste frist for kommunene til
å gjøre vedtak i kommunereformen.
Kommunene Stokke, Andebu og Sandefjord i Vestfold
vedtok 5. februar å søke om sammenslåing fra 1. januar 2017. I alle
tre kommunene er det arrangert folkemøter og gjennomført flere innbyggerundersøkelser.
I en felles innbyggerundersøkelse i januar 2015 var det
et klart ja i alle tre kommunene (Sandefjord 69 pst., Stokke 61
pst., Andebu 64 pst.) på spørsmålet: Mener du at Stokke, Andebu
og Sandefjord bør etablere en ny kommune sammen?
Kongen i statsråd vedtok sammenslåingen 24. april
2015. Den nye kommunen etableres fra 1. januar 2017, navnet blir
Sandefjord kommune, og den vil etter sammenslåingen ha om lag 63 000
innbyggere. Det nye kommunestyret skal bestå av 57 kommunestyrerepresentanter.
I perioden fra sammenslåingen til ordinært kommunestyrevalg høsten 2019,
skal det nye kommunestyret bestå av 39 representanter fra Sandefjord,
11 fra Stokke og 7 fra Andebu. Representantene utpekes av og blant
kommunestyrenes medlemmer med utgangspunkt i valgresultatet i 2015.
Sammenslåingen av Stokke, Andebu og Sandefjord
vil være den første som får økonomisk støtte etter de nye standardiserte
modellene som er laget i forbindelse med kommunereformen. En sammenslåing
av tre kommuner, som får mellom 50 000 og 100 000 innbyggere, vil
utløse 40 mill. kroner til dekning av engangskostnader. I tillegg
vil den nye kommunen få utbetalt 30 mill. kroner i reformstøtte etter
at sammenslåingen har trådt i kraft 1. januar 2017.
Departementet ønsker å være tydelig på hvilke økonomiske
virkemidler som gjelder.
I kommuneproposisjonen for 2015 ble det presentert
en modell for reformstøtte til kommuner som slår seg sammen, med
en nedre grense på 10 000 innbyggere for å kunne motta reformstøtte.
I sin innstilling ba kommunal- og forvaltningskomiteen om at regjeringen
gir reformstøtte også til kommuner som etter sammenslåing har under
10 000 innbyggere. Regjeringen har nå fjernet den nedre grensen,
slik at alle kommuner som blir slått sammen i reformperioden vil
få reformstøtte.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet kompenserer
sammenslåtte kommuner for en reduksjon i rammetilskuddet som følge
av sammenslåingen. Kommunene gis full kompensasjon for tap av basistilskuddet,
som er et fast beløp per kommune, og netto nedgang i samlede regionalpolitiske
tilskudd. Den nye kommunen mottar fullt inndelingstilskudd i 15 år,
før tilskuddet deretter trappes ned over fem år. Veksttilskudd omfattes
ikke av inndelingstilskuddet. Dersom en ny sammenslått kommune oppfyller
kravene til å motta veksttilskudd vil kommunen få dette på vanlig
måte.
Grunnlaget for beregning av inndelingstilskudd har
til nå vært inntektssystemet som gjelder på det tidspunktet kommunene
faktisk slår seg sammen. I kommunereformen er det lagt opp til sammenslåinger
i årene 2018 til 2020. Regjeringen har varslet endringer i inntektssystemet
med virkning fra 2017. For å ha forutsigbare rammebetingelser i
kommunereformen, legger regjeringen opp til at alle sammenslåingene
i reformperioden blir behandlet likt og beregnes ut fra inntektssystemet
i 2016. Eventuelle endringer i inntektssystemet i perioden 2017–2019 vil
ikke påvirke størrelsen på inndelingstilskuddet. Det vil heller
ikke endringer i kommunenes kriterieverdier som gjør at de i perioden
2017–2019 ikke lenger mottar tilskudd eller kvalifiserer for tilskudd de
tidligere ikke hadde.
De økonomiske virkemidlene i kommunereformen
utbetales ved etablering av nye kommuner. Dersom det etableres nye
kommuner som består av deler av nåværende kommuner, vil antall innbyggere
i de enkelte delene være utgangspunktet for beregning av hvor stor
andel av kommunen som går inn i en sammenslåing. Størrelsen på de
økonomiske virkemidlene til de enkelte kommunene fastsettes i utgangspunktet
ut fra de samme andelene.
Inndelingstilskudd og kompensasjon for engangskostnader
utløses ikke ved grensejusteringer. Økonomisk oppgjør etter grensejusteringer
er regulert i inndelingslova kapittel V. Økonomisk oppgjer ved grensejustering
og deling av kommunar og fylke.
Inndelingstilskudd som løper i dag vil ikke
bli berørt av en eventuell ny sammenslåing, slik at en ny kommune
i en periode vil kunne få to inndelingstilskudd.
Departementet har også fått spørsmål om hvordan
de økonomiske virkemidlene vil slå ut dersom kommuner gjør vedtak
om sammenslåing i to faser i reformperioden. Med to faser menes
at en gruppe på to eller flere kommuner først slår seg sammen til
én kommune, og at denne nye kommunen deretter slår seg sammen med
en eller flere andre kommuner. Når det gjelder de økonomiske virkemidlene,
vil departementet behandle alle sammenslåinger som vedtas i reformperioden
under ett. Det vil si at en gruppe kommuner verken vil tjene eller
tape på å gjøre vedtak om sammenslåing i to faser.
Det pekes i proposisjonen på at det er viktig
at innbyggerne får god informasjon om prosessene som gjennomføres
i kommunene, og at innbyggernes syn på spørsmålet om sammenslåing
kommer fram. Inndelingslova § 10 sier at kommunestyret bør innhente innbyggernes
synspunkt på forslag til sammenslåing. Kommunene velger selv hvordan.
Alle kommuner som deltar i kommunereformen kan
få utbetalt 100 000 kroner som støtte til informasjon og folkehøring,
jf. inndelingslova § 10.
Kommunene trenger ikke selv å søke om disse midlene.
Departementet vil ha dialog med fylkesmennene om når midlene skal
utbetales. Et vilkår for utbetaling er at kommunene skal ha vært
gjennom den første delen av reformprosessen. Det innebærer at faktainnsamlingen
er oppsummert og kommunestyret har fattet vedtak om veien videre.
Det vil altså ikke utbetales støtte til kommuner som
fortsatt er i utredningsfasen.
