Jeg viser til brev av 25.03.2015 fra Familie-
og kulturkomiteen hvor det bes om Barne-, likestilllings- og inkluderingsdepartementets
vurdering av Dokument 8:73 (2014-2015) Representantforslag om kvalitet
i krisesentertilbudet.
Mange av forslagene er i tråd med anbefalingene fra
NOVA i evalueringsrapporten om krisesentertilbudet i kommunene.
Evalueringsrapporten ble lansert den 2. februar 2015. Jeg har igangsatt
arbeidet med å vurdere anbefalingene nærmere. Dette arbeidet er
ikke ferdig.
Nedenfor følger mine foreløpige vurderinger
og kommentarer til de 18 forslagene om kvalitet i krisesentertilbudet.
Det er innhentet innspill fra Justis- og beredskapsdepartementet
og fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet på enkelte av spørsmålene.
1. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag til ny forskriftshjemmel i krisesenterlova, slik
at innhold og kvalitet i kommunenes krisesentertilbud kan reguleres
nærmere.
Jeg er veldig opptatt av å sikre et godt innhold
og kvalitet i krisesentertilbudet.
En ny forskriftshjemmel for å regulere innhold og
kvalitet er derfor et av forslagene i evalueringsrapporten som jeg
nå vurderer nærmere.
Det er i krisesenterlova hjemmel for å gi forskrift om
krav til kompetanse hos de ansatte, og krav til fysisk sikring av
lokale. I tillegg har krisesenterlova hjemmel for å gi forskrift
om krav til politiattest. Pr. i dag er det ikke utarbeidet noen
forskrifter til krisesenterlova.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
(BLD) har i sitt tildelingsbrev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir) for 2015 gitt direktoratet i oppdrag å utarbeide et utkast
til forskrift om fysisk sikring av lokale innen 1. juli 2015.
Det må vurderes grundig om det er ønskelig med en
statlig regulering av innholdet og kvalitet i kommunenes krisesentertilbud.
En ulempe ved en slik regulering er at dette kan bli en minimumsstandard som
de fleste kommuner vil legge til grunn. Økt statlig detaljstyring
vil også begrense kommunal variasjon og det lokale handlingsrommet,
og svekke det kommunale selvstyre. Dette vil ikke være i tråd med mål
for kommunereformen om et sterkt lokal demokrati.
Et alternativ til en forskriftsfesting vil kunne være
å utarbeide en faglig veileder eller et rundskriv om kvalitet og
innhold i krisesentertilbudet, for eksempel kombinert med samlinger/kurstilbud
for kommunene. En veileder vil være en anbefaling fra staten til
kommunene og ikke rettslig bindende. Veilederen vil primært være
et hjelpemiddel for kommunene i arbeidet med å videreutvikle krisesentertilbudet
i kommunene. Et rundskriv vil kunne gi sterkere føringer om hvordan
bestemmelser i lov eller forskrift skal forstås og praktiseres.
Det må også tas med i vurderingen at krisesenterlova
fortsatt er relativt ny. Loven hadde kun virket i tre år da evalueringen
ble gjennomført. Evalueringen viser at kommunene er på rett vei.
Det kan derfor være hensiktsmessig å la loven virke i lengre tid
før det tas stilling til behovet for ytterligere reguleringer av
kvalitet og innhold i krisesentertilbudet.
2. Stortinget ber regjeringen
utgi et rundskriv som påpeker ansvaret kommunene har for å gi et akutt
krisesentertilbud
Bufdir gav i januar 2015 ut en veileder til
krisesenterlova for kommunene. Veilederen bygger på krisesenterlova
og lovens forarbeider. I tillegg gav BLD i 2010 ut en veileder for
kommunene om internkontroll i kommunalt krisesentertilbud og en
veileder for fylkesmennene om Fylkesmannens tilsyn med krisesentertilbudet.
Etter min vurdering er kommunene informert om ansvaret de har for
å gi et akutt krisesentertilbud. Evalueringen viser at de fleste kommunene
nå bidrar til å finansiere et krisesentertilbud både for menn og
kvinner, slik loven krever.
På bakgrunn av evalueringen vil jeg vurdere
behovet for å utarbeide nærmere føringer for kommunenes ansvar etter
krisesenterlova. Herunder vil jeg vurdere behovet for utarbeidelse
av forskrifter, alternativt rundskriv eller faglige veiledninger.
Behovet for eventuelle lovendringer må også vurderes.
3. Stortinget ber regjeringen
sørge for at utviklingen i krisesentertilbudene følges tett over
tid
Det er viktig å følge utviklingen i krisesentertilbudet
tett. Dette har det vært arbeidet med i flere år, blant annet gjennom
publisering av en årlig statistikk om tilbudet og brukere av krisesentertilbudet.
Den første krisesenterstatistikken går tilbake til 2003. I departementets
tildelingsbrev til Bufdir for 2015 fremgår det at direktoratet har
et særlig ansvar for å følge utviklingen i det kommunale krisesentertilbudet.
Det fremgår også at Bufdir har ansvar for at det blir utarbeidet
statistikk om krisesentertilbudet.
Sentio Research Norge AS innhenter og bearbeider
data på oppdrag fra Bufdir, og utarbeider årlige statistikkrapporter,
i samarbeid med direktoratet. Bufdir har i 2013–2014 gjort et større
arbeid med å videreutvikle statistikken. Kravene i krisesenterloven
har stått sentralt i utformingen av nye spørsmål, både når det gjelder
innholdet i selve tilbudet og samordning/integrasjon med kommunens
øvrige tjenester. Registreringen knyttet til den enkelte bruker
er kortet noe ned, samtidig som det innføres egen brukerregistrering
for barn (fra 2014).
Utviklingsarbeidet innebærer at statistikkrapporten
fra 2013 (publisert i 2014) for første gang gir en utfyllende presentasjon
av det konkrete innholdet i tilbudet brukerne får. I rapporten for
2014 (publiseres i 2015), vil direktoratet for første gang kunne
gi omfattende informasjon om barna som oppholder seg i krisesentertilbudet.
Bufdir har, i rapporten publisert i 2014, utarbeidet et eget innledningskapittel,
hvor hovedfunn og trender relateres til annen forskning, samt data
fra SSB. Oppfølgingsområder for direktoratets videre arbeid på området
identifiseres. Bufdir planlegger en slik gjennomgang også i videre
rapporter. Rapporteringen fra sentrene gir nå god kunnskap om både
status og utvikling i krisesentertilbudet.
I tillegg til den årlige krisesenterstatistikken
er det også innlemmet noen spørsmål om krisesentertilbudet i kommunenes
ordinære rapportering i KOSTRA.
Spørsmålene omhandler kostnader til drift, antall plasser
til disposisjon for kvinnelige og mannlige brukere, lokalisering,
samarbeid og bruk av private aktører.
Spørsmålene inngår i et skjema om ulike sosiale tjenester
og har NAV i kommunen som adressat. Dette innebærer at NAV har ansvar
for å innhente de etterspurte data fra ansvarlig faginstans i kommunen.
Erfaringer fra SSB tyder på at spørsmålene kan være
vanskelige å besvare for en del kommuner, særlig de som ikke har
et krisesentertilbud lokalisert i egen kommune. Departementet mener
derfor at det er behov for et utviklingsarbeid knyttet til kommunenes
rapportering på krisesenterområdet i KOSTRA i 2015. Departementet
vil gi Bufdir i oppgave å lede et slikt arbeid.
Statistikken vil hjelpe departementet med å
avdekke hvor det er behov for tiltak. Departementet vil også løpende
vurdere behovet for forskning og utviklingsprosjekter i arbeidet
med å videreutvikle krisesentertilbudet.
4. Stortinget ber regjeringen
utarbeide forskrift om kompetansekrav som pålegger kommunene å ha personale
med barnefaglig kompetanse ved sitt krisesentertilbud, for å sørge
for at barn gis individuell oppfølging og at barnets rettigheter
blir ivaretatt.
Det er viktig å sørge for at ansatte på krisesentrene
har barnefaglig kompetanse. Jeg vil derfor vurdere nærmere forslaget
om å utarbeide forskrift om kompetansekrav. Det er hjemmel i krisesenterlova for
å gi forskrift om krav til kompetanse. Så langt er det ikke utarbeidet
en slik forskrift.
Krisesenterlova stiller imidlertid krav om at
ansatte ved krisesentrene har kompetanse til å ta vare på de særskilte
behovene til brukerne. Det fremgår også av loven at kommunene skal
sørge for å ta vare på barn på en god måte som er tilpasset deres
særskilte behov, og skal sørge for at barn får oppfylt de rettighetene
de har etter annet regelverk.