TNS Gallup har på oppdrag fra departementet
utarbeidet et opplegg for innbyggerundersøkelse til bruk ved høring
av innbyggerne. Opplegget kan brukes som supplement eller alternativ
til folkeavstemninger. For å gjøre det enklest mulig for kommunene å
gjennomføre en slik undersøkelse, har departementet lyst ut et anbud
på en rammeavtale med et selskap som kan utføre innbyggerhøringen
for kommuner som ønsker det. Departementet tar sikte på at en rammeavtale
er på plass før sommeren 2015.
Departementet vil i samarbeid med Kompetansesenter
for distriktsutvikling (KDU) utvikle en lokaldemokrativeileder i
forbindelse med kommunereformen.
Departementet har utarbeidet en veileder for kommunene
i de lokale prosessene frem til et vedtak om sammenslåing i kommunestyret
– Veien mot en ny kommune. Dette vil følges opp med en veileder som
tar for seg prosessene fra det er gjort nasjonalt vedtak om sammenslåing,
til sammenslåingen trer i kraft.
Departementet har lansert en forbedret versjon av
utredningsverktøyet Ny kommune (nykommune.no) som gir oversikt over
kommunenes befolkningsutvikling, arbeidskraftbehov i ulike sektorer, økonomi,
næringssammensetting og pendling.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 20. mars
fram Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til
større kommuner. Meldingen viser at kommunene kan få flere oppgaver
og mer handlingsrom. For det første har regjeringen satt i gang
en rekke prosesser som berører ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene,
som ikke nødvendigvis følger kommunereformens tidsløp. For det andre
foreslår regjeringen å overføre oppgaver til kommunene på en rekke
områder i forbindelse med kommunereformen. Større og mer robuste
kommuner legges til grunn som en forutsetning for overføring av oppgavene.
Generalistkommunesystemet skal fortsatt være hovedmodellen for kommunesektoren,
og nye oppgaver skal som hovedregel overføres til alle kommuner.
Det vil likevel kunne være gevinster å hente på å gi enkelte oppgaver
kun til de største kommunene. For det tredje varsles det i meldingen
tiltak for redusert statlig styring. Meldingen skisserer også hvilke
perspektiver departementet vil legge til grunn for det videre arbeidet
med vurdering av oppgaver og roller for det regionale folkevalgte
nivået. Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye
oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur
og nytt folkevalgt regionalt nivå.
Regjeringen legger til grunn at statens styring
av kommunene skal være basert på rammepreget regelverk og finansiering
gjennom rammeoverføringer. Dette sikrer kommunene et nødvendig handlingsrom for
å kunne fungere godt som lokale demokratier.
Regjeringen har satt i gang et arbeid med en
generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene, med
sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Et av siktemålene
er bedre koordinering og effektivisering av statlig tilsyn overfor kommunene.
Regjeringen legger også til grunn at større kommuner vil gi grunnlag
for å redusere omfanget av landsomfattende tilsyn.
For å sikre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet,
foreslo ekspertutvalget i delrapporten fra mars 2014 at det skal
være adgang til å pålegge interkommunalt samarbeid som en løsning
hvor geografiske avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen.
Departementet varslet i kommuneproposisjonen for 2015 at det skal
utredes en generell hjemmel i kommuneloven for denne typen tilfeller.
I lys av kommunereformens mål og prosess vil det samtidig være naturlig
å utrede og belyse andre vilkår enn at det foreligger for store
geografiske avstander som grunnlag for å pålegge kommuner å samarbeide.
Departementet har startet dette arbeidet og tar sikte på å fremme
forslag for Stortinget våren 2017.
Departementet sendte januar 2015 et forslag
om å oppheve samkommunemodellen på høring. Høringsforslaget legger
opp til at lovendringene skal tre i kraft straks slik at ingen nye
samkommuner kan opprettes etter dette. For de eksisterende samkommunene
foreslo departementet en overgangsperiode, slik at dagens to samkommuner
har tid til 1. januar 2020 på å avvikle seg. Departementet vurderer
nå høringsinnspillene og tar sikte på å fremme en lovproposisjon
for Stortinget høsten 2015.
I arbeidet med konkrete inndelingssaker i kommunereformen
har departementet blitt oppmerksom på behovet for å gjøre enkelte
mindre endringer i lov om fastsetjing og endring av kommune- og
fylkesgrenser (inndelingslova). Disse endringsforslagene vil etter
planen sendes på høring før sommeren 2015.
Ett av spørsmålene i høringsnotatet er hvordan ROBEK-status
skal håndteres ved sammenslåinger. Kommuneloven og inndelingslova
løser ikke dette spørsmålet uttrykkelig. En ny kommune vil ha ansvar
for å dekke inn merforbruk og følge en inndekningsplan også etter
en sammenslåing. Departementet vil understreke at bare kommuner
hvor det er reelt kontrollbehov, bør stå i ROBEK. ROBEK-status bør derfor
ikke automatisk videreføres til den nye kommunen. Dersom en ny kommune
eventuelt vedtar et budsjett eller en økonomiplan i ubalanse, følger
registrering i ROBEK av gjeldende rett. I de tilfellene der det
foreligger et reelt kontrollbehov fra sammenslåingen, må registrering
av den nye kommunen i ROBEK eventuelt hjemles i en ny lovbestemmelse.
Et annet spørsmål som høringsnotatet vil behandle,
er behovet for å tydeliggjøre prosesskravene der en kommune slutter
å eksistere og de enkelte delene blir lagt til andre kommuner. Hensiktsmessige lokale
prosesser vil kunne vanskeliggjøres dersom alle slike saker behandles
etter de mer omfattende formelle prosesskravene som for sammenslåing.
Departementet vil derfor i høringsnotatet drøfte hvordan bestemmelsen
bør presiseres.
I tillegg foreslås det i høringsnotatet at Kongen ved
en sammenslåing skal kunne gjøre unntak fra reglene om
kommunestyreperioden og om sammensetning av kommunestyret, slik
at kommunene kan velge å korte ned kommunestyreperioden og utpeke kommunestyret
i den nye kommunen av og blant de valgte kommunestyrene. Lovendringen
er en kodifisering av gjeldende praksis.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
i overensstemmelse med ESA utarbeidet generelle retningslinjer for
konsekvenser av sammenslåing av kommuner som ligger i ulike soner
for differensiert arbeidsgiveravgift.
Dersom to eller flere kommuner som befinner seg
i ulike soner slår seg sammen, vil satsen på arbeidsgiveravgiften
i den sammenslåtte kommunen bli videreført innenfor de «gamle» kommunegrensene
som om det fortsatt var to eller flere kommuner, fram til neste
revisjon med virkning fra og med 1. januar 2021.