Evalueringen av kommunenes oppfølging av krisesenterlova
viser at mange av de ansatte har nødvendig kompetanse for å møte
de voldsutsattes behov. Andelen ansatte med høyskole- eller universitetsutdannelse
er høy. De store sentrene har spesialiserte stillinger. Majoriteten
av sentrene har egne barnefaglige ansvarlige. Evalueringen viser
at den faglige oppfølgingen av barna er blitt bedre siden innføringen
av loven.
Jeg vil understreke på generelt grunnlag at
en bør være tilbakeholden med å stille krav i lovverket til spesifikk
formell kompetanse i kommunale stillinger. Rigide krav til formell
kompetanse, kan gjøre det vanskelig for utkantkommuner å rekruttere
personell. Mange av de ansatte ved krisesentrene vil også kunne
ha viktig realkompetanse etter mange års erfaring fra arbeid ved
krisesenter.
Når kommunene er tillagt ansvaret for å løse
en oppgave, så er også kommunen ansvarlig for å tilsette nødvendig
og tilstrekkelig personell med relevant kompetanse.
Sett i lys av at svært mange barn oppholder
seg på krisesentre, bør det likevel vurderes nærmere å forskriftsfeste
krav om barnefaglig kompetanse. Dette kan bidra til å sikre at barn
som er i en særlig sårbar situasjon, blir ivaretatt på en god måte,
og fulgt opp etter behov.
5. Stortinget ber regjeringen
sørge for at barn som kommer til krisesenteret sammen med mor eller far,
får individuell tilrettelagt informasjon, herunder informasjon om
hva de kan tilbys, hvem de kan henvende seg til, og hvordan de skal
forholde seg til en eventuell hemmelig adresse.
Jeg er veldig opptatt av at barn som oppholder seg
på et krisesenter får dekket sine særskilte behov. Det er et kommunalt
ansvar å sørge for individuell tilrettelegging av tilbudet til barn
som kommer til et krisesenter sammen med mor eller far. Det innebærer også
at informasjon om tilbud og rettigheter må tilpasses både barns
og foreldres behov.
Eventuelle faglige anbefalinger til kommunene om
hvordan tilbudet til barn kan utformes bør inngå i det generelle
materialet som utarbeides til kommunene.
6. Stortinget ber regjeringen
sørge for at barn som benytter krisesentertilbudet, får ivaretatt
sine rettigheter, herunder at de får fortsette å gå på skole eller
barnehage, enten ved å fortsette på sin egen eller en annen skole
eller barnehage.
I henhold til krisesenterlova skal kommunen
sørge for å ta vare på barn på en god måte som er tilpasset deres
særskilte behov. Kommunen skal også sørge for at barn får oppfylt
de rettighetene de har etter annet regelverk. Så langt det er mulig
etterstreber kommunene og krisesentrene at barn skal kunne fortsette
å gå på den skole eller barnehage som de allerede har plass ved.
Jeg er imidlertid bekymret over det høye antallet barn
som oppholder seg på krisesentre, og ønsker derfor å innhente ytterligere
kunnskap om tilbudet til barn. I oppfølgingen av evalueringen har
jeg derfor bedt Bufdir gjennomgå tilbudet til barn på krisesentrene
nærmere, inkludert barnas rett til hjelp fra andre tjenester, jf.
tiltak 27 i tiltaksplanen En god barndom varer
livet ut – Tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep
mot barn og ungdom 2014-2017.
7. Stortinget ber regjeringen
iverksette tiltak som formaliserer samarbeidet mellom krisesentertilbudet og
andre deler av tjenesteapparatet, slik at kvinner, menn og barn
utsatt for vold i nære relasjoner, vil få en helhetlig bistand og
oppfølging i den tiden de benytter dagtilbud eller heldøgns overnattingstilbud, og
i reetableringsfasen.
Når det gjelder forslaget om å formalisere samarbeidet
mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet vil
jeg vise til at det i krisenterlovens § 4, fremgår at kommunene
pålegges å sørge for helhetlig oppfølging av brukerne gjennom samordning
av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet.
Etter min oppfatning utgjør loven et tilstrekkelig rammeverk, men
det skorter på oppfølgingen fra kommunenens side i noen tilfeller.
Evalueringen viser at krisesentrene samarbeider mer
med det øvrige tjenesteappartet etter at loven ble innført. Andelen
krisesentre med skriftlige samarbeidsavtaler med ulike tjenester
har økt mellom 2009 – og 2013, men det er fortsatt en liten andel
som har slike avtaler. Faste samarbeidsmøter er betydelig vanligere
enn skriftlige samarbeidsavtaler. Den største økningen har skjedd
for NAV og barnevernet. Det bekymrer meg imidlertid at det fortsatt
er vanligere at krisesentrene ikke har faste samarbeidsmøter med andre
instanser, enn at de har det. Det har også vært en økning i andelen
krisesentre som har faste kontaktpersoner i andre offentlige instanser.
Handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2014-2017
har flere tiltak om samarbeid og samordning som nå følges opp. Som
et ledd i å styrke det tverretatlige samarbeidet mellom politiet,
krisesentre og annet hjelpeapparat vil Justis- og beredskapsdepartementet
i løpet av våren 2015 etablere et samarbeidsprosjekt der politi
og tjenesteapparat gir bistand til voldsutsatte i samme lokaler.
Prosjektet skal lokaliseres i Stovner bydel i Oslo. Dette prosjektet
blir følgeevaluert som en del av NOVAs forskningsprogram om vold
i nære relasjoner. Prosjektet forventes å kunne gi kunnskap om hvordan
de som er utsatt for vold i nære relasjoner kan gis bedre og mer
samordnet bistand fra politiet, i samarbeid med øvrige hjelpeapparat.
Justis- og beredskapsdepartementet arrangerer årlig
konferanser om gode modeller for samarbeid og samordning og utdeler
en samarbeids- og samordningspris. Prisen tildeles gode, lokalt
forankrede og varige samarbeidsprosjekter som har som mål å forebygge
og bekjempe vold i nære relasjoner.
Jeg vil også vise til at politiet skal ta initiativ
til lokalt samarbeid om forebygging av vold i nære relasjoner gjennom
politirådene. Det skal videre stimuleres til at vold i nære relasjoner
settes på dagsorden via samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende
tiltak.
8. Stortinget ber regjeringen
sette kommunene i stand til å hente inn etterslepet i fysisk standard
og sikkerhet som finnes ved flere krisesentre i dag, for blant annet
å bedre krisesentertilbudet til menn og deres barn.
Evalueringen viser at utviklingen går i retning
av forbedret fysisk standard etter innføringen av loven. Det er
imidlertid fremdeles rom forbedringer ved mange sentre. Dette er
primært et kommunalt ansvar. Mange kommuner har også lykkes med
å etablere gode tilbud innenfor gjeldende budsjettrammer.
Når det gjelder fysisk sikring av lokaler vil
jeg vise til at Bufdir i tildelingsbrevet for 2015 har fått i oppdrag
å utarbeide utkast til en forskrift om fysisk sikring av lokalene
innen 1. juli 2015.
9. Stortinget ber regjeringen
redegjøre for Stortinget på egnet måte om hvorvidt dagens geografiske dekning
er i tråd med forutsetningen om at krisesentertilbudet skal være
et reelt lavterskeltilbud.
Utviklingen i bruken av krisesentrene i perioden 2008-2013
viser stor grad av stabilitet i kvinnelige brukere og barn. Antall
kvinnelige beboere ved sentrene har variert mellom 1742 (2008) og
2038 (2010) i perioden. I 2013 var det 2028 kvinner. Antall menn har
økt fra fire i 2008 til 111 i 2013. Antall barn har vært stabilt
i perioden. I 2013 var det 1746 barn mot 1734 barn i 2008.
Utviklingen viser også stor grad av stabilitet
når det gjelder antall opphold og antall overnattingsdøgn for perioden
2008 – 2013. Både kvinner, menn og barn har i gjennomsnitt 1,2 opphold
i 2013. Gjennomsnittlig antall overnattingsdøgn per kvinnelig beboer
var 35 døgn i 2013, mot 37 døgn i 2008. For menn har det vært en
økning fra 15 døgn i 2008 til 35 døgn i 2013.
Antall krisesentre har vært stabilt i mange
år før krisesenterlova kom. I 2008 var det 50 krisesentre i drift.
Evalueringen av krisesenterlova viser at i perioden 2008-2014 er
det totalt seks krisesentre som er er nedlagt, to i Nord-Norge og
fire i Sør-Norge: Ytre Helgeland krisesenter, Nord-Østerdal krisesenter, Sauda-
og omland krisesenter, Lofoten krisesenter, Odda krisesenter og
Voss krisesenter.
Nedleggelsene av de seks sentrene innebærer lengre
reisevei til et krisesenter for aktuelle brukere. Hvor mye lengre
reiseveien blir, varierer. Noen brukere får tilbud i nabokommunen,
mens andre brukere får betrakelig lengre reisevei til nærmeste krisesentre.