Ved spørsmål om soneplassering i neste revisjon vil
alle sammenslåtte kommuner i en ny kommune bli behandlet som én
kommune.
Departementet har utarbeidet generelle retningslinjer
for konsekvenser av sammenslåinger på tvers av dagens grenser for
de distriktspolitiske virkeområdene.
Dersom kommuner som ligger henholdsvis utenfor
og innenfor virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte
(sone 3) slår seg sammen til én kommune, vil kommunene bli behandlet
som om det fortsatt var to eller flere kommuner fram til neste revisjon
av virkeområdet.
Ved neste revisjon, som skjer med virkning fra
og med 1. januar 2021, vil alle sammenslåtte kommuner i en ny kommune
bli behandlet som én kommune.
Dersom to eller flere kommuner utenfor og innenfor
sone 2 slår seg sammen, vil departementet avklare i hvert enkelt
tilfelle i forkant av kommunesammenslåingen om den nye kommunen
skal være i sone 1 (utenfor det distriktspolitiske virkeområdet) eller
sone 2.
Fordi sone 2 blir sett i sammenheng med virkeområdet
for distriktsrettet investeringsstøtte, vil eventuelle endringer
av plasseringer i sone 2 i forbindelse med kommunesammenslåinger
gjelde frem til neste revisjon av virkeområdet for distriktsrettet
investeringsstøtte.
Det vises i proposisjonen til at det mest praktiske tidspunktet
for iverksetting av en sammenslåing er ved et årsskifte, og dette
er lagt til grunn ved alle tidligere sammenslåinger. Ofte har sammenslåingen blitt
gjennomført 1. januar etter ordinært kommunestyrevalg, men det kan
også gjennomføres kommunesammenslåing ved andre årsskifter.
Etter sammenslåingen av Grimstad, Landvik og Fjære
kommuner, hvor det ble avholdt ekstraordinært valg i 1970, har kommunestyrevalg
høsten før sammenslåinger blitt gjennomført enten på tidspunktet
for ordinært kommunestyrevalg eller ved ekstraordinært kommunestyrevalg
samtidig med stortingsvalg. Det er imidlertid ikke nødvendig at
det gjennomføres valg før en sammenslåing.
Spørsmål om å forlenge kommunestyreperioden i
forbindelse med en sammenslåing har også dukket opp. Inndelingslova
§ 17 gir Kongen hjemmel til å forkorte, men Kongen kan ikke forlenge
kommunestyrevalgperioden ved sammenslåinger. I et demokratisk perspektiv
er det mindre betenkelig å forkorte en valgperiode enn å forlenge
den.
I kommunereformperioden kan grunnlaget for det
nye kommunestyret ordnes etter følgende alternativer:
Sammenslåing fra
1. januar 2017: forkortet kommunestyreperiode og utpeking av nytt
kommunestyre. Kommuner som ønsker det, kan også avholde ekstraordinært
kommunestyrevalg høsten 2016.
Sammenslåing fra 1. januar 2018: ekstraordinært kommunestyrevalg
samtidig med stortingsvalget i 2017. Kommunene kan også velge forkortet kommunestyreperiode
og utpeking av nytt kommunestyre.
Sammenslåing fra 1. januar 2019: forkortet
kommunestyreperiode og utpeking av nytt kommunestyre. Kommuner som
ønsker det, kan også avholde ekstraordinært kommunestyrevalg høsten 2018.
Sammenslåing fra 1. januar 2020: ordinært
kommunestyrevalg i 2019.
Uavhengig av metode for valg av kommunestyre, legger
departementet opp til at det nye kommunestyret skal konstitueres
før sammenslåingen trer i kraft.
Departementet har fått flere spørsmål fra kommuner
som av ulike årsaker ser på muligheten for å gjennomføre vedtak
om sammenslåing i to faser i kommunereformen. Kommunereformen er
basert på frivillighet, og utgangspunktet er at staten vil legge til
rette for løsninger som er ønsket lokalt. Samtidig ønsker departementet
å peke på at sammenslåing i to faser kan gjøre sammenslåingsprosessen
krevende. Det er derfor viktig at det lokalt er en grundig debatt av
fordeler og ulemper ved ett og to sammenslåingsløp.
Det viktigste etter departementets vurdering
er at det ikke legges opp til løp som kan føre til at sammenslåingsprosesser
blir avbrutt underveis. Se beskrivelse i proposisjonen. For å unngå
slike situasjoner kan departementet våren 2016 utarbeide resolusjoner
som utsetter iverksettingstidspunkt, dersom det er gjort lokale
vedtak om nytt sammenslåingstidspunkt. Departementet kan ikke utarbeide
nye resolusjoner som inkluderer eventuelle nye kommuner som ikke
gjorde vedtak i 2015. Dette må behandles av Stortinget våren 2017.
Over Jordbruksavtalen er det flere tilskuddsordninger
til jordbruksforetak hvor tilskuddstildelingen er basert på særskilt
fastsatte soneinndelinger eller soner fastsatt etter gjeldende kommunegrenser.
Dersom to eller flere kommuner med ulik sonesetting skal slås sammen
til én ny kommune, skal den soneplasseringen som gjaldt for hver
kommune videreføres også etter sammenslåingen. For noen tilskuddsordninger
varierer sonesettingen ut fra de gjeldende fylkesgrensene. Dersom
det vedtas at én eller flere kommuner skal overføres til et annet
fylke, skal i utgangspunktet soneplasseringen for kommunen(e) som
kommer inn i fylket, tilpasses sonen som gjelder i det «mottakende»
fylket. Det er imidlertid adgang til å gjennomføre særskilte vurderinger
om eventuelle unntak fra denne hovedregelen.
Regjeringen satte 19. september 2014 ned et
utvalg som skal se på lovverk, tiltak og ordninger for de samiske
språkene i Norge. Utvalget skal blant annet vurdere dagens ordning
med et forvaltningsområde for samisk språk, prosedyrer for innlemmelse,
og om det bør innføres et mer fleksibelt regelverk. Aktuelle løsninger
skal vurderes i lys av arbeidet med kommunereformen. Utvalget skal
levere sin utredning i februar 2016.
Sametinget og representanter fra forvaltningskommunene
for samisk språk har reist spørsmålet om hvilke regler som vil gjelde
om en kommune i forvaltningsområdet slår seg sammen med en kommune utenfor.
Kommunene må fatte ev. vedtak om kommunesammenslåinger
før regjering og storting har behandlet forslagene fra språkutvalget.