De seks nedlagte sentrene er små sentre. Det
siste året de var i virksomhet, hadde disse sentrene mellom 12 og
to faste sengeplasser. I alt representerer nedleggelsen av disse
sentrene et bortfall av 37 faste sengeplasser. Tre av sentrene hadde
svært få dagsbesøk i løpet av året (0-3 besøk i året). Bortfallet
av de seks krisesentrene har imidlertid ikke resultert i en reell
kapasitetsreduksjon på landsbasis om man ser alle krisesentrene
under ett. Antall faste sengeplasser har økt fra 744 i 2008 til
851 i 2012, dvs. en økning på 107 sengeplasser, eller 14 prosent.
Resultatet er altså færre, men større sentre.
Krisesentrenes kapasitet er omtrent den samme eller
bedre i 2013 enn før innføringen av loven. Det er imidlertid store
variasjoner på fylkesnivå når man ser på antall familieplasser per
10 000 kvinner. På landsbasis er det 1,5 familieplasser per 10 000
kvinner, noe som tilsvarer NKVTSs anbefaling om dekningsgrad i dekningsområdet
til det enkelte krisesenter. Kapasiteten er også i tråd med Europarådets
standard for dekningsgrad. En familieplass forstås som bruker pluss
1,8 barn (gjennomsnittlig antall barn per bruker ved krisesentertilbudet).
Det er ni fylker som ligger over gjennomsnittet for landet, og disse
varierer mellom 1,6 og 5,8 familieplasser per 10 000 kvinner. De
10 resterende fylkene har mellom 0,6 og 1,4 familieplaser per 10 000
kvinner. Familieplasser sier noe om dekningsgrad, men ikke alt.
Finnmark har 5,8 familieplasser per 10 000 kvinner, men reiseavstandene
i fylket er større enn lengre sør i landet.
Kommunene i Norge er svært forskjellige med hensyn
til blant annet folketall, avstander og sentralitet og vil slik
sett ha ulike forutsetninger for å ivareta et helhetlig krisesentertilbud
i egen kommune. Interkommunalt samarbeid er en strategi som mange kommuner
benytter for å kunne ivareta lovpålagte tilbud med tilstrekkelig
kompetanse og kapasitet. At enkelte små sentre har blitt lagt ned,
er en utvikling som vanskelig kan unngås.
Krisesentrenes lokalisering var før loven ikke
basert på helhetlige vurderinger, men på lokale initiativ. Selv
om nedleggelsene medfører at noen har fått lengre reisevei, så kan
nedleggelsen også ha bidratt til voldsutsatte får et kvalitativt
bedre tilbud i en annen vertskommunene.
Bufdir har meddelt departementet at de vil vurdere
utviklingen i krisesenterdekningen i landet som helhet, og vurdere
nødvendigheten av å gjøre aktuelle fylkesmenn oppmerksomme på forholdet.
I embetsoppdraget for Fylkesmannen 2015 fremgår
det at Fylkesmannen i sin ordinære årsrapport skal rapportere på
gjennomførte tilsyn. Dersom fylkesmannen kommer over tilfeller hvor
krisesentre er lagt ned eller tilbudet er redusert, skal det gis
en kort redegjørelse for bakgrunn og konsekvenser i årsrapporten.
Jeg mener også at den videre utviklingen av
krisesentertilbudet må ses i sammenheng med kommunereformen. Større
og mer robuste kommuner vil kunne gjøre at dagens oppgaver kan løses
med mindre behov for interkommunale løsninger og statlig detaljstyring.
Økt frihet til å prioritere og tilpasse tjenestetilbudet til lokale
behov vil også kunne gi mer effektiv ressursbruk innenfor begrensede
økonomiske rammer.
10. Stortinget ber regjeringen
utrede ulike modeller for krisesentertilbud for voldsutsatte med
tilleggsproblematikk, herunder rusmiddelavhengighet og psykiske
lidelser.
Jeg er bekymret over de utfordringer evalueringen
avdekker når det gjelder tilbudet til voldsutsatte med tilleggsproblematikk
knyttet til rus og psykiatri. Dette er brukergrupper som i mange
kommuner ikke får et godt nok tilbud. Evalueringen viser at det
er forskjellig praksis mellom sentrene i hvordan de forholder seg
til voldsutsatte med alvorlige rusproblemer eller alvorlige psykiske
problemer. Noen sentre avviser disse gruppene, og henviser dem videre
til andre hjelpetiltak. Det synes også å herske stor usikkerhet
blant fagfolk hvor i systemet voldsutsatte med tileggsproblematikk
hører hjemme.
Gjennom krisesenterlova er kommunene pålagt
å gi personer utsatt for vold i nære relasjoner et krisesentertilbud
uavhengig av tilleggsproblematikk. Kommunene kan velge om de ønsker
å bruke krisesentertilbudet eller finne andre løsninger innenfor
de øvrige kommunale tjenestene.
Staten bør bistå kommunene i arbeidet med å møte
utfordringene på dette feltet. Jeg vil derfor vurdere nærmere forslaget
om å utrede modeller for krisesentertilbud for voldsutsatte med
tilleggsproblematikk, herunder rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser,
og eventuelt komme tilbake til dette i forbindelse med de årlige
budsjettprosesser.
11. Stortinget ber regjeringen
følge opp anbefalinger om bedring av tilbud til voldsutsatte med
funksjonsnedsettelser, jf. NOVAs evaluering av kommunenes implementering
av krisesenterlova.
Evalueringen viser at personer med funksjonsnedsettelser
møter en høy terskel ved krisesentrene. De møter utfordringer knyttet
til både fysisk tilpasning av lokaler og tilgang på døvetolk. NOVA
har også gjennomført en annen studie om tjenestetilbudet til voldsutsatte
personer med nedsatt funksjonsevne blant annet på krisesentrene,
jf. NOVA rapport nr 6/14. Det vises til anbefalingene i denne rapporten i
evalueringsrapporten.
Jeg vil understreke at det er et kommunalt ansvar å
tilrettelegge et krisesentertilbud for voldsutsatte med nedsatt
funksjonsevne. Jeg ser imidlertid behov for å vurdere hvordan staten
eventuelt kan bistå kommunene i arbeidet med å bedre tilbudet til
voldsutsatte med nedsatt funksjonsevne.
12. Stortinget ber regjeringen
utgi rundskriv om omfanget av Fylkesmannens tilsyn med at kommunene
oppfyller pliktene pålagt etter krisesenterlova §§ 2, 3, 4 og 8.
Det er ikke fastsatt nærmere bestemmelser om omfang
eller hyppigheten av Fylkesmannens tilsyn i krisesenterlova.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har gitt ut en veileder for fylkesmennenes tilsyn med krisesentertilbudet.
Veilederen gir ikke konkrete anbefalinger om omfanget av Fylkesmannens tilsyn,
men peker på faktorer som kan være av betydning i vurderingen av
hyppigheten. Fylkesmannen må selv ta stilling til hvor ofte det
bør føres tilsyn med kommunene.
Erfaring så langt viser at fylkesmennenes tilsyn med
kommunenes oppfølging av krisesenterlova prioriteres i ulik grad.
Jeg mener derfor at det er behov for å vurdere nærmere hvordan Fylkesmannens
tilsyn med at kommunen oppfyller pliktene etter krisesenterlova
kan styrkes, herunder behovet for et rundskriv om omfang av Fylkesmannens
tilsyn med kommunene, og spørsmålet om en lovendring som regulerer
hyppigheten av tilsynet, jf. spørsmål 13 nedenfor.
13. Stortinget ber regjeringen
vurdere lovendring som regulerer hyppigheten av tilsyn med at kommunene
oppfyller pliktene pålagt etter krisesenterlova §§ 2, 3, 4 og 8.
Det vises til svar på spørsmål 12.
14. Stortinget ber regjeringen
sørge for at krisesenterstatistikken også inkluderer informasjon
om barna ved krisesentertilbudene og hvilke tilbud disse gis.
Krisesenterstatistikken for 2014 (som skal publiseres
i 2015) vil gi omfattende informasjon om barna som oppholder seg
i krisesentertilbudet. Bufdir har også fått i oppdrag å gjennomgå
tilbudet til barn på krisesentrene, inkludert barns rett til hjelp
fra andre tjenester, jf. tiltak 27 i tiltaksplanen En
god barndom varer livet ut.
15. Stortinget ber regjeringen
evaluere og kartlegge om bruken av individuell plan for voldsutsatte som
har eller har hatt behov for flere tjenester.
I henhold til tiltak 40 i Handlingsplan mot
vold i nære relasjoner Et liv uten vold skal
erfaringer med bruk av individuell plan for personer utsatt for
vold i nære relasjoner kartlegges, blant annet gjennom evalueringen
av kommunenes implementering av krisesenterlova.