Departementet har utarbeidet forslag til midlertidige løsninger,
som antas å kunne lette forhandlingene om kommunesammenslåinger
i de berørte områdene.
Forslaget til midlertidige løsninger ligger
i hovedsak innenfor gjeldende rett, og innebærer at det i en periode
vil kunne gjelde ulike bestemmelser for den tidligere forvaltningskommunen
og de øvrige delene av den nye storkommunen. Forslaget er oversendt
Sametinget som grunnlag for konsultasjoner.
I plan- og bygningsloven § 10-1 stilles det
krav om at kommunestyret minst én gang hver valgperiode skal utarbeide
og vedta en kommunal planstrategi.
Arbeidet med ny kommunal planstrategi etter kommunevalget
høsten 2015 vil delvis falle sammen i tid med arbeidet med kommunereformen,
og bør ses i sammenheng. Den kommunale planstrategien vil derfor
være et viktig verktøy for å vurdere hvilke planoppgaver som blir
nødvendige å prioritere i lys av de forestående sammenslåingene.
Kommuner som gjør vedtak om å slå seg sammen
innen 31. desember 2015 bør vurdere å utarbeide en felles planstrategi.
Det formelle arbeidet med en felles planstrategi bør imidlertid
ikke settes i gang før det er klart hvilke kommuner som skal slå seg
sammen. Hovedpoenget er at arbeidet samkjøres i størst mulig grad,
og at den gode dialogen opprettholdes. Dersom det utarbeides en
felles planstrategi nå, vil det ikke være et krav om å vedta ny
planstrategi etter konstituering av nytt, felles kommunestyre høsten
2017.
For kommuner som gjør vedtak om sammenslåing
innen 30. juni 2016, vil det som hovedregel ikke være aktuelt å
utarbeide felles planstrategi før etter kommunestyrevalget høsten
2019. Kommunene bør likevel samkjøre prosessene der det er naturlig, og
åpne for å dele informasjon med sine nabokommuner. Et felles utfordringsdokument
som tas inn i den enkelte kommunes planstrategi kan være en praktisk
og nyttig tilnærming.
Det kan være nyttig å ta i bruk erfaringene
fra planprosesser i arbeidet med å involvere og engasjere befolkningen
i kommunereformprosessen. For eksempel kan kommunal planstrategi
være en egnet arena for medvirkning og allmenn debatt om kommunens
utfordringer. Innbyggermedvirkning i arbeidet med kommunal planstrategi
kan da benyttes som en del av grunnlaget i kommunereformen.
En kommunesammenslåing vil få konsekvenser for
kommuner og fylkeskommuner med kraftinntekter. Departementet redegjør
i proposisjonen for mulige konsekvenser.
Kommunene har ulike inntekter fra kraftbransjen:
eiendomsskatt fra kraftverk, konsesjonskraftsinntekter, hjemfallsinntekter
og naturressursskatt. I tillegg kommer verdier og inntekter som
kommuner får gjennom å være eier i kraftselskaper. Av disse inntektstypene
er det kun naturressursskatten som omfattes av inntektsutjevningen
i inntektssystemet. De øvrige inntektstypene beholder de berørte
kommunene krone for krone. Det gis en nærmere omtale av naturressursskatt,
eiendomsskatt og konsesjonskraft i proposisjonen.
Kommuner med lavt folketall og stor kraftproduksjon
får altså ikke tildelt all konsesjonskraften selv; noe av konsesjonskraften
vil også gå til fylkeskommunen. I større kommuner med en relativt
sett mindre kraftproduksjon vil kommunen beholde all konsesjonskraften
selv, og ingenting vil gå til fylkeskommunen.
Inntektene fra eiendomsskatt, naturressursskatt og
konsesjonskraft er knyttet til kommunen der kraftanlegget ligger.
Dersom kommunegrensene endres, vil det også få konsekvenser for
fordelingen av slike stedbundne inntekter og for kommuners eierskap
i kraftselskaper.
For naturressursskatt og eiendomsskatt er inntektene
kun knyttet til kraftverkets produksjon og upåvirket av kommunestørrelse
og innbyggertall. I disse tilfellene vil konsekvensen av en sammenslåing
være at vertskommunens inntekter blir fordelt på flere innbyggere.
I praksis blir dette en omfordeling fra vertskommunen til de øvrige
sammenslåingskommunene.
For konsesjonskraften kan kommunens uttrekksrettighet
øke med innbyggertall, og da på bekostning av fylkeskommunen, begrenset
oppad til ti pst. av kraftproduksjonen.
I de tilfellene der «alminnelig elforsyning»
for vertskommunen i dag er mindre enn konsesjonskraften som konsesjonæren
må avstå, vil den resterende delen av konsesjonskraften gå til fylkeskommunen. Dersom
kommunen blir større, vil også kommunens «alminnelige elforsyning»/uttrekksrettighet
øke, og dette vil gå på bekostning av den konsesjonskraften som
i dag går til fylkeskommunen. I praksis skjer det omfordeling fra
fylkeskommunen til den nye sammenslåtte kommunen.
I de tilfellene der all konsesjonskraften tilfaller kommunen,
vil en sammenslåing ikke øke mengden konsesjonskraft som kommunen
kan ta ut, men inntektene må fordeles på flere innbyggere enn tidligere. I
praksis blir dette en omfordeling fra konsesjonskraftkommunen til
de øvrige sammenslåingskommunene.
Aksjeverdier i kraftselskaper med tilhørende
utbytteinntekter vil være knyttet til eierkommunen som juridisk
subjekt. Departementet jobber med å snarlig avklare problemstillinger
knyttet til reglene om eierskifte av aksjer ved sammenslåing eller
deling av kommuner.
Fylkesmannen i Oppland har fått laget en utredning
for kommuner med kraftinntekter i Oppland fylke.
Ved grensejusteringer er det avtalefrihet som gjelder
mellom kommunene. Blant høringsinstansene til et høringsforslag
ble det flertall for å videreføre gjeldende ordning med avtalefrihet.
Både KS og Landssamanslutninga av vasskraftkommunar ønsket dette.
Departementet gikk derfor ikke videre med forslagene.
Departementet legger derfor til grunn at det
for sammenslåinger i kommunereformen er opp til kommunene å avtale
seg imellom hvordan inntektene skal fordeles i den nye kommunen.
Fordeling av kraftinntekter er et spørsmål kommunene sitter nærmest
til å vurdere og å avgjøre. Kommunene har mulighet til å lage overgangsordninger
i en periode om de ønsker det, der dette følges opp i de årlige
budsjettvedtakene i den nye kommunen.
Regjeringen vil i oppfølgingen av stortingsbehandlingen
av politireformen legge til grunn at de nye grensene for politidistrikt
vil tilpasses de nye kommunegrensene, slik at en ny sammenslått
kommune vil tilhøre ett politidistrikt.
Sundvolden-erklæringen slår fast at regjeringen vil
opprette et tvisteløsningsorgan som håndterer konflikter mellom
stat og kommune. Kommunal- og moderniseringsdepartementet samarbeider
med flere departementer om å utrede hvordan rettslige konflikter
mellom stat og kommune kan håndteres. Det utredes også hvordan statlig
klageinstans’ myndighet til å overprøve kommunens frie skjønnsutøvelse
kan begrenses.
Regjeringen har bestemt at Arbeids- og sosialdepartementet
og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet under ledelse
av Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal forberede et høringsnotat
om særlige medvirkningsordninger.
Kommuneloven trådte i kraft 1. januar 1993.
Det er nedsatt et offentlig utvalg, kommunelovutvalget, som skal
foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven for å styrke det
kommunale selvstyret innen 31. desember 2015.
Norske kommuner påvirkes av regelverksutviklingen
som følger av internasjonalisering og samarbeidet i EU og EØS.
For å sikre etterlevelse av EØS-avtalens støtteregler,
sendte departementet høsten 2014 et forslag til endringer i lov
om interkommunale selskaper (IKS-loven) på høring. Endringene var
begrunnet med at det er usikkert om dagens lov er i overensstemmelse
med EØS-avtalens støtteregler da interkommunale selskaper som driver
økonomisk aktivitet, kan dra nytte av den indirekte garantien som
ligger i loven.
Departementet vurderer innspillene fra høringsrunden
og har sett behovet for å utrede de ulike løsningsforslagene som
var skissert i høringsbrevet nærmere. Dette vil ta noe tid, da arbeidet
må sees i sammenheng med andre pågående saker og prosesser.
ESA har foreløpig vurdert at det generelle skattefritaket
for stat, helseforetak og (fylkes-)kommuner, herunder deres økonomiske
aktivitet, innebærer offentlig støtte i strid med EØS-avtalen og
at en endring av skatteloven kan løse dette problemet.
Som en følge av ESAs henvendelse er det satt
i gang et arbeid med å vurdere det generelle skattefritaket for
kommuner og fylkeskommuner og ESAs forslag til løsning. Det legges
opp til en dialog med ESA om hvilket handlingsrom som ligger i EØS-avtalen.
Kommuneloven ble vedtatt før EØS-avtalen. Kommunelovutvalget,
som gjennomgår hele kommuneloven, har forholdet mellom kommuneloven
og EØS-avtalen som et punkt i sitt mandat.
EU vedtok 26. februar 2014 tre nye direktiver
om offentlige anskaffelser. Frist for å innlemme direktivene i EU-landene
er 18. april 2016. De nye direktivene unntar samarbeid mellom offentlige
enheter – såkalt offentlig-offentlig samarbeid – fra anbudsreglene.
Dette unntaket er i all hovedsak en lovfesting av rettspraksis.
Departementet vurderer behovet for eventuelle tilpasninger av reglene
for vertskommunesamarbeid i lys av de nye direktivene.
En rapport fra Europarådets kommunalkongress’ monitoreringskomité
om lokalt og regionalt demokrati i Norge i lys av Det europeiske
charteret om lokalt selvstyre, ble vedtatt på Kommunalkongressens sesjon
26. mars 2015. Kommunalkongressens vedtak om rekommandasjon sendes
Ministerkomiteen i Europarådet.
Konklusjonen er at nivået på lokalt og regionalt demokrati
i Norge er veldig høyt. Kommunalkongressen peker imidlertid også
på noen forbedringspunkter hvor den mener Norge ikke oppfyller sine forpliktelser.
Dette gjelder det forhold at Norge ikke har grunnlovfestet lokalt
selvstyre, og at kommunene som hovedregel ikke har mulighet til
å overprøve vedtak av fylkesmennene (det foreligger ingen tvisteløsningsmekanisme).
Kongressen mener også at en bør se på utøvelsen av det statlige
tilsynet, som den mener kan være problematisk.
Departementet hadde allerede før monitoreringsrapporten
satt i gang et arbeid som vil imøtekomme Kommunalkongressens anførsler.
Kommunelovutvalget skal vurdere om prinsippet om lokalt selvstyre bør
innarbeides i kommuneloven. Spørsmålet om tvisteløsning mellom stat
og kommune og om statlige organers prøving av kommunens frie skjønn,
utredes i samarbeid med flere andre departementer. Når det gjelder
statlig tilsyn, vil departementet vise til at kommuneloven kapittel
10 A slår fast regelen om lovlighetstilsyn med kommuneplikter. Regjeringen er
likevel opptatt av å redusere den statlige styringen av kommunene.
Som varslet i Meld. St. 14 (2014–2015), har regjeringen satt i gang
et arbeid med en generell gjennomgang av den statlige styringen
med kommunene, med sikte på redusert detaljstyring.
Regjeringen er opptatt av at Norge må være tydeligere,
tyngre inn i og tidligere ute i europapolitiske spørsmål. Europapolitisk
forum og gruppen for tidlig varsling (Tidlig varslingsgruppe) er
virkemidler for å oppnå dette.
I Europapolitisk forum møtes staten og kommunesektoren.
Forumet gir muligheter for dialog, informasjonsutveksling og samordning
mellom politikere fra regjeringen og politikere på lokalt og regionalt
nivå, i tillegg til Sametinget.
Den tidlige varslingsgruppen legger fram lister for
Europapolitisk forum over hva som forventes å være de viktigste
initiativene fra EU med konsekvenser for norske interesser. Gruppen
består av representanter for partene i arbeidslivet, kommuner og
regioner som arbeider med EU/EØS-saker i Brussel, KS og Utenriksdepartementet.
Gjennom den tidlige varslingsgruppen gir kommuner og regioner innspill om
EU-politikk som antas å bli viktige for kommunesektoren i Norge.
I Horisont 2020, EUs forsknings- og innovasjonsprogram,
deltar Norge på lik linje med andre europeiske land. Horisont 2020
bevilger store beløp til å løse utfordringer norske kommuner også
står overfor. I samarbeid med bl.a. Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet
arbeider departementet med å mobilisere kommunale og regionale myndigheter
til å utnytte de mulighetene som ligger i Horisont 2020, i samarbeid
med regionale forskningsfond, høgskoler/universiteter og næringslivet.