Evalueringen av kommunenes oppfølging av krisesenterlova
har kartlagt hvorvidt krisesentrene har deltatt i arbeidet med individuell
plan og i ansvarsgrupper. Krisesenterlova pålegger ikke krisesentrene å
utarbeide individuelle planer for brukere, men det fremgår at tilbud
og tjenester etter krisesenterlova kan inngå som ledd i samordning
av en individuell plan etter annen lovgivning, jf. sosialtjenesteloven, pasientrettighetsloven,
psykisk helsevernloven og helsetjenesteloven.
Krisesentrene kan derfor delta i arbeidet med
individuell plan på initiativ fra andre instanser. Evalueringen
viser at i underkant av 30 prosent av sentrene har deltatt i utformingen
av individuell plan for brukerne. De fleste (75 prosent) har deltatt
i slikt arbeid for mellom en og fem brukere. BLD har i 2015 gitt Bufdir
i oppdrag å følge opp tiltak 40 videre, jf. tildelingsbrevet til
Bufdir 2015. Direktoratet skal se på hvordan individuell plan kan
bidra til å sikre at voldsutsatte får et helhetlig og individuelt
tilpasset hjelpetilbud. Direktoratet har meldt at utprøving av individuell
plan for beboere på krisesenter vil inngå i dette arbeidet. Bufdir
etablerer nå et samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet om
dette.
16. Stortinget ber regjeringen
innføre krav om at alle kommuner skal utarbeide handlingsplaner
mot vold i nære relasjoner, der kommunens krisesentertilbud og rutiner
for samarbeid mellom de relevante etater også er omtalt.
Det er viktig at kommunene legger til rette
for et helhetlig arbeid mot vold i nære relasjoner. Et helhetlig
krisesentertilbud handler om mye mer enn det tilbud voldsutsatte
får på det enkelte krisesenter. Kommunene er også ansvarlig for
å sikre en god samordning av hjelpetiltak og gi voldsutsatte bistand
og støtte i en reetableringsfase. Krisesenterlova pålegger kommunene
å samordne tjenester.
Jeg mener kommunale handlingsplaner er et nyttig
verktøy for å sikre et mer helhetlig og planmessig arbeid på dette
feltet. Mange kommuner har utarbeidet kommunale eller interkommunale
handlingsplaner, men fortsatt har de fleste av landets kommuner ikke
slike planer. Det er derfor etablert en webbasert veileder for
utarbeidelse av handlingsplaner mot vold i nære relasjoner til støtte
for kommunenes arbeid. De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk
stress og selvmordsforebygging har i oppgave å bistå kommunene i
utviklingen av planene.
Jeg vil oppfordre flere kommuner til å utarbeide kommunale
handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Samtidig vil jeg understreke
at kommuner kan drive et godt arbeid for å bekjempe vold i nære
relasjoner uten at dette arbeidet er nedfelt i en handlingsplan.
Jeg mener det bør være opp til kommunene selv å vurdere behovet
for en egen handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Et lovfestet
krav om handlingsplan mot vold i nære relasjoner vil innebære en svært
sterk statlig detaljregulering av hvilke verktøy kommunene skal
benytte i dette arbeidet. Det vil ikke være i tråd med målet om
et sterkt lokaldemokrati.
17. Stortinget ber regjeringen
utrede behovet for overgangsboliger og vurdere øremerkede midler
til kommunene for å etablere behovsprøvde overgangsboliger til voldsutsatte
etter opphold på krisesenter, og fremme sak om det.
Krisesenterstatistikken for 2013 fra Sentio
Research viser at 44 prosent av oppholdene endte med at beboer dro
til egen bolig uten overgriper eller til en annen eller en ny bolig,
mens 17 prosent dro tilbake til overgriper etter endt opphold. Videre
dro 12 prosent til slektninger eller venner. Kun 1 prosent dro til overgangsbolig.
Evalueringen av kommunenes oppfølging av krisesenterlova
understreker at utfordringer med å skaffe bolig gjelder en stor
andel av beboerne ved krisesentre. Problemer med å skaffe bolig
forlenger ofte oppholdet på krisesentrene.
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) har foretatt
en egen kartleggingsundersøkelse blant samtlige krisesentre i Norge
med formål å kartlegge i hvilken grad det eksisterer et botilbud
for kvinnene etter endt opphold på krisesenter, samt hvorvidt de
ulike krisesentrene ser et behov for ytterligere oppfølgingstilbud
for kvinnene enn det som eksisterer i dag. Totalt 37 av 46 sentre
har svart. Kartleggingen viser at et klart flertall av sentrene
ikke har en overgangsbolig tilgjengelig, verken i kommunen som er
tilknyttet krisesenteret eller i fylket.