Norges forskningsråd forvalter programmet. Regjeringen ønsker å
stimulere til økt innovasjon i norske kommuner og det pekes i proposisjonen
på at Horisont 2020 er en mulighet som kan utnyttes for å realisere
dette.
I regjeringsplattformen står det at regjeringen
vil:
«Utrede de økonomiske konsekvensene for hytte- og
studentkommuner som i store perioder av året tilbyr helsetjenester
til innbyggere som er bosatt i andre kommuner, og i den forbindelse
hvordan økt valgfrihet kan sikres på tvers av kommunegrensene.»
Telemarksforsking, Senter for økonomisk forskning
(SØF) og Agderforskning vant Kommunal- og moderniseringsdepartementets
anbudskonkurranse og ferdigstilte i januar 2015 rapporten Inntekter
og utgifter i hyttekommuner (TF-rapport 349 2015).
Hovedformålet med prosjektet var å kartlegge hyttekommuners
inntekter og utgifter knyttet til hyttebeboere folkeregistrert i
andre kommuner.
Kommunene har plikt til å yte helse- og omsorgstjenester
til personer som oppholder seg i kommunen, uavhengig av hvor de
er bosatt. Hjemmesykepleie og legevakt er kommunale tjenester der
hytter gir høyere utgifter. Også innenfor plan- og byggesaksbehandling,
VAR-tjenester og beredskap har hyttekommuner høyere utgifter.
For omtale av enkeltinntekter og -utgifter,
se proposisjonens kapittel 5.
Det går frem av proposisjonen at ut fra et rent kommunaløkonomisk
perspektiv medfører hyttebebyggelsen større utgifter enn inntekter
for hyttekommunene. Dersom ringvirkninger gjennom effekten på privat
bruttoinntekt inkluderes i beregningen, er den samlede effekten
for lokalsamfunnet (kommune og innbyggere) av en ekstra hytte positiv.
I rapporten drøftes det hvorvidt et høyt antall
hytter per innbygger er en ufrivillig kostnadsulempe som bør kompenseres.
Forskerne mener at utgiftsnivået ikke er en tilstrekkelig begrunnelse
for å kompensere gjennom det statlige overføringssystemet til kommunene.
Disponering av areal til hytter og utbygging av hytteområder må
godkjennes av kommunen, og det er følgelig en kommunal beslutning
om det skal legges til rette for hyttebygging eller ikke. En særskilt
«hyttekompensasjon» i overføringssystemet kan da bidra til mer omfattende
utbygging av hytteområder enn det som er samfunnsmessig ønskelig. Generelt
mener forskerne at det vil være mer effektivt å finansiere hyttekommunenes
utgifter gjennom betaling fra hytteeierne eller bostedskommunen
enn gjennom overføringssystemet. I tillegg pekes det på muligheten
for å skattlegge hytteeiere gjennom eiendomsskatten.
Departementet er opptatt av at måten kommunesektoren
finansieres på ikke skal bidra til å begrense borgernes valgfrihet.
Departementets vurdering er at rapporten om hyttekommuner
gir et godt bilde av inntekter og utgifter i hyttekommuner. Med
bakgrunn i rapporten og konklusjonen om at det samlet sett er balanse
mellom utgifter og inntekter, vil ikke departementet anbefale å
foreta endringer i inntektssystemet knyttet til hyttekommuner.
Når det gjelder studentkommuner er departementets
vurdering at kommunenes utgifter til studenter er beskjedne. Studenter
vil generere inntekter til kommunene gjennom egenandeler innenfor
for eksempel kulturtilbud. Utgifter til fastlege betales også gjennom
egenandeler og refusjoner. Studenter som har barn i barnehage må
melde flytting til studiekommunen, og kommunen vil dermed motta
innbyggertilskudd gjennom inntektssystemet for disse studentene.
Departementets oppfatning er at studenter og utdanningsinstitusjoner
gir positive effekter i kommunen for blant annet lokalt arbeidsmarked
og servicenæringen. Departementets oppfatning er at det ikke er
behov for å etablere særskilte ordninger for studentkommuner i finansieringssystemet.
Regjeringen vil utvikle en regionalpolitikk
for konkurransekraftige byer og distrikter. Utvikling av byregioner
av alle størrelser er avgjørende for Norges framtidige økonomiske
utvikling, og samhandlingen mellom by og omland er sentral for å
utnytte potensialet for økonomisk vekst i hele regionen.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet startet
i 2014 et utviklingsprogram for byregioner med formål å styrke samspillet
mellom byene og omlandet, med sikte på økonomisk utvikling i regionen som
helhet. Kommunene i en byregion skal samarbeide om å utvikle strategier
og tiltak for å styrke regionens vekstkraft, på bakgrunn av kunnskap
om den økonomiske samhandlingen i byregionen. Tilskuddet fra Kommunal-
og moderniseringsdepartementet skal bidra til gjennomføring av nødvendige
prosesser, etablering av nettverksarenaer, deltagelse i nettverkssamarbeidet
i byregionprogrammet og kunnskapsinnhenting.
Programmet er delt i to faser. Se nærmere omtale i
proposisjonen.
Komiteen meiner forvaltninga
skal vere open og tilgjengeleg, og den skal kommunisere på ein klar og
forståeleg måte. Digitalisering av offentleg sektor gir betre, meir
samordna og raskare tenester. Samstundes blir ressursar frå fellesskapet
frigjort slik at meir kan bli brukt til omsorg og velferd. Ved å
tilby sjølvbetjeningsløysningar kan frigjorte ressursar bli brukt
til å yte betre personleg oppfølging der det trengst.
Komiteen meiner det er viktig
å fornye og omstille offentleg verksemd slik at den blir meir effektiv og
betre for brukarane. Dei tilsette er den viktigaste ressursen for
å få dette til. Komiteens mål er best mogleg velferd
og andre offentlege tenester til heile folket, uavhengig av bakgrunn,
kor ein bor eller storleiken på lommeboka. Ein moderne offentleg
sektor som tilbyr gode, effektive tenester, er det viktigaste verkemiddel
for å nå dette målet.
Komiteen vil at brukarane og
tenestene skal vere i fokus. Rapporteringskrav, reglar og rutinar som
bidrar til unødvendig byråkratisering og detaljstyring som går på
kvaliteten laus, vil komiteen stille seg kritiske
til.
Komiteen vil forbetre og forsterke
offentleg velferd og tenester, slik at dei er lett tilgjengeleg
for alle. Gode insentiver er viktig for å sikre at vi bruker fellesskapets
ressursar på ein effektiv og god måte, der kreativ medverking frå
dei tilsette og kompetent, inkluderande leiing står sentralt. Tillit
mellom initiativrike medarbeidarar og leiing er avgjerande for å betre
forvaltninga og tilbodet til befolkninga. Kontroll- og rapporteringsrutinar
må vere hensiktsmessige, for å fremme effektivitet og betre løysingar,
unngå misbruk av samfunnets ressurser og bekjempe korrupsjon.
For å oppnå eit levande lokaldemokrati, er komiteen positiv
til maktspreiing og begrensing av statleg detaljstyring, meir makt
og myndigheit lokalt slik at innbyggjarane får bestemme meir over
utviklinga av sitt eige lokalsamfunn.
Komiteen viser til sine respektive
partiers merknader i Innst. 333 S (2014–2015), jf. Meld. St. 14
(2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Venstre, er positiv til at alle kommunar i landet
hausten 2014 blei invitert til å delta i prosessar med sikte på å
vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg saman med nabokommunar.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at målet med reformprosessen å sikre gode og likeverdige
tenester til innbyggarane, heilskapleg samordna samfunnsutvikling,
bærekraftige og økonomisk robuste kommunar og å styrke lokaldemokratiet.
Dette fleirtalet viser til at
det var brei semje om behovet for å sjå på kommunesektoren 50 år
etter førre store reform. Dette fleirtalet viser
til at det er semje om mange av elementa i regjeringa sin kommunereform
og eit godt grunnlag for arbeidet med reforma.
Dette fleirtalet er nøgd med
at dei fleste kommunar allereie er i gang med denne prosessen og vil
gje ros til kommunane for å vise lokalt leiarskap. Dette
fleirtalet er òg positiv til at fylkesmennene og KS speler
ei viktig rolle i arbeidet. Dette fleirtalet viser
til at prosessen er lagt opp til at innan 1. juli 2016 skal kommunane
gjera sine vedtak. Deretter skal fylkesmennene i sine fylker gje
sin tilråding til regjeringa før Stortinget får saka til handsaming
våren 2017.
I samband med ovannemnte set dette fleirtalet fram
slikt framlegg:
«Stortinget ber regjeringa syta for at fylkesmennene
kjem med si tilråding om kommunestrukturen i fylket etter at kommunane
har gjort sine vedtak seinast 1. juli 2016.»
Dette fleirtalet viser
til Innst. 300 S (2013–2014) om at alle kommunar har utredningsplikt
i forbindelse med kommunereforma. Dette fleirtaletlegg til grunn at Stortingets intensjon
med dette er at alle kommunar skal ta aktivt del i reforma. Dette inneber
blant anna å ha dialog med nabokommunar, utgreie og vurdere aktuelle
alternativ for så å ta stilling til om og i så fall kva for kommunar
man ønskjer å gå saman med innan 1. juli 2016.
Dette fleirtalet viser til Innst.
300 S (2013–2014) om kommunereforma der komiteen gjorde greie for
frivilligheitslinja som reforma baserer seg på denne måten:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker
seg at regjeringen mener det ikke er naturlig å stille et absolutt
krav til innbyggertall i kommunene.
Samtidig er flertallet
opptatt av at det skal være reell frivillighet for de kommunene
som deltar i sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helthetlig
vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere
konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende
tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres. Unntak
fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt
i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse
endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»
Dette fleirtalet viser til at
regjeringa i kommuneproposisjonen avklarar ein del spørsmål vedkomande
kommunereforma og støtter regjeringa sine vurderingar og anbefalingar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader i innstillingen til Kommuneproposisjonen 2015,
Prop. 95 S (2013–2014), jf. Innst. 300 S (2013–2014), der det blant
annet framgår at:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det
er behov for forandringer i kommunestrukturen, men støtter ikke
regjeringens bruk av tvang, og kan derfor ikke støtte regjeringens
kommunereform slik den er lagt fram.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet registrerer
at flertallet på den ene siden understreker frivillighetslinjen
i kommunereformen, men på den andre siden i forslags form ber regjeringen,
sitat: «syte for at fylkesmennene kjem med si tilråding om kommunestrukturen
i fylket …» Dette understreker at frivillighetslinjen ikke er reell
fra flertallets side. Det er dessuten beklagelig at flertallet og
regjeringen gir fylkesmennene en rolle hvor de skal overprøve folkevalgtes
vedtak i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det i Kommuneproposisjonen 2016 heter at departementet legger til grunn
at 1. juli 2016 er siste frist for kommunene til å gjøre vedtak
i kommunereformen. Regjeringen har tidligere varslet at de økonomiske
virkemidlene til kommuner som slår seg sammen, bare vil gjelde der det
er fattet nasjonale vedtak innen 1. januar 2018. Samtidig vil kommunene
i løpet av den definerte reformperioden ikke vite hvilke oppgaver
framtidens kommuner skal løse. Gjennom Meld. St. 14 (2014–2015)
Nye oppgaver til større kommuner, skulle regjeringen fremme forslag
til overføring av oppgaver fra staten til kommunesektoren. Dette
er gjort i svært begrenset grad. For de fleste oppgaver som vurderes som
aktuelle for overføring, konkluderes det med behov for nye utredninger.
Disse medlemmer viser til inndelingslovens
bestemmelser om at kommunestyret bør innhente innbyggernes synspunkt
på forslag til kommunesammenslåing. Lokale folkeavstemninger har
vært en vanlig måte å følge opp denne bestemmelsen på. Nå advarer
regjeringspartiene mot bruk av folkeavstemning. I kommuneproposisjonen
nevnes ikke dette alternativet, mens det henvises til departementets støtteordninger
for å gjennomføre innbyggerundersøkelser.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens opplegg
for gjennomføring av kommunereformen er preget av statlig overstyring
og av at det ikke legges til rette for reell innbyggermedvirkning
i prosessene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer ut fra
ovenstående følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge følgende til grunn
for det videre arbeid med kommunereformen:
1. 1. juli 2016 fjernes
som frist for gjennomføring av kommunale vedtak i kommunereformen.
2. Det settes ikke frist for å få tilgang
på statens økonomiske virkemidler ved gjennomføring av kommunesammenslåing.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge følgende til grunn
for det videre arbeid med kommunereformen:
Kommunenes utgifter til lokale folkeavstemninger
dekkes gjennom et statlig tilskudd som går ut over de 100 000 kronene
som gis som støtte til informasjon og folkehøring.»