De fleste sentrene har imidlertid et samarbeid med
Nav om å finne en boligløsning. Om lag halvparten har en kommunal
boligformidler tilknyttet krisesenteret. Et klart flertall av sentrene
svarer at det er behov for ytterligere offentlige oppfølgingstilbud for
kvinnene enn det som eksisterer i dag. Undersøkelsen til JURK viser
at botilbudet etter endt opphold på krisesenter, varierer sterkt
fra kommune til kommune. Flere krisesentre peker på at behovet for
overgangsboliger kunne vært mindre, dersom det var ordinære boliger
tilgjengelig.
Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte
på boligmarkedet. Statlige aktører bidrar med å legge til rette
for at kommunen kan ivareta dette ansvaret. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
forvalter blant annet et tilskudd til utleieboliger som skal bidra
til flere utleieboliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. I
forbindelse med RNB 2014 ble det gitt en økt engangsbevilgningen
til tilskudd til utleieboliger på 100 mill. kr. I statsbudsjettet
for 2015 ble bevilgningen økt med 50 mill. kr. Det innebærer at
tilsagnsrammen er økt med 111,1 mill. kr.
Personer som bor på krisesentre og øvrige ofre for
vold i nære relasjoner, er uten tvil personer som kommer inn under
kommunenes ansvar for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet.
Det er likevel et kommunalt ansvar å prioritere bruken av tilgjengelige
midler ut fra en lokal behovsvurdering. Om en ledig kommunalt disponert
bolig skal benyttes som overgangsbolig for voldsutsatte etter opphold
på krisesenter, eller til andre som kommunen også har ansvar for
å hjelpe på boligmarkedet, må vurderes ut fra en lokal behovsvurdering.
Etter § 2 i Lov om kommunale krisesentertilbud, har kommunene plikt
til å følge opp krisesenterbeboerne i reetableringsfasen. I forarbeidene
til loven er hjelp til å skaffe egnet bolig etter endt krisesenteropphold
vektlagt som en viktig oppgave i denne sammenheng. Kommunal- og
moderniseringsdepartementet legger til grunn at voldsutsatte står
høyt på kommunens prioriteringsliste over personer som kan ha behov
for hjelp med å skaffe seg en overgangsbolig, og forutsetter at
fylkesmannens tilsyn med det kommunale krisesentertilbudet inneholder
en vurdering av hvorvidt kommunene oppfyller sin plikt etter loven.
Departementet vil derfor ikke foreslå øremerking av kommunale midler
til dette formålet på nåværende tidspunkt.
18. Stortinget ber regjeringen
innføre krav om at alle kommuner skal ha egne boligplaner hvor sosial boligpolitikk
og kommunenes oppfølging av ofre for vold i nære relasjoner som
har behov for bolig i reetableringsfasen, bør inngå.
I 2014 la regjeringen fram en nasjonal strategi om
boligsosialt arbeid Bolig for velferd (2014-2020).
Formålet med strategien er å samle og målrette innsatsen slik at
flere vanskeligstilte får et godt sted å bo. I strategien er viktigheten
av å kartlegge behovet for hva som må til for å sikre vellykkede overganger
fra institusjon til egen bolig presisert. Dette omfattee også overgang
fra krisesentre til bolig i reetableringsfasen for personer som
har vært utsatt for vold.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet viser
videre til at boligplaner er et viktig verktøy for kommunene. Husbanken
har de senere årene gitt en rekke kommuner tilskudd til å utvikle
boligsosiale handlingsplaner. Slike planer skal blant annet kartlegge
og vurdere behovet for boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet
og deres problemer med å etablere seg og bli boende i sin bolig.
Behovet for boliger til voldsutsatte vil normalt inngå i slike planer. Behovet
for boliger til denne gruppen må imidlertid sees i sammenheng med
kommunens generelle boligpolitikk og øvrige planprosesser og plandokumenter.
Husbanken har også utarbeidet en elektronisk veileder for kommunene
til hjelp ved utarbeidelse av boligsosiale handlingsplaner.
Det er derfor opp til kommunene selv å vurdere om
deres behov tilsier egne boligplaner eller om de ønsker å løse sine
boligsosiale utfordringer på en annen måte, eksempelvis med tett
samarbeid med Husbanken. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
ser derfor ikke behov for å lovfeste krav om egne boligplaner.