Disse medlemmer viser
til at disse medlemmer er positive til mer kommunalt
samarbeid og til sammenslåing når kommunene ønsker det selv. Kommunesammenslåing
må skje frivillig, ikke med tvang. Det er viktig at ingen kommuner
skal tape penger på sammenslåing, uavhengig av hvilket tidspunkt
det skjer på. Disse medlemmer støtter at det gis
tilskudd til sammenslåing, men er uenig i å sette tidsfrister for
å få tilskudd med den hensikt å sette kommunene under økonomisk
press.
Disse medlemmer vil slå fast
at dersom kommunene skal klare alle oppgavene sine godt og bygge
sterke fagmiljøer, er god kommuneøkonomi og stopp i anbudsutsetting
av oppgaver viktigere enn størrelsen.
Disse medlemmer vil påpeke at
slik storparten av Distrikts-Norge er geografisk, er ikke en minimumsgrense
på 15 000–20 000 innbyggere gjennomførbart eller meningsfullt. Da
får innbyggerne mange mil til kommunesenteret og mister oversikt som
gjør det mulig å delta i demokratiet på en god måte. Disse
medlemmer vil påpeke at det ikke er noe i regjeringens arbeid
med kommunereformen som vil gjøre det enklere å være lokalpolitiker.
Tvert imot vil det bli flere byråkrater og færre folkevalgte, mer
kompliserte organisasjoner, større avstander og større avstand mellom
innbyggere og lokale folkevalgte.
Disse medlemmer vil påpeke at
uansett kommunereform vil det allikevel være stort behov for å samarbeide
med nabokommuner om oppgaver. Vil en ha sterkere demokrati og fagmiljøer
og like tjenester i hele landet, er det gode og likeverdige inntekter
som er viktigst, og at en ikke bryter opp fagmiljø med anbudsutsetting.
Disse medlemmer vil påpeke at
kommunene rundt byene og bykommunene kan ha mange innbyggere, men
allikevel trenger interkommunalt samarbeid. Det er heller ikke slik
at store kommuner alltid gir god nok velferd eller er i stand til
å skaffe nok kvalifiserte fagfolk. Difi sin innbyggerundersøkelse fra
2013 viser at innbyggere i små kommuner er mer tilfreds med de kommunale
tjenestene enn innbyggerne i store kommuner.
Disse medlemmer påpeker at mangel
på fagfolk ikke løses med storkommuner, men ved å utdanne mange
nok, og å sikre gode lønns- og arbeidsforhold slik at flere vil
jobbe i kommunene. Mange kommuner samarbeider i dag innenfor flere
felt for å få større kompetansemiljø, for eksempel innenfor barnevern.
Når regjeringen begrunner kommunereformen med at kommunene må bli
store nok til å gjøre oppgaven selv, må det bety at det også er
viktig at de skal utføre oppgaven selv, og ikke anbudsutsette velferd
og omsorg.
Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av
at kommunene selv bygger opp kompetanse på viktige områder som juss,
teknisk kompetanse, oppdragsgiver for bygg og anlegg, kontraktsinngåelse
og at denne kompetansen eies og videreutvikles av kommunene. Det
er ikke tilfredsstillende at kommunene gjør seg helt avhengig av
kjøp av for eksempel juridisk kompetanse og ikke selv besitter,
bygger opp og utvikler dette. Disse medlemmer mener
at kommunene må samarbeide om å bygge opp denne fagkompetansen og
på denne måten ha spisset og høy kompetanse for å ivareta kommunens
krevende oppgaver og innbyggernes interesser på best mulig måte.
Disse medlemmer vil også advare
mot at dette kan bli en reform som forsterker økonomiske forskjeller,
der rike kommuner får beholde mer av sine egne inntekter, og at
regjeringen vil svekke inntektsutjevningen mellom kommuner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
departementet varsler at det vil fremme forslag som gir lovhjemmel til
å pålegge interkommunalt samarbeid. Tidligere har regjeringen begrunnet
behovet for større kommuner med omfanget av interkommunale samarbeid, som
ansees som udemokratiske. Disse medlemmer viser til
at interkommunalt samarbeid er like vanlig blant store som blant
små kommuner. Slikt samarbeid gir både kostnadsmessige og kompetansemessige
fordeler. Det må imidlertid være opp til kommunene sjøl å vurdere
behovet for etablering av interkommunale samarbeid. Kommunal tjenesteproduksjon
styres gjennom lover og forskrifter, og fylkesmannen fører kontroll
og tilsyn med at oppgavene løses på en forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er behov for
et nytt lovverk som kan pålegge kommunene bestemte organisasjonsmodeller for
oppgaveløsningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonens
drøfting av kommunal sektor og EU/EØS. I denne sammenheng vises
bl.a. til regjeringens forslag om endringer i IKS-loven som har
vært på høring. Departementet varsler nå at de vil vurdere forslagene
i høringsnotatet nærmere på grunnlag av innkomne merknader. Disse
medlemmer er tilfreds med at forslaget til endringer i IKS-loven
vurderes på nytt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti peker i den sammenheng på at
endringene vil kunne få store og fordyrende konsekvenser for tjenesteproduksjonen.
Det forutsettes at en i den nye gjennomgangen fjerner forslag som
mer er rettet mot å legge til rette for konkurranseutsetting av
tjenester, enn å gjøre helt nødvendige tilpasninger til EUs regelverk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet forutsetter at regjeringens forslag til
løsning av eventuelle konflikter med EØS-avtalen utnytter det handlingsrommet
som finnes i avtalen maksimalt for å ivareta norske interesser.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Venstre, viser til at det er gjennomført ei kartlegging
om utgifter og inntekter i hyttekommunar, og at regjeringa basert
på denne meiner det ikkje er tilrådeleg å gjera endringar i inntektssystemet. Fleirtalet er einig
i dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet
har vurdert de økonomiske konsekvensene for hytte- og studentkommuner
som i store deler av året tilbyr helsetjenester til innbyggerne
som bor i andre kommuner. Det er foretatt en kartlegging og vurdering
av utgifter og inntekter i hyttekommuner som viser at ut fra et
kommunaløkonomisk perspektiv medfører hyttebebyggelse større utgifter
enn inntekter for hyttekommunene. Departementet foreslår ikke at
det gjøres endringer i inntektssystemet som følge av de funn som
er gjort. Disse medlemmer mener det kan være nødvendig
å følge utviklingen nøye. Dagens hytter bygges til helårsbruk, og
det er et økende behov for helse- og omsorgstjenester til eldre
mennesker som bor i hyttene sine store deler av året. Det er ikke
rimelig at hyttekommunene skal bære store kostnader for personer som
ikke skatter til kommunen.